LH-1993-11
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-29 |
| Publisert: | LH-1993-00011 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nord-Troms jordskifterett nr 1/1989 - Hålogaland lagmannsrett LH-1993-00011 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: Alf Nordeng, Samuelsberg (Prosessfullmektig: Advokat Åge Walle, Tromsø). Ankemotpart: Peder Skogvang, Samuelsberg (Prosessfullmektig: Advokat Tor N. Rekve, Tromsø.) |
| Forfatter: | Lagmann Arild O. Eidesen. Lagdommer Knut Sundquist. Lagdommer Einar Rege |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §286, §86, §87, Avtaleloven (1918) §36, §180, §85 |
Saken gjelder anke over rettsforlik.
Alf Nordeng og Peder Skogvang inngikk 06. oktober 92 slikt rettsforlik for Nord-Troms jordskifterett:
"Rettsforlik nr 1:
Vi undertegnede eiere av gnr 34/4 og gnr 34/15 i Kåfjord kommune er forlikt om følgende grense mellom våre eiendommer: Grensa skal følge de gamle grensemerker slik disse er påvist i marka og avlagt på dok nr 6 i denne sak, fra nedsatt merkestein (5) i grensa mot gnr 34/16 og videre til kors i jordfast stein (4) og videre til kors i jordfast stein (1) og videre med samme retning så langt disse to bruk har felles grense. Grensa er avlagt med blå strek på dok nr 6 (økonomisk kart).
Rettsforlik nr 2:
Vi undertegnede eiere av gnr 34/4 og gnr 34/15 i Kåfjord kommune er forlikte om å makebytte et dyrka jordstykke nedenfor Kjærringdalveien som tilhører gnr 34/15 mot en jordbruksveg oppe i Vallas. Jordstykke er angitt til 22x22 meter og vegen til 125x4 meter. Jordstykke brukes i dag av Alf Nordeng og vegen brukes av Peder Skogvang. Vegen skal avmerkes med varige grensemerker."
Alf Nordeng har påanket forliket. Peder Skogvang har tatt til gjenmæle.
Ankeforhandling ble holdt i Tromsø 21. oktober 93. Partene møtte og forklarte seg. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Alf Nordeng gjør i det vesentlige gjeldende:
Rettsforliket angår noe partene ikke rettsgyldig kunne slutte overenskomst om, jf tvistemålsloven §286 annet ledd nr 1, idet forlik om grensen mellom gnr 34 bnr 4 og gnr 34 bnr 15 hevdes å få rettsvirkninger også for tilstøtende eiendommers grenser.
Forliket er også av andre grunner ugyldig som overenskomst, jf tvistemålsloven §286 annet ledd nr 2. Nordeng fikk ikke veiledning om hvilke dokumenter som var lagt frem. Han fikk heller ikke veiledning om hvilken dokumentasjon han burde fremskaffe. I tillegg opplever han i ettertid at han blir presset av jordskiftedommeren, som han i utgangspunktet hadde all mulig tillit til, til å inngå forlik på sviktende grunnlag. Senere fremskaffet skylddelingsforretning fra 1934 vedrørende gnr 34 bnr 16 hevdes å godtgjøre at den grensen mellom bnr 15 og bnr 4 som partene forliktes om, ikke kan være riktig. Grensene for bnr 17, bnr 16 og bnr 15 løper tilnærmet parallelt mot høyeste fjell. Forlikets plassering av grensen mellom bnr 4 og bnr 15 medfører at denne grenselinjen ikke blir parallell med de øvrige, og at bnr 4 avskjæres langt lavere i terrenget. Det har formodningen mot seg at det tidligere hovedbruket på en slik måte skal gjøres til den minste eiendom. Dette må være en relevant bristende forutsetning, særlig hensett til svikt i veiledning og press fra dommeren. Skylddelingsforretningen av 1934 er forøvrig ikke noen etterfølgende omstendighet. Skylddelingsforretningen fantes da forlik ble inngått, selv om den ikke var kjent eller fremlagt. - Avtaleloven §36 hevdes også å komme til anvendelse.
Der er også feil i saksbehandlingen som har påvirket forlikets innhold til skade for Nordeng, jf tvistemålsloven §286 annet ledd nr 4. Som nevnt har jordskiftedommeren ikke oppfylt den veiledningsplikt som påhviler ham i forhold til en selvprosederende part. Dommeren har heller ikke oppfylt den undersøkelsesplikt og den plikt til å søke saken opplyst som følger av tvistemålsloven §86 annet ledd. Dommeren var kjent på stedet og burde ha sett til at forhold vedrørende de tilgrensende eiendommer ble opplyst i den utstrekning dette var nødvendig for å belyse de spørsmål jordskiftesaken omfattet. Som følge av dommerens svikt, kom Nordeng i villfarelse og mismot. Han ga seg inn under det han trodde var dommerens beskyttende medvirkning til utarbeidelse av et rimelige forlik, men ble forledet.
Rettsforlik nr 2 vedrørende makeskifte av jordstykke mot veg, innebærer i realiteten at tidligere hjemmelshaver til bnr 4 byttet eget mot eget, og at Nordeng deretter lot seg forlede til å inngå rettsforlik om denne svært dårlige avtalen.
Alf Nordeng har lagt ned slik påstand:
"1. Rettsforlik 1 og 2 av 6. oktober 1992 oppheves.
2. Peder Skogvang tilpliktes å betale sakens omkostninger."
Peder Skogvang gjør i det vesentlige gjeldende:
Det er ikke grunnlag for å oppheve forliket.
Grensegangsaken som jordskifteretten hadde til behandling er korrekt forankret i skylddelingsforretningen av 1926 vedrørende utskillelse av bnr 15 fra bnr 4. Det ble holdt 2 rettsmøter før forlikene ble inngått. Rettsboken redegjør detaljert for hva som ble dokumentert, for partsinnlegg, påstander, befaringer og vitneførsel. Samlet er saksbehandlingen mer omfattende enn tilfellet oftest er før forlik inngås.
Anførselen om at tvistemålsloven §286 annet ledd nr 1 kommer anvendelse, beror på manglende kunnskap om rettskraftens grenser.
Nr 2 kommer heller ikke til anvendelse. Nordeng kan ha vært oppgitt og frustrert fordi han følte at hans argumenter ikke vant frem, men det gir ikke ugyldighet. Det er ingen indikasjoner om utilbørlig press fra jordskiftedommeren, og hvis Nordeng har misforstått sin posisjon, så har dette ikke vært synbart for motpart og jordskifterett, som bygget på skylddelingen av 1926, befaring og vitneførsel.
Etterfølgende opplysninger kan lagmannsretten ikke prøve i forhold til forlikets gyldighet, jf Rt-1989-90 flg. Nordeng må dessuten selv ha risikoen for at sentrale opplysninger eventuelt ikke kom frem for jordskiftretten, jf tvistemålsloven §85 og §86.
Det foreligger ikke saksbehandlingsfeil, jf tvistemålsloven §286 annet ledd nr 4. Dommerens veiledningsog undersøkelsesplikt er riktignok mer omfattende i jordskiftesaker med selvprosederende parter enn oftest ellers i saker hvor partene har fri rådighet, men rettsboken viser at denne saken ble forsvarlig behandlet. I tvist om grense som bare er felles for de to eiendommene som er parter i saken, kan dommeren ikke være forpliktet til selv å innhente opplysninger om tilstøtende eiendommer, for deretter å vurdere om det kan sluttes noe fra disse grensers løp, som kunne gis betydning for forståelsen av den grense saken gjelder.
Rettsforlik nr 2 er heller ikke beheftet med feil som kan lede til opphevelse. Forøvrig er det ikke sannsynliggjort at Nordengs rettsforgjengere i sin tid makeskiftet eget mot eget.
Peder Skogvang har lagt ned slik påstand:
"Anken forkastes og Peder Skogvang tilkjennes saksomkostninger av Alf Nordeng."
Lagmannsretten finner at anken må forkastes.
Jordskiftesaken gjaldt primært grensen mellom gnr 34 bnr 4 og gnr 34 bnr 15, en grense som bare er felles for disse eiendommene. Jordskifterettens første rettsmøte i saken ble holdt 27. august 92. Av rettsboken fremgår at partene møtte og at det ble lagt frem kopi av skylddeling vedrørende gnr 34 bnr 17 av 04. oktober 40 vedheftet skisse/økonomisk kart samt skylddelingsforretning vedrørende gnr 34/15 av 12. oktober 26 vedheftet økonomisk kart. Dokumentene ble gjennomgått. Dommeren gjorde deretter greie for hva som skulle skje videre og ba spesielt om at alle dokumenter som kunne belyse saken ble innlevert. Partene redegjorde for saken. Anførsler og argumentasjon er gjengitt. Befaring ble foretatt og begge påstander tilnærmet innmålt. Partene fikk deretter frist for å legge frem ytterligere bevis. Rettsboken ble lest opp, og det er protokollert at det ikke var bemerkninger til den.
Saken synes mot denne bakgrunn rimelig godt opplyst, og det fremgår at partene, og Nordeng, ble oppfordret til å fremlegge ytterligere dokumentasjon og bevis.
Nytt rettsmøte ble holdt 06. oktober 92. Det ble fremlagt økonomisk kart hvor den omtvistede grense er innlagt etter kontroll i marka. Partene forklarte seg på ny. Tidligere eier av bnr 4 forklarte seg som vitne, påberopt av Nordeng. Ny befaring ble holdt, med parter og vitner. Vitnets forklaring stemte ikke med Nordengs påstand. Det ble påvist grensemerker, som ble akseptert som ekte. Deretter ble forlik inngått.
Jordskiftedommerens plikt til veiledning, jf tvistemålsloven §87, og til materiell prosessledelse, jf tvistemålsloven §86 annet ledd vil være mer omfattende hvor partene er selvprosederende enn hvor partene er representert ved advokat. I slike tilfeller vil det også være en saksbehandlingsfeil hvis retten ikke sørger for bevisførsel hvor dette fremstår som viktig, og beviset er lett å fremskaffe, men mot skissert saksbehandling er kravene til veiledning og materiell prosessledelse oppfylt i denne saken. Dokumenter er fremlagt, eventuelle ytterligere dokumentbevis etterlyst, befaring og bevisførsel har funnet sted. Jordskiftedommeren må dessuten ha vært kjent med at det var tilstøtende eiendommer, som hadde yttergrenser som var parallelle med bnr 4 og bnr 15's grenser mot disse tilstøtende eiendommene. Det vises blant annet til økonomisk kart fra 1978 inntatt i utdraget på side 51, som også var fremlagt for jordskifteretten. Bnr 4's og bnr 15's grenser mot øvrige eiendommer var imidlertid ikke omtvistet i saken, som bare omfattet den interne grense mellom disse to eiendommene. Bnr 15 er utskilt fra bnr 4, og øvrige eiendommers grener behøver derfor ikke å si noe om hvordan den interne grense mellom disse to eiendommene var tenkt å skulle være.
Det var derfor ingen feil av jordskifteretten å medvirke til at det ble inngått rettsforlik om det grenseløp som fremstod som det riktige på grunnlag av den bevisførsel som hadde funnet sted.
Det er ikke påstått at Skogvang kjente til den skylddeling Nordeng nå påberoper som grunnlag for bristende forutsetning for seg. Det følger av det som er sagt at Nordeng selv må bære risikoen for at dokumentet - hvis betydning forøvrig ikke under noen omstendighet er entydig - ikke er kommet frem før forliksinngåelsen.
Det er ikke noe som tyder på at Nordeng har vært utsatt for utilbørlig press. Det er normalsituasjonen at rettsforlik inngås under tvil og med trykk fra prosessituasjonen under hovedforhandlingen. Som fremholdt i mindretalls votum i sak inntatt i Rt-1989-90, kan partene, som har latt det komme til sak, ved forlik bringe prosessen til ende der og da, eller la saken gå sin gang med økonomiske og menneskelige omkostninger mot et usikkert utfall som kan ligge år frem i tiden. Partene har et vanskelig valg, hvor rimeligheten av forlikets innhold i seg selv bare vil være endel av de omstendigheter som må tas med ved vurderingen. Nordengs anførsel om at rettsforliket må settes til side med hjemmel i avtaleloven §36, kan derfor heller ikke føre frem. Som fremholdt i det siterte mindretallsvotum må det, hvor bevisførselen var avsluttet før forliket ble inngått, stilles meget strenge krav til den urimelighet som skulle kunne lede til oppheving av forliket.
Det nevnes kort at Nordengs anførsel vedrørende tvistemålsloven §286 annet ledd nr 1 beror på misforståelse av rettskraftens grenser.
Om rettsforlik nr 2 bemerkes at alle faktiske forhold som nå anføres særskilt om dette, var kjent da forliket ble inngått.
Anken har ikke ført frem, og Alf Nordeng må erstatte Peder Skogvangs omkostninger for lagmannsretten, jf hovedregelen i tvistemålsloven §180 først ledd. Omkostningene settes til kr 20.687-, hvorav kr 20000,- er salær og kr 687,- omkostninger i henhold til oppgave.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Anken forkastes.
2. Alf Nordeng betaler til Peder Skogvang kr 20687,- kronertjuetusensekshundreogåttisju - i saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.