LG-2002-389
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-04-25 |
| Publisert: | LG-2002-00389 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sunnhordland tingrett 2001-00387M - Gulating lagmannsrett LG-2002-00389. |
| Parter: | A (Forsvarer: Advokat Tom K. Bøe) mot Staten v/Justisdepartementet (Aktor: Førstestatsadvokat Walter Wangberg). |
| Forfatter: | Lagdommer Terje Einarsen. Lagdommer Haakon Meyer. Lagdommer Margareth Christophersen |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §108, Straffeprosessloven (1981) §438, §444, EMK (1999), EMK (1999), Straffeloven (1902) §192, §100, §254, §377, §445, §446, §447, §449, §73 |
Saken gjelder spørsmål om avvisning av krav om erstatning mv for uberettiget straffeforfølgning.
Erstatningskravet har sin bakgrunn i at A har vært under etterforskning for voldtekter av sin søster, B. Hun anmeldte A 09.03.1994 for fysisk og seksuell mishandling over en 10-års periode, fra hun selv var ca 7 år gammel. A ble avhørt om forholdet første gang 22.08.1994. Den mulige overtredelse av straffeloven §192, 2. ledd ble ved påtegning av 11.01.1996 henlagt av Hordaland statsadvokatembeter «på grunn av bevisets stilling». Andre forhold som hadde vært etterforsket ble ansett som foreldet. A ble imidlertid tiltalt for legemsfornærmelse og trusler mot B. Hun møtte ikke som vitne til hovedforhandlingen avholdt 26.05.1997. A ble frifunnet på begge punkter, idet retten viste til strpl §254, jf §73, og uttalte at grunnen var «bevisets stilling».
A innga 14.02.1995 anmeldelse mot B for falske anmeldelser. Denne anmeldelsen ble tross flere purringer først formelt registrert 04.11.1998. Samme dag besluttet politiet å henlegge saken. Henleggelsen ble påklaget av A 27.11.1998. Statsadvokaten tok klagen til følge 05.07.1999 og beordret etterforskning. I vedtak av 21.07.2000 besluttet Statsadvokaten å henlegge saken mot B etter bevisets stilling. A påklaget både denne henleggelsen og Statsadvokatens tidligere henleggelsesgrunnlag i saken mot ham. I påtegning av 07.05.2001 godtok Riksadvokaten henleggelsen av saken mot B, hovedsakelig på grunn av tvil knyttet til de subjektive straffbarhetsbetingelser. Riksadvokaten kom derimot til at henleggelsesgrunnlaget i straffesaken mot A burde endres fra «bevisets stilling» til at «intet straffbart forhold anses bevist». Riksadvokaten ga videre uttrykk for at politiets saksbehandling hadde vært utilfredstillende og sendrektig, både hva gjaldt anmeldelsen mot B og i forbindelse med oversendelsen av klagesaken til Riksadvokaten. Ved Hordaland statsadvokaters påtegning av 14.06.2001 ble henleggelsesgrunnlaget i saken mot A endret i samsvar med Riksadvokatens beslutning.
A fremmet 29.05.2001 begjæring for Sunnhordland forhørsrett om erstatning for uberettiget forfølgning og saksomkostninger. Det ble også bedt om muntlige forhandlinger. I et senere prosesskrift av 12.01.2002 fremsatte han dessuten inhabilitetsinnsigelse mot sorenskriver Knut Gramstad. Det ble for øvrig tatt til motmæle mot at en sak av denne type skulle kunne avvises uten muntlige forhandlinger når det er bedt om det, jf prosesskrift av 03.12.2001.
I påtegning av 06.09.2001 innga statsadvokat Walter Wangberg tilsvar til As begjæring om erstatning for uberettiget straffeforfølgning. Statsavokaten viste blant annet til at erstatning etter strpl §444, §445, §446 kun tilfaller den som har vært siktet i saken, og at erstatningskrav i medhold av strpl §447 første ledd må fremsettes senest tre måneder etter at siktede har fått underretning om den avgjørelse som endelig avslutter saken. Det ble særlig fremholdt at i As tilfelle ble den del av anmeldelsen fra B som gjaldt voldtekter henlagt på grunn av bevisets stilling 08.01.1996, at henleggelsen ikke ble påklaget og at saken således ble endelig avgjort samme dato, samt at A frem til dette tidspunkt ikke hadde hatt status som siktet under etterforskningen. Statsadvokaten konkluderte således med at det ikke forelå erstatningsgrunnlag med hjemmel i straffeprosesslovens kapittel 31. I et senere prosesskrift av 28.11.2002 gjorde Statsadvokaten gjeldende at erstatningskravet skal avvises når de formelle vilkår etter strpl §444, §445, §446 ikke er til stede, og han ba retten ta stilling til avvisningsspørsmålet uten muntlige forhandlinger, basert på det foreliggende skriftlige materiale.
For øvrig forelå det fra begge sider også ytterligere prosesskrifter for herredsretten til utdypning av en del av partenes synspunkter.
Sunnhordland tingrett avsa 22.01.2002 kjennelse med slik slutning:
«1. Sorenskriver Knut Gramstad er ikkje ugild i saka.
2. Krav om erstatning frå A blir avvist.»
A har rettidig påkjært tingrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett, jf kjæremål av 08.02.2002 og prosesskrift av 19.02.2002, begge ved advokat Arvid Sjødin, samt prosesskrift av 04.03.2002 ved advokat Tom K. Bøe som i advokat Sjødins sykefravær representerer A.
A krever prinsipalt at saken fremmes for Sunnhordland forhørsrett, subsidiært at Sunnhordland tingretts kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling. Det er videre påstått at sorenskriver Gramstad under enhver omstendighet er inhabil, at advokat Arvid Sjødin og Tom K. Bøe blir oppnevnt som forsvarer for A etter strpl §100, 2. ledd, og at Staten v/Justisdepartementet ilegges saksomkostninger med kr 125.580 med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.
Som grunnlag for kjæremålet er det anført at det foreligger feil ved tingrettens rettsanvendelse, bevisvurdering og saksbehandling. A gjør blant annet gjeldende at han i realiteten har vært siktet i lovens forstand for voldtekter av B. Han gjør også gjeldende at saken mot ham selv og saken mot B for falske anmeldelser må ses i sammenheng med hverandre, siden vurderingstemaene dels var de samme, slik at etterforskningen mot A i realiteten fortsatte også lenge etter at voldtektsanklagene mot A var blitt henlagt etter bevisets stilling.
Med hensyn til saksbehandlingen gjøres det gjeldende at det er gjort feil ved at det ikke er avholdt muntlige forhandlinger for tingretten, til tross for at A under henvisning til rettspraksis uttrykkelig ba om det. Feilen har medført at spørsmålet om hvorvidt A har hatt status som «siktet» ikke er blitt forsvarlig opplyst. Tingretten har heller ikke innhentet bestemte saksdokumenter hos påtalemyndigheten som er tatt ut av saken, og som overfor tingretten var begjært særskilt innhentet. Tingretten har dermed også tilsidesatt det kontradiktoriske prinsipp. Til sakshandlingen er i tillegg anmerket at det istedenfor den etterlyste berammelse av saken kom en avvisningskjennelse, åtte måneder etter at begjæringen om erstatning ble fremsatt for retten.
I relasjon til spørsmålet om tingrettens habilitet er det hevdet at sorenskriver Gramstad gjennom sin behandling av saken har bevist sin ugildhet. Utover dette er det særlig vist til at det har vært stridigheter og flere sivile rettssaker mellom A og hans familie, der advokat Haldor Tveit på Stord hele tiden har vært familiens advokat. Advokat Tveit var tidligere kontorfelle med sorenskriver Gramstad. Sistnevntes datter, Ranveig Gramstad, har arbeidet som advokatfullmektig for dem begge og hun arbeider fortsatt hos advokat Tveit. Per i dag pågår det en erstatningssak mellom A og hans familie, hvor familien er representert ved advokat Tveit.
Når det for øvrig gjelder de nærmere anførsler fra As side til de forskjellige spørsmål som er omhandlet i kjæremålet, finner lagmannsretten det tilstrekkelig å henvise til de foran nevnte prosesskrifter.
Påtalemyndigheten ved statsadvokat Wangberg er kjent med kjæremålet og As øvrige prosesskrifter, men har ikke ønsket å inngi tilsvar.
Lagmannsretten skal bemerke:
Det er i kjæremålet reist en rekke innvendinger mot tingrettens saksbehandling, rettsanvendelse og bevisvurdering. Slik lagmannsretten vurderer det, står spørsmålet om hvorvidt A noengang har vært siktet for anklagene om voldtekter sentralt i den sak som er fremmet i medhold av straffeprosessloven §444 flg. A har ment at han etter omstendighetene måtte regnes som siktet i lovens forstand, mens påtalemyndigheten har bestridt dette.
Tingretten fant å kunne behandle saken uten muntlige forhandlinger, og avviste kravet om erstatning ut fra den begrunnelse at A ikke hadde vært siktet i voldtektssaken. Etter lagmannsrettens syn har tingretten med dette begått en saksbehandlingsfeil, som innebærer at tingrettens kjennelse må oppheves.
Slik lagmannsretten ser det, gjelder retten til muntlige forhandlinger i utgangspunktet for enhver som fremmer et krav om erstatning etter straffeforfølging og som pretenderer at vilkårene for slik erstatning er til stede. Formålet med prinsippet om muntlige forhandlinger taler imot at den som fremmer et slikt erstatningskrav ikke skal gis anledning til muntlige forhandlinger også i de tilfeller hvor retten på bakgrunn av saksdokumentene mener at vedkommende ikke har vært siktet i lovens forstand, og antar at de bevis som ønskes ført umiddelbart for den dømmende rett ikke vil kunne kaste avgjørende nytt lys over spørsmålet. Unntak fra muntlighetsprinsippet på dette grunnlag vil nødvendigvis gi dårligere rettssikkerhet, og det synes ikke å være forenelig med menneskerettighetene og gjeldende norsk rett. Lagmannsretten kan for sin del ikke se at den foreliggende høyesterettspraksis åpner for spesielle unntak fra retten til muntlige forhandlinger i den aktuelle type saker. Det vises i denne forbindelse særlig til kjennelser avsagt av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-2001-468 og Rt-2001-894. I førstnevnte kjennelse ble blant annet følgende lagt til grunn som gjeldende rett:
«[D]en som fremmer et krav om erstatning etter straffeforfølgning har rett til muntlig forhandling om kravet etter EMK artikkel 6 nr. 1. Utvalget understreker at retten til muntlig forhandling står særlig sterkt i tilfeller som det foreliggende hvor siktelsen ble henlagt under etterforskningen slik at heller ikke straffesaken er behandlet muntlig, og hvor det dessuten uttrykkelig er bedt om muntlig forhandling.»
Selv om uttrykket «siktelsen» her er benyttet, er det etter lagmannsrettens oppfatning ikke naturlig å lese inn en forutsetning om at retten til muntlige forhandlinger dermed ikke gjelder i de tilfeller hvor det er omstridt, eller sågar lite trolig, at den som fremmer erstatningskravet oppfyller vilkåret om at vedkommende har vært «siktet», jf strpl §444 første ledd. I denne konkrete saken kan det etter lagmannsrettens oppfatning ikke utelukkes at muntlige forhandlinger vil kunne gi retten grunnlag for en annen oppfatning av spørsmålet om hvorvidt A reelt sett har vært siktet i lovens forstand, enn det tingretten kom til ut fra de tilgjengelige dokumentene i saken. Når det gjelder rettsvirkningen av manglende muntlige forhandlinger fremgår det av rettspraksis at denne type saksbehandlingsfeil innebærer opphevelse og hjemvisning av saken.
Det bemerkes for øvrig at det etter lagmannsrettens syn ikke under noen omstendighet er adgang til å avvise et krav på erstatning for uberettiget forfølging etter en materiell prøving av om (et av) vilkårene for erstatning er til stede.
Når lagmannsretten har funnet at hensynet til en rettferdig rettergang tilsier muntlige forhandlinger for tingretten, følger det samtidig av dette standpunkt at det ikke er naturlig for lagmannsretten nå å ta stilling til om A har vært «siktet» i straffeprosesslovens forstand. Spørsmålet om han i realiteten har vært utsatt for forfølging på en måte som utløser erstatningsplikt for staten må således klarlegges og vurderes nærmere av tingretten. Dette skjer mest betryggende gjennom muntlig og umiddelbar bevisførsel for den dømmende rett.
I og med at tingrettens kjennelse oppheves på ovennevnte grunnlag, er det ikke nødvendig for lagmannsretten å gå nærmere inn på partenes øvrige anførsler.
Spørsmålet er likevel om sorenskriver Gramstad bør vike sete når saken på ny skal behandles i tingretten. Domstolsloven §108 bestemmer at en person ikke kan være dommer når det foreligger «særegne omstendigheter» som er egnet til å svekke tilliten til hans uhildhet. Det fremgår av samme bestemmelse at det skal tas hensyn til om en part i saken av den grunn krever at han skal vike sete. I saken her har A vist til en rekke omstendigheter som hver for seg ikke medfører inhabilitet. Alle forhold tatt i betraktning, og vurdert i sammenheng med at inhabilitet er påstått, antar lagmannsretten allikevel at sorenskriver Gramstad bør vike sete ved den nye behandling.
I og med at saken har vært en del omtalt i media, finner lagmannsretten grunn til å bemerke at dette forhold i seg selv ikke har direkte betydning for habilitetsspørsmålet. Det noe spesielle her er at mye den kritikk som har vært fremført fra As side har karakter av å være et angrep på rettsvesenets evne og vilje til å ta hans sak på alvor. I et tilfelle som dette kan derfor enhver saklig tvil om dommerens uhildethet virke uheldig, slik lagmannsretten ser det. Lagmannsretten kan for øvrig ikke se at det er fare for at domstolene skal virke ettergivende fordi om sorenskriver Gramstad her viker sete.
I prosesskriftet av 19.02.2002 har A nedlagt påstand om at advokat Arvid Sjødin skal oppnevnes som forsvarer etter strpl §100 annet ledd. Av prosesskriftet av 04.03.2002 fremgår det at advokat Tom K. Bøe «[p]å vegne av advokat Arvid Sjødin og undertegnede ber (...) om å bli oppnevnt som forsvarer for A etter strpl §100 2. ledd». Bakgrunnen er at tingretten avslo oppnevnelse av forsvarer, og lagmannsretten oppfatter det slik at avslaget med dette er påkjært til lagmannsretten, jf strpl §377. Så vidt lagmannsretten forstår hadde avslaget sammenheng med at tingretten fant erstatningskravet ubegrunnet og at saken kunne avvises uten muntlige forhandlinger. Etter lagmannsrettens syn bygger tingrettens avslag på uriktige rettslige forutsetninger i så måte, jf det som foran er bemerket om retten til muntlige forhandlinger.
Det fremgår av strpl §449 fjerde ledd at siktede skal ha forsvarer ved muntlige forhandlinger om krav etter strpl §444, §445, §446 med mindre retten finner det «unødvendig». Etter strpl §100 annet ledd kan retten uansett oppnevne offentlig forsvarer for siktede når «særlige grunner taler for det». Også disse bestemmelsene må etter lagmannsrettens oppfatning fortolkes i lys av prinsippet som er nedfelt i EMK artikkel 6 nr. 1 og den tidligere nevnte høyesterettspraksis hva gjelder retten til muntlige forhandlinger, som antas å måtte få anvendelse også hvor det er omstridt om vedkommende har hatt status som siktet. Etter lagmannsrettens syn har A i dette tilfellet således rett til offentlig oppnevnt forsvarer. Når det imidlertid gjelder spørsmålet om hvem av de to advokatene som skal oppnevnes, eventuelt om de etter omstendighetene begge skal oppnevnes, finner lagmannsretten at dette best kan vurderes i forbindelse med den fortsatte behandling ved tingretten.
Etter omstendighetene finner lagmannsretten å kunne tilkjenne A nødvendige saksomkostninger for lagmannsretten i medhold av strpl §438. Ved å sammenholde As prosesskrift av hhv 08.02.2002, 19.02.2002 og 04.03.2002 fremgår det at han har krevet tilsammen kr 125.580 i saksomkostninger hva gjelder erstatningssaken samlet sett, inklusive kjæremålet her. Når det gjelder saksomkostninger for tingretten, finner lagmannsretten at det er mest naturlig at tingretten tar stilling til dette spørsmålet i forbindelse med den nye behandling. I prosesskrift av 22.04.2002 har advokat Bøe på vegne av A oppgitt at det i anledning kjæremålet er medgått ialt 22 timers arbeid, fordelt på 18 timer for advokat Sjødin og 4 timer for advokat Bøe. Noe bestemt beløp er ikke spesifisert. Lagmannsretten godtar beregningen, og fastsetter på denne bakgrunn nødvendige omkostninger til kr 16.170, som tilsvarer 22 timers arbeid etter gjeldende satser for offentlig oppnevnte forsvarere.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Sunnhordland tingretts kjennelse av 22.01.2002 i sak nr 01-00387M oppheves og hjemvises til fortsatt behandling.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/Justisdepartementet kr 16.170 - sekstentusenetthundreogsytti - innen to uker fra forkynnelse av denne kjennelse.