LH-1995-601
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-02-23 |
| Publisert: | LH-1995-00601 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett LH-1995-00601 A. Anket til Høyesterett, anken nektet fremmet, se HR-1996-00461K . |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Morten Furuholmen, 0157 Oslo). Ankemotpart: B og C (Prosessfullmektig: Advokat Erling Moss, 8601 Mo). |
| Forfatter: | Lagmann Arild O. Eidesen, formann. Lagdommer Knut Sundquist. Lagdommer Bård Gaarder |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §36, Tvistemålsloven (1915) §180, §37 |
Saken gjelder krav om foreldreansvar etter dødsfall, jf barneloven §36 og §37.
D f. april 54, norsk statsborger, og A f. november 66, marokkansk statsborger, møtte hverandre i X høsten 1988 da A var på Interrail i Norge. Etter at han ble sendt ut av landet 20. januar 89, giftet de seg i Marokko 23. mars 89. D dro deretter 31. mars 89 alene tilbake til Norge. Fellesbarnet E ble født august 89.
A kom tilbake til Norge i november 1990. I januar 1991 flyttet han sammen med D. Han møtte da sin sønn for første gang. De bodde sammen til august 1991, det vil si ca 8 måneder.
A oppholdt seg i X til over jul 1992 og var deretter i Oslo til han ble sendt ut av landet tidlig i 1993. I denne perioden hadde han samvær med sønnen.
Fra utsendelsen i 1993 til herredsrettens muntlige behandling av nærværende sak i juni 1995, møtte A ikke E. Frem til kort tid før rettsmøtet var han hele denne perioden i Marokko. Etter herredsrettens kjennelse av 20. september 95 var avsagt, har A frem til i dag hatt tre samvær med E.
D fikk allerede 08. oktober 90 dom for separasjon fra A og eneforeldreansvar for E. Det er opplyst at hun i mars 1992 igjen tok ut stevning med krav om separasjon. Stevningen er ikke fremlagt for lagmannsretten. Saken ble hevet 06. juli 92 etter at D meddelte at partene forsøkte å gjenoppta samlivet. - I november 1993 søkte D fylkesmannen i Nordland om skilsmisse. Søknaden var ikke ferdigbehandlet da hun døde 14. november 94. -
D hadde to barn fra tidligere, F f. desember 77 og G f. juli 81. Da hun døde, bodde de to hos sin far på Y, mens E bodde hos henne.
Rana overformynderi oppnevnte advokat Olav Fjalstad som verge for E. Rana herredsrett avsa 23. november 94 kjennelse for at han skulle bo hos B og C frem til endelig beslutning i henhold til barneloven §37. B og C hadde da siden oktober 1992 vært avlastningsforeldre for E annenhver helg i henhold til besøkshjemavtale.
Ved begjæring 23. februar 95 krevde A foreldreansvaret for E i medhold av barneloven §36. 24. april 95 krevde B og C også foreldreansvar i medhold av §36. B+Cs begjæring ble trukket tilbake 06. juni 95. Etter muntlig forhandling i herredsretten 13.-14. juni 95 tok herredsretten initiativ for å fremskaffe ny begjæring om foreldreansvar fra B+C, som innga slik begjæring 25. august 95. - Samtidig inngikk B+C avtale med Rana kommune om økonomisk oppfølgning dersom de skulle få foreldreansvar og daglig omsorg.
Rana herredsrett avsa 20. september 95 kjennelse med slik slutning:
"1. B og C skal ha foreldreansvaret for E, født xx.xx.1989.
2. A skal ikke ha del i foreldre ansvaret for E, født xx.xx.1989.
3. A skal ha samværsrett med E, født xx.xx.1989.
Samværet skal i 1996 og 1997 finne sted 3 - tre - uker hvert av årene som dag-/kveldssamvær 6 timer daglig. Samværet skal skje i X og B eller C eventuelt barnevernstjenesten skal kunne være til stede.
4. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Saksforhold og anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens domsgrunner.
A påanket herredsrettens avgjørelse. B og C har tatt til motmæle.
Ankeforhandling ble holdt i Mo i Rana 10. januar 95. Partene møtte og forklarte seg, A ved hjelp av tolk tilkalt fra Oslo. Det ble avhørt tre vitner, ett av dem seksjonsleder i barnevernsavdelingen, Rana kommune, som avga skriftlig vurdering av foreldreansvarsspørsmål til herredsrettens behandling. For herredsretten anførte A at han krevde foreldreansvaret for E for å kunne overta den daglige omsorgen for ham. A opplyste at han ønsket å bosette seg i X, der han ville kunne skaffe et sosialt nettverk. 29. september 95, i Oslo, giftet han seg med H f. oktober 59. A har søkt fast opphold i Norge på dette grunnlag. Søknaden ble først avslått, men er påklaget. For lagmannsretten krever A foreldreansvar og samværsrett, ikke at E skal flytte til ham.
A gjør i det vesentligste gjeldende:
Som gjenlevende av foreldrene, med felles foreldreansvar med avdøde da hun gikk bort, har han fortrinnsrett til foreldreansvaret, jf lovforarbeider og rettspraksis.
At krav om foreldreansvar ikke følges opp med krav om daglig omsorg, kan ikke avskjære et krav om foreldreansvar fra biologisk far. Når han nå ikke krever omsorgen, er det fordi han erkjenner at han pr i dag ikke kan gi omsorgsvilkår tilsvarende de E kan få hos B+C, som gjør en meget god jobb. Han vil derfor akseptere at E blir boende hos B+C en tid, f.eks. 5 år, for deretter å vurdere omsorgsspørsmålet på ny. Foreldreansvar til ham vil imidlertid styrke båndene mellom far og sønn, noe som er særlig viktig for å gi E den etniske og kulturelle forankring som hans utseende gir bud om. Foreldreansvar vil også sikre mot senere adopsjon, uten å hindre nåværende omsorgsordning. B og C har vaklet i standpunkt til overtakelse av foreldreansvar, som de ved herredsrettens avgjørelse har fått, nærmest på fosterhjemsvilkår. Det synes på det rene at det i første rekke er herredsretten og barnevernsmyndighetene som har fått dem til å fremsette krav om foreldreansvar. Det uortodokse ved dette, og også ved den økonomiske oppfølgingsavtale som er inngått med kommunen, tilsier at A gis foreldreansvaret.
Det er ikke grunn til å frykte samarbeidsproblemer i forhold til B+C verken på mellommenneskelig eller kulturelt grunnlag. Partene er enige om at A skal ha samværsrett, og samarbeid i forbindelse med tre allerede gjennomførte samvær har vært problemfritt.
Det må videre legges til grunn at A, etter ekteskapsinngåelse høsten 1995 vil få permanent oppholdstillatelse i Norge. Han er glad i sønnen, som er i ferd med å utvikle et godt forhold til ham. Det er derfor enda viktigere enn tidligere å styrke båndene mellom far og sønn.
Subsidiært må A gis del i foreldreansvaret, selv om det skulle medføre at det blir tre personer som har foreldreansvaret sammen.
Under alle omstendigheter krever A samværsrett, som det i utgangspunktet er enighet om, fastsatt etter rettens skjønn.
A har lagt ned slik påstand:
"1. A tilkjennes foreldreansvaret for E, jf barneloven §36.
2. A gis samværsrett med E fastsatt etter rettens skjønn.
3. Ankende part eller ankende part v/det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.
Subsidiært:
4. A tilkjennes del i foreldreansvaret for E, jf barneloven §36."
B og C er enige i herredsrettens resultat og vurderinger og gjør i det vesentligste gjeldende:
E har hatt svært lite kontakt med sin far. Han er langt sterkere knyttet til B+C og ønsker selv å høre til fast og varig hos dem. Etter alt E har opplevd hittil i livet, er dette det grunnleggende og nødvendige beste for ham. Foreldreansvar bør, slik forholdene i saken er, følge daglig omsorg. En ordning hvor biologisk far har foreldreansvaret, for å forberede overtakelse av daglig omsorg en gang i fremtiden, ville virke svært destabiliserende på E.
A er marokkansk statsborger, og det er foreløpig ikke avklart om han vil få fast opphold i Norge, eventuelt om han vil bli værende her, til tross for inngåelse av nytt ekteskap etter herredsrettens avgjørelse. At han hadde etablert et nytt samboerforhold på tidspunktet for herredsrettens avgjørelse, ble ikke gjort kjent under førsteinstansbehandlingen. B+C frykter ikke at A, som de har et greit forhold til, vil ta E bort fra Norge. Foreldreansvar til ham vil likevel innebære en viss risiko for at E kan bli flyttet langt bort fra kjente omgivelser, mens det sentrale for E nettopp vil være å kunne vite med sikkerhet at han slipper å flytte. Far og sønns behov for å kjenne hverandre kan tilstrekkelig ivaretas gjennom samvær, noe B+C ønsker å medvirke til.
Avtalen mellom B+C og Rana kommune får ingen innvirkning på hvor foreldreansvaret bør ligge. B+C ville av hensyn til E s beste under alle omstendigheter ha ønsket å sikre at han fikk være fast hos dem.
B og C har lagt ned slik påstand:
"1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. B og C tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten finner at herredsrettens kjennelse må stadfestes.
A bodde ikke sammen med D da hun døde. Foreldreansvaret skal da plasseres i henhold til reglene i barneloven §36 annet og tredje ledd og §37. Det er flere som krever foreldreansvaret. Avgjørelsen skal da rette seg etter det som er best for barnet, jf barneloven §37 annet ledd, jf minimumskravet i §37 første ledd. Den gjenlevende av foreldrene bør ha fortrinnsrett hvor det ikke er klart hva som vil være best for barnet, særlig når gjenlevende har hatt felles foreldreansvar med fornærmede. Det vises til Innst.O.nr.30 (1980-81) side 17 første spalte, og til dom inntatt i Rt-1993-626.
A er Es biologiske far og var formelt gift med D da hun døde. Det faktiske samliv mellom ektefellene var imidlertid kortvarig og oppstykket, og D tok forskjellige initiativ for å avslutte ekteskapet. Virkningene av dette i forhold til felles foreldreansvar må vurderes konkret, jf Backer Barneloven side 226 note 7 til §34. Lagmannsretten legger til grunn at foreldrene formelt hadde foreldreansvaret sammen da D døde. Det legges imidlertid også til grunn at det forhold at foreldreansvaret må anses å ha vært felles, har mindre vekt i denne saken enn det som ellers må antas å følge av uttalelsen i Innst.O.nr.30 (1980-81) side 17 første spalte. Det legges videre til grunn at kontakten mellom far og sønn frem til herredsrettens behandling av nærværende sak var svært begrenset.
Lagmannsretten kan i det vesentligste tiltre herredsrettens saksfremstilling og vurderinger for så vidt gjelder begrunnelsen for ikke å gi foreldreansvaret til A, slik saken den gang fremstod. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på hensiktsmessigheten av herredsrettens medvirkning til at B+C fremsatte krav om foreldreansvar etter første å trukket krav om dette, men er enig i vurderingen av Es beste i forhold til det å vokse opp hos B+C, slik situasjonen forelå for herredsretten.
Avgjørelsen om foreldreansvaret skal treffes ut fra situasjonen slik den er i dag. I dag er situasjonen den at A ikke lenger krever daglig omsorg, at samvær er etablert og gjennomført tre ganger, at A har giftet seg i Oslo og søkt oppholdstillatelse som er til klagebehandling etter avslag, og at E har ytterligere etablert seg som medlem av familien B+C.
Det er på det rene at en forelder som har foreldreansvaret alene, kan overlate den daglige omsorg til andre for kortere eller lengre tid. Den som overlater den daglige omsorgen kan ikke av den grunn bli diskvalifisert fra å ha foreldreansvaret. Det vises til dom inntatt i Rt-1986-1139, særlige side 1144. Når flere med hjemmel i barneloven §36 og §37 krever foreldreansvaret, er det likevel normalt fordi det vil følge av rettens avgjørelse om foreldreansvaret hvor barnet skal bo. Hvis andre enn bærere av foreldreansvaret skal ha den daglige omsorgen, følger det av den faktiske situasjon som da oppstår, at disse må ta avgjørelser om barnets personlige forhold. I dette ligger et konfliktpotensiale, som bør lede til en viss forsiktighet med å gi foreldreansvaret til en som avstår fra daglig omsorg, når de som er tiltenkt den daglige omsorgen krever foreldreansvaret til seg alene.
Lagmannsretten kjenner ikke forhold ved A som person som gjør han uskikket til å ha foreldreansvaret. Det er imidlertid på det rene at det hersker usikkerhet omkring hans fremtidige oppholdssted og fremtidsplaner forøvrig. Sammen med hans uttalte ønske om med grunnlag i foreldreansvaret en gang i fremtiden å ville overta også den daglige omsorgen, ville foreldreansvar til ham bidra til å skape betydelig usikkerhet omkring Es fremtidige bosted og tilhøringhet.
B+C var avlastningsforeldre for E annenhver helg fra oktober 1992, det vil si de siste årene D levde, og har hatt ham fast hos seg i mer enn 1 år etter det. B+C får de beste skussmål. B er hjelpepleier i vernepleien og arbeidet før B+C fikk ansvar for E, som miljøarbeider i Z i Rana kommune. C er assisterende butikkleder ved Æ. De har to barn, I f. mai 78 og J f. mars 81. I følge rapport 06. juni 95 fra barnevernsseksjonen i Rana kommune, innhentet i anledning herredsrettssaken, følger de E tett opp, og de har sørget for at han opprettholder kontakt med den øvrige familie.
I rapporten skriver seksjonslederen ved barnevernsekssjonen at hun opplever at B og C har tenkt nøye gjennom det forhold at de er blitt det faste holdepunkt i Es tilværelse, og at de ønsker at E skal bo varig hos dem. For lagmannsretten har B+C gjentatt og forsterket dette. De ønsker ikke å adoptere E, men ønsker foreldreansvaret for å kunne skape sikre rammer omkring hans fremtidige tilværelse.
I rapporten fra barnevernsseksjonen vurderes E som en gutt som har opplevd mange konflikter, atskillelser og tap. Det legges til grunn i rapporten at han derfor har et særlig behov for stabilitet og trygghet.
Lagmannsretten er enig i dette. Etter en helhetsvurdering der behovet fra stabilitet, forutsigbarhet og trygghet tillegges særlig vekt, finner lagmannsretten at det klart vil være best for E at B og C gis foreldreansvaret. - Den noe spesielle avtalen som er inngått mellom Rana kommune og B+Cs er ikke egnet til endre lagmannsrettens vurdering av dette.
Den grunnleggende verdi det er for E å kjenne sin far, ivaretas slik de faktiske forhold i saken er, best ved samvær, som partene er enige om å legge forholdene til rette for.
Lagmannsretten finner med samme samlede begrunnelse at A heller ikke skal ha del i foreldreansvaret, jf barneloven §36 tredje ledd 3. punktum. -
Partene er enige om samværsrett, men har sagt lite om dens omfang. Som følge av den usikkerhet som fremdeles råder om As fremtidige forhold, har lagmannsretten ikke grunnlag for annet enn stadfestelse av herredsrettens kjennelse. Det er imidlertid klart at samværsrettens omfang må omarbeides om A får fast opphold i Norge. Med den positive forståelse partene har gitt uttrykk for vedrørende dette, er det grunn til å håpe at en samværsavtale i så fall vil kunne formuleres i minnelighet, med barnevernets mellomkomst.
Anken har ikke ført frem. Sakens faktiske og rettslige sider er imidlertid slik at retten finner å burde frita ankende part for plikten til å utrede ankemotpartens saksomkostninger, jf tvistemålsloven §180 første ledd 2. alternativ.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.