LH-1994-26
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-02-07 |
| Publisert: | LH-1994-00026 |
| Stikkord: | Forsikringsavtaler |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Vardø herredsrett nr. 93-00023 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1994-00026 A og LH-1994-00027 A. Anket til Høyesterett, anken nektet fremmet, se HR-1995-00503K . |
| Parter: | Ankende part: I sak nr 26/94: Vesta Forsikring AS, 5020 Bergen (Prosessfullmektig: Advokat Knut Søraas, 5020 Bergen). I sak nr 27/1994: Samvirke Skadeforsiking AS, 0106 Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Kjetil Bull v/advokat Trygve W Nodeland, 0107 Oslo). Ankemotpart: I begge saker: Aini og Torbjørn Aleksandersen, 9980 Berlevåg (Prosessfullmektig: Advokatfirma Flod & Co ANS v/advokat Odd Magne Gjerde, 0106 Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Bugge Nordén, formann. Sorenskriver Torstein Møller - Mindretall: Lagdommer Grete Thue |
| Lovhenvisninger: | Forsikringsavtaleloven (1989) §4-9, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Forsikringsavtaleloven (1930) §18, §4-10, §4-11, §8-1 |
Saken gjelder krav om forsikringsoppgjør etter brann i ektefellene Aini og Torbjørn Aleksandersens bolighus i Berlevåg 21 oktober 1991. Huset var forsikret i Vesta Forsikring AS (heretter Vesta), mens innboet var forsikret i Samvirke Skadeforsikring AS (heretter Samvirke). Selskapene har nektet å utbetale forsikringsoppgjør med den begrunnelse at brannen var påsatt av Torbjørn Aleksandersen. I tillegg har Samvirke subsidiært gjort gjeldende at Aleksandersens krav er bortfalt på grunn av svik ved oppgjøret og atter subsidiært at kravet må reduseres på grunn av manglende begrensning av skaden.
Aini og Torbjørn Aleksandsersen reiste ved stevning til Vardø herredsrett den 15 januar 1993 sak mot Vesta og Samvirke. I forhold til Vesta ble det nedlagt påstand om fullbyrdelsesdom for et krav på kr 367.658 med tillegg av renter. I forhold til Samvirke ble det krevet fastsettelsesdom for krav på oppgjør for skade på innbo og løsøre. Samvirke fremsatte i motsøksmål krav om tilbakebetaling av forskudd med kr 50.000. Herredsretten avsa 15 september 1993 dom med slik domsslutning:
"I forhold til Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S:
1. Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S dømmes til å betale Aini og Torbjørn Aleksandersen kr 367.658,- -kronertrehundreogsekstisjutusensekshundreogfemtiåtte-, med tillegg av 15% -femten prosent- årlig rente fra 01. januar 92 til betaling skjer.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
I forhold til Samvirke Skadeforsikring A/S:
1. Samvirke Skadeforsikring A/S er erstatningsan svarlig etter de vanlige forsikringsregler overfor Aini og Torbjørn Aleksandersen for skader påført innbo og løsøre i Prestegårdsgaten 4 i Berlevåg, gjennom brannen 21. oktober 1991. Erstatningsansvaret nedsettes med 30%.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
I motsøksmålet fra Samvirke Skadeforsikring A/S.
1. Torbjørn og Aini Aleksandersen frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Herredsretten la til grunn at det ikke var ført bevis for at brannen var påsatt av Aleksandersen eller at det var utvist svik, men at Aleksandersens ved grov uaktsomhet hadde unnlatt å begrense skaden på innbo og løsøre tilstrekkelig. Ansvaret ble derfor i forhold til Samvirke redusert med 30%. For øvrig vises om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten til herredsrettens dom.
Vesta og Samvirke har begge i rett tid påanket herredsrettens dom. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Aini og Torbjørn Aleksandersen har tatt til gjenmæle for lagmannsretten og har i forhold til Samvirke erklært aksessorisk motanke for så vidt erstatningsansvaret ble redusert.
Ankeforhandling ble holdt i Kirkenes 18-20 januar 1994. Av partene møtte Torbjørn Aleksandersen, mens Aini Aleksandersen ga forklaring ved telefonavhør. Som sakkyndige vitner med oppdrag for Vesta møtte avdelingsingeniør Arne Willy Berg i NEMKO, og de branntekniske konsulenter siv.ing Trygve Conradi og Finn Ree. Som sakkyndig vitne med oppdrag for Aleksandersen møtte brannteknisk konsulent ing Narve Strandskogen, mens spesialingeniør Bjørn Palmer Hanssen, Oslo Energi, avga forklaring ved telefonavhør. I tillegg ble det vist en video produsert av sistnevnte. Det ble ytterligere avhørt 6 vitner, herav 5 ved telefonavhør. Ett vitne er nytt for lagmannsretten. Det ble dokumentert et omfattende skriftlig materiale, herunder fotografisk materiale som er nytt for lagmannsretten. Det er ikke nødvendig å spesifisere dette nærmere her.
Under ankeforhandlingen har Aini og Torbjørn Aleksandersen med Vestas samtykke endret sin påstand til å kreve fastsettelsesdom for erstatningsansvar. For øvrig står saken i samme stilling som for herredsretten, men i spørsmålet om brannårsak er den som følge av de ytterligere sakkyndige undersøkelser som har vært foretatt, bedre opplyst i faktisk henseende.
Vesta Forsikring AS har gjort gjeldende at selskapet er uforpliktet på grunn av svik i form av forsettlig fremkallelse av forsikringstilfellet. Til støtte for anførselen har Vesta i korthet gjort gjeldende:
Etter bevisførselen er det en sterk overvekt av sannsynlighet for at brannen er påsatt av Torbjørn Aleksandersen. Det er i dette tilfelle ingen annen rimelig forklaring på brannen. Det følger av forsikringsavtaleloven (FAL) §4-9 første ledd, jf §4-11 annet ledd b og forsikringsvilkårene at Aina og Torbjørn Aleksandersen ikke har krav på erstatning.
Ved bevisbedømmelsen har Vesta lagt utslagsgivende vekt på de slutninger som kan trekkes fra tidsforløpet og brannforløpet sett i sammenheng, og har særlig støttet seg til de forklaringer som er gitt av de sakkyndige Trygve Conradi og Finn Ree. Det er enighet om at brannen må ha startet i matboden i 1 etasje. Etter Vestas oppfatning må arnestedet være ved gulvet på nordveggen, nærmere bestemt ved inngangen til nisjen i matboden, der det er funnet branngroper i gulvbelegget. Brannsporene, slik de fremgår av fremlagte fotografier, tilsier at det har vært en kraftig startbrann i dette område og innover i nisjen. Noen annen rimelig forklaring til en slik brann enn at den er påtent av Torbjørn Aleksandersen da han var hjemom i frokostpausen 0830-0845, er det ikke.
Det er ikke mulig at brannen kan ha blitt antent ved strømgjennomgang i reflekspapp i etasjeskillet mellom 1 og 2 etasje, slik de sakkyndige vitner Strandskogen og Palmer Hanssen har anført. Det er ikke påvist reflekspapp i dette område med gjennomgående forbindelse til jord, slik at forutsetningene for at det kunne oppstå brann ved en overledning ikke er til stede. Dessuten lar en slik brannårsak seg ikke forene med tidsfaktoren. Brannen ble meldt kl 0850, og det var allerede noe før dette tidspunkt kraftig røkutvikling. Knappe 10 minutter i forveien hadde Aleksandersen og hans arbeidskollega (Leinonen) vært i huset uten å kjenne noe røklukt. En brann forårsaket av reflekspappen ville starte som en ulmebrann i bjelkelaget i etasjeskillet og måtte for å forklare brannforløpet ha kommet så langt at den ville vært merkbar på dette tidspunkt.
Det er ytterligere usannsynlig at en brann i etasjeskillet skulle gå inn og ned i matboden i stedet for å arbeide seg opp gjennom gulvet til annen etasje.
Det er høyst usannsynlig at brannsporene ved gulvet i nisjen med tilhørende brannspor langs veggen og i nisjen, er resultat av en sekundærbrann, altså en brann forårsaket av nedfall. Brannen måtte i så fall ha pågått adskillig tid. Man vet imidlertid at brannen ved gulvet har kortsluttet ledningen til en stikkontakt ved avsmelting av isolasjonen. Dette må ha skjedd før strømmen ble kuttet til huset ca kl 0855, noe som knapt ville vært mulig dersom det var en sekundærbrann. Også andre forhold taler mot en slik teori.
Strandskogen og Palmer Hanssen har lagt helt avgjørende vekt på den forutsetning at innbrenningene i bjelkelaget i etasjeskillet er så omfattende at de ikke kan være resultat av brannen, men må skyldes oppvarming over lengre tid. De har derav trukket den konklusjon at brannen må skyldes reflekspappen, selv om de ikke har kunnet forklare dette med tidsforløpet og andre omstendigheter. Denne forutsetningen er imidlertid uholdbar når man vet at innbrenning i treverk skjer med minst 35 mm i timen. Selv Strandskogen har ikke målt sterkere innbrenning enn 40 mm noen steder. Brannen startet ca kl 0850 og var først ferdig slukket ca kl 1000. Deretter var det en ny oppblussing. Brannen inne i veggen i bjelkelaget har vært vanskeligst å slukke og har pågått lengst. Forkullingene er derfor fullt ut forenlige med at de er forårsaket av brannen. Hertil kommer at det er tilsvarende dype forkullinger flere steder langs taket i matboden, også i østveggen der det er påvist at det ikke var reflekspapp.
Det hevdes ikke at Aleksandersen hadde noe sterkt motiv for å tenne på huset. Dette er heller ikke noe vilkår. Det må antas at han har funnet det eldre huset mindre tjenlig, og at han har sett seg tjent med å få oppført en moderne enebolig for brannforsikringen.
Vesta har nedlagt slik påstand:
"Vesta Forsikring AS frifinnes og tilkjennes sakens omkostninger for begge rettsinstanser."
Samvirke Skadeforsikring AS har i korthet anført:
Prinsipalt er det anført at brannen er påsatt av Torbjørn Aleksandersen, som er forsikringstaker for innboforsikingen, og at ektefellene derfor ikke har krav på forsikringsoppgjør for innbo og løsøre. Samvirke har fullt ut sluttet seg til Vestas argumentasjon på dette punkt.
Subsidiært har Samvirke gjort gjeldende at Aleksandersen har gjort seg skyldig i svik ved oppgjøret, og at han derfor har mistet sitt krav i medhold av forsikringsavtaleloven §8-1 annet ledd. Det er ikke grunnlag for å anvende benådningsregelen i bestemmelsens siste punktum. Anførselen om svik er bygget på opplysninger som kom frem under hovedforhandlingen i herredsretten, der Aleksandersen erkjente at han etter brannen beholdt og brukte en symaskin, en vaskemaskin og et garderobeskap til tross for at disse gjenstandene i skadeoppgaven var oppgitt som totalskadd. Oppført nyverdi for gjenstandene var til sammen kr 16.000. Aleksandersen har ved dette gitt bevisst uriktige opplysninger som han måtte forstå kunne lede til utbetaling av et oppgjør han ikke hadde krav på. Det bestrides at selskapets skadeinspektør Henriksen hadde gitt noe tilsagn om at også delvis skadede ting kunne føres opp på listen over totalskadde objekter, eller at det ble inngått noen avtale om gjenkjøp. Aleksandersen har aldri gitt beskjed om at noen av gjenstandene på listen ikke var totalskadd, eller at han var interessert i å kjøpe dem tilbake.
Atter subsidiært gjør Samvirke til motanken fra Aleksandersen gjeldende at herredsrettens avgjørelse med hensyn til avkorting i erstatningen er riktig i resultat og begrunnelse. Aleksandersen har ikke gjort tilstrekkelig for å begrense skaden, og det må foretas avkorting i erstatningsoppgjøret i medhold av forsikringsavtaleloven §4-10. Forsømmelsen består spesielt i at flere elektriske apparater er kastet uten tilstrekkelig forsøk på rensing, og at rensetøy er ødelagt i vask.
Samvirke har under ankeforhandlingen nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
Samvirke Skadeforsikring AS frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.
Subsidiært:
1. Herredsrettens dom i hovedsøksmålet i forhold til Samvirke Skadeforsikring AS, pkt. 1, stadfestes.
2. Samvirke Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.
I motsøksmålet:
1. Torbjørn og Aini Aleksandersen dømmes til å betale til Samvirke Skadeforsikring AS kr 50.000,- med 18% rente fra 22. oktober 91 til 31. desember 93 og videre 12 % til betaling skjer.
2. Torbjørn og Aini Aleksandersen dømmes til å betale Samvirke Skadeforsikring AS' saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten."
Aini og Torbjørn Aleksandersen har i korthet anført:
Torbjørn Aleksandersen bestrider bestemt å ha påsatt brannen.
Ankemotpartene har spesielt understreket at forsikringsselskapene har en meget streng bevisbyrde for en anførsel om svik. Et slikt resultat vil ha meget dramatiske konsekvenser og medføre økonomisk ruin for familien. Bevisbyrden er i dette tilfelle ikke oppfylt.
Etter bevisførselen fremstår brannårsaken som usikker. Politiets etterforskning var mangelfull og har etterlatt seg hull som ikke har latt seg tette i ettertid. Blant annet er det en meget betydelig svakhet at man ikke har registrert alt som ble funnet i boden, så som ruller med toalettpapir som skal ha blitt oppbevart der, og at man ikke har brakt på det rene om det har vært overledning eller jordingsfeil på det elektriske anlegget, nøyaktig hvor det var reflekspapp, og hvilke muligheter som har foreligget for strømgjennomgang i reflekspappen ved forbindelser til jord via røropplegg etc.
Det er også betydelig tvil om hvor arnestedet for brannen har vært. Således gjør to av de sakkyndige vitner gjeldende at det mest sannsynlige arnested er i etasjeskilleren mellom 1 og 2 etasje. I så fall må det anses utelukket at brannen er påsatt. Alene tvilen om arnestedet er nok til at Aleksandersen må frikjennes for mistanken om forsikringssvik, og at ankemotpartene har krav på forsikringsoppgjør. Ankemotpartene kan på vesentlige punkter slutte seg til den begrunnelse herredsretten har gitt på dette punkt.
Det er ikke funnet objektive bevis for påtenning. Således er det ikke funnet spor av væske i de prøver som er tatt, og som for øvrig var svært mangelfulle. Aleksandersen hadde heller ikke noe motiv for å anstifte brann, iallfall ikke noe iøynefallende sådant.
Etter ankemotpartens oppfatning var det reflekspapp i hele huset, også i nord- og østveggen i 1 etasje. Det er i henhold til den redegjørelse Strandskogen har gitt om byggemåten, sannsynlig at reflekspappen har vært gjennomgående mellom etasjene. Det er derfor grunn til å tro at forutsetningene for brann har vært til stede, enten ved overledning fra et elektrisk apparat i huset eller som følge av en jordfeil utenfor huset. Palmer Hanssen har for sin del konkludert med at overledning er meget sannsynlig.
Begge de sakkyndige Strandskogen og Palmer Hanssen har med omfattende praktisk erfaring fra branner, herunder branner forårsaket av reflekspapp, gitt uttrykk for at brannbildet er fullt forenlig med at dette er brannårsaken. De har også gitt uttrykk for at de sterke innbrenningene på flere steder i bjelkelaget i etasjeskilleren ikke kan være forårsaket av brannen, men må skyldes en utvikling som har pågått tidligere. Etter disse sakkyndige vitners vurdering, er det på ingen måte gitt at en ulmebrann på det tidspunkt Aleksandersen og Leinonen var i huset, måtte ha kommet så langt at den kunne merkes.
Det er i rettspraksis ingen dommer mot forsikringstakeren hvor årsaksspørsmålet har fremstått som så usikkert, og hvor sakkyndige er så uenige som her.
I spørsmålet om svik ved oppgjøret kan ankemotpartene tiltre herredsrettens resultat og begrunnelse. Det ville være jevngodt med bondefangeri dersom erstatningskravet skulle bli avskåret i dette tilfelle. Ved skadeinspektør Henriksens besøk ble det sagt at også skadede gjenstander Aleksandersen i tilfelle kunne tenke seg å kjøpe tilbake fra selskapet, skulle føres opp i skadeoppgaven. Man skulle komme tilbake til pris etc under et senere møte. Det skjedde imidlertid ingen oppfølging av skadeoppgaven fra Samvirkes side, øyensynlig fordi man da mente at brannen var påsatt. Subsidiært gjør ankemotpartene på dette punkt gjeldende at forholdet er unnskyldelig, og at benådningsregelen i forsikringsavtaleloven §8-1 annet ledd i f må komme til anvendelse.
I motanken har Aleksandersen gjort gjeldende at det ikke er grunnlag for avkorting av erstatningen. Saken er noe bedre opplyst for lagmannsretten ved vitneforklaringen fra Bjørn Pedersen i firma Reidar Svendsen. Det er nå brakt på det rene at praktisk talt alt elektrisk utstyr ble innlevert for rensing, men at dette ikke lot seg gjøre, og at gjenstandene til slutt ble kastet av firmaet etter å ha blitt oppbevart i lang tid uten at forsikringsselskapet viste noen interesse. Enkelte gjenstander som åpenbart var ødelagt, ble kastet av Aleksandersen.
Det er ikke vanlig å rense tøy i Berlevåg, og i inspektør Henriksens instruksjoner står det heller ikke noe om rensing. Torbjørn Aleksandersens mor forsøkte å vaske en mengde tøy, men det var så sterkt sotet at resultatet ikke ble brukbart. At en dressjakke krympet, må anses som et hendelig uhell og iallfall ikke som et utslag av grov uaktsomhet. Det dreier seg for øvrig om en ren bagatell i skadeoppgjøret.
Ankemotpartene har nedlagt slik endelig påstand:
"I forhold til Vesta Forsikring A/S.
1. Vesta Forsikring A/S dømmes til å foreta for sikringsoppgjør overfor Aini og Torbjørn Aleksandersen med grunnlag i den foreliggende villaforsikring etter brannen i Prestegårdsgaten 4 i Berlevåg 21. oktober 1991.
2. Aini og Torbjørn Aleksandersen tilkjennes sakens omkostninger for både herredsrett og lagmannsrett.
I forhold til Samvirke Skadeforsikring A/S.
1. Samvirke Skadeforsikring A/S er erstatningsan svarlig etter de vanlige forsikringsregler overfor Aini og Torbjørn Aleksandersen for skader påført innbo og løsøre i Prestegårdsgaten 4 i Berlevåg, gjennom brannen 21. oktober 1991.
2. Aini og Torbjørn Aleksandersen tilkjennes sakens omkostninger for både herredsrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten skal bemerke:
Etter §4-9 første ledd i forsikringsavtaleloven av 16 juni 1989 nr 69 (FAL) er selskapet ikke ansvarlig når sikrede forsettlig har fremkalt forsikringstilfellet. Sakens hovedproblemstilling er om brannen er påsatt av Torbjørn Aleksandersen. At begge selskaper i så fall må frifinnes fullt ut, er ikke omtvistet. Lagmannsretten behandler først dette spørsmålet.
Etter rettspraksis må det stilles strenge beviskrav for å avskjære sikredes rett til erstatning med den begrunnelse at han har utvist svik ved forsettlig å ha fremkalt forsikringstilfellet. Det følger av høyesterettsdommer i Rt-1985-211, Rt-1987-657 og Rt-1990-1082 at man må kreve en klar sannsynlighetsovervekt for å bringe forsikringsavtaleloven §4-9 første ledd, som svarer til den tidligere forsikringsavtalelovs (lov av 6 juni 1930 nr 20) §18 første ledd, til anvendelse. Dette har sammenheng med at bestemmelsen forutsetter at sikrede har gjort seg skyldig i et straffbart og sterkt klanderverdig forhold, og at det ofte er av avgjørende betydning for sikredes og hans families livssituasjon å oppnå erstatning for en skade det er tegnet forsikring mot. Ikke minst gjør sterke velferdshensyn seg regelmessig gjeldende når en boligeiendom ødelegges av brann. Men det er også hensyn som trekker i motsatt retning. Forsikringssvik ved ildspåsettelser utgjør etter alt å dømme et problem av betydelige økonomiske dimensjoner, og etterforskningen er som regel vanskelig og ressurskrevende. Det bør derfor ikke være for enkelt å få utbetalt erstatning etter en forsettlig ildspåsettelse, og det kan ikke stilles så strenge beviskrav at det i praksis nærmest utelukker anvendelse av forsikringsavtaleloven §4-9 første ledd.
Det er i dette tilfelle ikke noe i de ledsagende omstendigheter i vid forstand i forbindelse med brannen som taler for at Aleksandersen har anstiftet den. En eier av et eldre bolighus kan riktignok se seg tjent med å føre opp et nytt hus ved hjelp av et forsikringsoppgjør, og dersom Aleksandersen har tent på, er det nærliggende å trekke den slutning at dette har vært motivet. Noen konkret betydning som bevismoment kan imidlertid ikke slike generelle betraktninger tillegges. Det dreier seg bare om en sannsynlig forklaring dersom bevisførselen ellers gir grunnlag for den slutning at brannen er påsatt av ham.
Etter lagmannsrettens oppfatning er fraværet av slike ledsagende omstendigheter av mistenkelig karakter som man ofte ser i rettspraksis i saker som har endt med frifinnelse av forsikringsselskapet, egnet til å skjerpe kravene til teknisk bevis. En avgjørelse i selskapenes favør forutsetter i dette tilfelle at ildspåsettelse utpekes som den eneste praktisk rimelige brannårsak. At brannen skulle være påsatt av andre eller være voldt ved en form for uaktsomhet, kan man se bort fra.
Det er enighet om at den aktuelle brannen har startet i eller i området ved matboden i husets 1 etasje. Matboden er desidert sterkest brannskadet, men det er også forholdsvis sterke skader i tilstøtende soverom, noe som skyldes at døren mellom matboden og soverommet var åpen. I matboden er skadene sterkest i området ved nisjen mellom badstuveggen og den nordre ytterveggen. At arnestedet for brannen er å finne et sted i området ved nisjen, er det enighet om. Derimot er det uenighet mellom partene - og de sakkyndige vitner - om arnestedet er ved gulvet eller i etasjeskillet mot annen etasje. Dette spørsmålet er etter lagmannsrettens oppfatning avgjørende for spørsmålet om brannårsak. Dersom arnestedet er ved gulvet, er det ingen annen rimelig forklaring til brannen enn at den er påsatt av Aleksandersen - formodentlig ved bruk av en form for brennbar væske. Dersom arnestedet er i etasjeskillet - i bjelkelaget mellom første og annen etasje - må man gå ut fra at brannen har en annen - "naturlig" - årsak. Det alternativ man har pekt på fra Aleksandersens side - og det eneste aktuelle alternativet til ildspåsettelse - er da antennelse forårsaket av strømgjennomgang i reflekspapp i veggen.
Lagmannsretten legger til grunn at Torbjørn Aleksandersen meget vel har hatt mulighet for å anstifte brannen da han var hjemme en tur i frokostpausen. Han var riktignok sammen med en arbeidskollega, Veikko Leinonen, men det følger av begges forklaringer at Aleksandersen, etter at de sammen hadde båret noen tepper ut i Leinonens bil, gikk en tur alene inn i huset og var borte 1-2 minutter. Dette er naturligvis skjønnsmessige anslag, men det må legges til grunn at Aleksandersen har hatt tilstrekkelig tid til å tenne på i matboden, særlig dersom dette var forberedt før han gikk på arbeid den dagen. Han kan ha benyttet en brennbar væske, f.eks. White Spirit, eventuelt i kombinasjon med toalettpapir som det befant seg rikelig av i boden. Det ble ved den tekniske undersøkelsen funnet spor av hydrokarboner i en prøve av gulvbelegget, men i så små mengder at det ikke er signifikant. Under enhver omstendighet kan væsken ha fordampet helt, og prøvene var også såvidt mangelfulle at de iallfall ikke kan utelukke at brennbar væske har vært til stede. Denne kan også ha vært påført et dørblad som stod lent opp mot ytterveggen i nisjen.
Frokostpausen ved fiskeribedriften der Aleksandersen og Leinonen var ansatt, varte fra kl 0830 til 0845, og de to har etter alt å dømme forlatt huset omkring kl 0840. Lagmannsretten har da særlig festet seg ved Leinonens politiforklaring avgitt 23 oktober 1991, 2 dager etter brannen.
Brannen ble meldt kl 0850 fra Sparebanken Nord-Norge i Berlevåg. Omtrent samtidig, eller noe før, observerte nærmeste nabo røk som veltet ut fra ventilen på nordveggen, en ventil som befinner seg i matboden inne i nisjen. Han forsøkte da å ta seg inn i huset ved hjelp av en nøkkel som oppbevares i postkassen, men konstaterte at røkutviklingen var så sterk at han måtte gi opp.
Etter lagmannsrettens oppfatning er disse objektive observasjoner meget vel forenlige med at Aleksandersen anstiftet brannen idet han forlot huset. Dette er heller ikke bestridt av noen av de sakkyndige vitner. Spørsmålet er da om det er ført tilstrekkelig bevis for at så skjedde, eller med andre ord om det kan være en annen rimelig forklaring på brannen.
Det er enighet mellom lagmannsrettens medlemmer om premissene så langt. Lagmannsretten har imidlertid ved den konkrete avgjørelsen av om det i dette tilfelle er ført tilstrekkelig bevis for brannstiftelse delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet - rettens formann og sorenskriver Møller - er kommet til at det etter bevisførselen er tilveiebrakt en så sterk sannsynlighetsovervekt for at brannen er påsatt av Torbjørn Aleksandersen at dette må legges til grunn for avgjørelsen. Vesta og Samvirke må derfor begge frifinnes for Aleksandersens krav på forsikringsoppgjør.
Flertallet kan som begrunnelse for sin bevisbedømmelse i det vesentlige slutte seg til Vestas anførsler, slik de er gjengitt ovenfor, og som bygger på de vurderinger de sakkyndige vitner Conradi og Ree har gitt uttrykk for. Flertallet sammenfatter sitt syn slik:
Sakens avgjørende problemstilling er om det kan konstateres noen annen rimelig årsak til brannen enn at den er påsatt. I praksis har det som eneste alternativ utkrystallisert seg som teori at årsaken er overledning med strømgjennomgang i reflekspapp i veggen. De to sakkyndige vitner Aleksandersen har engasjert, Strandskogen og Palmer Hanssen, har begge som sin oppfatning gitt uttrykk for at dette er en sannsynlig årsak til brannen, og at arnestedet er i bjelkelaget i etasjeskillet i området over nisjen i matboden. De sakkyndige vitner med oppdrag fra Vesta, Conradi og Ree, har begge gitt uttrykk for at en slik forklaring må anses utelukket i dette tilfelle.
Når det er slik uenighet mellom de sakkyndige vitner som i nærværende sak, ligger det nær for retten å trekke den slutning at forsikringsselskapenes bevisbyrde ikke kan være oppfylt, idet det må sies å være berettiget grunn til tvil om at brannen var påsatt av sikrede. Etter flertallets oppfatning kan man imidlertid ikke bli stående ved en slik konstatering. Det må vurderes hvilken kompetanse de sakkyndige besitter og den kvalitet, grundighet og objektivitet deres arbeid bærer preg av, men spesielt er det nødvendig å være oppmerksom på hvilke premisser som er avgjørende for deres konklusjoner.
Strandskogen og Palmer Hanssen har begge som avgjørende premisser for sitt standpunkt basert seg på at brannsporene ikke lar seg forene med at brannen er anstiftet av Aleksandersen. De er av den oppfatning at man har funnet så dype innbrenninger - forkullinger - bjelkelaget i etasjeskillet at de ikke kan være forårsaket alene av flammepåvirkning fra en slik brann, men må skyldes påvirkning - gløding - over lengre tid. I så fall er reflekspapp-teorien den eneste mulige forklaring. Disse sakkyndige har imidlertid etter flertallets oppfatning ikke kunnet gi en tilnærmet tilfredsstillende forklaring på hvordan en slik brannårsak lar seg forene med de konkrete brannspor og brannutviklingen, sett i sammenheng med tidsfaktoren, premisser som langt på vei er fastlagt. Palmer Hanssen har ikke ekspertise på dette felt, men har sin kompetanse på den elektriske siden, noe som er kommet klart frem under hans forklaring ved telefonavhør. Strandskogen har som tidligere mangeårig brannmester og nå brannteknisk konsulent betydelig praktisk og teoretisk kunnskap, men det svekker sterkt verdien av hans forklaring at han under ankeforhandlingen ikke viste noen vilje eller evne til å forholde seg til en slik sentral problemstilling, men konfrontert med relevante kritiske spørsmål måtte nøye seg med utsagn som "alt er mulig".
Det blir etter dette et springende punkt om innbrenningene kan forklares som resultat av flammepåvirkning fra den aktuelle brannen, slik de sakkyndige vitner Conradi og Ree har gjort gjeldende. Etter flertallets oppfatning må svaret avgjort bli bekreftende.
Conradi og Ree har under sin undersøkelse ikke funnet innbrenninger i bjelkene dypere enn 2-3 cm. Strandskogen opplyser å ha målt opp til 4 cm. Det er en kjennsgjerning at innbrenning i ved skjer med fra 35-60 mm i timen, avhengig av ventilasjonsforholdene. En brann påtent av Aleksandersen vil ha startet senest ca kl 0840. Brannvesenet kom til kl 0910, ca 20 minutter etter at den var meldt, men hadde ikke røykdykkerutstyr. For å komme til med slukkingen, måtte man sende en mann for å hente motorsag og sage hull i østveggen. Man måtte også sage hull gjennom kjøkkengulvet over matboden. Brannen var slukket og brannvesenet forlot stedet omkring kl 1000. Det var imidlertid en oppblussing igjen i veggen mot badstuen da lensmannen kom til stede ca tre kvarter senere.
Brannsporene tyder på at det har vært en særlig intensiv brann i nisjen, og at det har brent meget kraftig i hele taket i matboden. Flertallet kommer tilbake til dette nedenfor i drøftelsen av sannsynlig arnested for brannen. På dette trinn bemerkes at en ildspåsettelse ved hjelp av brennbar væske i området ved nisjen vil ha gitt en kraftig startbrann som har trukket inn i nisjen, der det var trekk fra ventilen. Brannen har derfra spredd seg ut over taket i matboden og søkt avlasting oppover gjennom sprekker og åpninger i panelet. I nisjen vil dørbladet tidlig ha blitt antent og fungert som en vedski med særlig konsentrert flammepåvirkning opp mot overgangen mellom vegg og tak - det området hvor de dypeste innbrenningene er funnet. Det er med et slikt brannforløp påregnelig at brannen i en tidlig fase, før surstoffet i matboden var oppbrukt, har bitt seg fast enkelte steder i bjelkelaget, der det har vært åpninger. De punktvis sterke forkullingene som er funnet i takbjelkene flere steder i matboden etter at all kledning er fjernet, kan naturlig forklares på denne måten. Samtidig er det på slike steder i veggen slukkingen har vært vanskeligst, og hvor man må gå ut fra at det har brent lengst - gjerne en times tid. At det finnes innbrenninger på inntil 4 cm er på denne bakgrunn ikke påfallende under forutsetning av at brannen ble påsatt av Aleksandersen.
At forkullingene har vært til stede forut for brannen som resultat av langvarig varmepåvirkning, slik at de med et uttrykk brukt av Palmer Hanssen skulle ha utgjort flere begynnende arnesteder, virker også av andre grunner høyst usannsynlig. Tilsvarende forkullinger er observert på østveggen, hvor det - iallfall slik flertallet vurderer bevisene - ikke har vært reflekspapp. Man kommer nærmere tilbake til dette nedenfor.
Etter flertallets vurdering er de sakkyndige vitner Strandskogen og Palmer Hanssens sentrale premiss for at brannen skyldes reflekspappen, ikke bruk av bar ild, etter dette ikke holdbar. Dette er imidlertid i seg selv ikke avgjørende. Spørsmålet er om reflekspappen overhodet kan gi en rimelig forklaring på brannen.
Det er blant de sakkyndige ingen uenighet om at overledning med strømgjennomgang i reflekspapp kan forårsake brann. Reflekspappen er en isolasjonspapp med aluminiumsfolie på den ene siden. Denne er elektrisk ledende og kan danne tilfeldige ledende forbindelser fra papplag til papplag og til andre ledende bygningsdeler. Ved lekkasjestrøm gjennom pappen kan det oppstå brann ved oppvarming på steder hvor overgangsmotstanden er stor, f.eks. i en skjøt eller mot jordede deler. Reflekspapp ble benyttet en del i tiden etter annen verdenskrig, men gikk ut av bruk omkring 1960. Elektrisitetsdirektoratet gikk i 1975 (i publikasjonen "Paragrafen" nr 10 §408) ut med en advarsel og anbefaling om montering av jordfeilbryter på anlegg i hus med reflekspapp i veggene.
Det sakkyndige vitne Arne Willy Berg, som er avdelingsingeniør i NEMKO, har redegjort for hvilke forutsetninger som må være til stede for at brannfare skal oppstå ved lekkasjestrøm gjennom reflekspappen.
Etter flertallets oppfatning er det alt i alt tvilsomt om forutsetningene har vært til stede for at det teoretisk kunne oppstå brann i etasjeskilleren i matboden, slik Aleksandersen i tilknytning til de sakkyndige vitner Strandskogen og Palmer Hanssen har anført. Det var utvilsomt adskillig reflekspapp i ytterveggene i Aleksandersens hus, og meget av den kan fremdeles påvises. I den omtalte nisjen i matboden var det utvilsomt reflekspapp. Det var også reflekspapp vestover i første etasje i det som nå er badstuen og såvidt vites i hele annen etasje. Derimot er det tvilsomt om pappen fortsatte innover i matboden. Nisjen var opprinnelig del av et våtrom (bad/wc), og er først ved en senere ombygging blitt innlemmet i matboden. De undersøkelser Conradi og Ree har foretatt, har brakt på det rene at det ikke var reflekspapp verken i østveggen i matboden eller sydveggen i tilstøtende soverom. Det har derfor ikke vært reflekspapp overalt, og det har dermed formodningen mot seg at det var reflekspapp på nordveggen av et ellers ikke isolert rom. Strandskogen og Palmer Hanssen har til tross for den vekt som fra deres side er lagt på reflekspapp som årsaksfaktor, ikke for retten kunnet redegjøre sikkert for nøyaktig hvor det var reflekspapp i det aktuelle område.
Det knytter seg videre usikkerhet til om det har vært sammenhengende forbindelse mellom reflekspappen i første og annen etasje, noe som er en forutsetning for strømgjennomgang i det kritiske område.
Ytterligere er det etter flertallets oppfatning ikke noe konkret bevismessig grunnlag for å anta at det har vært noen overledning i anlegget. Problemene med inntakssikringene er åpenbart uten betydning for dette spørsmålet, men skyldes dårlig forbindelse i sikringsskapet. Det foreligger ikke konkret holdepunkter for å anta at det skulle ha vært isolasjonsfeil på elektriske apparater hos Aleksandersen med forbindelse til reflekspappen i det aktuelle område eller for at det har vært jordfeil på anlegget. Torbjørn Aleksandersen har riktignok i sin forklaring for lagmannsretten gjort gjeldende at han ofte fikk støt når han tok i vannkranen på vaskerommet i første etasje, og at støtene av og til var så kraftige at han kviet seg for å ta på kranen. Han har forklart at han ved en anledning meldte fra om dette til Varanger Kraftlag, at dets inspektør Stein Andersen undersøkte anlegget uten å finne noen feil, og at han ga uttrykk for at det ikke var noen fare. Lagmannsretten finner imidlertid denne forklaringen lite troverdig. Stein Andersen har etter gjennomgang av kraftlagets arkiver ikke funnet den rapport som i tilfelle skulle vært utarbeidet, og har heller ikke noen erindring om å ha foretatt en slik undersøkelse i Aleksandersens bolig. Han har også utelukket at han kunne ha uttalt at det fenomen Aleksandersen berettet om ikke var farlig. En slik melding ville blitt oppfattet som alarmerende og medført måling av installasjonen for mulige jordfeil. Lagmannsretten finner det ytterligere påfallende at Aina Aleksandersen, bortsett fra et svakt støt ved én anledning, ikke har fått støt fra vasken, og at hun heller ikke kan erindre at Torbjørn noen gang har fortalt om støt. Lagmannsrettens flertall kan ikke se det annerledes enn at Torbjørn Aleksandersen på dette punkt har gitt en uriktig forklaring etter å være kjent med symptomer som kunne forventes ved lekkasjestrøm.
Strømforbruket til boligen har i 1991 frem til brannen vært normalt.
Det er i lensmannsbetjent Thørings rapport av 24 oktober 1991 referert at montørene fra Varanger Kraftlag som kuttet strømmen under brannen uttalte at det gikk "voldsomt med strøm til boligen." Etter forklaringene fra Arne Willy Berg og inspektør Stein Andersen i Varanger Kraftlag, ser lagmannsretten bort fra at man kan trekke noen slutninger av dette. Hvor mye gnistfokk som oppstår når man klipper en ledning, beror blant annet på hvordan tangen holdes. Selv med et forbruk på 3,5 kw kan det påregnes et betydelig gnistfokk, og det er i praksis ikke mulig å fastslå strømstyrken med tilnærmet nøyaktighet.
En samlet bedømmelse av den grad av usikkerhet som kumulativt knytter seg til mulighetene for at det kunne bli brann i boligen ved strømlekkasje i reflekspappen, tilsier i seg selv at dette alternativet som brannårsak fremstår som vesentlig mindre sannsynlig enn ildspåsettelse. Flertallet finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til om det i betraktning av selskapets strenge bevisbyrde ville være forsvarlig å sette dette alternativet ut av betraktning allerede av denne grunn. Det må legges utslagsgivende vekt på at alternativet heller ikke lar seg forene med brannbildet og tidsfaktoren. Uansett om forutsetningene har vært til stede for at reflekspappen teoretisk kunne medført brann, kan man i praksis se bort fra at den aktuelle brann er forårsaket på denne måten.
En brann i reflekspappen ville starte som en ulmebrann og måtte nødvendigvis vært i utvikling en tid før den slo ut i åpen flamme. Aleksandersen og Leinonen merket ikke røyklukt da de var hjemme. Det er usannsynlig at det da kunne være full fyr knappe 10 minutter senere.
Det er også usannsynlig at en brann som startet i etasjeskillet ville søke inn og ned i matboden og anrette størst skader der. Mer sannsynlig ville brannen søke oppover i veggen og gulvet til annen etasje.
Av særlig interesse er brannsporene på gulvet ved inngangen til nisjen og svimerkene på skrå opp langs veggen inn mot nisjen. Disse sporene, sett i sammenheng med at brannskadene er størst i nisjen, hvor også dørbladet er brent jevnt i hele sin lengde, tilsier med styrke at det har vært en kraftig startbrann fra gulvet på det eneste stedet der det er påvist branngroper i gulvbelegget. Flammene har trukket inn i nisjen der det var trekk fra ventilen og har avsatt det karakteristiske skrå svimerket på veggen. Det er langt mindre sannsynlig at brannen på gulvet med korresponderende merker i veggen er resultat av en såkalt sekundærbrann forårsaket av nedfall fra taket, noe som i tilfelle måtte ha skjedd på et langt senere stadium i brannutviklingen. Man har andre holdepunkter for at det forholdsvis tidlig har vært en brann i gulvnivået. Ledningen som går langs gulvlisten i matboden til en stikkontakt litt oppe på veggen ved inngangen til nisjen var kortsluttet på den siste meteren, og sikringen til denne kretsen var slått ut. Stikkontakten var ikke tilkoblet belastning, og kortslutningen var en følge av, ikke en årsak til, brannen. Det vises til Kripos' laboratorieundersøkelse av 29 november 1991. Kortslutningen med derav følgende sikringsbrudd må nødvendigvis ha skjedd før strømmen til boligen ble kuttet av kraftlagets folk. Dette skjedde ganske tidlig og før brannvesenet var kommet. Kraftlagets bygning befinner seg i nærheten, og brannen ble observert og utrykning foretatt derfor allerede før man hadde fått melding om brannen. Vesta har gjort gjeldende at strømmen må ha blitt kuttet omkring kl 0855. Etter den redegjørelse Stein Andersen har gitt, legger flertallet til grunn at det skjedde ca kl 0900.
Flertallet ser det slik at den aktuelle brannen ikke med rimelighet lar seg forklare på annen måte enn at den skyldes bruk av bar ild i området på gulvet i matboden ved inngangen til nisjen. Dette leder til den tvingende slutning at den er påsatt av Torbjørn Aleksandersen.
Mindretallet - lagdommer Thue - har kommet til at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for brannstiftelse. En samlet lagmannsrett har funnet at en avgjørelse i selskapenes favør forutsetter at ildspåsettelse utpekes som den eneste praktisk rimelige brannårsak. Etter mindretallets syn er sakens faktiske side for dårlig opplyst til at en kan utelukke at brannen er stiftet som følge av overledning med strømgjennomgang i reflekspapp i husets vegger. Både politiets etterforskning og den senere etterforskning fra forsikringsselskapenes side må anses å ha vært svært mangelfull. Det ble ikke foretatt tilstrekkelige registreringer av funn på brannstedet. Og til tross for at det fremgikk av rapport fra Berlevåg lensmannskontor av 24. oktober 91 at det ble funnet reflekspapp i veggen mot badstuen, ble ikke etterforskningen rettet inn mot dette brannalternativ før etter herredsrettens behandling. Ved lagmannsrettens behandling hadde en ennå ikke i tilstrekkelig grad brakt på rene om forutsetningene for antenning ved reflekspapp har vært tilstede. Etter mindretallets syn ble det under ankeforhandlingen ikke gitt forklaringer som tilsier at en kan utelukke at det har vært overledning eller jordingsfeil på det elektriske anlegget, reflekspapp i de aktuelle områder, og muligheter for strømgjennomgang i reflekspappen ved forbindelser til jord via røropplegg eller elektrisk anlegg. Av bilder tatt etter brannen kan en se at huset er isolert slik at reflekspappen ligger mellom reisverket og isolasjonsmatter som igjen lå ut mot ytterpanelet. Ved slik byggemåte er det av hensyn til isolering mot vind, normalt at isolasjonen trekkes fra loft til kjeller, dvs at det er grunn til å anta at pappen var gjennomgående mellom etasjene. Tidligere tegninger av huset viser at det i første etasje er foretatt en betydelig innvendig ombygning. Matboden var tidligere tekjøkken og soverommet var stue, noe som indikerer at rommene har vært isolert. Til tekjøkkenet må det ha gått både vannrør og elektriske ledninger. Det er ikke funnet gjennomboringer mellom etasjene. Ledningene har derfor mest sannsynlig vært lagt i skjult anlegg fra badet. Bilder tatt etter brannen viser at bjelken i taket over veggen mellom tidligere bad og tekjøkken er sparret ut, dvs at det trolig har vært både vannrør og elektriske kabler i takbjelken over nisjen. Mindretallet er på denne bakgrunn av den oppfatning at forutsetningene for brann, enten ved overledning fra et elektrisk apparat i huset eller som følge av en jordfeil utenfor huset, har vært til stede. I likhet med flertallet finner mindretallet at brannbildet lettest kan forenes med gulvet som arnested. Men en brann kan utvikle seg raskt når den først får tak, og mindretallet finner ikke å kunne utelukke at brannbildet også kan være forenlig med reflekspapp som brannårsak. Etter bevisføringen må det legges til grunn at det befant seg mye brannfarlig materiale i nisjen eller i direkte tilknytning til denne. Store poser med toalettpapir innpakket i plast var plassert der. Døren som sto i nisjen var også av et svært brannfarlig materiale, likeså panelet på veggene. Selv om forkullingene i reisverket er forenlig med ildspåsettelse som brannårsak, er det ikke omstridt at forkullingene i området også kan skyldes påvirkning av varme over lengre tid. Varmen kan utvikle seg til glødning, og så snart glødningen har nådd gjennom treverket og fått tilgang til surstoff, vil åpen flamme være løs. Slik rommene var bygget om, er det sannsynlig at det brennbare veggpanelet i åpningen til nisjen ikke var fjernet. Flamme i taket kunne derved lett få godt tak i brennbart materiale under himlingen. Med den usikkerhet det hefter ved hva som befant seg av brennbart materiale i nisjen, har mindretallet vanskelig for å fastslå at det ikke kan være sannsynlig at nedfall kan ha startet en sekundærbrann med det brannbildet som er lagt til grunn av flertallet. Det er trekk og materialforhold som er avgjørende for den retning en brann tar. De sakkyndige fra forsikringsselskapene ga uttrykk for at huset var usedvanelig solid bygget, men det ble ikke søkt å redegjøre for hvordan en brann i etasjeskillet mest sannsynlig ville ha utviklat seg i relasjon til hvordan nettopp dette huset var konstruert. Mindretallet finner det derfor vanskelig å legge til grunn at det var mindre sannsynlig at brannen søkte ut i matboden enn oppover i veggen og gulvet til annen etasje.
Det følger av flertallets standpunkt at Vesta og Samvirke begge i henhold til hovedanken må frifinnes for Aina og Torbjørn Aleksandersens krav på forsikringsoppgjør i hovedsøksmålet, og at Samvirke i motsøksmålet må gis medhold i sitt krav på tilbakebetaling av utbetalt forskudd med kr 50.000. Rentekravet, slik påstanden er korrigert under ankeforhandlingen, er ikke bestridt.
Det er ikke nødvendig for flertallet å ta standpunkt til de subsidiære spørsmål om svik ved oppgjøret eller avkortning i erstatningen i forholdet mellom Aleksandersen og Samvirke.
Mindretallet kan i spørsmålet om svik ved oppgjøret i forholdet mellom Aini og Torbjørn Aleksandersen og Samvirke tiltre herredsrettens resultat og begrunnelse. Det legges til grunn at skadeinspektør Henriksen ga uttrykk for at skadede gjenstander som Aleksandersen kunne tenke seg å beholde, kunne kjøpes tilbake fra selskapet. Man skulle komme tilbake til betingelsene senere. På grunn av at Samvirke mente at brannen var påsatt, skjedde det ingen oppfølging av skadeoppgaven fra forsikringsselskapets side. Eventuelle misforståelser partene imellom ble aldri oppklart. Slik saksforholdet utviklet seg finner mindretallet å kunne legge til grunn Aleksandersens forklaring om at han hadde forstått det slik at alle skadede gjenstander skulle føres opp.
I motanken er mindretallet kommet til at det ikke er grunnlag for avkorting av erstatningen. Elektrisk utstyr ble levert til rensing som avtalt med Samvirke. Vitnet fra det firmaet som fikk oppdraget, har forklart at utstyret ikke lot seg reparere, og at det ble oppbevart i forholdsvis lang tid før det ble kastet av firmaet. Mindretallet kan ikke se at det kan rettes bebreidelser mot Aleksandersen i denne forbindelse. Når det gjelder vask og rens av tøy anses det tilstrekkelig å vise til Aleksandersens anførsler som mindretallet kan si seg enig i.
Saksomkostninger:
Lagmannsrettens medlemmer har som konsekvens av sitt ulike syn på sakens realitet, også forskjellig oppfatning om saksomkostningsspørsmålet.
Etter det resultat flertallet har kommet til har Vesta i forhold til Aini og Torbjørn Aleksandersen vunnet saken fullstendig, og selskapet må i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd tilkjennes fulle saksomkostinger for såvel herredsretten som lagmannsretten. Omkostningene fastsettes i samsvar med advokat Søraas' oppgaver av 3 september 1993 og 25 januar 1995 til kr 53.000 for herredsretten og kr 126.821 for lagmannsretten. Prosessfullmektigens salær utgjør kr 30.000 for herredsretten og kr 35.000 for lagmannsretten, mens utlegg til de sakkyndige utgjør henholdsvis kr 17.000 og kr 69.446. Øvrige utlegg gjelder reiseutgifter og ankegebyr. Kostnadene overstiger etter flertallets oppfatning ikke hva som har vært nødvendig for en betryggende utførelse av saken, jf tvistemålsloven §176 første ledd. En omfattende bruk av sakkyndighet både under saksforberedelsen og ankeforhandlingen, haar vært påkrevet av hensyn til bevistemaene i saken.
I forholdet mellom Aini og Torbjørn Aleksandersen og Samvirke har Samvirke vunnet saken fullstendig i såvel hoved- som motsøksmålet for herredsretten, og også i hovedanken for lagmannsretten. I medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 tilkjennes Samvirke fulle saksomkostninger for så vidt. Motanken har vært forgjeves, og Aini og Torbjørn Aleksandersen må tilpliktes å erstatte Samvirkes omkostninger for lagmannsretten i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd. I og med at omkostningsspørsmålet avgjøres i samme retning både i hoved- og motsøksmål for herredsretten og i hoved- og motanke for lagmannsretten, er det ikke nødvendig å foreta noen bestemt fordeling av kostnadene mellom søksmålene og ankene. Omkostningene fastsettes i henhold til oppgave fra advokat Nodeland av 23 januar 1995 til kr 41.268 for herredsretten og kr 53.375 for lagmannsretten. Av dette utgjør salær kr 30.000 for herredsretten og kr 28.000 for lagmannsretten, mens det øvrige er utlegg til reise- og opphold, rettsgebyrer og utarbeidelse av ankeutdrag med kopiering av bilder. Det er korrigert for at gebyr i motsøksmålet med kr 2.850 er oppført to ganger i oppgaven. Også for Samvirke gjelder at kostnadene ligger innenfor rammen av hva som har fremstilt seg som nødvendig, jf tvistemålsloven §176 første ledd. Det bemerkes spesielt at selv om Samvirkes prosessfullmektig under ankeforhandlingen har kunnet tiltre Vestas anførsler i sakens hovedproblemstilling om brannårsaken, har han naturligvis måttet sette seg inn i materialet og forberede seg på å prosedere spørsmålet i sin fulle bredde.
Mindretallet legger i samsvar med sitt syn på sakens realitetet til grunn for saksomkostningsavgjørelsen at Aleksandersens gis fullt medhold både i hovedsøksmålet og motsøksmålet, og finner at de må tilkjennes fulle saksomkostninger for begge retter i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd for herredsretten, §180 første ledd for hovedankens og §180 annet ledd, jf §172 første ledd for motankens vedkommende. I betraktning av flertallets standpunkt, finnes det unødvendig å foreta en konkret utmåling.
I henhold til det resultat flertallet er kommet til, avsies dom med slik
Domsslutning:
I ankesak nr 26/1994 A:
1. Vesta Forsikring AS frifinnes.
2. Aini og Torbjørn Aleksandersen dømmes, in solidum, til å betale til Vesta Forsikring AS saksomkostninger for herredsretten med 53.000 - femtitretusen - kroner og for lagmannsretten med 126.821 - etthundreogtjuesekstusenåttehundreogtjueen - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
I ankessak nr 27/1994 A:
1. (I hovedsøksmålet): Samvirke Skadeforsikring AS fri finnes.
2. (I motsøksmålet): Torbjørn og Aini Aleksandersen dømmes, in solidum, til å betale til Samvirke Skadeforsikring AS 50.000 - femtitusen - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra 22 oktober 1991 til 31 desember 1993 og deretter 12 - tolv - prosent til betaling skjer.
3. (Felles for begge søksmål): Aini og Torbjørn Aleksan dersen dømmes, in solidum, til å betale til Samvirke Skadeforsikring AS saksomkostninger for herredsretten med 41.268 - førtientusentohundreogsekstiåtte - kroner og for lagmannsretten med 53.375 - femtitretusentrehundreogsyttifem - kroner.
4. Oppfyllelsesfristen for beløpene i domsslutningens post 2 og 3 er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.