Hopp til innhold

LH-1996-16

Fra Rettspraksis


Instans: Hålogaland lagmannsrett - Dom og kjennelse
Dato: 1996-08-05
Publisert: LH-1996-00016
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Hålogaland lagmannsrett LH-1996-00016 A og LH-1996-00017 A.
Parter: Sak nr 96-16 A: Ankende part: Harald Brun, 8640 Hemnesberget (Prosessfullmektig: Advokat Oddvar Fosaas, 0159 Oslo). Ankemotpart: 1. Sonja Sørensen v/hjelpeverge Erling Eik, 8146 Reipå 2. Øystein Ellingsen, 8146 Reipå (Prosessfullmektig: Advokat Henry A. Berntsen, 8001 Bodø). Sak nr 96-17 A: Ankende part: 1. Gunnar Midthun, 8146 Reipå 2. Arvid Marken, 8146 Reipå 3. Åge Jensen, 8146 Reipå (Prosessfullmektig: Advokat Oddvar Fosaas, 0159 Oslo). Ankemotpart: 1. Arnulf S. K. Marken, 8146 Reipå 2. Øystein Ellingsen, 8146 Reipå 3. Ansjøn Johansen, 5084 Tertnes 4. Sofie Jensen, 8146 Reipå 5. J Iversens bo v/Åsmund Iversen, 8146 Reipå 6. Hanna A. Iversen, 8146 Reipå 7. Tore Midthun, 8146 Reipå 8. Ingeborg og Arnold Kolvik, 8146 Reipå 9. Arne J. Rognan, 8160 Glomfjord 10. Arne I. Marken, 8008 Bodø Didrik J. Nyrud, 8200 Fauske Rolf H. Marken, 8163 Neverdal 11. B. A. Torset Jensens bo v/Sofie Jensen, 8146 Reipå 12. Andreas J. Sørensens bo v/Sonja Sørensen, 8146 Reipå 13. Rudolf Karlsen 8146 Reipå 14. Ragnar Ellingsen, 8146 Reipå 15. Egil H. Kolvik, 8146 Reipå Liv Birkelund, Lianvn. 49, 1430 Ås 16. Kolbein Krokstand, Ørneshaugen 19, 8150 Ørnes Liv E. K. Amundsen, Ole Rølvaagsv. 26 a, 8021 Mørkved 17. Carl Stenling, Glomv. 12, 8160 Glomfjord 18. Kristian Høgsand, CA.90706, Los angeles, USA. Henrik Høgsand, 8150 Ørnes Ove Høgsand, 8150 Ørnes Anne Tuflåt, 8160 Glomfjord Regine Kolberg, 8146 Reipå Peder M. Høgsand, 8146 Reipå Helge R. Henriksen, 8146 Reipå (Prosessfullmektig: Advokat Henry A. Berntsen, 8001 Bodø for nr 4. Prosessfullmektig: Advokat Rolf Christensen, 7700 Stienkjer for nr 9 og 18).
Forfatter: Lagdommer Kjell Jakobsen, formann. Lagdommer Grete Thue. Lagdommer Synnøve Nordnes
Lovhenvisninger: Jordskifteloven (1979) §62, Tvistemålsloven (1915) §100, §16, §175, §180, §98, Vassdragsloven (1940), §2


I fiskeordningssak om Reipåvassdraget i Meløy i Nordland avsa Salten Jordskifterett dom 26.06.95 med slik domsslutning:

1. Gnr.67, bnr. 5 og bnr. 232 har fiskerett i Repåvassdraget.

2. Denne dommen kan påankes straks, jfr. jordskifteloven §62, annet ledd.

Dommen er i rett tid anket til lagmannsretten av Harald Brun som er eier av gnr. 67, bnr. 2, med advokat Oddvar Fosaas som prosessfullmektig. Eierne av gnr. 67, bnr. 5, Sonja Sørensen, og av gnr. 67, bnr. 232, Øystein Ellingsen, har tatt til gjenmæle for lagmannsretten med advokat Rolf Christensen som prosessfullmektig. Saken er for lagmannsretten gitt sak nr. 96-16 A.

Jordskifteretten avsa også samme dag dom i fire ulike tvister om fiskerett på gnr. 69 med slik domsslutning:

I tvist nr.1:

1. Fisket er felles i hele Markvatnet for både Sætereng og Marken.

2. Denne dommen kan påankes straks, jfr. jordskifteloven §62 annet ledd.

I tvist nr. 2:

1. Gnr. 69, bnr. 4 har fiskerett i Markvatnet og Svartvatnet.

2. Denne dommen kan påankes straks, jfr. jordskifteloven §62 annet ledd.

I tvist nr. 3:

1. Gnr. 69, bnr. 15 har fiskerett i Markvatnet og Svartvatnet.

2. Denne dommen kan påankes straks, jfr. jordskifteloven §62 annet ledd.

I tvist nr. 4:

1. Gnr. 69, bnr. 32 har fiskerett i Markvatnet.

2. Denne dommen kan påankes straks, jfr. jordskifteloven §62 annet ledd.

Når det gjelder tvist nr. 1, nevnes at Sætereng og Marken er to hovedbruk under gnr. 69 som oppsto ved utskiftning i 1855. Hovedbrukene er senere ytterligere delt, og de fire tvistene er i rett tid anket av Gunnar Midthun som eier gnr. 69, bnr. 2, 24 og 25, Arvid Marken som eier gnr. 69, bnr. 1 og 28 og Åge Jensen som eier gnr. 69, bnr. 8, samtlige med advokat Oddvar Fosaas som prosessfullmektig. I ankeerklæringen er det som ankemotparter oppgitt eiere av i alt 20 eiendommer, men her er også eiendommene til de ankende parter medtatt. Av ankemotpartene har eieren av gnr. 69, bnr. 4, Ansjøn Johansen, tatt til gjenmæle med advokat Henry Berntsen som prosessfullmektig. Eierne av gnr. 69, bnr. 3, Øystein Ellingsen, bnr. 15, Tore Midthun, og bnr. 32, Kolbein Krokstrand, har alle tatt til gjenmæle for lagmannsretten med advokat Rolf Christensen som prosessfullmektig. De øvrige motpartene opptrådte som selvprosederende, men berøres bare av tvist nr. 1. Saken er for lagmannsretten gitt sak nr. 96-17 A.

De to ankesakene er for lagmannsretten forenet til felles behandling og avgjørelse, jfr. tvistemålsloven §98.

Ankeforhandlingen ble avholdt i Ørnes 26. og 27.06.96 og med avsluttende bevisførsel og prosedyre i Bodø 28.06.96. Det fremgår av rettsboken hvilke parter og partsrepresentanter som møtte. Av disse avga følgende forklaring: Harald Brun, Gunnar Midthun, Karl Håkon Wilhelmsen m/flm. fra Arvid Marken, Tore Midthun, Erling Eik som hj.verge for Sonja Sørensen, Kolbein Krokstrand, Øystein Ellingsen, Karl Stenling, Ingebjørg Koldvik, Peder Midthun m/flm. fra Sofie Jensen, Peder Martin Høysand og Hanna Iversen. Videre møtte prosessfullmektigene. Det ble avhørt 10 vitner, hvorav 4 ved telefonavhør. Det ble foretatt oversiktsbefaring av vassdraget og for øvrig foretatt slik dokumentasjon som anført i rettsboken.

Under ankeforhandlingen ble anken over dommen i tvist nr. 2 under sak 96-17 A trukket. Ankesaken blir derfor å heve, jfr. tvistemålsloven §100, i forhold til Ansjøn Johansen for så vidt gjelder fiskeretten til gnr.69, bnr. 4 i Markvatnet og Svartvatnet med mellomliggende elv, Søråga. I medhold av tvistemålsloven §180 første ledd smh. §175 tilpliktes de ankende parter in solidum å erstatte Ansjøn Johansen hans omkostninger i denne tvisten. Advokat Berntsen har oppgitt disse til kr 15542,75. Oppgaven legges til grunn. Under saksforberedelsen for lagmannsretten har Åge Jensen trukket sin anke. Det er ikke krevet saksomkostninger i forhold til Åge Jensen, og ankesaken blir etter dette også å heve i forhold til Åge Jensen.

Når det gjelder saksforholdet, fremgår dette av jordskifterettens dom. Her nevnes kort at Tore Midthun, Ansjøn Johansen og Harry Sandvei 25.08.92 krevde jordskifte til fremme av en fiskeordning i vassdraget.. Salten Jordskifterett traff 21.04. 94 vedtak om at saken blir å fremme som fiskeordningssak for hele vassdraget, jfr. jordskifteloven §2 bokstav c) 2, og at det gjennomføres midlertidig ordning for fisket.

Reipåvassdraget er et ca 10, 5 km langt vassdrag som regnet fra sjøen består av Reipåga, Markvatnet, Søråga og Svartvatnet. I tillegg kommer sideelver og bekker. Til dette vassdraget støter det eiendommer under gnr. 67, 70 og 69, alle i Meløy kommune. Gnr. 67 er beliggende på begge sider av Reipåga og grenser på nordsiden av Reipåga til sjøen og gnr.70. På sørsiden av vassdraget rekker gnr. 67 fra sjøen og opp til den øvre delen av Markvatnet hvor gården støter til gnr. 69. Det nevnes at den øvre delen av gnr. 67 - mellom Vassbakken og grensen mot gnr. 69 - ligger i et fellesskap mellom bnr. 1, 2 og 4 idet utskiftning ikke er foretatt. Gnr. 70 ligger i sin helhet på nordsiden av Reipåga og grenser i øst mot gnr. 69 - Sætereng - like nedenfor utløpet fra Markvatnet. Gnr. 69 er beliggende til den øvre delen av vassdraget ved nordsiden av den øverste delen av Reipåga, Markvatnet, Sørråga, Svartvatnet og rundt dette til gården på vassdragets sørside støter til gnr. 67.

Det er opplyst at det på gnr. 70 ikke er noen ekstern eller intern tvist om fiskerettigheter, mens det på gnr. 67 og gnr. 69 er tvister om rettigheter slik som fremgår av jorskifterettens dommer.

Reipåvassdraget har bestand av anadrome laksfisk - laks, sjøørret og sjørøye. Til vassdraget hører også flere sideelver der sjøørreten også gyter, Tverråga, Tømmeråga, Seteråga, Mølnåga og Heståga. Etter det opplyste går laksen opp i Markvatnet, men gyter i Reipåga. Sjørøya gyter i Markvatnet. Vassdraget har også stasjonær ørret og røye, samt 3-pigga stingsild.

Spørsmålet om det for de enkelte tvister foreligger ankesum er reist under saksforberedelsen og ytterligere utdypet av prosessfullmektigene under ankeforhandlingen. Lagmannsretten vil i nødvendig utstrekning komme tilbake til dette nedenfor, men man ser det ikke formålstjenlig å referere anførslene om dette spørsmålet idet man viser til det som fremgår av prosesskriftene avgitt under saksforberedelsen.

I sak 96-16A har Harald Brun i det vesentlige anført:

Gnr. 67, bnr. 5 ble fradelt bnr. 2 ved utskiftningsforretning av 21.10.1890. I såvel utskiftningsforretningen som skjøte er det vist til kjøpekontrakt av 1886 på denne eiendommen - opprinnelig en husmannsplass under hovedbruket. I kjøpekontrakten er det inntatt bestemmelse om retten til laksefiske, men etter språkbruken på den tiden gjelder bestemmelsen bare laksefiske i sjøen. Laksefisket foregikk den gang i sjøen med kilenot, og "Laksefiskeri" er nevnt i sammenheng med bestemmelse om rett til grunnleie for båtnaust. Blant fiskere benyttes ennå navnet Reipågen om den delen av strandlinjen og sjøområdet utenfor som ligger ved elveoset, og i et eldre kart over Gaasværfjorden er Reipaaen benyttet som navn på en sideelv, mens hovedelva fra Markvatnet til sjøen er kalt Markelven.

Sporadisk fiske med stang i Reipåga etter laks - dersom det forekom - er ut fra forholdene i 1890 ikke naturlig å betegne som "Laksefiskeri". Derimot passer betegnelsen på det årvisse fisket i strandsonen med kilenot. Utskiftningsforretningen av 1890 understreker dette idet det alt var blitt tvist om forståelsen av kjøpekontrakten av 1886. Det ble således i 1890 nødvendig å presisere fordelingen av kilenotplassene.

Riktignok er det i utskiftningsforretningen av 12.04.1930 sagt at elverettigheter og fiskerett i Reipåga "er fremdeles felles", men dette sikter til de eiendommer som etter utskiftningsforretningen av 1890 hadde fiskerett her. Man må således legge avgjørende vekt på om bnr. 5 ble fradelt med fiskerett i elven. Dette er i seg selv lite sannsynlig idet eieren av bnr. 2 var meget restriktiv med hensyn tildeling av fiskerettigheter ved salg av deler av hovedbruket. Man må i denne sammenheng ha klart for seg at fiskeretten i elva lå i felleseie mellom hovedbrukene, slik at også hensynet til medeierne tilsa at fiskeretten ikke ble ytterligere spredt. Endelig har tidligere eiere av bnr. 5 aldri tidligere tilkjennegitt at de har fiskerett i elva. Det vises særlig til vitneforklaring fra Berit Brun Jakobsen - deleier i gnr. 67, bnr. 3.

I og med at bnr. 5 ikke er fradelt med fiskerett i Reipåga, vil fradelingen av bnr. 232 ikke medføre at denne eiendommen har fiskerett, og tidligere eier av bnr. 5 kunne heller ikke gi fiskerett i elva til eieren av bnr. 232 på bnr. 5's øvrige grunn.

Harald Brun har nedlagt slik påstand:

1. Gnr. 67: Bnr. 5 og bnr. 232 har ikke fiskerett i Reipåvassdraget.

2. Harald Brun tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Sonja Sørensen og Øystein Ellingsen har idet vesentlige anført:

Jordskifterettens avgjørelse er riktig både i resultat og begrunnelse. Den aktuelle delen av kjøpekontrakten av 1886 er sitert av jordskifteretten, og den levner ingen rimelig tvil om at hovedbruket ikke holdt unna fiskerett i "Reipaagen". Eiendommen ble fradelt i forbindelse med den utskiftning på daværende "Sør-Fore Øvre" påbegynt 16.10.1890. Utskiftningen omfattet den delen av gården som ble kalt "Ronemoen", og bnr. 5 er den eiendommen som i utskiftningsforretningen er benevnt Kristian Pedersens part i Ronemoen.

Når det særskilt gjelder navnebruken, er det meget lite sannsynlig at den har endret seg i de 4 årene fra kjøpekontrakten ble skrevet og til utskiftningen ble avholdt. I utskiftningsforretningen fremgår det således at Kristian Pedersens skogteig "der ligger langs Reipaagen fra indmarken til Lillekjæraasen" ble avmerket. Det kan ikke herske noen tvil om at "Reipaagen" er elva. Havbukten utenfor elveosen benevnes gjerne som Reipvågen. Det fremlagte kartutsnittet over Gaasværfjorden er unøyaktig for landområdet innenfor fjorden med strandområder. Sideelver til vassdraget er tegnet inn og navngitt slik at det er uklart om Reipaaen er benevnelsen på hovedelven. Etter sin plassering på kartet synes Markelven å være en bielv. Det vesentlige er imidlertid at dokumentene for bnr. 5 ikke etterlater noen tvil om eiendommens rettigheter i Reipåen. I tillegg til kjøpekontrakten nevnes at det i skjøtet er henvist til denne. Kjøpekontrakten ble også fremlagt under utskiftningsforretningen i 1890.

Det er riktig at det under utskiftningsforretningen i 1890 viste seg å være en viss uenighet om laksefisket i sjøen, men dette ble nøye regulert i forretningen. Man kan ikke av dette innfortolke at bnr. 5 ikke hadde rettigheter i elven.

Skogteigene på Ronemoen ble utskiftet til eiendomsteiger ved utskiftningsforretning påbegynt 17.08.1926. I denne forretningen fremgår det helt klart at bnr. 5 hadde andel i fellesskapet, og det er uttrykkelig bestemt at "Elverettigheter og fiskerett i Reipaaga er fremdeles felles". Bnr. 5 fikk for øvrig utlagt eiendom langs elva og eier da til djupålen eller midtlinjen i elven dersom djupålen ikke lar seg påvise. Det samme gjelder bnr. 232 som er fradelt bnr. 5. Når eiendom fradeles med grense i vassdrag, følger de vanlige rettighetene som etter vassdragsloven tilligger slike eiendommer den fradelte eiendom med mindre det foreligger klare holdepunkter for at rettighetene er unntatt. Det vises til Rt-1971-596 flg. I dette tilfelle er det tvert imot helt klart påviselig at bnr. 5 fikk andel i fiskeretten i Reipåga, og at fiskeretten "fremdeles" skulle være felles.

Det er ikke bestridt at eieren av bnr. 5 - ved fradeling av bnr. 232 - kunne gi fiskerett til denne eiendommen forutsatt at bnr. 5 hadde slik rett. I og med at daværende eier av bnr. 5 - Andreas Sørensen - ved overdragelsen i 1993 ga fiskerett til bnr. 232, er det helt klart at Sørensen var av den oppfatning at bnr. 5 hadde fiskerett i elva.

Sonja Sørensen og Øystein Ellingsen har nedlagt slik påstand:

1. Salten Jordskifteretts dom i sak nr. 22/92 hva angår gnr. 67, 5 og 232's, Meløy, fiskerett i Reipåvassdraget stadfestes.

2. Harald Brun tilpliktes å betale sakens omkostninger.

I sak 96-17 A har Gunnar Midthun og Arvid Marken i det vesentlige gjort gjeldende:

I tvist nr. 1 - spørsmålet om fisket i Markvatnet er felles for Sætereng og Marken - har de i det alt vesentlige henholdt seg til samme anførsler som de gjorde gjeldende for jordskifteretten, samt også vist til den begrunnelse som mindretallet i jordskifteretten har gitt for sitt standpunkt. Ved skylddelingsforretning av 10.07.1855 ble " Gaarden Marken med Sætterenget" delt i 3 deler. Den ene tredjedelen - Sætereng - ble ved denne forretningen fullstendig fradelt gården. Grenselinjen er beskrevet fra Markvannet til høyeste fjell, og det er ingen holdepunkter i forretningen av 1855 om fortsatt fellesskap mellom den fradelte Sætereng og Marken. Dette understrekes ytterligere ved at Sætereng ble tillagt en parsell i den felles utmark for Marken uten at Sætereng fikk andel i utmarksfellesskapet på Marken. Det vises for så vidt til utskrift av jordskifterettens rettsbok av 12.11.1955 for jordskifte av utmarken til gnr. 69, Marken. Om det i 1855 hadde vært oppfatningen at fisket i vassdraget fortsatt skulle være felles mellom Marken og Sætereng, ville dette blitt protokollert. Uansett er det slik at vassdragsrettighetene tilligger den enkelte eiendom med grense i vassdraget dersom det ikke er klare holdepunkter for annet, jfr. Rt-1971-596 flg. At Sætereng og Marken i 1855 ble delt med eiendomsrett til hver sine deler av vassdraget, kan etter dette ikke være tvilsomt. Den foretatte utskiftningen i 1883 på Sætereng, gjelder en intern deling på Sætereng, og bestemmelse om at fisket skulle være felles, har naturligvis ingen gyldighet utenfor grensene til Sætereng.

Når det gjelder parts- og vitneforklaringene, har de vært sprikende idet noen av de som har forklart seg mener at fisket har vært felles, mens andre er av den oppfatning at det ikke eksisterer et slikt fellesskap mellom Marken og Sætereng. De som mener at fisket er felles i Markvatnet, har også fisket med faststående redskap på gnr. 70's del av vannet. De kan imidlertid ikke gi noen forklaring på sin adkomst til garnfiske i den delen av vannet som tilhører gnr. 70. Dette viser at de har drevet garnfisket uten at dette er uttrykk for noen rettighetsutøvelse slik at det i høyden dreier seg om et tålt fiske - antagelig også tilskyndet ved at eierne av gnr. 70 bodde ved sjøen slik at oppdagelsesrisikoen var meget liten.

Først på 1930-tallet kom det båter i vannet. I den utstrekning man tidligere fisket med garn, ble disse svømt ut fra land. Det sier seg selv at man da holdt seg til egne eiendommer. Dette viser også at forestillingen om felles fiske i Markvatnet - som noen av partene har forklart seg om - ikke er av noen eldre dato. Når det gjaldt stangfiske fra land eller fra båt, ble dette ikke påtalt. Det samme gjaldt garnfiske som barn og ungdom drev i sin fritid. Det foreligger således ingen oppfatning av fiskerettighetene i vannet som kan supplere det som følger av en naturlig tolkning av dokumentene, eller gi grunnlag for felles fiske basert på hevd eller alders tids bruk. Man må da falle tilbake på det som er norsk retts hovedregel, nemlig at fiskeretten ble delt i 1855 og fulgte Sætereng og Marken innenfor disse eiendommenes grenser.

I tvist nr. 2 er anken trukket.

Tvist nr. 3 gjelder spørsmålet om bnr. 15 har fiskerett i Markvatnet og Svartvatnet. Eiendommen ble fradelt bnr. 2 av eieren, Emma Johansen, da hun solgte hovedbruket til Anders Midthun. Det følger av grensebeskrivelsen for bnr. 18 at den ikke har eiendomsgrense til Markvatnet. Grensen er beskrevet til grensemerke nedsatt 4 meter fra vannkanten, og det er i tillegg beskrevet tverrgrense langs stranden og oppgitt lengde på denne grensen. Slik beskrivelse har man ikke på noen andre eiendommer ved Markvatnet, og dette understreker at beskrivelsen av grensen er en realitet med hensyn til rettigheter i vassdraget. Dette kommer også frem annet sted i skylddelingsforretningen idet det i standardformularet er foretatt utstrykning av ordet "elver" under pkt. 3. Anders Midthun var av den oppfatning at bnr. 15 ikke hadde rett til å fiske med faststående redskap i vannet, og dette har også Emma Johansen akseptert.

Emma Johansen holdt også tilbake en skogteig i felles utmark, men en slik skogteig gir ikke fiskerett. Subsidiært, dersom lagmannsretten skulle komme til at skogteigen medfører at bnr. 15 hadde andel i fellesskapet med rett til fiske, er fiskeretten begrenset til den opprinnelige andelen i felles utmark. I forbindelse med utskiftningen i 50-årene fikk Tore Midthun tillagt sin skogteig et stykke jord som egentlig tilfalt hovedbruket, bnr.2, som da eides av hans far, Anders Midthun. Dette jordstykket gir i alle fall ikke fiskerett, og teller følgelig ikke med i den andel som i tilfelle tilfaller bnr. 15.

Tvist nr. 4 gjelder spørsmålet om fiskerett for bnr. 32. Denne eiendommen ble opprinnelig fradelt bnr. 2 av Anders Midthun som bnr. 24 idet det til eiendommen også tillå en skogteig i felles utmark. Etter krigen flyttet hans datter og svigersønn til eiendommen, og i 1955 fikk de dom for at eiendommen skulle tilskjøtes dem i henhold til tidligere avgitt løfte om kjøp. Dommen gjaldt imidlertid bare innmarksparsellen, slik at denne ble utgått fra bnr. 24 og fikk bnr. 32.

Når det i domslutningen er nevnt "heftefritt" skjøte, sikter dette til at odelsrett skulle frafalles av bedre odelsberettigede. Anders Midthun mente hele tiden at det til eiendommen ikke hørte fiskerett - noe også to av brødrene til Kollbein Krokstrand har bekreftet som vitner. Også deres far var i tvil om det fulgte fiskerett til eiendommen. Det vises for øvrig til dommen av 1957 hvor det fremgår at Anders Midthun ikke var villig til å overføre eiendommen med fiskerett.

I sak 96-17 A har Gunnar Midthun og Arvid Marken nedlagt slik påstand:

1. Gnr. 69:

Tvist nr. 1: Fisket i Markvatnet er delt mellom Sætereng og Marken.

Tvist nr. 2: Anken trekkes.

Tvist nr. 3: Bnr. 15 har ikke fiskerett i Markvatnet og Svartvatnet.

Tvist nr. 4: Bnr. 32 har ikke fiskerett i Markvatnet.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Øystein Ellingsen, Tore Midthun og Kolbein Krokstrand har i det vesentlige anført:

I tvist nr. 1 er det riktig at det i utskiftningen av 1855 ikke ble inntatt uttrykkelig bestemmelse om at fisket fortsatt skulle være felles, men Sætereng er fortsatt en del av gnr. 69 og den er i utskiftningsforretningen av 17.06.1885 betegnet som "Sæterenget parcell af Gaarden Marken". I denne forretningen er det bestemt at "vandfiske forbliver felles". Før denne utskiftningen var det kun et bruk under Sætereng og uttrykket "forbliver" viser at fellesskapet tidligere har vært mellom dette bruket og de øvrige Markeneiendommene. Dette er også i samsvar med rettighetsoppfatningen til alle eldre eiere av eiendom i Markvatnet bortsett fra Gunnar Midthuns far. Disse kan også forklare seg om tilsvarende oppfatning hos sine foreldre og besteforeldre, og da er man tilbake til en rettsoppfatning som har vært herskende i hele dette århundret. Denne rettighetsoppfatningen har også gode grunner for seg idet de beste fiskeplassene for laks ble liggende på Sæterengs del etter utskiftningen i 1855, mens det rike røyefisket på høsten foregikk i Markens del av vatnet. Ved utskiftningen i 1855 ble gården delt i tre like deler, og en lik fordeling av fiskeressursen til gården forutsatte et fortsatt fellesskap. Det foreligger således helt klare forutsetninger for et fortsatt fellesskap mellom Sætereng og Marken om fisket i Markvatnet.

Når det gjelder tvist nr. 3, fiskeretten til bnr. 15, er det vesentlig å ha klart for seg at Emma Johansen holdt tilbake denne delen av bnr. 2 da hun solgte til Anders Midthun. bnr. 15 utgjør en tredjedel av det opprinnelige bnr.2, og hun drev bnr. 15 som selvstendig gårdsbruk til hun solgte til Tore Midthun, Anders Mithuns eldste sønn. Det er helt utenkelig at Emma Johansen skulle ha solgt hovedbruket på det uttrykkelige vilkår at den delen av eiendommen som hun beholdt ikke skulle ha fiskerett. Noen slik forståelse av salget lar seg heller ikke utlede av dokumentene. Det fremgår således ikke av skylddelingsforretningen at bnr. 15 ikke eier til Markvatnet. Man kunne naturligvis ikke sette grensemerkene i vatnet. Forretningen er basert på tidligere fastsatte grenser for innmarks- og utmarksteiger, og man har derfor foretatt en beskrivelse av tidligere nedsatte merkesteiner med angivelse av avstander både langs grensen og mål for eiendommens bredde. Det ville dessuten være helt meningsløst at bnr. 15 med sin innmarksparsell skulle holdes unna rettigheter i Markvatnet samtidig som det til eiendommen hørte andel i den felles utmark. I utskiftningsforretningen av 1953 for utmarken er det truffet uttrykkelig bestemmelse om fiskerett for loddeierne innen skiftefeltet. Her ble kun de to utmarksteigene til bruk under Sætereng unntatt fordi disse to brukene var ikke deleiere i fellesskapet, men kun bruksberettiget i henhold til forretningen av 1855.

Når det gjelder tvist nr. 4, er utgangspunktet at bnr. 24 opprinnelig ble fradelt bnr. 2 med fiskerett. Dette er ikke bestridt. Spørsmålet er om det ved fradelingen av bnr. 32 og overskjøtingen av denne eiendommen til Anders Midthuns datter og svigersønn ble holdt tilbake fiskerett. Om denne problemstilingen vise til Rt-1971-596 flg. Kollbein Krokstrand har vært uvitende om at det mellom hans foreldre og bestefaren ble ført sak om eiendommen. Han var således ikke kjent med den domsutskriften som motparten har fremlagt som nytt dokument for lagmannsretten. Krokstrand ser det slik at det etter dommen ikke kan herske noen tvil om at fiskeretten ikke ble unntatt ved salget. Hans anførsler for jordskifteretten må derfor ses i lys av at han ikke var klar over bakgrunnen for salget til sine foreldre. Anders Midthun søkte for øvrig ved flere anledninger å gi inntrykk av at bnr. 32 ikke hadde fiskerett, eventuelt at fiskeretten var begrenset til strandlinjen utenfor eiendommen, og det er ikke utenkelig at slike uttaleser har festet seg hos Kollbein Krokstrands to brødre mens de var barn, og uten at dette inntrykket senere er blitt korrigert. Kollbein Krokstrands mor var imidlertid helt klar i sin forklaring om at det fulgte fiskerett med eiendommen.

Herredsrettens dom av 1957 levner imidlertid ingen tvil om at Anders Midthun ikke fikk medhold i at fiskeretten skulle unntas. Det vises til at herredsretten i sine premisser betegner Anders Mitdhuns forsøk på å få Fridtjof Krokstrand til å frafalle fiskeretten som utslag av tvang og utilbørlighet. At bestemmelsen om heftefritt skjøte gjelder odelsrett, er helt meningsløst.

Øystein Ellingsen, Tore Midthun og Kolbein Krokstrand har nedlagt slik påstand:

Tvist nr. 1

1. Jordskifterettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. Tore Midthun og Kollbein Krokstrand tilkjennes sakens omkostninger.

Tvist nr. 3.

1. Jordskifterettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. Tore Midthun tilkjennes sakens omkostninger.

Tvist nr. 4.

1. Jordskifterettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. Kolbein Krokstrand tilkjennes sakens omkostninger.

Ansjøn Johansen har når det gjelder tvist nr. 1 i det alt vesentlige henholdt seg til de anførsler som Øystein Ellingsen, Tore Mithun og Kollbein Krokstrand har gjort gjeldende. Han har nedlagt slik påstand:

1. Salten jordskifteretts dom i sak nr. 22/92 forsåvidt angår fiske i Mark vatnet for gårdene Sætereng og Marken stadfestes.

2. Gunnar Midthun og Arvid Marken tilpliktes å betale sakens omkostninger i tvist nr. 1 og 2.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Spørsmål om ankesum.

Under ankeforhandlingen er det fremkommet opplysninger som tilsier at det i tvist nr. 1 under sak 96-17 A er tvilsomt om kravet til ankesum er oppfyllt. I de øvrige tvistene er det - hensett til de opplysninger som er fremkommet under ankeforhandlingen - tilstrekkelig sannsynlig at de ankende parters vurdering av ankegjenstandens verdi tilfredsstiller lovens krav til ankesum. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmålet idet det etter tvistemålsloven §16 er grunnlag for å realitetsbehandle samtlige tvister. Det er da også vektlagt at det i lang tid har vært uklarhet om fiskerettighetene i et forholdsvis fiskerikt vassdrag. Uklarhetene har i en årrekke berørt mange mennesker i bygda, og det er av vesentlig betydning å få vurdert de aktuelle tvistespørsmålene også av ankeinstans slik at det i ettertid ikke kan reises rimelig tvil om rettighetsgrunnlaget for den endelige fiskeordning.

Når det gjelder realtiteten i sak 96-16 A bemerkes:

Det dreier seg her om en eiendom, bnr. 5, som ble fradelt hovedbruket i 1890 og solgt på de vilkår som er angitt i kjøpekontrakt av 1886 og supplert ved utskiftningen i 1890. Lagmannsretten er enig med jordskifteretten i at det etter en naturlig fortolkning av salgsdokumentene ikke foreligger noen rimelig tvil om at eiendommen fikk andel i fiskerett i Reipåga. Man kan også slutte seg til de anførsler som Sonja Sørensen og Øystein Ellingsen har gjort gjeldende slik som disse er referert ovenfor. At eiendommen har fiskerett i elva, er også bekreftet i utskiftningsforretning avholdt i 1930 over felles utmark i Ronemoen.

Det er enighet om at bnr. 232 har fiskerett i elven dersom bnr. 5 har slik rett. Det tilføyes at pkt. 1 i jordskifterettens slutning er noe unøyaktig idet fiskeretten til bnr. 5 og bnr. 232 kun gjelder Reipåga nedenfor Vassbakken. Man har oppfattet det slik at det ikke er noen uenighet om dette, slik at det er unødvendig å utforme en ny slutning.

Anken har etter dette ikke ført frem, og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må Harald Brun erstatte Sonja Sørensen og Øystein Ellingsen deres saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Berntsen har innsendt omkostningsoppgave på kr 18842,75 hvorav salæret utgjør kr 17800,-. Oppgaven legges til grunn.

Når det gjelder realiteten i sak 96-17 A bemerkes:

Tvist nr. 1.

Saken gjelder spørsmålet om fisket ble delt i forbindelse med utskiftningen i 1855 hvor gnr. 69 ble delt i 3 like store deler med et hovedbruk under Sætereng og to hovedbruk under Marken. Ved denne utskiftningen ble Sætereng atskilt fra Markengårdene med en grense fra Markvatnet til høyeste fjell. Når det gjelder de to Markengårdene, ble innmarken delt i flere teiger som ble fordelt mellom gårdene, samt at skogen i utmarken ble delt på tilsvarende vis mellom disse. I tillegg ble Hans Jensen Sætterenget tillagt en skogteig i den felles utmark på Marken, men uten andel i fellesskapet. Forretningen inneholder ingen bestemmelse om fellesskap i fiske, og dette innebærer at fellesskapet i fiske på gnr. 69 må anses oppløst dersom det ikke i bevismaterialet ellers foreligger tilstrekkelig klare holdepunkter for at dette fortsatt skulle bestå.

Lagmannsretten er under tvil kommet til at det er ført tilstrekkelig bevis for at det for fisket i Markvatnet fortsatt skulle bestå et fellesskap innenfor de opprinnelige grensene for gnr. 69. Ved utskiftning påbegynt 17.06.1885 på Sætereng ble det truffet bestemmelse om at "vandfisket forbliver felles". Uttrykket "forbliver" tyder på at det også før 1885 var et fellesskap om "vandfisket". Ettersom det før 1885 bare var et bruk på Sætereng, må et slikt fellesskap i tilfelle ha bestått av dette bruket og brukene i Marken. Uttrykket forbliver kan imidlertid også henspeile til den situasjon at det bruk som formelt ble utskilt i 1885 allerede i noen tid hadde vært i drift som selvstendig driftsenhet. Med "vandfisket" er det under begge forutsetninger åpenbart ment fiske i Markvatnet.

Parts- og vitneforklaringene tilsier med vekt at fiske i Markvatnet ble liggende i fellesskap mellom Sætereng og Marken etter utskiftningen i 1855. Ut fra disses forklaringer om garnfiske som de selv og deres foreldre og besteforeldre har drevet, er det kun i de senere år blitt hevdet at fisket var delt. Det er imidlertid uklarhet forbundet til om man her står overfor et tålt fiske eller en bevisst rettighetsutøvelse idet man også praktiserte et visst garnfiske innenfor grensene for gnr. 70, uten at det er gjort noen forsøk på å anføre rettighetsgrunnlag for et slikt fiske. På den annen side er det fra hovedbruk under Marken bestridt fiskerett for bnr. 4, 15 og 32 uten at dette tilnærmet er sannsynliggjort - noe lagmannsretten vil komme tilbake til.

Et moment av vekt er det at det tidligere i den øverste delen av Markvatnet ble drevet et utbytterikt røyefiske på senhøsten. Dette fisket ble drevet årlig, og det må antas å ha gitt et vesentlig tilskudd til brukene under gnr. 69 i eldre tid. Det har således formodningen mot seg at Sætereng ved utskiftningen i 1855 skulle utelukkes fra dette fisket. Likeså er det opplyst at de beste lakseplassene ble liggende til den delen av Markvatnet som tilfalt Sætereng. Når man setter dette i sammenheng med de store bestrebelser man gjorde seg i 1855 for å få til en lik deling mellom de tre brukene, synes det i en samlet vurdering å foreligge tilstrekkelige holdepunkter for at fisket i Markvatnet ikke ble delt. Lagmannsretten er etter dette kommet til samme resultat som jordskifteretten. Jordskifteretten slutning er imidlertid unøyaktig idet den etter sin ordlyd synes å omfatte også gnr. 70's del av Markvatnet. Man vil derfor utforme ny slutning.

Tvist nr. 3.

Lagmannsretten finner det helt klart at bnr. 15 har fiskerett. Bnr. 15 ble fradelt fra bnr. 2 som selvstendig driftsenhet da daværende eier av hovedbruket, Emma Johansen, solgte dette. Bnr. 15 omfattet en innmarksteig og en utmarksteig av de teiger som dette hovedbruket ble tillagt ved utskiftningen i 1855. Grensebeskrivelsene må ses i sammenheng med dette, og lagmannsretten finner det helt klart at innmarksteigen grenser til Markvatnet. Man finner det for så vidt tilstrekkelig å vise til grensebeskrivelsene fra 1855 og 1922, samt til eiendomsgrensene slik som disse er inntegnet på utskiftningskart av 1933/1936. I tillegg kommer at det til bnr. 15 hørte andel i felles utmark, og at det ved utskiftningen i 1953 ble uttrykkelig bestemt at fisket skulle ligge i fellesskap innenfor skiftefeltet.

Tvist nr. 4.

Bnr. 32 ble fradelt og overskjøtet fra daværende eier av bnr. 2, Anders Midthun, til Fridtjof Krokstrand i henhold til Salten herredsretts dom av 23.05.1957. Det fremgår helt klart av dommen at fiskeretten ikke skulle holdes tilbake ved salget. Eiendommen har grense til vassdrag, og den har da også fiskerett hvis det ikke foreligger klare holdepunkter for at fiskeretten ble holdt unna ved overdragelsen, jfr. Rt-1971-596 flg. I dette tilfelle er det klare holdepunkter for det motsatte - nemlig at eiendommen skulle ha fiskerett. Anken kan etter dette ikke føre frem.

I tvist nr. 3 og 4 må Gunnar Midthun og Arvid Marken in solidum erstatte Tore Midthun og Kolbein Krokstrand sakens omkostninger. Det vises til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten tilføyer at ankene over jordskifterettens avgjørelse i disse to tvistene ligger nært opp til urettmessig trette.

I tvist nr. 1 er lagmannsretten kommet til at saken har budt på slik tvil at det ikke er grunnlag for å tilkjenne saksomkostninger. Det vises til unntaktsregelen i tvistemålsloven §180 første ledd.

Advokat Christensen har inngitt salæroppgave på kr 60370,- hvorav salæret utgjør kr 47000,-. Han har fordelt salæret med 20% på tvist nr. 1 og 40% på henholdsvis tvist nr. 3 og 4. Utgiftene er fordelt med en tredjedel på hver tvist. Oppgaven med fordeling legges til grunn slik at Gunnar Midthuns og Arvid Markens omkostningsansvar tvist nr. 3 utgjør kr 23257,- og samme beløp i tvist nr. 4.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I sak 96-16 A:

1. Jordskifterettens dom stadfestes.

2. Harald Brun tilpliktes å erstatte Sonja Sørensen og Øystein Ellingsen sakens omkostninger for lagmannsretten med kr 18842,75, attentusenåttehundreogførtito 75/100 kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

I sak 96-17 A: Ankesaken heves i forhold til Åge Jensen.

I tvist nr. 1.

1. Fisket i Markvatnet er felles for Sætereng og Marken innenfor den delen av vatnet som grenser mot gnr. 69.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

I tvist nr. 2.

1. Saken heves.

2. Gunnar Midthun og Arvid Marken tilpliktes in solidum å erstatte Ansjøn Johansen sakens omkostninger for lagmannsretten med kr 15542,75, femtentusenfemhundreogførtito75/100 kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

I tvist nr. 3.

1. Jordskifterettens dom stadfestes.

2. Gunnar Midthun og Arvid Marken tilpliktes in solidum å erstatte Tore Midthun sakens omkostninger for lagmannsretten med kr 23257,-, tjuetretusentohundreogfemtisju00/100 kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

I tvist nr. 4.

1. Jordskifterettens dom stadfestes.

2. Gunnar Midthun og Arvid Marken tilpliktes in solidum å erstatte Kolbein Krokstrand sakens omkostninger for lagmannsretten med kr 23257,-, tjuetretusentohundreogfemtisju 00/100 kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.