LH-1995-4
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-06-24 |
| Publisert: | LH-1995-00004 |
| Stikkord: | Bilbrann |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tana og Varanger herredsrett nr. 198/94 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1995-00004 A. Anket til Høyesterett, anken nektet fremmet, se HR-1995-00582K . |
| Parter: | Ankende part: Inger Juuso og Audun Berg, 9820 Varangerbotn (Prosessfullmektig: Advokat Stein Rønning, 9901 Kirkenes). Ankemotpart: UNI Storebrand Skadeforsikring AS, 0114 Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Tron Gundersen, 0114 Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Kjell H. Jakobsen, formann. Lagdommer Einar Rege. Kst. lagdommer Eystein F. Husebye |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180 |
I sak om erstatningsoppgjør etter en bilbrann 29. juli 92 ved Vesterelv campingplass i Nesseby avsa Tana og Varanger herredsrett dom 05. oktober 94 med slik domsslutning:
"1. Uni Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.
2. Inger Juuso og Audun Berg dømmes til erstatte Uni Storebrand Skadeforsikring AS saksomkostninger med kr 40.780 - førtitusensyvhundreogåttikroner - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten vises til dommen.
Her nevnes kort at forsikringstakerne, ektefellene Inger Juuso og Audun Berg, ved stevning av 07. april 94 anla sak mot UNI Storebrand Skadeforsikring med krav om utbetaling av kr 74.900,- i henhold til inngått forsikringsavtale. Selskapet nektet å betale fordi det mente at brannen var påsatt av Audun Berg. Saken ble etterforsket av politiet og henlagt av statsadvokatene i Troms og Finnmark ved beslutning av 03. august 93.
Herredsrettens dom er i rett tid anket til lagmannsretten av Inger Juuso og Audun Berg med advokat Stein Rønning som prosessfullmektig. Forsikringsselskapet -UNI- har tatt til gjenmæle for lagmannsretten med advokat Tron Gundersen som prosessfullmektig.
Ankeforhandlingen ble avholdt i Kirkenes i dagene 13. og 14. juni 95. Inger Juuso og Audun Berg møtte og avgav forklaring. Videre møtte begge prosessfullmektigene, samt UNI's saksbehandler, Arne Bengt Johansen, som også avgav forklaring. Det ble også ført 2 sakkyndige vitner som begge fulgte forhandlingen og avgav forklaring. I tillegg ble det avgitt seks vitneforklaringer og foretatt dokumentasjon som anført i rettsboken.
Inger Juuso og Audun Berg har i det vesentlige anført:
Det er ingen rettslig uenighet mellom partene, verken om hjemmel for å avslå utbetaling av erstatning eller det rettslige innhold av den bevisbyrderegelen som gjelder i slike saker. Så langt er det ingen feil ved herredsrettens premisser.
Uenigheten gjelder spørsmålet om UNI har oppfyllt sin bevisbyrde for forsikringssvik som grunnlag for å nekte utbetaling av forsikringssummen. I den konkrete bevisvurdering har herredsretten på sviktende faktisk grunnlag funnet bevist at Audun Berg forsettlig tente på bilen.
UNI har som grunnlag for å hevde at det foreligger forsikringssvik basert seg på følgende forhold - tekniske undersøkelser og erfaringsmateriale for tidsforløp for utvikling av en bilbrann, vurdering av åstedet som egnet for påsetting av bilbrann og endelig omstendigheter med hensyn til ekteparets kjøp av ny bil i august 1992. Verken hver for seg eller samlet gir disse elementene tilstrekkelig grunnlag for å konkludere med svik mot selskapet.
Gjennom parts- og vitneforklaringer, særlig forklaringen til lensmannen i Nesseby, er det avklart at åstedet ikke er vel egnet for brannstiftelse. Det dreier seg om et sted som - særlig på den aktuelle tiden av året - er jevnlig besøkt av både bærplukkere og fiskere. Stedet ligger slik at Berg ikke kunne ha noen oversikt over om han ble iakttatt, og han visste at det var folk i området på dette tidspunktet. Han hadde kort tid før sett fire til fem parkerte biler og en campingvogn litt lengre øst på skogsbilveien, og han visste at det var gjester på campingplassen ca 500 meter fra brannstedet i vestlig retning. Brannstedet ligger like ved elven som er lakseførende og jevnlig besøkt av fiskere. Det har således formodningen mot seg at Berg, som var lokalkjent i området, ville ha valgt dette stedet til påsetting av en brann på det aktuelle tidspunkt.
Likeså er alle forhold vedrørende kjøp av ny bil klarlagt. Det foreligger intet påfallende ved dette. Begge ektefellene er i arbeid og de bor avsides. De har således behov for to biler i familien. Det er naturlig at de etter brannen kjøpte ny bil, og de hadde økonomi til å finansiere kjøpet uten å avvente forsikringsoppgjøret. Et vesentlig moment i bevisvurderingen må det være om det kan finnes et økonomisk motiv for å begå forsikringssvik. I dette tilfelle har man å gjøre med et ektepar med velordnet økonomi. De hadde løselig pratet om å selge denne bilen fordi den var liten etter det behov som Inger Juuso hadde. Bilen ble til daglig benyttet av henne. Noen konkrete planer om salg forelå imidlertid ikke. Bilen var ikke avertert til salgs, men Bergs søster hadde ca et halvt år tidligere nevnt at hun gjerne ville kjøpe denne bilen dersom ektefellene bestemte seg for å bytte til ny bil. Det er ingen opplysninger i saken som tilsier at ekteparet Juuso/Berg ved et salg kunne forvente å få mindre for bilen enn den skadetakst som ble tatt opp etter brannen. Berg mener forøvrig at bilen snarere kunne utbringe høyere pris, ca kr 80.000,- ved et salg. Det finnes således intet økonomisk motiv for forsikringssvik.
Det tilføyes at taksten ble foretatt av samme takstmann som i 1989 kondemnerte bilen etter den tidligere eiers biluhell. Audun Berg hadde i brev av 30. juli 92 til overmål gjort takstmannen oppmerksom på bilens forhistorie. Det er således uttrykk for påfallende mistenksomhet når det sakkyndige vitne, Enoksen, i sin tekniske rapport av 01. september 92 gikk så grundig innpå de reparasjonene som Berg hadde foretatt. Samtlige forhold var kjent for takstmannen, og ingen av de foretatte reparasjoner har relevans for bilbrannen.
Tilbake står resultatet av de tekniske undersøkelser, og det erfaringsmateriale som UNI har påberopt seg fra tidligere utførte forsøk med bilbranner i full skal, samt demonstrasjonsfilmen opptatt i Sverige fra en arrangert bilbrann.
Det er her vesentlig å merke seg at både resultatet av den tekniske undersøkelsen, samt vitneavhørene forelå før påtalemyndighetene henla saken på grunn av bevisets stilling. Det er videre på det rene at UNI etter at de tekniske undersøkelser var foretatt, ikke anså saken for tilstrekkelig utredet. Utover høsten 1993 drev selskapet en supplerende etterforskning, og først etter at denne var avsluttet, nektet selskapet å foreta utbetaling. Det er således dårlig logisk sammenheng i selskapets stillingstaken under utredningen av saken, og den vurdering av bevisene som selskapet har gjort gjeldende for så vel herredsretten som lagmannsretten.
For lagmannsretten hevder UNI at det først og fremst er resultatet av de tekniske undersøkelser og erfaringsmaterialet som viser til bilbrannen ble påsatt. De supplerende undersøkelser som selskapet foretok utover høsten 1993, har imidlertid ikke avdekket noen forhold som bringer saken bevismessig i en annen stilling. Det foreligger således en situasjon hvor selskapet i flere måneder etter at den tekniske undersøkelsen var foretatt, mente at bevisene ikke var tilstrekkelig til å nekte utbetaling. Denne kuvendingen i vurderingen av bevisene i saken er av vesentlig betydning.
Det er forøvrig betegnende for den supplerende etterforskningen som selskapet drev utover høsten 1993 at Juuso og Berg ble holdt fullstendig uvitende om selskapets vurderinger og de tilleggsopplysninger som selskapet eventuelt måtte ønske. Typisk er det at ekteparet ble innkalt til samtale med selskapets saksbehandler 15. desember 93, og ikke på forhånd gjort oppmerksom på at selskapet var interessert i opplysninger om det nybilkjøpet som ekteparet hadde foretatt i 1992, nesten 1 1/2 år tidligere. For lagmannsretten blir det så gjort et poeng av at ekteparet hver for seg ikke har gitt nøyaktig samme forklaring om dette bilkjøpet. Både Juuso og Berg møtte naturligvis med den forståelse at de skulle forklare seg om forholdene omkring den bilen som brant, og de hadde dermed ikke forberedt seg på spørsmål vedrørende den nye bilen. Under enhver omstendighet er alle forhold som kan avklares rundt dette bilkjøpet også avklart for lagmannsretten. Til tross for dette synes selskapet både å ha mistillit til den takst som ble foretatt over den bilen, samt både fastholder at det foreligger et økonomisk motiv, og at det er påfallende omstendigheter rundt bilkjøpet i august 1992. Dette er imidlertid snarere en mistenkeliggjøring enn bevisførsel.
Det som i realiteten har skjedd, er at en teknisk sakkyndig, Ronald Eriksen, som også er ansatt i selskapet, har endret sin konklusjon og dermed søkt å kompensere svekkelsen i den øvrige bevisførsel ved å oppvurdere betydningen av de tekniske funn. Dette skjedde for herredsretten, og dette er blitt enda mere påtakelig under bevisføringen for lagmannsretten.
Mens Enoksen i den skriftlige konklusjonen basert på den tekniske undersøkelsen 01. september 92 utformet en sannsynlig varighet av brannen på 45 til 50 min., og angav at nedsmelting av motordeler helst påvises i tilfelle der det er tilført brennbar væske, har han for lagmannsretten i det samme materialet funnet to "fingeravtrykk" som påviser at brannen er antent forsettlig. Det ene forhold er i følge Enoksen påvisning av metallet brom i sot fra rester av frontglasset, og det andre hevdes å fremgå av billedene 11 og 12 i fotomontasjen fra den tekniske undersøkelsen.
Det bestrides ikke at det ved analyse av sot på innersiden av rester av frontglasset er funnet brom, og at dette metallet finnes i blybensin. Man kan imidlertid ikke ut fra dette entydig konkludere med at dette skyldes antenning av blybensin hellet ut over setene i bilens kupé. Det er på det rene at Berg forut for brannen kjørte med venstre siderute i nedrullet posisjon slik at sot fra brannen i motorrommet kan ha trukket inn i kupéen. I den tekniske undersøkelsen er det ikke bemerket at det var bensin på tanken, og man må da legge til grunn at denne var tom etter brannen. Selv om man ikke vet hvilken bensinmengde som var i tanken før brannen, må det antas at flere liter bensin er lekket ut og blitt antent. Tanken var utstyrt med overtrykkssystem, og det er i motorrommet en omkopling av bensinrøret fra metall til plastrør. Denne delen kan ha smeltet på et tidlig tidspunkt slik at all bensin har lekket ut etter hvert som temperatur, og dermed trykk har steget.
Bilen var videre utstyrt med to liters tank for spylevæske. I konsentrert tilstand er denne væsken brennbar. Sett i sammenheng var det derfor tilgang til atskillig brennbar væske i motorrommet, hvilket også har hatt betydning for den tid som naturlig har medgått fra brannen ble oppdaget til bilen var overtent.
Enoksen har videre knyttet sin vurdering av analysen av sot på frontruterestene til det såkalte "Starum-prosjektet", men dette gjaldt et forsøk hvor kupéen i fire biler ble antent ved bruk av forskjellig tennvæske på hver av bilene, herunder blybensin på den ene. Sot fra frontrutene ble så analysert, og man fant kun brom på de restene hvor det var benyttet blybensin. Et slikt prosjekt sier naturligvis intet med hensyn til mulighetene for funn av brom på frontruterester hvor det har vært brann i bilens motorrom, særlig hvor det i løpet av brannen er lekket ut atskillig liter bensin som er forbrent i motorrommet og muligens til dels under bilen, og hvor den ene sideruten sto helt åpen.
Når det gjelder bildene nr. 11 og 12 i billedmontasjen fra den tekniske undersøkelsen, gir heller ikke disse eksklusivt beskjed om at det har vært hellet blybensin på setene og gulvmatter. At man kan få et slikt skadebilde dersom det har vært benyttet brennbar væske i kupéen, innebærer ikke at dette er utelukket ved brannspredning fra motorrom. Det vises igjen til tilførsel av bensin fra tanken som etter hvert også førte til brann under bilen slik at dette har utviklet branngasser på gulvnivå. Det tilføyes at en slik bensinlekkasje også skjedde under det forsøket som ble vist i demonstrasjonsfilmen.
Med hensyn til bevisverdien av den tekniske undersøkelsen, er det også av betydning at forsikringstakerne ikke ble varslet om undersøkelsen, og dermed heller ikke fikk anledning til å møte eller la seg representere under denne. Undersøkelsen er foretatt av selskapets ansatte, og om det skriftlige materialet og fotografiene gir et komplett bilde av funn av betydning for årsaksforholdet, lar seg ikke ettervise.
Ved undersøkelsen ble det påvist sekundær kortslutning, men dette utelukker på ingen måte at brannen har startet ved en kombinasjon av primær kortslutning og bensinlekkasje. Etter brannen var motorrommet fullstendig utbrent, og det er derfor godt mulig at bensinlekkasje og primær kortslutning ikke har latt seg påvise i brannrestene.
Endelig er det gjort til et vesentlig poeng at bilen var overtent forholdsvis raskere enn de sakkyndige vitnene ut fra sitt erfaringsmateriale mener er mulig. Berg merket røklukt under kjøringen, men antok at dette skrev seg fra bilens eksosanlegg idet det regnet og veien var sølete og til dels bevokst med høyt, vått gress. Han reagerte først når vindusspylerne startet. Dette viser en kortslutning i det elektriske ledningssystemet som må settes i sammenheng med en brann under utvikling. Han stoppet bilen og åpnet frontpanseret med den følge at brannen utviklet seg meget raskt. Selv om Berg mener at han lukket panseret, hefter det en viss usikkerhet om dette basert på vitnet Kristiansens forklaring. Kristiansen var således usikker på om ikke panseret sto åpent da han sammen med Berg kom til stedet etter å ha varslet lensmannen og brannvesenet. Dette er i alle fall en mulighet som må trekkes inn ved vurderingen av brannutviklingen.
I den svenske demonstrasjonsfilmen ble det opplyst at en bil ved brann i motorrom kan bli overtent etter så kort tid som 5 min. Dette er nærmest søkt bortforklart av de to sakkyndige vitnene under henvisning til at filmen er gammel, og at uttalelsen gjelder biler av langt eldre modell og med dårligere brannsikring enn den aktuelle bilen. Noe slikt forbehold fremgår ikke av teksten i filmen. Vitnet Rosko har imidlertid som varabrannsjef i Nesseby erfart at bilbranner kan utvikle seg veldig forskjellig, og at det ut fra tidsskjemaet om brannutviklingen i dette tilfelle ikke er grunnlag for å anta at brannen ble anstiftet av Berg.
I vurderingen er det også riktig å trekke inn det inntrykket som Kristiansen fikk av Berg da Berg kom for å låne telefonen, samt senere da de kom til brannstedet. Kristiansen fikk det inntrykk at Berg var fortvilet over brannen, og kunne ut fra sine observasjoner ikke tenke seg at Berg selv skulle ha anstiftet denne.
Det må etter rettspraksis foreligge en klar sannsynlighetsvekt for at brannen er forsettlig anstiftet av Berg, og en samlet vurdering av bevisene gir ikke grunnlag for en slik sannsynlighetsovervekt. Det vises til dommer inntatt i Rt-1987-657, Rt-1990-1082 og Rt-1985-211 som gir retningslinjer for bevisvurderingen.
Inger Juuso og Audun Berg har nedlagt slik påstand:
"1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS dømmes i hen hold til forsikringsavtale for motorvogner å betale til Inger Juuso og Audun Berg kr 74.900,- med tillegg av 18% rente fra 29. august 92 til 31. desember 93 og med 12% rente fra 01. januar 94 til betaling skjer.
2. UNI Storebrand Skadeforsikring AS tilpliktes å erstatte Inger Juuso og Audun Berg sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
UNI Storebrand Skadeforsikring AS har i det vesentlige henholdt seg til herredsrettens dom som er riktig både i resultat og begrunnelse.
Det er - som det også fremgår av herredsrettens premisser - særlig resultatet av den tekniske undersøkelsen som viser at brannen er forsettlig anstiftet.
Allerede Bergs forklaring om observasjoner som han gjorde før han varslet brannvesenet, gir grunnlag for en vel begrunnet mistanke om at brannen ikke skyldes kortslutning eller en kombinasjon av kortslutning og bensinlekkasje. Selskapet har forgjeves i flere forsøk på forskjellige biltyper forsøkt å få til en brann utelukkende basert på kortslutning i det elektriske anlegget. For at det skal utvikle seg en bilbrann må det foreligge en kombinasjon av drivstofflekkasje og kortslutning. Dersom det hadde vært en drivstofflekkasje, er det påfallende at Berg ikke merket bensinlukt, men kun observerte en svak røklukt. Allerede dette viser at Bergs forklaring ikke kan være riktig.
I motorrommet til en bil er det en rekke plast og gummikomponenter som etter hvert tilsøles ved en lekkasje i bilens drivstoffanlegg og som mettes av drivstoff. Dersom antennelsen skyldes primær kortslutning, vil det temmelig raskt utvikle seg en meget generende lukt fra disse brennbare komponentene - en lukt som Berg ikke kunne ha unngått å merke seg dersom det forutsettes at brannen var under utvikling med sekundær kortslutning av ledningen for spylevæskesystemet, før Berg stanset bilen. Bergs forklaring om svak røklukt kort tid før sekundær kortslutning og uten noen observasjon av sterk illeluktende røyk, kan derfor ikke være riktig dersom det har foreligget en bensinlekkasje i motorrommet.
Dersom det ikke var noen bensinlekkasje i motorrommet, vil bensintilførselen stanse når motoren ble stanset. Bilen har mekanisk drivstoffpumpe, og denne trår da ut av funksjon. Det fins således kun en mindre mengde bensin i forgassern, ca en kaffekopp. Om man forutsetter en elektrisk funksjonssvikt i ledningene tilknyttet vindusspyleanlegget, vil et slikt branntilløp utvikle seg svært fredelig og dø ut straks bensintilførselen er utkoplet. Dette stemmer således ikke overens med Bergs forklaring om en voldsom brannutvikling - med smell - da han åpnet panseret.
Det bestrides ikke at tanken til denne bilen var utstyrt med et overtrykkssystem, men dette kan ikke i kombinasjon med primær kortslutning ha hatt innvirkning på brannutviklingen. Bilens bensintilførsel føres via et stålrør fra tanken som ligger i underkant av bagasjerommet bak i bilen, og til overkant av forskjermen foran i motorrommet. Her koples bensinrøret sammen med plastdeler, men forskjellen i høydenivå utelukker at en lekkasje på plastdelen fører til ytterligere tilstrømming av bensin etter at bensinpumpen er trådt ut av funksjon. Det er videre riktig at når en brann i et motorrom har utviklet seg over en viss tid, vil det skje sekundær kortslutning. I dette tilfelle er det påvist sekundær kortslutning i selvstarteranlegget, og dette vil da samtidig aktivere bensinpumpen. En slik kortslutning er imidlertid kortvarig på grunn av batteriets kapasitet, og bensintilførselen blir således minimal.
Brannen ble meldt kl. 19.15, og den kan derfor ikke ha startet mer enn 6 til 10 min. - mest sannsynlig ca 6 min. tidligere. Brannen ble meldt fra Kristiansens campingplass som ligger 500 m. fra brannstedet. Det tar anslagsvis ikke mer enn 3 min. å løpe denne strekningen. Berg ringte lensmannen først og deretter brannvesenet, hvorpå han sammen med Kristiansen returnerte i sistnevntes bil. Bilen sto parkert utenfor huset til Kristiansen og dette tilsier at Berg og Kristiansen var på brannstedet ca 1 min. etter at brannen ble varslet.
Både Kristiansen og Berg har forklart at brannen da hadde spredt seg til bilens kupé slik at alt som kunne brenne sto i brann - slik som Kristiansen uttrykte det i sin forklaring. På en bil av denne årgang og type er en slik rask brannutvikling meget lite sannsynlig dersom brannen hadde startet i motorrommet som følge av drivstofflekkasje og kortslutning. Det vises her til demonstrasjonsfilmen fra Sverige. I det svenske forsøket hadde man optimale forhold for en rask brannutvikling med vind av kulings styrke, samt at man hadde benyttet konsentrert spylevæske på beholderen som var to liter. I tillegg hadde man over nokså lang tid sprøytet drivstoff over de forskjellige brennbare delene i motorrommet. Allikevel tok det ca 20. min. før brannen antente branngassene i kupéen. I vårt tilfelle var det til sammenligning svakt regn og vindstille, samt at det - sommerstid - ikke benyttes konsentrert spylevæske.
Den tekniske rapporten til Enoksen er basert på hans undersøkelse 01. september 92 av bilvraket, samt på kjennskap til analyseresultatet fra sot på innersiden av frontruten. Han hadde da ikke kjennskap til Bergs og de øvrige vitnenes forklaringer om brannutviklingen. Rapporten har form som notat til bruk under den videre etterforskning hvor heller ikke analyseresultatet av 11. september 92 fra Senter for Industriforskning er innarbeidet i konklusjonen, men kunne vedlagt som bilag uten kommentar. Det er klart at Enoksens forklaring og konklusjon så vel for herredsretten som for lagmannsretten er basert på en totalvurdering av analyseresultatet fra sotprøvene, de tekniske funn ved undersøkelsen av bilen og forklaringene om brannutviklingen. Enoksen har naturligvis i denne sammenheng også benyttet seg av sin generelle viten om bilbranner i sin praksis siden 1984/85. I denne tiden har han vært med på teknisk undersøkelse av ca 50 bilbranner pr. år og han har i samarbeid med forskjellige andre instanser vært med på ca 20 forsøk i full skala. Enoksens forklaring og konklusjon er tiltrådt av det andre sakkyndige vitnet, Weum. Begge de sakkyndige kan ut fra sitt betydelige kjennskap til bilbranner ikke se at denne brannen har noen annen forklaring enn at den er påsatt forsettlig.
Ved en slik brann, vil den laminerte frontruten dele seg og restene etter den innerste ruten vil følgelig ligge underst i vrakrestene på gulvet i kupéen. Sotprøvene er tatt fra disse underste glassrestene, og de viser klare spor av metallet brom. Dette viser bruk av blybensin i kupéen. Selv om venstre sidevindu sto åpent, lar disse funnene fra både høyre og venstre side på bilen ikke forene med røykinntrengning gjennom venstre sidevindu. Dette bestyrkes ytterligere av brannbildet slik det fremgår på fotografi 11 i fotomontasjen fra den tekniske undersøkelsen. Utbrenningsgraden av isolasjonsmatter på gulvet er typiske funn i de tilfelle hvor det er benyttet brennbar væske i kupéen før antennelse.
Endelig må man se på det totale brannbildet i motorrommet. Dette viser en intensivitet i brannen som er uvanlig, og som betinger tilføring av brennbar væske til motorrommet utover den bensinmengde som naturlig er til stede i forgasser. Når dette sammenholdes med at brannen hadde spredt seg til kupéen i løpet av maksimalt 10 min., kan ikke brannen - hensett til biltype og årsmodell - ha sin naturlige forklaring i teknisk svikt. Den samlede vekt av den tekniske undersøkelsen, erfaringsmaterialet for bilbranner og Bergs egne observasjoner forut for brannen er mer enn tilstrekkelig til å tilfredsstille selskapets bevisbyrde slik som denne er fastsatt i rettspraksis. I denne forbindelse nevnes at påtalemyndighetenes vurdering av bevisene ikke har noen selvstendig verdi. Både fordi den strafferettslige bevisbyrderegelen ikke gjelder i sivile saker, og fordi påtalemyndighetens vurdering naturligvis ikke er bindende verken for selskapet eller for domsstolene.
Ytterligere tilføyes at det foreligger stor sannsynlighet for at bilen ikke kunne la seg omsette for en pris tilsvarende forsikringstakst. I følge Weum som har personlig erfaring med oppbygging av kondemnerte biler, fikk denne bilen i 1989 skader av et slikt omfang og type at det - økonomisk sett - var et feilgrep av Berg å bygge bilen opp. En bil som er gjenoppbygget etter slike skader ville ikke blitt akseptert av merkeforhandler i Oslo-området som innbyttebil - og vel neppe ellers i landet heller. Berg ville således være avhengig av å omsette bilen privat, noe som lett ville presse prisen under takstnivå for bil av tilsvarende type og modell. Selv om ektefellene har en velordnet økonomi, forelå det et økonomisk motiv for anstiftelse av brannen.
Det fastholdes videre at brannstedet fremstår som vel egnet for anstiftelse av bilbrann. Stedet er avskjermet fra bebyggelse, multemyrene og lakseelven. Det er tilstrekkelig å vise til at brannen ikke førte til at det kom noen tilskuere til stedet. Dette til tross for at brannen - røykutviklingen - måtte ha vært synbar over et stort område.
Endelig er det en rekke påfallende omstendigheter rundt kjøpet av den nye bilen. Bilselgeren bestilte denne bilen hos importør ved hasteordre registrert 22. juli 92, noe som tyder på at selgeren hadde kjøper på denne bilen. Vedkommende selger har som vitne forklart at Berg ikke fortalte om bilbrannen da kjøpet ble inngått, og det foreligger ingen kjøpekontrakt som nærmere fikserer avtaledato. I samtale med selskapets saksbehandler 15. desember 93 hadde Inger Juuso gitt uttrykk for at det var avtalt kjøp av bilen før brannen.
UNI Storebrand Skadeforsikring AS har nedlagt slik påstand:
"1. Tana og Varanger herredsretts dom i sak nr. 94-198 A stadfestes.
2. UNI Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett."
Lagmannsrettens bemerkninger:
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten. Det er under ankeforhandlingen fremkommet en del nye opplysninger, samt gjort gjeldende vurderinger og synspunkt på enkeltstående ledd i herredsrettens bevisvurdering som tilsier at lagmannsretten foretar en konkret gjennomgang av hovedpunktene i bevisvurderingen. Når det først gjelder det rettslige innhold i bevisbyrderegelen, vises til herredsrettens premisser med henvisning til rettsprakis. Det er forsikringsselskapet som i slike saker må føre bevis for forsettlig brannstiftelse foretatt av forsikringstaker eller noen som han må identifisere seg med. Den samlede vekt av de førte bevis må gi en klar sannsynlighetsvekt for at brannen er forårsaket forsettlig av forsikringstakeren. I dette tilfelle ble bilen ved anledningen benyttet av Berg alene, slik at dersom det finnes bevist at brannen er forsettlig påsatt, ligger det implisitt i dette at Berg har utført handlingen.
Ved gjennomgang av bevisene i saken er det naturlig først å foreta en gjennomgang av Bergs forklaring om hendelsesforløpet i den nærmeste tiden før og etter at brannen startet. Det legges til grunn at Berg noe før kl. 19.00 onsdag 29. juli 92 kjørte fra sitt hjem i Karlebotn for å se til sin onkel som tidligere på dagen hadde dratt på bærtur i området ved Vesterelv. Både Berg og onkelen har hytte i dette området. Bergs onkel er ca 75 år og har etter det opplyste dårlig hjerte. Det er således intet påfallende ved det ærend Berg hadde denne kvelden.
Fra E-6 går det en grusvei østover mot Vesterelv. Veien ender på et flatt platå ca 1,5 km. fra de nevnte hyttene. Det legges til grunn at Berg parkerte bilen ved endepunktet av veien og gikk et stykke mot onkelens hytte, men snudde da han så røyk fra pipa. Han gikk da ut fra at onkelen var kommet vel frem. I følge Berg lot han bilens motor gå på tomgang mens den var parkert. På dette platået registrerte Berg fire eller fem personbiler og en campingvogn. I området ved campingvognen var det folk. Det legges til grunn at området er et populært sted for fiske og bærplukking, og lagmannsretten har ingen grunn til å betvile Bergs forklaring så langt.
På hjemveien merket Berg en svak røyklukt som han mente skrev seg fra bilens eksosanlegg idet det regnet og han kjørte på en våt veibane. På grunn av det fuktige været kjørte han med venstre siderute i nedrullet posisjon. Etter kort tid ble vindusspylerne aktivert, og Berg stanset bilen midt i veibanen ca 500 m. øst for Vesterelv campingplass regnet etter veien. I følge Berg gikk han ut, åpnet panseret og idet han åpnet dette, blaffet flammene voldsomt opp som et "smell". Berg mener at han lukket panseret, og ble stående et øyeblikk før han løp til Vesterelv camping for å tilkalle hjelp. Det legges videre til grunn at Berg ved ankomst til campingplassen først ringte lensmannen og oppgav til ham hvor brannen var, samt fikk oppgitt telefonnummeret til brannvakta og ringte dit. Berg returnerte så til brannstedet sammen med innehaveren av campingplassen, Kristiansen, i sistnevntes bil. Både Berg og Kristiansen har forklart at de ved ankomsten så at bilen var overtent.
Lagmannsretten er enig med UNI at det normalt tar ca 3 min. for en yngre mann, som Berg, å tilbakelegge strekningen mellom brannstedet og campingplassen til fots. Tilbaketuren med Kristiansens bil kan neppe tatt mer enn ca 1 min. Fra Berg åpnet panseret til han og Kristiansen sammen var tilbake på brannstedet, kan det således i høyden ikke ha tatt mer enn 10 min., mest sannsynlig 6 - 7 min. Brannvakta har notert at brannen ble varslet kl. 19.15, og bilen må etter dette ha blitt observert overtent av Berg og Kristiansen ca kl. 19.16.
Lagmannsretten legger videre til grunn som forklart av de sakkyndige vitnene, og også vist på demonstrasjonsfilmen fra Sverige, at det ved oppstart av brann i en bils motorrom normalt tar atskillig tid før brannen sprer seg videre til bilens kupé. Brann i motorrom kan teoretisk tenkes forårsaket ved kortslutning i det elektriske anlegget, men dette vil i tilfelle ikke alene være tilstrekkelig til å forklare en brann av en hastighet og omfang som i dette tilfellet. Dersom det ikke foreligger en lekkasje fra brennstoffanlegget, vil det kun være ca 1 - 1 1/2 dl bensin i motorens forgasser. En slik bensinmengde kan tenkes å ha medført en lokal brann i motorrommet, men vil ikke være tilstrekkelig til å utvikle en brann med det resultat som man har i denne saken. I denne forbindelse vises det til at det sakkyndige vitnet, Enoksen, har vært med på flere forsøk hvor man forsøkte å anstifte en brann i motorrom ved kortslutning på bilens elektriske anlegg, men dette hadde aldri lyktes. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette forholdet idet brannen med en slik rask utvikling som forklart av Berg og Kristiansen, bare kan tenkes dersom det er tilført en betydelig mengde drivstoff eller annen brennbar væske til motorrommet.
Dersom brannen ikke er påsatt, må denne i tilfelle skyldes en kombinasjon av primær kortslutning i det elektriske anlegget og en bensinlekkasje. Berg merket under kjøringen like før bilen ble stanset at det var en svak røyklukt, men han har ikke observert noen bensinlukt. Bergs forklaring om hendelsesforløpet før bilen ble hensatt på brannstedet, er således lite forenlig med en brann oppstått ved kortslutning og en samtidig bensinlekkasje. Det tilføyes i denne forbindelse at dersom brannen hadde pågått i noen tid under kjøringen, og med en bensinlekkasje, ville det også raskt utvikle seg en meget generende lukt fra motorens brennbare komponenter. Det hadde således vært å forvente at Berg allerede før han stanset bilen, hadde merket denne lukten. Det normale i en slik situasjon er også at bilens motor stanser kort tid etter branntilløp.
Baserer man seg på Bergs forklaring om at han kun merket en svak røyklukt, og en sekundær kortslutning i tilknytning til spyleranlegget, må lekkasjen fra brennstoffanlegget ha utviklet seg fra det øyeblikk bilen ble stanset eller meget kort tid før dette. Fotografi fra brannstedet viser at bilen ble stanset på et område hvor veibanen er horisontal eller tilnærmet horisontal. I og med at brennstoffrøret av stål avsluttes i høyde med overkant av innerskjermen til forhjulet, er det usannsynlig at overtrykk i bensintanken i kombinasjon med en bensinlekkasje har tilført motorrommet en bensinmengde av noen betydning i brannens startfase og den første tiden deretter. I følge det sakkyndige vitnet, Weum, vil man kunne frakople plastdelen fra brennstoffrøret av stål uten at det lekker ut bensin fra tanken. Dette har da sammenheng med høydeforskjellen mellom bilens tank plassert under bagasjerommet og avslutningen av brennstoffrøret av stål i nivå med øvre kant av skjermen til forhjulet.
Lagmannsretten kan heller ikke se at temperaturutviklingen i motorrommet kan ha ført til trykkstigning i tanken under brannens første del. Som vist i demonstrasjonsfilmen vil det ta atskillig tid før man får en temperaturstigning av betydning i bilens kupé og området lengre bak i bilen ved en motorbrann. Med en hastighet og omfang som denne brannen har hatt, er det vanskelig å forstå at en parkert bil på tilnærmet horisontal veibane - og uten hjelp fra bensinpumpen - kan få en tilførsel av brennstoff til motorrommet av et slikt omfang som i dette tilfelle har vært nødvendig for at bilen skulle bli overtent i løpet av et tidsrum på 6 - 10 min. At det i sluttfasen av en slik brann vil skje en gradvis oppheting også av de bakre deler av bilen, herunder brennstofftanken, og dermed trykkøkning i tanken, kan således ikke forklare tilførslen av en betydelig mengde brennbar væske i brannens startfase. Det vises i denne anledning til at vitnet Kristiansen - ennå mens Berg var opptatt i telefonen - så en betydelig røykutvikling fra vinduet, og tenkte at det ville være liten hjelp i å tilkalle brannvesenet.
I tillegg kommer at det er påvist ganske høye verdier av metallet brom i sotlaget på innersiden av bilens frontrute. Dette viser at det i kupéen har vært røyk forårsaket av brent blybensin. Det er på det rene at sidevinduet på førersiden var i nedrullet posisjon slik at røyk fra motorrommet kan ha trengt inn i kupéen. I rapport av 11. september 92 fra Senter for Industriforskning er det oppgitt funn av tydelige mengder av brom på venstre side foran og tydelige spor av brom på høyre side foran. I følge det sakkyndige vitne Enoksen er disse verdiene en klar indikasjon på at det har vært sprøytet blybensin inn på setene i kupéen. Verdiene oppgis å være for høye til at de alene kan forklares ved røykinntrengning fra motorrommet.
I totalvurderingen må lagmannsretten i hvert fall basere seg på at funnet av brom på glass fra frontrutens innerside med større sannsynlighet indikerer at bensin er blitt sprøytet inn på setene enn at funnet skriver seg fra røykinntrengning fra motorrommet via det åpne vinduet. I denne sammenhengen har de sakkyndige vitnene pekt på at bilde 11 i fotomontasjen fra den tekniske undersøkelsen er mest forenlig med en brann der det har vært sprøytet bensin inn på setene. Lagmannsretten er enig i at bilde 11 er med på å forsterke inntrykket av at sotavsetningen med brom skyldes at blybensin er blitt sprøytet inn på setene før brannen.
Lagmannsretten antar videre at det foreligger en overvekt av sannsynlighet for at denne bilen ikke kunne tjene til innbytte ved kjøp av ny bil hos merkeforhandler, og at det er tvilsomt om bilen ved et privat salg kunne utbringe en pris svarende til forsikringstakst. At Bergs søster hadde angitt et uforpliktende tilsagn om interesse i kjøp av bilen, avsvekker ikke den forholdsvis nære muligheten for at bilen ved salg ikke ville dekke den samlede verdi av de utgifter og det arbeid som Berg hadde nedlagt i bilen. Ifølge Enoksen viste den tekniske undersøkelsen at arbeidet med oppretting av bilen til dels hadde et amatørmessig preg, og Weum anså oppbyggingen av denne bilen etter skadene i 1989 for å være en økonomisk feilinvestering. Selv om man ikke ut fra dette kan trekke en konklusjon om økonomisk vinning i en bestemt størrelsesorden, er det ikke ut fra bevisførslen slik at man kan - som hevdet av Juuso og Berg - kan se at et forsikringsoppgjør snarere viille ført til tap enn til vinning.
Hvor vidt brannstedet fremstår som mer eller mindre egnet for en brannstiftelse, avhenger naturligvis av hvilke forberedelser som kunne ha vært gjort før bilen ble parkert og brann anstiftet, samt de konkrete overlegninger om oppdagelsesrisiko en gjerningsmann har foretatt, herunder også ut fra egnede alternative steder og muligheten for å kombinere dette med et troverdig ærende. Dette brannstedet ligger etter de foreliggende opplysninger nokså avskjermet fra den øvrige bebyggelse, men er samtidig uoversiktlig i den forstand at Berg ikke kunne være sikker på å bli iakttatt. At det under brannen ikke kom tilskuere til stedet, gir imidlertid en klar indikasjon på at det hensett til tid og sted ikke var trafikk av folk i den umiddelbare nærhet av brannstedet. Lagmannsretten kan ut fra dette ikke se at stedet fremstår som et uegnet valg.
Lagmannsretten kan etter bevisførslen omkring kjøpet av ny bil i august 1992 ikke se at det er trekk ved dette som gir grunnlag for å trekke konklusjoner av vekt i totalvurderingen.
Etter en samlet vurdering er lagmannsretten blitt stående ved at det foreligger en slik klar sannsynlighetsovervekt for at brannen er forsettlig anstiftet at vilkårene for å nekte utbetaling av forsikringssummen er til stede. Det ligger implisitt i dette at Berg har anstiftet brannen. Hans ektefelle kan dermed etter reglene om identifikasjon heller ikke få noen utbetaling. Anken har etter dette ikke ført frem og Inger Juuso og Audun Berg må etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte saksomkostningene for lagmannsretten. Advokat Gundersen har inngitt omkostningsoppgave på tilsammen kr 49.440,- hvorav kr 30.000,- gjelder salær, mens det øvrige beløp gjelder reiseutgifter og opphold for advokaten og selskapets saksbehandler som også var vitne i saken, samt de to sakkyndige vitnene. Oppgaven finnes rimelig og legges til grunn. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Inger Juuso og Audun Berg dømmes til å erstatte UNI Storebrand Skadeforsikring AS sakens omkostninger for lagmannsretten med kr 49.440,- - kronerførtinitusenfirehundreogførti 00/100 - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.