LH-1994-409
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-10-14 |
| Publisert: | LH-1994-00409 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett LH-1994-00409 K. |
| Parter: | Kjærende part: A, - - -gt. 9 . Kjæremotpart: Den offentlige påtalemyndighet ved politimesteren i Rana, 8600 Mo i Rana. |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Bugge Nordén, Lagdommer Einar Rege, Lagdommer Grete Thue |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §192, §193, §194, §195, §197, §198, §444, §446, §448, §97, §191, §445, §82, Straffeprosessloven (1981) |
Kjæremålet gjelder krav om erstatning etter straffeforfølgning etter straffeprosessloven kapittel 31.
Politiet i Rana gjennomførte natt til lørdag 1. desember 1990 en narkotikaaksjon rettet mot nattklubben "Y" i X. Det ble foretatt ransaking av rom og personer i nattklubben og i innehaveren As private leilighet. Til sammen 47 personer, herunder A, ble innbrakt til politikammeret og underkastet personlig ransaking.
A fremmet 18. januar 1991 begjæring til Rana forhørsrett om erstatning og oppreisning i medhold av straffeprosessloven kapittel 31. To dager senere fremmet han også krav om erstatning på vegne av selskapet Z A/S. Dette selskapet drev nattklubben og er senere gått konkurs.
Rana forhørsrett - sorenskriver Svein Staurem som settedommer - forkastet ved kjennelser av 8. mars 1994 kravene fra A og Z A/S. Det bemerkes for øvrig at forhørsretten har forkastet erstatningskrav fra ytterligere 18 personer som ble utsatt for ransakingen.
Lagmannsretten bemerker for sammenhengens skyld at A etter den aktuelle aksjonen ble satt under straffeforfølgning for å ha skjenket øl til mindreårige gutter, en straffesak som endte med henleggelse etter at Høyesterett hadde opphevet herredsrettens fellende dom. A ble ved Rana forhørsretts kjennelse av 5. oktober 1993 tilkjent oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446, jf §444 med kr 10.000. Denne saken er endelig avgjort ved lagmannsrettens kjennelse av 19. november 1993 og Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 20. januar 1994.
A påkjærte forhørsrettens kjennelse av 8. mars 1994 i forhold til ham personlig. Ved lagmannsrettens kjennelse av 7. april 1994 ble kjæremålet forkastet. Etter kjæremål fra A har imidlertid Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse den 8. september 1994 opphevet lagmannsrettens kjennelse på grunn av saksbehandlingsfeil, nærmere bestemt manglende drøftelse av om A hadde status som "siktet".
Det vises om sakens bakgrunn for øvrig til de tidligere avgjørelser i saken.
Lagmannsretten har gitt partene anledning til å fremkomme med nye merknader, og A har i brev av 7. oktober 1994 fremsatt begjæring om bevisopptak av forskjellige polititjenestemenn med tilknytning til ransakingen. Lagmannsretten finner det unødvendig for avgjørelsen å gjennomføre noe bevisopptak, og opptar kjæremålet til ny avgjørelse.
A har i korthet anført:
Forhørsrettens avgjørelse påkjæres fordi slutningen er urimelig og premissene feilaktige. Dessuten fremsetter dommeren ærekrenkende påstander, sannsynligvis med politiet som kilde. Politiet har gitt retten falske opplysninger om at det ble foretatt beslag av narkotika. Det ble overhodet ikke foretatt beslag under ransakingen på nattklubben.
Ransakingen av As privatbolig innebærer at han automatisk får status som siktet. Han har dermed krav på erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444 og §446. Dersom han ikke anses å ha vært siktet, bygges kravet på straffeprosessloven §448. Dette er en særbestemmelse om ransaking som tar sikte på å gi økonomisk kompensasjon for de skader og ulemper som en utenforstående må tåle i forbindelse med berettigede politiaksjoner. I dette tilfelle var aksjonen ikke berettiget. Politiet har lagt de falske opplysningene om aksjonens resultat til grunn for å anse aksjonen berettiget. Rettsvesenet må slå ned på gestapometoder der tilfeldige razziaer holdes ut fra generell mistanke om at det foregår ulovlig aktivitet i samfunnet. Det er vist til Den europeiske menneskerettskonvensjon.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"1. A tilkjennes erstatning/oppreisning etter Rettens skjønn, begrenset oppad til kr 200.000.
2. A tilkjennes saksomkostninger."
Politimesteren i Rana har ikke inngitt merknader i anledning kjæremålet. I uttalelse til forhørsretten av 7. mai 1991 har politiet gitt uttrykk for at kravet fra A må anses som grunnløst. Det er i korthet anført:
Forhørsretten hadde gitt samtykke til den ransaking og de pågripelser som ble foretatt. Statsadvokaten i Nordland har med ett unntak ikke funnet grunn til å kritisere aksjonen eller den måten den ble gjennomført på. Mens politiet hadde tolket rettens kjennelse til å gjelde såvel nattklubben som en leilighet som lå i tilknytning til klubben og som ble leid ut sammen med nattklubben, tolket statsadvokaten rettens kjennelse slik at leiligheten ikke var omfattet av kjennelsen.
Det ble på nattklubben gjort følgende funn: - brukerutstyr på person, - narkotiske tabletter på person, - 4 gram hasjisj på person, - 2 brukerdoser amfetamin på gulv, - fragmenter av hasjisj funnet i blomsterkasse.
Ransakingen og utvidet blodprøve av personer ga følgende resultat: - 1 kvinne positiv på THC samt besittelse av 2 gram hasjisj, - 1 kvinne positiv på THC samt besittelse av Rohypnoltabletter, - 1 kvinne positiv på THC, - 1 mann positiv på THC og amfetamin.
Ved etterransaking av bopel til mannen nevnt ovenfor, ble det funnet 3 brukerdoser amfetamin som i henhold til analyser med overveiende sannsynlighet stammer fra samme parti som de 2 brukerdosene amfetamin som ble funnet inne på nattklubben.
Kjæremotparten har ikke nedlagt noen påstand.
Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem.
Det er under ingen omstendighet grunnlag for å tilkjenne A erstatning for økonomisk tap. Dette følger alene av at han ikke har sannsynliggjort å være påført noe personlig økonomisk tap som følge av ransakingen. Han har for øvrig verken i begjæringen til forhørsretten eller i sine rettsmiddelerklæringer konkretisert hvilket tap han mener å være påført, og lagmannsretten oppfatter kjæremålserklæringen dithen at det i første rekke er ulemper av ikke-økonomisk art han krever kompensasjon for. For kravet om erstatning for økonomisk tap er det etter dette uten betydning om A har vært siktet eller ikke.
Lagmannsretten behandler dernest kravet om oppreisning for ikke-økonomisk tap.
I henhold til straffeprosessloven §446 kan retten når særlige grunner taler for det og vilkårene for erstatning foreligger etter §444 eller §445, tilkjenne siktede "et passende beløp som oppreisning for den krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art som han har lidt ved forfølgningen." Andre enn siktede kan i medhold av straffeprosessloven §448 tilkjennes erstatning for skade eller annen ulempe påført blant annet ved ransaking, "når det etter forholdene fremstiller seg som rimelig.
Lagmannsretten la i kjennelsen av 7. april 1994 uten nærmere drøftelse til grunn at A ikke hadde vært siktet, og vurderte derfor kravet kun i forhold til straffeprosessloven §448. Lagmannsretten behandler i henhold til As prinsipale anførsel først spørsmålet om han har vært siktet, slik at straffeprosessloven §446 kommer til anvendelse.
Det følger av straffeprosessloven §82 at den mistenkte får stilling som siktet når påtalemyndigheten har erklært ham for siktet, når forfølgning mot ham er innledet ved retten, eller når det er besluttet eller foretatt pågripelse, ransaking, beslag eller liknende forholdsregler rettet mot ham.
A har ikke uttrykkelig vært siktet i saken. Forhørsrettens beslutning om ransaking av rom og personer i nattklubben "Y" uten hensyn til om personene var mistenkt eller ikke, har hjemmel i straffeprosessloven §197 første ledd, jf §193 og §195 annet ledd. Beslutningen ga ingen bestemt person status som siktet. Heller ikke gjennomføringen av ransakingen i selve nattklubblokalene og innbringelsen med personlig ransaking av A og 46 andre personer som var til stede der, medfører at A ble siktet. Innbringelsen hadde hjemmel i straffeprosessloven §191, som etter §82 annet ledd ikke har en slik virkning. Det dreier seg om tvangsmidler som ikke rettet seg mot A som mistenkt for noe konkret straffbart forhold.
Det er etter dette bare den omstendighet at politiet som ledd i aksjonen også foretok ransaking av hans private leilighet i samme bygning som nattklubben, som kan medføre at A anses å ha vært siktet. Dette beror etter straffeprosessloven §82 første ledd på om ransakingen er en forholdsregel som kan sies å ha vært rettet mot ham som mistenkt for et straffbart forhold.
Ransaking av en persons bolig medfører ikke i seg selv at vedkommende får status som siktet. Det er klart at ransaking av mistenktes bolig i medhold av straffeprosessloven §192 første ledd har denne virkning. Annerledes derimot ved ransaking av tredjemanns bolig i medhold av §192 annet ledd eller eventuelt §194, hvor tvangsmidlet ikke er rettet mot eieren som mistenkt. På grunn av formreglene i straffeprosessloven §197 tredje ledd vil grunnlaget for ransakingen sjelden by på tvil i de tilfellene det treffes en beslutning om ransaking. Uklarheten i nærværende sak skyldes at politiet gikk utover rammen for forhørsrettens beslutning.
Overfor statsadvokaten har politiet forklart at man oppfattet As leilighet som en del av nattklubben og vist til at leiligheten og nattklubblokalene var samme utleieobjekt. Lagmannsretten deler den oppfatning statsadvokaten den 18. februar 1991 har gitt uttrykk for i avgjørelsen av klagen fra A, hvoretter forhørsrettens kjennelse ikke ga hjemmel for å foreta ransaking av As private leilighet beliggende i etasjen over nattklubben. Det forelå heller ikke noe selvstendig grunnlag for politiet til på egen hånd å beslutte ransaking av boligen.
Lagmannsretten legger til grunn at ransakingen av As bolig skyldes en misforståelse fra politiets side av rekkevidden av forhørsrettens beslutning. Beslutningen var ikke begrunnet i noen mistanke mot A for narkotikaforbrytelse. Det skjedde heller ikke under ransakingen i selve nattklubben noe som tilsa en utvidelse av aksjonens omfang i medhold av straffeprosessloven §197 annet ledd 1. punktum eller §198, og politiet har heller ikke foretatt noen bevisst utvidelse av ransakingens omfang av slike årsaker. Ransakingen av boligen har derfor skjedd som ledd i gjennomføringen av et etterforskningsskritt som ikke var rettet mot A som mistenkt. Lagmannsretten finner det mest nærliggende å sammenligne med en ransaking omhandlet i straffeprosessloven §192 annet ledd, riktignok uten at det var truffet noe gyldig vedtak om ransaking av tredjemanns bolig, og uten at det var vurdert om de materielle vilkårene var oppfylt etter denne bestemmelsen.
Kravet om oppreisning fører etter dette ikke frem på grunnlag av straffeprosessloven §446, men må i tilfelle bygges på §448. Lagmannsretten har behandlet dette spørsmålet i kjennelsen av 7. april 1994 der det på side 3-5 blant annet er uttalt:
"Høyesteretts kjæremålsutvalg har i kjennelse i Rt-1990-348 reservert seg mot å ta standpunkt til om straffeprosessloven §448 også gir hjemmel for å tilkjenne oppreisning for ikke-økonomisk tap.
Lagmannsretten finner det heller ikke nødvendig for avgjørelsen å ta noe standpunkt til spørsmålet, idet man er enig med forhørsretten i at det under ingen omstendighet er tilstrekkelig grunnlag for slik kompensasjon i dette tilfelle.
Lagmannsretten bemerker at en klage fra A over ransakingen har vært behandlet av statsadvokatene i Nordland og Riksadvokaten. Disse har med forbehold for den omstendighet at også As privatbolig ble ransaket, ikke funnet noe å kritisere i anledning aksjonen.
Verken ordlyden eller motivene til straffeprosessloven §448 inneholder nevneverdig veiledning for hvordan bestemmelsens rimelighetskriterium skal praktiseres. Sammenhengen med kapitlets tilsvarende regler om oppreisning til personer som har vært siktet, særlig straffeprosessloven §446, gir imidlertid en viss veiledning.
Lagmannsretten erkjenner at aksjonen, med innbringelse til politikammeret påsatt håndjern og etterfølgende ransaking, må ha vært høyst ubehagelig for A. Det dreier seg imidlertid om en personlig belastning som var relativt kortvarig, og som ikke kan antas å ha medført ulemper utover det som normalt er forbundet med vedkommende rettergangsskritt, ulemper som etter en avveining mot overordnede hensyn knyttet til narkotikabekjempelsen i betydelig utstrekning må tåles. Det skal etter straffeprosessloven, slik den praktiseres, adskillig til for å gi tillatelse til ransaking av andre enn siktede i medhold av §195 annet ledd. Forhørsretten hadde etter en vurdering av de opplysninger som forelå om sannsynlig narkotikaomsetning på "Y" gitt tillatelse til ransakingen, en skjønnsmessig vurdering lagmannsretten ikke finner grunnlag for å kritisere.
Hvilket konkret utbytte aksjonen ga, kan etter lagmannsrettens oppfatning vanskelig tillegges noen videre - om noen - betydning for spørsmålet om oppreisning i medhold av straffeprosessloven §448. Det må imidlertid bero på en misforståelse når siktede i kjæremålet karakteriserer forhørsrettens opplysninger om resultatet av aksjonen som falske.
Det ble utferdiget flere ransakingsrapporter fra forskjellige tjenestemenn som deltok i aksjonen.
Resultatet fremgår ved å sammenfalle rapportene.
Som det er redegjort nærmere for i forhørsrettens kjennelse, med støtte i statsadvokatens redegjørelse av 18. februar 1991, ble det gjort enkelte mindre funn av narkotika.
Det ble gjennomført ransaking også i siktedes private leilighet, som lå i tilknytning til nattklubblokalene. Som påpekt i statsadvokatens avgjørelse i klagesaken var dette en feil fra politiets side, idet forhørsrettens kjennelse ikke ga tillatelse til dette. Feilen skyldes imidlertid etter alt å dømme ikke noen bevisst kompetanseoverskridelse, men en misforståelse av kjennelsens rekkevidde. Selv om politiet kan kritiseres for dette, var ulempene for A ved overskridelsen såvidt beskjedne at lagmannsretten ikke kan se at de, verken enkeltvis eller samlet, bør lede til at han tilkjennes oppreisning."
Lagmannsretten er fortsatt av den oppfatning at As krav om oppreisning ikke kan føre frem etter straffeprosessloven §448 og viser til begrunnelsen gjengitt ovenfor. Til As anførsler i kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg om at lagmannsretten har "grepet ut av luften" opplysninger om at det forelå flere ransakingsrapporter, vises til de rapporter som er vedlagt underdokumentliste 4. A har stadig påberopt seg én av disse, Eriksen og Letnes' rapport (dok nr 4), der det er angitt at intet ble funnet. Lagmannsretten viser til dok nr 3 om funn av 2 brukerdoser amfetamin, dok nr 5 om funn av fragmenter av hasjisj og dok nr 7 om funn av 4 gram på en kvinnelig gjest. For øvrig fastholder lagmannsretten den oppfatning at resultatene av aksjonen i ettertid ikke er av betydning for vurderingen av kravet fra A.
Lagmannsretten kan heller ikke se at As - for øvrig helt udokumenterte - anførsler om politiets angivelige utsagn til pressen er egnet til å bringe saken i noen annen stilling.
Lagmannsretten finner avslutningsvis grunn til å tilføye at det ikke har vært av avgjørende betydning for resultatet at A ikke anses å ha vært siktet. Ransakingen av As privatbolig medførte i dette tilfelle såvidt beskjedne ulemper for ham at lagmannsretten ikke kan se at det foreligger slike "særlige grunner" som etter straffeprosessloven §446 tilsier at han bør tilkjennes oppreisning, selv om ransakingen skyldtes en kompetanseoverskridelse fra politiets side.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.