Rt-1990-348
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-03-01 |
| Publisert: | Rt-1990-348 (82-90) |
| Stikkord: | Erstatning, Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 377/1990, jnr 84/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Bugge, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §446, §448, Straffeloven (1902) §192, §195, §207, §388 |
A ble pågrepet 25. mars 1988 og varetektsfengslet 26. mars samme år. Han var siktet for å ha hatt utuktig omgang med sin datter B før hun fylte 14 år, straffeloven §192 første ledd annet straffalternativ, §195 første ledd annet straffalternativ, §195 annet ledd første straffalternativ, og §207. Siktelsen var basert på datterens anmeldelse datert 25. mars 1988. A satt varetektsfengslet frem til 19. april 1988. Datteren trakk senere anmeldelsen tilbake, og statsadvokaten i Nordland henla straffesaken som intet straffbart forhold 17. november 1988.
Den 27. desember 1988 fremsatte A og hans samboer, C, mor til B, krav om erstatning og oppreisning for uberettiget straffeforfølgning. For A s vedkommende var kravet kr. 150.000,- i lidt tap og tap i fremtidig erverv, og kr. 200.000,- i oppreisning. For Cs del ble krevet kr 200.000,- i erstatning i medhold av straffeprosessloven §448. Saksomkostninger ble krevet dekket med kr 26.850,-.
Salten forhørsrett fant at grunnvilkåret for erstatning til A var oppfylt, og avsa 18. oktober 1989 kjennelse med slik slutning:
"1. Staten ved Justisdepartementet tilpliktes å betale A a. kr. 2.800,- i lidt tap b. kr. 30.000,- i oppreisning
2. Forøvrig frifinnes staten ved Justisdepartementet for oppreisning/erstatningskrav fra A og C.
3. Staten ved Justisdepartementet tilpliktes erstatte A saksomkostninger med kr. 15.350,- innen 2 uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen."
A og C påkjærte forhørsrettens kjennelse til Hålogaland lagmansrett, som 29. desember 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke."
Lagmannsretten la til grunn at As livskvalitet til en viss grad ble redusert som følge av den uberettigete straffeforfølgning, og sa seg enig i det beløp forhørsretten hadde funnet passende som oppreisning etter straffeprosessloven §446. Lagmannsretten sa seg også enig med forhørsretten i at det manglet nødvendig årsakssammenheng mellom den uberettigete straffeforfølgning og Cs problemer. Vedtaket om å sette hjemmet under tilsyn var truffet på selvstendig grunnlag ut fra det særlige behov datteren har for oppfølgning.
Det nærmere saksforhold fremgår av forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A og C har i rett tid påkjært lagmansrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De fastholder de samme anførsler som for forhørsretten og lagmannsretten. Det gjøres gjeldende at erstatningsutmålingen for så vidt angår A er for lav i forhold til den erstatning som ble tilkjent en annen i et tilsvarende tilfelle, sak Kjell Hanssen mot staten v/Justisdepartementet.
Når det gjelder erstatning til C i medhold av straffeprosessloven §448, gjøres det gjeldende at saken har vært en stor belastning for henne. Hjemmet har på grunn av denne saken vært satt under tilsyn fra sosialkontoret, og datteren B har vært plassert hos fosterforeldre. Den inngripen familien har vært utsatt for har vært en stor belastning, særlig fordi de bor på et lite sted der alle innbyggerne kjenner forholdet. Det er lagt ned slik påstand:
"1. Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale A a) kr. 50.000,- i lidt tap b) kr. 100.000,- i tap i fremtidig inntekt c) kr. 150.000,- i oppreisning.
2. Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale C kr. 200.000,- i erstatning, jf. straffeprosessloven §448.
3. Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale sakens omkostninger med kr. 26.850,- for forhørsretten, kr. 2.500,- for lagmannsretten og kr. 2.500,- for høyesterett."
Statsadvokaten i Nordland er kjent med kjæremålet og anfører at lagmannsrettens kjennelse etter hans syn er riktig, og han tiltrer i det alt vesentlige lagmannsrettens begrunnelse. Nærværende sak skiller seg klart fra den sak de kjærende parter henviser til, inntatt i Rt-1988-1168. Det bestrides ikke at A har krav på en viss oppreisning. Skal det utmåles en større erstatning enn den lagmannsretten har kommet til, må det kreves dokumentasjon for de problemer og vansker A har pådratt seg som følge av saken, samt dokumentasjon for lidt økonomisk tap og tap i fremtidig erverv. Slik dokumentasjon foreligger ikke. Det er lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget i det videre kjæremål har kompetanse til å prøve alle sider av saken, jf straffeprosessloven §388 nr. 5.
Det er ikke bestridt, og utvalget er enig i, at vilkårene for erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444 og §446 er til stede for så vidt A angår.
Når det gjelder hans krav om erstatning for lidt og fremtidig inntektstap, finner utvalget å måtte stadfeste lagmannsrettens avgjørelse. Det er ikke i kjæremålet - og det var heller ikke i kjæremålet til lagmannsretten - gitt opplysninger eller fremlagt noen dokumentasjon som gir grunnlag for å fravike forhørsrettens vurdering av inntektstapet, som den har begrenset til tapt arbeidsledighetstrygd i 24 dager.
Derimot finner utvalget at det er grunnlag for å heve det oppreisningsbeløp som tilkjennes A. Forhørsretten har, da den satte beløpet til kr 30.000, foretatt en sammenligning med "normalerstatningen" til voldtektsofre, jf Rt-1988-532. Etter utvalgets oppfatning er en slik sammenligning ikke treffende. Lagmannsretten har, som nevnt, lagt til grunn at A livskvalitet "til en viss grad ble redusert" som følge av forfølgningen, men synes å ha funnet det avgjørende at det ikke fra hans side er fremlagt noen dokumentasjon på dette punkt. Utvalget finner det etter omstendighetene også lite naturlig å stille krav om en slik dokumentasjon.
A har, på grunnlag av en uberettiget anmeldelse fra sin egen, mindreårige datter, vært siktet for alvorlige seksualforbrytelser mot henne. Han satt varetektsfengslet fra 26. mars til 19. april 1988, datterens anmeldelse ble trukket tilbake i slutten av juni 1988, og saken ble henlagt av statsadvokaten først i november 1988. Kjæremålsutvalget har forståelse for at straffforfølgning av en slik særlig krenkende karakter, må ha representert en tung personlig belastning for A, og at belastningen kan ha vært opplevd av ham som særlig tyngende i det gjennomsiktige lokalmiljø hvor han og familien hører hjemme. Utvalget fastsetter oppreisningsbeløpet til A skjønnsmessig til 100.000 kroner.
Når det gjelder erstatningskravet fra C, er utvalget kommet til samme resultat som lagmannsretten. Det er for det første uklart om det er skadeserstatning eller oppreisning for ikke-økonomisk skade som kreves for hennes del; i forhørsrettens kjennelse er således kravet til dels omtalt som et krav om oppreisning. Det er ikke hevdet eller godtgjort at saken har påført C noe økonomisk tap ut over den personlige belastning den har medført også for henne. Utvalget tar ikke standpunkt til om straffeprosessloven §448 bare hjemler krav om erstatning for økonomisk skade, ikke oppreisning. Det vises for så vidt til Bjerke-Keiseruds kommentar til bestemmelsen, bind II side 473. Utvalget er enig med lagmannsretten i at det ikke kan sies å være slik årsakssammenheng som loven krever mellom den uberettigede strafforfølgning mot A og den belastning som det senere etablerte tilsyn med hjemmet kan ha betydd for C. Som lagmannsretten må utvalget bygge på at vedtaket om tilsyn ble truffet på selvstendig grunnlag, ut fra datterens særlige behov.
Kjæremålet fører etter dette delvis frem. Utvalget finner ikke grunn til å endre forhørsrettens saksomkostningsavgjørelse. For lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg bør derimot A delvis tilkjennes saksomkostninger. Beløpet settes samlet til kr 4.000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Forhørsrettens kjennelse stadfestes, dog slik at oppreisningsbeløpet som skal betales av staten v/Justisdepartementet til A settes til 100.000 - etthundretusen - kroner.
I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler staten v/Justisdepartementet til A 4.000 - firetusen - kroner. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.