LH-1995-98
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-04-12 |
| Publisert: | LH-1995-00098 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett LH-1995-00098. |
| Parter: | Ankende part: A, - - -vei 17, Hammerfest (Prosessfullmektig: Advokat Bjørnar K. Leistad, 9501 Alta). Ankemotpart: B, - - - 13 A, Hammerfest (Prosessfullmektig: Advokat Odd Enevold, 9601 Hammerfest). |
| Forfatter: | Førstelagmann Gaute Gregusson, formann, lagdommer Knut Sundquist, ekstraordinær lagdommer Jens Christophersen |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981), Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Barneloven (1981) §31, §44 |
Saken gjelder tvist mellom de tidligere ektefeller A og B om den daglige omsorg for deres sønn C f desember 86. Partene har ytterligere 3 barn, D, f xx.xx.1982, E, f. xx.xx.1989 og F, f xx.xx.1990. I utgangspunktet sto tvisten om den daglige omsorg for samtlige 4 barn. For herredsretten krevde A prinsipalt omsorgen for de to eldste, D og C, subsidiært også for de to yngste. Ved avslutningen av ankeforhandlingen i lagmannsretten er kravet begrenset til å gjelde den daglige omsorg for sønnen.
Om de forhold som forelå til avgjørelse i første instans, avsa Hammerfest herredsrett dom den 23. januar 1995, med slik slutning:
"1. A og B skal ha felles foreldre ansvar for fellesbarna D, C, E og F.
2. B gis daglig omsorg for fellesbarna.
3. A gis samværsrett samsvarende med barnelovens bestemmelser.
4. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Om saksforholdet vises til herredsrettens dom.
A v/advokat Bjørnar K. Leistad har i rett tid påanket dommen for så vidt angår domsslutningens pkt 2. I ankeerklæringen er det prinsipalt nedlagt påstand om at faren skal ha omsorgen for de to eldste barna, D og C, subsidiært bare for C. For hans vedkommende ble det samtidig fremsatt begjæring om foreløpig avgjørelse av omsorgsspørsmålet i samsvar med påstanden i anken.
B v/advokat Odd Enevold har tatt til gjenmæle, så vel mot anken som begjæringen, og i tilsvaret lagt ned påstand i realiteten om stadfestelse av herredsrettens dom.
På grunn av den korte tid mellom herredsrettens og lagmannsrettens behandling av saken, er begjæringen om midlertidig avgjørelse ikke lenger aktuell.
Ankeforhandling ble holdt i Hammerfest 3. og 4. april 1994. Partene møtte og forklarte seg. Det ble avhørt 8 vitner, hvorav 4 også forklarte seg for herredsretten. For herredsretten forelå det sakkyndig utredning av 9. januar 1995 fra psykolog Bjørn Erik Bergan. Under hovedforhandlingen i herredsretten ble han fjernavhørt i tilknytning til rapporten. Han har ikke vært oppnevnt/avhørt i forbindelse med ankesaken, men rapporten har vært påberopt og dokumentert fra begge sider under ankeforhandlingen. Dokumentasjon ble for øvrig foretatt slik rettsboken viser.
På vegne av A er i det vesentlige anført:
Etter at partene under den muntlige forhandling i herredsretten 7. oktober 1994 inngikk rettsforlik i tvisten om midlertidig avgjørelse, bodde C hos sin far, mens de tre jentene bodde hos moren. Rent faktisk hadde gutten bodd hos faren fra slutten av juli måned 1994. Han hadde da stukket av fra morens bopel, etter at han få dager i forveien var blitt tvangshentet fra farens bolig etter at avtalt samværsperiode var utløpt.
Etter rettsforliket i oktober 1994, tok faren gutten ut av X skole og fikk ham inn på Y skole i nærheten av hjemmet. Gutten hadde tidligere gått der, og ville mye heller fortsette der, enn på X. På Y skole var han også tilknyttet fritidshjemordningen, hvor han etterhvert trivdes og likte seg. Moren har imidlertid tatt ham ut derfra, angivelig for å kunne tilbringe mer tid sammen med ham etter at han i februar i år ble overført til henne som en konsekvens av herredsrettens dom. Faren fortsetter dog å betale for fritidsplassen, i påvente av lagmannsrettens avgjørelse.
Det er åpenbart flere forhold som motiverer Cs ønske om å få bo hos faren. Særlig etter at moren kort tid etter samlivsbruddet fikk en 15 år eldre venn, har gutten konsekvent holdt seg til sin far, stukket av fra morens hjem og søkt tilflukt hos faren på hans arbeidsplass, eller ventet på ham ved hans bolig. I den perioden han bodde hos faren, stakk han av når han skulle til samvær hos sin mor, og viste i det hele motvilje mot slike samvær, ferieopplegg o.l. Det er ikke bare det at han har sine venner og lekekamerater i nærmiljøet rundt farens bopel, men han oppfatter huset som sitt hjem, og faren som en snill og omsorgsfull trygghetsperson. Det er ellers så vidt korte avstander, og så vidt tette samvær, at hensynet til å holde søskenflokken samlet i dette tilfellet ikke er fremtredende. Spesielt vil dette gjelde, dersom det er korrekt at moren i nær fremtid kommer til å bosette seg i samme boligområde - "Z" - i Hammerfest. C viser dessuten ikke så sterk søskentillknytning, som søstrene, jf den sakkyndiges rapport 14. På eksaminasjon under herredsrettens behandling av saken i januar i år, uttalte den sakkyndige at det for så vidt ikke ville være betenkelig å la faren få omsorgen for gutten alene, selv om den sakkyndiges tilråding prinsipalt gikk ut på at så vel D som C burde overføres til ham. På det tidspunkt var nemlig situasjonen at også D ønsket å bo hos faren. Da hun imidlertid nå, i samtale med rettens formann under ankeforhandlingen, har gitt uttrykk for at hun alt i alt er blitt stående ved at hun vil fortsette å bo hos sin mor, samtidig som hun ønsker mer samvær med sin far, bør hennes ønsker respekteres. Det vil imidlertid ikke være riktig å la dette få innvirkning på avgjørelsen for Cs vedkommende. Selv om det er godt forhold mellom søsknene, er verken D eller de to småsøstrene Cs nærmeste lekekamerater eller fortrolige. Så vel kjønn som aldersforskjell kan være en naturlig forklariing på det. Med så vidt nære og jevne forbindelser som her, vil ingen av barna komme til å lide under at de bor og sover på to forskjellige steder, med kort geografisk avstand.
Morens hovedbegrunnelse for å kreve den daglige omsorg også for C, i strid med hans ønske og vilje, gir grunn til bekymring. Hun krever omsorgen for samtlige 4 barn primært for å ha "kontroll" med at faren samarbeider om besøks- og samværsordninger. Det ligget et klart varsel om represalier i form av sabotering av samværsretten, dersom denne ikke til punkt og prikke utøves i samsvar med hennes forutsetninger. Hensynet til barnets/barnas beste er åpenbart underordnet ønsket om kontroll og dominans.
Det anføres at en overføring av C til faren for det første er det beste både for gutten og den øvrige familie, og dessuten vil dette tvinge begge parter til gjensidig samarbeid om besøks- og samværsordningen. Hensynet til bredest mulig foreldrekontakt tilsier derfor at faren får omsorgen for C, mens moren har omsorgen for jentene. Det er for øvrig ikke korrekt at samarbeidsklimaet mellom partene i denne saken er spesielt dårlig. Etter rettsforliket av 7. oktober 1994 har henting og bringing av barna fra og til partenes boliger fungert ganske greit. Det har imidlertid vært episoder, spesielt i forbindelse med morens og barnas sommerferie i juli 1994, hvor faren har avstått fra å anvende makt overfor gutten for å tvinge ham til et samvær han så åpenbart ikke ønsket å være med på. En noenlunde tilsvarende episode utspant seg ved avhenting av E etter besøk hos ham sist sommer. Ingen av vitnene har imidlertid registrert manglende samarbeidsvilje, enn si negatiiv påvirkning fra farens side i slike hente- og bringesituasjoner, muligens med unntak av en av ankemotpartens søstre, som ved den forannevnte episode med E mente å oppfatte den ankende parts "kroppsspråk" slik at han var imot tilbakelevering av barnet, samt at han uttalte noe slikt som at "skjønner du nå hva det er som skjer". Den handlingslammelse og fortvilelse en far eller mor kan bli rammet av ved avlevering av et skrikende og motvillig barn, er selvsagt ikke uttrykk for noen manglende eller sviktende samarbeidsvilje hos vedkommende.
Faren har fått en ny venninne, som både C og søstrene synes meget bra om. Hun har en sønn på 10 år, som er Cs lekekamerat når de er sammen. Hun har også en datter på 6 år, som er venninne av E. Barnas forhold til morens nye venn er betydelig mer avmålt og reservert.
Den gjensidige samværsordning bør fastsettes i samsvar med lovens hovedordning, for så vidt i overensstemmelse med herredsrettens avgjørelse. Det er trolig ikke nødvendig å treffe særskilt avgjørelse om utvidet samværsrett for D med faren. Hun er snart 13 år, og det må forutsettes at moren vil innrette seg etter hennes ønske om å få treffe faren oftere og til andre tidspunkter enn de som reguleres av hovedordningen. Dersom moren bosetter seg i samme område, vil neppe noen av foreldrene legge hindringer i veien for barnas frie gang i nabolaget, herunder innbefattet den annen parts bolig.
Ved avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet bør det tas hensyn til at den ankende part har vært innstilt på å forlike saken med basis i barnas uttrykte ønsker, mens dette er blitt avvist av ankemotparten under henvisning til den "kontrollmekanisme" hun ønsker å etablere.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. A gis daglig omsorg for C. B gis daglig omsorg for D, E og F.
2. Den av partene som ikke har den daglige omsorg for barna/barnet, gis samværsrett fastsatt etter rettens skjønn.
3. A tilkjennes sakens omkostninger."
På vegne av B er i det vesentlige anført det samme som for herredsretten. Det vises for så vidt til gjengivelsen i domsutskriften. Herredsrettens dom er korrekt både med hensyn til bevisvurdering og rettsanvendelse, og påstås stadfestet.
Etter herredsrettens dom i slutten av januar i år, ble C overført til sin mors omsorg, sammen med søstrene. Dette har fungert greit, og vil trolig komme til å gå knirkefritt når hun, som planen er, i nær fremtid flytter til større bolig på "Z", i nabolaget så vel til Y skole som til barnas far. Hun har allerede solgt leiligheten sin i - - - 13 A, og har løfte på et års midlertidig leie av bolig på "Z". Hun avventer imidlertid inntil videre et gunstigere tilbud om varig og større bolig på stedet. Markedssituasjonen er i så måte gunstig.
Så lenge ekteskapet bestod og familien bodde sammen, og i tiden etterpå, er det moren som har hatt hovedomsorgen for barna. Faren har hatt sitt daglige arbeid på sin fars bilverksted, mens hun - nettopp av hensyn til barna - har gått på redusert arbeidstid som lærerassistent. Bortsett fra den periode etter bruddet da C bodde hos sin far, ca 5 måneder, er det således moren som har hatt den daglige omsorg og det jevnlige tilsyn både med C og hans søstre.
I samsvar med barneloven §31 er D blitt hørt i saken, og etter begge parters ønske har også C under ankeforhandlingen fått anledning til å uttale seg, i nærvær av D. Etter loven skal Ds ønske om fortsatt å bo hos moren tillegges "stor vekt". For Cs vedkommende, som ikke er mer enn 8 1/4 år, vil hans ønske om å bo hos faren måtte undergis en vesentlig mer nyansert vurdering. Barnets ønske må i slike tilfeller holdes opp mot en rekke andre momenter som samlet sett skal munne ut i en avgjørelse som ivaretar "barnets beste". Det vises i denne forbindelse til Backers kommentarutgave til barneloven, 218.
For Cs del synes det overordnede mål for ham å være tilbakeføring til "Z", fordi det er der han har sin skole og sine lekekamerater. Disse hensyn vil imidlertid bli tilgodesett ved at moren i nær fremtid kommer til å bosette seg i området.
I den utstrekning guttens ønske er basert på påvirkning fra farens side, hvilket ikke kan utelukkes, kan ønsket ikke tillegges nevneverdig vekt, iallfall ikke når barnet er så vidt lite som her. Det vises for så vidt til Lucy Smith: "Foreldremyndighet og barnerett" 418, og til den dom av 15. februar 1979 av Agder lagmannsrett som er omtalt der. Det dreide seg i det tilfellet om en 13 år gammel gutt, som var så sterkt påvirket av faren at det alene gjorde faren uskikket til å ha foreldremyndigheten.
Fra rettspraksis vises også til Rt-1982-1200, der en 11-årig gutts ønske ble satt til side etter en totalvurdering (3-2). Dommen er nærmere omtalt i "Barnets beste" av Kirsten Sandberg, 62.
Også hensynet til å bibeholde den omsorgssituasjon som nå foreligger, taler imot en tilbakeføring av gutten. Det vises til Sandberg (l c) 66 og 67. Rammen om dagliglivet, slik den nå foreligger, bør bibeholdes, jf Rt-1988-191.
Det anføres at hensynet til bredest mulig samlet foreldrekontakt taler for stadfestelse av herredsrettens dom. Det vises til Sandberg, 70. Erfaringene fra den tid gutten bodde hos faren, særlig før forliket av 7. oktober 1994, var en del blandet. Gutten var påfallende engstelig for å ta kontakt med sin mor og hennes søstre. Dette løste seg vesentlig opp etter rettsforliket, hvilket er påfallende, ettersom gutten neppe er fortrolig med hva et rettsforlik er eller innebærer. Etter at moren i februar i år overtok omsorgen, har samværsordningen fungert knirkefritt.
Om partenes personlige egenskaper vises til den sakkyndiges utredning 15. Farens svakhet er i følge den sakkyndige vurdering "at han ikke synes å se f eks Cs problemer", og at han av subjektive årsaker "kan få mindre overskudd til å se barnas behov". Om moren har den sakkyndige funnet at hun har bedre innsikt i ungenes problemer og deres behov. Cs problemer med sosial tilpasning, innordning mv, er for øvrig intet produkt av konflikten mellom foreldrene. Han er en noe spesiell gutt, og har hatt tilpasningsproblemer helt fra den tid han gikk i barnehage, jf udatert rapport (jnr 24/94) fra Æ/X skole, rapportens 3, femte avsnitt. Dette refererer seg til situasjonen helt tilbake til sommeren 1989, en tid hvor partene er enige om at forholdene i ekteskapet og i hjemmet var upåfallende, jf den sakkyndiges rapport 5 og 9.
Rettspraksis viser at domstolene nødig går til det skritt å dele en søskenflokk, jf Sandberg 82. I det foreliggende tilfelle kan man ikke se bort fra at søsknene er mer enn vanlig knyttet til hverandre, kanskje særlig fordi en tvillingsøster av E døde ved fødselen. Selv om det skulle være korrekt at C ikke føler noen sterk søskentilknytning, er det er spørsmål om hvordan hans søstre ser på å bo atskilt fra ham.
Dersom gutten overføres til sin far, er det grunn til å frykte at det samme vil gjenta seg som i den tilsvarende periode i 1994/95, da han ble isolert fra moren og søstrene, og utviklet nærmest paranoide tendenser. Ved stadfestelse av herredsrettens dom, vil moren ha kontroll med den påvirkning som skjer. Det fremgår av den sakkyndiges rapport, konklusjonen 16, at en deling av søskenflokken forutsetter at partene kan samarbeide. Dersom denne forutsetning svikter, er det den sakkyndiges syn at omsorgen for alle barna bør tilkjennes moren. Slik ble da også herredsrettens avgjørelse, som påstås stadfestet.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. B gis daglig omsorg for D, C, F og E.
2. A gis vanlig samværsrett i samsvar med barneloven bestemmelser.
3. B, eventuelt det offentlige, tilkjennes sakens omkostninger."
Lagmannsrettens bemerkninger:
Partene er enige om delt foreldreansvar. Det tvisten dreide seg om for herredsretten, gjaldt uenighet om hvem av partene som skulle ha den daglige omsorg for barna. På bakgrunn av den sakkyndiges utredning, begrenset A sin påstand for herredsretten til å gjelde omsorgen for de to eldste, D og C, og han var også villig til å forlike saken på dette grunnlag. Lagmannsretten konstaterer at D på det tidspunkt helst ikke ønsket å ta standpunkt i konflikten, dog slik at hun under samtale med sorenskriveren 5. april 1994 sa at hun ønsket å "bo like mye hos mamma og pappa", og at hun ville bo fast hos faren dersom hun ikke fikk besøke ham mer enn tilfellet da var. Den sakkyndiges vurdering av henne omkring årsskiftet 1994/95 var at det så ut til at hun ønsket å bo hos faren, men at hun følte at hun burde holde med moren.
C ga ved begge anledninger - april 1994 og årsskiftet 1994/95 - uttrykk for at han ville bo hos faren.
I samtale med rettens formann under ankeforhandlingen, der begge barna etter eget og foreldrenes ønske var til stede samtidig, uttalte D at hun foretrakk å bli boende hos sin mor. C ble deretter gitt anledning til å uttale seg, og han ga da klart tilkjenne at han ville bo hos faren.
På denne bakgrunn har A under ankeforhandlingen frafalt kravet om daglig omsorg for D, og begrenset sin påstand til bare å gjelde C. A har også vært innstilt på å forlike saken på dette grunnlag.
Forlik er ikke kommet i stand, idet ankemotparten dels anfører at hun da ikke får nødvendig kontroll med at barnas far får anledning til å sabotere besøks- og samværsordningen, dels at en deling av søskenflokken er i strid med hva som er best for barna.
Det sier seg selv at et utsagn om et slikt tema og i en slik situasjon fra et barn som ikke er mer enn vel 8 år, må vurderes kritisk og holdes opp mot den totale bevisførsel for øvrig. Lagmannsretten konstaterer som et utgangspunkt at C i hele den periode hvor spørsmålet har vært aktuelt, d v s fra høsten 1993 og frem til i dag, i ord og gjerning synes å ha gitt uttrykk for en vedvarende preferanse for faren. I samsvar med partenes avtale av 12. august 1993, hadde moren overtatt omsorgen for barna utpå ettersommeren s å. Hun flyttet med dem til - - - 13 A den 12. september 1993, og C ble 4. oktober s å overført fra Y skole til X. I stedet for å gå hjem til - - - 13 A etter skoletid, begynte han jevnlig å oppsøke sin far på hans arbeidsplass, 500-600 meter unna skolen. Bevisførselen har ellers etterlatt et klart inntrykk av at gutten, hver gang spørsmålet har vært oppe, konsekvent har sagt at han øn sker å bo hos faren. Det vitner om et fast forsett hos gutten, når han i samtale med rettens formann, og i nærvær av sin storesøster, erklærer dette, etter å ha hørt søsteren si at hun for sitt vedkommende vil fortsette å bo hos moren. Gjennom vitneforklaring fra en av morens søstre, er det kommet frem at gutten om ettermiddagen/kvelden forut for sin forklaring i retten, da han ble gjort kjent med at dommeren gjerne ville høre hans mening, også da erklærte overfor sin mor og tante at han kom til å si det han mener, nemlig at han vil bo hos sin far.
Bortsett fra at det ikke er holdepunkter for at faren på noe tidligere tidspunkt har indoktrinert eller påvirket gutten til å uttale seg i denne retning, kan man i alle fall i dag se bort fra en slik eventualitet, etter at C nå i 2 måneder har bodd sammen med sin mor og søstrene. Han har ikke uttalt noe i den retning overfor moren, hennes søstre eller hennes kjæreste, og på uttrykkelig spørsmål fra rettens formann har han benektet at faren har forsøkt å påvirke hans standpunkt.
Det må etter lagmannsrettens oppfatning kreves forholdsvis sterke motargumenter før man eventuelt setter til side en så klart uttrykt og manifest vilje, selv hos et barn som ikke er mer enn 8 år. Det er i ankeomgangen ikke reist nevneverdig tvil om farens omsorgsevne og -vilje. Etter rettens vurdering er det iallfall ikke grunnlag for berettigede spørsmål for så vidt. Gjennom vitneprov fra begge sider, fra naboer og bekjente, er det dels kommet frem at faren - sammenlignet med andre fedre på hans alder - er mer enn alminnelig oppmerksom på barnas behov, og flink til å ta seg av dem, dels at han i så måte iallfall ikke er dårligere enn gjennomsnittet. Når det i den sakkyndiges rapport (s 15) heter at moren nok har "en del mere innsikt i ungenes problemer og deres behov enn far har", ser ikke retten bort fra at dette i tilfelle kan bero på en viss selverkjennelse hos henne i sammenheng med at det var hun som brøt ut av ekteskapet, og at ungenes spesielle problemer og behov i all hovedsak er en følge av familieoppløsningen. I følge rapporten (s 9) var det etter Bs utsagn til den sakkyndige lite konflikter mellom ektefellene helt opp til sommeren 1993, "de bare snakket lite/ingen ting sammen. På dette tidspunkt begynte hun imidlertid å mislike A". Fra 1991 til 1993 hadde hun som kollega på sin arbeidsplass den mann som i dag er hennes "kjæreste", og det ble han i følge det opplyste i august 1993. Det er etter lagmannsrettens vurdering nærliggende å se den følelsesmessige nedkjøling i ekteskapet i sammenheng med hennes kollegiale situasjon på arbeidsplassen og oppbyggingen av et kjæresteforhold til vedkommende i denne periode. At innsikten i og forståelsen for barnas problemer og behov da kan fremstå som noe bedre hos henne enn hos hennes tidligere ektefelle, som var imot samlivsbruddet, er på denne bakgrunn ikke overraskende. Etter at A nå synes å ha forsonet seg med bruddet, og innledet et forhold til en kvinne som også barna synes godt om, er det som nevnt etter lagmannsrettens vurdering ingen grunn til å sette spørsmålstegn ved hans omsorgsevne, spesielt i forhold til C, som tvisten nå står om. Det vitner om innsikt og forståelse at han har fortsatt å betale for guttens plass i fritidshjemmet, etter at moren tok ham ut derfra. Etter alt å dømme trivdes C der, og viste positiv utvikling. Om farens omsorgsevne tilføyes at det iallfall i dag ikke er holdepunkter for at han "har en tendens til å omgjøre psykologiske konflikter til somatiske problemer jf hans besvimelsestendenser", jf den sakkyndiges rapport 15, eller at "hans vektlegging av de kroppslige plager" kan gi ham "mindre overskudd til å se barnas behov". Ut fra den samlede bevisførsel er retten for øvrig i atskillig tvil om dette noen gang har vært et reelt problem.
I den tiden faren hadde omsorgen for C, så vidt skjønnes faktisk fra ultimo juli 1994 til februar 1995, hadde gutten sosial fremgang så vel i nærmiljøet som på skolen, etter tilbakeføringen til Y.
Lagmannsretten er etter en totalvurdering kommet til at hensynet til å holde søskenflokken samlet i dette tilfellet ikke er spesielt dominerende, og at det alt i alt må vike i forhold til Cs vedvarende og klart uttrykte vilje. Etter det opplyste har den sakkyndige i sin forklaring for herredsretten ikke avvist denne eventualitet, forutsatt at foreldrene kan samarbeide. Når moren nå etter det opplyste kommer til å bosette seg i nabolaget, vil søsknene etter alt å dømme kunne treffe hverandre så å si daglig. Begge foreldre har gitt uttrykk for at det ikke kommer på tale å forsøke å hindre søskeneller foreldrekontakt.
Det resultat lagmannsretten er kommet til, er det som i dette tilfellet vil gi best mulig samlet foreldrekontakt. Lagmannsretten er enig med den ankende part i at ankemotpartens ønske om kontroll og dominans, er et betenkelig signal. Det er mulig at hennes innstilling har sin årsak i frustrasjon over hva hun har oppfattet som manglende samarbeidsvilje og fleksibilitet hos barnas far i besøks- og samværsspørsmål. I den utstrekning dette tidligere kan ha vært et reelt problem, er det iallfall i dag ikke grunn til å frykte manglende smidighet, enn si sabotering, fra farens side. Det vises for det første til det som er sagt foran om de stabiliserte forhold i hans hjem og følelsesliv, og for det andre til at barna gjensidig ønsker samvær med hverandre og med den av foreldrene han/de ikke bor fast hos. Ved en deling av søskenflokken, vil begge foreldre, i større grad enn det ellers kanskje kunne være grunn til å frykte, gjensidig måtte opptre lojalt og hensynsfullt i besøks- og samværsspørsmål.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at A skal ha den daglige omsorg for C, mens B skal ha den tilsvarende omsorg for D, E og F.
Herredsrettens domsslutning pkt 1, om felles foreldreansvar, er som nevnt ikke angrepet.
Samværsretten har ikke vært spesielt omprosedert i ankeomgangen. Lagmannsretten oppfatter partene slik at de gjensidig ønsker "vanlig samværsrett" i samsvar med barneloven §44, fjerde ledd. Dette tilsvarer for så vidt resultatet også i herredsretten.
I forhold til pretensjonen i ankeerklæringen har anken bare delvis ført frem, mens den i forhold til den endelig nedlagte påstand under ankeforhandlingen har ført fullstendig frem. Som nevnt har den ankende part i løpet av forhandlingene også vært innstilt på å forlike saken på det grunnlag som retten nå er kommet frem til. Etter en totalvurdering av saken, finner retten at saksomkostningsspørsmålet må avgjøres i samsvar med hovedregelen etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174 første ledd, slik at hver av partene bærer sine omkostninger for lagmannsretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A gis daglig omsorg for C, f xx.xx.1986.
2. B gis daglig omsorg for D, f xx.xx.1982, E, f xx.xx.1989 og F, f xx.xx.1990.
3. Den gjensidige samværsrett fastsettes i samsvar med hovedregelen i barneloven §44 fjerde ledd.
4. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.