LH-1995-241

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-02-05
Publisert:	LH-1995-00241
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Hålogaland lagmannsrett LH-1995-00241 A. Anket til Høyesterett, anken nektet fremmet, se HR-1996-00439K .
Parter:	Ankende part: Rolv Berg, 9001 Tromsø (Prosessfullmektig: Advokat Ola Røthe, Sentrum, 0101 Oslo). Ankemotpart: Sparebanken Nord-Norge, 9007 Tromsø (Prosessfullmektig: Advokat Tor N. Rekve, 9001 Tromsø).
Forfatter:	Lagdommer Kjell H. Jakobsen, formann. Lagdommer Peter M. Sellæg. Kst. lagdommer Willy Haugli
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, Skadeserstatningsloven (1969) §5-1, §180

Saken gjelder krav om erstatning fra hovedaksjonær i selskapet Rolv Berg Drive AS mot selskapets bankforbindelse. Kravet begrunnes i svikt fra banken ved etablering og oppfølging av en statlig eksportgaranti til fordel for selskapet.

Nord-Troms herredsrett avsa dom 23.02.95 med slik domsslutning:

"1. Sparebanken Nord-Norge frifinnes.

2. Saksomkostninger betales ikke."

Om partenes anførsler og saksforholdet vises til dommen. I dommen har herredsretten gitt en omfattende beskrivelse av saksforholdet og de i saken involverte selskap. Av hensyn til sammenhengen nevnes her at Rolv Berg etter kapitalutvidelse i 1986 eide 65% av aksjene i selskapet Rolv Berg Drive AS, heretter benevnt RBD. Selskapets primære satsingsområde er offshore virksomhet med anvendelse av høyteknologisk utstyr. Selskapet driver både konsulentvirksomhet og drev - i den periode som er vesentlig i denne saken - også management, operasjons- og driftsansvar for fartøyene, British Providence - senere omdøpt til Drive Ocean I - og Morey Harstad - senere omdøpt til Drive Ocean II. Det førstnevnte skipet var i to perioder, høsten 1987 til våren 1988 og høsten 1989 til medio januar 1990, i arbeid på den indiske sokkel for det indiske offentlig eide oljeselskapet, Oil and Natural Gas Commission, her benevnt ONGC.

RBD stiftet et selskap registrert i India, Peerless Drive Limited, her benevnt PDL, sammen med et indisk investeringsselskap Peerless General Finance & Investment Co. Ltd. Aksjekapitalen var opprinnelig fordelt med 40% på RBD og 60% på det indiske investeringsselskapet. PDL er et selskap som driver offshorevirksomhet.

RBD hadde fra stiftelsen i begynnelsen av 80-tallet benyttet Tromsø Sparebank som bankforbindelse. Etter fusjon med Sparebanken Nord, ble engasjementet overtatt av den nye banksammenslutningen under navnet Sparebanken Nord-Norge. Dette skjedde i 1988.

Sparebanken Nord-Norge sa opp engasjementet 13.06.90 og tiltrådte sine pantesikkerheter, herunder en fordring mot ONGC for den siste driftsperioden frem til 15.01.90. Rolv Berg overdro videre sine aksjer i RBD til banken, og bankens engasjement ble endelig avviklet i oktober 1990 ved at samtlige aktiva ble overdratt til Norges Hypotekinstitutt for NOK 7 mill. Bankens samlede fordring mot RBD var NOK 18.928.535,-, slik at bankens tap pr oktober 1990 var ca NOK 12 mill.

Tvisten i saken er forankret i spørsmålet om banken har utvist erstatningsbetingende uaktsomhet ved at det ikke forelå eksportgaranti fra Garantiinstiuttet for Eksportkreditt - GIEK - til dekning for bl.a. den politiske risiko ved engasjementet i India. Garantipolisen ville - dersom den hadde vært effektiv - ha dekket inntil 90% av NOK 24,6 mill. Ved at ONGC ikke betalte til RBD noen leie for den siste driftsperioden fra høsten 1989 til 15.01.90, falt hele den økonomiske risikoen på RBD. Det hevdes at dette ledet til betydelige tap - ikke bare for selskapet - men også for Rolv Berg som hovedaksjonær. Som følge av dette måtte RBD avvikle sitt engasjement i PDL - et selskap som nå er et blomstrende foretak.

Herredsrettens dom er i rett tid anket til lagmannsretten av Rolv Berg med advokat Ola Røthe som prosessfullmektig. Sparebanken har tatt til gjenmæle for lagmannsretten med advokat Tor N. Rekve som prosessfullmektig.

Ankeforhandlingen ble avholdt i Tromsø i dagene 08.-12.01.96. Rolv Berg var til stede de to siste rettsdagene og avga partsforklaring. For banken møtte bedriftsrådgiver Einar Frafjord, samt at advokat Anders Hjort fulgte deler av forhandlingen. Begge prosessfullmektigene møtte. Det ble avhørt 9 vitner og foretatt dokumentasjon som anført i rettsboken.

Rolv Berg har i det vesentlige anført:

Som ankegrunner er gjort gjeldende feil rettsanvendelse og feil bevisvurdering. Herredsretten har, korrekt nok krevet at det som grunnlag for erstatningsplikt foreligger en viss nærhet i årsakssammenhengen. Herredsretten har imidlertid stillet for strenge krav til nærheten i årsakssammenhengen uavhengig av den konkrete påregnelighet.

Når det gjelder bevisvurderingen, har herredsretten tatt feil når den har kommet til at bevisene ikke viser tilstrekkelig nærhet i årsakssammenheng.

RBD hadde i 80-årene en verdensomspennende virksomhet. Dette medførte at Rolv Berg i store deler av året var på tjenestereiser. Selskapet hadde en meget beskjeden stab, og de ansatte i banken som hadde ansvar for RBD's engasjement til enhver tid, var fullstendig oppmerksom på at banken i forhold til dette selskapet i stor utstrekning også fungerte som finansrådgiver. Det var i alle år et nært og tett samarbeid. Det lå således helt klart innenfor den etablerte praksis at banken skulle sørge for at garantipolisen ble innhentet og deponert i banken. Når banken i tillegg betinget seg at GIEK skulle garantere for fordringene på ONGC, måtte Berg uten videre kunne forutsette at banken innhentet denne. Garantien fra GIEK forutsatte også en viss medvirkning fra bankens side idet banken skulle garantere for 10% av fordringsbeløpet, og provisjonen skulle fastsettes etter avtale mellom GIEK og banken.

Det var banken som i 1985 introduserte eksportgarantiordningen for Rolv Berg. Da Berg i 1986 forhandlet med ONGC om et større engasjement på den indiske sokkel, ble det tatt kontakt med GIEK for å få stillet garanti for den politiske risiko som et slikt engasjement innebar. Rolv Berg hadde tidligere gjennom flere år arbeidet med konsulenttjenester for ONGC, og han visste at betaling, særlig i utenlandske valuta, var undergitt et komplisert byråkratiske regelverk. Dette medførte regulært vesentlige betalingsforsinkelser. Kontrakten med ONGC innebar også for RBD en betydelig økonomisk satsing.

At GIEK stilte garanti for engasjementet, var derfor en vesentlig og avgjørende forutsetning for at RBD inngikk kontrakten med ONGC. Kontrakten omfattet ikke bare levering av utstyr, men også personell som skulle utføre undervannsarbeidene. I tillegg ble det stilt til disposisjon et avansert posisjonert dykkerfartøy. Kontrakten gjaldt for en sesong, ca 8 måneder, og med opsjon for ONGC for nok en periode. På grunn av de forventede betalingsforsinkelsene var det nødvendig for RBD å ha en utvidet kreditt i banken. Dette ble innvilget både som forhøyelse av ordinært kassekredittlån og ved særskilt eksportgaranti. Som sikkerhet betinget banken seg at GIEK gikk inn med eksportgaranti for 90%. Banken aksepterte å gi garanti for 10%. Fra GIEK forelå det et tilsagn om eksportgaranti datert 05.11.86.

Forhandlingen med ONGC hadde dratt ut i tid, og arbeidene ble først startet opp høsten 1987. I november 1987 var Berg i India, og han fikk da fra banken oversendt pr telefax garantitilsagnet fra GIEK med beskjed om å undertegne dette og returnere tilsagnet for videre forsendelse til GIEK. Dette ble gjort, og Berg regnet med at banken sørget for å få garantipolisen deponert.

Fakturaene ble betalt innenfor den forsinkelse som var forventet, og for den første driftsperioden, høsten 1987/våren 1988, ble det ikke aktuelt å gjøre garantien effektiv. ONGC ønsket å gjøre bruk av sin opsjon for ytterligere en sesong. Forhandlingene om dette tok tid og høsten 1989 kunne RBD ta fatt på den siste perioden.

RBD hadde oppfattet det slik at GIEK's garanti også omfattet den andre perioden uten at det var nødvendig å foreta seg noe ytterligere i forhold til GIEK. At det i vilkårene for garantien er vist til leveringstid - "suksessivt f.o.m. 1.12.86 i inntil 2 år" - er en henvisning til kontrakten med ONGC. I og med at tidspunktene i den sistnevnte kontrakt ble forskjøvet, kan man ikke legge avgjørende vekt på de datoer som er nevnt i garantivilkårene. Garantien gjaldt naturligvis for det samme tidsrom som den kontrakt den skulle dekke.

I den siste perioden oppstod det imidlertid vesentlige vansker med å få honorert de månedlige fakturaene, og i brev av 08.01.90 fra ONGC fikk RBD melding om at kontrakten var annullert med virkning fra 15.01.90.

Før arbeidet for andre periode startet opp høsten 1989, hadde RBD nedbetalt sitt engasjement i banken slik at det samlet var på ca kr 5 mill. Banken var videre fullt orientert om oppstart av arbeidene på sokkelen, og banken krevet ingen formell søknad om kreditt i den anledning. Dette bestyrket Rolv Berg i at også banken anså det slik at garantien fra GIEK dekket risikoen ved engasjementet i India for både første og andre periode.

Utover vinteren og våren 90 ble det arbeidet iherdig for å få utbetalt RBD's tilgodehavende i India. Dette arbeidet ville lykkes, om ikke banken hadde sendt melding til ONGC om at fordringen var tiltransportert banken. Det indiske selskapet kunnet derved ytterligere forpurre betalingen ved å hevde at det forelå tvil om hvem som var rett kreditor. Dette benyttet også det. indiske selskapet seg av. Berg hadde på forhånd advart banken mot en slik fremgangsmåte, men han ble ikke hørt. Banken engasjerte advokat i India og en tidligere RBD-ansatt for å inndrive fordringen. Aksjonen medvirket til det betydelige tap som RBD ble påført. På dette tidspunkt, våren 1990, reiste Berg også spørsmål om å innkalle garantien fra GIEK. Det vises til Bergs dagboknotater hvor dette uttrykkelig er nevnt. Bankens ansatte stillet seg unnvikende til dette, og i ettertid ble det klart for Berg at banken ikke hadde sørget for at GIEK hadde stilt garanti.

Det dreier seg her om et profesjonsansvar hvor banken hadde påtatt seg å bistå Berg med finansiering, samt bistå med risikodekning i forbindelse med engasjementet i India. De feil som ble begått av banken er klart erstatningsbetingende, og skyldtes en kombinasjon av dårlige rutiner i banken, unnlatelse av å kontrollere sikkerheter, samt - muligens også - en misforståelse av det garantitilsagn som banken fikk overlevert. Alle disse forhold er elementer i aksomhetsvurderingen i forhold til banken.

Om bankens rutiner, vises til Oslo byretts dom av 13.07.95 hvor bankens revisor i en rekke brev nettopp har påpekt den mangelfulle depotbehandling av sikkerheter banken hadde. Dette er nøyaktig de samme forhold som gjaldt i Tromsø Sparebanks bedriftsavdeling frem til fusjonen i 1988. Det fantes ikke en uavhengig depotavdeling som kontrollerte om GIEK' forsikringspolise var stillet. Slik banken opptrådte utad i forhold til Rolv Berg og RBD, måtte man gå ut fra at sikkerheten var i orden. Rolv Berg hadde ingen grunn til å foreta noen ekstra undersøkelse med GIEK idet han hadde fått beskjed om at såvel forhøyelsen av kassekreditten som eksportkreditten var i orden. Banken hadde videre betinget seg en rekke provisjoner til dekning av de kreditter som var ytet, og Berg måtte gå ut fra at de beløp som ble debitert hans konti også omfattet garanti til GIEK. Selve garantiprovisjonen skulle fastsettes etter avtale mellom banken og GIEK.

Når det gjelder bevisbyrdespørsmålene, har Rolv Berg ført bevis for bankens erstatningsbetingede uaktsomhet, og at denne uaktsomheten har påført RBD et vesentlig tap, nemlig svarende til 90% av RBD's tilgodehavende hos ONGC født xx.xx.90. Banken hadde videre selv garantert for 10%.

RBD ville således i månedsskiftet juni/juli 1990 ha kunnet fått regulert sin konto med en innbetaling på ca kr 14 mill. slik at bankens restkrav ville utgjort ca kr 5 mill. pr dette tidspunkt. Når det gjelder bevisbyrden for den negative hypotetiske utvikling i en slik situasjon, påhviler den banken. Det vises til dommer inntatt i Rt-1984-464 og Rt-1964-966. Bankens erstatningsbetingende handlinger og unnlatelser har således fått direkte innflytelse på Rolv Bergs økonomiske stilling som aksjonær i RBD. Det kan ikke herske noe som helst tvil om at Rolv Berg måtte overdra sine aksjer som en direkte følge av den manglende garanti fra GIEK. Bankens videre behandling av inkassosaken mot ONGC førte til at RBD tapte sin aksjeportefølje i PDL. Dette kan ikke sees som noe avledet tap i forhold til Rolv Berg som hovedaksjonær i RBD. Man kan naturligvis diskutere hvilken verdi som lå i PDL, men det er tilstrekkelig sannsynliggjort at RBD's aksjepost i dette selskapet hadde en stor verdi. Saken gjelder i denne omgang kun om banken er erstatningsansvarlig, og i tilfelle om Rolv Berg har pådratt seg et medvirkeransvar. Det vil høre under erstatningsutmålingen å foreta en nærmere vurdering av de verdier som lå bak RBD's aksjepost i PDL.

I og med at det i denne omgang kun kreves dom for bankens erstatningsplikt, vil det heller ikke bli nedlagt påstand om saksomkostninger. Disse vil i tilfelle bli medtatt i beregningen av det totale erstatningsansvar.

Når det gjelder spørsmålet om medvirkning, følger det av det som er anført, at Berg ikke kan anses for å ha medvirket til det oppståtte tap. Det tilføyes at Berg gjennom sin søknad til GIEK om eksportgaranti hadde tatt skritt som var nødvendige for å sikre seg mot den egenrisiko som han i et slikt forretningsforetak kunne sikre seg mot. Han kunne på ingen måte sikre seg mot at det ble begått feil i banken.

Banken har endelig reist krav om motregning for det tap som banken avskrev etter salget av RBD's aktiva til Norges Hypotekinstitutt A/S. Banken har i tilfelle et motregningskrav mot RBD, men intet krav mot Rolv Berg personlig. Det bestrides også at banken - som hevdet - kan basere seg på identifikasjon etter reglene i skadeserstatningsloven §5-1.

Rolv Berg har nedlagt slik påstand:

"1. Sparebanken Nord-Norge tilpliktes å betale erstatning til Rolv Berg tilsvarende verdien av Rolv Berg' aksjepost i Rolv Berg Drive AS pr 30. juni 1990, samt renter av erstatningssummen etter lovens regler.

2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til avgjørelsen av kravets omfang, også hva angår dette fastsettelsessøksmål."

Sparebanken Nord-Norge har i det vesentlige anført:

Herredsrettens dom er - med forbehold for omkostningsavgjørelsen - riktig både i resultat og begrunnelse. Det foreligger ikke noe nytt for lagmannsretten som stiller påregnelighetsspørsmålet i et annet lys. Rolv Berg er en aksjonær i et selskap som på grunn av store årlige underskudd reellt sett var konkurs da banken tiltrådte sine panterettigheter våren 1990. Det fantes da ingen verdier for aksjonærene, og bankens tap var - etter salg av alle aktiva - på ca kr 12 mill. Banken hadde i tillegg et betydelig rentetap som ikke er bokført fordi dette etter bankforskriftene ikke ble tillatt på grunn av tapspotensialet i dette engasjementet.

En garanti fra GIEK ville overhode ikke hatt noen innflytelse på aksjonærenes stilling, men kun hatt til følge at bankens tap var blitt redusert. Det foreligger ingen holdepunkter for at RBD hadde fått utbetalt sitt tilgodehavende fra ONGC dersom banken hadde vist noe større tålmodighet, eventuelt med støtte i en utbetaling eller en forventet utbetaling fra GIEK. De samme tiltak til sikring av fordringen mot ONGC som banken foretok ville - ved en utbetaling fra GIEK - blitt foretatt fra dette selskapet. Resultatet måtte i tilfelle blitt nøyaktig det samme for aksjonærene i RBD. At ONGC ville vært mer villig til å foreta utbetaling, dersom melding om fordringens overdragelse til GIEK hadde blitt mottatt i stedet for meldingen om at banken hadde overtatt fordringen, savner enhver begrunnelse.

Banken hadde videre bestemt seg for at engasjementet uansett skulle sies opp, og det stod naturligvis RBD fritt å skaffe annen bankforbindelse. At RBD ikke maktet dette, kan ikke banken lastes for. Om GIEK hadde garantert for fordringen mot ONGC, ville heller ikke dette hatt noen innflytelse på RBD's regnskapsmessige resultat og balanse. RBD bokfører sine fordringer etter faktureringsprinsippet, og dette innebar at de månedlige fakturaene til ONGC var inntektsført i regnskapene. RBD hadde heller ikke likviditetsmessig hatt noen vesentlig belastning fordi banken hadde forskuttert betalingen gjennom overtrekk på kassekredittkontoen.

En betaling på våren/sommeren 1990 fra GIEK i henhold til en garantipolise, ville dermed kun ha ført til en nedskrivning av overtrekket på kassakredittlånet, men ikke tilført selskapet noen frisk kapital. Selskapet ville fått en innbetaling på kassekredittkontoen mot transport til GIEK av fordringen mot ONGC. I realiteten er det nøyaktig det samme som skjedde i forhold til banken. Dersom GIEK ikke hadde fått full dekning for kravet, ville GIEK dessuten ha et regresskrav mot RBD. For aksjonærene vil utgangen av dette blitt nøyaktig den samme.

Det er videre ikke omstridt at RBD's lån i banken var misligholdt, og at banken var berettiget til å si opp engasjementet. I en slik situasjon har en bank rett til å ta nødvendige skritt til sikring av pantekravene. I dette tilfellet var det helt nødvendig og korrekt å tilskrive ONGC med opplysning om at banken var rett kreditor. Det dreide seg om et meget betydelig aktiva, og det var av den grunn naturlig og påregnelig at banken innhentet vurderinger fra India om kravet. Det er helt uriktig at bankens fremgangsmåte til sikring av pantekravet kan føre til at banken pådras bevisbyrden for den hypotetisk negative utviklingen i Bergs økonomi.

Når det særskilt gjelder den økonomiske utviklingen i PDL, har man fått fremlagt regnskap fra et firma som har utvidet virksomheten betydelig siden årsskiftet 1989/90. Dette har skjedd gjennom betydelige utvidelser av aksjekapitalen ved nytegning. RBD hadde ved årsskiftet 1989/90 manøvrert seg inn i en slik økonomisk situasjon at selskapets aksjepost i PDL ikke stod til å redde. I realiteten var kontrakten med ONGC tapsbringende for RBD som dessuten pådro seg store tap ved sitt engasjement vedrørende Ocean Drive II. RBD hadde våren 1990 ganske enkelt ingen utsikt til en inntjening som kunne forsvart et fortsatt engasjement fra bankens side eller fra noen annen banks side. Det som gjensto var en realisering av firmaets aktiva, herunder firmaets aksjepost i PDL.

Dersom banken anses for å ha vært uaktsom i forbindelse med behandlingen av garantitilsagnet av 05.11.86, dreier det seg i all fall om en beskjeden uaktsomhet. GIEK var klar over at garantipolisen ikke var utstedt, men nøyd seg med en telefonisk henvendelse til en kontordame i banken. Da kontordamen ikke reagerte på henvendelsen, la GIEK saken bort. At en slik beskjeden svikt fra bankens side skal føre til et erstatningsansvar oppad begrenset til kr 30 mill., må ansees som klart upåregnelig.

Selv om det forutsettes svikt i bankens rutiner ved behandlingen av saken i 1986 og 1987, har dette ikke fått noen følge for det tap som Rolv Berg mener å ha lidt. Det er kunden som er ansvarlig for å skaffe til veie de sikkerheter som en bank betinger seg for å gi lån. At banken opprinnelig var den som introduserte eksportgarantiordningen for Berg, er uten betydning. Lånetilsagnet både for så vidt gjelder utvidelse av kassekreditt og innvilgelse av særskilt eksportkreditt betinget at Berg innhentet garanti fra GIEK. Dette var Berg klar over.

Det foreligger ingen holdepunkter for at banken overfor Berg hadde påtatt seg særskilt å innhente garantipolisen på vegne av Berg. Det var Berg som hadde forbindelse med GIEK, og som var søker. Selv om man forutsetter at banken gjennom hendelsesforløpet i november 1987 hadde påtatt seg - eller må anses for å ha påtatt seg som selvstendig oppdrag - å innhente garantipolisen, er dette ikke tilstrekkelig som ansvarsgrunnlag. Det er på det rene at det ikke oppstod noe tap i den første driftsperioden. Berg måtte i løpet av denne tiden se at firmaet ikke var blitt belastet for garantiprovisjon - et beløp som var så vidt vesentlig at det ikke lett ville gå upåaktet hen. RBD hadde imidlertid et økonomisk motiv for å spare denne utgiften.

Garantitilsagnet fra GIEK hadde en varighet på inntil 2 år. Tilsagnet av 05.11.86 ville derfor under enhver omstendighet ikke kunne dekke tap fra den siste driftsperioden. Første faktura er utstedt 04.10.89 med forfall pr 30 dager. Selv om man anser garantiens løpetid fra første driftsperiodes oppstart, det vil si september 1987, er garantien bortfalt før forfall av den første månedsfakturaen fra siste driftsperiode. Uansett hvordan man ser på bankens behandling av det opprinnelige garantitilsagnet, var det RBD's risiko å innhente en ny garanti omfattende den siste driftsperioden.

I denne forbindelse vises det til at RBD's kontrakt med ONGC har en regel om opsjon i punkt 5.1. ONGC kunne etter denne bestemmelsen kreve forlenget kontrakten med en driftsperiode, og en naturlig lesning av kontrakten tilsier at det er tale om to driftsperioder i direkte-sammenheng. I dette tilfelle har RBD akseptert at ONGC fikk forlenget fristen med en sesong 1 år etter at kontraktens frist for å erklære opsjon var utløpet. Selv om Berg hadde den oppfatning at garantien skulle dekke hele kontraktsperioden inklusive en forlenget driftsperiode, måtte han forstå at det i dette tilfelle var nødvendig å søke en ny garanti fra GIEK, eventuelt få samtykke til forlengelse av garantien. At dette ikke ble gjort, kan ikke veltes over på banken. Det har da heller ingen betydning om det var uproblematisk eller ikke å oppnå en slik forlenget varighet av garantien.

Endelig må det skje en avkortning av kravet med beløp tilsvarende til det tap som banken har avskrevet, nemlig ca kr 12 mill. Forutsetter man at banken har et ansvar, dreier det seg om et tap som i tilfelle er påført RBD, og da strider det mot vanlig rettsfølelse at hovedaksjonæren skal kunne oppnå en erstatning uavhengig av det tap som er påført banken. Rolv Berg var eier av aksjemajoriteten i RBD og hadde en slik stilling i selskapet at han må finne seg i en identifikasjon etter skadeserstatningsloven §5-1 nr 3.

Banken mener at herredsrettens dom er uriktig i avgjørelsen av omkostningsspørsmålet. Idet det vises til anførslene ovenfor, mener banken at det var uriktig av herredsretten ikke å tilkjenne fulle saksomkostninger etter tvistemålsloven §172 første ledd.

Sparebanken Nord-Norge har nedlagt slik påstand:

"1. Sparebanken Nord-Norge frifinnes.

2. Rolv Berg dømmes til å betale Sparebanken Nord-Norge saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Lagmannsrettens bemerkninger:

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan heller ikke se at det foreligger noe nytt i saken som er egnet til å rokke ved den begrunnelse som herredsretten har gitt, og som lagmannsretten kan slutte seg til. Lagmannsretten er således enig med herredsretten i de vurderingene som er gjort med hensyn til påregnelighet - både rettslig og faktisk.

Lagmannsretten vil imidlertid også peke på at RBD i sitt regnskap ved årsskiftet 1989/90 hadde et udekket underskudd på ca kr 9,5 mill. I regnskapet var da opparbeidede fordringer på ONGC inntektsført. I note 5 a til regnskapet er det opplyst at rentekostnader ikke er belastet kassekreditt for 1989. Ved årsskiftet var kassekredittkontoen opptrukket til ca kr 8,6 mill. i bankens favør. Selskapet hadde en kortsiktig gjeld på tilsammen ca 28 mill., og en langsiktig gjeld på vel kr 7 mill. Selskapets vesentligste aktiva var aksjeposten i PDL, bokført til ca kr 7,5 mill. Selskapet hadde knapt kr 16 mill. i kundefordringer pr årsskiftet og i følge note 6 a var disse avgitt som sikkerhet for lån i sparebanken.

Det er videre på det rene at selskapets vesentligste brutto inntektskilde pr årsskiftet, kontrakten med ONGC ble avviklet med virkning fra 15.01.90. PDL's brutto fordring på ONGC inkl. skatt var da på ca 2 mill. dollar, jf oppstilling i dokumentutdragets side 257.

Lagmannsretten kan ut fra selskapets økonomi våren 1990 ikke se at det ville ha betydd noe for Rolv Bergs økonomiske situasjon som aksjonær om det hadde foreligget en forpliktende garanti fra GIEK eller ikke. Det er ikke bestridt at banken ut fra selskapets økonomiske situasjon var berettiget til å si opp lånene og dermed overta de pantsatte fordringer for inndrivelse. Dersom det hadde foreligget en garanti fra GIEK, og denne var blitt innkalt, ville GIEK etter garantivilkårene overtatt bankens sikkerhet i form av panterett til fordringene mot ONGC. Lagmannsretten legger til grunn at GIEK ville ha tatt tilsvarende skritt til sikring og inndrivelse av fordringen mot ONGC som banken gjorde.

Lagmannsretten kan ikke se at det er noen faktiske holdepunkter for at inkassoarbeidet ble vanskeliggjort eller forverret ved at banken gjorde henvendelser til ONGC om fordringen. Hensett til de sikkerheter som RBD hadde avgitt til banken, var bankens tiltak i den oppståtte situasjonen våren 1990 både adekvate og nødvendige. Man har heller ingen holdepunkter for at inkassoarbeidet ville ha fått et bedre resultat dersom det hadde foreligget en garanti fra GIEK. Det blir i tilfelle en ren spekulasjon at banken i såfall ville ha ventet lengre med å aksjonere. Mer sannsynlig synes det å være at banken uansett ville ha sagt opp engasjementet. Det må etter dette legges til grunn at RBD's økonomiske situasjon våren 1990 var slik at det ikke ville hatt noen betydning for aksjonærene om GIEK hadde garantert for fordringen mot ONGC eller ikke.

Lagmannsretten vil endelig vise til at en garanti fra GIEK etter vilkårene var tidsbegrenset til 2 år. Garantitilsagnet av november 1986 ville således måtte ha vært effektivt fra september 1987 - som var tidspunktet for oppstart av arbeidene for ONGC. Dette innebærer at en garanti fra GIEK som omfattet den siste perioden ville ha forutsatt en ny søknad om dette. Lagmannsretten er enig med herredsretten i de bemerkninger herredsretten har gjort når det gjelder bankens behandling av det første garantitilsagnet og dårlige oppfølgning av bankens depot.

Det ble imidlertid ikke søkt om en fornyet eller forlenget garanti fra GIEK. Risikoen for denne unntakelsen vil banken bare ha dersom den i forhold til RBD har påtatt seg - eller må anses for å ha påtatt seg - et særskilt ansvar for en slik søknad eller for å varsle RBD om bortfall av garantien. Det foreligger intet i saken som tilsier at banken i forhold til RBD hadde påtatt seg dette. At banken på grunn at dårlige rutiner og oppfølgning mistet den sikkerhet som den i 1987 hadde betinget seg for engasjementet - og som man må regne med at banken også kunne ha påregnet for tilsvarende arbeider i 1989/90 - innebærer ikke en risikooverføring i forhold til kunden og da heller ikke i forhold til dennes aksjonærer.

Det vises til at RBD i flere sammenhenger var i kontakt med GIEK om eksportgaranti, og det er ingen grunn til at forholdet til ONGC i så måte stod i en særstilling. Den nærmeste til å bære risikoen for en oppfølgning av garantien for den siste driftsperioden er etter dette RBD.

Lagmannsretten er etter resultatet i saken kommet til at Rolv Berg må betale sakens omkostninger både for herredsretten og for lagmannsretten. Man kan således ikke se at bankens opptreden i 1987 har hatt noen innflytelse på det tap som senere oppstod, og det er ut fra dette ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, må Rolv Berg også erstatte saksomkostningene for lagmannsretten. Advokat Rekve har fremlagt omkostningsoppgave for lagmannsretten med kr 124.168,- og for herredsretten med kr. 138.640 til sammen kr. 262.808,-. Av dette beløp utgjør samlet salær for advokat Rekve kr. 255.000,-

Omkostningsoppgavene legges til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom, dens pkt 1, stadfestes.

2. Rolv Berg tilpliktes å erstatte Sparebanken Nord-Norge sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten med kr 262.808,- kronertohundreogsekstitotusenåttehundreogåtte - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.