LH-1991-272
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-01-26 |
| Publisert: | LH-1991-00272 |
| Stikkord: | Garanti, Kausjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Narvik byrett nr 79/89 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1991-00272 A - Høyesterett HR-1993-00570K . Anket til Høyesterett, nektet fremmet. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Egil Malm, Narvik). Ankemotpart: DNB Finans A/S, Bergen (Prosessfullmektig: Advokat Hans Flø, Bergen). |
| Forfatter: | Lagmann Arild O. Eidesen, formann. Lagdommer Kjell H. Jakobsen. Lagdommer Knut Sundquist |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180 |
Det ble avsagt slik dom:
A underskrev 6. oktober 1986 en selvskyldnererklæring for A/S Xs forpliktelser overfor A/S Nevi Finans. Erklæringen er begrenset oppad til kr 250000 med tillegg for rente og provisjon. A/S Nevi Finans er etter fusjon gått inn i selskapet DnB Finans A/S.
I sak om omfanget av ansvaret etter kausjonen avsa Ofoten herredsrett dom 1. mars 1991 med slik domsslutning:
"I. A dømmes til å betale til DnB Finans A/S kr 250000,- med tillegg av 18 % p..a. rente fra 18. mars 1988 og til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra dommens forkynnelse.
II. A dømmes til å erstatte DnB Finans A/S sakens omkostninger med kr 27670,-. Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra dommens forkynnelse."
Om saksforholdet, herunder partenes anførsler for herredsretten, vises til dommen.
Dommen er i rett tid anket til lagmannsretten av A med advokat Egil Malm som ny prosessfullmektig. DnB Finans A/S har tatt til gjenmæle for lagmannsretten med advokat Hans Flø som prosessfullmektig. Ankeforhandlingen ble avholdt i Narvik 13.januar 1993. Begge prosessfullmektigene møtte. A møtte og avga forklaring. Det ble avhørt fem vitner og foretatt dokumentasjon som anført i rettsboken.
Saken står i det alt vesentlige i samme stilling som for herredsretten, dog slik at for lagmannsretten er fremlagt et forholdsvis omfattende regnskapsmateriale som nye bevis for status i gjeldsforholdet mellom A/S X, heretter benevnt A/S X, og DnB Finans A/S pr 15. juli 1987. Lagmannsretten vil i nødvendig utstrekning komme tilbake til dette materialet, men tilføyer at partene er enige om at As oppsigelse av kausjonen pr. 7. juli 1987 har virkning fra 15. juli s.å. Partene er for øvrig uenige om hvilken betydning oppsigelsen skal kunne tillegges.
Begge partene har opprettholdt sine anførsler for herredsretten for så vidt gjelder spørsmålet om kausjonen er avgitt for enhver forpliktelse som A/S X har eller måtte få til A/S Nevi Finans, eller om kausjonen etter sitt underliggende forhold bare gjaldt for et såkalt postkassekredittlån, dvs. et kassekredittlån tilknyttet en postgirokonto, på kr 500000,- som ble opprettet i forbindelse med avgivelse av kausjonserklæringen. Når det gjelder virkningen av oppsigelsen pr. 7. juli 1987, har partene i vesentlig grad utdypet sine anførsler, samt dokumentasjonen, i forhold til det som fremgår av herredsrettens dom.
A har i det vesentlige anført: A/S X var et selskap som drev i entreprenørbransjen. Det ble stiftet i 1982 og tatt under konkursbehandling høsten 1988. Selskapets aksjekapital på kr 50000 var fordelt med 1/2-part på B og 1/2-part på C. Selskapets styreformann og daglig leder var D, gift med B. C er sønn til A, men han hadde ingen aktiv posisjon i selskapet verken i form av ansettelse eller tillitsverv.
A er sivilingeniør og har siden 1955 drevet bygningsteknisk konsulentfirma i Narvik, først i eget navn og senere som aksjeselskap med ham som leder. Han har hatt A/S X som fast kunde siden dets oppstart i 1982, og det var hans kundetilknytning til firmaet som gjorde at han var villig til å kausjonere. A hadde gjennom sine oppdrag for A/S X registrert at firmaet gikk godt, og at dets virksomhet var økende. Den direkte foranledningen til forespørslen fra D om kausjon, var - slik A fikk det fremstilt - at A/S X kunne få innvilget et postkassekredittlån hos A/S Nevi Finans på kr 500000. Selve kausjonserklæringen var ferdig utfylt fra A/S Nevi Finans, og A fikk seg denne forelagt til underskrift på et møte hvor D representerte A/S X, samt at A/S Nevi Finans var representert ved regionsjef E. A var ikke fornøyd med utformingen av erklæringen og fremholdt at han bare hadde sagt seg villig til å kausjonere for kassekredittlånet. A underskrev imidlertid i tillit til Es forklaring om at de øvrige engasjement var særskilt sikret, og at A i alle fall kunne si opp kausjonen med 8 dagers varsel.
At kausjonen kun gjaldt kassekredittlånet, fremgår ytterligere ved at det er beløpsmessig samsvar mellom de to kausjoner fra A og D på hver kr 250000 og limit på kassakreditten. Det vises for så vidt til Ds forklaring om at A/S Nevi Finans ikke aksepterte en kausjon fra ham på kr 500000 som tilstrekkelig sikkerhet for kassekredittlånet, og at D måtte skaffe en annen god kausjonist for kr 250000 ved siden av hans egen kausjon på tilsvarende beløp.
I oppsigelsesbrevet av 7. juli 1987 har A dessuten uttrykkelig vist til garanti "stillet i forbindelse med kassekreditt". Dette viser at A hele tiden var av den oppfatning at han kun hadde kausjonert for kassekredittlånet. Om A/S Nevi Finans hadde vært av en annen oppfatning om kausjonsomfanget på dette tidspunktet, burde man ha reagert på ordlyden i brevet. A/S Nevi Finans var imidlertid passiv helt til det i februar 1988 ble konstatert at A/S X ikke kunne innfri et krav på ca 1,1 mill. kroner. Den utviste passivitet for så vidt gjelder oppsigelsen har betydning i to relasjonen - den underbygger As oppfatning om omfanget av kausjonserklæringen, og den viser i tillegg at A/S Nevi Finans på oppsigelsestiden må ha vurdert det slik at ansvar etter denne ikke ville bli aktuelt. Det siste støtter As subsidiære anførsel om det uansett ikke forelå noe ansvar for ham pr. 15. juli 1987.
A/S Nevi Finans hadde videre etter kassakredittkontraktens §7 anledning til å si denne opp. At A/S Nevi Finans ikke benyttet sin oppsigelsesadgang i forhold til hoveddebitor, viser også at man på dette tidspunktet må ha oppfattet kausjonen som avgitt til sikkerhet utelukkende for kassakredittlånet. Pr. 15. juli 1987 hadde dette lånet en saldo i A/S Xs favør, hvilket innebar at det ikke forelå noe ansvar for A. Dersom kausjonserklæringen imidlertid skulle oppfattes etter sin ordlyd, nemlig omfattende totalengasjementet i forhold til A/S X, måtte A/S Nevi Finans ha oppfattet bortfallet av kausjonen som en vesentlig endring i "andre forhold som ligger til grunn for kontrakten". Det vises til siste setning i kassekreditkontraktens §7 tredje ledd hvoretter A/S Nevi Finans hadde rett til å si opp kontrakten på dette grunnlaget. Med den betydning og det omfang som A/S Nevi Finans i ettertid mener å ha tillagt kausjonen, er det nærmest utenkelig at man ikke ville ha benyttet denne adgangen.
Subsidiært - om kausjonen gjaldt ethvert forhold mellom hoveddebitor og kreditor - må oppsigelsen føre til bortfall av As ansvar etter denne. Herredsretten har for så vidt rett i at oppsigelsesklausulen er tvetydig, men at den må forstås slik at As ansvar er avhengig av en samlet vurdering av A/S Xs forpliktelser på oppsigelsestiden. Herredsrettens bevisvurdering er imidlertid feil når den kom til at det var påvist en saldo i A/S Nevi Finans favør som oversteg kr 250000.
Om selve skjæringstidspunktet, 15. juli 1987, er partene enige. Det må videre etter rettspraksis, særlig Rt-1933-727 og teori, Carsten Smith: Garantikrav og garantist, utg. 1988 bind III side 322, legges til grunn at kausjonisten for et løpende kredittforhold har adgang til oppsigelse av kausjonen. Dette får da til følge at kausjonisten kun blir ansvarlig for kreditt som er ytet før oppsigelsestidspunktet, men fri for ansvar for senere ytet kreditt.
Det følger videre av den ovennevnte rettsavgjørelse at etterfølgende innbetalinger skal avskrives på eldre gjeld først. I dette tilfelle er det på det rene at kassekredittlånet pr. 15. juli 1987 hadde saldo på kr 32056,- i favør av A/S X. Når det gjelder factoringansvar, er partene enige om at det pr. 15. juli var et belåningsgrunnlag på 1691705,99. I samsvar med factoringavtalen hadde A/S X fått utbetalt 75 % av dette beløpet. Samtlige diskonterte faktura bortsett fra tre ble imidlertid betalt ved forfall. Det er enighet om at de tre fakturaene som ikke ble betalt ved forfall utgjorde kr 52539. På de øvrige fakturaene fikk imidlertid A/S Nevi Finans utbetalt kr 422926 mer enn det beløp som A/S X hadde fått forskuttert pr. oppsigelsestidspunktet. Differansen, kr 370390, må sammen med saldo på kassekredittlånet derfor avregnes mot eventuelt kausjonsansvar som måtte oppstå i forhold til tap på øvrige lån eller leasingkontrakter.
Når det gjelder tap på garantiforpliktelser som A/S Nevi Finans har lidd, er det klarlagt at alle disse forpliktelser gjelder forhold inngått etter oppsigelsen.
Uansett hvordan man dermed ser på kausjonens omfang, om den utelukkende var stillet for kassekredittlånet, eller om den også skulle omfatte lån og leasingkontrakter som A/S X hadde pådradd seg pr. 15. juli 1987, vil det pr. denne dato ikke foreligge noe ansvar etter As kausjonserklæring. I tillegg kommer at A/S Nevi Finans hadde pantesikkerhet i varebeholdning og driftsmidler. At A/S Nevi Finans ikke har sørget for et forsvarlig salg av disse aktiva, kan ikke medføre at de i ettertid kan holde seg til As kausjonserklæring. Når A hadde sagt opp sin kausjon, og denne ble ansett for vesentlig for det totale engasjement, kunne ikke DNB Finans A/S opprettholde kredittytelsene med den følge at As ansvar skulle fortsette ut over 15. juli 1987. Långiverens passivitet må i hvert fall lede til at As ansvar vurderes som om engasjementet hadde blitt oppsagt fra nevnte dato.
A har nedlagt slik påstand:
"1. A frifinnes.
2. DNB Finans A/S (Tidligere A/S Nevi Finans) dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten."
DnB Finans har i det vesentlige anført: Når det gjelder første hovedspørsmålet i saken, om kausjonserklæringen til A bare omfattet postkassekreditten eller om den også omfattet ethvert ansvar i det økonomiske mellomværende mellom partene i hovedforholdet, er herredsrettens dom både i resultat og begrunnelse riktig. DnB Finans A/S kan for så vidt holde seg til herredsrettens premisser, men tilføyer at A langt på vei etter sin forklaring for lagmannsretten må oppfattes derhen at han på underskriftstidspunktet var klar over at kausjonen ville dekke både postkassekreditten og de øvrige lån/leasingkontrakter som eksisterte i hovedforholdet til enhver tid.
Det er enighet om at det var et møte i Narvik mellom regiondirektør E, D og A. E hadde med seg alle lånedokumentene til underskrift, og man må anta at møtet ble avholdt 2. oktober 1986 idet kassekredittkontrakten er underskrevet denne dato. Det er videre på det rene at det mellom partene var en del diskusjon om kausjonsforholdet. Det vises for så vidt til at det i tilsagnsbrevet av 29. september 86 ble betinget sikkerhet for kausjonsansvaret enten i form av pant i fast eiendom eller deponering av innskudd svarende til kausjonsbeløpet. Dette punktet ble frafalt under partenes endelige drøfting. Tilsagnsbrevet viser for øvrig helt klart at det her dreide seg om en total finansieringspakke, hvor de betingede sikkerheter gjaldt hele engasjementet og ikke enkeltstående deler av dette. A var selvsagt klar over dette før han underskrev garantierklæringen.
Garantierklæringen er videre underskrevet den 06. oktober 1986, og dette viser at A hadde 4 dager til overlegning etter at møtet var avholdt før han underskrev. A har videre selv forklart at de løpende lån og leasingkontrakter ble nevnt på møtet, og når han underskrev garantierklæring lydende på ethvert ansvar, innebar det en kalkulert risiko fra hans side med hensyn til om det ville kunne bli ansvar i forbindelse med de forskjellige lånetransaksjonene. A/S Xs muligheter for omsetningsøkning hadde naturligvis sammenheng med tilførselen av kapital. A/S X fikk utført alle sine tekniske beregninger av As firma, og A var dermed interessert i å medvirke til den økede virksomheten. For långiveren var As kausjon en vesentlig forutsetning for de samlede kredittytelser, noe som ble gjort helt klart under møtet.
Kausjonserklæringens ordlyd er helt klar når det gjelder kausjonens omfang, og det foreligger ingen forhold som skulle tilsi at kausjonserklæringen gis innhold slik som hevdes fra As side.
Det er videre på det rene at A i brev av 7. juli 1987 sa opp sin kausjon. Etter oppsigelsesklausulen i garantierklæringen har oppsigelsen virkning fra 15. juli 1987. Det er i og for seg unødvendig her å gå nærmere inn på i hvilken utstrekning man i norsk rett har eller ikke har en deklatorisk rett til oppsigelse av et kausjonsforhold idet den aktuelle garantierklæringen har en klausul som regulerer dette.
Oppsigelsen innebærer at A ikke kan gjøres ansvarlig for ny kreditt som måtte være ytet etter 15. juli 1987. Før dette skjæringstidspunktet hadde A/S X tatt opp to gjeldsbrevslån, samt inngått tre leasingkontrakter. Dette er i forhold til oppsigelsen gammel gjeld som inngår i kausjonsansvaret selv om lånene og leasingskontraktene først ble misligholdt etter at oppsigelsen ble virksom, og det er faste lån hvor kausjonisten etter gjeldende rett ikke har adgang til oppsigelse. A/S DNB Finanss tap på disse lånene eksklusive renter ble samlet på ca kr 375000. Dette tapet overstiger As ansvar, og det er derfor ikke nødvendig å gå inn på forholdet til den løpende kreditt.
Kausjonsansvaret omfattet imidlertid også løpende kreditt i form av factoring, kassakredittlån og en garantiramme på kr 2 mill. i forhold til A/S X's leverandører. For garantistillelser etter 15. juli 1987 har A ikke ansvar. Når det gjelder factoring, er det på det rene at A/S X pr. 15. juli hadde pådradd seg et ansvar på ca kr 1,1 mill. i långiverens favør. Det er enighet om at samtlige av de fakturaer som inngikk i denne saldoen etterhvert ble innbetalt med unntak av de tre fakturaene på tilsammen ca kr 52000. For det sistnevnte beløpet er naturligvis As kausjon aktuell. De øvrige fakturaene ble betalt, men dette er innbetalinger som fortløpende i tiden etter 15.juli 1987 ble godskrevet kassekredittlånet. Dette innebar at kredittytelser over kassakredittlånet før 15. juli 1987 må regnes som betalt, slik at A ikke i forhold til kassekredittlånet har noe ansvar. Det forelå aldri på factoringkreditten et overskudd som kunne benyttes til motregning i forhold til det øvrige ansvar som garantien gjaldt for, men en fakturaverdi som inngikk som en del i de avgitte sikkerheter.
Pr. 15. juli 1987 var den økonomiske situasjonen til A/S X slik at långiveren ikke hadde grunnlag for å si opp engasjementet selv om A hadde sagt opp sin kausjon. Det overskudd på ca kr 422000 som senere innkom var pr. dette tidspunktet en sikkerhetsmargin for allerede ytet kreditt og den inngikk i långiverens vurdering av fremtidig kreditt, noe As oppsigelse av kausjonserklæringen ikke kunne hindre. Om forståelsen av den aktuelle oppsigelsesklausul vises for øvrig til dom inntatt i RG-- 1987 side 837 flg.( RG-1987-837)
Når det gjelder spørsmålet om passivitet, vises for øvrig til at regionsjef E hadde telefonsamtale med A kort tid etter at kausjonen var oppsagt. E hadde riktignok opplyst - noe unøyaktig - at kausjonen ikke kunne oppsies, men dette ga i alle fall A tilstrekkelig grunnlag for å forfølge saken dersom han mente at han ikke hadde noe ansvar pr. 15. juli 1987. Det vises i denne forbindelse til brev av 11. mars 1988 fra advokat Børre Sørdahl til A/S Nevi Finans. Brevet bygger på at A er ansvarlig i henhold til selvskyldnerkausjonen for kr 250000, og selv om advokat Sørdahl ikke skrev brevet på vegne av A, er det all grunn til å anta at A var kjent med dette initiativet. Advokat Sørdahls brev ledet således til kontrakten av 13. april 1988 mellom D og A og A/S Nevi Finans om overdragelse av fordring mot Nord-Contracting A/S. I det hele vil spørsmålet om lojalitet måtte vurderes opp mot kausjonistens undersøkelsesplikt. Det vises for så vidt til Rt-1988-1078 flg.
DnB Finans A/S har nedlagt slik påstand:
"1. Narvik byretts dom av 14. februar 1991 i sak nr. 39/1989 A. stadfestes.
2. Ankende part dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsrettens bemerkninger:
Det bemerkes innledningsvis at A/S X før kausjonserklæringen ble avgitt i A/S Nevi Finans hadde tatt opp et gjeldsbrevlån, opprinnelig på kr 98310, og inngått to leasingkontrakter med basispris henholdsvis på kr 133500 og 24600. Videre hadde firmaet en factoringavtale samme sted, opprinnelig begrenset oppad til kr 1000000. A/S X hadde også et kassekredittlån i en lokal bank som etter det opplyste ble innfridd i forbindelse med den aktuelle lånetransaksjonen. Etterat kausjonserklæringen ble avgitt, men før den ble sagt opp, tok A/S X opp et gjeldsbrevlån på kr 102490, samt inngikk nok en leasingkontrakt med basispris kr 84516. Den sistnevnte kontrakten er undertegnet av A/S Nevi Finans 14.juli 1987, og det kan dermed være tvilsomt om ansvar var pådratt før oppsigelsen ble virksom. Lagmannsretten vil i nødvendig utstrekning komme tilbake til det siste forholdet.
Det er ingen uenighet om at virksomheten i A/S X utviklet seg raskt i årene fra 1984 til 1986. Det vises forsåvidt til de regnskapstall som er gjengitt i internt notat av 20. september 1986 fra regionkontoret til A/S Nevi Finans til selskapets kredittkomite. As firma utførte alle tekniske beregninger for A/S X, og han har forklart at han gjennom sin virksomhet var klar over den stadig økende ordretilgangen til A/S X, og at denne økningen i virksomheten medførte et økende behov for kapital. Lagmannsretten forstår det slik at det var dette kundeforholdet - og dermed det fortjenestepotensiale som lå i opprettholdelsen og utviklingen av dette - som motiverte A til å avgi kausjonserklæringen.
Selv om A ikke ble kjent med det ovennevnte notatet før under rettssaken, må man legge til grunn at notatet gjenspeiler den finansieringsløsning som D i samarbeid med regionsjef E hadde fremmet for A/S Nevi Finans. Det har da formodningen for seg at D i forbindelse med forespørselen til A om kausjon orienterte ham om hovedpunktene i den omsøkte lånetransaksjonen, og at A dermed på et forholdsvis tidlig tidspunkt har vært klar over at lånetransaksjonen ikke bare omfattet det såkalte postkassekredittlånet, men var et totalopplegg for A/S Xs behov for tilførsel av lånekapital. Dette utelukker naturligvis ikke at A kan ha hatt som forutsetning at hans kausjon bare skulle gjelde for postkassekredittlånet, men det har en viss interesse å merke seg at en slik forutsetning i alle fall ikke synes å ha vært brakt videre til A/S Nevi Finans under forberedelse og innvilgelse av lånesøknaden. Såvel den administrative behandlingen av lånesøknaden i A/S Nevi Finans som lånetilsagnet av 29. september 1986, viser entydig at långiveren har basert seg på at samtlige avgitte sikkerheter, herunder kausjonen fra A, gjaldt for hele engasjementet. Også teksten i kausjonserklæringen ble utformet av långiveren i samsvar med dette.
Det er videre på det rene at det i begynnelsen av oktober 1986 ble avholdt et møte i Narvik hvor blant annet A, D og E deltok. Det nærmere tidspunkt for møtet er uklart, men det er mest naturlig å tidfeste det til 2. oktober 1986 idet kassekredittkontrakten ble undertegnet denne dato. Det er på det rene at A på dette møtet fikk seg forelagt kausjonserklæringen, og lagmannsretten må legge til grunn at også lånetilsagnet forelå. Omfanget av kausjonen ble diskutert, og A/S Nevi Finans frafalt vilkåret i lånetilsagnet om at kausjonsansvaret skulle være sikret med pant i fast eiendom eller depositum. I lånetilsagnet ble det gjort håndskrevet anmerkning om dette.
A har videre for lagmannsretten forklart at han på møtet også vegret seg for å underskrive kausjonserklæringen fordi den etter hans forutsetning bare skulle gjelde for kassekredittlånet, mens det ferdig utfylte formularet omfattet alle forpliktelser som A/S X har eller måtte få til långiveren. Ifølge A oppsto det diskusjon om dette, og han fikk under denne opplysninger både om gjeldsbrevlånet og de to leasingkontraktene. Av lånetilsagnet fremgikk videre tilstrekkelige opplysning om den utvidede factoringkreditten og garantikreditten. Når A på bakgrunn av disse opplysninger og drøftinger undertegnet kausjonserklæringen, kan lagmannsretten vanskelig se at det hersket noen uklarhet mellom partene om at kausjonsansvaret gjaldt det totale engasjementet. I en slik sammenheng må det legges til grunn at A aksepterte den tilleggsrisiko som en slik utvidelse av garantiens omfang innebar. At partene på dette tidspunkt muligens undervurderte risikoen basert på inntjeningsevnen til A/S X i kombinasjon med de øvrige sikkerheter, kan på denne bakgrunnen ikke tillegges vekt.
Det tilføyes at A har opplyst at han i sin vurdering vektla at erklæringen hadde oppsigelsesklausul. Det er i og for seg sannsynlig at også denne klausulen ble nevnt på møtet, men det er intet som tyder på at partene den gang har analysert klausulen med henblikk på avviklingen av kausjonsansvaret ut over det som umiddelbart følger av ordlyden. At både A og E i ettertid har gitt uttrykk for en forskjellig - og som lagmannsretten skal komme tilbake til - uriktig forståelse med hensyn til avviklingen av kausjonsansvaret basert på en slik oppsigelse, kan ikke ses å ha betydning for As forståelse av det omfang som kausjonserklæringen dekket.
A har videre gjennom ledelse av konsulentfirma en flerårig erfaringsbakgrunn som tilsier at han ved avgivelsen av kausjonserklæringen har vært fullt klar over omfanget av den forpliktelse som erklæringen etter sin ordlyd helt klart tilkjennega. A har riktignok i sitt brev av 7.juli 1987 henvist til garanti "stillet i forbindelse med kassekreditt", men dette brevet er utformet med tanke på oppsigelse og ikke med tanke på presisering av kausjonens omfang. Slik A/S Xs økonomiske stilling var på dette tidspunkt, kan heller ikke lagmannsretten se at dette brevet i sammenheng med kassekredittkontraktens bestemmelse om långiverens rett til oppsigelse og dennes beslutning om å opprettholde kreditten uendret, gir holdepunkter for å trekke slutninger om garantiens omfang. Lagmannsretten kan heller ikke se at passivitetsbetraktninger i denne sammenheng kan tillegges betydning. Det må antas at E ringte A og meddelte at kausjonen ikke kunne sies opp, men DNB Finans A/S har under saken akseptert at brevet av 7.juli 1987 oppfattes som en oppsigelse med virkning som bestemt i kausjonserklæringen - selv det etter sin ordlyd kunne oppfattes slik at oppsigelsen bare omfattet kassekredittlånet.
Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at A har avgitt en kausjonserklæring som omfattet ethvert mellomværende mellom A/S X og DNB Finans A/S.
Ved vurderingen av det neste tvistespørsmålet i saken, virkningen av As oppsigelse av 7. juli 1987, må det således legges til grunn at kausjonsforpliktelsen både omfattet lån og forpliktelser etter leasingkontrakter med avtalt nedbetalingstid, samt forpliktelser i et løpende kredittforhold. Partene er enig om at skjæringstidspunktet er 15. juli 1987.De nærmere spørsmål om virkningene av oppsigelsen må i utgangspunktet baseres på en tolkning av klausulen som lyder slik:
"Jeg/vi kan med 8 dagers varsel til A/S Nevi fralegge meg/oss ansvaret for ytterligere økning av debitors forpliktelser overfor A/S Nevi."
Det følger direkte av klausulens ordlyd at nye forpliktelser i hovedforholdet ikke inngår i As ansvar. Dette innebærer at ansvar etter lån og leasingkontrakter opptatt før 15. juli 1987 inngår i As ansvar, og at det i løpende kredittforhold må foretas en fordeling alt etter om den enkelte kredittytelse er gitt før eller etter nevnte dato.
For kassekredittlånet er partene enige om at denne pr. 15. juli 1987 hadde saldo i A/S Xs favør med kr 32056, slik at det ikke kan oppstå ansvar for A i forhold til dette lånet.
Når det gjelder garantiforpliktelser overfor A/S Xs vareleverandører, har DNB Finans etter det opplyste bare hatt tap på garantier stillet etter 15.juli 1987, hvilket innebærer at A ikke har ansvar for disse.
Forsåvidt gjelder kreditt etter factoringavtalen, følger det likeledes direkte av klausulens ordlyd at A bare er ansvarlig i forhold til faktura som er forskuttert før 15.juli 1987. Det er på det rene at det for A/S DNB Finans kun oppsto tap på tre av disse fakturaene med et samlet beløp på kr 52539. De øvrige fakturaene ble innbetalt til A/S DNB Finans slik at det i forhold til forskuttert beløp på de samme faktura, 75 % av pålydende, oppsto et "overskudd" på kr 422926.
Når det gjelder det siste forholdet, følger det av Rt-1933-727 at det i løpende kredittforhold skal benyttes det alminnelige kontraktsrettslige prinsipp om at eldre gjeld avregnes foran ny gjeld. Dette innebærer i forhold til factoringkreditten at As ansvar etter de tre ubetalte faktura på tilsammen kr 52539 er bortfalt ved at det på de øvrige faktura ble innbetalt kr 422926 mer enn forskuttert pr. 15. juli 1987.
Når det gjelder As ansvar for gjeldsbrevlån og leasingkontrakter opptatt før 15. juli 1987, er bortfall avhengig av at lånene/kontraktene rent faktisk er innfridd, og ikke av om A/S X ut fra sin økonomiske stilling og likviditet pr. 15. juli 1987 helt eller delvis kunne ha innfridd disse. I denne sammenheng må også leasingkontrakter oppfattes som faste kredittytelser med avtalt nedbetalingstid. Dette er det rettslige utgangspunkt i forhold til slike kredittytelser, og man kan ikke se at det i oppsigelsesklausulens ordlyd er noe som tilsier at man i dette tilfelle har avtalt en avvikende løsning.
At kausjonserklæringen er avgitt til sikkerhet for flere typer av kredittytelser - både med løpende kreditt og med nedbetalingstid - gir i seg selv ikke tilstrekkelig grunnlag til å innfortolke i oppsigelsesklausulen en slik avregningsadgang som A påberoper seg, jfr. uttrykksmåten "fralegge meg/oss ansvaret for ytterligere økning av debitors forpliktelser". Man kan heller ikke se et det i rettspraksis eller teori er oppstilt noen slik regel. Det tilføyes at problemstillingen i Rt-1933-727 går på hvilke kredittytelser som er betalt og hvilke som ikke er betalt. Man kan således ikke av denne dommen utlede at det i tilfelle hvor en kausjon er avgitt til sikkerhet for sammensatte kredittytelser skal foretas en avregning av kreditsaldo på løpende kreditt mot debetsaldo på faste lån. Det tilføyes at ingen av de faste lånene var misligholdt eller forfalt pr. 15. juli 1987. At det også er avgitt flere sikkerheter som i forskjellig utstrekning dekker de enkelte typer av kredittytelser, kan heller ikke tilsi en annen løsning. Det alminnelige rettslige utgangspunkt i slike tilfelle er at kreditor fritt kan velge i hvilken rekkefølge sikkerhetene skal benyttes inntil hans tap er fullt ut dekket. Heller ikke dette forrykker As stilling i hans disfavør i forhold til situasjonen før 15. juli 1987. Det tilføyes at A ved sin oppsigelse ikke har noe rettslig krav på at långiveren benytter en eventuell adgang til full eller delvis oppsigelse av låneforholdet. At långiveren i dette tilfellet valgte å opprettholde engasjementet fullt ut, kan - etter de opplysninger som foreligger om A/S Xs økonomi på oppsigelsestiden - heller ikke ses som illojalt overfor A. I konsekvens av dette må långiveren kunne opprettholde såvel kassekredittlånet og factoringkreditten slik at det med de øvrige sikkerheter ble gitt nye kredittytelser til A/S X, samtidig som As kausjon fortsatt sto som sikkerhet for faste lån fra før oppsigelsen inntil disse eventuelt ble innfridd. Lagmannsretten kan ikke se at en unnlatelse av å meddele A at A/S Xs kreditt ble opprettholdt uendret innebærer noen innrømmelse av at hans ansvar for faste lån ble ansett for bortfalt, eller at det her dreier seg om en passivitet fra DBN Finans A/S side som skulle få tilsvarende virkning. Det ville uansett vært meget enkelt for A å skaffe seg opplysning om oppsigelsen hadde fått innvirkning på kredittytelsene til A/S X.
Det er endelig fremholdt fra As side at det ikke er foretatt riktig avregning for verdien av pantsatt løsøre som A/S X hadde. Det dreier seg her både om varebeholdning og driftstilbehør. Når det gjelder de eiendeler som ble anskaffet på leasingkontrakter, er det foretatt salg og avregning. Verdien av det øvrige løsøre vil helt klart ikke kunnet redusert tapet til A/S DNB Finans slik at As kausjonsansvar av den grunn ville blitt uaktuelt. Det vises forøvrig til det som er sagt ovenfor om at kreditor fritt kan velge i hvilken rekkefølge de avgitte sikkerheter skal anvendes.
A blir etter dette ansvarlig etter den avgitte selvskyldnerkausjonen for tap som A/S DNB Finans har litt på forpliktelser som A/S X hadde i henhold til leasingkontrakter og gjeldsbrevlån fra tiden før 15.juli 1987. Det foreligger ingen nøyaktig tapsavregning for disse forpliktelsene, men det er ikke bestridt at tapet overstiger kr 250000. Dette gjelder også om man holder utenfor ansvar etter leasingkontrakten av 14. juli 1987. Lagmannsretten finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på om utbetalingen etter denne kontrakten skjedde før eller etter 15. juli, og om det i dette tilfelle forelå en særlig opplysningsplikt overfor A i og med at kontrakten er inngått etterat oppsigelsen ble sendt.
Anken har ikke ført frem, og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd må A erstatte A/S DNB Finans sakens omkostninger for lagmannsretten. Disse settes i samsvar med advokat Fløs omkostningsoppgave til kr 48810 hvorav kr 33800 er salær til prosessfullmektig. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. A tilpliktes å erstatte A/S DNB Finans sakens omkostninger for lagmannsretten med kr 48.810,- innen 2 uker fra dommens forkynnelse.