Rt-1961-985
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1961-09-23 |
| Publisert: | Rt-1961-985 |
| Stikkord: | Eiendomsbyrder, Bruksrettigheter, Servitutter |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 103 B/1961 |
| Parter: | Arne Mydland (overrettssakfører H. Vedelden - til prøve) mot Børild Grøsfjeld (høyesterettsadvokat Olav Gabriel Ueland). |
| Forfatter: | Rode, Heiberg, Thrap, Helgesen, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Lov om bruksrettigheter (1874) §3, Veiloven (1912) |
Dommer Rode: Arne Mydland eier b.nr. 3 og 4 g.nr. 37, Grøsfjell i Heskestad. Gjennom gården fører en meget gammel bygdevei mellom Helleland og Evje i Sokndal. I 1920-årene ble veien delvis omlagt slik at den kom til å gå utenom gården. Den ble
Side:986
samtidig klassifisert som fylkesvei. Den del av den gamle bygdevel som går fra bebyggelsen på gården og gjennom Mydlands eiendom, gikk over til å bli gårdens forbindelsesvei med den nye fylkesvei inntil det i slutten av 1940-årene ble anlagt en ny «veifondsvei» fra gårdsbebyggelsen til fylkesveien. Det er på det rene at denne vei, som ikke går over Mydlands eiendom, er en «offentlig vei» i veilovens forstand.
Etter søknad fra Mydland ble det ved vedtak av Heskestad herredstyre og Rogaland fylkesveistyre av henholdsvis 23. april og 11. august 1955 besluttet å nedlegge bygdeveien som offentlig vei på den strekning hvor den går over Mydlands eiendom. Det sies i vedtaket at «Den gamle veggrunn vert uten vederlag utlagt til bruk for del som har rettigheter i vegen». Mydland gjorde deretter et forsøk på stenge veien, men ble møtt med protest av Børild Grøsfjeld, eier av b.nr. 1, som mente å ha rett til fortsatt å bruke veien som atkomst til utmarken. Ved rettskraftig dom av Gulating lagmannsrett ble Børild Grøsfjelds protest tatt til følge.
Arne Mydland fremsatte deretter overfor lensmannen i Heskestad begjæring om i medhold av lov av 23. mai 1874 §3 å få Børild Grøsfjelds rettighetsutøvelse overflyttet fra den nedlagte bygdevei til veifondsveien og fylkesveien. Skjønnsforretning ble holdt den 14. juli 1958. Børild Grøsfjeld møtte og påsto skjønnsbegjæringen avvist, idet han hevdet at Arne Mydland ikke er eier av den grunn hvorover bygdeveien går. Lensmannsskjønnet forkastet avvisningspåstanden. I realiteten kom skjønnet til «at saksøkeren ved å overflytte rettighetens utøvelse til fylkesveien og veifondsveien ikke oppnår noen fordel som er overveiende i forhold til den ulempe som voldes saksøkte». Skjønnet er gitt slik slutning: «Skjønnet blir ikke å fremme. - Omkostningene ved sakens behandling bæres av Arne Mydland. - - -»
Arne Mydland fremsatte deretter overfor Dalane herredsrett begjæring om overskjønn. Børild Grøsfjeld møtte ved overskjønnet og påsto prinsipalt: «Krav om avløysing vert ikkje godteke», subsidiært: «Kravet vert avvist.» Avvisningspåstanden var også her begrunnet med at Arne Mydland ikke er eier av veigrunnen. Skjønnsretten avsa den 22. oktober 1958 særskilt kjennelse for at skjønnet skulle fremmes, idet retten fant at veigrunnen tilhører Arne Mydland. I realiteten kom skjønnsretten til at «baten for Arne veg munaleg meir enn ulempa for Børild», og avsa samme dag overskjønn med slik slutning:
«1. Arne Mydland kan flytta nyttinga av den vegretten Børild Grøsfjeld har over eigedomen, g.nr. 37, b.nr. 3 og 4 i Heskestad til den offentlege veg, bygdeveg og fylkesveg, som går frå Børild Grøsfjeld sin eigedom, g.nr. 37, b.nr. 1 i Heskestad.
2. Skadebot til Børild Grøsfjeld frå Arne Mydland for ulempe ved flyttinga vert sett til kr. 2 500.
3. Sakskostnader vert ikkje tilkjent korkje for underskjønn eller overskjønn.»
Børild Grøsfjeld påanket kjennelsen og overskjønnet til
Side:987
Gulating lagmannsrett. Han hevdet at skjønnsretten hadde tatt fell når den hadde funnet at Arne Mydland er eier av veigrunnen. Videre hevdet han at det etter loven av 23. mai 1874 §3 ikke er adgang til å flytte en offentlig vei, og at den veistrekning det her gjelder må ansees som sådan. Endelig hevdet han at lovbestemmelsen heller ikke gir adgang til å overføre utøvelsen av veiretten til en offentlig vei. Vilkårene for å kreve skjønn i henhold til nevnte lov var derfor ikke til stede. Han gjorde også gjeldende at overskjønnet hadde avgjort omkostningsspørsmålet i strid med lov og rettspraksis.
Lagmannsretten, som avsa dom den 15. oktober 1959, kom til at Arne Mydland ikke er eier av veigrunnen. For resultatet var det da ikke nødvendig å ta standpunkt til de to andre ankegrunner. Domsslutningen lyder:
«Dalane skjønnsretts skjønn av 22. oktober 1958 oppheves og saken avvises fra skjønn.
I saksomkostninger for alle instanser betaler Arne Mydland til Børild Grøsfjeld tilsammen kr. 1 500 innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.»
Angående saksforholdet viser jeg for øvrig til premissene for skjønnene og dommen.
Arne Mydland har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett hvor han har nedlagt slik påstand:
«1. Prinsipalt: Dalane skjønnsretts skjønn av 22. oktober 1958 stadfestes.
2. Subsidiært: Dalane skjønnsretts skjønn av 22. oktober 1958 stadfestes, dog slik at skjønnets gjennomføring gjøres betinget av og utstår inntil det er avgjort om Arne Mydland har eiendomsretten til veggrunnen, eller får seg denne overdradd.
3. I begge tilfelle: Børild Grøsfjeld tilpliktes å betale saksomkostninger til Arne Mydland for lagmannsrett og Høyesterett.»
Børild Grøsfjeld har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:
«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Børild Grøsfjeld tilkjennes sakens omkostninger.»
Av de ankegrunner som var gjort gjeldende for lagmannsretten har partene for Høyesterett tatt opp anførslene om at Arne Mydland ikke er eier av veigrunnen, og at Børild Grøsfjelds utøvelse av veiretten ikke kan overflyttes til en offentlig vei.
Til bruk for Høyesterett er det holdt et bevisopptak ved Dalane herredsrett hvorunder partene og fire vitner har gitt forklaringer. Det er fremlagt en del nye dokumenter for Høyesterett. Etter det syn jeg har på saken behøver jeg ikke gjøre nærmere rede for disse.
Jeg er realiter kommet til samme resultat som lagmannsretten, idet jeg senere kommer inn på domskonklusjonens form.
Lagmannsretten har som nevnt avgjort saken på det grunnlag at Arne Mydland ikke er eier av den veigrunn som han krever frigjort. Jeg finner det ikke nødvendig å gå inn på det etter min
Side:988
oppfatning tvilsomme spørsmål om hvem som eier veigrunnen. Selv om grunnen skulle tilhøre Arne Mydland, mener jeg at han ikke kan kreve at den skal frigjøres for Børild Grøsfjelds bruksutøvelse ved at denne føres over til de offentlige veier som det her i saken er tale om, «veifondsveien» og fylkesveien. Etter min oppfatning foreligger ikke de vilkår som loven av 1874 stiller for en overflytning av denne art, og jeg mener derfor at den avgjørelse som overskjønnet har truffet faller utenfor det som loven gir hjemmel for. Jeg bygger min oppfatning på at loven av 23. mai 1874 §3 - som også uttalt i høyesterettsdom i Rt-1881-407 som jeg kommer tilbake til - åpenbart forutsetter at bruksutøvelsen overflyttes til annet sted på den forpliktedes eiendom, selv om dette ikke er uttrykkelig sagt. Om man ikke i alle tilfelle vil anse dette som i og for seg avgjørende, så kommer det her til at overflytningen vil påføre Børild Grøsfjeld en ikke ubetydelig aktuell ulempe, og at den rett han vil ha som trafikant på den offentlige vei både begrepsmessig og kvalitativt er en helt annen og langt ringere enn den han har som trafikant på den nedlagte bygdevei. Når han trafikerer den nedlagte vei er det - forutsatt Arne Mydland eier veigrunnen - i kraft av sin rettsbeskyttede særrett som servituttinnehaver, og med et tilsvarende rettskrav på at Mydland og senere eiere av den tjenende eiendom ikke, eller i hvert fall ikke i noen vesentlig grad, innskrenker eller vanskeliggjør hans bruksutøvelse. Som trafikant på den offentlige vei har han overhodet ingen særrett. Han har utelukkende den rett til ferdsel etter veien som tilkommer almenheten. Han må med andre ord rette seg etter de trafikkregulerende bestemmelser som myndighetene til enhver tid anser nødvendige - f. eks. når det gjelder å drive fé etter veien - og vil uten erstatning måtte finne seg i at veien blir nedlagt eller omlagt. Jeg viser bl.a. til høyesterettsdom i Rt-1961-459.
En «overføring» av bruksutøvelsen til den offentlige vei vil således si at Børild Grøsfjeld henvises til å bruke den allemannsrett som han allerede før og uavhengig av skjønnet har, mens enhver utøvelse av bruk på grunnlag av den særlige veirett som han har i forhold til Arne Mydland, vil opphøre. Jeg antar at man da ikke kan si at det er utøvelsen av denne rett som er overført. Det overskjønnet innebærer er i virkeligheten at Børild Grøsfjelds veirett eksproprieres mot en erstatning stor kr. 2 500.
Jeg nevner også de betenkeligheter som ut fra trafikkmessige hensyn kan anføres mot muligheten for en øket bruk av offentlige veier som drifteveier.
Den ankende part har under henvisning til uttalelser i høyesterettsdom i Rt-1881-407 hevdet at det på grunnlag av disse er blitt en festnet rettsoppfatning at utøvelsen av veirett over fremmed eiendom kan overflyttes til offentlig vei. Selv om det synes som uttalelser i høyesterettsdommer i Rt-1915-480 og 1952 694 forutsetter at slik overflytning kan skje, kan jeg ikke finne at det er grunnlag for å fastslå at det eksisterer en fast rettsoppfatning av dette innhold. Dommen av 1881, som gjaldt spørsmålet
Side:989
om det kunne kreves prisavslag på grunn av en gangsti over en solgt eiendom, er ikke prejudikat for så vidt angår spørsmålet om adgang til å føre bruksretten over til offentlig vei. Det kan også reises tvil om holdbarbeten av det som uttales i dommen om dette spørsmål - jfr. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1959-638. Men i ethvert fall må det være uberettiget å oppfatte uttalelsene i nevnte dom og dommene av 1915 og 1952 derhen, at de forutsetter at loven av 1874 gir en generell adgang til å overføre utnyttelsen av en privat veirett til offentlig vei. I det tilfelle som dommen av 1881 gjelder dreiet det seg om en gangsti, og det ble påpekt at den ulempe som overføringen voldte de berettigede var helt ubetydelig. Hvordan jeg ville sett på spørsmålet dersom dette også hadde vært tilfelle i den foreliggende sak, kommer jeg ikke inn på. Forholdet i så henseende er her vesentlig annerledes.
Jeg kommer etter dette til at Arne Mydlands krav om at Børild Grøsfjelds utnyttelse av veiretten skal overflyttes til den offentlige vei, ikke kan tas til følge.
Angående formuleringen av Høyesteretts avgjørelse bemerker jeg at både når det gjelder eiendomsretten til veigrunnen og det grunnlag som jeg avgjør saken på, er det etter min mening tale om materiellrettslige betingelser for å ta saksøkerens krav om flytning av bruksutøvelsen til følge. Mangel i så henseende er ikke avvisningsgrunn. Da det ikke er prosessuelle feil ved den avgjørelse skjønnsretten har truffet, antar jeg at det heller ikke er grunnlag for å oppheve denne. Dommen bør da etter min mening gis form av en realitetsavgjørelse av det krav som Arne Mydland har fremsatt.
Lagmannsretten har ilagt Arne Mydland saksomkostninger for begge skjønn og for lagmannsretten. Heri er jeg enig, og jeg finner at han også må ilegges saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer for slik
dom:
Arne Mydlands krav om at Børild Grøsfjelds utnyttelse av veirett over g.nr. 37 b.nr. 3 og 4 i Heskestad skal overflyttes til veifondsveien og fylkesveien tas ikke til følge.
I saksomkostninger for alle instanser betaler Arne Mydland til Børild Grøsfjeld 3 500 - tre tusen fem hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Thrap, Helgesen og Holmboe: Likeså.
Side:990