LG-2002-448
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-06-04 |
| Publisert: | LG-2002-00448 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nordhordland tingrett 2001-00438 - Gulating lagmannsrett LG-2002-00448. |
| Parter: | Kjærende part: Radøygruppen AS (Prosessfullmektig: Adv. Lars Dørheim Nilsen, Bergen). Kjæremotpart: Radøy kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Adv. Karsten Solberg, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Berit Moldskred Mo. Lagdommer Jan Erik Erstad. Lagdommer Margareth Christophersen |
| Lovhenvisninger: | Skattebetalingsloven (1952) §48, Eigedomsskattelova (1975) §27, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §2-1, Tvistemålsloven (1915) §180, §17, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Panteloven (1980) §6-3, Folketrygdloven (1997) §17-4, §17-6 |
Saken gjelder gjelder kjæremål over avgjørelse om å avvise klage til namsretten.
Tvisten gjelder spørsmål om legalpant for eiendomsskatt etter eiendomsskatteloven §27 utløser 3 måneders fristen i skattebetalingsloven §48 nr. 5 for adgangen til å angripe kravet og prejudisielt få prøvet eiendomsskattekravets materiellrettslige grunnlag. Spørsmålet er om legalpant er en «forføyning» som kan klages inn for namsretten.
Nordhordland namsrett avsa 7. januar 2002 kjennelse med slik slutning:
«1. Klagen avvises.
2. Til dekning av saksomkostninger pliktes Radøygruppen AS innen 2 -to- uker fra forkynnelse av kjennelsen, å betale Radøy kommune kr 4.000,- -firetusen- med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, første punktum, for tiden 12 -tolv- % fra og med dagen etter oppfyllelsesfristen utløp til betaling skjer»
Sakens bakgrunn er gjengitt i namsrettens kjennelse som det vises til. Namsretten fant å avvise klagen under henvisning til namsmyndighetens saklige avgjørelseskompetanse slik den er beskrevet i tvangsfullbyrdelsesloven §2-1 annet ledd, i det legal panterett ikke er en forføyning og begjæring om tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring ikke forelå.
Radøygruppen AS har rettidig påkjært kjennelsen til Gulating lagmannsrett og har i det vesenlige anført:
Namsrettens kjennelse om avvisning av saken bygger på uriktig lovanvendelse. Skattebetalingslovens §48 nr. 5, må tolkes dithen at det må være adgang til å angripe skattekravet og prejudisielt fått prøvet kravets materiellrettslige grunnlag innenfor 3 måneders fristen, uavhengig av om skattemyndighetene har iverksatt inndrivelse via namsretten. I saker om eiendomsskatt begynner 3 måneders fristen å løpe fra det øyeblikk en betalingstermin misligholdes, idet selve betalingsmisligholdet etablerer legal pant.
I disse tilfelle er det loven selv som utøver «forføyningen». Det vises til Rt-1984-184 følgende, hvor begrepet «forføyning» i relasjon til inndrivelse av arbeidsgiveravgift i medhold av dagjeldende folketrygdlovens §17-4 jf. §17-6 første ledd. Høyesterett kom der til at det var de spesielle forføyninger som utpanting/utlegg eller trekkpålegg som dannet utgangspunktet for fristen. Dvs. selve sikringsakten for kravet. I saker om eiendomsskatt følger selve sikringsakten direkte av eiendomsskattelovens §27, idet selve betalingsmisligholdet etablerer legal pant. Et av formålene ved de lovforarbeider Høyesterett viser til i sin kjennelse bl.a var å «sikre en effektiv prøvelse for domstolene ved å sette stramme frister for søksmålsadgangen». Skattemyndighetene har etter pantelovens §6-3 en frist på to år til å begjære tvangsdekning. Hensynet til den skattepliktige tilsier derfor at det for vedkommende må være berettighet å kunne angripe legalpanteheftelsen og få prøvet for namsretten grunnlaget for utskrivningen og beregningen av eiendomsskatten på et langt tidligere tidspunkt. Dette også hensett til at skatteyter vil ha adgang til å rette tilbakesøkningskrav mot kommunen for tidligere uriktig betalt eiendomsskatt innenfor gjeldende foreldelsefrist på 3 år. Det gjøres gjeldende at rettslig interesse foreligger.
Kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. Saken fremmes.
2. Radøygruppen AS tilkjennes fulle saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett med tillegg av morarente i henhold til morarenteloven fra forfallstidspunkt og til betaling skjer.
Radøy kommune har i tilsvar av 15.02.2002 i det vesentlige anført:
Norhordland namsrett sin kjennelse 07.01.2002 er korrekt.
Radøy kommune fastholder sine anførsler og bemerker spesielt at Radøygruppen AS ikke under noen omstendighet har noe tilbakesøkningskrav for betalt eiendomsskatt. Søksmålsfristen for å angripe gyldigheten av utskrivning av eiendomsskatt for tidligere år er utløpt og ligningen er endelig i den forstand at skatteyter ikke under noen omstendighet kan få endret den. Eiendomsskattelovens §17 siste ledd, annet alternativ kan ikke komme til anvendelse hvor utskrevet eiendomsskatt var korrekt da skatten ble utskrevet. Motparten nedlegger slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Radøygruppen AS dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til Radøy kommune med kr 3.200,- med tillegg av 12% p.a. fra kjennelsens forfallstidspunkt til betaling finner sted.
Lagmannsretten finner at kjæremålet ikke kan føre frem og viser til namsrettens kjennelse som tiltres.
Lagmannsretten finner ikke at det i kjæremålet fremkommer noe som tilsier endret vurdering. Å anse betalingsmislighold som sikringsakt og forføyning i legalpant saker, finner lagmannsretten ikke man kan utlede av avgjørelse Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-1984-185 som kjærende part har vist til. Lagmannsretten slutter seg til herredsrettens vurdering av spørsmålet, og vil særlig påpeke forskjellen som ligger i at utlegg og utpanting innebærer en aktivitet fra kreditor, mens et legalpant blir virksomt ved passivitet fra debitor. Begrepet «forføyning» henspeiler på en aktivitet, og passer derfor på den aktive handling utlegg innebærer, men ikke på legalpanteretten som etableres automatisk. Både skattebetalingsloven §48 og tvangsfullbyrdelsesloven §2-1 annet ledd forutsetter en aktiv handling knyttet til sikring eller inndrivelse av kravet for at namsretten kan behandle klage og fristen for slik utløses. Et mislighold av en termin eiendomsskatt gir etter dette ikke klagerett.
Kjæremålet har ikke ført frem og saksomkostninger blir å fastsette etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Innen 2 -to- uker fra forkynnelse av kjennelsen betaler Radøygruppen AS til Radøy kommune saksomkostninger for lagmannsretten med kr 3.200 -kronertretusentohundre- med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, første punktum, for tiden 12 -tolv- % fra og med dagen etter oppfyllelsesfristen utløp til betaling skjer.