LG-2001-991
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-01-02 |
| Publisert: | LG-2001-00991 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nord-Rogaland jordskifterett 2000/8 - Gulating lagmannsrett LG-2001-00991 /02. Påkjært til Høyesterett; jordskifterettens kjennelse, slutningens punkt 1, stadfestet, HR-2002-00166. |
| Parter: | Kjærende part: Tove Sternhoff (Prosessfullmektig: Advokat Jens Otto Haugland, Haugesund). Kjæremotpart: Marit Søndenaa (Prosessfullmektig: Advokat Trond Hjelde, Haugesund). |
| Forfatter: | Lagdommer Erstad. Lagdommer Meyer. Lagdommer Jacobsen |
| Lovhenvisninger: | Jordskifteloven (1979) §2, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §403, §63, §64, Sameigelova (1965) §15, Servituttlova (1968), Tomtefesteloven (1975), §14, §36, §39, §3, §61, §6 |
Saken gjelder kjæremål over jordskifterettens kjennelse om å avvise begjæring om jordskifte.
Ved skriv datert den 28.5.2000 til Nord-Rogaland jordskifterett, begjærte Tove Sternhoff «jordskifte og oppløsning av sameietilstand for så vidt gjelder eiendomsrett (realsameie) til bygning og bruksrett (realservitutt) til samme». Begjæringen gjelder partenes eiendommer gnr. 30 bnr. 511 og gnr. 30 bnr. 571 i Haugesund.
I begjæringen ble det lagt ned slik påstand:
«1. Sameiet til garasje (carport) på gnr. 30 bnr. 511 i Haugesund oppløses og utlegges til bnr. 511 som eneeie.
2. Gnr. 30 bnr. 571 i Haugesund sin rett til bruk av garasje (carport) på bnr. 511 avløses.
3. Gnr. 30 bnr. 511 i Haugesund sin rett til snuplass på bnr. 571 avløses.
4. Hver av partene bærer sine saksomkostninger, mens kostnadene med jordskifte deles med en halvpart på hver.»
Ved skriv av 7.8.2000 til jordskifteretten, anførte Marit Søndenaa at det var begjært skjønn for Haugesund byrett om «de samme realitets- og rettsspørsmål». Saken ble påstått avvist for jordskifteretten som litispendent.
Nord-Rogaland jordskifterett avsa den 27.2.2001 kjennelse med slik slutning:
«1. Begjæringen om jordskifte på Sørhaug, gnr. 30 i Haugesund, avvises.
2. Rekvirent blir pålagt sakens kostnader - kr 1200.
3. Partene dekker egne sakskostnader.»
Kjennelsen er i henhold til jordskifterettens ekspedisjon å regne som forkynt for kjærende den 5.3.2001. Ved skriv datert 5.4.2001, postlagt samme dag og mottatt hos jordskifteretten den 6.4.2001, har Tove Sternhoff erklært kjæremål mot jordskifterettens kjennelse.
Kjæremålet anføres å rette seg mot jordskifterettens rettsanvendelse forsåvidt den er kommet til at begjæringen må avvises. Jordskifteretten bygger på at jordskifteloven §2 første ledd bokstav a ikke gjelder for garasje fordi grunnen under garasjen bare tilhører den ene eiendommen. Det er et faktum at garasjen som står på den kjærende parts eiendom ligger i sameie mellom partenes eiendommer. Garasjen er å betrakte som fast eiendom, ikke som løsøre. Den er mao en del av grunnen. Den som har sin bygning på annen manns grunn, har en rett til dette, mao en festerett etter tomtefesteloven. Forholdet er dermed at sameietilstanden ikke kan oppløses etter sameieloven, jf. sameielovens §15 siste ledd. Under enhver omstendighet kan jordskifteloven anvendes fordi rettene til grunnen under garasjen også ligger i sameie.
Uvisst av hvilken grunn har jordskifteretten også vist til jordskifteloven §6 om jordskifterettens kompetanse når jordskifte holdes samtidig eller i forbindelse med offentlig ekspropriasjon for gjennomføring av tiltak. Dette er uklart, og saken her gjelder ikke ekspropriasjon.
Jordskifteretten tar også feil når den viser til litispendens i forhold til saken for Haugesund byrett. Avløsning av servitutt fremmes for byrett/ herredsrett eller for jordskifteretten, mens oppløsning av sameie til fast eiendom som ikke ligger i bruk, skjer for namsretten etter sameielovens regler og for jordskifteretten når fast eiendom eller retter ligger i sameie mellom bruk. Dette er forskjellige rettsinstanser, og saken er ikke litispendent.
Det legges ned slik påstand:
«1. Jordskifterettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til jordskifteretten for behandling.
2. Tove Sternhoff tilkjennes saksomkostninger i anledning kjæremålet med kr 1500,- med tillegg av rettsgebyr.»
Marit Søndenaa har inngitt kjæremålstilsvar datert 17.4.2001.
I tilsvaret anføres det at jordskifterettens kjennelse er korrekt. Det avgjørende spørsmål er hvordan en rent rettslig skal betrakte det forhold at partene har en felles carport som ligger på kjærende parts eiendom gnr. 30 bnr. 511. Grunneiendommen tilligger kjærende part. Kjæremotparten dvs. gnr. 30 bnr. 571, har en evigvarende bruksrett til eiendommen hvor carporten står. Samtidig har bnr. 571 vegrett over bnr. 511 for tilkomst til carporten, mao en aksessorisk rettighet knyttet til retten til å ha carport stående på bnr. 511. Jordskifterettens rettslige konsekvenser av dette er korrekte. Det avgjørende, foruten litispendensvirkningene i forhold til skjønnssaken for byretten, er at man har å gjøre med et krav om avskiping/avløsning av servitutt på annenmanns eiendom. Den tjenende eiendom er gnr. 30 bnr. 511, kjærende parts eiendom. Det må da fremmes begjæring overfor rett doms/skjønnsmyndighet om avløsning. Dette er jordskifteretten inne på uten at det uttrykkelig fremkommer. Jordskifteretten har likevel uttalt at den finner det klart uhensiktsmessig å behandle begjæringen, når kravene griper sterkt inn i det som er tema for byretten. Kjærende part har selv fremmet begjæring om skjønn for byretten, men det er forfeilet å fremme skjønn om at vegretten som sådan skal avløses/avskipes. Det er selve rettigheten til å ha carport stående på bnr. 511 det må fremmes begjæring om i medhold av servituttlovens bestemmelser og vegretten vil da selvfølgelig også måtte tas opp som en del av dette spørsmål idet det er snakk om en aksessorisk rettighet. At kjærende part har rett til å bruke carporten på sin egen eiendom, er uomtvistet. Denne bruk forutsetter dog en veirett over kjæremotpartens eiendom bnr. 571. Denne veirett vil bli søkt avløst når det er avgjort hvilke rettsgrunnlag og hvilken domstol kjærende part vil fremme nærværende sak for. Den kjærende part bør nå opplyses at saken gjelder avløsning av en servitutt på den tjenende eiendom og at sameieloven eller jordskiftelovens bestemmelser ikke kommer til anvendelse. Jordskifterettens avvisning er korrekt ut fra jordskiftelovens §2 første ledd bokstav a. Subsidiært påberopes litispendens idet samme tvistegjenstand og rettsspørsmål foreligger for byretten i skjønnssaken.Det legges ned slik påstand:
«1. Jordskifterettens avgjørelse stadfestes.
2. Tove Sternhoff pålegges å betale sakens omkostninger til Marit Søndenaa med kr 4.500,- i anledning kjæremålet.»
Kjæremotparten har i senere prosesskriv av 15.5.2001 og 24.8.2001 fastholdt sitt syn.
Kjærende part har i skriv av 30.5.2001 fastholdt sitt syn og vist til at saken må fremmes for jordskifteretten selv om kjæremotpartens anførsler legges til grunn. Det er ikke reist sak for noen domstol om avløsning av den rett som kjæremotparten hevder er en servitutt, nemlig retten til å ha garasjen/carporten stående. Det er vist til jordskifteloven §2 første ledd bokstav d som også omfatter rett til garasjetomt.
Saksforberedende dommer tok ved skriv av 30.7.2001 opp spørsmålet om å avholde et saksforberedende møte for om mulig å finne en minnelig løsning i saken. Slikt møte ble holdt den 2.10.2001 i Haugesund uten at forlik kom i stand.
Lagmannsrettens syn på saken:
Lagmannsretten finner saken klar for avgjørelse. Muntlige forhandlinger er ikke krevet og finnes ikke nødvendig, jf. tvistemålsloven §403 tredje jf. første ledd.
Lagmannsretten bemerker videre at jordskifteretten bruker ulike betegnelser på sin avgjørelse og på rettsmiddelerklæringen og tilsvaret i henholdsvis avgjørelsen og i sitt oversendelsesskriv til lagmannsretten. Selve avgjørelsen er betegnet som kjennelse. Partene har betegnet rettsmiddelerklæringen som kjæremål og tilsvaret som tilsvar til kjæremål. I oversendelsesbrevet fra jordskifteretten til lagmannsretten, brukes betegnelsen dom, anke og anketilsvar. I selve avgjørelsen, er det vist til at den er gjenstand for anke i medhold av jordskifteloven §61 første ledd pkt.a. Lagmannsretten peker på at kjæremålet er i foreliggende sak anført å rette seg mot jordskifterettens rettsanvendelse. Det hevdes at jordskifteretten har forstått jordskiftelovens §2 første ledd bokstav a feil. Dette er forhold som er gjenstand for kjæremål, jf. avgjørelse i Rt-1995-607.
Slik lagmannsretten oppfatter kjæremålet, anføres det følgende:
1. Jordskifteretten har ikke sett at når partene er sameiere i bygningen, må kjæremotparten nødvendigvis også ha rettigheter til grunnen under den, dette i form av en festerett. Dersom dette legges til grunn, vil jordskifteloven §2 første ledd bokstav a hjemle jordskifte.
2. Jordskifteretten har feilaktig lagt til grunn at saken er litispendent. Det anføres at tvistekravene ikke er identiske for jordskiftesaken og skjønnssaken og at sakene under enhver omstendighet går for ulike rettsinstanser.
Ad.pkt.1.
Anførslene oppfattes å rette seg mot jordskifterettens rettsanvendelsen ( forståelsen av jordskifteloven §2 første ledd bokstav a). Lagmannsretten viser til at når det gjelder bevisbedømmelsen uttaler jordskifteretten bl.a.: «Slik retten tolker kravet er det oppløsnig av sameie i garasje det gjelder.» Jordskifteretten viser så til makeskifteskjøte av 5.5.1969 og legger deretter til grunn at «Objektet - garasjen - eies i fellesskap, men grunnen under tilhører tydeligvis bnr. 511 - ut fra de bevis som er fremlagt. Ergo-her foreligger ikke det som kan defineres som jordsameie. Dermed kan ikke jordskifteretten behandle den delen av kravet ut fra formelle grunner.»
Lagmannsretten viser til at kjærende part og kjæremotparten (jf. tilsvarets side 2) er enige om at garasjen ligger i sameie mellom partene, at bygningen står på grunn tilhørende kjærende part, men at kjæremotparten har en stedsevarig bruksrett til grunnen under garasjen som en konsekvens av sin rett i garasjen. Såvidt lagmannsretten forstår, er det også enighet om at bruksretten tilligger kjæremotpartens eiendom, dvs. at den er en realservitutt. Lagmannsretten legger dette faktum til grunn for sin avgjørelse av kjæremålet. Spørsmålet er da om vilkårene for å kreve jordskifte er til stede med dette utgangspunkt.
I begjæringen er det vist til jordskifteloven §2 første ledd bokstav a og d. Jordskifteretten har ikke drøftet pkt.d. Når det gjelder dette spørsmål, viser lagmannsretten til avgjørelse i Rt-1996-1337. Det må legges til grunn at jordskifteloven §2 første ledd bokstav d uttømmende oppregner hvilke bruksretter som kan gi grunnlag for å kreve selvstendig jordskiftesak til avløsning. Selv om noen av bruksrettene er blant de rettigheter som er særlig nevnt i §36, så kan ikke helheten av bruksretter avlyses samlet. En slik utvidelse er ikke hjemlet i jordskifteloven §39.
Tilbake står da jordskifteloven §2. Bestemmelsen lyder slik:
«Jordskifte kan gå ut på å:
a. løyse opp sameigetilstanden når grunn eller rettar ligg i sameige mellom bruk.
Det følger av lovens ordlyd og av juridisk teori, jf. Austenå/Øvstedal, kommentarutgave til jordskifteloven, 3. utgave år 2000, side 3, at bestemmelsen forutsetter at det er snakk om å skifte eiendomsrett eller rettigheter som ligger i sameie mellom bruk. Også særlige bruksrettigheter som ligger på et sameie, kan bli ordnet eller avløst. Lagmannsretten har vært i tvil om bestemmelsen omfatter den foreliggende situasjon men er blitt stående ved at så er tilfelle. Situasjonen er riktignok den at sameiet først og fremst gjelder bygning. Bygningen ligger ikke på grunn som er i sameie, men i kjærende parts eneeie. Som følge av sameie i bygningen er partene enige om at kjæremotparten også har en bruksrett til det underliggende areal som gjør det mulig å få tilgang til garasjen. Lagmannsretten mener da at det foreligger en «sameietilstand» når hele arrangementet sees under ett. Jordskiftelovens formål synes ivaretatt ved at saken henføres under bestemmelsen. De spørsmål saken reiser, synes også hensiktsmessig å kunne løses gjennom jordskifte. Jordskifteretten vil således kunne bestemme hvordan bruken skal ordnes for framtiden, hvilke retter som i tilfelle skal og bør avløses og hvordan eiendomsforholdene skal være. Lagmannsretten bemerker for ordens skyld at dersom jordskifteloven §3 første ledd bokstav b kommer til anvendelse, skal bygningsrådet ha hatt anledning til å uttale seg før saken eventuelt fremmes.
Ad.pkt.2. Litispendens. Selv om vilkårene for å fremme sakene er til stede, kan dette ikke skje dersom saken er litispendent. Det følger av tvistemålsloven §64 at så lenge en sak står til behandling for domstolene, kan det ikke reises ny sak om samme tvistegjenstand mellom de samme parter. Dersom dette skjer, skal retten av eget tiltak avvise den sak som er anlagt sist. Det er et vilkår for litispendens at det forhold det er tale om, er tvistegjenstand i en annen sak. Med annen sak menes søksmål for samme eller annen domstol. At nærværende sak og saken for Haugesund byrett er reist ved ulike instanser, har derfor ikke betydning for litispendensspørsmålet. Det avgjørende er om saken gjelder «samme tvistegjenstand.», dvs. samme krav eller rettsforhold.
Lagmannsretten bemerker at skjønnsbegjæringen i foreliggende tilfelle er fremsatt først. Tvisten knytter seg således til eventuelle litispendensvirkninger av denne begjæring. Situasjonen impliserer derfor ikke det noe spesielle spørsmål som oppstår dersom jordskiftebegjæringen er fremsatt først. I så fall følger det av praksis at litispendensvirkningen først inntrer når jordskifteretten har vedtatt å fremme begjæringen, jf. jordskifteloven §14 jf. forøvrig Rt-1968-379, jf. Schei, bind I, side 310. Lagmannsretten kan ikke se at tilsvarende spørsmål reiser seg i forhold til en skjønnsbegjæring. Lagmannsretten legger til grunn at litispendensvirkningene her inntrer når begjæringen er fremsatt, jf. tvistemålsloven §63. At saken er stanset, har ikke betydning for litispendensvirkningen, jf. Schei, bind I, side 411.
I foreliggende tilfelle finner lagmannsretten at de krav og rettsspørsmål jordskiftesaken gjelder, ikke er identiske med skjønnssakens. Kjærende parts påstand i jordskiftesaken og som danner rammene for denne, er adskillig mer omfattende enn påstanden for skjønnsretten. Sistnevnte sak gjelder etter begjæringen kun krav om avløsning av bnr. 571 sin bruksrett på bnr. 511. Jordskiftesaken omfatter hele problemkomplekset omkring eiendoms - rettighets - bruksrettssituasjonen. Påstanden for skjønnsretten omfatter riktignok også den samme bruksrett som påstanden for jordskifteretten. Forsåvidt kunne man si at for denne del av jordskiftesaken var kravet litispendent. Lagmannsretten mener likevel at dette ikke kan bli konsekvensen i foreliggende sak. For jordskifteretten inngår bruksrettsspørsmålet som en del av den totale jordskiftesaken. Som sådan kan bruksrettsspørsmålet ikke være litispendent selv om det isolert sett er gjort til tvistegjenstand i skjønnssaken.
Lagmannsretten finner etter dette at jordskifterettens kjennelse om avvisning ikke er korrekt. Jordskiftebegjæringen blir å fremme dersom vilkårene forøvrig er til stede. Dette må jordskifteretten vurdere, og lagmannsretten nøyer seg med å oppheve jordskifterettens avvisningskjennelse.
Kjæremålet har ført fram. Det følger av tvistemålsloven §180 andre ledd jf. §172 første ledd at kjæremotparten må dekke kjærende parts utgifter for lagmannsretten. Disse utgjøres av gebyr med kr 3.930,- samt salær til advokaten. Advokat Haugland har oppgitt beløp til kr 3.000,-. Beløpet godtas. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre unntak fra lovens hovedregel.
Når det gjelder arbeide for jordskifteretten er situasjonen at kjærende part der ikke krevet seg tilkjent saksomkostninger. Jordskifteretten har pålagt kjærende part å dekke gebyr til jordskifteretten med kr 1.200,- som følge av avvisningen. Denne forutsetning faller bort i og med lagmannsrettens avgjørelse, og lagmannsrettens opphevelse gjelder også pkt. 2 i slutningen.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Jordskifterettens kjennelse, slutningens pkt. 1 og 2, oppheves, og saken hjemvises til ny behandling for jordskifteretten.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Marit Søndenaa til Tove Sternhoff kroner 8.930,- - åttetusennihundreogtretti - innen 2 -to- uker fra forkynnelse av kjennelsen.