LH-1996-288

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-01-21
Publisert:	LH-1996-00288
Stikkord:	Stillingsvern
Sammendrag:
Saksgang:	Salten herredsrett nr 95-426 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1997-00288 A.
Parter:	Ankende part: Norges Bank, 0107 Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Nils H. Storeng, 0211 Oslo). Ankemotpart: Anne Bye, 8012 Bodø (Prosessfullmektig: Advokat Thor-Erik Johansen, 0355 Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Grete Thue, formann. Lagdommer Synnøve Nordnes. 3 meddommere - Mindretall: Ekstraordinær lagdommer Willy Haugli. 1 meddommer
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §58, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §58A, §60, Arbeidsmiljøloven (1977), Foreldelsesloven (1979) §10, Foreldelsesloven (1979), LOV-1995-01-06-2

Saken gjelder stillingsvern i arbeidsforhold. Anne Bye ble 31 august 1972 ansatt i Norges Banks avdeling i Bodø. Hun ble fast ansatt i full stilling 1 september 1973. I forbindelse med svangerskap og fødsler gikk hun 8 oktober 1976 over i firefemtedels stilling og 1 januar 1980 over i halv stilling. Anne Bye gjorde det etter hvert klart for banken at hun ønsket seg tilbake til full stilling igjen. Hun fikk tilbud om vikariater og engasjementer opp til full stilling, og med unntak av en periode på ca 18 måneder - fra 1 november 1989 til 30 april 1991 - arbeidet hun fra 1 oktober 1985 i full stilling frem til 31 desember 1994. Høsten 1994 tok Anne Bye opp spørsmålet om hun hadde stillingsvern for hel stilling. Norges Bank gjorde gjeldende at stillingsvern for ytterligere en halv stilling bare kunne være opparbeidet i perioden 1985 til 1989, samt at kravet etter arbeidsavtalene uansett ville være foreldet. Anne Bye gjorde gjeldende at det forhold at hun måtte gå tilbake i halv stilling den 1 november 1989 i realiteten innebar en usaklig endringsoppsigelse. Stevning i saken ble tatt ut 18 april 1995.

Salten herredsrett avsa 21 desember 1995 dom med slik slutning:

"1. Endringsoppsigelsen av Anne Bye er ugyldig.

2. Norges Bank tilpliktes innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale i erstatning til Anne Bye kr 92.200 - nittitotusentohundrekroner - med tillegg av 12 - tolv - % rente fra 27.5.95 og til betaling skjer.

3. Hver av partene bærer sine omkostninger."

Dommen er avsagt ved dissens. Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten vises til dommen.

Norges Bank har i rett tid påanket herredsrettens dom. Anne Bye har tatt til gjenmæle for lagmannsretten. Ankeforhandling ble holdt i Bodø den 27 - 29 november 1996. Det ble gitt partsforklaringer og avhørt to vitner, hvorav ett var nytt for lagmannsretten. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken. Under ankeforhandlingen trakk Anne Bye kravet om erstatning for perioden frem til 31 desember 1994. Den aksessoriske motanke er derved falt bort. Partene er enige om erstatningsbeløpets størrelse. Saken står for øvrig i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten.

Norges Bank gjør gjeldende at herredsretten har tatt feil i sin bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Anførslene er i all hovedsak de samme som for herredsretten, og det vises til gjengivelsen av disse på side 13 til 18 i herredsrettens dom. Anførslene kan oppsummeres slik:

Det arbeid Anne Bye utførte som vikar og i engasjementer fra 1985 til 1995 kan deles opp i tre perioder. Første periode var fra 1 oktober 1985 til 1 november 1989. Et eventuelt stillingsvern kan kun følge av det arbeid hun utførte i denne perioden. I perioden fra 1 november 1989 til 30 april 1991 var Anne Bye i hovedsak tilbake i halv stilling. Partene er enige om at hun i denne perioden samlet arbeidet ca seks uker i full stilling. Perioden fra 1 mai 1991 til 31 desember 1994 har herredsretten også i det vesentlige vurdert korrekt. Bye arbeidet i som vikar for en kollega som var sykemeldt frem til de siste fire månedene, hvor hun var vikar for en ansatt som skulle tiltre i ny stilling. Samtlige vikariat i disse periodene tilfredsstiller vilkårene om midlertidig ansettelse i arbeidsmiljøloven §58 nr 7.

I perioden fra 1 oktober 1985 til 1 november 1989 arbeidet Anne Bye dels i vikariater og dels i engasjementer som i hovedsak var tidsbegrensede på grunn av arbeidet art. Norges Bank har som arbeidsgiver bevisbyrden for at vilkårene i arbeidsmiljøloven ikke er brutt, men det forhold at det er gått lang tid gjør det vanskelig å foreta en konkret vurdering av de forskjellige ansettelsene i denne perioden. Ved vurderingen om arbeidet var i strid med arbeidsmiljøloven, må det tas hensyn til at Anne Bye var kjent med at overtallighet medførte at det ikke var aktuelt å ansette henne fast i full stilling. Både ledelsen og Bye var klar over at det gikk en grense, og det var enighet om at arbeidet måtte holdes innenfor visse rammer. Dertil kommer det at reglene om midlertidige ansettelser var satt under lupen av arbeidstakerorganisasjonen. Det må legges til grunn at Anne Bye som organisert og tillitsvalgt var kjent med reglene og ikke ville ha godtatt å gå tilbake til halv stilling dersom vilkårene var brutt. Engasjementer ble benyttet fordi avdelingen i Bodø reelt sett var overbemannet. Avdelingens oppgaver for Fiskar Banken ville gradvis falle bort, slik at flere ansatte etter hvert ville stå uten arbeidsoppgaver.

De enkelte vikariater var imidlertid reelle, og engasjementene var alle knyttet opp til ekstraordinære oppgaver. En hovedoppgave for Anne Bye var arbeidet med arkivet. På grunn av utidsmessige lokaler var det nødvendig med flere flyttinger, og Anne Bye ble engasjert for å foreta flytting og opprydding. Hun foresto også arbeidet med omlegging til ny arkivnøkkel. En annen hovedoppgave for Anne Bye var arbeidet med salg og innløsing av Verdispar. I 1987 krevde innløsingen av verdispar I og II for 1982 en helt ekstraordinær innsats på grunn av betydelig mer arbeid enn forventet. Det erkjennes at noen av de øvrige engasjementene ikke er uproblematiske i forhold til vilkårene i §58 nr 7, men det må ha betydning at dette gjaldt kun mindre deler av perioden.

Subsidiært fastholdes det at kravet må være bortfalt ved passivitet eller foreldelse. Både etter de ulovfestede reglene om passivitet og etter foreldelsesloven gjelder det at den berettigede er pålagt en aktivitetsplikt. I dette tilfelle burde Anne Bye ha gjort kravet gjeldende tidligere. Hun var organisert i Norges Banks Funksjonærforbund, og burde ha nødvendig kunnskap om reglene for midlertidig ansettelse til å forfølge kravet på et langt tidligere tidspunkt. På bakgrunn av organisasjonens virksomhet med å klarlegge eventuelle ansettelser i strid med vilkårene burde hun alt i 1989 hatt grunnlag for å ta opp spørsmålet. Reglene om stillingsvern ved ansettelser i vikariater og engasjementer ble også tatt opp i flere meldinger fra funksjonærforbundet i tiden 1991 til 1993. Anne Bye var godt kjent med at alt arbeid etter hvert ville bli dekket opp av faste stillingshjemler, og burde ha god grunn til å holde seg informert om regelverket. Arbeidsgiver har riktignok bevisbyrden i saker om stillingsvern, men dette gjelder tvil om hvilket faktum som skal legges til grunn, ikke tvil om hvilke rettsregler som gjelder. At en rett etter en arbeidsavtale kan falle bort både ved passivitet og foreldelse, er begrunnet ut fra at rettighetshaver har en legitim og beskyttelsesverdig interesse i å vite at om krav blir fremmet. Dette gjør seg særlig gjeldende i saker hvor saksøkte har bevisbyrden. Nærværende sak har da også vist hvor vanskelig det er å finne frem til de riktige faktiske forhold. At lange foreldelsesfrister anses lite tjenlig fremgår av Ot.prp.nr.49 (1995-96) side 29 hvor det fremmes forslag om at det bare kan gis dom for erstatning i saker om midlertidige tilsettinger dersom søksmål er reist senere enn ett år etter fratreden.

Herredsrettens flertall konkluderte under tvil med at Anne Bye hadde stillingsvern i 1989. Flertallet kom også under tvil til at kravet ikke var foreldet. Flertallet avgjorde saken ut i fra en bedømmelse av ansettelsesforholdet i sin helhet. Ved vurderingen ble det lagt betydelig vekt på lengden av ansettelsesforholdet. Norges Bank kjenner ikke til andre eksempler fra rettspraksis hvor en har bygget resultatet på en slik helhetsvurdering, og finner det rettslige grunnlaget for avgjørelsen tvilsomt. Dersom en helthetsbedømmelse skal være utslagsgivende, må det i det minste kreves at rimelighetsvurdering også tilgodeser den annen part. Det må legges vekt på at det midlertidige arbeidsforholdet i det alt vesentlige gjaldt ansettelser i reelle vikariater, og at det i 1989 oppsto et klart brudd i arbeidsforholdet som medførte at Anne Bye meldte seg arbeidsledig og fikk utstedt attest. At det arbeidstakeren forholdt seg passiv må også trekkes inn som en del av vurderingen. Videre må de relativt få tvilsomme periodene fra 1985 til 1989, måles opp mot mange ansettelsene som klart oppfyller arbeidsmiljøloven krav. Ved helhetsvurderingen må en også legge vekt på partenes forutsetninger og at Norges Bank ikke har sysselsetningsmuligheter for Anne Bye i full stilling.

Dersom anken ikke gis medhold er Norges Bank enig i at erstatning fra 31 desember 1994 kan fastsettes til kr 210245, beregnet etter rettskraftig dom pr 15 januar 1997.

Norges Bank har lagt ned slik påstand:

"Norges Bank frifinnes og tilkjennes saksomkostninger iberegnet 12 prosent morarente for herredsretten og lagmannsretten."

Anne Bye har også i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten slik de er gjengitt på sidene 8 til 13 i dommen. Anne Bye har i hovedsak tiltrådt den begrunnelse herredsretten har gitt for sitt resultat. Anførslene kan oppsummeres slik:

Anne Bye er enig i at det midlertidige arbeidsforholdet kan deles opp i tre perioder, men det er av større betydning å se arbeidforholdet under ett. Med hensyn til perioden 1 november 1989 til 30 april 1991 medfører det riktighet at Anne Bye samlet arbeidet ca seks uker i full stilling. Når det gjelder perioden 30 april 1991 til 31 desember 1994 har det betydning at Anne Bye har vært ansatt sammenhengende i banken i nærmere 20 år. Det er da lite naturlig å karakterisere ansettelsesforholdet som midlertidig. Dertil kommer det at Anne Bye i de siste fire måneder i 1994 var engasjert for å arbeide for personer som hadde sluttet. Hun dekket derfor et reelt behov for arbeidskraft.

De midlertidige ansettelsene i perioden 1 oktober 1985 til 1 november 1989 innebar klare brudd på vilkårene etter arbeidsmiljøloven §58 nr 7. Anne Bye utførte stort sett de samme oppgavene hun gjorde til vanlig. Arbeidet med arkivet og arbeidet med Verdispar kan ikke anses som ekstraordinært. Hun fylte et klart behov for arbeidskraft, og det var også var også sysselsettingsmuligheter for henne videre. Vikariatene var også tvilsomme. Det første vikariatet innebar at en hel stilling ble dekket opp av tre halve. Dersom Anne Bye arbeidsforhold hadde blitt gjenstand for overprøving i 1989 ville hun utvilsomt blitt stående i hel stilling. I den grad det hviler usikkerhet omkring de faktiske forhold er det Norges Bank som har bevisbyrden for at vilkårene etter arbeidsmiljøloven var oppfylt.

Kravet om stillingsvern er ikke bortfalt. En er ikke uenig i at et krav etter en arbeidsavtale kan foreldes, men verken passivitet eller foreldelse er aktuelt i dette tilfellet. Det er Norges Bank som både faktisk og rettslig har plikt til å klargjøre det arbeidsforhold en har med å gjøre. Anne Bye forholdt seg til ledelsens vurdering av om vilkårene var oppfylt og hadde ikke grunn til å tro at hun rettslig sett hadde krav på full stilling. All den stund Anne Bye fortsatt var i ordinær halv stilling og var rede til å påta seg ytterligere arbeid etter behov, er det ikke betegnende å snakke om et markert brudd i ansettelsesforholdet fordi hun gikk tilbake i halv stilling. At hun ved den anledning meldte seg som arbeidssøkende og ba om attest kan ikke være avgjørende. På den tid meldingene fra funksjonærforbundet kom var Anne Bye i full stilling og var stilt i utsikt å få det formelle i orden når det ble endelig klart at den hun vikarierte for ikke kom tilbake. Meldingene gikk på situasjonen for ansatte i engasjementer. Anne Bye så meldingene, men oppfattet det slik at de gjaldt andre enn henne.

Den helhetsvurdering som herredsretten har bygget på har tilstrekkelig rettslig forankring. Det fremgår blant annet av dom inntatt i Rt-1984-1058 - hvor det vises til Ot.prp.nr.41 (1975-76) side 72, at det skal foretas en rimelighetskontroll. At rimelighetshensyn gjør seg sterkt gjeldende i saken er ikke tvilsomt. Anne Bye har arbeidet i Norges Bank siden 1972. Bare en mindre del har vært på deltid. Hun har alltid stilt opp for sin arbeidsgiver, og blir betegnet som en meget lojal og dyktig medarbeider. På grunn av omsorgsarbeid for små barn ba hun om å få gå ned i halv stilling, men det var aldri ment at dette skulle være permanent. Det må legges vekt på at det på dette tidspunkt ikke var hjemmel i lovverket for redusert arbeidstid. Videre må det ha betydning at Anne Bye ville fortsatt i stillingen ved en eventuell oppsigelse av ansatte ut i fra bankens forhold, idet det var minst ti ansatte som hadde lavere ansiennitet enn henne.

Når det gjelder erstatningsutmålingen så trekkes den aksessoriske motanken. Partene er enig om at en eventuell erstatning fra 31 desember 1994 kan fastsettes til kr 210245, beregnet etter rettskraftig dom pr 15 januar 1997.

Anne Bye har lagt ned slik påstand:

1. Endringsoppsigelsen av Anne Bye kjennes ugyldig.

2. Anne Bye tilkjennes erstatning med kr 210245,- med 12 prosent rente fra forkynnelse til betaling skjer.

3. Anne Bye tilkjennes saksomkostninger for begge retter."

Lagmannsretten skal bemerke:

Regelverket om midlertidige ansettelser er endret ved lov av 6 januar 1995 nr 2, og står nå i arbeidsmiljøloven §58A. Nærværende sak skal imidlertid avgjøres etter de tidligere reglene i arbeidsmiljøloven §58 nr 7. Etter denne bestemmelse kan midlertidige ansettelser avtales når arbeidets karakter tilsier det, samt for praksisarbeid, for vikariater og ved ekstraordinære tilsettinger i tilknytning til arbeidsmarkedstiltak. Aktuelt for denne saken er ansettelser i vikariater, og ansettelser i engasjementer hvor arbeidets art er av betydning for lovligheten av den midlertidige tilsettingen.

Det følger av rettspraksis og teori knyttet til §58 nr 7 at selve arbeidsavtalen er gyldig selv om vilkårene for å inngå en midlertidig avtale ikke er tilstede. Konsekvensen av at vilkårene er brutt er at det vil foreligge et løpende arbeidsforhold. Dette innebærer at de vanlige reglene om oppsigelsesvern og oppsigelsesfristrer kommer til anvendelse. Det følger av arbeidsmiljøloven §60 at en oppsigelse skal settes til side som ugyldig dersom den ikke er saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgiverens eller arbeidstakerens forhold. Dette må gjelde selv om det i denne sak ikke direkte dreier seg om prøving av sakligheten ved en oppsigelse, men om vilkårene for midlertidige ansettelser var oppfylt. Saklighetsvurderingen innebærer også en rimelighetskontroll. Arbeidsgiver er pliktig til trekke inn de rimelighetshensyn som gjør seg gjeldende i forhold til arbeidstakeren. Formålet med å stille vilkår for midlertidige avtaler er å unngå omgåelser av arbeidsmiljøloven bestemmelser om blant annet oppsigelse. Etter lagmannsrettens oppfatning er det derfor av betydning at vernet mot usaklige oppsigelser grunnet i virksomhetens forhold tar sikte på å gi arbeidstakers interesser gjennomslagskraft i forhold til bedriftens økonomiske vurderinger.

Spørsmålet om hvorvidt arbeidets karakter i det enkelte tilfelle er slik at midlertidige avtaler kan inngås vil bero på en helhetsvurdering. Etter rettspraksis legges det vekt på om tidsbegrensningen var nødvendig, om arbeidsoppgavene har et begrenset preg og om oppgavene skiller seg fra løpende oppgaver. Det er ikke adgang til å bruke midlertidig arbeidskraft for å dekke et permanent arbeidsbehov. En generell usikkerhet om arbeidstilgang og arbeidskraftbehov er heller ikke tilstrekkelig. De faktiske sysselsettingsmulighetene for arbeidstakeren og partenes forutsetninger er momenter som kan telle med. Vesentlig er det om arbeidstakeren skal utføre et arbeid som normalt utføres i den ordinære driften. For vikariater gjelder det at disse må være reelle og konkret begrenset i en eller annen form. Det å dekke et konstant behov for vikartjenester med løpende vikaravtaler er ikke lovlig.

Norges Bank og Anne Bye er enige om at arbeidet som vikar og i engasjementer fra 1985 til 1995 kan deles opp i tre perioder. Fra 1 november 1989 til 30 april 1991 var Anne Bye i hovedsak tilbake i halv stilling. Samlet arbeidet hun ca seks uker i full stilling i denne perioden. Fra 30 april 1991 til 31 desember 1994 arbeidet Anne Bye i det vesentlige som vikar for en kollega som var sykemeldt over lang tid. Lagmannsretten finner at hele denne perioden - også de siste fire månedene - isolert sett tilfredsstiller vilkårene om midlertidig ansettelse etter arbeidsmiljøloven §58 nr 7.

Når det gjelder de videre spørsmål har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet - bestående av lagdommerne Grete Thue og Synnøve Nordnes, samt medommerne Randi Blix Andreassen, Inger Pedersen og Gunnar Stavli er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre herredsrettens begrunnelse.

Lagmannsretten skal ta stilling til om vilkårene for midlertidig ansettelse var oppfylt pr 1 november 1989. Norges Bank har forklart at det var overtallighet og forventet mangel på arbeid som medførte at Anne Bye ikke kunne få fast ansettelse i hel stilling. Det er enighet om at begge parter var klar over at det gikk en grense for midlertidige ansettelser, og at en fra begge sider la til grunn at rammene ikke var overskredet.

Etter en konkret vurdering av de enkelte ansettelser av perioden fra 1 oktober 1985 til 1 november 1989 har flertallet kommet til at 24 måneder gjaldt vikararbeid etter avtaler som i det store og hele fyller vilkårene i arbeidsmiljøloven §58 nr 7, mens 26 måneder gjaldt arbeid etter avtaler som må anses å være i strid med vilkårene. Etter flertallets oppfatning har banken sviktet i kontrollen av innholdet av engasjementene.

Anne Bye har forklart at det, med unntak for vikariatet i de første elleve måneder, ikke var særlig forskjell på de oppgaver hun utførte i sin faste halve stilling og på de oppgavene hun utførte som engasjert. Fra Norges Bank side er dette bekreftet, men det gjøres gjeldende at merarbeidet skyldtes ekstraordinært arbeidskraftbehov i forbindelse med flytting av arkiv og innløsing av spareobligasjonen Verdispar. For Verdispar var situasjonen at en i 1987 innløste et langt høyere antall obligasjoner enn forventet. Arbeidskraftbehovet økte også ved at kontrollkravene ble betydelig skjerpet.

Anne Bye hadde i sin faste halve stilling og som midlertidig ansatt - som en av to - hovedansvaret for arkivet. Med mulig unntak av selve den fysiske flyttingen anses oppgavene å være helt ordinære arbeidsoppgaver for banken. Både opprydding i forbindelse med flytting av arkivet og omlegging til ny arkivnøkkel er påregnelige og nødvendige arbeidsoppgaver for enhver bedrift. Flertallet kan ikke se at det forhold at banken hadde uhensiktsmessige lokaler slik at arkivet måtte flyttes flere ganger, kan gjøre noen forskjell for vurderingen av arbeidets art. Anne Bye hadde også - som en av to - hovedansvaret for salg og innløsing av Verdispar. Etter flertallets vurdering skiller arbeidet med innløsingen i 1987 seg ikke fra bankens løpende og ordinære oppgaver. Det forhold at oppgaven krevde større arbeidsinnsats enn forventet, kan i seg selv ikke være avgjørende for vurderingen av karakteren av arbeidet. For begge oppgavene gjelder det dessuten at arbeidet som ble utført var nødvendig for avdelingens daglige drift og ikke kunne utsettes.

I tillegg til engasjementer knyttet til Verdispar og arkivet foreligger det perioder hvor arbeidsoppgavene ikke var definert eller er knyttet til konkrete vikariat. Norges Bank har erkjent at disse periodene er problematiske.

Vilkårene i §58 nr 7 er oppfylt for mindre enn halvparten av tiden i den periode det her er tale om. Flertallet kan ikke se at momenter som partenes forutsetninger og sysselsettingssituasjonen kan være utslagsgivende slik situasjonen er beskrevet. Selv om Anne Bye var organisert, hadde vært tillitsvalgt og gått på kurs kan det ikke forventes at hun skulle forstå innholdet i engasjementene annerledes enn ledelsen. Av rettspraksis følger det at arbeidsgiver har ansvaret for å klargjøre hva slags arbeidsforhold en har ment å slutte avtale om. Norges Bank har dessuten bevisbyrden for eventuell usikkerhet knyttet til de enkelte ansettelser. Dette gjelder generelt og må gjelde desto mer i en situasjon hvor arbeidsoppgavene i en fast stilling og en midlertidig stilling flyter over i hverandre. Kravet om stillingsvern styrkes når en ser vikariatene og engasjementene i sammenheng med det faste ansettelsesforholdet. Anne Byes var tilsatt i Norges Bank fra 1972, og det var aldri spørsmål om hun mestret sine arbeidsoppgaver. Tvert om må det legges til grunn at Norges Bank har hatt svært god nytte av hennes arbeidsinnsats. Ved rimelighetsvurderingen bør det ses hen til at det var omsorgsarbeid for egne barn som medførte at hun gikk ned i halv stilling. I helhetsbilde har det en viss betydning at det på dette tidspunkt ikke var hjemmel i lovverket for redusert arbeidstid for omsorgsarbeid, og etter omstendighetene bør det legges vekt på Anne Byes anførsler om at arbeidet på halv tid ikke var ment til å være permanent. Flertallet ser det slik at lovens bestemmelser og formål - situasjonen sett under ett - setter grenser for hvilke midlertidige avtaler som lovlig kan avtales uten at arbeidstakeren nyter godt av stillingsvern, jf dom inntatt i Rt-1989-1116, SAS Service Partner, særlig side 1120.

Flertallet er videre kommet til at kravet ikke er bortfalt. Partene er enige om at krav etter en arbeidsavtale kan falle bort både etter de ulovfestede reglene om passivitet og etter foreldelsesloven. Flertallet kan ikke se at det forhold at reglene om søksmålsadgang er foreslått endret kan ha betydning for avgjørelsen. Arbeidstaker vil fortsatt kunne få dom for erstatning. At en ønsker å endre reglene tilsier at en er opptatt av følgene det kan ha på arbeidsplassen at dagens bestemmelser medfører at et krav om stillingsvern etter en arbeidsavtale ikke lett foreldes.

For både passivitet og foreldelse gjelder det at krav faller bort en tid etter at den berettigede fikk kunnskap om kravet eller burde ha skaffet seg slik kunnskap. Kravet ble fremmet 21 februar 1995. Det aktuelle spørsmål er om Anne Bye burde ha gjort seg kjent med sin rettstilling senest ett år før denne dato, jf foreldelsesloven §10 første ledd. Avgjørelsen av hvor mye som skal til for å fastslå at hun burde ha skaffet seg kunnskap om sine rettigheter, beror på en skjønnsmessig vurdering. Slik flertallet ser det må avgjørelsen bygge på mange av de samme momenter som gjør seg gjeldende ved vurderingen av sakens realitet.

Utgangspunktet for vurderingen er situasjonen i 1989. Flertallet kan ikke se at det forhold at Norges Banks Funksjonærforbund tok opp spørsmålet om midlertidige ansettelser i 1988 tilsier at Anne Bye burde ha foretatt nærmere undersøkelser om sin rettstilling alt i 1989. Det kan som nevnt ikke forventes at hun skulle vurdere situasjonen annerledes enn ledelsen. I de neste 18 måneder var Anne Bye i sin faste halve stilling med tillegg av korte perioder hvor hun gikk ekstra. Det er ikke opplyst noe om denne perioden som stiller saken i et annet lys. Den 1 mai 1991 gikk Anne Bye inn i et vikariat som reelt sett varte ut høsten 1994. Etter bevisføringen legges det til grunn at bankens ledelse i denne perioden ga uttrykk for at hun på sikt kunne regne med fast arbeide på full tid. Det var høyst usikkert om den person hun vikarierte for ville komme tilbake. I denne situasjonen kan flertallet ikke se at det kan kreves stor aktivitetsplikt fra arbeidstakers side. Anne Bye var i et miljø hvor fagforeningen markerte seg lite. Selv om avdelingen i Bodø ble konfrontert med strenge effektivitetskrav fra Norges Bank sentralt, ble det verken fra fagforeningen eller bankens side avholdt møter om nedbemanning og bruk av midlertidige ansettelser generelt. Funksjonærforbundet var riktignok opptatt av problemet. De meldinger som er brakt inn i saken handler imidlertid om engasjementer og ikke om vikariater. Meldingene er fra tiden november 1991 til mai 1992, en tid hvor Anne Bye var i et fast vikariat og hadde grunn til å tro at hun på sikt ville få fortsette i fast stilling. På denne bakgrunn kan det ikke forventes at hun skulle være opptatt av hvordan hennes arbeidsforhold i perioden fra 1985 til 1989 var å forstå.

Flertallet kan etter dette ikke se at Anne Bye var i en slik situasjon at hun burde ha tatt skritt for å klarlegge sin rettslige stilling på et tidligere tidspunkt. Kravet om tilsetting i full stilling er derved ikke foreldet. For lagmannsrettens flertall er det etter dette ikke nødvendig å gå nærmere inn på om arbeidsforholdet vurdert frem til 31 desember 1994 gir stillingsvern.

Mindretallet - ekstraordinær lagdommer Willy Haugli og meddommer Petter Dahlberg har kommet til at anken må tas tilfølge, og vil bemerke:

Den enstemmighet som foreligger om at Byes arbeid i full stilling i perioden 01.05.91 - 31.12.94 ikke gir stillingsverv for full stilling, betyr at hun fra 01.11.89 bare har innehatt 1/2 stilling i banken. Perioden 01.11.89 - 30.04.91 på 18 måneder hvor hun bare arbeidet i 1/2 stilling markerer et klart avbrudd frem til hun trer inn i de vikariater som retten har funnet rettsgyldige etter arbeidsmiljøloven §58 nr 7, og som derved ikke gis stillingvern for full stilling.

I likhet med herredsrettens mindretall finner lagmannsrettens mindretall at ansettelsesforholdet i perioden 1985-89 ikke ga grunnlag for stillingsvern. Etter deltidsperiodene fra 01.11.76 til 01.10.85, på tilsammen 9 år, ble hun etterhvert ansatt i ulike vikariater frem til 01.11.89 begrunnet i ulike behov som følge av andre ansattes permisjoner, overflyttinger og omorganiseringer. Anne Bye hadde i likhet med to andre i samme stillingskategori halv fast stilling. Hun ble tilbudt periodiske vikariater foran de to andre som også var interessert, men som måtte stå tilbake på grunn av dårligere ansiennitet. Bye delte en full stilling med en annen funksjonær ved at de gjorde tjeneste en uke hver. Når Bye gikk inn i full stilling, 01.10.85, var det nettopp for å dekke funksjoner som ikke hørte til de gjøremål som hun og kollegaen hadde.

Mindretallet viser til at banken på sin side gjorde vedtak i det lokale styret med tilkjennegivelse av stillingssituasjonen. For hver gang Bye ble tilbudt fulltidsbeskjeftigelse fikk hun skriftlig underretning om hva oppgavene skulle være. Hun bekreftet tilbudene skriftlig. Mindretallet mener banken opptrådte ryddig, og kan slutte seg til Norges Banks anførsler slik de er gjengitt foran på dommens side 3.

Etter det resultat flertallet har kommet til har anken har vært forgjeves, og Norges Bank må i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte Anne Byes omkostninger for lagmannsretten. En har vurdert, men ikke funnet tilstrekkelig grunn til å anvende unntaksbestemmelsen. I motsetning til herredsretten finner flertallet at det i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd også må tilkjennes saksomkostninger i første instans. De spørsmål saken gjelder byr ikke på slik bevismessig tvil at Norges Bank hadde fyllestgjørende grunn til å ta til gjenmæle for herredsretten.

Mindretallet legger - i samsvar med sitt standpunkt - til grunn at Norges Bank bør tilkjennes saksomkostninger både for herredsretten og for lagmannsretten.

Advokat Johansen har lagt frem saksomkostningsoppgaver for herredsretten på kr 120816, hvorav kr 90000 er salær, og for lagmannsretten på kr 76500, hvorav kr 69000 er salær. Samlet utgjør beløpet kr 197310. Oppgavene er ikke bestridt, men lagmannsretten - dens flertall og mindretall - finner hans samlede salærkrav for begge instanser - som beløper seg til kr 159000 - vesentlig for høyt. Behandlingen av saken har totalt medført fire rettsdager. Sakens faktum er relativt oversiktlig og lite omstridt, og sakens rettslige sider anses ukompliserte å utrede. Etter lagmannsretten oppfatning tilsier salærkravet at det må ha vært utført arbeid utover det som er nødvendig for sakens opplysning, og en finner det riktig å redusere kravet skjønnsmessig med kr 30000. Etter dette tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten i medhold av tvistemålsloven §172 første ledd og §180 første ledd med kr 167310.

Dommen er avsagt ved dissens.

Slutning:

1. Herredsrettens dom post 1 stadfestes.

2. Norges Bank betaler erstatning til Anne Bye med 210245 - tohundre ogtitusentohundreogførtifem - kroner.

3. Norges Bank betaler saksomkostninger til Anne Bye for herredsretten og lagmannsretten med 167310 - etthundreogsekstisyvtusentrehundreogti - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen under post to og tre er to uker fra dommens forkynnelse.