LH-1994-55
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse og dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-05-19 |
| Publisert: | LH-1994-00055 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland jordskifteoverrett nr. 6/1992 - Hålogaland lagmannsrett LH-1994-00055 A. |
| Parter: | Ankende parter: 1. Ragnhild Iversen, 9438 Breivika 2. Randi og Bjørn Falkeng, 9438 Breivika 3. Kurth Myrland, 9438 Breivika 4. Alfred Bendiksen, 9438 Breivika 5. Jan Bakken, 9438 Breivika 6. Just Lind, 9438 Breivika 7. Espen og Inger Valle, 9438 Breivika 8. Turid Iversen, 9438 Breivika 9. Ove Frantzen, 9438 Breivika 10. Jarle Markussen, 9438 Breivika 11. Tommy Bendiksen, 9438 Breivika 12. Eli Simonsen, 9400 Harstad 13. Roald Mathisen, 9438 Breivika 14. Berit Pettersen, 9438 Breivika 15. Ståle Mathisen, 9438 Breivika 16. Thorvald Olsen, 9438 Breivika (Prosessfullmektig: Advokat Tor N. Rekve, 9001 Tromsø). Ankemotpart: Mikal Mikalsen, 9438 Breivika (Prosessfullmektig: Advokat Per Vingerhagen, 9401 Harstad). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Bugge Nordén, formann. Lagdommer Knut Sundquist. Sorenskriver Gisle Nordstrand |
| Lovhenvisninger: | Servituttlova (1968) §7, Jordskifteloven (1979) §2, §36, §38, §71, §75, §81, Lov om bruksrettigheter (1874) §3, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, Tvistemålsloven (1915), Skjønnsprosessloven (1917) §28, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§5, §5, §6, §20, §37, §80, §91, Jordskifteloven (1979) |
Saken gjelder avløsning av vegrett i jordskiftesak.
Partene i saken er alle eiere av eiendommer under gnr 47 på Søndre Kilbotn i Harstad. Mikal Mikalsen, som er eier av gnr 47 bnr 38, krevet 27 april 1990 jordskifte for å få avløst en vegrett over sin eiendom. Det dreier seg om en del av en gammel gårdsvei kalt Kilbotnveien, opprinnelig utlagt i utskiftningsforretning for gården Søndre Kilbotn i 1866.
Sør-Troms jordskifterett traffødt xx.xx.1992 vedtak, som etter rettelse 1 oktober 1992 har slik slutning:
"1. Saken fremmes etter kravet.
2. De gamle vegrettene over gnr. 47 bnr. 38 i Harstad kommune mellom Aspelivegen og den gamle riksveien avløses vederlagsfritt."
En del eiere av bruk som pretenderer å ha bruksrett til veien påanket jordskifterettens vedtak til overjordskifteretten. Saken omfattet opprinnelig 24 ankende parter. Hålogaland jordskifteoverrett avsa 5 august 1993 realitetsavgjørelse kalt skjønn med slik slutning:
"1. Jordskifterettens vedtak om avløsning stadfestes.
2. Mikal Mikalsen skal betale kr 2.000,- til de ankende parter innen - 15 - dager fra forkynning, jf §80 og §91 i jordskifteloven."
Jordskifteoverretten kom til at vegretten kunne avløses i medhold av jordskifteloven §36, jf §38 mot et vederlag til de bruksberettigede på kr 2.000. Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser vises til jordskifterettens og jordskifteoverettens avgjørelser. 16 av partene for jordskifteoverretten, alle representert ved advokat Rekve, har i rett tid påanket jordskifteoverrettens skjønn til opphevelse i henhold til jordskifteloven §71 første ledd. Anken gjelder, slik ankegrunnene og anførslene er presentert under ankeforhandlingen, prinsipalt jordskifteoverrettens rettsanvendelse, subsidiært saksbehandlingen; nærmere bestemt at begrunnelsen ikke tilstrekkelig til at rettsanvendelsen kan prøves. Mikal Mikalsen har tatt til gjenmæle for lagmannsretten.
Ankeforhandling ble holdt i Harstad 11 mai 1995. Anken ble med motpartens samtykke frafalt av Alfred Bendiksen (nr 4), Ove Frantzen (nr 9), Tommy Bendiksen (nr 11) Roald Mathisen (nr 13), Berit Pettersen (nr 14) og Ståle Mathisen (nr 15). For disse parter blir ankesaken for lagmannsretten å heve ved kjennelse. Partene møtte eller var representert slik rettsboken viser. Det ble avgitt forklaringer av Peder Iversen (sønn av ankende part nr 1) og Ivar Mikalsen (far til ankemotparten). For øvrig ble det foretatt befaring og dokumentert en del skriftlig materiale.
De ankende parter Ragnhild Iversen m fl har i korthet anført:
Prinsipalt anføres at jordskifteoverrettens rettsanvendelse er uriktig. Det er rettslig adgang til å avløse en veirett etter jordskifteloven §38, men premissene viser at jordskifteoverrettens avgjørelse er basert på en uriktig forståelse av nivået i rettighetshavernes vern for sin særrett til vei. Det erkjennes at den nye adkomstveien fra fv 83 til Aspeliveien som ble åpnet i 1952, etter definisjonen i vegloven §5 er kommunal vei selv om rettighetene til veigrunnen er uklare. Imidlertid er det en vesentlig forskjell i rettslig posisjon mellom den som er innehaver av en særrettighet til vei og den som i kraft av allemannsretten er trafikant på en offentlig vei. Dette er særlig understreket i Høyesteretts dom i Rt-1961-985. Avgjørelsen er riktignok basert på den tidligere regel i snikhevdloven §3. Reelt innebærer jordskifteoverettens avgjørelse i nærværende sak at de ankende parter har fått sine særrettigheter til vei langs den gamle Kilbootnveien avstått og henvist til den offentlige vei uten å få sitt individuelle økonomiske tap som følge av avståelsen erstattet. Inntrykket av uriktig rettsanvendelse styrkes ved den begrunnelse jordskifteoverretten har gitt for utmålingen av vederlaget til kr 2.000. Det kan ikke være riktig å fastsette vederlaget etter §38 ved å trekke inn begrensningsregelen i §37 om verdien for den tjenende eiendom, slik jordskifteoverretten har gjort.
Det er ikke grunnlag for den betraktning ankemotparten særlig har gjort gjeldende for lagmannsretten; at partene ved sin deltakelse i utskiftningen i 1975 og sin faktiske utøvelse av veiretten skulle ha akseptert at veiretten er flyttet til den kommunale vei. Utskiftningen gjaldt utmark og berørte overhodet ikke den aktuelle veistrekningen. Det var heller ikke alle parter som deltok der. Den omstendighet at partene i hovedsak har brukt den nye veien, innebærer iallfall ingen oppgivelse av veiretten.
Subsidiært gjør de ankende parter gjeldende at jordskifterettens premisser er så mangelfulle at man ikke kan se at rettsanvendelsen er korrekt. Kravet til begrunnelse i jordskifteloven §20 annet ledd må ses i sammenheng med skjønnsloven §28. Dette er en saksbehandlingsfeil som leder til opphevelse.
Anførsler i ankeerklæringen om at jordskifteoverretten har misforstått hvilken status den nye adkomstveien har og uriktig gått ut fra at de ankende parter har en særrett til denne veien er ikke opprettholdt.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Hålogaland jordskifteoverretts skjønn av 05. august 93 oppheves og hjemvises til ny behandling ved jordskifteoverretten.
2. Mikal Mikalsen dømmes til å betale saksomkost ninger til de ankende parter for jordskifteoverrett og lagmannsretten."
Mikal Mikalsen har i korthet anført:
Jordskifteoverrettens avgjørelse er basert på en korrekt anvendelse av jordskifteloven §38. Begrunnelsen er tilstrekkelig.
Ankemotparten legger vesentlig vekt på at det gamle veisystemet på Søndre Kilbotn i realiteten ble fullstendig omlagt ved byggingen av den kommunale adkomstvei fra fv 83 i 1952. Allerede før den tid hadde imidlertid den gamle Kilbotnveien på strekningen over bnr 38 begrenset interesse og anvendelse. Veien var i utskiftningsforretning av 1902 forutsatt opparbeidet til "vognvei", men dette var aldri blitt gjort. Anlegget av ny adkomstvei fra fv 83 til Aspeliveien skjedde etter initiativ fra grunneierne som også ga frigrunnserklæringer. Etter dette opphørte bruken av Kilbotnveien på den aktuelle strekningen over bnr 38 mellom Aspeliveien og fv 83 helt. Utskiftningen i 1975 bekrefter denne utviklingen. Mikalsens begjæring om jordskifte til avløsning av veiretten var konkret foranlediget av en tvist med naboeiendommen bnr 94 og 176, som ble løst ved rettsforlik. I forhold til de andre rettighetshaverne må kravet om avløsning nærmest betegnes som enn formell opprydding, eller bekreftelse av en fast etablert situasjon.
Det fremgår av jordskifterettens og jordskifteoverrettens premisser at ingen av de ankende parter er påført noe økonomisk tap ved avløsning av veiretten. Ankemotparten stiller spørsmål ved det rettslige grunnlag for å tilkjenne et vederlag på kr 2.000 begrunnet med hvilken fordel avløsningen innebærer for bnr 38. En uriktig rettsanvendelse på dette punkt har imidlertid vært i de ankende parters favør, og for ankemotparten er beløpet så beskjedent at han ikke finner grunn til å angripe avgjørelsen.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Hålogaland jordskifteoverretts skjønn av 05. august 93 stadfestes.
2. De ankende parter dømmes som solidarisk ansvar lige til å betale Mikal Mikalsen sakens omkostninger for lagmannsretten og jordskifteover retten."
Lagmannsretten bemerker innledningsvis at jordskifteoverrettens avgjørelse formelt sett neppe burde vært betegnet skjønn, men at dette er uten betydning. Det dreier seg om en realitetsavgjørelse ved overjordskifte hvor adgangen til videre anke til lagmannsretten i henhold til jordskifteloven §71 første ledd er begrenset til rettsanvendelsen og saksbehandlingen. Dette innebærer at lagmannsretten ikke kan prøve jordskifteoverrettens bevisbedømmelse og konkrete skjønnsmessige avveininger. De ankende parters anførsler, slik de er utformet under ankeforhandlingen, holder seg innenfor denne rammen.
Lagmannsretten er kommet til at anken ikke kan føre frem og skal bemerke:
Jordskifterettens kompetanse til å beslutte en veirett avløst følger av jordskifteloven §2 punkt d, jf §36 med de materielle vilkår fastsatt i §37 og §38. Jordskifteoverretten har besluttet at veiretten skal avløses i medhold av §38 mot vederlag i penger. At dette var det eneste aktuelle alternativet, er ikke bestridt. Vilkåret er etter §38 at dette lar seg gjøre på formålstjenlig måte uten skade for noen part. Jordskifteoverretten har på side 9 gitt korrekt uttrykk for hva som er lovens vurderingstema.
Med dette som utgangspunkt har jordskifteoverretten drøftet hvilke virkninger avløsning av veiretten i dette tilfelle vil medføre for den tjenende eiendom og de bruksberettigede, og herunder vurdert de sistnevntes forskjellige innsigelser mot avløsning. Det er etter lagmannsrettens oppfatning ikke noe som tilsier at jordskifteoverrettens riktige rettslige utgangspunkt er fraveket ved rettens konkrete drøftelse og anvendelse av lovens vilkår. Begrunnelsen tilfredsstiller de krav som kan stilles i medhold av jordskifteloven §20 annet ledd.
Jordskifteoverretten uttaler på side 8 bl.a.:
"Etter at den gamle riksvegen kom like før århundreskiftet og Aspelivegen ble ferdig i 1952, er hele vegsystemet på gården blitt endret. Flere av vegene som ble utlagt ved utskiftningen er ikke lenger i bruk og er for en del fjernet ved dyrking eller sperret av bygninger som er oppsatt over vegbanen. Bortsett fra at utskiftningsvegen har fungert som gjennomgående veg for brøyting og for avlastning når Aspelivegen har vært stengt, er utskiftningsvegen ikke brukt som kjøreveg av andre enn de som foran er nevnt, ingen av de ankende parter, lagmannsrettens anm."
I sin videre drøftelse på side 9-10 legger jordskifteretten til grunn at det ikke er noen som har reell nytte av utskiftningsveien idag, og at Aspeliveien dekker behovet for kjøreveg for de ankende parter på beste og rimeligste måte. Lagmannsretten har ikke grunnlag for å tilsidesette jordskifteoverrettens bedømmelse på dette punkt, en bedømmelse som etter det inntrykk lagmannsretten dannet seg under befaringen, ikke foranlediger motforestillinger.
Etter lagmannsrettens oppfatning er høyesterettsdommen i Rt-1961-985 av begrenset interesse i nærværende sak. Avgjørelsen var basert på §3 i den nå opphevede lov av 23 mai 1874, hvoretter en veirett på visse vilkår kunne flyttes. Den bærende begrunnelse for dommen er at bestemmelsen bare ga adgang til å flytte bruksutøvelsen til et annet sted på den tjenende eiendom, ikke å henvise den til en offentlig vei, noe som i realiteten ville innebære en ekspropriasjon av veiretten. Nettopp på dette punkt rekker imidlertid reglene om avløsning etter jordskifteloven - som har en parallell i servituttloven §7 - lenger enn flytting etter snikhevdloven §3 og de nåværende regler om omskiping i servituttloven §5 og §6.
Jordskifteoverretten har vurdert hvilke ulemper det i nærværende sak er forbundet med for de bruksberettigede å få sin bruksutøvelse henvist til offentlig vei, mens de hadde en særrett til utskiftningsveien. Lagmannsretten kan ikke se at det er uttrykk for uriktig rettsanvendelse når jordskifteoverretten har kommet til at de i dette tilfelle ikke påføres noen skade. Det må tillegges vesentlig vekt at avløsning av veiretten i dette tilfelle ikke griper inn i noen aktuell bruksutøvelse, men stadfester en for lengst etablert bruk av veisystemet i området. I faktisk henseende synes saken på dette punkt å skille seg vesentlig fra saken i Rt-1961-985. At veiretten skulle være flyttet forut for jordskiftesaken i kraft av en form for avtale mellom rettighetshaverne, en betraktning ankemotparten har vært inne på for lagmannsretten, finner lagmannsretten imidlertid ingen holdepunkter for og kan ikke se at utskiftningen over utmark på Søndre Kilbotn i 1975 er av betydning for dette spørsmålet. Jordskifteoverretten har heller ikke basert avgjørelsen på et slikt syn.
Jordskifteoverrettens begrunnelse for fastsettelsen av vederlaget til kr 2.000 fremgår av 10 i avgjørelsen. Jordskifteoverretten har lagt til grunn at begrensningen i jordskifteloven §37 siste punktum, hvoretter vederlaget ikke må settes høyere enn verdien for den tjenende eiendom av å bli kvitt bruksretten, også gjelder ved utmåling etter §38. Det er åpenbart riktig rettsanvendelse, og det følger av vilkåret i §38 om at ingen av partene totalt sett må lide tap. Når jordskifteoverretten dernest har vurdert fordelen til kr 2.000 og fastsatt vederlaget til dette beløp, var det etter lagmannsrettens oppfatning grunn til å gi en nærmere begrunnelse, spesielt hensett til at jordskifteretten ikke tilkjente vederlag. Det må etter lagmannsrettens oppfatning antas at et vederlag for avløsning av en bruksrett etter jordskifteloven, i likhet med den tilsvarende regel i servituttloven §7, ikke er begrenset til det økonomiske tap, og at avløsning således kann gi rettighetshaveren et noe gunstigere oppgjør enn ved ekspropriasjonserstatning. Resultatet behøver derfor ikke å være uriktig, men dersom jordskifteoverretten har gått ut fra at de bruksberettigede likefrem har krav på et vederlag utmålt til maksimalbeløpet - fordelen for den tjenende eiendom, er det uriktig rettsanvendelse. En mulig feil har imidlertid i tilfelle vært i de ankende parters favør, idet jordkifteoverrettens avgjørelsesgrunner tilsier at de ikke kan antas å være påført noe økonomisk tap, og vederlaget ikke kunne vært fastsatt til et høyere beløp. Det er derfor ikke grunn til opphevelse av jordskifteoverrettens avgjørelse.
Overjordskiftet blir etter dette å stadfeste så langt det er påanket.
I forhold til de ankende parter som har trukket anken, har Mikal Mikalsen samtykket i at saken heves uten påstand om saksomkostninger for lagmannsretten. Dette innebærer at jordskifteoverrettens avgjørelse, herunder omkostningsavgjørelse, blir stående i forholdet mellom Mikalsen og disse parter.
For de parter som har opprettholdt anken, har anken etter resultatet vært forgjeves, og de må i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes å erstatte ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Vingerhagen har oppgitt ankemotpartens salærkrav for lagmannsretten til kr 35.000. Saken gjelder for lagmannsretten en oversiktlig problemstilling og advokat Vingerhagen representerte også Mikalsen for jordskifteoverretten. Det medgikk til ankeforhandlingen én dag inklusive befaring. Etter lagmannsrettens skjønn ligger salærkravet vesentlig for høyt i forhold til det arbeid saken med rimelighet kan ha nødvendiggjort for ankemotparten, jf tvistemålsloven §176 første ledd. Omkostningsansvaret reduseres derfor til kr 20.000.
Mikal Mikalsen har angrepet jordskifteoverrettens omkostningsavgjørelse for så vidt han ikke ble tilkjent dekning av kostnadene til juridisk bistand. Lagmannsretten er enig i jordskifteoverrettens omkostningsavgjørelse og tiltrer begrunnelsen på side 10. Det har ikke for jordskifteoverretten vært slik "tvist" hvor omkostningene i henhold til jordskifteloven §81 skal avgjøres etter tvistemålsloven kapittel 13. Kostnader til prosessfullmektig faller utenfor rammen av hva som kan dekkes etter omkostningsregelen i jordskifteloven §75 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Slutning i kjennelse:
1. Saken for lagmannsretten heves i forholdet mellom de ankende parter Alfred Bendiksen, Ove Frantzen, Tommy Bendiksen, Roald Mathisen, Berit Pettersen og Ståle Mathisen og ankemotparten Mikal Mikalsen.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke mellom disse parter.
Slutning i dom:
1. Overjordskiftet stadfestes så langt det er påanket.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ragnhild Iversen, Randi og Bjørn Falkeng, Kurth Myrland, Jan Bakken, Just Lind, Espen og Inger Åse Valle, Turid Iversen, Jarle Markussen, Eli Simonsen og Thor vald Olsen - in solidum - 20.000 - tyvetusen - kroner til Mikal Mikalsen.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.