LH-1992-354

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-11-15
Publisert:	LH-1992-00354
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Bodø byrett nr 113/92 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1992-00354 A. Rettskraftig.
Parter:	Ankende part: A v/verger B og C (Prosessfullmektig: Thommessen Krefting Greve Lund AS Adv.fa. v/advokat Endre Grande, Bergen). Ankemotpart: Nordland fylkeskommune, Bodø (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Holst, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Dag Nafstad, formann. Konstituert lagdommer Ellen Midtgaard. Konstituert lagdommer Hans Christian Hoff
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §366, §180, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Foreldelsesloven (1979) §9

Saken gjelder krav om erstatning for skader A skal være påført under fødselen som følge av feilbehandling ved Nordland Sentralsykehus. Saken gjelder kun ansvarsspørsmålet.

Bodø byrett avsa den 9. mars 1992 dom med slik slutning:

"1. Nordland fylkeskommune v/fylkesordføreren frifinnes.

2. A v/verger B og C og B og C tilpliktes in solidum innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse å betale kr 81.707.- - åttientusensjuhundreogsjukroner - i saksomkostninger til Nordland fylkeskommune v/fylkesordføreren."

Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten fremgår av dommen.

A v/verger B og C har rettidig påanket byrettens dom til lagmannsretten. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Nordland fylkeskommune har tatt til gjenmæle for lagmannsretten.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten anførte den ankende part at As hjerneskade kunne være forårsaket, eventuelt forverret, av trippelvaksine. Anførselen ble bestridt under henvisning til tvistemålsloven §366, annet ledd. Hålogaland lagmannsrett avsa den 14. september 1992 kjennelse med slik slutning: " Anken fremmes i sin helhet". C påberopte senere objektivt ansvar som grunnlag i tillegg til ansvar for uaktsomhet i relasjon til vaksinasjonen. Lagmannsretten besluttet den 7. september 1993 å tillate den nye anførselen. Under ankeforhandlingen frafalt den ankende part anførselen om trippelvaksinen i sin helhet.

For lagmannsretten er oppnevnt 3 av de 4 sakkyndige som var oppnevnt for herredsretten. Spesialist i barnesykdommer dr. Gunnar Oftedal, avdelingsoverlege og professor Kåre Molne og professor dr. med. Julie Skjæraasen. I tillegg er oppnevnt professor dr. med. Johan A. Mæland i forbindelse med vaksinasjonsspørsmålet.

Ankeforhandling ble holdt i Bodø 26. 27. og 28. oktober 1993. Om hvem som møtte og avga forklaring på vegne av partene vises til rettsboken. Foruten partsforklaringene ble det avhørt 5 vitner og ett sakkyndig vitne, professor dr. med. Hans Lou som privatengasjert sakkyndig. Alle de rettsoppnevnte sakkyndige møtte og ga forklaring. Det ble foretatt dokumentasjoner fra det skriftlige materiale. Saken fremstår nå i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten.

A v/verger B og C har i hovedsak anført:

Skaden kunne vært unngått ved en annen handlemåte - keisersnitt. Dette ble ikke gjort og det hevdes at dette innebærer erstatningsbetingende uaktsomhet.

Av de sakkyndige er det kun dr. Oftedal og dr. Lou som har spesialkompetanse med hensyn til årssakssammenhengen. Saken er bevismessig vanskelig på grunn av den lange tid som er gått. C husker det som skjedde og hans forklaring må tillegges betydelig vekt. I tillegg til hans forklaring foreligger journaler og bl.a. dr. Pandes forklaring.

Det er godt grunnlag for å fastslå at det foreligger sannsynlig årsakssammenheng mellom asfyksi og As hjerneskade. Asfyksien må ha oppstått i tiden fra forløsningen startet og til det tidspunkt da A skriker. Selve beskrivelsen i epikrisen for fødselen tilsier at det har vært en problematisk fødsel. Beskrivelsen i seg selv tilsier at forløsningen har tatt tid, noe som styrker risiko for asfyksi. Det har vært meget trange og vanskelige forhold. Det kan ikke aksepteres at det bare har gått 2 minutter fra forløsningen og til A skrek.

Beskrivelsen av barnet og det bildet som er tatt dagen etterpå taler for at en hadde med et asfyktisk barn med store mekaniske skader å gjøre. Dr. Lou har kunnet konstatere dette på bakgrunn av bildet. Dr. Oftedal har uttalt at barnet ikke var restituert.

Dr. Lou har uttalt at barnets skade oppsto ved lengrevarende asfyksi, hvor hele hendelsesforløpet har betydning. Dr. Oftedal mener det foreligger lettere asfyksi siden A kom seg så raskt. C s forklaring om barnets tilstand tilsier at A var hjerneskadet som følge av fødselen. Ingen annen mulighet enn asfyksi under fødselen er påpekt som årsak til hjerneskaden.

Både dr. Lou og Dr. Oftedal har påpekt at det kunne være tale om dysmaturitet. Dysmature barn er mer utsatt for asfyksi enn andre barn, noe som tilsier at disse barn må forløses så skånsomt som mulig. Dysmaturitet er imidlertid ikke i seg selv årsak til hjerneskade.

En rekke ting kunne vært gjort fra sykehusets side for å avklare forholdet. Sikker registrering av fosterlyden kunne hjulpet. Sykehuset var i besittelse av 3 apparater til automatisk registrering av forsterlyd. Disse ble ikke benyttet. Selve verdiene av asidose mangler og Oftedal har etterlyst måling av lever og hjerte. Apgar-score gir ingen fasit, idet denne kan være flere poeng feil.

Endelig er setefødsel i seg selv en risikofylt fødsel. Det har vært en hard og tøff fødsel hvor bekkenmålene var små - under de målene man normalt satte som grense for keisersnitt. Opp i dette kommer dysmaturitet, og alt sammenholdt er det meget stor sannsynlighet for asfyksi av en varighet som stemmer overens med As hjerneskade. Poenget er at denne type fødsel med dette menneske har årsaksevne. Ved vurderingen foreligger sannsynlighetsovervekt for fødselsskade hvor asfyksien er en nødvendig årsak. Det vises til dom i Rt-1992-64 flg. Asfyksien kan ha skadeevne, og er det dominerende/nødvendige forat dette skulle skje. En eventuell bevistvil må gå ut over sykehuset, jf RG-1992-250, idet det i saken mangler en rekke data som kunne avklart forholdet.

Det forhold at keisersnitt ikke ble foretatt er uaktsomt i seg selv. I tillegg foreligger en flerhet av omstendigheter som må vurderes. Den samlede situasjon er den erstatningsbetingende omstendighet.

En er uenig med dr. Molne og dr. Skjæraasen i at sykehuset ikke kan bebreides. Det er ikke nødvendigvis overensstemmelse mellom den medisinske og den juridiske vurdering. Retten står fritt, og domstolene er strengere med ansvar for sykehus enn de sakkyndige.

Det er en rekke ting å sette fingeren på i de innledende faser.

Cs ønske om keisersnitt burde vært journalført og ville da antakelig vært imøtekommet. Foreldrenes ønske må tas i betraktning ved den medisinske vurdering; det er ikke skjedd i dette tilfelle.

Det er på forhånd ikke foretatt noen fullstendig vurdering av alle relevante data. Således er det ikke foretatt noen genetiske vurderinger på bakgrunn av at foreldrene var indiske. Det forhold at man forventet et lite barn burde gi grunnlag for mistanke om dysmaturitet. Det er ikke gjort noen undersøkelser med tanke på dette.

Av røntgenpelvimetrien fremgår det uten reservasjon at det var for knappe mål for setefødsel. Påtegningen var gjort av radiologen. Egenæs, som forløste barnet kjente ikke til denne påtegningen. Hans navn finnes ikke på noen av journalene og en må da anta at han ikke hadde hatt noe med B å gjøre før han kom på vakt denne dagen. Etter de reglene som nå gjelder ville fødselen vært gjennomført ved keisersnitt.

Setefødsel er i seg selv risikofylt. Det er intet i forhistorien som tilsier at man var klar over at en hadde med forliggende fot å gjøre.

Sykehuset har gjort dårlig forarbeid. Dersom forarbeidet hadde vært gjort godt nok ville en besluttet keisersnitt.

Planleggingen av selve fødselen var også lite gjennomtenkt. Det er ikke journalført noen beslutning om hva som skulle skje. Selv i journalen etter kontroll den 6. mars 198o er endelig standpunkt ikke tatt. Dette har medført at en var nokså uforberedt når fødselen var kommet igang. Sykehuset har selv satt seg i en situasjon som var vanskelig å takle når Egenæs kom til. Dr. Skjæraasen har kritisert at Egenæs grep inn så fort. Hva enten dette ble gjort for å hjelpe B eller fordi forsterlyden var dårlig, var det uaktsomt av sykehuset å havne i denne situasjonen, idet en må kreve at alle eventualiteter er ivaretatt på forhånd.

Av epikrisen fremgår at det var en vanskelig fødsel. Sykehusets ansatte hadde tilstrekkelige muligheter for å se at noe var galt, men valgte å fortsette vaginal fødsel.

Sykehusets ansatte har opptrådt uaktsomt og Nordland fylkeskommune er følgelig erstatningsansvarlig etter skadeserstatningsloven §2-1.

Saken er ikke foreldet. Det vises til dom i Rt-1992-603 flg. Det aktuelle utgangspunktet for fristens løp er den 22. februar 1987. Skaden er konstatert på et tidligere tidspunkt. Avgjørende er om C kan bebreides for å ha unnlatt å skaffe seg kunnskap om årsaken til skaden. Familien hadde ingen spesiell oppfordring til å forstå at det dreiet seg om en fødselsskade ut fra de opplysninger de fikk etter fødselen. C har ikke hatt kjennskap til journalene eller brevet fra dr. Wesenberg. Fødselsskade var rett og slett ikke tema før C fikk se kopi av røntgenpelvimetrien i juni 1988.

Det anføres at byrettens saksomkostningsavgjørelse er for streng, idet det har vært fyldesgjørende grunn til å få saken prøvet.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

"1. Nordland fylkeskommune er erstatningsansvarlig for det økonomiske tap A v/verger C og B er/blir påført som følge av den skade/sykdom som inntraff ved fødselen.

2. A v/verger evt. det offentlige tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett"

Nordland fylkeskommune har i hovedsak anført:

Fødselen skjedde for 13 år siden. Journalene er et viktig bevismiddel i saken. Disse er ført av legene under arbeid uten tanke på senere rettssaker. Bare det nødvendigste tas med og de veier ikke sine ord på "gullvekt". Først i de senere år er det fokusert mer på journalføring.

Når det gjelder den aktsomhetsnorm som må legges til grunn vises til dom i Rt-1978-486.

Utgangspunktet ved valg av forløsningsmåte er at fødsel skal skje på naturlig måte. Legene har foretatt en ansvarlig vurdering m.h.t. forløsningsmåte. Radiologen har ikke foretatt noen vurdering. Dette er ikke røntgenlegens ansvarsområde. En må derfor se bort fra bemerkningen i røntgenpelvimetrien. Barnets størrelse er vurdert mot bekkenmålene. I henhold til målinger foretatt av hodet var barnet hele tiden i nedre del av normalen. Kurven er fullt forenlig med at en hadde med et lite normalt barn å gjøre og gir ingen indikasjoner på et dysmaturt barn.

Det er ikke tvil om at det var lagt opp til vaginal forløsning. En kan ikke løsrive en setning fra journalen av den 6. mars fra den totale sammenheng. Vaginal forløsning var i overensstemmelse med praksis i 1980. Sykehuset hadde vurdert alle de relevante momenter og valgt vaginal forløsning, med keisersnitt som alternativ dersom noe gikk galt.

Det er vanskelig å se at foreldrenes ønske skal ha noen avgjørende betydning for ansvarsspørsmålet.

Spørsmålet er da om Egenæs ved forløsningen har utvist uaktsomhet. Det var lagt opp til vaginal fødsel og på det tidspunkt Egenæs kom til var det ingen grunn til å endre dette. Når det var tale om setefødsel var det intet spesielt ved forløsningen. Det er legens oppgave å få barnet ut på den måten dette er beskrevet i epikrisen.

Sykehuset hadde CTG-apparat til overvåkning av fosterlyd. Dette ble benyttet i vanskelige situasjoner. Det var ikke uaktsomt ikke å bruke dette her, idet det ikke oppsto noen vanskelig situasjon. Fosterlyden er målt med trestetoskop under hele fødselen.

Tang ble brukt først og fremst som beskyttelse for barnet. Det har ingen betydning om Simpson eller Pipers tang ble benyttet.

Skjæraasen har knyttet visse kritiske bemerkninger til at Egenæs gikk hurtig frem. Dette må bero på den enkelte fødselsleges skjønn i den aktuelle situasjon. Det forhold at det ble gått raskt frem har ingen betydning for den skade man har her. Risikoen ved å gå raskt frem materialiserte seg ikke i dette tilfelle.

Heller ingen av de typiske risiki ved setefødsel materialiserte seg. Den største risikofaktor ved setefødsel er navlestrengfremfall, noe som ikke skjedde her.

Det forelå ingen omstendigheter under fødselen som tilsa at man under veis skulle ta keisersnitt. Når først kroppen er født er det for sent å ta keisersnitt.

Etter forløsningen må en legge Apgar-scoren til grunn, og bygge på det som ellers fremgår av journalen. Det var en hard fødsel for moren, som må ha fremstått som dramatisk for C. Det har imidlertid formodningen mot seg at han under disse omstendigheter skal huske enkeltheter så godt som han gir uttrykk for.

Det må således legges til grunn at A skrek etter 2 minutter. Etter det tidspunkt da barnet skrek er det ikke anført noen uaktsomhet fra sykehuspersonalets side.

Når det gjelder årsakssammenheng vises til dr. Oftedal, idet han fremholdt at barnets tilstand etter fødselen taler mot asfyksi av noen betydning under fødselen.

Dr. Lou hadde intet annet å bygge sin konklusjon om uaktsomhet på enn den antatte uoverensstemmelsen som forelå mellom radiologen og fødselslegen. Når uaktsomhet ikke kan påvises, faller hans konklusjon om årsakssammenheng bort. Dr. Lou modifiserte vesentlig sin konklusjon under forklaringen for retten, hvor han fremholdt som sannsynlig det forhold at barnet kunne være lett dysmaturt.

P-pilledommen fra 1992 gir ingen veiledning. I denne saken foreligger flere tenkelige årsaker. Dysmaturitet, virusinfeksjon og ukjente årsaker. Arvelighet kan heller ikke helt utelukkes. De sakkyndige er enige i at en ved slike skade som A er påført ofte ikke kan påvise noen bestemt årsak. I motsetning til p-pilledommen foreligger det her flere argumenter som taler mot påberopt skadeårsak.

Saken er foreldet. Allerede ved fødselen mente C at mye gikk galt. Ifølge journalen for Cs annet barn bad foreldrene om keisersnitt under henvisning til As hjerneskade. Dersom de ikke hadde noen oppfatning om at forløsningsmåten kunne være årsaken er det vanskelig å forstå at de var "fiksert" på keisersnitt.

Skaden - den medisinske situasjon - var klarlagt i 1982 /83.

C hevder at han ikke har mottatt brev fra dr. Wesenberg hvor fødselskade er nevnt. Videre hevder han at han ikke skal ha mottatt kopi av flere journaler på tross av at det er anmerket at kopi er sendt ham.

En henvendelse til sykehuset ville vært tilstrekkelig for å brakt ansvarsforholdet på det rene. Slik henvendelse burde han foretatt på et tidlig tidspunkt.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Byrettens dom stadfestes.

2. Nordland fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsretten."

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, men har valgt å avgjøre saken på et annet grunnlag. Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at skaden kan tilbakeføres til forhold som kan bebreides personalet ved Nordland sentralsykehus som uaktsomhet.

Det må kreves en rimelig sannsynlighetsovervekt for å konstatere uaktsomhet. Den skadevoldende handling fant sted for 13 år siden. Verdien av forklaringer fra de som mener å huske svekkes over tid, og sykehuspersonalet husker naturlig nok lite eller ingenting. I denne saken er journalene og det øvrige skriftlige materiale tilstrekkelig, og lagmannsretten finner det derfor riktig hovedsaklig å bygge på det som kan utledes av disse samtidig nedtegnede fakta.

A er født ved Nordland sentralsykehus den 8. mars 1980. Hun har en hjerneskade som manifesterer seg ved en sterk grad av mental retardasjon, dårlig språkutvikling, celebral parese og en epilepsi som det er vanskelig å regulere medikamentelt. De medisinske undersøkelser som er foretatt har ikke kunnet konkludere med noen sikker diagnose og har ikke påvist noen sikker årsak til dette sykdomsbilde.

Som sakkyndig hva angår en mulig årsakssammenheng mellom forhold under fødselen og skaden, har dr. Oftedal vurdert årsakssammenhengen som meget lite sannsynlig. Han bygger sin konklusjon hovedsaklig på verdiene som er registrert på Apgar-score like etter fødselen og barnets kliniske tilstand etter fødselen.

Den privatengasjerte sakkyndige dr. Lou har i sin skriftlige erklæring uttalt at bekkenmålene var for små til å foreta setefødsel ved vaginal forløsning, og at A, fødselsforløpet tatt i betraktning, har vært utsatt for asfyksi (oksygenmangel) under fødselen, med en antatt varighet av ca 15 minutter. Dette har etter hans mening sannsynligvis ført til de skader som senere er påvist. Under hans muntlige forklaring konkluderte han noe annerledes, idet han mente en ikke kunne se bort fra at A var dysmatur - hadde hatt kronisk insuffisient næring eller oksygen under svangerskapet - og at dette sammen med en lettere asfyksi under fødselen kunne være årsaken til skaden.

For lagmannsretten er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på detaljene i de sakkyndiges vurdering av årsakssammenhengen, siden det er enighet om at skaden, dersom den har oppstått under fødselen, må ha sin årsak i oksygenmangel (asfyksi), eventuelt kombinert med dysmaturitet, og at denne skade derfor ikke ville oppstått dersom fødselen hadde skjedd ved keisersnitt, eller om man hadde grepet inn med keisersnitt i de kritiske faser under fødselen.

Spørsmålet blir derfor om det skyldes mangelfull eller feilaktig vurdering fra sykehusets side at vaginal fødsel ble valgt som forløsningsmåte til tross for den økte risiko for asfyksi dette under de aktuelle omstendigheter medførte. Når det gjelder aktsomhetsnormen i saker av denne art, vises til uttalelser i Høyesteretts dom i Rt-1978-482, hvor det heter at ikke enhver menneskelig svikt som måtte forekomme under arbeidet med å helbrede sykdommer vil overstige den terskel hvor ansvar for uaktsomhet er på sin plass.

Under svangerskapet gikk B til kontroll ved Nordland sentralsykehus. Hun var selv ansatt på sykehuset som fysioterapeut og C arbeidet som lege ved lungeavdelingen. Den 25. februar ble det foretatt røntgenpelvimetri. Bekkenutgangsmål er målt til sum 32,7 cm. Radiologen har i forbindelse med målingen anført følgende: " Seteleie. Bekkenmål innen normalvariasjon, men for knappe for seteleie". I forbindelse med kontrollene er størrelsen på barnets hode målt ved ultralyd. Kurven som er satt opp etter målingene viser at barnet var lite. Assistentlegen, som foretok kontrollene, har konferert med overlege Rønneberg om forløsningsmåte. Hans vurdering fremgår av journalene:

"27. februar 80

Hun kommer som avtalt til kontroll. Vel 1 uke igjen til termin. Man har påvist seteleie, og røntgen pelvimetri viser noe knappe mål til å være sete, med sum utgang på 32,7 cm.

Overlege Rønneberg mente imidlertid at det sannsynligvis kunne gå pr. via naturale.

Har merket litt hevelse i anklene når hun har gått mye, ellers ingen plager. Ingen ødemer i dag.

Urinen fysiologisk, micro negativ.

BT: 130/80.

Fundus uteri 3 fingerbredder under processus xiphoidus. Hodet i fundus. Regelmessig fosterlyd.

BPD måles til ca 95 mm, men det er dårlig midtekko og vanskelig å få et skikkelig mål p.g.a. bevegelse av hodet.

Tar HPL.

Avtaler kontroll her om 1 uke.

En skal ta med bildene opp til fødeavdelingen. Blod bestilles ved innkomst. 06. mars 80

Hun kommer som avtalt til kontroll. Påvist seteleie og har termin i morgen. Hun har ikke fått vite sikkert om det blir sectio eller vaginal forløsning.

Overlege Rønneberg holder muligheten for vaginal forløsning åpen.

Hun har noe knappe mål til setefødsel.

Sum utgang 32,7. Interspinal 10,2. Ingen ødemer.

Urin fys. Micro neg. BT: 120/80. Fundus uteri 3 fingerbredder under prosessus xiphoideus.

Hodet i fundus. Regelmessig fosterlyd.

BPD måles i dag til cirka 95 mm. Som tidligere er det vanskelig å få et sikkert midtekko på grunn av bevegelse av hodet.

HPL for en uke siden 9,4.

Ved amnioscopi er det nærmest utslettet skjededel.

Mormunnen åpen for 2 fingre. Man får inn mellomste amnioscop og fostervannet synes klart.

Avtaler kontroll her 12. mars 80."

Journalene viser etter lagmannsrettens mening at vaginal forløsning var bestemt. Formålet med journalføringer er å gi den lege som kommer i kontakt med pasienten nødvendige informasjoner i forbindelse med den videre behandling. Det er beklagelig dersom B ikke hadde fått endelig beskjed om forløsningsmåte så sent som dagen før termin. Det er imidlertid vanskelig å forstå at tidspunkt for det operative inngrep ikke var fastlagt på dette sene tidspunkt dersom keisersnitt var bestemt. Under enhver omstendighet er det såvidt lagmannsretten kan forstå legenes oppfatning av den informasjon journalene gir som har betydning ved vurderingen av om det er begått erstatningsbetingende feil fra sykehusets side. Strengt tatt har derfor spørsmålet om vaginal forløsning var bestemt bare betydning i forhold til om journalene ga dr. Egenæs informasjon om dette og ellers tilstrekkelig informasjon om pasienten. Dr. Skjæraasen har på bakgrunn av journalene oppfattet at vaginal forløsning var bestemt, men med mulighet for keisersnitt dersom noe skulle gå galt. På bakgrunn av journalene lest i sammenheng, slutter lagmannsretten seg til denne forståelse.

Spørsmålet er da om valg av forløsningsmåte kan tilskrives sykehuspersonalet som uaktsomhet. Radiologens uttalelse kan ikke tillegges betydning. Det er fødselslegens ansvar å ta standpunkt til forløsningsmåte, og dette standpunkt tas ikke utelukkende på bakgrunn av bekkenmål, men etter en samlet vurdering av forholdet mellom barnets størrelse og størrelsen på fødselsgangen barnet skal gjennom (bekkenmålene). Det fremgår av journalen at hode- og bekkenmål var kjent og vurdert av overlege Rønneberg. Etter lagmannsrettens mening er valget truffet etter en forsvarlig vurdering av kompetent person på bakgrunn av alle nødvendige og relevante data. Hodemålene indikerte barnets størrelse og lagmannsretten legger til grunn at beregning av barnets størrelse ut fra disse var foretatt etter vanlige rutiner. Det foreligger ikke holdepunkter for å anta at sykehusets forventning om et lite barn var basert på at foreldrene var indiske. En genetisk vurdering på bakgrunn av opplysninger om at C tilhører et folkeslag som i størrelse tilsvarer norske mål, ville etter all sannsynlighet ikke foranlediget noen mistanke om dysmaturitet, siden det ikke forelå noen indikasjoner på dysmaturitet. Lagmannsretten støtter sin konklusjon på de sakkyndige, dr. Skjæraasen og dr. Molne, som er samstemte i at valg av forløsningsmåte, etter de regler som var vanlige i norsk fødselshjelp på 1980-tallet ikke kan kritiseres. De har imidlertid begge pekt på at en i de senere år er blitt mer oppmerksom på fare for navlestrengfremfall som indikasjon på keisersnitt, særlig ved setefødsler med forliggende fot og at denne fødselen på grunn av denne særlige fare idag antakelig ville vært foretatt med keisersnitt. Navlestrengfremfall var ikke en kompliserende faktor i denne saken. Dr. Lou har konkludert med at det foreligger uaktsomhet. Han er nevrolog og har ikke spesialkompetanse innen fødselshjel. Da hans konklusjon, ifølge hans muntlige forklaring, utelukkende bygger på radiologens uttalelse, kan den ikke tillegges betydning.

B kom til sykehuset kl. 04.00 med kraftige rier. Dr. Egenæs kom på fødeavdelingen ved 08.30-tiden. Det må legges til grunn at han snakket med jordmor og fikk seg forelagt journalene, røntgenbildene som ifølge journalene var sendt til fødeavdelingen, og kurven med målinger av barnets hode. Han husker idag lite om hendelsesforløpet, og kan blant annet ikke huske hvorvidt han fikk seg forelagt radiologens uttalelse. Etter lagmannsrettens mening har det ingen betydning for aktsomhetsvurderingen hvorvidt han kjente radiologens uttalelse eller ikke. Dr. Egenæs var en av avdelingens overleger og en erfaren fødselslege. Det materialet som forelå var tilstrekkelig til å foreta en selvstendig vurdering av forsvarligheten ved vaginal forløsning. Da det på dette tidspunkt ikke forelå indikasjoner på komplikasjoner som tilsa at en burde vurdere å gripe inn med keisersnitt, kan dr. Egenæs ikke kritiseres for å ha latt fødselen gå sin gang på vanlig måte.

Det er mulig C på dette tidspunkt ba om at det ble foretatt keisersnitt. Det hevdes at det også på forhånd var bedt om at fødselen ble foretatt ved keisersnitt og at det i alle fall var feil ikke å journalføre noe om dette. Dersom det på forhånd var bedt om at det ble foretatt keisersnitt, må det antas at dette ønske var kjent og tatt med i vurderingen ved valg av forløsningsmåte, selv om det ikke var journalført noe om dette. Det må også antas at dr. Egenæs har vurdert ønsket om keisersnitt i forbindelse med den videre forløsning. Det kan i ettertid synes beklagelig at foreldrenes ønske ikke ble fulgt. Valg av forløsningsmåte må imidlertid bero på en medisinsk vurdering. Vaginal fødsel er det vanlige, og keisersnitt er heller ikke risikofritt. Lagmannsretten kan vanskelig se at unnlatelse av å etterkomme foreldrenes ønske kan tillegges noen betydning, når valg av forløsningsmåte ellers er foretatt på forsvarlig medisinsk grunnlag.

Dr.Egenæs så ikke til B med en gang. Det ble imidlertid satt epiduralbedøvelse fordi hun ifølge journalen ikke klarte å slappe av. Da dr. Egenæs undersøkte B var fødselen i full gang. Det videre forløp er i journalen beskrevet slik:

"Man fisker frem venstre fot, og den glir da frem i hele u.ex. lengde, men til tross for ett par trykkinger under neste ri skjer det ingen ting, hvorfor man lirker ned setet og vil forløse.

Det går imidlertid tregt, og det virker som det ikke er glatt nok, så man har visse problemer med å nå opp og få bøyet kneet, slik at man får forløst høyre benet, men når dette omsider lykkes er det ingen vanskeligheter med å trekke videre ned, slik at man får forløst skuldrene, i det man dreier fra tverrvidde 90 grader, slik at venstre skulder kommer fortil, og man får da denne frem, og ved å løfte kroppen kommer bakre skulder uten vanskelighet.

Hodet står imidlertid relativt høyt, men man forsøker å legge på en Simpson tang, men dette lykkes uten nevneverdige vanskeligheter, og man må imidlertid trekke nokså godt før man får hodet helt ned på bekkenbunnen, og så får forløst hodet."

Spørsmålet er om keisersnitt burde vært foretatt da dr. Egenæs ved undersøkelse fant at en hadde med setefødsel med forliggende fot å gjøre. Som nevnt har de sakkyndige uttalt at en idag foretar forløsning ved keisersnitt ved setefødsler med forliggende fot på grunn av fare for navlestrengfremfall. Det vises til det lagmannsretten har sagt om dette ovenfor. Ved undersøkelsen var det ingen tegn til navlestrengfremfall eller andre indikasjoner på at keisersnitt burde foretas, og dr. Egenæs vurdering av å fortsette fødselen vaginalt må da sies å bygge på et forsvarlig skjønn. Begge de sakkyndige er samstemte i at det under de rådende omstendigheter var forsvarlig å fortsette fødselen.

Dr. Skjæraasen har knyttet visse kritiske bemerkninger til at dr. Egenæs grep så fort inn. Faren ved å gripe for tidlig inn er, ifølge de sakkyndige, først og fremst at barnets armer slås opp og vanskeliggjør uttrekningen. Denne komplikasjon inntraff ikke i dette tilfelle. Dr. Egenæs mener årsaken til at han grep inn så fort må ha vært Bs tilstand. Hun var medtatt og hadde vanskeligheter med å samarbeide. C mener å huske at fosterlyden på dette tidspunkt var dårlig og at dette kan ha vært årsaken til at det ble grepet inn så hurtig. Dersom dette var tilfelle vil, ifølge dr. Skjæraasen, fremtrekking måtte skje idet dette da vil være en raskere forløsningsmåte enn å foreta keisersnitt. Da det forhold at dr. Egenæs grep tidlig inn ikke har medført komplikasjoner eller fare for barnet ut over det normale og påregnelige, kan dr. Egenæs handlemåte, basert på den skjønnsmessige vurdering han måtte foreta i den konkrete situasjon, ikke betegnes som uaktsom.

Den videre forløsning av kroppen er etter de sakkyndiges syn i overensstemmelse med forskriftene, og lagmannsretten legger til grunn at det ikke er noe å si på forløsningen av selve kroppen.

Når kroppen først er født er det for sent å foreta keisersnitt. Forut for dette tidspunkt er hodet beskyttet mot manglende odsygentilførsel så lenge det ikke skjer navlestrengfremfall. Uttrekning av hodet er et kritisk punkt ved setefødsler, idet det da alltid skjer en sammenklemming av navlestrengen, som medfører manglende oksygentilførsel. Fremtrekking må derfor skje raskt, og ifølge dr. Skjæraasen innen 3 minutter. På bakgrunn av beskrivelsen må det etter dr. Skjæraasens mening legges til grunn at fremtrekkingen skjedde innenfor de regulære minutter. De sakkyndige har heller ikke hatt bemerkninger til bruk av tang som hovedsaklig benyttes for å beskytte barnets hode.

Lagmannsretten legger til grunn, som anmerket i journalene, at A skrek etter cirka to minutter. Det kan ikke ses at det er fremkommet andre beviser av vekt for at det gikk lengre tid før hun skrek enn Cs uttalelse om dette. Dette kan ikke være tilstrekkelig som bevis for at journaltilførselen om når barnet skrek er feilaktig, særlig tatt i betraktning at det nå er gått tretten år siden fødselen.

Det er ikke knyttet anførsler om uaktsomhet til det videre hendelsesforløp, og lagmannsretten går derfor ikke inn på dette.

På denne bakgrunn er lagmannsretten kommet til at sykehuset ikke er erstatningsrettslig ansvarlig for As hjerneskade.

Spørsmålet om foreldelse foranlediger etter lagmannsrettens mening noen bemerkninger. Treårs fristen i foreldelsesloven §9 nr. 1 gjelder i dette tilfellet. C hevder at han først ble oppmerksom på at det kunne dreie seg om en fødselsskade da han i 1988 fikk kunnskap om radiologens anmerkning om at bekkenmålene var uforenlige med setefødsel. Etter lagmannsrettens mening har det formodningen mot seg at C som selv er lege ikke har tenkt seg fødselsskade som en mulig årsak til As hjerneskade på et langt tidligere tidspunkt. As skade var på det rene allerede i 1982/83 og hun har vært underlagt en rekke undersøkelser som nødvendigvis må ha aktualisert spørsmålet om mulige skadeårsaker. Hvorvidt C faktisk har mottatt de kopier av journaler og brev det har vært tale om i saken, og som han benekter å ha mottatt, går lagmannsretten ikke nærmere inn på, idet det etter omstendighetene synes åpenbart at det i saken har foreligget tilstrekkelig konkrete holdepunkter for å utløse undersøkelsesplikt på tidlig tidspunkt.

Anken har vært forgjeves. A v/verger B og C må i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes å betale ankemotpartens omkostninger. Disse fastsettes i henhold til oppgave fra advokat Holst til kr 71000.-, hvorav salær utgjør kr 60000.-.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A v/verger B og C innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse 71.000 - syttientusen - kroner til Nordland fylkeskommune v/fylkesordføreren.