LH-1995-578

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-04-30
Publisert:	LH-1995-00578
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Lofoten herredsrett nr 95-00168 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1995-00578 A.
Parter:	Ankende part: 1. Elbjørg Sundt Johansen, 8336 Strengelvåg 2. Berit E Johnsen, 8430 Myre (Prosessfullmektig: Advokat Nils H Storeng, 0211 Oslo). Ankemotpart: Myregruppen AS, 8430 Myre (Prosessfullmektig: Advokat Oskar Rønbeck, 0305 Oslo).
Forfatter:	Ekstraordinær lagdommer Kjell H Hugaas. 3 meddommere - Mindretall: Lagdommer Dag Bugge Nordén, formann. Lagdommer Knut Sundquist. 1 meddommer
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §60, §62, Arbeidsmiljøloven (1977), Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §179, §180, §366, §367, §375, §61

Saken gjelder tvist om gyldigheten av oppsigelse i arbeidsforhold.

Elbjørg Johansen, Berit Johnsen og Oddbjørg Ditlefsen ble den 20 januar 1995 oppsagt fra sine stillinger i Myregruppen AS, som er en stor fiskeforedlingsbedrift på Myre i Vesterålen. Elbjørg Johansen og Oddbjørg Ditlefsen var ansatt i administrasjonen i stillinger som henholdsvis regnskapssekretær og sekretær. Berit Johnsen var ansatt som salgssekretær. Oppsigelsene var begrunnet i virksomhetens forhold - gjennomføring av rasjonaliserings- og effektiviseringstiltak. Samtlige reiste ved stevning til Lofoten herredsrett den 3 april 1995 søksmål for å få kjent oppsigelsene ugyldig. Herredsretten avsa 25 september 1995 dom med slik domsslutning:

1. Myregruppen AS frifinnes

2. I saksomkostninger betaler Oddbjørg Ditlefsen, Elbjørg Sundt Johansen og Berit E Johnsen til Myregruppen AS kr 40300 innen 14 dager fra dommens forkynnelse.

I forhold til Ditlefsen og Johansen er dommen avsagt under dissens, idet en meddommer stemte for at oppsigelsen av disse skulle kjennes ugyldig. I forhold til Berit Johnsen er dommen enstemmig. Det vises om sakens bakgrunn og partenes anførsler for herredsretten til herredsrettens dom.

Elbjørg Sundt Johansen og Berit Johnsen har i rett tid påanket herredsrettens dom. Anken retter seg mot bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Myregruppen AS har tatt til gjenmæle for lagmannsretten. Oddbjørg Ditlefsen har ikke påanket herredsrettens dom.

Elbjørg Johansen og Berit Johnsen har begge stått i sine stillinger etter oppsigelsen. I forbindelse med anketilsvaret fremmet Myregruppen AS begjæring om rettens kjennelse for at de ankende parter skulle fratre sine stillinger i medhold av arbeidsmiljøloven §61 nr 4. Ved lagmannsrettens kjennelse den 14 desember 1995 ble begjæringen ikke tatt til følge.

Ankeforhandling ble holdt 16-18 april 1996 på Sortland. De ankende parter møtte og ga forklaring. Som partsrepresentant for ankemotparten møtte administrerende direktør Idar Gabrielsen. Det ble i tillegg avhørt 10 vitner, hvorav ett ved telefonavhør. Av disse er 8 nye for lagmannsretten. Saken står i samme stilling som for herredsretten, men er i bevismessig henseende noe bedre opplyst.

Elbjørg Sundt Johansen og Berit E Johnsen har i korthet anført:

Ved vurderingen av om oppsigelsene har tilstrekkelig saklig grunn må det i medhold av arbeidsmiljøloven §60 nr 2 annet ledd foretas en avveining mellom virksomhetens behov og de ulemper oppsigelsen medfører for den ansatte. Avgjørelsen må forankres i forholdene på oppsigelsestiden, og det er arbeidsgiveren som må sannsynliggjøre at det var tilstrekkelig grunnlag for oppsigelsene.

I forhold til begge de ankende parter må det legges vesentlig vekt på at bedriftens saksbehandling ikke har vært tilfredsstillende, og at hovedavtalens krav til drøfting ved omlegging av virksomheten i §9-4 ikke er oppfylt. Det ble fra august 1994, like etter at Gabrielsen hadde tiltrådt som ny administrerende direktør, iverksatt omfattende permitteringer, også i administrasjonen, og han uttalte at man måtte regne med at det ville bli oppsigelser. De tillitsvalgte etterlyste utover høsten flere ganger informasjon om hvilke planer bedriften hadde for rasjonalisering i administrasjonen, uten å få noe svar. Først i møte 15 desember 1995 ble det fremlagt et detaljert forslag til tiltak, med oppsigelse av de tre ansatte saken gjelder, Oddbjørg Ditlefsen, Elbjørg Johansen og Berit Johnsen. Det fastholdes for lagmannsretten at de ikke før noen timer i forveien mottok innkalling til møtet.

Bedriftens forslag var ikke noen slik invitt til ytterligere drøftelser med de ansatte som det er påstått, men innebar et fait accompli. Selv om det ble avholdt et nytt møte 12 januar 1995, der de ansatte var bistått av en sentral representant for deres fagorganisasjon Norges Funksjonærforbund (NOFU), hadde de ingen reell mulighet til å påvirke beslutningsprosessen. Dette skyldes bl.a. at bedriften ikke kunne redegjøre fyldestgjørende for hva vedtaket var bygget på. Således forelå ingen analyser eller beregninger av arbeidskraftbehovet i administrasjonen. Det ble henvist til innføring av ny informasjonsteknologi planlagt til 1 mai 1995, først innført fra 1 januar 1996, men konsekvensene av denne var ikke utredet. Først under hovedforhandlingen i herredsretten ble det opplyst at Veiledningsinstituttet i Nord-Norge (VINN) var gitt konsulentoppdrag, og at det var avgitt en rapport av 10 mai 1995 som omhandlet dette tema.

Det medfører ikke riktighet at de ansatte eller deres representanter forholdt seg passive og meldte seg ut av beslutningsprosessen, men deres muligheter for å øve innflytelse ble avskåret på grunn av mangel på informasjon. De ansatte aksepterte ikke at det forelå fyldestgjørende premisser for å ta standpunkt til bedriftens forslag om innskrenkninger og gjorde gjeldende at spørsmålet måtte utredes nærmere.

For Elbjørg Johansen gjøres særskilt gjeldende at det pr 20 januar 1995 ikke var tilstrekkelig klarlagt at arbeidet med lønningsregnskapet, som ble delt mellom henne og lønningsbokholderen Aida Vangen, kunne utføres av én person. De erfaringene man hadde høsten 1994 under permittering var altfor spinkle, og det må tas i betraktning at også produksjonsavdelingen hadde innskrenkninger. Konsekvensene av ny EDB-løsning hadde man ikke oversikt over. Fremdeles er Elbjørg Johansen uenig i at det er grunnlag for å spare inn ett årsverk. Hun har hatt full beskjeftigelse i den tiden hun har stått i stillingen, og det har også i perioder vært arbeidet adskillig overtid.

På grunn av helseproblemer er det ikke mulig for Elbjørg Johansen å ta stilling i produksjonsavdelingen, slik hun er tilbudt. Konsekvensene for henne er i overskuelig fremtid arbeidsledighet. Også ektemannen er arbeidsledig, og familien har særdeles anstrengt økonomi. Bortfall av arbeidsinntekten får derfor alvorlige sosiale konsekvenser. I forhold til disse må bedriftens interesse i å spare kostnader ved nedskjæring av ett årsverk vike. Det må legges vekt på at økonomien i konsernet Myregruppen - som etter de ankende parters oppfatning må ses under ett - har vist en vesentlig bedring de to siste år, med overskudd på 10 millioner i 1994 og 9 millioner i 1995. Våren 1995 besluttet generalforsamlingen å utdele utbytte med kr 800000, noe som taler mot at bedriften befant seg i noen krisesituasjon.

Subsidiært gjør Elbjørg Johansen gjeldende at oppsigelsen er usaklig fordi hun ble utvalgt i stedet for Aida Vangen. Det skal etter hovedavtalen §9-12 legges vekt på ansiennitet under ellers like vilkår, og Elbjørg Johansen har lengst ansiennitet av de to i bedriften. De har i praksis samme arbeidsoppgaver og deler arbeidet ved lønningskontoret likt. Aida Vangen har ikke noen overordnet funksjon i forhold til Elbjørg Johansen. Begge har økonomisjef Ramberg som sin nærmeste overordnede. Elbjørg Johansen rammes også sterkere av oppsigelse enn Aida Vangen i og med at hun har ektemann i arbeid og heller ikke har mindreårige barn.

Dersom oppsigelsen er usaklig, må den kjennes ugyldig. Det er åpenbart ikke grunnlag for å treffe avgjørelse om at arbeidsforholdet skal opphøre i medhold av arbeidsmiljøloven §62 første ledd 2. punktum.

Elbjørg Johansen krever erstatning for ikke-økonomisk tap i medhold av arbeidsmiljøloven §62 nr 2. Det må ved utmålingen tas hensyn til den belastning det representerte for henne at bedriften fremsatte begjæring om fratreden med en begrunnelse som var krenkende for henne, og som var grunnløs.

Berit Johnsen gjør særlig gjeldende:

Berit Johnsen har som salgssekretær særlig arbeidet med salg av Myregruppens produkter. Hennes arbeidsoppgaver er ikke bortfalt, og det er heller ikke foretatt noen driftsinnskrenkning på hennes område, men salgsvirksomheten er omlagt i forbindelse med at oppgavene er tillagt det nystiftede datterselskapet Northern Seafood AS. Det dreier seg ikke om noen virksomhetsoverdragelse, men en omorganisering innenfor samme konsern. Oppsigelsen av hennes synes reelt sett å være begrunnet med at hun ikke hadde nødvendig kompetanse for stillingen. Dette bestrides. Hun hadde opparbeidet betydelig erfaring med salg av hvitfisk, også til kunder i utlandet, og hadde nødvendige engelskkunnskaper. At hun hadde kontakt med få og store kunder, var en bevisst strategi fra bedriftsledelsens side, og kan ikke legges henne til last. Det måtte fortsatt være plass for henne i Northern Seafood AS, og den omstendighet at tre nyansatte ble ansett bedre kvalifisert, gir ikke saklig grunn til oppsigelse av Johnsen.

Også Berit Johnsen har helseproblemer (kontakteksem) som medfører at hun ikke kan arbeide i produksjonen, hvor hun må bruke gummihansker. Hun er derfor ikke tilbudt annen passende stilling i bedriften.

Også Berit Johnsen krever erstatning for ugyldig oppsigelse. For henne må det ved utmålingen tas særlig hensyn til at hun av arbeidsgiveren ble fratatt sine arbeidsoppgaver i forbindelse med oppsigelsen, til tross for at hun benyttet retten til å stå i stillingen. Hun ble fratatt alt arbeid med salg og overført til administrasjonen i Myregruppen AS, der hun har gjort forefallende arbeid. For det meste har hun gått uten beskjeftigelse.

De ankende parter har begge dessuten særlig angrepet herredsrettens saksomkostningsavgjørelse og gjort gjeldende at saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §172 annet ledd ikke burde vært tilkjent.

De ankende parter har nedlagt slik endelig påstand:

1. Oppsigelsene av Elbjørg Sundt Johansen og Berit E. Johnsen kjennes ugyldig.

2. Elbjørg Sundt Johansen og Berit E. Johnsen tilkjennes hver erstatning nærmere fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 50000 for hver.

3. Elbjørg Sundt Johansen og Berit E. Johnsen tilkjennes saksomkostningene, såvel for herredsretten som for lagmannsretten.

Myregruppen AS har i korthet anført:

Oppsigelsene av Elbjørg Johansen og Berit Johnsen har tilstrekkelig saklig grunn. Ankemotparten kan i det alt vesentlige slutte seg til den begrunnelse herredsrettens flertall har gitt for Johansens og den samlede herredsrett for Johnsens vedkommende.

Sakens hovedproblemstilling er at det hersker uenighet mellom partene om vektleggingen av bedriftsøkonomiske mot sosiale hensyn. Dessuten er det uenighet om arbeidskraftbehovet på lønningskontoret.

Etter ankemotpartens oppfatning har bedriften gjennomført en korrekt saksbehandling. Det hadde allerede fra 1993 vist seg å være overkapasitet i administrasjonen, slik at det var grunn til å vurdere en rasjonalisering. Den formelle prosess startet først med møtet 15 desember 1994, og de forslag som ble fremlagt fra ledelsens side var ment som innspill som man forventet tilbakemelding om fra de ansatte. I samråd med de tillitsvalgte ble det berammet forhandlingsmøte 12 januar 1995 med deltakelser fra NOFU sentralt. De ansatte hadde imidlertid ingen alternative forslag; deres eneste standpunkt var at intet skulle gjøres inntil videre. Den steile holdning fra NOFU's representant hindret en konstruktiv dialog. Bedriften besluttet derfor å gjennomføre oppsigelsene i henhold til opprinnelig forslag.

I forhold til Elbjørg Johansen er det særlig spørsmål om hva som er det reelle stillingsbehovet på lønningskontoret, 1 eller 2 stillinger. Elbjørg Johansen har for lagmannsretten akseptert at det var overkapasitet og gitt uttrykk for at hun og Aida Vangen allerede høsten 1994 var kommet til at det var 1,5 stilling. Det fastholdes at bedriftens vurdering av behovet til 1 stilling er korrekt. Det ble i 1993 innført elektronisk tidsregistrering i produksjonen. Dette innebar en vesentlig forenkling av arbeidet på lønningskontoret. I løpet av høsten 1994 var det rullerende permitteringer i administrasjonen, slik at Aida Vangen og Elbjørg Johansen delte en stilling. Man så da av erfaring at dette var tilstrekkelig, også i den tiden det var full produksjonen. Økonomisjef Ramberg hadde inngående kjennskap til arbeidet på lønningskontoret og hadde arbeidslederansvaret i administrasjonen. Beslutningen om å redusere med ett årsverk på lønningskontoret er i hovedsak basert på den kunnskap og erfaring bedriftsledelsen hadde. Den planlagte innføring av ytterligere EDB-løsninger ble forventet å gi en ytterligere gevinst, men man mente at det allerede høsten 1994 var rom for reduksjon med ett årsverk.

Den omstendighet at Elbjørg Johansen ikke har vært uten beskjeftigelse i den tiden hun har stått i stillingen, utgjør ikke noe argument mot bedriften. Man søkte så langt som mulig å finne arbeid til henne. Bruk av overtid i administrasjonen er konsentrert til perioden omkring årsavslutningen for regnskapet. I resten av året er det ikke behov for overtid.

Det fremkom ikke fra de ansatte noe forslag til alternative løsninger, f.eks. om deling av stilling mellom Vangen og Johansen. I ettertid er det kommet frem at Vangen tilbød Johansen deling 50-50, men at hun ikke var villig til dette. Det fremkom heller ingen innsigelser mot utvelgelsen. Det fastholdes at valget av å beholde Aida Vangen var saklig. Begge hadde lang ansiennitet i bedriften, og forskjellen i bedriftsansiennitet var ubetydelig. Aida Vangen hadde ett år lenger ansiennitet i administrasjonen, og hun hadde som lønningsbokholder en overordnet funksjon med hovedansvaret for det arbeid som ble utført av de to. At de ellers utførte de samme arbeidsoppgaver, bestrides ikke.

Berit Johnsen var ansatt som salgssekretær i en stilling underlagt produkjonslederen. Dette var i all hovedsak en administrativ stilling. I tillegg til å behandle ordreproduksjon til Frionor, som utgjorde hovedmengden av salget, foretok hun salg av ferskfisk til enkelte større kunder. I Tyskland og Frankrike hadde bedriften en fast agent i hvert land. Det ble ikke foretatt salg direkte til kunder i utlandet. Salgsvirksomheten er nå helt omlagt, noe som har sammenheng med ervervet av det konkursrammede selskapet Northern Seafood AS i november 1994. Dette selskapet hadde en betydelig omsetning av laks fra oppdrettere i Vesterålen. Man har nå fortsatt virksomheten og satser intensivt på salg direkte til kunder i utlandet. Birgitte Lie og Jarle Meløy var tidligere ansatt i Northern Seafood AS med innarbeidet kontaktnett og har beholdt sine funksjoner i selskapet etter at det ble overtatt av Myregruppen. Per Arne Skjerven var ansatt i Myregruppen som eksportkandidat. Han hadde opparbeidet et betydelig kontaktnett i Finland og fikk i Northern Seafood AS ansvaret for salg til Finland og Øst-Europa.

Etter omleggingen av salgsvirksomheten bortfalt i realiteten Berit Johnsens funksjoner som salgssekretær. Produksjonslederen har beholdt administrasjonen av ordreproduksjon for Frionor, mens selgerne i Northern Seafood kombinerer salg av hvitfisk og laks direkte i markedet, ikke via de agenter som tidligere ble benyttet. Berit Johnsen har ikke språkkunnskaper eller kvalifikasjoner med aktivt markedsarbeid som innebærer at hun kan fylle noen av stillingene.

Bedriften kan ikke pålegges å beholde ansatte som det ikke er beskjeftigelse for av rent sosiale grunner. Myregruppen AS må fremdeles anses som en utsatt bedrift. Forgjengeren A/L ØksnesLangenes Fiskeindustri gikk konkurs i 1988, og Myregruppen AS har hatt betydelige økonomiske problemer i årene etter dette med et underskudd på kr 20 millioner i 1991. I 1993 måtte det foretas gjeldssanering og skaffes ny kapital. Da produksjonen startet opp etter fellesferien 1994, gikk virksomheten med et tap på kr 400000 pr uke ved full produksjon. Det var derfor nødvendig å gjennomføre drastiske tiltak med omfattende permitteringer både i produksjon og administrasjon. Det var grunn til å gjennomføre rasjonaliseringstiltak i administrasjonen og dermed redusere bedriftens faste kostnader.

Myregruppens økonomiske resultat i 1994 og 1995 kan ikke hindre bedriften i å gjennomføre de aktuelle effektiviseringstiltak, og det kan heller ikke legges vekt på beslutningen om å utdele utbytte i 1995. Administrerende direktør var sterkt imot beslutningen. Det er økonomien i produksjonsbedriften Myregruppen AS som i tilfelle må vurderes, ikke konsernet under ett. Resultatet i Myregruppen AS var et overskudd på kr 2,8 millioner i 1994 og kr 622000 i 1995 av en omsetning på kr 136 millioner, noe som viser at driften så vidt går i balanse. Fiskeindustrien er imidlertid en meget utsatt bransje, hvilket ikke minst dagens krise i deler av næringen illustrerer.

Oppsigelsene av Elbjørg Johansen og Berit Johnsen var begge endringsoppsigelser, idet de ble tilbudt arbeid i produkjonsavdelingen. Ankemotparten aksepterer at dette av helsemessige grunner ikke var passende stillinger for dem, men dette bringer ikke saken i noen annen stilling. Det må anses som en oppgave for det offentlige å avbøte konsekvensene av eventuell arbeidsledighet.

Subsidiært - for tilfelle av at oppsigelsen av Elbjørg Johansen kjennes ugyldig - fremmes krav om at hennes arbeidsforhold skal opphøre i medhold av arbeidsmiljøloven §62 nr 1 første ledd 2. punktum. Det er ikke lenger behov for hennes stilling, og hertil kommer at hun har gjort seg skyldig i et grovt pliktbrudd overfor bedriften ved at hun i februar 1995 selv endret eget skattetrekk uten at nødvendig samtykke fra ligningskontoret forelå. Hennes søknad om dette ble tvert om avslått 2 mars 1995. Bedriften har derfor ikke lenger den tillit til henne om er nødvendig i stillingen som regnskapssekretær.

Det er ikke grunnlag for å tilkjenne noen av de ankende parter erstatning. Begge har stått i stillingene, og erstatningskravet gjelder bare ikkeøkonomisk tap. Bedriften er imidlertid ikke å klandre verken i forbindelse med saksbehandlingen forut for oppsigelsene, eller ved behandlingen av de oppsagte i ettertid. Det bestrides at Berit Johnsen ble fratatt sine oppgaver etter beslutning av ledelsen og at hun ble flyttet mot sin vilje. Det som skjedde var at hun ble sykemeldt, og at hennes funksjoner ble overtatt av de andre i Northern Seafood AS. Det var derfor ikke gjøremål for henne der, og hun fant seg ikke til rette. I samråd med henne besluttet derfor økonomisjef Ramberg at det ville være bedre for henne å være ved administrasjonen. Det bestrides ikke at det har vært vanskelig å finne beskjeftigelse for henne. Hun har hatt en fleksibel ordning, hvor hun også hadde mye fri.

Heller ikke Elbjørg Johansen kan tilkjennes erstatning. Det er ikke grunnlag for å behandle hennes krav på erstatning så langt det er bygget på bedriftens begjæring om fratreden og begrunnelsen for denne all den stund kravet er nytt for lagmannsretten og først ble formulert under ankeforhandlingen. Kravet må derfor avskjæres i medhold av tvistemålsloven §366, jf §367. Kravet kan heller ikke føre frem i realiteten. Det var hennes egen kritikkverdige adferd i forbindelse med endringen av skattekort som foranlediget bedriftens begjæring om fratreden.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

Subsidiært:

Arbeidsforholdet for Elbjørg Sundt Johansen opphører.

2. Ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger.

Lagmannsretten skal bemerke:

En arbeidstaker kan etter arbeidsmiljøloven §60 nr 1 ikke sies opp med mindre det er saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgiverens eller den ansattes forhold. I nærværende sak er oppsigelsene begrunnet i virksomhetens forhold, som ledd i gjennomføringen av driftsinnskrenkning eller rasjonaliseringstiltak. Arbeidsmiljøloven §60 nr 2 kommer derfor til anvendelse. I henhold til denne bestemmelsen er en oppsigelse som ledd i gjennomføringen av slike tiltak ikke saklig dersom arbeidsgiveren har annet passende arbeid i virksomheten å tilby arbeidstakeren. Men selv om så ikke er tilfelle, skal det foretas en avveining mellom virksomhetens behov og de ulemper oppsigelsen påfører den enkelte arbeidstaker.

Avgjørelsen av om en oppsigelse har tilstrekkelig saklig grunn må i prinsippet forankres i forholdene på oppsigelsestidspunktet. Man kan likevel ikke strengt utelukke etterfølgende momenter fra vurderingen. Utviklingen i tiden etter oppsigelsene vil i en viss utstrekning kaste lys over beslutningsgrunnlaget; særlig når det i dette inngår prognoser eller forventninger for fremtiden. Partenes argumentasjon og bevisførselen for lagmannsretten gjenspeiler også dette. I dette tilfelle er det særlig de ankende parter som i prosedyren har understreket forankringen i oppsigelsestidspunktet, men de har likevel i stor grad trukket inn etterfølgende forhold i den utstrekning de mener at deres standpunkt underbygges ved dette. Således er det særlig lagt vekt på økonomien i Myregruppen i 1995 og beslutningen om utdeling av utbytte, som ble truffet etter oppsigelsene. Det er videre lagt vekt på opplysninger om det faktiske behovet for arbeidskraft, herunder bruk av overtid i den tiden de ankene parter har stått i stillingene etter oppsigelsene. Etter lagmannsrettens oppfatning ville det også være for snevert å utelukke slike momenter fra rettens overveielser. De kan også få betydning ved avgjørelsen av om eventuelle mangler ved saksbehandlingen kan antas å ha hatt noen betydning for de avgjørelser som ble truffet.

Det er enighet mellom partene om at det påhviler arbeidsgiveren å sannsynliggjøre det faktiske grunnlaget for oppsigelen, og at retten fullt ut kan prøve premissene for denne, også de skjønnsmessige avveininger som ligger til grunn.

Et spørsmål av viss generell rekkevidde i nærværende sak er hva som menes med "virksomheten" i dette tilfelle, hvor Myregruppen AS inngår i et konsern. Produksjonsbedriften Myregruppen AS med ca 180 ansatte er samtidig morselskap i konsernet, som for øvrig består av de heleide datterselskapene Vesterålen Olje AS, Øksnesfisk AS og Northern Seafood AS. Selskapene har felles administrasjon. Anvendelsen av arbeidsgiver- og virksomhetsbegrepet i konsernforhold er i flere henseende lite avklart etter gjeldende rett. Problemstillingen er nylig behandlet i en utvalgsinnstilling av 28 mars 1996, NOU 1996:6. Etter lagmannsrettens oppfatning må spørsmålet om hva som utgjør en virksomhet avgjøres konkret, og det heller ikke gitt at avgrensningen blir helt den samme i ulike bestemmelser der begrepet brukes. Lagmannsretten kommer tilbake til dette nedenfor i tilknytning til de spørsmål hvor problemstillingen blir aktuell.

I faktisk henseende er det betydelige forskjeller mellom oppsigelsene av Elbjørg Johansen og Berit Johnsen. Lagmannsretten finner det hensiktsmessig først å behandle oppsigelsen av Berit Johnsen.

Nærmere om oppsigelsen av Berit E Johnsen

Lagmannsretten er i forhold til Berit Johnsen kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige slutte seg til herredsrettens begrunnelse, slik den er gjengitt på side 11-12 i herredsrettens dom.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at bedriften har foretatt en reell omlegging av sitt salgsapparat. Dette er uttrykk for en helt endret salgsstrategi fra bedriftsledelsens side etter at Idar Gabrielsen tiltrådte som administrerende direktør sommeren 1994. Mens bedriften tidligere - utover ordreproduksjonen av frossen fisk til Frionor - baserte seg på salg til enkelte faste agenter i utlandet, ble det ansett ønskelig å gå over til å drive intensivt markedsarbeid ved å selge direkte til kunder i utlandet, utenom agentnettet. Den konkrete iverksettelse av disse planene, såvel tidsmessig som med hensyn til andre sider ved gjennomføringen, ble i høy grad påvirket av konkursen i det tidligere selskapet Northern Seafood AS høsten 1994. Northern Seafood AS var et salgsselskap som drev omsetning av laks, og som var eiet av oppdrettere i Vesterålen. Det oppstod en konkurransesituasjon etter konkursen hvor flere aktører var interessert i å videreføre virksomheten, herunder også knytte til seg nøkkelpersoner i selskapet. Myregruppen AS trakk den lengste strå og ervervet selskapet med retten til firmanavnet fra konkursboet i november 1994. Samtidig ble to av de ansatte, Jarle Meløy og Else Birgitte Rolstad Lie, ansatt i Myregruppen AS. Det ble besluttet å legge alt salgsarbeidet til Northern Seafood AS og koordinere omsetningen av laks og hvitfisk i de samme markeder. Meløy og Lie ble sammen med Per Arne Skjerven, som var ansatt som eksportkandidat i Myregruppen AS, formelt overført til Northern Seafood AS i januar 1995.

Ved den omleggingen som fant sted bortfalt viktige deler av de funksjoner Berit Johnsen hadde utført som salgssekretær. Administrasjonen av ordreproduksjonen til Frionor var såvidt enkel at produksjonslederen kunne utføre denne funksjonen alene.

Myregruppen AS og Northern Seafood AS må ses under ett ved vurderingen av om oppsigelsen av Berit Johnsen var saklig. Overføringen av hennes salgsfunksjoner til datterselskapet Northern Seafood AS ga ikke grunnlag for oppsigelse av henne dersom det var en passende stilling hun kunne tilbys der. Lagmannsretten finner imidlertid i likhet med herredsretten å måtte legge til grunn at så ikke var tilfelle, idet Berit Johnsen ikke hadde de kvalifikasjoner som var nødvendige for de nye stillinger som ble opprettet der. Hun har heller ikke gjort gjeldende at valget av Meløy, Lie eller Skjerven innebar en urettmessig tilsidesettelse av ansiennitetsprinsippet i forhold til henne, og at oppsigelsen er usaklig av den grunn.

Etter lagmannsrettens oppfatning er det for øvrig mest nærliggende å anse Birgitte Lies og Jarle Meløys funksjoner i hovedsak som en videreføring av det arbeid de utførte i sine tidligere stillinger i Northern Seafood AS, stillinger av et helt annet innhold. Som herredsretten har bemerket, er det derfor ikke treffende å karakterisere oppsigelsen som remplassering, og den ankende part har heller ikke gjort gjeldende et slikt synspunkt for lagmannsretten. Hun har heller ikke konkretisert nærmere hvilke arbeidsoppgaver hun skulle utføre i Northern Seafood AS etter den omlegging av salgsvirksomheten som har funnet sted. At hun ble overført til administrasjonen i Myregruppen AS i oppsigelsestiden hadde sammenheng med at det faktisk viste seg ikke å være beskjeftigelse for henne i Northern Seafood AS. Det har heller ikke vært mulig å finne noen annen passende stilling for henne i Myregruppen AS eller i noen av de andre selskapene i konsernet. Det er heller ikke påstått å foreligge alternativer. Hun ble tilbudt stilling i produksjonsavdelingen, men avslo tilbudet av helsemessige årsaker. Det er for lagmannsretten enighet mellom partene om å legge til grunn at hun i henhold til attest fra kommunelege Ellen Pedersen ikke kunne utføre dette arbeidet.

Lagmannsretten er enig med den ankende part i at saksbehandlingen i forhold til henne ikke har vært uangripelig. Da planene om driftsomlegging med virkning for hennes arbeidsforhold første gang ble presentert for de tillitsvalgte 15 desember 1994, var premissene i det alt vesentlige fastlagt ved ervervet av Northern Seafood AS. Når det i møtereferatet på side 2 heter at "Adm. direktør meddelte at fremtidig salgsorganisering vil bli som følger:", var dette uttrykk for en beslutning som var truffet, ikke et innspill som første ledd i en prosess, slik ankemotparten har gjort gjeldende. Noen reell medinnflytelse i prosessen har de ansatte derfor ikke hatt for dette spørsmålets vedkommende. Idar Gabrielsen har som vitne forklart at det av forretningsmessige hensyn ikke var mulig å informere de ansatte om de forhandlinger man førte med konkursboet til Northern Seafood AS og de tidligere ansatte der, og lagmannsretten har en viss forståelse for at dette var vanskelig. Etter hovedavtalens regler om drøftingsplikt ved driftsomlegginger og selskapsrettslige forhold i §9-4 og §9-5 skal drøftinger med de tillitsvalgte gjennomføres "så tidlig som mulig". I betraktning av denne reservasjonen er det tvilsomt om reglene formelt sett ble brutt i forhold til omleggingen av salgsvirksomheten. På den annen side kom Berit Johnsen svært uheldig ut. Hun hadde lang ansiennitet i bedriften, og det hadde ikke vært noe å utsette på det arbeid hun utførte innenfor de retningslinjer bedriftsledelsen fulgte. At hun ikke hadde opparbeidet en større krets av kontakter i markedet, hadde sammenheng med at bedriften ikke prioriterte dette, men konsentrerte seg om enkelte større avtakere i agentleddet. På denne bakgrunn ville det etter lagmannsrettens oppfatning vært naturlig om bedriftsledelsen med noe større energi enn tilfellet synes å ha vært, forsøkte å finne frem til alternativer som innebar at det kunne finnes plass til henne i den fremtidige organisasjon. Avgjørelsen har av den grunn frembudt en viss tvil. Lagmannsretten finner imidlertid i Berit Johnsens tilfelle ikke at de svakheter som er knyttet til beslutningsprosessen gir tilstrekkelige holdepunkter for å sette oppsigelsen til side som usaklig. Det er, slik saken er opplyst, ikke grunnlag for å anta at utfallet ville blitt annerledes selv om hensynet til Berit Johnsen hadde vært viet større oppmerksomhet fra arbeidsgiverens side.

Lagmannsretten finner ikke at oppsigelsen kan settes til side etter en avveining mellom arbeidsgiverens og arbeidstakerens interesser iht arbeidsmiljøloven §60 nr 2 2. punktum. Det har ikke utslagsgivende betydning for avgjørelsen om man i dette tilfelle vurderer økonomien i konsernet under ett eller ser isolert på Myregruppen AS. Konsernet kunne riktignok vise til overskudd i størrelsesorden 9-10 millioner både i 1994 og 1995, men vurdert i et noe lengre historisk perspektiv, er det ikke noe å si på at betegnelsen krisebedrift har vært brukt. Så sent som høsten 1994 var situasjonen alarmerende, idet driften i morselskapet gikk med betydelig tap selv under full produksjon. Dette nødvendiggjorde inngripende tiltak, herunder omfattende permitteringer. Det vises til den nærmere redegjørelse for dette i herredsrettens dom. Bransjen er for øvrig sterkt konjunkturutsatt, og resultatene så langt i 1996 har vært svakere. Man kan vanskelig pålegge en bedrift som dette å beholde arbeidstakere man ikke lenger har beskjeftigelse for av sosiale grunner, en forpliktelse som kunne sette langt flere arbeidsplasser i fare.

Lagmannsretten finner det noe tvilsomt hvilken vekt som bør legges på beslutningen i generalforsamlingen i Myregruppen AS om å utdele utbytte på kr 800000 våren 1995. Beslutningen er umiddelbart vanskelig å forstå i den situasjon bedriften befant seg. Den var også sterkt omtvistet og ble truffet mot administrerende direktørs innstilling. Etter omstendighetene kan beslutningen, som ble truffet etter oppsigelsene, ikke tas til inntekt for at bedriften var ute av faresonen. Det kan heller ikke på mer prinsipielt grunnlag etableres noe forbud mot å gjennomføre oppsigelser i virksomheter som utdeler utbytte. Det må aksepteres at privat næringsvirksomhet drives etter forretningsmessige kriterier, med sikte på at investert kapital gis rimelig avkastning. De ansattes oppsigelsesvern representerer skranker for arbeidsgiverens handlefrihet, men kan ikke gis en slik slagvidde at det bryter helt med dette grunnleggende prinsippet. Lagmannsretten finner derfor ikke at oppsigelsen kan settes til side av denne grunn.

I forholdet mellom Myregruppen AS og Berit Johnsen blir herredsrettens dom å stadfeste i realiteten. Lagmannsretten finner imidlertid at avgjørelsen har frembudt en slik grad av tvil at saksomkostninger for herredsretten i medhold av unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd ikke bør tilkjennes. I og med at Berit Johnsen får medhold i anken over omkostningsavgjørelsen, har den ikke vært forgjeves, og saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten skal avgjøres på grunnlag av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174. Det vises til Rt-1992-1671. Lagmannsretten finner ikke grunn til å fravike hovedregelen i §174 første ledd, hvoretter saksomkostninger heller ikke tilkjennes for lagmannsretten. Det legges vekt på at saken har stor velferdsmessig betydning for henne, og at hun må anses å ha hatt fyldestgjørende grunn til søke saken prøvet i høyere instans.

I forholdet mellom Berit Johnsen og Myregruppen AS er lagmannsrettens dom enstemmig.

Nærmere om oppsigelsen av Elbjørg Sundt Johansen

I forholdet mellom Elbjørg Sundt Johansen og Myregruppen AS har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet - bestående av ekstraordinær lagdommer Hugaas og 3 meddommere - er kommet til at oppsigelsen må kjennes ugyldig, og at Elbjørg Johansen må tilkjennes erstatning. Mindretallet - bestående av rettens formann, lagdommer Sundquist og 1 meddommer - er kommet til samme resultat som herredsrettens flertall.

Lagmannsrettens flertall skal bemerke:

Flertallet legger for sin del i likhet med mindretallet i herredsretten stor vekt på at vedtaket om å si opp Elbjørg Johansen ble truffet på et for tidlig tidspunkt; uten at behovet for arbeidskraft på lønningskontoret var tilstrekkelig avklart. Man befant seg inne i en prosess der ny EDB-teknologi i noen grad medførte forenklede rutiner. Prosessen var imidlertid ikke fullført, og en betydelig del gjenstod. Noen pålitelig erfaring for hva det endelige bemanningsbehovet ville bli, hadde man derfor ikke. Hertil kommet at det etter flertallets oppfatning kan rettes kritikk mot bedriftens saksbehandling. En samlet vurdering av disse forhold leder til at oppsigelsen av Elbjørg Johansen må anses å være usaklig.

Slik flertallet ser det, er det heller ikke når det gjelder innskrenkningene i administrasjonen naturlig å oppfatte ledelsens forslag på møtet 15 desember 1994 som noen invitt til dialog. Forslaget var detaljert utformet helt ned til personvalget, og de ansatte hadde liten mulighet for å påvirke innholdet. Flertallet deler ikke herredsrettens beskrivelse av de ansattes rolle som passiv og preget av handlingslammelse, og finner det ikke treffende å si at de meldte seg ut av prosessen. Det er riktignok så at man ikke fikk etablert noen konstruktiv dialog mellom bedriftsledelsen og de tillitsvalgte. Hovedårsaken til det er imidlertid, slik flertallet ser det, at bedriftsledelsen forserte gjennomføringen av oppsigelser på et tidlig tidspunkt, uten at de ansatte reelt fikk noen mulighet for å påvirke prosessen slik hovedavtalens bestemmelser om drøfting i §9-4 forutsetter. Til møtet 15 desember 1994 fikk de kun et par timers forvarsel.

I henhold til den forklaring Idar Gabrielsen ga for lagmannsretten, utarbeidet han og økonomisjef Ramberg forslaget i tiden fra begynnelsen av desember 1994. Han har gjort gjeldende at forslaget ikke primært var basert på forventet gevinst ved innføringen av ny informasjonsteknologi, men på erfaringer under permitteringene høsten 1994. I og med at bedriftsledelsen ikke kunne vise til noen form for analyser til støtte for sitt forslag om innsparing av ett årsverk, var det ikke lett for de ansatte å forholde seg til det ved å foreslå alternativer. Det adekvate var slik de ansatte gjorde gjeldende på forhandlingsmøtet 12 januar 1995, å utsette vedtaket til spørsmålet var forsvarlig utredet. At beslutningen om oppsigelse var forhastet, styrkes av arbeidsgiverens engasjement av Veiledningsinstituttet i Nord-Norge (VINN). I konsulentens rapport av 10 mai 1995 er lønnsfunksjonen omhandlet, uten at det trekkes noen endelige konklusjoner med hensyn til bemanningsbehovet. VINN anbefalte å utsette investeringen i nytt lønnssystem inntil forskjellige faktorer var avklart. Innføringen ble også utsatt og fant først sted 1 januar 1996.

De erfaringer som er høstet hittil, gir etter flertallets syn ikke tilstrekkelig grunnlag for å konstatere at det er rom for å redusere bemanningen på lønningskontoret med ett årsverk. Det påpekes bl.a. utstrakt bruk av overtid både i første halvår 1995 og hittil i 1996, til tross for at Elbjørg Johansen fremdeles har stått i stillingen.

Arbeidsgiveren har for lagmannsretten som nytt krav subsidiært gjort gjeldende at Elbjørg Johansens arbeidsforhold skal opphøre i medhold av arbeidsmiljøloven §62 første ledd 2. punktum. Flertallet finner det klart at kravet ikke kan føre frem. Bestemmelsen er en snever unntaksregel, som forutsetter at det i særlige tilfelle finnes åpenbart urimelig at arbeidsforholdet fortsetter. Det er ikke tilfelle her. Det er ikke godtgjort at behovet for hennes stilling er bortfalt. Ankemotparten kan heller ikke høres med at tillitsforholdet mellom partene er brutt. Av de grunner som ble påberopt i begjæringen om fratreden under saken, er det bare endringen av skattetrekk som er opprettholdt som del av begrunnelsen for kravet om at arbeidsforholdet skal opphøre. Flertallet anser imidlertid kritikken mot henne for å være vesentlig overdrevet. Etter bevisførselen må det antas at hun etter telefonsamtale med ligningskontoret hadde god grunn til å gå ut fra at hennes søknad om midlertidig frikort ville bli imøtekommet, noe det har vært en viss praksis for ved ligningskontoret, og at hun gikk ut fra at dette var en formsak. Hun endret skattetrekket for februar 1995 i tillit til dette utsagnet, selv om hun ikke hadde mottatt skriftlig svar på søknaden da. Etter likevel å ha mottatt avslag på søknaden i mars, søkte hun om redusert prosenttrekk og fikk dette innvilget med 5%. Alt i alt ble det ikke trukket for lite skatt. Økonomisjef Ramberg var kjent med hva som skjedde i mai 1995, men ga ikke uttrykk for noen kritikk. Først i anketilsvaret ble forholdet trukket frem. Ligningssjefen har beskrevet det hele som "storm i et vannglass", og flertallet deler denne vurderingen.

En arbeidstaker som har vært utsatt for usaklig oppsigelse kan kreve erstatning i medhold av arbeidsmiljøloven §62 annet ledd. Erstatningen skal fastsettes til det beløp retten under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgiverens og arbeidstakerens forhold og omstendighetene for øvrig. I dette tilfelle er det bare tale om kompensasjon for ikkeøkonomisk tap. Bestemmelsen hjemler også dette, og det kreves ikke at arbeidstakeren har opptrådt klanderverdig. Hvorvidt, og med hvilket beløp, erstatning for ikkeøkonomisk tap skal kreves, beror på en skjønnsmessig vurdering av omstendighetene ved oppsigelsen.

I dette tilfelle oppstår et prosessuelt spørsmål om hvilke forhold som kan inngå ved vurderingen, idet ankemotparten har påstått preklusjon av kravet så langt det begrunnes i forhold inntrådt etter ankeerklæringen, noe som i praksis henspeiler på den anførte begrunnelsen i begjæringen om fratreden, fremsatt i forbindelse med anketilsvaret.

Lagmannsretten traff ikke særskilt avgjørelse av preklusjonsspørsmålet under ankeforhandlingen, men lot det utstå til pådømmelsen. Den samlede rett finner det klart at det ikke er grunnlag for preklusjon, verken etter tvistemålsloven §366, jf §367 eller §375 annet ledd. Påberopelsen av disse forholdene kan ikke anses som et nytt krav eller en ny ankegrunn, bare som et supplement av argumentasjonen med hensyn til samme krav som ble gjort gjeldende for herredsretten, et supplement som er foranlediget av ankemotpartens forhold etter herredsrettens dom. Ankemotparten har heller ikke noen rimelig grunn til å motsette seg realitetsbehandling.

Lagmannsrettens flertall er kommet til at Elbjørg Johansen bør tilkjennes en viss erstatning. Det legges vekt på at det har vært en stor belastning for henne å være blitt utsatt for en usaklig oppsigelse. Hennes ektemann er arbeidsledig, og med den forsørgelsesbyrde hun har, ville det ha meget alvorlige økonomiske og sosiale konsekvenser for familien om hun ble stående uten arbeid. Det må også tas hensyn til de svakheter ved arbeidsgiverens beslutningsprosess flertallet har pekt på ovenfor under behandlingen av gyldighetsspørsmålet. Flertallet finner også at det bør tas hensyn til den tilleggsbelastning det representerte at arbeidsgiveren for lagmannsretten fremsatte krav om fratreden med en begrunnelse som var vesentlig mer belastende enn det var dekning for. Etter en samlet vurdering er flertallet kommet til at erstatningsbeløpet bør settes til kr 30000.

Etter resultatet må saken anses vunnet fullstendig av Elbjørg Johansen, og hun må i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd tilkjennes fulle saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten. Den omstendighet at det er dissens i lagmannsretten, og at også flertallet har funnet avgjørelsen tvilsom, gir ikke grunn til å gjøre bruk av unntaksregelen om omkostningsdeling i §172 annet ledd. En arbeidtaker som gis medhold i at en oppsigelse begrunnet i virksomhetens forhold er ugyldig, bør tilkjennes saksomkostninger uansett om avgjørelsen har voldt tvil. Flertallet kommer tilbake til den konkrete utmåling til slutt.

Lagmannsrettens mindretall har funnet avgjørelsen vanskelig, men er i likhet med herredsrettens flertall kommet til at oppsigelsen av Elbjørg Johansen må anses tilstrekkelig saklig begrunnet i virksomhetens forhold.

Mindretallet kan et stykke på vei følge flertallets innvendinger mot saksbehandlingen fra bedriftens side i forbindelse med planleggingen og gjennomføringen av innskrenkningene i administrasjonen. Formelt sett er imidlertid drøftingsplikten etter hovedavtalens §9-4 neppe overtrådt, selv om hensynet til de ansattes reelle muligheter for medinnflytelse i prosessen hadde gjort det ønskelig om de tillitsvalgte ble konsultert på et noe tidligere stadium, før et så detaljert utformet forslag ble presentert. Denne del av bedriftsledelsens forslag hadde imidlertid i noe mindre grad enn omleggingen av salgsvirksomheten preg av et fullbyrdet faktum. Forhandlinger iht §9-4 siste ledd ble gjennomført i i møtet 12 januar 1995, der NOFU's forhandlingsleder deltok.

Etter mindretallets oppfatning er hovedspørsmålet om beslutningen om å redusere bemanningen med ett årsverk på lønningskontoret var basert på uriktige faktiske forutsetninger. Formelle innvendinger mot beslutningsprosessen vil i første rekke være av betydning i den utstrekning de har medført at vedtaket om oppsigelse er truffet på et utilstrekkelig faktisk grunnlag. Saksbehandlingsfeil som ikke har vært av betydning for resultatet, bør ikke lede til at oppsigelsen kjennes ugyldig.

Etter mindretallets bevisbedømmelse var det høsten 1994 overkapasitet i administrasjonen i Myregruppen AS, også på lønningskontoret. Et viktig bidrag var innføringen av elektronisk tidsregistrering i produksjonsavdelingen i 1993. Elbjørg Johansen har også i sin forklaring for lagmannsretten erkjent at det var overkapasitet. Hun og lønningsbokholderen Aida Vangen var enige om at stillingsbehovet utgjorde ca halvannet årsverk. Dette var før innføringen av nytt EDB-system i administrasjonen.

Høsten 1994 var situasjonen for Myregruppen AS alvorlig, og det var nærliggende at bedriftsledelsen også vurdere bemanningen i administrasjonsavdelingen kritisk med sikte på å redusere de faste kostnadene til det strengt nødvendige. Høsten 1994 hadde det vært rullerende permitteringer i administrasjonen, og man hadde da vunnet en del erfaring med redusert bemanning, også i perioder med full produksjon. Mindretallet legger i henhold til forklaringene fra Gabrielsen og Ramberg til grunn at disse erfaringene var sentrale premisser for forslaget om nedbemanning. Selv om det ikke var utført detaljerte analyser, kan ikke forslaget uten videre karakteriseres som overfladisk. Økonomisjef Ramberg hadde lang erfaring og godt kjennskap til arbeidet på lønningskontoret, og det dreier seg om forholdsvis oversiktlige forhold. Forslaget ble heller ikke konkret imøtegått fra de ansattes side. Når avgjørelsen etter mindretallets oppfatning frembyr tvil, er det fordi det kan reises spørsmål ved om beslutningsgrunnlaget var tilstrekkelig da oppsigelse ble meddelt 20 januar 1995, eller om man skulle ha avventet resultatene av den planlagte EDBinnføringen. Det er også et moment, som fremhevet av flertallet, at VINN-rapporten først ble avgitt 10 mai 1995.

Etter mindretallets oppfatning ligger beslutningen om oppsiglse likevel ikke utenfor rammen av spillerommet for arbeidsgiverens skjønn. Utviklingen i ettertid har vært egnet til å bekrefte at arbeidsmengden er omtrent som forutsattt. Både Aida Vangen og den hovedtillitsvalgte, Jarle Fredheim, som var EDB-ansvarlig i administrasjonen, har gitt uttrykk for dette. Bruken av overtid er riktignok et argument i motsatt retning, men ikke avgjørende. Overtiden er konsentrert til en forholdvis kort periode omkring årsavslutningen, og det er samtidig høy aktivitet i produksonsavdelingen på grunn av sesongfiskeriene. De overtidslister som er fremlagt av ankende part er derfor ikke representative for året sett under ett.

Mindretallet finner heller ikke at oppsigelsen kan settes til side av andre grunner. Ansiennitetsmessig lå Elbjørg Johansen og Aida Vangen praktisk talt likt. Johansen hadde litt lenger bedriftsansiennitet, mens Vangen hadde lenger ansiennitet ved avdelingen. De utfører i praksis de samme arbeidsoppgaver, men mindretallet er enig med ankemotparten i at Vangen som lønningsbokholder hadde et hovedansvar for det arbeid som ble utført på lønningskontoret. Hensett til de ganske marginale forskjeller mellom de to, er det ikke grunnlag for å tilsidesette arbeidsgiverens valg som usaklig, spesielt i betraktning av at det heller ikke fremkom noen innsigelser fra de ansatte mot utvelgelsen. Det ble heller ikke fremsatt noe forslag om deling av stillinger, og mindretallet kan ikke se at arbeidsgiveren hadde tilstrekkelig foranledning til å ta dette opp. Det er for øvrig for lagmannsretten opplyst at Aida Vangen før oppsigelsen ble vedtatt fremsatte et tilbud overfor Elbjørg Johansen underhånden om deling 50-50, men at dette ikke ble akseptert.

Mindretallet erkjenner at Elbjørg Johansen må antas å bli ganske hardt rammet av oppsigelse. Også hun er tilbudt stilling i produksjonen, men kan av helsemessige grunner ikke utføre dette arbeidet. Mindretallet finner imidlertid ikke grunnlag for å sette oppsigelsen til side etter en avveining mellom partenenes interesser i henhold til arbeidsmiljøloven §60 nr 2 2. punktum. Det vises til rettens premisser ovenfor i tilknytning til Berit Johnsen, selv om avveiningen på grunn av de større ulempene oppsigelsen medfører for Johansen, fremstår som noe mer tvilsom for hennes vedkommende.

For mindretallet er det ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålene om arbeidsforholdet skal opphøre i medhold av arbeidsmiljøloven §62 første ledd 2. punktum eller erstatningskravet.

Mindretallet finner under henvisning til den tvil saken har frembudt at saksomkostninger i forholdet mellom Elbjørg Johansen og Myregruppen AS ikke bør tilkjennes verken for herredsretten eller lagmannsretten.

Utmåling og fordeling av saksomkostninger

Det gjenstår å foreta en konkret utmåling og fordeling av saksomkostningene. Det kompliserer avgjørelsen at herredsrettens dom er rettskraftig i forholdet mellom Oddbjørg Ditlefsen og Myregruppen AS. Ditlefsen, Johansen og Johnsen ble sammen dømt til å betale saksomkostninger med kr 40300 uten at det er sagt om de skal hefte solidarisk.

Etter det resultat lagmannsrettens flertall er kommet til, skal saksomkostninger i forholdet mellom Berit Johnsen og Myregruppen AS ikke tilkjennes for herredsretten, mens Elbjørg Johansen skal tilkjennes fulle saksomkostninger. Det er derfor nødvendig å foreta en fordeling. Partene er enige om at saksomkostningene skal deles likt mellom de tre saksøkerne for herredsretten og de to ankende parter for lagmannsretten. Lagmannsretten legger denne fordelingen til grunn.

Omkostningene for Elbjørg Johansen for herredsretten fastsettes med utgangspunkt i advokat Storengs oppgave av 24 august 1995, som samlet utgjorde kr 55969. Hennes andel utgjør 1/3 eller kr 18656.

Lagmannsretten har ikke kompetanse til å foreta noen endring i herredsrettens omkostningsavgjørelse i forholdet mellom Oddbjørg Ditlefsen og Myregruppen AS. Avgjørelsen må rimeligvis endres, og partene formodes ut fra det som er tilkjennegitt å bli enige om fordelingen. I motsatt fall må det være adgang til å begjære gjenopptakelse av omkostningsavgjørelsen.

Elbjørg Johansens omkostninger for lagmannsretten fastsettes med utgangspunkt i advokat Storengs oppgave av 19 april 1996. Det er imidlertid ikke grunnlag for å tilkjenne partene personlig erstatning for tapt arbeidsfortjeneste som saksomkostninger, jf Rt-1968-702 og Schei, Tvistemålsloven I side 366. Den oppførte samlepost på kr 7249 er ikke fordelt mellom de to parter og heller ikke mellom tapt arbeidsfortjeneste og reise/diett. Lagmannsretten finner at reiseutgiftene for Elbjørg Johansen skjønnsmessig kan settes til kr 400. De øvrige poster deles likt, hvoretter omkostninger samlet tilkjennes med kr 39723. Dette inkluderer hennes del av salæret vedrørende begjæringen om midlertidig fratreden, der omkostningsavgjørelsen ved lagmannsrettens kjennelse ble utsatt til pådømmelsen i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.

Domsslutning:

1. Oppsigelsen av Elbjørg Sundt Johansen kjennes ugyldig.

2. Myregruppen AS betaler erstatning til Elbjørg Sundt Johansen med 30000 - trettitusen - kroner.

3. Myregruppen AS betaler saksomkostninger til Elbjørg Sundt Johansen med 18656 - attentusensekshundreogfemtiseks - kroner for herredsretten og 39723 - trettinitusensyvhundreogtjuetre - kroner for lagmannsretten.

4. Herredsrettens dom, punkt 1 stadfestes i forholdet mellom Berit E Johnsen og Myregruppen AS.

5. Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke i forholdet mellom Berit E Johnsen og Myregruppen AS.