LG-2001-859
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-05-31 |
| Publisert: | LG-2001-00859 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger byrett nr. 2000-00874 - Gulating lagmannsrett LG-2001-00859. Kjæremålet forkastes i Høyesterett; HR-2001-00856. |
| Parter: | Kjærende part: Terje Pedersen (Prosessfullmektig: Advokat Paul Hinna, Stavanger). Kjæremotparter: 1. Jan Arild og Bente Haugen 2. John Fåland (Prosessfullmektig: Advokat Patrick J. Maloney, Stavanger). |
| Forfatter: | Lagdommer Njøsen. Lagdommer Drevland. Lagdommer Erstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §181, §72 |
Saken gjelder kjæremål over saksomkostningsavgjørelse.
Stavanger byrett avsa den 23. februar 2001 dom med slik domsslutning:
«1. Jan Arild Haugen, Bente Haugen og John Fåland tilpliktes å fjerne de deler av garasje oppført på parsell gnr. 14 bnr. 1099 i Stavanger som er til hinder for Terje Pedersens bruk av anvist biloppstillingsplass.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
I regressøksmålet:
1. Gann-Graveren Proff AS frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Terje Pedersen har rettidig påkjært omkostningsavgjørelsen til Gulating lagmannsrett. Jan Arild Haugen, Bente Haugen og John Fåland har tatt til motmæle i tilsvar.
Terje Pedersen gjør gjeldende:
Byretten har lagt til grunn feil lovanvendelse i omkostningsspørsmålet både med hensyn til at dommen ikke tilkjennegir atskillig bevismessig tvil, at hovedsøksmål og regressøksmål ikke er vurdert hver for seg og at dommen ikke legger vekt på saksøkers forlikstilbud.
Omkostningsspørsmålet skulle vært avgjort med bakgrunn i hovedregelen i tvistemålsloven §172 og ikke med bakgrunn i et av unntakene i annet ledd. Rettsanvendelsen fremstår som vilkårlig og sterkt urimelig for Terje Pedersen da hjemmel for å unnlate å idømme saksomkostninger er at tvilen er av kvalifisert art, og at denne tvilen må gi «fyldestgjørende» - rimelig - grunn til å reise sak. Det er ikke nok i seg selv at saken har inneholdt tvilsmomenter. Tvilen i denne saken er ikke av rettslig, men av faktisk art, med andre ord tvil med hensyn til hvilke rettslige krav saksøkte mente å skulle besitte for å kunne ta seg uforbeholdent til rette på parsellen med den alvorlige konsekvens at saksøker ble fratatt en av i alt to biloppstillingsplasser på feltet. Det kan ikke utledes av domspremissene i hovedsøksmålet noen uttalelser som tilkjennegir «atskillig bevismessig tvil». Ut fra dette synes en eventuell atskillig «bevismessig tvil» å være utledet i forhold til regressøksmålet mot utbygger.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Byrettens saksomkostningsavgjørelse i forhold til Haugen, Fåland m.fl. oppheves og spørsmålenene henvises til ny behandling i byretten.
2. I saksomkostninger for Lagmannsretten betaler Haugen, Fåland m.fl. 5.000 - femtusen - kroner til Terje Pedersen innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.»
Jan Arild og Bente Haugen og John Fåland gjør gjeldende:
Byretten har anvendt tvistemålsloven §172 annet ledd åpenbart fordi den fant saken så tvilsom bevismessig at det var fyldestgjørende grunn for de saksøkte å la saken komme for retten. Kjæremotparten er enig i denne vurdering da de mener at saksøkers sak og krav var mer enn tvilsom og at en dom burde vært avsagt i deres favør. Det vises til tvistemålsloven §181 andre ledd andre setning. Det antas såvel i teori som i rettspraksis at denne bestemmelsen avskjærer kjæremålsinstansen fra å overprøve underrettens skjønnsmessige vurdering om det foreligger bevismessig tvil og om dette er så kvalifisert at unntaket i tvistemålsloven §172 annet ledd bør anvendes. Bare hvor skjønnet er vilkårlig eller hvor resultatet i saken er utvilsomt uansett bevistvil, kan kjæremålsinstansen oppheve avgjørelsen. Så er ikke tilfelle her. Den kjærende part forsøker å lage et skille mellom rettens bevisbedømmelse i hovedsaken og i regressøksmålet. Det er tilstrekkelig å vise til tvistemålsloven §72 første ledd siste setning. For øvrig bemerkes at såvel den kjærende part som kjæremotpartens rettigheter i sameie måtte basere seg på hva disse var blitt lovet av tilrettelegger. Det er for øvrig truffet en selvstendig avgjørelse om saksomkostninger i hver sak. Det vises til siste avsnitt på s. 15 i byrettens dom hvor det fremgår at retten pga. «... atskillig bevismessige tvil...» ikke fant det riktig å idømme saksomkostninger under henvisning til tvistemålsloven §172 andre ledd, «... hverken i hovedsøksmålet eller i regressøksmålet.» Det er en klar beskjed om at retten har vurdert den bevismessige tvils betydning i begge saker og truffet en avgjørelse for hver av dem. Den kjærende parts henvisning til «forlikstilbudet» er også irrelevant. Tilbudet var ikke annet enn at den kjærende part ville ha ting på sin måte. Å ta i betraktning et fremsatt forlikstilbud har sin hovedberettigelse der noen går til sak og ikke oppnår mer enn det som kunne ha vært oppnådd ved å akseptere et forlikstilbud fremsatt av motparten. Kjæremotparten ble ved «forlikstilbudet» stilt overfor et ultimatum om å akseptere motpartens krav eller å bestride dette. De valgte det siste ut fra sin vurdering av partenes rettigheter slik de oppfattet disse. Retten har under tvil kommet til et annet resultat, og da kan ikke «forlikstilbudet» som ikke var annet enn motpartens krav i saken ha betydning ved saksomkostningsavgjørelsen.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Stavanger byretts saksomkostningsavgjørelse i dom av 2001-02-23 i sak nr. 00-00874 A stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Terje Pedersen i alt NOK 4.500 til Jan Arild Haugen, Bente Haugen og John Fåland innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsrettens kompetanse i overprøving av saksomkostningsavgjørelser er som påpekt av kjæremotparten begrenset. Det følger av tvistemålsloven §181 annet ledd at kjæremål kan erklæres på det grunnlag at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Er saken avgjort med dom er lagmannsretten bundet av den underordnede retts bedømmelse av sakens bevisligheter.
Byretten har anvendt tvistemålsloven §172 annet ledd og ikke idømt saksomkostninger. Begrunnelsen er at saken for byretten har reist «adskillig bevismessig tvil» og at den derfor ikke har idømt saksomkostninger «verken i hovedsøksmålet eller regressøksmålet».
Unntak fra hovedregelen kan gjøres «hvis saken var saa tvilsom, at der var fyldestgjørende grund for den tapende part at la den komme til retten» jf. annet ledd. Som påpekt av kjærende part må tvilen være av kvalifisert art og den må gi rimelig grunn til å reise sak jf. Schei s. 564. Det er ikke nok at saken har inneholdt tvilsmomenter. Tvilen kan være både av faktisk og rettslig art.
Anvendes §172 annet ledd stilles det krav til begrunnelsen om at lovanvendelsen må kunne kontrolleres jf. Rt-1997-288 og Rt-1987-1142.
Foruten den beskrevne tvil ovenfor har byretten i premissene i tillegg gitt uttrykk for at den har funnet saksøktes anførsel tvilsom mht. om de har en rett til å ha garasje i den oppførte bredde fordi om den allerede eksisterende garasje på fellesarealet hadde denne bredde, og dette var en bredde som fremgår av prototyptegningen til utbygger. Byretten har ikke funnet «tilstrekkelig bevismessig belegg for at sameiet sett i relasjon til parkeringsdekningen hjemler noen rett utover retten til en garasjeplass og en biloppstillingsplass». På bakgrunn av en samlet vurdering fant byretten at de saksøkte utøvde en bruk som overskred deres andel av sameiet.
Lagmannsretten finner ikke byrettens begrunnelse for å anvende tvistemålsloven §172 annet ledd tilstrekkelig til å ta stilling til om bestemmelsen er riktig anvendt. Retten har foretatt en ordinær avveining av bevisene og har etter en totalvurdering kommet fram til sitt resultat. I denne vurderingen har det vært et tvilsmoment jf. ovenfor. Tvilen er imidlertid ikke beskrevet i premissene å ha vært av en slik art at den gav saksøkerne «fyldestgjørende» - rimelig - grunn til å reise sak. Slik sett er det ikke sammenheng mellom avveiningene i premissene i hovedsøksmålet og den konklusjon som trekkes ved avgjørelsen av omkostningsspørsmålet og bruken av uttrykket «adskillig bevismessig tvil».
Omkostningsavgjørelsen blir etter dette å oppheve og saksomkostningsspørsmålet hjemvises til ny behandling i byretten.
Kjæremålet har ført fram. Kjærende part har bedt seg tilkjent saksomkostninger. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd jf. tvistemålsloven §180 annet ledd må kjæremotparten dekke kjærende parts omkostninger. Nødvendige saksomkostninger fastsettes til kr 7.930 hvorav kr 4.000 utgjør salær og det øvrige rettsgebyr.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Stavanger byretts saksomkostningsavgjørelse i sak mellom Terje Pedersen og Jan Arild Haugen m.fl. oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Jan Arild og Bente Haugen in solidum med John Fåland kr 7.930 - syvtusennihundreogtretti 00/100 - til Terje Pedersen innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelsen.