LH-1993-55
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-19 |
| Publisert: | LH-1993-00055 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondenes herredsrett nr 23/91 B - Hålogaland lagmannsrett LH-1993-00055 K. Rettskraftig. |
| Parter: | Kjærende part: Nanna Karlsen m.fl. (Prosessfullmektig: Advokat Børge-Jørgensen Dahl, Trondheim) Kjæremotpart: Staten v/Forsvarsdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Frode Innjord, Oslo). |
| Forfatter: | Lagmann Arild O. Eidesen, Lagdommer Kjell H. Jakobsen, Lagdommer Einar Rege |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §181, Skjønnsprosessloven (1917) §2, §48, §54, §180 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Advokat Børge-Jørgensen Dahl har i rett tid påkjært omkostningsavgjørelsen til Trondenes herredsrett i forbindelse med ekspropriasjonsskjønn til fastsettelse av erstatninger ved bygging av et ammunisjonsanlegg ved Skoddebergvann i Skånland kommune. Ekspropriasjonsskjønnet var av herredsretten forenet til felles behandling med avtaleskjønn hvor partene i det sistnevnte skjønn ble representert av advokat Oddvar Fosaas. Motpart i skjønnet var Staten v/Forsvarsdepartementet med regjeringsadvokaten v/advokat Frode Innjord som prosessfullmektig. Herredsretten avhjemlet skjønnet 11. november 1992 og det har slik slutning:
"1. Erstatningene fastsettes som angitt ovenfor under hvert enkelt takstnummer.
2. I tillegg betales rente av erstatningene med 12 % p.a. fra tiltredelsestidspunktet og til skjønnet er rettskraftig, og deretter med morarenteloven sats til enhver tid, til betaling skjer.
3. Staten ved Forsvarsdepartementet tilpliktes å betale saksomkostninger til de parter som har vært representert av advokat Børge Jørgensen-Dahl med kr 76712,- og til de parter som har vært representert av advokat Oddvar Fosaas med kr 60137,-. Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av skjønnet."
Det nevnes at lagmannsretten har hatt til behandling deler av avtaleskjønnet som overskjønn. Også for avtaleskjønnet forelå det selvstendig kjæremål over omkostningsavgjørelsen, men de partene i dette skjønnet som ikke hadde begjært overskjønn, trakk kjæremålet over omkostningsavgjørelsen. Omkostningsspørsmålet for de øvrige partene i overskjønnet ble avgjort i forbindelse med dette. Også i ekspropriasjonsskjønnet forelå det overskjønnsbegjæring fra en av partene, Harrieth Karlsen. Hun trakk imidlertid begjæringen om overskjønn, jfr. hevningskjennelse av 17. juni 1993. Om saksforholdet forøvrig vises til herredsrettens skjønn.
Advokat Børge Jørgensen-Dahl har som kjæremålsgrunn gjort gjeldende feil lovanvendelse, utilstrekkelig begrunnelse og at avgjørelsen er urimelig. Kort gjengitt hevdes det at det foreligger en detaljert omkostningsoppgave, og herredsretten må da være forpliktet til å ta stilling til de enkelte grunnlag oppgaven bygger på. Således er hver enkelt reise spesifisert. Herredsretten har redusert disse til et rundt beløp, kr 15000,-, og da er det ikke mulig å finne ut hvor mange av de øvrige reisene som er nektet dekket selv om reduksjonen ser ut til å gjelde reiseutgifter i forbindelse med skjønnsforhandlingen.
Herredsretten har videre anvendt skjønnsloven §54 uriktig når den har unnlatt å dekke utgifter ved behandling av avvisningspåstand ut fra at den var "klart uholdbar". Den rettslige problemstillingen må være om partene har krav på å få dekket utgiftene dersom avvisningskravet har et reelt og saklig grunnlag. Det fastholdes at dette er tilfelle, men anførslene er gjengitt ufullstendig i skjønnet. Heller ikke er herredsrettens drøftelse tilstrekkelig fyldestgjørende. Uansett rettslig utgangspunkt kan man imidlertid ikke ut fra premissene se at avvisningspåstanden er "klart uholdbar". Det bestrides at det er brukt tid på overflødige avvisningspåstander slik som herredsretten har lagt til grunn, og under enhver omstendighet dreide det seg om en anførsel som herredsretten kunne ha avskåret før hovedforhandlingen.
Endelig er det uriktig at det - fra advokat Jørgensen-Dahls side - ble brukt to dager på anførslene. Herredsretten har heller ikke dekning for at prosessfullmektigene ikke hadde forberedt erstatningskravene tilstrekkelig. Herredsretten har i denne forbindelse helt oversett at statens prosessfullmektig foretok en vesentlig del av saksforberedelsen to - tre dager før hovedforhandlingen, og at det kort tid før denne og under denne ble fremlagt nye dokumenter, herunder dokumentutdrag. Dette førte til krav om utsettelse av saken, og herredsretten har heller ikke akseptert 10 timers ekstraarbeid med gjennomgåelse av disse dokumentene på kveldstid under hovedforhandlingen. Herredsretten har vist til at en vesentlig del av det forberedende arbeid gjaldt spørsmål som åpenbart ikke kan kreves erstattet etter skjønnsloven §54. Det er imidlertid ikke konkret redegjort for hva dette gjelder selv om alt arbeid var konkretisert i omkostningsoppgaven. Arbeid med avvisningspåstanden - gyldigheten av ekspropriasjonsvedtaket - var ikke utdypende og endelig prosedert i forbindelse med den midlertidige forføyningen. Herredsretten har uriktig trukket inn i vurderingen spørsmål om de to prosessfullmektigene var på parti eller ikke. Uansett bygget avvisningskravet i ekspropriasjonsskjønnet på et annet rettslig grunnlag enn anførselen i avtaleskjønnet. Utsettelseskravet var imidlertid dels bygget på samme grunnlag i begge skjønn, og det er åpenbart at statens sendrektighet med tilretteleggelse av skjønnet, samt alt nytt materiale umiddelbart før hovedforhandlingen, måtte medføre et berettiget krav om utsettelse. Det er absurd av herredsretten å behandle tid medgått til denne anførselen som bortkastet. Herredsretten har derimot ikke nevnt det forhold at en forening av skjønnene måtte føre til dødgang for begge prosessfullmektigene. Det er åpenbart at prosessfullmektigene måtte følge hele forhandlingen, og at det skal betales for den tid som er medgått under hele forhandlingen. Dette kan herredsretten ikke ha tatt hensyn til når det er foretatt reduksjon i timetallet for rettsmøtet fra totalt 45 timer til 30 timer. Dette innebærer at de to skjønnene samlet etter herredsrettens oppfatning kunne ha vært avviklet på fire dager, eller at ekspropriasjonsskjønnet kunne blitt avviklet på to dager. Dette hadde ikke vært mulig. Ekspropriasjonsskjønnet alene ville tatt 4 dager.
Herredsretten har videre uriktig lagt til grunn at innsigelse mot forhåndstiltredelse faller utenfor skjønnssaken. Saksomkostningsavgjørelsen bærer preg av at det ikke er tilkjent saksomkostninger dersom erstatningskravet ikke samtidig har vunnet frem. I hvert fall er det uklart om herredsretten har lagt en slik lovforståelse til grunn. Det er foruroligende at partene ikke får dekket sine utgifter til advokatbistand når de er stevnet av staten, og staten på forhånd visste at partene ville bestride gyldigheten av ekspropriasjonsvedtaket. Herredsretten har ikke bare redusert timetallet, men også basert seg på en lavere timepris - noe retten ikke har adgang til. Den oppgitte timepris, kr 850,- pr. time, står heller ikke i noe vesentlig misforhold til hva andre beregner seg. Dersom Trondenes herredsrett har en norm for timepris, måtte man i tilfelle gi advokatene forhåndsvarsel om dette. Det kan være tvil om omkostningene med midlertidig forføyning kan kreves dekket etter skjønnsloven §54, men når spørsmålet ble prøvet av herredsretten, er det vanskelig å se at det kommer i en annen stilling enn prøving av ekspropriasjonsgrunnlagets gyldighet. Advokat Børge Jørgensen-Dahl har på vegne av de kjærende parter nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt: Saksomkostningene settes samlet til kr 153941,-.
2. Subsidiært: Skjønnsrettens saksomkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til fornyet behandling av skjønnsretten.
3. I begge tilfeller. Staten v/Forsvarsdepartementet tilpliktes å erstatte de kjærende parters omkostninger for lagmannsretten."
Staten v/Forsvarsdepartementet har i det vesentlige anført: Skjønnsrettens konkrete vurdering av hvilke utgifter som har vært nødvendige, rimeligheten av salær og andre skjønnsmessige elementer kan ikke overprøves av lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §181 annet ledd, smh. skjønnsloven §2. Lagmannsretten kan heller ikke tilkjenne saksomkostninger med et bestemt beløp, jfr. Rt-1988-454. Når det gjelder utgifter til å forberede og fremføre anførsler rettet mot ekspropriasjonsvedtakets gyldighet, jfr. skjønnsloven §48, kan slike utgifter medtas. Det er da en forutsetning at utgiftene er nødvendige. Dette gjelder ikke bare tidsforbruket, men også om det var rimelig å reise tvist om vedtakets gyldighet. Det vises til Rt-1973-107. Herredsretten har funnet avvisningspåstanden klart uholdbart og da er det ikke feil lovanvendelse når utgifter ved dette ikke er medtatt som nødvendige utgifter. Herredsretten har da også vist til den ovennevnte rettsavgjørelse. Staten er videre enig med herredsretten i at avvisningspåstanden var klart uholdbar.
Staten er også enig med herredsretten i at det medgikk unødig tid til anførsel om utsettelse av saken. Det bestrides at det kort tid før skjønnet og underskjønnet ble fremlagt dokumenter som ga grunnlag for krav om utsettelse av skjønnet. Dette er nærmere begrunnet i tilsvaret. Den skjønnsmessige reduksjon som herredsretten har foretatt på grunn av unødvendig tidsbruk ved begjæring om utsettelse, kan ikke overprøves i forbindelse med kjæremålet. Når det gjelder reisegodtgjørelsen, fremgår det av herredsrettens premisser sammenholdt med statens uttalelse av 15. oktober 1991 hvilke reiser som er blitt dekket. Når det gjelder utgiftene i forbindelse med begjæring om midlertidig forføyning, er det vist til uttalelsen av 15. oktober 1992, samt til Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 7. februar 1992. Slik staten ser, det bygger skjønnsrettens omkostningsavgjørelse på en utførlig begrunnelse og den kan verken oppheves på grunnlag av feil lovanvendelse, saksbehandlingsfeil eller vilkårlighet. Skjønnsretten har fastsatt salæret til kr 60000,- og dette har staten ingen merknader til. Det er ikke nødvendig at skjønnsretten går i detaljer med hensyn til hvordan beløpet har fremkommet, og selve den konkrete vurderingen kan ikke overprøves av lagmannsretten. Staten Forsvarsdepartementet har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Staten v/Forsvarsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 4000,-."
Lagmannsrettens bemerkninger: Det dreier seg her om kjæremål over en omkostningsavgjørelse, og lagmannsrettens kompetanse er dermed begrenset, jfr. tvistemålsloven §181, annet ledd, smh. skjønnsloven §2. Ved ekspropriasjonsskjønn har de saksøkte krav på å få dekket saksomkostningene i forbindelse med skjønnet i samsvar med skjønnsloven §54. Den konkrete vurderingen av hva som har vært nødvendige utgifter, kan ikke overprøves av lagmannsretten. Når det særskilt gjelder kravet om avvisning - ekspropriasjonsvedtakets gyldighet - fremgår det av skjønnsloven §48 at dette kan bringes inn i forbindelse med skjønnet. Herredsretten har vurdert tidsforbruket i forbindelse med avvisningspåstanden, og om det var rimelig å reise dette spørsmålet ut fra kriteriet i skjønnsloven §54 om at de saksøkte bare har krav på å få erstattet nødvendige utgifter. Herredsretten har under dette vist til Rt-1973-107. Når herredsretten har vurdert det slik at kravet om avvisning var klart uholdbart, er dette et uttrykk for at de saksøkte ikke hadde rimelig grunn til å fremme anførslen og at omkostningene ved dette har vært unødvendige. Dette er etter lagmannsrettens oppfatning en riktig rettsanvendelse.
Med bakgrunn i skjønnspremissene og den forutgående behandlingen av spørsmålet i forbindelse med begjæring om midlertidig forføyning, kan heller ikke lagmannsretten se at herredsrettens begrunnelse er utilstrekkelig til å prøve om omkostningsavgjørelsen er riktig. Det er heller ikke noe grunnlag for at avgjørelsen forsåvidt anses som urimelig. Det tilføyes i denne forbindelse at spørsmålet om herredsrettens adgang til å avskjære forhandling om avvisning, er et prinsipielt annet spørsmål enn om de saksøkte skal få erstattet utgiftene med å fremme anførselen. Det er således ingen rettslig feil i forhold til reglene om saksomkostninger at de saksøkte i et ekspropriasjonsskjønn gis anledning til å fremme innsigelser mot ekspropriasjonsvedtaket selv om dette medfører at de risikerer å måtte betale denne delen av prosessen selv. Herredsretten har videre ut fra nødvendighetskriteriet i skjønnsloven §54 vurdert den medgåtte tid til hovedforhandling og forberedende arbeid ut fra samlet unødvendig tidsbruk til avvisning og utsettelsesprosedyre. Den konkrete vurderingen kan lagmannsretten ikke overprøve. Rettsanvendelsen er riktig og begrunnelsen er tilstrekkelig til å vurdere rettsanvendelsen. Det pekes i denne forbindelse på at herredsretten har vurdert den nødvendige timetall i rettsmøtet til 30 timer og basert seg på 60 timers forberedende arbeid. Forholdet mellom medgått tid i rettsmøtet og forberedende arbeid er dermed i samsvar med det som regnes for normalt i skjønn. Selv om prosessfullmektigen har inngitt en spesifisert timeliste, kan det i slike tilfelle ikke kreves at herredsretten i detalj kommenterer denne. Det tilføyes at lagmannsretten heller ikke kan se at skjønnet bød på slike særlige vansker av rettslig og faktisk karakter at det er urimelig å benytte den vanlige norm for forhold mellom forberedende arbeid og medgått timetall i retten, eller at det forøvrig foreligger særlige omstendigheter ved skjønnet som skulle tilsi dette. Når det særskilt gjelder medgått tid i retten, har herredsretten vurdert det slik at to rettsdager ble brukt på overflødig avvisningspåstand, og krav om utsettelse. Det følger motsetningsvis av dette at herredsretten har vurdert det slik at skjønnene samlet vil la seg gjennomføre på fire dager. Det er da åpenbart at herredsretten i sin omkostningsavgjørelse har forutsatt at begge prosessfullmektigene fulgte forhandlingen i så vel ekspropriasjonsskjønn som avtaleskjønn. Når det gjelder nedsettelse av reiseutgiftene til prosessfullmektig, fremgår det av herredsrettens omkostningsoppgave sammenholdt med regjeringsadvokatens brev av 15. oktober 1992 hvilke utgifter som her ikke er dekket. Dels er det tale om overflødige oppholdsutgifter i forbindelse med hovedforhandling og dels er det tale om reise i forbindelse med midlertidig forføyning og tiltredelsesforretning, samt reise i forbindelse med forvaltningsmessig behandling av ekspropriasjonssaken. Det vesentlige er at det med tilstrekkelig tydelighet fremgår av herredsrettens premisser at det tilkjente beløp, kr 15000,-, dekker fulle reise- og oppholdsutgifter under skjønnet basert på normal fremdrift, samt forhåndsbefaring. Vurderingen er dermed foretatt i samsvar med skjønnsloven §54.
Når det gjelder omkostninger i forbindelse med midlertidig forføyning, vises det til omkostningsavgjørelsen i lagmannsrettens kjennelse av 7. februar 1992.
Lagmannsretten kan heller ikke etter en samlet vurdering se at herredsrettens omkostningsavgjørelse er urimelig eller at det er åpenbart at det er tilkjent utilstrekkelige omkostninger. Det tilføyes at lagmannsretten i overskjønnet har foretatt en forhøyelse av salæret for de som var parter i overskjønnet. Dette skjedde som et resultat av at lagmannsretten hadde full kompetanse til også å vurdere herredsrettens konkrete vurdering av hva som i forhold til disse partene fremsto som nødvendige utgifter. Det fremgår av begrunnelsen i overskjønnet at lagmannsretten anså herredsrettens omkostningsavgjørelse basert på 30 timer til hovedforhandling som noe lavt estimert. Det dreier seg imidlertid om en forholdsvis beskjeden regulering som lagmannsretten i et kjæremål over omkostningsavgjørelse ikke kan foreta uten samtidig å gå utenfor sin kompetanse. Det ligger implisitt i dette at herredsrettens omkostningsavgjørelse ikke kan settes til side som urimelig.
Kjæremålet har etter dette ikke ført frem, og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må de kjærende parter erstatte staten sakens omkostninger for lagmannsretten. Disse settes til kr 4000,- som er i samsvar med omkostningsoppgaven til regjeringsadvokaten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. De kjærende parter tilpliktes in solidum å erstatte staten sakens omkostninger med kr 4000,- - fire - tusenkroner - innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.