LH-1995-476
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-05-31 |
| Publisert: | LH-1995-00476 |
| Stikkord: | Barnevern |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Senja herredsrett nr 95-00031 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1995-00476 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Arild Espegren, 4600 Kristiansand). Ankemotpart: X kommune (Prosessfullmektig: Advokat Ulf E Hansen, 9000 Tromsø). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Bugge Nordén, formann. Lagdommer Bård Gaarder. Konstituert lagdommer Anders Stilloff. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1992) §4-21, Tvistemålsloven (1915) §483, Barnevernloven (1953) §48, Rettshjelpsloven (1980) §19, §4-1 |
Saken gjelder spørsmål om omsorgen for en 5 år gammel pike skal tilbakeføres til hennes mor i henhold til barnevernloven §4-21.
B er født xx.xx.1991. X kommune overtok omsorgen for henne ved vedtak av 15 juli 1992, og hun har senere vært plassert i fosterhjem hos C og D i Y i Troms. Bs mor, som etter å ha giftet seg høsten 1995 heter A hadde samtykket i omsorgsovertakelse for et tidsrom av minst 2 år. Hun har alene foreldreansvaret for B.
A fremsatte 27 august 1993 krav om tilbakeføring av omsorgen for B fra julen 1993. Saken ble fremmet for Fylkesnemnda for sosiale saker i Troms og Finnmark. Barneverntjenestens innstilling for fylkesnemnda var at omsorgen ikke skulle tilbakeføres. Fylkesnemnda traffødt xx.xx.1994 slikt vedtak:
1. Med hjemmel i lov om barneverntjenester §4-21 skal X kommune fortsatt ha omsorgen for B, f. xx.xx.1991.
2. A gis rett til samvær med B 1 gang i måneden, fra fredag til søndag i Y. Dersom samværet gjennomføres etter planen, gis A rett til å ha B hos seg på sitt hjemsted 1 uke i august.
Første samvær forutsettes avviklet før 10. juni 1994.
3. X kommune utreder saken videre og bringer saken inn for nemnda innen 6 måneder fra 1 mai d.å."
Fylkesnemnda traff deretter den 22 november 1994 nytt vedtak med følgende ordlyd:
1. Krav fra A om tilbakeføring av B, f. xx.xx.1991 tas ikke til følge, jfr. lov om barneverntjenester §4-21.
2. A og B gis rett til samvær med hverandre inntil 4 ganger pr. år. Samværene skal vare fra fredag til søndag og finne sted i Y-området.
To av samværene kan forlenges til inntil en uke dersom forholdene ligger til rette for dette. Disse samværene skal foregå under tilsyn.
Fylkesnemndas vedtak av 18 mai 1994 var enstemmig. Vedtaket av 22 november 1994 er truffet under dissens 3 mot 2, idet nemndas 2 alminnelige medlemmer stemte for at omsorgen for B skulle tilbakeføres til moren.
A brakte fylkesnemndas vedtak av 22 november 1994 inn for Senja herredsrett. Herredsretten, satt med fagkyndige meddommere, avsa 19 juli 1995 dom med slik domsslutning:
X kommune frifinnes.
Om saksforholdet vises til fylkesnemndas to vedtak og herredsrettens dom.
A har i rett tid påanket herredsrettens dom. Anken retter seg mot herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse, og hun har for lagmannsretten opprettholdt kravet om tilbakeføring av omsorgen. X kommune ved barneverntjenesten har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt i Tromsø 22-24 mai 1996. Den ankende part møtte og ga forklaring. For X kommune møtte sosialkurator Jutta Maurer. Det ble i tillegg avhørt 8 vitner. Som sakkyndige for lagmannsretten har vært oppnevnt sjefpsykolog Gunnar Oland Åsen, Kristiansand og psykolog Trond A Skjæveland, Tromsø. Åsen var også oppnevnt som sakkyndig for fylkesnemnda, mens Skjæveland er ny for lagmannsretten. De sakkyndige har avgitt felles erklæring, datert 23 april 1996 og møtte begge under ankeforhandlingen.
I faktisk henseende står saken i en noe annen stilling enn for herredsretten, idet den ankende part nå har inngått ekteskap med E, som hun nettopp har fått en datter sammen med.
Det bemerkes at X kommune opprinnelig påstod anken avvist som for sent fremsatt. Etter den redegjørelse som ble gitt av den ankende part ved ankeforhandlingens innledning, ble avvisningspåstanden frafalt. Lagmannsretten finner det klart at anken er rettidig.
A har i korthet anført:
Utgangspunktet i norsk rett er at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre. Dette gjelder etter barnevernloven §4-21 også ved tilbakeføring av omsorgen for barn som har vært fosterhjemsplassert. Når de forhold som begrunnet omsorgsovertakelsen ikke lenger er til stede og foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg, skal barnet tilbakeføres med mindre det kan medføre fare for alvorlige problemer. I dette ligger at det må være fare for alvorlige skadevirkninger på lengre sikt.
A kan gi B god og tilstrekkelig omsorg nå. Hun har i betydelig grad modnet og evnet å dra lærdom av de erfaringene hun har med seg fra en vanskelig og konfliktfylt barndom og oppvekst og en til tider turbulent tilværelse etter at hun ble voksen. Hun er nå i et stabilt og godt parforhold med E. Paret har giftet seg og fått barn og er fast etablert med nytt hus i Z. Der er de også godt integrert i et sosialt nettverk med hans familie og venner.
Tilbakeføring av B kan ikke forventes å medføre større problemer enn hva som typisk er forbundet med dette. B kjenner sin mor og har hatt regelmessig samvær med henne mens hun har vært i fosterhjem. Opplysningene om B tyder på at hun er et oppvakt og alminnelig robust barn. De sakkyndiges antakelser om at hun er spesielt sårbar for adskillelser er i stor grad basert på alminnelige antakelser. Dessuten er det lagt for stor vekt på Bs angivelige reaksjoner etter oppholdet på Z i august 1994 og samværet på Y hotell måneden etter. A erkjenner at det må gjennomføres en gradvis tilvenningsprosess og er innstilt på å samarbeide med fosterforeldrene og barnevernet om dette. Dersom det viser seg at B virkelig får alvorlige problemer etter flyttingen, vil hun eventuelt la henne flytte tilbake til Y.
A erkjenner at det er situasjonen i dag som er avgjørende for tilbakeføringsspørsmålet, men hun mener likevel det bør legges en viss vekt på bakgrunnen for omsorgsovertakelsen. Det var den gang ikke dekning for tvangsmessig omsorgsovertakelse. A søkte bistand hos barnevernet i en vanskelig livssituasjon og gikk med på frivillig omsorgsovertakelse etter å være gitt klart løfte om at hun ville få B tilbake dersom hun forlangte det. Hun føler seg på denne bakgrunn ført bak lyset av barnevernet, og det er kritikkverdig at barnevernet ikke gjorde mer for å undersøke alternative hjelpetiltak i 1992. Det er derfor grunn til å vurdere ekstra nøye om det er tilstrekkelig grunn til å opprettholde omsorgsovertakelsen.
Den ankende part har særlig vist til Høyesteretts dommer i Rt-1984-289, Rt-1991-668 og Rt-1992-1303. Sakene har flere parallelle trekk og illustrerer de avveininger retten må foreta. Spesielt viser dommene at retten må forholde seg selvstendig og kritisk til de sakkyndiges oppfatning, og at tilbakeføring av omsorgen kan skje også ved mer langvarige fosterhjemsopphold enn i nærværende sak.
Også vedtaket om samværsrett er subsidiært angrepet. A har imidlertid under prosedyren tilkjennegitt at samværsordningen foreløpig bør opprettholdes som hittil, med samvær en helg hver 3 måned, hvorav 2 ganger årlig utvidet til en uke.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. X kommunes omsorgsovertakelse av B oppheves og hun tilbakeføres til biologisk mor så snart dette er forsvarlig.
2. (Subsidiært): A skal ha rett til samvær med B etter rettens fastsettelse.
X kommune har i korthet anført:
Kommunen er enig i det rettslige utgangspunkt den ankende part har tatt. Det må imidlertid ved praktiseringen av barnevernloven §4-21 legges vekt på hensynet til barnets beste som overordnet målsetning, jf barnevernloven §4-1. I nærværende sak er vilkårene for tilbakeføring ikke til stede. Situasjonen i dag er avgjørende, og saksbehandlingen i forbindelse med omsorgsovertakelsen spiller derfor en helt underordnet rolle. Etter ankemotpartens oppfatning er vilkårene for tilbakeføring av omsorgen ikke til stede, og man bør i dette tilfelle gå inn for en langsiktig fosterhjemsplassering.
As omsorgsevne har klart bedret seg i løpet av de senere år, slik at man fra kommunens side ikke bestrider at hun sammen med sin ektemann E kan gi forsvarlig omsorg til den datter hun nå har fått med ham. Den grunnleggende umodenhet i hennes karakter er imidlertid fortsatt til stede, og det er reell risiko for ustabilitet, med skifte av partner, flytting etc. A mangler tilstrekkelig selvinnsikt, og det er tvilsomt hvor langt hun evner å gjennomføre det hun setter seg fore og hvordan hun vil reagere ved frustrasjoner og problemer av den art som nødvendigvis melder seg i parforhold. Erfaringene viser at A i slike situasjoner er tilbøyelig til å prioritere egne behov.
A har etter kommunens oppfatning fortsatt ikke den nødvendige omsorgsevne spesielt i forhold til B. Datteren er spesielt sårbar og vil kreve særlig omsorg i forbindelse med en flytting fra fosterforeldrene. A mangler innlevelse i hvilke problemer flyttingen vil medføre for B, og vil ikke i tilstrekkelig grad kunne dekke dette behovet. Flyttingen vil derfor - som de sakkyndige har gitt uttrykk for - medføre betydelig fare for skadevirkninger for B. Hun er vokst opp i Y med fosterforeldrene som psykologiske foreldre og med de to fosterbarna i hjemmet som "brødre". Fosterforeldrene er også på sin side knyttet til B som til en datter og ønsker å beholde henne. Selv om B kjenner sin mor, er situasjonen i Z helt ny for henne, og det er fosterfamilien i Y som er hennes hjem. Man har ikke råd til å ta den sjanse en flytting vil innebære for henne.
Samværsordningen bør opprettholdes som nå.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
Herredsrettens dom stadfestes.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:
Barnevernloven §4-21 1. og 2. punktum lyder slik:
Fylkesnemnda skal oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Avgjørelsen skal likevel ikke oppheves dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet.
Bestemmelsen innebærer en lovfesting av de materielle vilkår for oppheving av omsorgsvedtak, slik de var utviklet i rettspraksis med støtte i barnevernloven av 1953 §48. Avgjørelsen skal treffes ut fra forholdene i dag, og retten prøver alle sider av saken.
Ved avgjørelsen av om omsorgen for B skal oppheves, må lagmannsretten ta standpunkt til mors omsorgsevne, og til om flytting kan innebære alvorlige problemer for B, som har vært i fosterhjemmet i ca 4 år, siden hun var 13 måneder gammel.
A er født xx.xx.1972. Hun var således 19 år gammel da hun fikk B og 20 år gammel da hun overlot omsorgen for datteren til barnevernet i X. Hun var etter fødselen alene om omsorgen for datteren. Bs far var kjent, men han ønsket ifølge A ikke å ha noe forhold til datteren. Selv har A hatt en meget vanskelig barndom og oppvekst, i et hjem med innslag av alkoholmisbruk og vold. Foreldrene ble skilt i 1986. Bosituasjonen har vært ustabil med en rekke flyttinger. Da B ble født, bodde A hos moren, men flyttet senere flere ganger. I X oppholdt hun seg midlertidig da hun søkte barnevernsmyndighetenes bistand til å få datteren midlertidig plassert i fosterhjem. Også under sakens behandling etter at hun krevet omsorgen for datteren tilbake i 1993, har A flyttet og skiftet partner flere ganger. Situasjonen i dag fortoner seg imidlertid adskillig mer oppløftende. Hun har nå bodd ca halvannet år sammen med E og giftet seg med ham i november 1995. Paret har etablert seg i nybygget enebolig i Z, der de også har familie og omgangskrets, og de har nå en nyfødt datter. Begge har gitt uttrykk for at de har et godt og stabilt forhold, og har gitt uttrykk for sterkt ønske om å overta omsorgen for B og skape et hjem for henne. Også Es familie støtter dem i dette. De sakkyndige for lagmannsretten har gitt uttrykk for at A i dag må anses å ha evne til å gi barn forsvarlig omsorg, og at det således ikke er grunn til å trekke i tvil at hun sammen med E kan skape et godt hjem for den datteren de nå har fått. Lagmannsretten legger også dette til grunn. As omsorgsevne er imidlertid i betydelig grad avhengig av den omsorg hun selv mottar, og er derfor forholdsvis skjør. At hun evner å opprettholde et stabilt og godt forhold til E, er derfor sentralt. For lagmannsretten er det likevel unødvendig å gå nærmere inn på risikoen for ny ustabilitet i As livssituasjon i fremtiden, idet avgjørelsen ikke beror på en en vurdering av slike forhold.
Kommunen har heller ikke bestridt at A har vært gjennom en meget positiv utvikling, og sagt seg enig i at hun nå har generell omsorgsevne. Det er imidlertid - med støtte i de sakkkyndiges uttalelser - anført at hun ikke har de spesielle forutsetninger som kreves for å takle tilbakeføringen av B på en trygg og god måte, særlig at hun mangler tilstrekkelig evne til innlevelse i hennes situasjon, og at hun derfor ikke kan gi B forsvarlig omsorg. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på dette, idet retten anser det annet vurderingstema - Bs problemer ved en flytting - som avgjørende i saken.
B er nå 5 år gammel og har vært i fosterhjemmet siden hun var 1 år. Hun er i dag klart tilknyttet fosterforeldrene som mor og far, selv om hun kjenner sin biologiske mor, som hun kaller "mamma A". Hun har fått en trygg og god oppvekst hos fosterforeldrene, som for sin del ønsker å beholde B og gjerne adoptere henne som sin datter, uten at dette er noe vilkår. Under enhver omstendighet ønsker fosterforeldrene at B skal opprettholde kjennskapet til og kontakten med sin mor. Bevisførselen for lagmannsretten har tegnet et klart og entydig positivt bilde av Bs omsorgssituasjon i fosterhjemmet. De sakkyndige har i sin uttalelse på side 21 formulert det slik:
B har levd 4 av sine 5 år i dette fosterhjemmet. Hennes fungering og det inntrykket fosterhjemmet gir tyder på at det er i dette hjemmet hun er blitt trygg og at det er her hun har knyttet seg til mennesker og utviklet egen identitet. Det er videre klart at fosterforeldrene opplever seg som sterkt knyttet til henne, og at de dermed gir henne anledning til å oppleve at hun hører til her.
Slik de sakkyndige opplever det er B en snart 5 år gammel jente som har levd det livet hun husker hos sine fosterforeldre. Hun er knyttet til dem og de er knyttet til henne. Hun har videre to "brødre" som hun også er knyttet til. Hun viser i det daglige tegn på tilpasning og fremstår som et "normalt" barn. Under visse betingelser har hun vist meget sterke reaksjoner når hennes atskillelsesangst aktiviseres. Slik de sakkyndige vurderer henne bør hun ikke påføres flere slike opplevelser.
Begge de sakkyndige har gitt uttrykk for at omsorgen for B ikke bør tilbakeføres til moren. I deres skriftlige rapport er det i den oppsummerende konklusjon på side 21 bl.a. uttalt:
B bør ikke tilbakeføres til sin biologiske mor. Dette begrunnes hovedsakelig utfra Bs sårbarhet i forhold til relasjonsbrudd. Hun er pr. i dag klart tilknyttet sine fosterforeldre og søsken, og et varig brudd i disse relasjonene vil sannsynligvis påføre henne ytterligere relasjonsforstyrrelser.
Tilstedeværelsen av disse forstyrrelsene er relativt uavhengige av hennes mors evne til omsorg for sin datter. Man kan heller ikke utelukke at As klart mangelfulle innsikt i datterens behov for kontinuitet vil øke snarere enn redusere skadene B vil bli tilført ved en evt. tilbakeføring.
De sakkyndige har i sine muntlige forklaringer opprettholdt sin konklusjon og utdypet premissene for denne. Spesielt har de gitt klart uttrykk for at de anser faren for skadevirkninger ved flytting av B for å være betydelig. Risikoen er ikke begrenset til overgangsproblemer, men gjelder alvorlige og varige skadevirkninger. De har funnet konkret grunn til frykt for at B vil kunne utvikle en alvorlig barnedepresjon ved flytting. De sakkyndige har særlig fremhevet Bs spesielle sårbarhet for adskillelse, som ses i sammenheng med at primærtilknytningen til moren ikke var fullført da omsorgen ble overtatt. Dessuten var tilknytningen på grunn av de mangler som knyttet seg til omsorgssituasjonen i hennes første leveår svakere enn normalt. Primærtilknytningen ble dernest fullført hos fosterforeldrene. At B har en slik særlig sårbarhet, er en slutning som ikke er basert utelukkende på generelle erfaringer, men som støttes av opplysninger fra flere hold, særlig barnehave og fosterhjem, om hennes adferd og reaksjoner. Bs sterke reaksjoner etter besøket i Z i august 1994 og under samværet med moren på Y hotell måneden etter, er tillagt adskillig vekt, men står ikke alene. Av betydning er bl.a. også Bs helt uvanlig lange og vanskelige tilvenning til barnehaven. De sakkyndige har begge gitt uttrykk for at deres konklusjon i dette tilfelle ikke fremstår som tvilsom.
Vurderingen av om tilbakeføring av omsorgen vil være til skade for B, må nødvendigvis bygge på antakelser. Lovens utgangspunkt er at barn vil ha best av å vokse opp hos biologiske foreldre, og at omsorgen skal tilbakeføres i den utstrekning dette er mulig og forsvarlig. De avgjørelser av Høyesterett som er særlig påberopt av den ankende part, illustrerer at domstolene stilles overfor meget vanskelige avgjørelser når vekten av det biologiske prinsipp i konkrete tilfeller skal veies mot risikoen for skadevirkninger ved en flytting. Dommene viser at en fosterhjemsplassering av en slik varighet som i nærværende sak ikke i seg selv representerer noe kategorisk hinder mot tilbakeføring, men rettspraksis er på dette saksomområde av begrenset verdi ved den konkrete avgjørelse som skal treffes. Iht barnevernloven §4-1 skal hensynet til barnets beste skal tillegges avgjørende vekt ved anvendelsen av lovens bestemmelser, og det skal legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen. I et tilfelle som dette - ved en langvarig foterhjemsplassering hvor barnet har fått en så sterk tilknytning til fosterhjemmet- må det biologiske prinsipp nedtones, slik Høyesterett også har formulert det i avgjørelsen i Rt-1995-479.
A har gitt sterkt uttrykk for at hun fortjener å få en sjanse til å få tilbake omsorgen for datteren, og dette er en oppfatning som etter det inntrykk lagmannsretten har dannet seg, med aktivt engasjement deles av hennes ektemann, hans familie og parets miljø ellers i Z. I dette engasjementet inngår også indignasjon mot barnevernstjenesten i X, og for A representerer det et problem at hun føler seg ført bak lyset av barnevernet. Hun samtykket i en midlertidig omsorgsovertakelse etter å være forespeilet at det var opp til henne selv når hun ville få datteren tilbake. At hun er gitt et slikt inntrykk, bekreftes av sosialkontorets innstilling til vedtak. På denne bakgrunn er det ikke vanskelig å forstå As holdning, og det er betimelig å stille kritiske spørsmål ved den informasjon hun ble gitt om konsekvensene av sitt samtykke. Etter lagmannsrettens inntrykk bestemte barnevernsmyndighetene seg ganske tidlig for at man burde gå inn for langvarig fosterhjemsplassering, og man har ikke gjort noe aktivt for å bidra til en tilbakeføring av omsorgen til moren. Hensett til at overtakelsen av omsorgen for et så lite barn i den situasjon som forelå lett kunne bli definitiv, er det grunn til å stille spørsmål ved om ikke barnevernet burde gjort mer for å søke altnerativer slik at barnet kunne bli hos moren.
A har under ankeforhandlingen gitt et meget positivt - og hensett til hennes bakgrunn - beundringsverdig inntrykk, og det er ikke vanskelig å føle sympati med henne i bestrebelsene for å få tilbake omsorgen for datteren og ta del i følelsen av at hun fortjener å få en sjanse. Dette er imidlertid ikke det riktige perspektiv for avgjørelsen, som primært må treffes på grunnlag av hva som i dag kan antas å være til Bs beste. Å få tilbake omsorgen for et barn, er ikke noe foreldrene gjør seg fortjent til, men som skal skje dersom lovens vilkår er oppfylt. I dette tilfelle finner lagmannsretten å måtte legge avgjørende vekt på de sakkyndiges uttalelse, hvoretter risikoen for alvorlige skadevirkninger ved flytting av B må anses å være så betydelig at det ikke er forsvarlig å utsette henne for dette. I motsetning til hva tilfelle var i Rt-1992-1303, hefter det etter lagmannsrettens oppfatning ikke noen mangler av betydning ved premissene for de sakkyndiges anbefalinger.
Også spørsmålet om samværsrett er innbrakt for lagmannsretten. A har imidlertid gitt uttrykk for at en samværsrett av det omfang hun har hatt hittil, er passende. Av økonomiske grunner og av hensyn til omsorgen for hennes nye barn, er det vanskelig å finne plass for hyppigere samvær for tiden. De sakkyndige har begge gitt uttrykk for at den nåværende samværsordningen bør opprettholdes og iallfall ikke trappes opp. Før B er blitt eldre og føler seg helt trygg, bør det ikke gjennomføres samvær i Z. Lagmannsretten er på denne bakgrunn kommet til at det ikke er grunn til å foreta endringer i den samværsordning fylkesnemnda har fastsatt.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste.
Den ankende part er iht rettshjelploven §19 nr 2 innvilget fri sakførsel. Kostnadene ved saken bæres iht tvistemålsloven §483 av staten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Herredsrettens dom stadfestes.