LH-1992-83

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-05-22
Publisert:	LH-1992-00083
Stikkord:	Barn, Barnelova
Sammendrag:
Saksgang:	Ofoten herredsrett nr 15/89 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1992-00083 A - Høyesterett HR-1993-00745K . Anket til Høyesterett, nektet fremmet.
Parter:	Ankende part: A, (Prosessfullmektig: Advokat Anne Robberstad, Oslo) Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Øivind Elseth, Oslo).
Forfatter:	Førstelagmann Gaute Gregusson, formann, Lagdommer Steingrim Bull, Ekstraordinær lagdommer Rolv Selnes
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981), Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Saken gjelder tvist mellom de tidligere ektefeller A og B om samværsrett, foreldreansvar og daglig omsorg for deres fellesbarn C, født xx.xx.86. Om disse spørsmål avsa Ofoten herredsrett dom den 30. oktober 1991 med slik slutning:

"I A tilkjennes foreldreansvaret for C, født xx.xx.86.

II B skal ha vanlig samværsrett med C fra xx.xx.1992, dog slik at samværet nærmere fastsettes slik:

a) i helgene fra fredag ettermiddag til søndag kveld.

b) i påsken 1992 fra fredag 10. april om ettermiddagen til mandag 20. april om kvelden.

c) i sommerferien 1992 fra mandag 26. juni til søndag 26. juli.

III B tilpliktes å betale underholdsbidrag til C med et månedlig beløp stor kr 1 500,-.

IV Saksomkostninger idømmes ikke."

Om saksforholdet vises til herredsrettens dom.

A v/advokat Anne Robberstad påanket i rett tid herredsrettens dom for så vidt angår slutningens pkt II om samværsrett, og pkt IV om saksomkostninger, og la ned påstand om at B ikke skal ha samvær med datteren. Dette er grunngitt med at han har misbrukt henne seksuelt.

B v/advokat Øivind Elseth har tatt til gjenmæle mot anken, og dessuten inngitt aksessorisk motanke, med påstand bl a om at han tilkjennes foreldreansvaret og den daglige omsorg for datteren.

Ankeforhandling ble holdt i X 27.-30. april 1993. Partene møtte og forklarte seg. Tyve vitner ble avhørt, og de to oppnevnte sakkyndige forklarte seg. Dokumentasjon ble foretatt slik rettsboken viser.

På vegne av A er i det vesentligste gjort gjeldende:

Det faktiske saksforhold er, med visse mindre modifikasjoner, korrekt gjengitt i herredsrettens innledende merknader under avsnitt II "Saksforholdet".

Herredsretten har vurdert bevisene feil for så vidt angår incestanklagen, og rettsanvendelsen ved avgjørelsen av samværsspørsmålet er følgelig blitt gal, idet den ikke retter seg etter hva som er best for barnet. Samvær kan ikke komme på tale før C blir voksen nok til selv å kunne ta standpunkt. Det er bevist med tilstrekkelig tyngde at B har gjort seg skyldig i seksuelle overgrep overfor datteren, og dette er avgjørende for sakskomplekset. Det er ikke korrekt som en av de oppnevnte sakkyndige, psykolog Fritz Johannessen, har uttalt i sin skriftlige erklæring, at A uavhengig av incestforholdet skal ha problemer med å dele foreldreansvaret. Det er incesten, og den alene, som har fremtvunget hennes standpunkt om å nekte samvær mellom C og faren. Herredsretten har i sine domspremisser, pkt IV - I nr 3, vist til de høyst sentrale skriftlige uttalelser og vitneprov fra overlege Michalsen og sjefspsykolog Mossige, og konstatert at det ut fra disse bevismomenter "er sannsynlig at C har vært utsatt for seksuelle overgrep". Det er for mildt sagt. På bakgrunn av disse sakkyndige vitners forklaringer, iallfall når de sammenholdes med de øvrige bevismomenter i saken, må det anses som en kjensgjerning at barnet har vært seksuelt misbrukt av sin far. Slik var den bevismessige situasjon da saken sto for herredsretten, og slik er den idag. Allikevel presterer herredsretten under pkt IV-II å vurdere "incestanklagen mot far som grunnløs".

Bevismomenter som etter herredsrettens oppfatning avsvekker mistanken - og det i en slik grad at den anses "grunnløs" - er for det første gynekolog Ohlbecks forklaring skriftlig og muntlig om den mangel på indikasjoner på seksuelt misbruk som angivelig forelå ved hans undersøkelse av barnet 6. juni 1989, jf herredsrettens premisser pkt IV-I nr 3, annet avsnitt. For det andre er det det videoavspilte dommeravhør av barnet, som i følge domspremissene samme sted, fjerde avsnitt, "ikke ga noe grunnlag for mistanke mot B for å ha begått incest".

Herredsretten har på begge disse punkter vurdert bevisene fundamentalt galt, hvilket er påvist under ankeforhandlingen.

Fra ankemotpartens side er det gjennom hele prosessen fokusert sterkt på As såkalte personlige forhold, som angivelig "psykopat", som overbeskyttende, og som et angivelig seksualoffer i sin egen barndom fra hun var i alderen 7-14 år. Dette er langt fra korrekt. A er en ansvarlig og omsorgsfull mor, som vil beskytte sin datter mot det traume det vil være for henne å treffe sin far igjen etter det han har gjort mot henne, samt forhindre at hun påny utsettes for risiko for nye overgrep. Det er korrekt at A i sin barndom selv var utsatt for slike overgrep fra sin stefars side. Det dreide seg imidlertid om et kortvarig misbruk i form av "klussing", mens hennes mor lå på fødeavdelingen med hennes halvsøster. Dette forklarte hun seg om i politiforklaring i X allerede 2. juni 1989. Det fremgår av forklaringen, og er for øvrig bekreftet under ankeforhandlingen, at hun umiddelbart fortalte sin mor det som var skjedd, og "at de seksuelle overgrep fra stefaren opphørte". B og hans familie har blåst dette opp til et meget langvarig og grovt misbruk, som angivelig skal forklare hennes uhyrlige og frenetiske påstander om Bs misbruk av C. Det er overhodet ingen sammenheng mellom på den ene side hennes egen opplevelse som barn, og på den annen side anklagen mot hennes tidligere ektefelle. Anklagen står på egne ben, klart underbygget og dokumentert for retten. Det faller på sin egen urimelighet at A i en eller annen hensikt skal ha fabrikkert historien, og fått sin datter til for det første å tro på den, og for det andre til å fastholde en slik løgn over nå etterhvert mange år og overfor en rekke forskjellige personer og instanser. Det er en avgrunn mellom å være overbeskyttende - i den utstrekning det foreligger holdepunkter for det - og å innprente barnet en løgn og få barnet til å tro på den og holde fast ved den. Det vises om dette til Lov og Rett 1987 387, særlig 392 og 394, samt til psykolog Anne Poulssons "Veileder" om seksuelle overgrep mot barn, 29-30.

Herredsretten har til grunn for sin avgjørelse lagt hva den kaller "viktige rettssikkerhetsmessige grunner" (l.c.) når den har konkludert med at det ikke er holdepunkter for incestmistanken. Avgjørelsen skal imidlertid ikke baseres på hensynet til farens rettssikkerhet, men på hva som er best for barnet.

Gjennom det som er avdekket ved dr Michalsens undersøkelse av C på Aker sykehus 25. september 1989, sammenholdt med det som er kommet frem under psykolog Mossiges i alt 11 behandlingstimer av barnet i tiden 10. august - 18. september 1989, og under dommeravhøret 24. oktober 1989, er det "overveiende sannsynlig" at C har vært utsatt for "seksuelle overgrep i form av utvendig og analt samleie", jf dr Michalsens erklæring av 25. september 89, og at overgriperen er B, jf de to øvrige nevnte bevismomenter.

Er retten enig i dette, gir det seg selv at C må bli hos sin mor, og at hun ikke må ha kontakt med sin far før hun selv er blitt voksen nok både til å velge og til å forstå. Kommer lagmannsretten - på samme måte som herredsretten - til at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for incestanklagen, må det ved avgjørelsen av foreldremyndigheten og barnets oppholdssted legges vekt på at C nå på alle måter har det trygt og godt hos sin mor, at hun er en livlig, veltilpasset og utadvendt unge, og at hun nå i flere år med god grunn har vært skjermet mot sin far. Begge de sakkyndige har konkludert med at en flytting av barnet til faren er "umulig". C må således bli hos sin mor, og moren må tilkjennes foreldremyndigheten alene.

Som situasjonen er, kan en samværsordning for tiden ikke etableres. Det er ved de sakkyndiges forklaringer i retten sannsynliggjort at samvær mellom C og hennes far vil kunne avstedkomme alvorlige skadevirkninger for henne. Avgjørelsen må rette seg mot det som er sikrest for barnet, jf kjennelser i Rt-1989-86, Rt-1989-320 og Rt-1990-239. Selv om disse kjennelser bare gjelder midlertidige avgjørelser under sakens gang - den sistnevnte av dem gjelder for øvrig nærværende sak - må prinsippet om barnets trygghet selvsagt gjelde fullt ut også ved den endelige avgjørelse. Som fremholdt av en av de sakkyndige, Fritz Johannessen, må faren være villig til å ta imot og akseptere barnets virkelighetsoppfatning, og den er at han har forgrepet seg mot henne. Under disse forhold er det ikke rom for noen samværsordning. Det er vist til Eidsivating lagmannsretts dom av 25. september 1992 i sak LE-1990-00658 A.

A har under ankeforhandlingen lagt ned slik endelig påstand:

"1. B skal ikke ha samvær med C, født xx.xx.1986.

2. Herredsrettens dom pkt. I stadfestes.

3. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og for lagmannsretten."

Påstandens pkt 2 er tilføyd under ankeforhandlingen. Som påpekt innledningsvis, er det bare herredsrettens domsslutning pkt II om samværsrett, og pkt IV om saksomkostninger, som er påanket. Lagmannsretten legger derfor til grunn at det beror på en inkurie at ikke også domsslutningens pkt III om underholdsbidrag er påstått stadfestet, jf påstandens pkt 2.

På vegne av B anføres at incestanklagen er falsk, bevisst fremsatt som ledd i As strategi for å bli tilkjent foreldremyndigheten over C, og for å ekskludere B fra ethvert samvær med henne. Når temaet "barns troverdighet" i denne type saker tas opp fra den ankende parts side, og det i den sammenheng vises til psykolog Anne Poulssons "Veileder", hører det med i bildet hva som der sies (s 31) om falske anmeldelser fra voksne:

"Voksne som selv har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn, kan, hvis traumene fra barndommen ikke er bearbeidet, projisere disse opplevelsene inn i barnet. Den voksne tror da fullt og fast at barnet er utsatt for seksuelle overgrep, selvom det ikke er det."

Det er et faktum at A som barn var utsatt for seksuelle overgrep, og at inntrykkene fra den gang ikke er bearbeidet. Hun var 35 år gammel da hun i 1986 giftet seg med B, og fikk sitt første og eneste barn, C. B var den gang 40 år, og hadde et tidligere samboforhold bak seg, med en sønn fra dette.

Fra første stund opptrådte A fullstendig overbeskyttende i forhold til C. B, som fra sitt første samboforhold var vant med og glad i å stelle barn, slapp i ekteskapet med A ikke til verken med stell av eller i lek med barnet, uten under ektefellens skarpe overvåkning. Slik opptrådte hun for øvrig ikke bare overfor ham, men generelt i forhold til menn, så vel slektninger som omgangsvenner.

At ekteskapet mellom lærer og elev var dømt til å mislykkes, skyldes ikke bare forholdet dem imellom i relasjon til datteren, men deres fullstendig ulike natur og bakgrunn i det hele. De kommer fra to forskjellige verdener, han med trygge og sterke familiebånd, hun fra usikre oppvekstvilkår med i tur og orden to stefedre, den første en alkoholiker, den andre en seksualforbryter.

På tross av alle uoverensstemmelser i de 3 årene partene holdt sammen og hadde C, hørte B dog aldri antydet at ektefellen mistenkte ham for seksuelle tilnærmelser overfor barnet. Den slags kom ikke frem før utpå våren/sommeren 1989. A hadde den 31. januar 1989 tatt C med seg, og flyttet inn i en leilighet i sin mors hus i X. B tok ut stevning den 21. februar 1989 med påstand om tilkjennelse av foreldreansvaret og omsorgen, og med begjæring om midlertidig avgjørelse. Det endte med at A fikk omsorgen så lenge saken varte, og B samværsrett. Det var først etter at B utover våren 1989 hadde hatt en del samvær med datteren, og mens kampen om foreldremakten tilspisset seg, at beskyldningene om seksuelt misbruk kom frem. Beskyldningene er grepet ut av luften, og som nevnt fremsatt i taktisk øyemed i kampen om barnet.

C ble den 29. mai 1989 på morens initiativ undersøkt hjemme hos henne av kommunelege Knut Flom, og deretter den 6. juni av dr Jan Olbech på X sykehus, med sikte på å få fastslått at seksuelle overgrep var skjedd, uten at noe unormalt ble funnet. Undersøkelsen på sykehuset skjedde under optimale forhold, mens barnet var i narkose.

B har fra mai/juni 1989 vært fullstendig avskåret fra samvær med sin datter. Den 6. juli 1989 reiste A hals over hode med henne til Oslo, og tok inn på Krisesentret. Senere har mor og datter hatt en forholdsvis omflakkende tilværelse i Oslo, der de fremdeles oppholder seg. I Oslo har hun da fått hva hun oppfatter som sikre indikasjoner ikke bare på at barnet har vært seksuelt misbrukt, men også på misbrukerens identitet.

Som påpekt av flere, herunder også av Bs fetter, psykolog D, bærer saken preg av As stadige og pågående fokusering på barnets underliv. Båndopptakene av hennes "samtaler" med C - iscenesatt, redigert og oversatt av A - er i så måte avslørende. Barnet synes å ha vært utsatt for en intens og langvarig påvirkning, som har satt sine spor. Som fremholdt av en av de sakkyndige - psykolog Gitte Wiel Dalan - er det et spørsmål om lydbåndene er mer kompromitterende for far, enn for mor.

Med denne påvirkning som bakgrunn, henvendte A seg allerede 11. juli 1989 på Aker sykehus, med anmodning om undersøkelse av C. På grunn av barnets vegring og motstand, lot undersøkelsen seg ikke gjennomføre på det tidspunkt. I stedet ble mor og barn av legen - Helge Michalsen ved barnepoliklinikken - henvist til psykolog Svein Mossige ved samme sykehus. Her var C i tiden 10. august - 18. september 1989 til i alt 11 samtaler a ca 3 kvarters varighet, hver gang hele tiden sammen med sin mor. Psykolog Mossige konkluderte i sin erklæring av 6. oktober 1989 med at "det ikke kan herske tvil om at C har vært utsatt for seksuelle overgrep og at overgriperen har vært hennes biologiske far". Etter at psykolog D hadde innklaget Mossige til psykologforeningens etiske råd, har Mossige senere, i ny uttalelse av 20. mars 1990, moderert utsagnet dithen at det incestuøse forhold er "svært sannsynlig".

Det er ikke bare psykolog D som har reagert på Mossiges undersøkelsesmetoder og konklusjoner - med A som kontinuerlig overvåker. Også psykolog Gitte Dalan har som oppnevnt sakkyndig uttalt seg kritisk om undersøkelsessituasjonen.

Med de påståtte indikasjoner og As sterke engasjement, blir så C den 25. september 1989 - en uke etter psykolog Mossiges bastante konklusjon - påny fremstilt for undersøkelse hos dr Helge Michalsen, og denne gangen går det greit. Legen finner bl a hva han betegner som et snaut 5 mm bredt arr i området mellom kjønns- og analåpningen, og konkluderer med at de observasjoner han har gjort, herunder også en viss rødhet og en sammenvoksning av jomfruhinne og skamlepper på høyre side, kan være forenlig med en ytre skade. Det kan imidlertid - og da visstnok særlig arret - være forenlig med "gjennomført ytre samleie og analt samleie". Legen finner "god overensstemmelse" med de opplysninger som er fremkommet hos psykolog (Mossige), og det er etter dr Michalsens mening "overveiende sannsynlig at de beskrevne funn skyldes seksuelle overgrep" av den art han har omtalt i det foregående, jf hans erklæring av 25. september 1989.

Mye tyder således på at også dr Michalsen har vært utsatt for påvirkning, ikke minst gjennom psykolog Mossiges partsinfluerte uttalelse. Det vises til at det påståtte arr er sammenfallende med den såkalte midtsømmen - rafen - som alle mennesker har. Da dr Michalsen den 23. oktober 1989 av Bs daværende prosessfullmektig advokat Kjell Øymo ble foreholdt legeerklæringene fra tidligere på året fra X, opplyste han for det første at han var ukjent med at C i det hele tatt var blitt undersøkt tidligere, og for det andre at han ikke kunne si noe om alderen på de merker han hadde funnet, jf advokat Øymos kjæremålstilsvar av 9. november 1989 til lagmannsretten. Da dr Michalsen i herredsretten ble spurt om alderen på arret, mente han det kunne dreie seg om fra 1 måned til 1 år. Da undersøkelsen ble gjort, 25. september 1989, var det imidlertid gått hele 4 måneder siden B sist hadde sett sin datter. Nå - i lagmannsretten - er dr Michalsen kommet til at arret kan være fra 2 måneder til 2 eller flere år gammelt.

En viss tilpasning - fra uttalelsen til advokat Øymo 29. oktober 1989, via vitneprovet i herredsretten 11. oktober 1991, til vitneprovet i lagmannsretten 28. april 1993 - synes således å ha funnet sted. Av rettssikkerhetsmessige grunner, som herredsretten korrekt har pekt på, må man i et saksforhold som dette vurdere bevisene med stor forsiktighet. Det påståtte arr kan meget vel være en forveksling med den såkalte midtsøm - slik dr Olbech har fremholdt. Hvis det er et arr, må det - med den nedre aldersbestemmelse på 2 måneder som dr Michalsen nå har antydet - legges til grunn at det er påført av andre enn av barnets far. Rent bortsett fra at B på det mest bestemte bestrider at overgrep i det hele tatt har funnet sted, må av rettsikkerhetsmessige grunner det for ham gunstigste alternativ med hensyn til den påståtte skades alder legges til grunn. Som nevnt hadde han på undersøkelsestiden ikke på over 4 måneder hatt kontakt med sin datter.

Også dommeravhøret 24. oktober 1989, i den utstrekning det overhodet kan sies å kaste lys over saken, og ikke minst "politiavhøret" i hennes hjem den 8. november 1989, må sees i lys av den massive påvirkning barnet da hadde vært utsatt for både fra morens og hjelpeapparatets side. Det finnes ingen spontanitet over de utsagn fra barnet som hevdes å knytte B til incestmistanken. Om den påvirkning selv en i utgangspunktet nøytral intervjuer kan komme i skade for å øve, vises til Borchrevinch og Christie: Incest, 25, særlig 30-31. Morens intense påvirkning av C startet iallfall så tidlig som ved lydbåndopptakene medio mai 1989 og fremover. Utskriften viser for øvrig at temaet hadde vært omsnakket mor og datter imellom før opptakene startet. Etter flyttingen til Oslo senere på året, synes det som all samtale har vært seksualfiksert. Barnets mekaniske "bekreftelse" av misbruk i senere samtaler med psykolog Mossige, og med politibetjent Hilde Walsøe under dommeravhøret, må sees i dette lys. Den massive bearbeiding av barnet som var gått forut, må få den bevismessige konsekvens at det iallfall ikke foreligger noen overveiende sannsynlighet for den konklusjon psykolog Mossige har trukket.

Når den fremsatte incestanklage ikke har rot i virkeligheten, må spørsmålet om hvem av partene som skal tilkjennes foreldremyndigheten vurderes i et større tidsperspektiv. Det ligger i sakens natur at C om noen år vil komme i konflikt med sin mor, fordi hun ved falske anklager og indoktrinering har hindret henne i å treffe sin far. Han er på sin side innstilt på at C skal ha samvær med sin mor. Ved overføring av foreldreansvaret og omsorgen til ham, vil barnet være sikret den best samlede foreldrekontakt, mens den idag bare er halv og dessuten ensporet seksualfiksert. Også for A vil en endring i samsvar med Bs påstand i motanken være det beste på lengre sikt.

Det er lagt ned slik påstand:

"I. Prinsipalt:

1. B gis foreldreansvar og daglig omsorg for C, født xx.xx.86.

2. A gis samvær med C, fastsatt etter rettens skjønn.

3. A betaler underholdsbidrag for C fastsatt etter rettens skjønn.

II. Subsidiært:

Ofoten herredsretts dom for så vidt gjelder samvær stadfestes.

I begge tilfelle:

A erstatter B sakens omkostninger."

Lagmannsrettens bemerkninger: Siden herredsrettens dom er partene skilt ved fylkesmannens bevilling av 26. februar 1993.

Lagmannsretten er enig med partene i at spørsmålet om C har vært utsatt for seksuelle overgrep fra sin fars side, står sentralt ved avgjørelsen av de påstander som er nedlagt. Selv om det ikke skulle være tilstrekkelige holdepunkter for at slike overgrep har skjedd, vil barnets eventuelle oppfatning om og tro på det motsatte, etter omstendighetene kunne bli avgjørende.

A innga den 2. juni 1989 anmeldelse mot B for påståtte seksuelle overgrep mot datteren. Saken ble den 3. august 1990 henlagt etter bevisets stilling. Bakgrunnen for anmeldelsen var at C etter samvær med faren våren 1989 hadde endret sin væremåte. Hun hadde ifølge anmeldelsen innsovningsproblemer og mareritt, var begynt å væte seg ut, og var blitt påfallende seksualisert både i ord og handling.

Det kan virke påfallende at A ved anmeldelsen ikke synes å ha nevnt at C en ukes tid i forveien - etter besøk hos faren om ettermiddagen onsdag 24. mai 1989 - skal ha hatt en blødning under avføring, jf den fremlagte lydbåndutskrift. Slike blødninger skal barnet i følge morens og mormorens forklaring ha hatt flere ganger i den aktuelle periode. Både moren og mormoren, E, har under ankeforhandlingen spesielt nevnt en onsdag da C umiddelbart etter besøk hos faren fôr inn på toalettet uten å si noe, og at moren gikk inn til henne og oppdaget at det var blod i toalettskålen. Da A ble oppmerksom på dette, ropte hun på sin mor - barnets mormor - som satt i stuen. Også hun så at det var blod i toalettskålen.

Det er uklart for retten om dette knytter seg til den episode som er omhandlet i lydbåndutskriften for onsdag 24. mai 1989. Hvis det er en og samme begivenhet, ville det vært å vente at As tilkalling av sin mor var kommet med på lydbåndopptaket, og likeså den samtale de to kvinnene må antas å ha hatt der inne på toalettet om blodobservasjonen. Siden den fremlagte utskrift av båndopptaket er redigert, og retten ikke har hørt selve båndet, er det ikke mulig for lagmannsretten å komme løsningen av dette spørsmålet nærmere. På grunnlag av den øvrige bevisførsel under ankeforhandlingen, herunder spesielt Es vitneforklaring, anses det imidlertid godtgjort at C ved hjemkomst etter samvær med faren en gang i mai 1989 hadde en viss blødning fra anus eller fra en rift i mellomkjøttet mellom anus og skjedeåpningen. E har forklart at hennes datter - A - hadde fortalt henne at hun hadde sett flere ganger at C i den aktuelle samværsperiode hadde hatt hva hun oppfattet som blodig avføring, men at de den gang hadde slått seg til ro med at det måtte henge sammen med avføringsproblemer, dog uten at det var holdepunkter for at barnet var plaget av hard eller treg mage.

Det er imidlertid som nevnt vanskelig å forstå at en slik "diagnose" kan forklare at blodobservasjonene ikke synes å være nevnt av A under politianmeldelsen 2. juni 1989. Hun hadde på det tidspunkt drevet med lydbåndopptak av sine samtaler med datteren iallfall fra 18. mai, nettopp med sikte på å avdekke et incestuøst forhold, og den 24. mai - etter Cs besøk hos faren - hadde hun i følge båndutskriften gjort en blodobservasjon som det etter rettens skjønn - omstendighetene tatt i betraktning - måtte være all grunn til å nevne under anmeldelsen en ukes tid etterpå. Forklaringen på at så ikke synes å ha skjedd, kan bare være enten at A på det tidspunkt må har vært en del forvirret, eller at rapportskriveren ikke har fått poenget med seg.

B har på sin side ingen forklaring på at C etter besøk hos ham en gang i mai 1989 skal ha hatt en blødning nedentil, observert av barnets mor og mormor. Han har en vag erindring om at C i løpet av samværsperioden våren 1989 bare hadde vært på toalettet én gang, uten at han husker om han i det hele tatt hjalp henne ved denne anledning. Dersom han gjorde det, kan det i følge hans forklaring iallfall ikke ha vært noe unormalt å merke.

Retten anser det ganske på det rene at C i løpet av samværsperioden hos faren må ha vært på toalettet mange ganger, og at hun i den alder hun var, må ha hatt behov for hjelp. Bs forklaring på dette punkt oppfattes som et forsøk på å ville distansere seg fra alt han frykter kan bli ansett som utilbørlig berøring av barnet.

Da C den 29. mai 1989 ble undersøkt av kommunelege Flom, var undersøkelsessituasjonen lite gunstig, med et motvillig barn, sittende på morens fang. Dr Flom har som vitne forklart at det ikke var praktisk mulig å få foretatt en fullt ut tilfredsstillende undersøkelse, men at det så langt det lot seg gjøre ikke var noe spesielt å bemerke.

På henvendelse fra politiet ble C den 6. juni 1989 undersøkt på X sykehus av dr Jan Olbech. Av journalarket fremgår at A da hadde opplyst at barnet hadde "hatt litt blødning fra endetarmen, men ellers har ikke moren merket noe".

At A - ut over datterens blødning - ikke har "merket noe", er heller ikke lett å forstå, sett på bakgrunn av den anmeldelse hun hadde inngitt 4 dager forut, hvor hun nettopp nevner en rekke forhold - dog ikke blødningen - som etter hennes oppfatning indikerer seksuelle overgrep. Det er imidlertid mulig hun kan ha oppfattet legens spørsmål slik at det bare dreide seg om fysiske observasjoner.

Ved undersøkelsen - som ble foretatt i narkose - ble intet spesielt funnet, verken ved genetialia eller anus. En noe slapp tonus - analmuskel - ble registrert; i legeerklæringen tilskrives det narkosens generelt muskelavslappende virkning.

De negative funn til tross, nektet nå A ytterligere samvær mellom far og datter, og den 5. juli 1989 reiste hun og C til Oslo, hvor de senere har oppholdt seg. C ble forsøkt undersøkt på Aker sykehus den 11. og 12. juli. P g a barnets motstand fikk ikke legen, Helge Michalsen, konstatert mer enn en "ganske uttalt rødhet av slimhinnene rundt skjedeåpningen". I påvente av et gunstigere undersøkelsestidspunkt, ga legen henvisning til psykolog, for observasjon og behandling av C.

Etter at A hadde fått mistanken om seksuelle overgrep bekreftet ved en rekke konsultasjoner med barnet hos psykolog Mossige i august-september 1989, ble C deretter påny - 25. september - fremstilt på Aker sykehus for dr Helge Michalsen. Som det fremgår av partenes anførsler i det foregående, gjorde han observasjoner som etter hans mening gjorde det "overveiende sannsynlig at de beskrevne funn skyldes seksuelle overgrep i form av utvendig og analt samleie". C var i følge legeerklæringen fortsatt rød i skrittet, dog ikke så uttalt som ved den overfladiske undersøkelse 12. juli. Det ble videre funnet en sammenvoksning mellom hymen og de små skamlepper, samt et ca 5 mm bredt arr i mellomkjøttet fra gropen bak skjedeåpningen bakover til endetarmsåpningen, med fortsettelse inn i analringen. I legeerklæringen samme dag - 25. september 1989 - konkluderes det med at de beskrevne funn overveiende sannsynlig skyldes seksuelle overgrep i form av utvendig og analt samleie.

Dr Michalsen har som sakkyndig vitne under ankeforhandlingen fastholdt denne konklusjon. Den omtalte rødhet er i følge legen ikke påfallende i seg selv, og det kan heller ikke trekkes tilnærmet sikre konklusjoner av sammenvoksningen. Arret derimot, er i følge forklaringen forårsaket av en ytre påvirkning - et traume - som åpenbart har vært smertefullt. Arret er som nevnt ca 5 mm bredt, og har en lengde på ca 2,5 cm. Det er i lengderetningen sammenfallende med den såkalte midtsømmen, og representerer en "sprengning" av denne, som meget vel kan ha oppstått ved såkalt utvendig samleie - coitus inter femora. Såret/arret kan også ha oppstått ved et uhell, for eksempel ved fall over eller støt mot en forholdsvis skarp gjenstand. Derimot er det i følge legen svært lite sannsynlig at barnet - f eks ved tukling med gjenstander opp mot underlivet - selv kan ha påført seg skaden, p g a den betydelige smerte "sprengningen" har forvoldt.

Dr Michalsen har i retten forevist to bilder som ble tatt av det undersøkte området under observasjonen 25. september 1989. Bildene har i retten vært forevist også for dr Jan Olbech, som hadde undersøkt barnet 3 1/2 måned tidligere. Det er for øvrig opplyst at dr Michalsen under saksforberedelsen har sendt bildene til dr Olbech, med anmodning om hans vurdering, men at bildene ble returnert uten kommentar. Dr Olbech har i retten forklart at bildene ikke viser noe annet enn det han observerte under undersøkelsen 6. juni 1989. Det dr Michalsen oppfatter som et arr, er etter dr Olbechs skjønn den såkalte midtsøm, som på bildene fremtrer som noe bred, mest sannsynlig fordi seteballene er tøyd til hver side under fotograferingen.

Bildene er under ankeforhandlingen også fremvist for kommunelege Knut Flom, som den 29. mai 1989 hadde forsøkt å undersøke barnet. Han har på spørsmål om bildene etter hans skjønn viser noe spesielt, bemerket at midtsømmen er bred, men at dette kan skyldes tilsidetøyningen under fotograferingen. Han har tilføyd at dette er et spesialistområde, og at han ikke kan si noe nærmere om det. Selv hadde han ved den vanskelige undersøkelsessituasjonen 29. mai 1989 ikke hatt mulighet for å registrere midtsømmen, eller noe påfallende ved den. Han mener dog han ville ha bemerket det, dersom han hadde hatt mulighet for å avdekke en så vidt bred midtsøm.

Lagmannsretten finner det godtgjort at det arr dr Michalsen har registrert, faktisk er et arr - i midtsømmen - og ingen forveksling med den. Retten anser en mulig uttøyning av midtsømmen til ca 5 mm bredde som lite sannsynlig. Arret/såret fortsetter som nevnt også inn i analringen. På fotografiene er arret tilnærmet hvitt i fargen, og lagmannsretten legger til grunn at det ved undersøkelsen 25. september 1989 må ha vært av en viss alder for å ha oppnådd denne farge.

Å fastslå med noenlunde sikkerhet alderen på en tilhelet rift eller et sår som har rukket å få en henimot normal hvit arrfarge, må etter rettens skjønn være så godt som umulig. Tilhelingsprosessen vil variere i tid fra person til person, avhengig av en rekke forhold. Når den er fullført, vil arret være der for resten av livet. Det nærmeste man kan komme skadens alder bare ut fra en objektiv vurdering av arrets utseende, synes i beste fall å måtte være en sannsynlig nedre aldersgrense. Dr Michalsen har i retten anslått arret i dette tilfellet å være fra 2 måneder og eldre, dog "mest sannsynlig 1/2 til 1 år". Det kan være flere år gammelt.

Det er ikke fremkommet noe som gir holdepunkter for at skaden er oppstått i den tid C har hatt opphold i Oslo. Heller ikke er det holdepunkter for at skaden kan ha oppstått ved fall eller lignende, eller at den er mer eller mindre frivillig selvpåført. Slike alternativer ville barnet - p g a smertene - utvilsomt selv ha fortalt om, eventuelt gitt tilkjenne ved kraftig skrik og gråt, og den/de pårørende ville i tilknytning til dette ha oppdaget den blødning "sprengningen" åpenbart må ha medført. Skaden kan etter rettens skjønn bare ha oppstått ved et seksuelt misbruk som på undersøkelsestiden må ha ligget forholdsvis langt tilbake i tid. Dersom skaden skriver seg fra tiden etter at barnet kunne gjøre seg forstått, må hun ha fått pålegg om å bevare taushet om forholdet, ettersom hun ikke umiddelbart fortalte noen pårørende om det som var skjedd.

Som allerede nevnt, må det etter bevisførselen legges til grunn at C en gang utpå våren 1989 kom hjem etter samvær med sin far, og at hun da blødde nedentil, uten at hun så vidt skjønnes var plaget av hard eller treg avføring.

Barnet har i følge lydbåndutskriften overfor sin mor om kvelden søndag 28. mai 1989, etter at hun da hadde vært hos faren fra lørdag til søndag, bl a uttalt at "Pappa like mæ hær og dær". På bakgrunn av Cs håndbevegelser, oppfattet moren dette som klart seksuelt relatert. Ankemotpartens fetter, psykolog D, har om dette i sin skriftlige "Vurdering" av 20. november 1989 uttalt at

"En mer naturlig lesning av dialogen tyder på at C kommenterer den ualminnelige boform, litt hos mor og litt hos far. En tolkning som ikke er mer søkt enn mors kunne være at C mener at far liker henne hvor hun enn er - her eller der - men at han ikke liker at hun bor både her og der."

Lagmannsretten er ikke enig i at dette er noen "naturlig lesning av dialogen". Retten bygger på As forklaring ved anmeldelsen 2. juni 1989 - fem dager etter båndopptaket - der det om denne episoden heter:

"Etter at datteren hadde lagt seg, så gikk vitnet inn til henne og så at hun ikke hadde sovnet enda. Hun hadde tatt av seg teppet. Datteren bad om at moren måtte komme og sette seg/legge seg ned hos henne.

Moren la seg delvis nedpå i sengen ved siden av henne. Datteren sa "MAMMA; LIKE DU MÆ HÆR?" Datteren holdt da den ene hånden over skrittet sitt. Hun sier også "PAPPA, LIKE MÆ BÅDE HÆR OG DÆR". Datteren strøk seg da over magen og ned mot skrittet. En stund etterpå sier hun "Æ LIKE MÆ IKKE HÆR" og tok seg over skrittet igjen."

Om kassettopptaket onsdag 24. mai 1989, der A iflg utskriften konstaterer at det er rødt på papiret, og at C er "sår i stumpen", heter det i psykolog Bs "Vurdering" om dette opptak (feildatert 29. mai i stedet for 24. mai i hans utredning):

"C har besøkt far. Etter tur på do prøver mor å bevise for C at hun angivelig er sår i stompen på grunn av rød farve på dopapiret. C benekter at hun er sår og erklærer irritert at mor er en "domming". "Bevisopptaket" gjentas i bedre lys. Mor insisterer og C benekter igjen irritert. Mor insisterer også på at det gjør vondt, mens C benekter irritert. Deretter får C godterier, kanskje for å samarbeide bedre?"

Det er uklart for retten om det i denne "vurdering" ligger en antydning om at papiret faktisk ikke var rødt, eller at barnet faktisk ikke var sår i baken. I følge båndutskriften sier C, etter først å ha bestridt morens utsagn, at hun "ser" at papiret er rødt. Med mindre man mistenker at moren selv har tilsatt rødfargen - hvilket det etter rettens vurdering ikke er grunnlag for - er det ikke tvilsomt at det ved denne anledning ble konstatert at C blødde nedentil. At hun da også måtte være sår, anses på det rene. Barnets irriterte bestridelse av dette kan for alt retten vet ha forskjellige psykologiske forklaringer; én nærliggende kan imidlertid være at hun var pålagt taushet om forholdet. Det er for øvrig ikke riktig, som det heter i psykolog Bs utredning, at "mor insisterer også på at det gjør vondt". Hun spør én gang om det gjør vondt, og får til svar at "det e ikke ont. Domming", hvortil moren sier "Gjør det ikke ont?" Dermed er den sekvensen ute, i følge båndutskriften. Det er heller intet grunnlag for psykolog Ds antydning om at barnet deretter får godterier, "kanskje for å samarbeide bedre?" Dersom godterioverrekkelsen skulle være taktisk betinget for å oppnå bedre kommunikasjon omkring blødningen og sårheten, ville det vært å vente at moren hadde fulgt opp dette tema. Det gjør hun imidlertid ikke; barnet får "lekegodt", åpenbart i henhold til en mer eller mindre fast rutine om "hvilken hånd vil du ha", hvoretter moren sier: "Sånn. Nå kan du gå ut" (av badet). - - -"Nå er det kveld".

Generelt heter det i psykolog ds vurdering av båndopptaket at moren "snakker til C meget målrettet og presist, til dels provoserende, brutalt og mot Cs vilje. Hun stiller ledende spørsmål, innfører sensitive tema uten foranledning og presser frem svar som gis dels uinteressert, dels for å komme videre i lek."

Det er nok så at båndopptaket neppe holder et strengt psykologfaglig nivå, men det er iallfall for de sekvenser som retten her har trukket frem intet grunnlag for psykolog Ds unyanserte kritikk. Om den førstnevnte episode ("Pappa like mæ hær og dær") gir båndutskriften inntrykk av at det er barnet - ikke moren - som introduserer det sensitive tema. Om den andre episoden (blødningen/sårheten), er å si at morens reaksjon på hva hun oppdager og ser, ikke er mer "målrettet og presis", "provoserende" eller "brutal" enn enhver normal omsorgspersons ville vært i en tilsvarende situasjon. Mange ville formodentlig i et liknende tilfelle ha ringt lege eller legevakt.

I sin kritikk av psykolog Mossige og hans konklusjon om at C har vært utsatt for incest, anfører psykolog D:

"Heldigvis for C og far foreligger det altså et lydbåndopptak som klart viser at moren allerede i mai utøvet et sterkt press for å få C til å kompromittere faren. Det er all grunn til å mistenke at detaljerte beskrivelser av incest har vært daglig samtaleemne for C siden mai. Det er all grunn til å frykte at C er blitt snakket trill rundt av moren, som selv er incestoffer, i denne perioden, og at hun etter hvert ikke har annet enn morens versjon å fortelle. Mens opptaket i mai ikke utsier noe som helst om incest, så bruker C i august-september alle de riktige ordene og viser alle de riktige bevegelsene. Det er altså et påfallende misforhold mellom Cs utsagn i mai og hennes utsagn og adferd i august-september.

Jeg bestrider ikke at C i august-september hos Mossige uttaler seg som et vanlig incestoffer. Jeg bestrider derimot den udokumenterte påstand at disse uttalelser skyldes incest. Langt mer sannsynlig er en hypotese om at barnet er blitt systematisk påvirket gjennom eksklusivt samvær med en sterkt mistroisk mor over en fire måneders periode."

Det er etter rettens vurdering ikke holdepunkter for at C i konsultasjonene med psykolog Mossige bare målbærer morens standpunkter. Båndutskriften fra mai viser - som allerede nevnt - at C selv iallfall på et kompromitterende punkt upåvirket anklager faren. Når dertil kommer at hun har et arr nedentil som overveiende sannsynlig stammer fra den tid hun bodde i X, og dessuten iallfall ved én anledning hadde en blødning nedentil etter umiddelbart forutgående samvær med faren, undermineres hypotesen om at barnets utsagn overfor psykolog Mossige utelukkende skyldes systematisk påvirkning fra morens side.

Psykolog B uttaler samme sted at han i og for seg godt kan forstå Mossiges vurdering. "Han får henvist et barn med "klare" fysiske tegn på seksuelt misbruk", heter det i "Vurderingen". Hvilke "klare" fysiske tegn på seksuelt misbruk som forelå på henvisnings- og konsultasjonstiden, er det ikke redegjort nærmere for. Det er mulig det siktes til blødningen/blødningene våren 1989. Det klareste fysiske tegn på seksuelt misbruk - arret - ble ikke avdekket før etter at Mossige hadde avgitt sin vurdering.

Lagmannsretten har ingen problemer med å forstå at psykolog Ds "Vurdering" av sin kollega ble innrapportert til psykolgforeningens etiske råd. "Vurderingen" har i hvert fall ingen bevisverdi i saken.

At A selv er et incestoffer, diskvalifiserer henne selvsagt ikke som observatør og fortolker av signaler hun fanger opp ved datterens væremåte og utsagn våren 1989. Tvertimot er det i utgangspunktet grunn til å anta at hun - bedre enn andre - er i stand til å kjenne igjen og identifisere slike signaler. Faren for mistolkinger kan selvsagt ikke utelukkes, hva enten iakttakeren i sin barndom selv har vært utsatt for overgrep, eller ikke, og retten ser ikke bort fra at forvekslingsfaren kan være større i den førstnevnte gruppe, enn i den sistnevnte. Når imidlertid signalene ikke bare stemmer med "læreboken i incestpsykologi" (psykolog D l c), men med fysiske funn og med barnets korresponderende utsagn, blir bevisvurderingen enklere.

Dommeravhøret 24. oktober 1989 ble foretatt under uheldige omstendigheter, p g a en utålmodig dommer. Dommeravhøret, og det etterfølgende avhør av barnet i hennes hjem 8. november, bekrefter etter rettens vurdering at C der beretter om seksuelle tilnærmelser hun har vært utsatt for. Ikke alt kan være korrekt, for eksempel at det som kom ut av farens kjønnsorgan var "svart". Under dommeravhøret famler hun riktignok mer med besvarelsen av dette spørsmål, enn utskriften gir inntrykk av. Etter referatet fra hjemmeavhøret å dømme, sammenholdt med politikonstabel Hilde Walsøs vitneforklaring, besvarte hun nå det samme spørsmål men kontant; fortsatt var fargen "svart", og referatet synes å vise at barnet var kjent med denne farges utseende.

Ett er i hvert fall sikkert: hun kan ikke være indoktrinert av sin mor om hva korrekt svar ville være på et slikt nærliggende spørsmål. En forklaring kan være at det har vært mørkt i rommet, og at hun ikke har sett - bare følt - fargen som "svart". Hun har i avhøret forklart at hun fikk det "på hodet" sitt.

Med de fysiske og verbale indikasjoner på seksuelt misbruk som her foreligger, og med barnets og morens klare oppfatning om at det er B som har gjort seg skyldig i dette, er det for tiden ikke mulig å etablere en samværsordning mellom datteren og faren, uten overhengende risiko for datterens mentale helse. Ringvirkningene av en eventuell samværsordning vil i følge de oppnevnte sakkyndige gi seg utslag hos barnets mor, hvilket igjen vil måtte ramme barnet. Det anses derfor idag, i følge de sakkyndige, som retten bygger på, umulig å etablere en tilstrekkelig betryggende samværsordning, selv i nærvær av en tredjeperson. Som situasjonen er, er lagmannsretten enig med den ankende part i at samvær ikke kan etableres før barnet blir voksen nok til etter moden overveielse selv å ønske å ta kontakt med sin far.

På grunnlag av bevisførselen, herunder også de sakkyndiges skriftlige og ikke minst muntlige forklaringer i retten, synes det på det rene at C og hennes mor nå lever i trygge og stabile forhold i Oslo. Det er så vidt skjønnes intet som taler imot A som en god omsorgsperson for barnet. Motanken kan således ikke tas til følge.

A har vært innvilget fri sakførsel. Anken har ført frem. Den og motanken dreier seg imidlertid om ulike sider av samme saksforhold. Avgjørelsen, spesielt av samværsspørsmålet, har vært vanskelig, bortsett fra den side som dreier seg om barnets og morens oppfatning. Som det fremgår, er retten kommet til at de alt i alt har holdbart grunnlag for sitt standpunkt. Slik saksforholdet ligger an, fritas ankemotparten/den motankende part for saksomkostningsansvar overfor det offentlige, jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. B gis for tiden ikke anledning til samvær med C, født xx.xx.86.

2. For øvrig stadfestes herredsrettens dom.

3. Saksomkostninger ilegges ikke.