LH-1994-130
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-04-22 |
| Publisert: | LH-1994-00130 |
| Stikkord: | Rettslig interesse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nord-Troms herredsrett nr. 1872/93 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1994-00130 K - Høyesterett HR-1994-00400 K: Anket til Høyesterett, lagmannsrettens kjennelse stadfestes. |
| Parter: | Kjærende part: A. (Prosessfullmektig: Advokat Håkon Elvenes, boks 220, 9001 Tromsø). Kjæremotpart: Regionsykehuset i Tromsø, 9005 Tromsø. (Prosessfullmektig: Advokat Bianca Ørmen, Grønnegt. 122, 9005 Tromsø). |
| Forfatter: | Lagdommer Kjell H. Jakobsen, Lagdommer Knut Sundquist, Lagdommer Ellen Mo |
| Lovhenvisninger: | Legeloven (1980) §16, §25 |
Ved stevning av 14. desember 1993 anla A med advokat Håkon Elvenes som prosessfullmektig sak for Nord-Troms herredsrett mot Regionsykehuset i Tromsø v/Fylkeskommunen med krav om fastsettelsesdom for at han - ved innleggelse på sykehuset - har krav på å få fortsette med Nitters støttekur dersom han selv ønsker det.
Fylkeskommunen med advokat Bianca Ørmen som prosessfullmektig har krevet søksmålet avvist på grunn av manglende rettslig interesse. Herredsretten avsa kjennelse 1. februar 1994 med slik slutning:
Saken avvises.
Kjennelsen er i rett tid påkjært til lagmannsretten av A. Fylkeskommunen har tatt til gjenmæle for lagmannsretten.
A har i hovedtrekk begrunnet kjæremålet slik:
Som kjæremålsgrunn gjøres gjeldende feil rettsanvendelse idet herredsretten ikke i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til rettsutviklingen slik den er kommet til uttrykk i Rt-1978-1571, Rt-1979-468 og Rt-1986-308. I grensetilfellene vil det være avgjørende om det er naturlig at tvisten bringes inn for domstolen. Dette er tilfelle her idet sykehuset har tatt et forhåndsstandpunkt til Nitterkuren som er i strid med den medbestemmelsesrett som A har etter legeloven §25 tredje ledd. A er tidligere kreftpasient med en krefttype hvor risikoen for tilbakefall er stor. Man kan på denne bakgrunn ikke slik som herredsretten, basere seg på at A ikke har en konkret aktuell interesse i å få fortsette Nitterkuren dersom han blir innlagt ved Regionsykehuset. I hans situasjon har det stor betydning å ha visshet for at han kan få den behandling som hittil har vist seg avgjørende for at han har overlevet. RiTø's standpunkt er psykisk ugunstig for ham og øker hans angst for at sykdommen skal utvikle seg videre mot døden. Den subjektive opplevelsen av å bli avvist antas å oppleves som et traume for A. Det vises til legeattest fra spesialist i psykiatri Bjørn Rafter.
Det er heller ingen utvei for A å avvente et eventuelt søksmål til han blir pasient ved sykehuset. Når en pasient er i en konkret behandlingssituasjon vil det naturligvis være meget vanskelig å reise søksmål mot behandleren.
Det er videre pekt på at Nitterkuren er godkjent som refusjonsberettiget fra Folketrygden, og at den ikke vurderes som uforsvarlig av Statens helsetilsyn. Det kan da ikke være riktig at A ikke skal kunne få prøvd medbestemmelsesretten nedfelt i legeloven §25. I alle fall må A ha krav på at han ved innleggelse skal få konkret vurdert av lege om han skal kunne få fortsette Nitters støttekur. As søksmål innebærer ikke at domstolen skal fastsette hvordan en pasient skal vurderes, men gjelder pasientens rett til å kunne medvirke når det nærmere innhold i behandlingstilbudet konkret skal fastsettes. Sykehuset kan ikke ved et generelt vedtak avgjøre at Nitterkuren ikke skal gis ved sykehuset, men må vurdere dette konkret ut fra ressursbruk, aktuell behandlingsmetode, sykdomstilstand og overbevisning hos pasienten. Spørsmålet er om det i den enkelte pasients tilfelle er grunnlag for å anta at det er avgjørende hensyn som taler for å imøtekomme pasientens behandlingsønske.
Om vilkårene for fastsettelsesøksmål foreligger, skal vurderes ut fra saksøkerens påstand. Det vises til stevningens 5, samt dok. 4 3 hvor det er nedlagt en prinsipal og en subsidiær påstand. Den prinsipale påstand er:
A har ved innleggelse på Regionsykehuset i Tromsø krav på å få fortsette med Nitters støttekur, dersom han selv ønsker det.
Subsidiært:
A har - ved innleggelse på RiTø - krav på å få konkret vurdert av lege om han skal fortsette å bruke Nitters støttekur under opphold i alle sykehusets avdelinger.
Dersom retten fortsatt er i tvil om det foreligger et tilstrekkelig aktuelt rettsforhold og rettslig interesse, anføres analogibetraktninger fra uttalelsene i Rt-1978-1571, særlig Rt-1978-1573, for å hevde at det i saken som gjelder personlig integritet og medbestemmelse ikke bør stilles strenge krav for å fremme fastsettelsessøksmål. Også avgjørelsen inntatt i Rt-1988-724, nevnt ovenfor, om at man skal ha rettslig interesse i å få prøvet fremtidige rettsforhold, taler klart for at As søksmål tillates realitetsbehandlet.
A har nedlagt slik påstand:
1. Saken fremmes.
2. A tilkjennes saksomkostninger.
Regionsykehuset i Tromsø v/Troms Fylkeskommune har i det vesentlige henholdt seg til herredsrettens kjennelse. Det er vist til at A idag er frisk og at det er meget usikkert og lite sannsynlig at han vil bli hospitalisert ved Regionsykehuset i Tromsø i overskuelig fremtid. Han har således ikke noe aktuelt krav om å få fremmet saken. Henvisningen til Rt-1978-1571 er ikke treffende fordi den saken gjaldt et offentligrettslig tvangsinngrep som hadde funnet sted og spørsmålet om tvangsinngrepet fortsatt medførte rettsvirkninger. Dette kan ikke sammenlignes med temaet i As søksmål.
Det foreligger heller ikke noe rettsforhold så lenge A ikke er innlagt på sykehuset. For å få dom i en sak må det foreligge et rettsforhold, samt at saksøkeren har rettslig interesse i å få dom i saken. Begge disse vilkår, som hører nært sammen, må være oppfylt. Dette er ikke tilfelle her. Regionsykehuset i Tromsø v/Troms Fylkeskommune har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Troms Fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger.
Lagmannsrettens bemerkninger:
Innledningsvis bemerkes at spørsmålet om rettslig interesse må vurderes ut fra den påstand som er nedlagt. Når det gjelder As prinsipale påstand, pretenderer ikke denne alene medbestemmelsesrett etter legeloven §25 tredje ledd, men rett til selv å bestemme en behandling dersom han ønsker det. Forsåvidt finner lagmannsretten det tilstrekkelig å vise til herredsrettens begrunnelse som tiltres.
Når det gjelder den subsidiære påstanden, tas det utgangspunktet i at A ikke er pasient ved sykehuset, og han har derfor ingen direkte aktuell interesse i å få fremmet søksmålet om i lys av medbestemmelsesrett å få vurdert en konkret behandlingsmåte - en behandlingsmåte som i fremtiden uansett kan bli avløst av andre behandlingsalternativer.
I den subsidiære påstand ligger det videre implisitt at A, slik han ser det, ved en eventuell fremtidig innleggelse ved Regionsykehuset må påregne at behandlende lege har truffet et forhåndsstandpunkt vedrørende Nitters støttekur, og at et ønske fra A om slik behandling ikke vil bli vurdert konkret. I totalvurderingen av om søksmålet skal fremmes, må lagmannsretten ut fra situasjonen idag gå ut fra som gitt at behandlende lege vil foreta den legeetiske vurdering som er nedfelt i bl.a. legeloven §16 og §25 og konkret vurdere om det er riktig å etterkomme pasientens ønske om Nitters støttekur, og i denne vurderingen inngår også vektlegging av pasientens psykiske tilstand, jfr. Bjørn Rafters erklæring av 17. februar 1994. I brev av 30. november 1993, fremlagt som bilag til dokument nr. 4, har avdelingsoverlege Erik Wist med tilslutning av sykehusets direktør uttalt at så fremt det ikke skjer en omfordeling av pasienter i sykehuset, vil ikke den situasjon oppstå at A blir nektet Nitters støttekur i kreftavdelingen.
Den subsidiære påstand går dermed så langt lagmannsretten kan se, på en situasjon som - i tillegg til det rent hypotetiske - verken faktisk eller rettslig er omtvistet.
Søksmålet må etter dette bli å avvise.
Det er ikke krevet saksomkostninger for herredsretten, mens det for lagmannsretten er nedlagt påstand om tilkjennelse av saksomkostninger. Advokat Ørmen har ikke innsendt omkostningsoppgave. Saksomkostningene fastsettes skjønnsmessig til kr 1.500,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. A pålegges å erstatte Regionsykehuset i Tromsø v/Troms Fylkeskommune sakens omkostninger for lagmannsretten med kr 1.500,- - kronerettusenfemhundre 00/100 - innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.