LG-2002-1234
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-07-04 |
| Publisert: | LG-2002-01234 |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Haugesund tingrett 02-00067 A - Gulating lagmannsrett LG-2002-01234. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Thor Harald Eike, Haugesund). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Gullbrand Kjos, Haugesund). |
| Forfatter: | Kst. lagdommer Irene Amundsen. Lagdommer Ellen Midgaard. Lagdommer Lars Frønsdal |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §181, §179, §383, §384, §403, Barneloven (1981) §44a |
Saken gjelder kjæremål over omkostningsavgjørelse.
Ved stevning av 28.01.2002 brakte B sak om barnefordeling inn for Haugesund tingrett. Saksøkt i saken var A. Saken gjaldt daglig omsorg og samvær med deres fellesbarn C, født xx.xx.1995.
Haugesund tingrett avsa den 21.05.2002 dom med slik slutning:
«1. A skal fortsatt ha den daglige omsorg for C, født *.*..95.
2. B skal i tillegg til vanlig samværsrett med C jf. barneloven §44a, ha utvidet samvær slik det fremgår av premissene ovenfor.
3. Partene bærer hver sine saksomkostninger.»
Den 05.06.2002 påkjærte A v/advokat Thor Harald Eike omkostningsavgjørelsen i Haugesund tingretts dom, jf. domsslutningen punkt 3. B v/advokat Gullbrand Kjos innga tilsvar 12.06.2002, og nedla påstand om at tingrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
A har i det vesentlige anført:
A påkjærer omkostningsavgjørelsen i punkt 3 i Haugesund tingsretts dom av 21.05.2002. Det gjøres gjeldende at motparten så vel utfra domsresultatet som premissene skulle vært ilagt ansvaret for hans saksomkostninger i samsvar med reglene i tvistemålsloven §172 første ledd. Det anføres feil ved saksbehandlingen og rettsanvendelsen.
Kjæremotparten tapte saken fullstendig og hun skulle følgelig vært pålagt å erstatte kjærende parts omkostninger i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. Rettens bemerkninger om tvil fremkommer som overraskende hensett til at det ikke er noe i premissene som tilsier at denne har vært i tvil på noe punkt.
Kjærende part hevder at tingrettens omkostningsavgjørelse må oppheves med grunnlag i saksbehandlingsfeil. Hvorvidt retten skal gjøre unntak fra hovedregelen beror på en konkret vurdering. Uttrykket «kan» innebærer at anvendelse av unntaket aldri vil være obligatorisk og i et hvert tilfelle forutsetter en viss drøftelse, jf. Tore Schei 1998, s. 615 ad tilsvarende bestemmelse i §181 annet ledd. Tingretten har uten videre lagt til grunn at unntaket kommer til anvendelse utfra det blotte faktum at saken har «bydd på tvil». Ettersom det ikke er foretatt noen drøftelse ut over dette fremstår det som uklart om retten uriktig har lagt til grunn en obligatorisk anvendelse av unntaket, eller om det er foretatt en underliggende vurdering, som ikke kommer til uttrykk i premissene. Kjærende part mener at saksbehandlingen dermed strider mot det minimumskrav til drøftelse som er nedfelt gjennom rettspraksis, jf. særlig Rt-1986-131 og Rt-1975-971.
Ved anvendelse av unntaksbestemmelsen må det avgis en begrunnelse som er tilstrekkelig til at lovanvendelsen kan overprøves, jf. Schei s. 566 med videre henvisninger. Slik begrunnelse foreligger ikke i nærværende sak. Det gjøres gjeldende at tingrettens kjennelsesgrunner er utilstrekkelige, jf. tvistemålsloven §384 annet ledd nr. 5, jf. §403 annet ledd. Det er ikke mulig for lagmannsretten å overprøve tingrettens rettsanvendelse på dette punkt, hvilket lagmannsretten av eget tiltak må legge til grunn som en saksbehandlingsfeil, jf. tvistemålsloven §383 annet ledd.
Subsidiært gjøres det gjeldende at avgjørelsen er truffet med grunnlag i en uriktig lovanvendelse. Det er ikke tilstrekkelig at saken inneholder elementer av tvil. Det kreves at saken var tvilsom i den forstand at det som følge av tvilen var rimelig å reise sak. Som det vil fremgå av domspremissene forelå det aldri slik kvalifisert tvil som foran nevnt i den aktuelle sak.
Spørsmålet om unntaksbestemmelsens anvendelse er ikke undergitt noen selvstendig drøftelse i saken. Ut over at dette i seg selv representerer en saksbehandlingsfeil, gjøres det gjeldende at tingrettens omkostningsavgjørelse dergjennom fremstår som så vel vilkårlig som sterkt urimelig. Grunnlaget for påstanden om at avgjørelsen er vilkårlig er at anvendelsen av unntaksbestemmelsen ikke synes å være basert på noen konkret drøftelse av saken.
Premissene viser at retten aldri har vært i kvalifisert tvil om at den etablerte tilstand måtte opprettholdes. Når retten på tross av dette er kommet til at en deling vil være riktig, bærer dette preg av at man «synes synd på» kjæremotparten, hvilket det ikke er rettslig grunnlag for. Det fremstår som sterkt urimelig at kjærende part skal måtte være med på å dele omkostningene ved kjæremotpartens uholdbare og unødvendige søksmål.
Prinsipalt kreves tingrettens dom opphevet for så vidt gjelder punkt 3 og at ny avgjørelse ad omkostningene avsies av Gulating lagmannsrett. For det tilfelle at lagmannsretten ikke anser seg kompetent til dette, kreves saken hjemvist til Karmsund tingrett for fortsatt behandling.
A har nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt:
1. Punkt 3 i Haugesund tingretts dom av 21. mai 2002 i sak nr. 02-00067 a oppheves og Gulating lagmannsrett treffer ny avgjørelse om de samlede omkostninger for begge retter.
Subsidiært:
1. Punkt 3 i Haugesund tingretts dom av 21. mai 2002 i sak nr. 02-00067 a oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved Haugesund tingrett.
I begge tilfeller:
2. Kjæremålsmotparten dømmes til å erstatte Kjærende part kjæremålssakens omkostninger, hvorav omkostninger til egen prosessfullmektig utgjør NOK 4.960,- inkl. mva.»
B har i det vesentlige anført:
Det hevdes at rettens premisser på s. 6 og 7 i dommen må leses samlet. En slik samlet lesning vil gi klart uttrykk for hvorfor retten har vært så i tvil om domsresultatet at man har funnet det riktig at hver av partene bærer sine omkostninger. Når man leser rettens betraktninger kan det ikke være særlig tvil om hvorfor retten har funnet avgjørelsen tvilsom.
I lys av det retten har sagt på s. 6 og 7 kan det ikke være nødvendig med noen ytterligere begrunnelse for hvorfor retten har funnet omsorgsspørsmålet tvilsomt. Man kan ikke forvente at domstolen som den kjærende part, under kapitlet om omkostninger skriver 6 sider, når alle tvister for øvrig er løst i løpet av 2 sider.
B har nedlagt slik påstand:
1. Tingrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
2. B tilkjennes saksomkostninger i anledning kjæremålet.
Lagmannsretten skal bemerke:
Saken gjelder kjæremål over tingrettens saksomkostningsavgjørelse i forbindelse med avsagt dom i sivil sak. Lagmannsrettens kompetanse er da etter tvistemålsloven §181 annet ledd begrenset til å vurdere om avgjørelsen er i strid med loven eller ikke. Det følger av rettspraksis at lagmannsretten også kan prøve tingrettens saksbehandling, herunder om den begrunnelse som er gitt for omkostningsavgjørelsen er tilstrekkelig til å prøve om avgjørelsen er innenfor lovens ramme.
Lagmannsretten er bundet av tingrettens bevisbedømmelse med unntak for forhold som utelukkende har betydning for avgjørelsen av omkostningsspørsmålet. Når det gjelder den skjønnsmessige vurdering av om omkostningsansvar bør pålegges eller ikke, kan lagmannsretten bare prøve om skjønnet er klart urimelig, vilkårlig eller uforsvarlig. Den nærmere konkrete skjønnsutøvelse kan lagmannsretten ikke prøve. For øvrig må domspremissene forsåvidt angår omkostningsavgjørelsen og når det gjelder tvistepunktene i saken, ses i sammenheng. Lagmannsretten kan selv treffe ny omkostningsavgjørelse dersom saken er tilstrekkelig opplyst, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd tredje punktum.
Tingretten har i dommen av 21.05.2002 uttalt følgende om saksomkostningsspørsmålet:
«Med hensyn til saksomkostninger, så har saken bydd på tvil og i medhold av tvistemålsloven §172, 2. ledd finner retten at partene hver må bære sine saksomkostninger, herunder også utgifter til fagkyndige meddommere. Saksøkte har bedt om at retten blir satt med fagkyndige meddommere, dette vurderer retten som nødvendig også i begge parters interesse.»
B må anses å ha tapt saken i tingretten. Hovedregelen etter tvistemålsloven §172 første ledd er at dersom den ene part taper saken fullstendig, skal det pålegges ham å erstatte motpartens saksomkostninger. Hvis saken var tvilsom, kan det være grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. Tvilen må imidlertid være av kvalifisert art, og denne tvilen må gi «fyldestgjørende"- rimelig - grunn til å reise sak, jf. tvistemålsloven §172 annet ledd første alternativ. Det vises også til Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, Bind I, (2. utg.), s. 564 - 565.
Hvis tvistemålsloven §172 annet ledd anvendes må dette som utgangspunkt begrunnes slik at rettsanvendelsen kan kontrolleres, jf. Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, Bind I, (2. utg.), s. 566 og s. 614 - 615. Det vises også til Rt-1997-288 og Rt-1998-466. Lagmannsretten kan ut fra det tingretten har uttalt om omkostningsspørsmålet ikke se hva som var grunnlaget for tingrettens tvil. Det blir her kun uttalt at saken har «bydd på tvil». Videre fremgår det heller ikke av tingrettens drøftelse av tvistegjenstanden at saken var tvilsom, eller hva tvilen knyttet seg til.
Lagmannsretten kan således utfra tingrettens dom ikke se om den tvilen som skal ha vært til stede knytter seg til bevisbedømmelsen, som lagmannsretten ikke kan prøve, eller om den knytter seg til rettslige vurderinger. På denne bakgrunn kan lagmannsretten ikke se at tingrettens begrunnelse gir tilstrekkelig grunnlag for å prøve om omkostningsavgjørelsen er i strid med loven, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd. Dette tilsier at det foreligger slike mangler ved begrunnelsen at det må lede til at tingrettens omkostningsavgjørelse oppheves. Tingrettens omkostningsavgjørelse, domsslutningen pkt. 3, må således oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling i tingretten. Lagmannsretten finner ikke å ha tilstrekkelig grunnlag til å treffe ny omkostningsavgjørelse.
Videre finner lagmannsretten at avgjørelsen av saksomkostningene for lagmannsretten blir å utstå til tingrettens nye avgjørelse, jf. tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Haugesund tingretts dom av 21.05.2002, domsslutningen pkt. 3, oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling ved tingretten.
2. Saksomkostningsavgjørelsen for lagmannsretten utstår til tingrettens nye avgjørelse.