LH-1993-91
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-04-27 |
| Publisert: | LH-1993-00091 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett LH-1993-00091. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: Yngve Bang (Prosessfullmektig: Advokat Sigurd Knudtzon, Oslo) Ankemotpart: Sparebanken Nord-Norge. |
| Forfatter: | Lagdommer Kjell H. Jakobsen, Lagdommer Einar Rege, Lagdommer Dag Nafstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §384, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §158, §180, §380, §155, §2 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Ved kjennelse av 6. november 1992 stadfestet Hammerfest namsrett budet til Sparebanken Nord-Norge avgitt på tvangsauksjon 13. oktober 1992 over eiendommen gnr 8 bnr 84 i Nordkapp kommune. Kjennelsen har slik slutning:
"1. Det av Sparebanken Nord Norge avgitte bud stort kr 100.000,- over eiendommen gnr. 08, bnr. 84 i Nordkapp kommune stadfestes.
2. Auksjonsomkostningene settes til kr 2.925,-."
Om saksforholdet forøvrig vises til kjennelsen. Det nevnes at Sparebanken fremmet auksjonsbegjæringen med grunnlag i pantobligasjon avgitt av Yngve Bang 19. januar 1987 pålydende kr 670.000,-. Yngve Bang møtte ikke på auksjonsmøtet, og bankens bud var det eneste som ble avgitt.
Stadfestelseskjennelsen er i rett tid anket til lagmannsretten av Yngve Bang med advokat Sigurd Knudtzon som prosessfullmektig. Sparebanken, dens avdeling i Honningsvåg, har tatt til gjenmæle for lagmannsretten. Saken innkom til lagmannsretten 10. februar 1993, og den ble - etterat partene hadde fått anledning til å uttale seg - overført til skriftlig behandling i medhold av tvistemålsloven §380 ved beslutning av 19. mars 1993. Partene har deretter hatt avsluttende skriftlige innlegg og ble ved lagmannsrettens påtegning av 5. april 1993 underrettet om at saken var tatt opp til avgjørelse. Yngve Bang har som ankegrunn gjort gjeldende feil saksbehandling og har begrunnet dette nærmere i prosesskrift av 25. februar 1993 slik:
"Namsretten anfører at det "ikke under auksjonsmøtet eller senere er fremkommet noen innvending av antakelse eller stadfestelse, og namsretten kan ikke se at det foreligger grunner som bevirker at en av eget tiltak skal nekte stadfestelse i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §155." Dette er ikke riktig.
I bilag 3 til anken, brev av 31.10.92 fra tømmermester Yngve Bang fremkommer det at budet på kr 100.000,- må være altfor lavt. Dette brevet ble også sendt til lensmannen i Nordkapp. Tilsvarende ble hevdet, også i tidligere brev, fra tømmermester Yngve Bang av 30.06.92, jfr. bilag 2 til anken. Også kopi av dette brev er sendt til lensmannen i Nordkapp. Dette viser altså at det er protestert etter auksjonsmøtet den 13.01.92, men uten at dette fremkommer av namsrettens grunner.
Denne feil i saksbehandlingen ville ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, idet retten ved riktig saksbehandling ville hatt foranledning til å vurdere hva som var gangbar pris.
I henhold til rettens grunner var det lensmannsbetjent Dyrstads uttalelser om gangbar pris som retten basert seg på. Det fremkommer av tilsvaret at lensmannsbetjent Dyrstad ikke var saksbehandler på denne saken, men Danielsen. Dette innebærer at lensmannsbetjent Dyrstad, som retten baserte sin kjennelse på, ikke hadde konkret kjennskap til denne saken.
Namsretten har således også begått en feil i saksbehandlingen ved at den ikke forsikret seg om at den innhentet uttalelser fra den saksbehandler som hadde kunnskap om den konkrete saken.
Idet lovens ordning er at namsrettens avgjørelse i utgangspunktet ikke kan angripes ved rettsmidler, er det større grunn til å stille krav til at stadfestelseskjennelsen skal vise at retten på en forsvarlig måte har overveid om bestemmelsen i §158 annet ledd ikke er til hinder for stadfestelse. Når namsretten skal undersøke om det er et mislighold mellom budet og verdien på eiendommen etter gangbar pris, ved kun en telefonisk henvendelse til namsmannen, må det være et minstekrav at det i hverfall er den aktuelle saksbehandler som namsretten er i kontakt med.
Dersom namsretten hadde vært i telefonisk kontakt med saksbehandleren, Danielsen, skulle retten ha blitt informert om innvendingene til auksjonsbudet, og derved hatt større foranledning til å gjøre mer grundige undersøkelser sml. Rt-1982-901 og Rt-1988-210."
Det er videre i forhold til bankens anførsler for lagmannsretten vist til at disse ikke er relevant for avgjørelsen av anken, og heller ikke innebærer en imøtegåelse av ankegrunnen, nemlig at det foreligger saksbehandlingsfeil som kan ha virket bestemmende på namsrettens avgjørelse.
Bankens anførsler går således dels på at Yngve Bang har vært passiv og ikke hatt ønske om å komme frem til en minnelig ordning, og at det avgitte bud er i overensstemmelse med markedspris. Uansett bestrides det at Bang har utvist passivitet. Det er vist til hans brev av 28. april 1992 og 30. juni 1992 hvor Bang har etterlyst en akseptabel dokumentasjon for hele kravets rettmessighet. Det bestrides også at Bang har vært representert med advokat i Tromsø vedrørende dette forholdet. Dette fremgår av brev av 28. april 1993.
Når det gjelder spørsmålet om markedspris, har banken ikke underbygget sin prisvurdering med nærmere bevis. At eiendommens verdi lå vesentlig over budet, er underbygget i ankeerklæringen.
Yngve Bang har nedlagt slik påstand:
"1. Kjennelse i sak 92-00511-C i Hammerfest namsrett oppheves.
2. Yngve Bang tilkjennes saksomkostninger."
Sparebanken Nord-Norge har vist til at budet er basert på lokalkunnskap om markedet i Honningsvåg, samt på eiendommens tilstand på auksjonstiden. Denne vurderingen var namsmannen enig i, og det vises til at lensmann Danielsen til daglig behandler tvangsauksjonssakene.
Det beror dessuten på Bangs passivitet at eiendommen ikke er blitt forsøkt solgt underhånden. Hva eiendommen utbrakte på tvangsauksonen i 1986, og hva Bang betalte for eiendommen, er ikke relevant i denne saken.
Banken har videre vist til at Bang først i brev av 16. november 1992 fremkom med protest mot den avgitte pris på tvangsauksjonen. Hans brev av 31.10.92 inneholder kun generelle spørsmål i forbindelse med saken. Banken har ikke nedlagt noen formell påstand, men bedt om at "anken avvises og budet stadfestet."
Lagmannsrettens bemerkninger:
Det dreier seg her om en tvangsauksjonsbegjæring som var fremmet før den nye tvangslovens ikrafttreden, hvilket innebærer at anken behandles etter loven av 13. august 1915.
Foranlediget av partenes anførsler presiseres det innledningsvis at lagmannsrettens kompetanse er begrenset ved anke over en kjennelse som stadfester et bud avgitt på tvangsauksjon. Lagmannsretten kan således ikke overprøve den materielle siden av det skjønn som namsretten har foretatt med hensyn til budets forhold til gangbar pris for eiendommen.
Det dreier seg her om første gangs tvangsauksjon, og etter tvangsfullbyrdelsesloven §158 annee ledd pliktet namsretten av eget tiltak å foreta en misforholdsvurdering med hensyn til budet og eiendommens verdi etter gangbar pris, og det følger av Rt-1988-210, særlig 215, at spørsmålet om namsretten på en forsvarlig måte har overveiet om bestemmelsen i §158, annet ledd er til hinder for stadfestelse, kan gjøres til ankegrunn. I dette ligger det at namsretten skal foreta en selvstendig vurdering av dette spørsmålet selv om det ikke er fremkommet noen innvendinger mot størrelsen av budet. Saksbehandlingsfeil - herunder om namsretten har foretatt en slik selvstendig vurdering - kan lede til opphevelse av kjennelsen dersom det sannsynliggjøres at feil av denne art kan ha virket bestemmende på avgjørelses innhold, jf tvangsfullbyrdelsesloven §2 smh. tvistemålsloven §384 første ledd.
Det fremgår av namsrettens saksomslag at stadfestelseskjennelsen ble avsagt samme dag som dokumentene innkom til namsretten. Det medfulgte ikke en skriftlig redegjørelse fra namsmannen om eiendommens verdi etter gangbar pris, og som det fremgår av namsrettens kjennelse ble opplysninger om dette innhentet i telefonsamtale samme dag med lensmannsbetjent Dyrstad. Tvangsauksjonsprotokollen viser at denne ble avholdt av lensmann Danielsen. Det er isolert sett ingen saksbehandlingsfeil av namsretten at den innhentet uttalelse om eiendommens verdi i forhold til gangbar pris fra en annen enn den som hadde saken til behandling, men namsretten hadde i dette tilfelle for hånden opplysninger som klart tilsa at det burde foretas grundigere undersøkelser enn en enkel telefonhenvendelse. Det vises til at eiendommen hadde vært gjenstand for tvangsauksjon i 1986, og at den da utbrakte kr. 200.000,-. Videre ble den ved frivillig overdragelse i 1987 solgt for kr. 525.000,-. Det vesentligste er imidlertid at namsretten hadde for hånden Bangs brev av 30. juni 1992 og 31. oktober 1992 hvor det er opplyst at eiendommen på det tidspunktet utbrakte kr. 4.000.- månedlig i leieinntekt. En årlig brutto leieinntekt i den størrelsesorden som det her indikeres, tilsier en langt høyere markedspris enn det oppnådde budet på tvangsauksjonen. Det er en mangel ved namsrettens kjennelse at dette forholdet ikke er drøftet, og det er videre en opplysning som heller ikke synes å ha vært nevnt i telefonsamtalen med Dyrstad. Den samlede effekt av opplysningene om tidligere overdragelser og leieinntektene tilsa at namsretten burde ha innhentet ytterligere opplysninger om eiendommens verdi hensett til prisnivået for sammenlignbar eiendom. At dette ikke ble gjort, må på denne bakgrunn ses som en saksbehandlingsfeil. Det er også grunn til å anta at feilen kan ha virket bestemmende for avgjørelsens innhold.
Namsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve. Anken har ført frem, og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd må banken erstatte Bang hans omkostninger ved anken. I samsvar med advokat Knutzons omkostningsoppgave settes disse kr. 21.700,-. Beløpet inkluderer ankegebyr med kr. 11.250,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse oppheves.
2. Sparebanken Nord-Norge erstatter Yngve Bang sakens omkostninger for lagmannsretten med kr. 21.700,-, tyveentusensyvhundrekroner 00/100, innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.