LH-1996-502
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-12-11 |
| Publisert: | LH-1996-00502 |
| Stikkord: | Forsikringsavtalen |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hammerfest herredsrett nr 94-604 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1996-00502 A. Anke nektet fremmet til Høyesterett, se HR-1997-00612K . |
| Parter: | Ankende part: Samvirke Skadeforsikring AS, 0106 Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Trygve W. Nodeland, 0107 Oslo). Ankemotparter: 1. Magne Viggo Wilke 2. Bjørg Emilie Wilke (Prosessfullmektig: Advokat Odd Enevold, 9601 Hammerfest). |
| Forfatter: | Lagdommer Brynjar Østgård, formann. Ekstraordinær lagdommer Jens Christophersen. Sorenskriver Roald Tørrissen |
| Lovhenvisninger: | Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, §3, Forsikringsavtaleloven (1989) §4-11, §8-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, §213, Lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse (1916) §5, Forsikringsavtaleloven (1930) §18, Forsinkelsesrenteloven (1976) |
Saken gjelder forsikringsoppgjør etter en boligbrann.
Den 11. mai 1994 ca kl 0430 brant et bolighus ned til grunnen i Leirpollen, Børselv i Porsanger. Huset var leiet av Magne Viggo og Bjørg Emilie Wilke. De hadde inngått leieavtale en måned før, og var knapt innflyttet i huset.
Wilkes hadde innboforsikring hos Samvirke Skadeforsikring AS - heretter kalt Samvirke. Samvirke har nektet å utbetale erstatning i henhold til forsikringen, ettersom selskapet mener at Wilkes har utvist svik ved forsikringsoppgjøret og derved tapt sin rett til erstatning.
Alt innbo og løsøre i huset gikk tapt i brannen. I tiden etter utbetalte Samvirke etterhvert tilsammen kr 300000,- som forskudd på erstatningen. Wilkes reiste til Horten og tok inn hos slektninger, og innga derfra skademelding primo juni 1994. På grunnlag av opplysninger som tilfløt selskapet fattet man mistanke om at det forelå svik. Selskapet ble kjent med at det fantes et lager i et uthus på en eiendom i Karasjok, som Wilkes nettopp hadde flyttet fra. Lageret ble undersøkt, og det ble avdekket en betydelig mengde innbo. Store deler av dette innboet syntes å være ført opp på skadeoppgaveen. Selskapet nektet derfor videre utbetaling, og ved Horten namsretts kjennelse av 20. september 1994 fikk selskapet arrest i en bankkonto tilhørende Bjørg Wilke i Sparebanken Nor i Horten for et beløp inntil kr 369687,-. Samvirke politianmeldte saken 23. august 1994. Det ble foretatt politiavhør av både Bjørg og Magne Wilke. Etter det som er opplyst har politiet henlagt saken. Samvirke foranlediget i juli 1994 en utgraving av branntomten. Resultatene ble sammenholdt med det man fant på lageret i Karasjok, og dette dannet det sentrale grunnlag for Samvirkes mistanke om svik.
Wilkes reiste søksmål mot Samvirke ved stevning til Hammerfest herredsrett 17. november 1994. Samvirke påstod seg frifunnet. Samtidig reiste selskapet motsøksmål med krav om tilbakebetaling av forskuddsbeløpet stort kr 300000,- med renter.
Hammerfest herredsrett avsa 18. mars 1996 dom med slik slutning:
"I hovedsøksmålet:
Samvirke Skadeforsikring AS plikter å utbetale Magne Viggo og Bjørg Emilie Wilke erstatning etter brannskade 11.05.94.
I motsøksmålet:
Magne Viggo og Bjørg Emilie Wilke frifinnes.
For begge søksmål:
Samvirke Skadeforsikring AS dømmes til innen 14 - fjorten - dager å betale saksomkostninger med tilsammen kr 76459,- kronersyttisekstusenfirehundreogfemtini - til Magne Viggo og Bjørg Emilie Wilke."
Herredsretten var satt med to meddommere. Dommen ble avsagt under dissens idet rettens formann fant det sannsynliggjort at det forelå forsikringssvik og at Samvirke derfor måtte frifinnes.
Om det nærmere saksforhold og anførslene for herredsretten vises til dennes domsgrunner.
Samvirke Skadeforsikring AS har påanket herredsrettens dom til lagmannsretten. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Når det gjelder rettsanvendelsen anføres at herredsretten har lagt til grunn for streng bevisbyrde for Samvirke. Magne og Bjørg Wilke har tatt til motmæle og påstått herredsrettens dom stadfestet.
Hovedforhandling for lagmannsretten fant sted 4. - 7. november 1996 i Tromsø. Samvirke møtte med utreder Stein Naustdal, som var til stede under henvisning til tvistemålsloven §213 annet ledd. Magne og Bjørg Wilke møtte personlig og ga partsforklaring. I tillegg møtte begge prosessfullmektiger.
Det ble avhørt tilsammen 14 vitner, hvorav to var fremstilt som sakkyndige vitner. Seks av vitnene ble avhørt pr telefon. Det ble forøvrig foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Saken står i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten. Dog er bevisførselen noe utvidet både med hensyn til vitneførsel og skriftlig dokumentasjon.
Samvirke Skadeforsikring AS har i det vesentlige gjort gjeldende:
Wilkes var ved flyttingen fra Karasjok til Leirpollen vel vitende om at meget betydelige deler av deres innbo og løsøre ble plassert i et uthus på eiendommen de flyttet fra, - enten de selv rent fysisk plasserte dette der eller de lot det skje ved hjelp av personer som assisterte ved flyttingen. Under utfyllingen av skadeoppgaven i slutten av mai 1994 førte Wilkes opp et meget betydelige antall gjenstander som ekteparet visste befant seg på lageret i Karasjok. Planen var å få utbetalt erstatning for gjenstander som ikke var gått tapt.
Utgravingen i branntomten viser klart at det for en rekke gjenstander ikke kan finnes spor etter disse. Dette er i seg selv et bevis på at det er ført opp gjenstander som ikke befant seg i huset. Når man så avdekket lageret i Karasjok ble det ytterligere klart at utfyllingen av skadeoppgaven representerte et forsøk på forsikringsbedrageri. Ekteparet hadde god tid på seg til utfylling av skadeoppgaven. Videre hadde Magne Wilke en klar oppfordring til å orientere Samvirke om lageret i Karasjok. Dette gjorde han ikke, og bevisene for forsikringsbedrageri bestyrkes derved ytterligere. Videre hadde Wilkes en meget anstrengt økonomi på branntidspunktet. Dette gir et motiv for bedrageriet.
Også leieavtalen for huset i Leirpollen kaster et uheldig lys over Magne Wilke. Avtalen innebærer i noen grad en utnytting av utleieren, og viser trekk ved Magne Wilkes personlighet som kaster lys over bevisbedømmelsen vedrørende forsikringsspørsmålet.
Videre er det lite troverdig at Wilke - som han selv hevder - hadde realistiske muligheter til arbeid på Holmefjordbruket. Hele flytteoperasjonen til Leirpollen står i det hele tatt i et underlig lys.
Wilkes' opptreden rammes av forsikringsavtaleloven §8-1. Det følger av bestemmelsens annet ledd at en forsikringstaker ikke har krav på erstatning i slike tilfeller. Forsikringen er tegnet via Magne Wilkes medlemsskap i Samvirkelaget. Det følger av forsikringsavtalen at ektefellen også anses som forsikringstaker. Videre følger det av de generelle vilkår pkt E at det kan foretas identifikasjon mellom ektefeller, jf også forsikringsavtaleloven §4-11.
Det følger av loven og rettspraksis at et svik som her foreligger, berører alle elementer av det samlede oppgjør. Forsikringssummen var kr 700000,-. I skadeoppgaven var oppført verdier på tilsammen 1175801,-. Det er uten betydning om det rent faktisk i huset befant seg verdier som tilsvarte eller oversteg forsikringssummen. Subsidiært anføres at de gjenstandene som befant seg i huset var mindre verd enn kr 700000,-.
Samvirke har utbetalt kr 300000,- i forskudd. Videre har Samvirke hatt utgifter til sakkyndig etterforskningsbistand med kr 17025,- til konsulent Anders Ree. Begge disse beløpene har selskapet krav på å få tilbakebetalt.
Samvirke Skadeforsikring AS har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
"I hovedsøksmålet:
Samvirke Skadeforsikring AS frifinnes.
I motsøksmålet:
1. Magne Viggo og Bjørg Emilie Wilke dømmes til en for begge og begge for en å betale til Samvike Skadeforsikring AS kr 300000,- -trehundretusen - med tillegg av 12 - tolv- prosent årlig rente fom 1.04.94 til betaling skjer.
2. Magne Viggo og Bjørg Emilie Wilke dømems til en for begge og begge for en å betale til Samvirke Skadeforsikring AS kr 17025,- med tillegg av 12 -tolv- prosent rente fom 9. februar 1995 til betaling skjer.
I hovedsøksmålet såvel som i motsøksmålet:
Magne Viggo og Bjørg Emilie Wilke betaler til Samvirke Skadeforsikring AS sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten."
Magne Viggo og Bjørg Emilie Wilke har i det vesentlige gjort gjeldende:
Wilkes har ikke bevisst gitt uriktige opplysninger om de gjenstander som befant i huset da det brant. De hadde de senere årene flyttet mye. Det er da lett å miste fullstendig oversikt over sine eiendeler. Det er høyst uklart om Wilkes var klar over hva som befant seg på lageret i Karasjok. Noen få gjenstander i skadeoppgaven er erkjent å ha befunnet seg der, mens de øvrige gjenstander reelt sett befant seg i huset i Leirpollen.
Det var en eksplosjonsartet brann. Branntemperaturen må ha vært høyere enn det som er normalt, og en god del av det innbo som ikke ble funnet under utgravingen, må ha blitt smeltet eller deformert slik at det ikke lot seg identifisere. Forøvrig kan det godt tenkes at Samvirkes folk ikke gjorde grundig nok arbeid under utgravingen. Videre er det bevist at det har vært uvedkommende personer i branntomten mellom brannen 11. mai og utgravingen to måneder senere.
Det har under enhver omstendighet vært betydelige menger innbo i huset under brannen. Bevisførselen viser at det ble kjørt 3-4 store billass med innbo fra Karasjok. Bevisførselen viser også at Wilkes i det hele tatt hadde mye innbo. Hjemmet i Karasjok var beviselig meget velutstyrt. Det er derfor ikke overraskende at det etter flyttingen befant seg mye innbo også på lageret i Karasjok. Under utfyllingen av skadeoppgaven var Wilkes i en meget ustabil og opprørt tilstand. Dette fremgår av flere vitneprov og særlig av det sakkyndige vitne, psykolog Kjell Trygve Ahmer. At det eventuelt er kommet med gjenstander på oppgaven som ikke gikk tapt, innebærer derfor ikke noen bevisst svikaktig informasjon til selskapet. Wilke mente også rent subjektivt at han hadde gitt selskapet opplysninger om at det fantes endel gjenstander på lager i Karasjok. Hvorvidt han husker feil og rent objektivt ikke har gitt slik informasjon, er uten betydning for sviksbedømmelsen.
Det er forøvrig et krav etter forsikringsavtaleloven §8-1 annet ledd at Wilkes må forstå at de ved sine opplysninger vil få utbetalt erstatning utover det de har krav på. Wilkes trodde at det var slik at dersom de førte opp gjenstander utover forsikringssummen på kr 700000,-, ville det bli avkorting. Likevel førte de opp gjenstander på nærmere 1,2 millioner kroner. Det er derfor ikke tale om noe forsøk på svindel. Tvertimot trodde Wilkes at de ville få utbetalt mindre enn kr 700000,- som følge av noe de selv trodde var "underforsikring".
Uansett så var det verdier for mer enn kr 700000,- i huset. Alt gikk tapt og når forsikringssummen er lavere enn tapet, vil eventuelle uriktige opplysninger likevel ikke lede til at det utbetales mer enn forsikringstakeren har krav på. Derved er vilkårene etter §8-1 annet ledd ikke oppfylt under noen omstendigheter.
Eventuelle feil ved skadeoppgaven får etter dette ingen betydning. I tillegg kommer at Wilkes fikk for dårlig informasjon under utfylling av oppgaven, og at eventuelle feil derfor kan tilskrives Samvirke selv.
Det er forøvrig intet å bemerke til den leiekontrakt Wilkes inngikk om huset i Leirpollen. Videre viser bevisene at Magne Wilkes planer om å delta i driften av Holmefjordbruket var realistiske. Flyttingen til Leirpollen var derfor reell, og det hefter intet mistenkelig ved den.
Magne Viggo og Bjørg Emilie Wilke har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Magne Viggo og Bjørg Emilie Wilke tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til at anken må føre frem.
Lagmannsretten tar først stilling til om og i hvilken utstrekning det i skadeoppgaveen er ført opp gjenstander som ikke befant seg i huset under brannen.
I etterhånd har Wilkes erkjent at enkelte gjenstander i skadeoppgaven befant seg i Karasjok under brannen. Dette gjelder et biffbestikk i 36 deler, en elektrisk boksåpner, en elektrisk brødkniv og et Polaroid kamera. Dette er av helt underordnet betydning i forhold til de øvrige gjenstander saken gjelder.
Samvirke foranstaltet en utgraving av branntomten 19. - 21. juli 1994. Den ble foretatt av Anders Ree og Torgeir Toverud. De har begge lang erfaring i slikt arbeid, herunder fra tidligere tjeneste i politiet. Lagmannsretten legger til grunn at branntomten praktisk talt lå slik ved utgravingen som den gjorde umiddelbart etter brannen. Hvis det hadde vært vesentlig aktivitet der i mellomtiden, ville Ree og Toverud ha avdekket dette. Den eventuelle aktivitet på brannstedet - og særlig i selve branntomten - som fant sted i tiden mellom brannen og utgravingen, svekker ikke den bevisverdi utgravingen representerer.
Når man sammenholder funnene i branntomten med skadeoppgaven, så er det et påtagelig misforhold. En slik sammenstilling er foretatt av Samvirke i rapport av 9. mars 1995 utarbeidet av utreder Stein Naustdal. Lagmannsretten peker i det følgende på utvalgte punkter der man klart burde ha funnet rester av gjenstander dersom skadeoppgaveen hadde vært korrekt.
Det er ført opp 200 videokassetter, mens det kun er funnet stålfjærer for 15 kassetter. Alle slike kassetter av alminnelig kjente merker er utstyrt med en slik fjær, og smeltepunktet er ca 1400 C. Temperaturen i en vanlig husbrann er ca 800 C, og når antakelig neppe over 1000 C annet enn i unntakstilfelle. Helt skjelden kan den komme opp i 1200 C i kortere perioder.
Det er ført opp en stereorack av merket JVC. Det finnes ikke rester av en slik, og av vitneførselen må man kunne slutte at det derimot kun er observert en bærbar kassettspiller i huset før brannen.
Det er ført opp en rekke kokekar/kasseroller. Etter en vanlig husbrann skulle man ha funnet i alle fall deformerte rester av slike. Intet ble funnet.
Det er ført opp et middagsservice i 36 deler. Det sakkyndige vitne, professor Arne Aase har opplyst at porselen og fajanse siger sammen ved ca 1250 C og blir flytende ved ca 1350 C. Det omdannes i så fall til gulbrune klumper uten å miste vekt. Ingen funn tyder på at et slikt service var i huset.
Det er ført opp samlemynter - herunder gullmynter - til en verdi av kr 8000,-. Magne Wilke har ikke kunne gjøre nærmere rede for hvilke mynter dette er. Det som er funnet i branntomten er endel nyere skillemynter uten verdi over pålydende. Noen få av disse er delvis deformert av varme, men samlet sett er det klart nok at angivelsen i skadeoppgaveen er uriktig på dette punkt.
Det er ført opp bøker av forskjellig slag til kr 27000,-. Wilkes har opplyst at dette tildels er større bokverker. Lite og intet av dette er sett av vitner umiddelbart før brannen, og det tyder på at bøkene fortsatt må ha vært nedpakket. I så fall brenner de dårlig, da de i nedpakket stand er en nokså kompakt masse. Det er kun funnet ubetydelige rester av noen kataloger/tidsskrifter.
Endelig bemerkes at det er ført opp samekofter til hele familien. Intet av dette kan man uten videre vente å finne rester av, men forklaringene fra Wilkes på dette punkt er påfallende. De har begge forklart at endel utstyr var pakket i to personbiler utenfor huset, idet familien den 11. mai skulle kjøre sørover og blant annet feire 17. mai sørpå. Magne Wilke forklarer at samekoftene derfor lå ute i bilene, og at det berodde på en glipp at de var ført opp som tapt. Bjørg Wilke forklarer derimot at koftene ikke var pakket i bilene, fordi hun ville unngå at de ble krøllete over natten. Når det gjelder den påståtte reisen sørover ble denne forøvrig ikke nevnt med et ord til ekteparet Lillebo, som var innom Wilkes om kvelden den 10. mai for å låne en bukse til fru Lillebo. Denne skulle fru Lillebo bruke under ekteparet Lillebos tur til Russland den 11. mai. Lillebos merket intet som tydet på at Wilkes også skulle ut på reise dagen etter. Heller ikke på barna kunne man merke det. Man kunne absolutt ha forventet at Wilkes ville ha nevnt sin nært forestående reise for Lillebos den kvelden. Lillebos var ikke bare en snartur innom, men satt ned i et par timer og fikk servering. Hele påstanden om reise og pakking av utstyr i bilene er etter lagmannsrettens oppfatning påfallende og lite troverdig.
Samlet sett gir utgravingen klare holdepunkter for at Wilkes har ført opp en rekke gjenstander som ikke befant seg i huset under brannen. Heller ikke er det ført eller forsøkt ført bevis for at dette kan forklares ved at endel av flyttelasset lå lagret i et uthus på eiendommen. Dette brant også ned, og branntomten der ble ikke undersøkt. Samvirke hadde ingen indikasjoner på at dette var relevant for saken.
I tillegg til det som er gjennomgått ovenfor, kommer avdekkingen av det lageret Wilkes hadde i uthuset på sin fraflyttende bopel i Karasjok. Lageret utgjør i realiteten en komplett husholdning av klær, husgeråd og personlige gjenstander. Samtidig er det på en lang rekke punkter påfallende samsvar mellom det som ble funnet lagret og det som var ført opp som tapt i skadeoppgaven. Dette fremgår av rapporten av 9. mars 1995.
Samvirke har i saken fremlagt nøyaktige oppgaver over både det som er oppført på skadeoppgaveen og det som ble funnet lagret. Oppgavene er ledsaget av fotografier av de enkelte deler av både restene fra branntomten og lageret i Karasjok. Videre viser Naustdals rapport av 9. mars 1995, en oppstilling av et utvalg av av gjenstander, - tilsammen 67 poster inneholdende en eller flere objekter. Oppstillingen viser hva som er oppført som tapt, sammenholdt med hva som er funnet lagret av tilsvarende gods og hva man har funnet - eller helst ikke funnet - rester av i branntomten.
Wilkes har anført at deler av lageret tilhørte andre. Lagmannsretten finner bevist at fru Wilkes søster hadde stående i lageret en ryggsekk, et par ski, et ishockeyspill, noen fiskestenger og eventuelt annet småtteri. Videre hadde omgangsvennene Kristin Karlsen og Helge Notevarp stående en dobbeltseng med to madrasser, to plastsekker med diverse barneklær og en plastsekk med diverse dresser. Dette bygger på hva disse tre selv har opplyst.
Disse gjenstander utgjør en så liten del av det samlede lager av gods at det blir helt underordnet ved sakens bedømmelse.
Videre har Magne Wilke anført at han opplyste, eller i alle fall trodde å ha opplyst til en eller annen funksjonær i Samvirke at familien hadde et lager i Karasjok. Det lagmannsretten finner bevist på dette punkt, er at Wilke har opplyst til utreder Naustdal under deres timelange samtaler at det lå lagret "noen gamle sko og klær" i Karasjok, og at Wilke har bagatellisert dette til å være uten relevans i forsikringsoppgjøret.
Wilkes hadde personlig hånd om utflyttingen av hjemmet i Karasjok. De hadde et par venner med som bære- og kjørehjelp. De hadde av Samvirke fått beskjed om å ta den tid de trengte til å fylle ut skadeoppgaven. Den ble fylt ut i perioden 21. - 30. mai 1994. Magne Wilke var i mai - juni 1994 to ganger i Karasjok, og han erkjente at han i alle fall én gang var innom lageret.
Fru Wilke gav under hovedforhandlingen inntrykk av at hun ikke hadde oversikt over hva som lå lagret og at dette må ha fremstått som lite viktige gjenstander under og etter flyttingen. Dette finner lagmannsretten helt usannynlig. Som hjemmeværende hadde fru Wilke ansvar for hjem og i alt fem barn. Det er åpenbart at hun må ha visst at lageret inneholdt store mengder innbo og løsøre, både til felles bruk, og til bruk for henne og ektemannen og til bruk for barna.
Lagmannsretten finner etter dette bevist at både Bjørg og Magne Wilke var klar over at lageret i Karasjok på branndagen inneholdt et meget stort antall gjenstander av familiens innbo. Videre finnes det bevist at Wilkes i sin skadeoppgave bevisst førte opp et stort antall gjenstander som enten ikke var i deres eie eller som lå lagret i Karasjok.
Funnene i branntomten, skadeoppgaven, ektepartet Wilkes opptreden og den øvrige bevisførsel tyder på at det befant seg en forholdsvis beskjeden mengde av Wilkes innbo i huset da det brant. Hovedtyngden lå lagret i Karasjok.
Dette understøttes også av det faktum at dersom Wilkes både skulle eie det som lå lagret og like mye som er oppført i skadeoppgaven, så ville familien nærmest ha hatt et dobbelt sett av innbo, klær og utstyr. Dette er lite trolig. For det første er det ingen grunn til å tro at en vanlig familie vil se seg tjent med å disponere sine ressurser slik. For det annet viser bevisførselen at Wilkes har hatt - og kanskje fortsatt har - visse økonomiske problemer. Gjeldsforfølgningen mot Magne Wilke da familien bodde i Sverige i 1990 tyder på dette. Mengden av innbo kan forøvrig heller ikke forklares tilfredsstillende ved at familien en tid angivelig hadde et fullt utrustet hjem i Sverige samtidig som Magne Wilke angivelig hadde en møblert og utrustet leilighet i Norge.
Spørsmålet er så hvilken rettslig konsekvens Wilkes' handlemåte får for sikringsoppgjøret.
Skadeoppgaven står sentralt i et forsikringsoppgjør som dette. Selve forsikringssummen er ikke noe bevis eller automatisk utgangspunkt hverken for omfanget av eller verdien av det gods som er forsikret.
Forsikringsavtaleloven §8-1 annet ledd kommer til anvendelse her. Lagmannsretten anser bevist at Wilkes med vitende og vilje har ført opp i skadeoppgaven en meget lang rekke gjenstander som de visste eller måtte forstå ikke befant seg i huset under brannen, men derimot lå lagret i Karasjok, - eventuelt også at noen av gjenstandene ikke fantes i familiens eie i det hele tatt. Dette kunne føre til at de fikk utbetalt erstatning for gjenstander som ikke var gått tapt og derved en erstatning de ikke hadde krav på. Dette visste Wilkes, eller de måtte i alle fall forstå det. Ved bevisvurderingen har lagmannsretten iakttatt det strenge beviskrav som er kommet til uttrykk i Rt-1990-1082 med henvisninger (s. 1086). Dommen gjaldt den gamle forsikringsavtalelov §18, men beviskravet må antas å være det samme etter någjeldende lov §8-1, som ikke hadde noen parallell i den tidligere lov. Lagmannsretten har anvendt dette beviskravet både m.h.t. de rent faktiske forhold og m.h.t. Wilkes' subjektive kunnskap og forestillinger.
Det er enighet mellom partene at etter forsikringsavtalen er også Emilie Wilke å anse som forsikringstaker. Det følger av de generelle vilkår punkt E, jfr forsikringsavtaleloven §4-11 annet ledd bokstav b at det kan foretas identifikasjon mellom ektefellene, slik at den enes handlinger kan komme den andre til skade.
Etter dette er vilkårene i forsikringsavtaleloven §8-1 annet ledd oppfylt. Wilkes har da ikke krav på noen erstatningsutbetaling fra Samvirke.
Det er ikke grunnlag for å anvende lempingsregelen i §8-1 annet ledd 2. punktum.
Det følger også av dette at Wilkes må betale tilbake kr 300000,- som er utbetalt konto. Grunnlaget er de alminnelige, ulovfestede regler om tilbakesøkning i pengekravslæren.
Samvirke har krevet rente med 12% p.a. fra 1. april 1994. Dette må bero på en inkurie, idet forskuddet selvsagt ble utbetalt etter brannen. Kr. 60000,- ble utbetalt 19. mai 1994, mens de resterende kr 240000,- ble betalt ut i løpet av mai måned. Dette er lagt til grunn i herredsrettens dom og ikke bestridt. Det er ikke angitt noen uttrykkelig hjemmel for rentekravet. Det må imidlertid antas at etter gjeldende rett har kreditor anledning til å beregne rente når debitor har skaffet seg pengebeløpet ved ren rettsstridig opptreden, slik som her. Det vises til Rt-1988-556 og Trygve Bergsåker, Pengekravsrett (1994) s.287 flg. I mangel av særskilt regulering må man falle tilbake på forsinkelsesrenteloven sats på 12% p.a. som uttrykk for en normaltapsberegning. Rentene må løpe fra det tidspunkt Samvirke utbetalte forskuddet. I mangel av eksakte utbetalingsdatoer for de siste kr 240000,- settes 1. juni 1994 som utgangspunkt for rente beregningen. Denne datoen ble også angitt muntlig av advokat Nodeland under hovedforhandlingen. Ved en forglemmelse ble ikke den formelle påstand rettet.
Videre har Samvirke krevet kr 17025,- som erstatning for sine utgifter til ekstern brannteknisk konsulentbistand fra Anders Ree. Dette kravet kan bygges på den alminnelige erstatningsrettslige skyldregel, og det må gis medhold. Tapsposten er adekvat. Det må påregnes at et forsikringsselskap i rimelig utstrekning trenger ekstern bistand i f.eks. tekniske spørsmål som det ikke kan forventes at selskapet er fast bemannet for å ta seg av.
Samvirke har krevet rente med 12% p.a. fra 9. februar 1995. Det er her tale om et forfalt erstatningskrav. Samvirke har lidd et rentetap fra den dagen selskapet betalte Ree. Hans fakturea er av 28. juli 1994. Lagmannsretten legger til grunn at den er betalt av Samvirke. Det er heller ikke bestridt. Renter tilkjennes etter forsinkelsesrenteloven med en sats på 12% p.a., og den begynner å løpe én måned etter påkrav, jfr. lovens §2 og §3. Samvirkes stevning i motsøksmål av 9. januar 1995 kan ansees som påkrav, og rente kan da kreves fra 9. februar 1995 slik Samvirke har gjort.
Wilkes har tapt saken. Lagmannsretten har ikke vært i tvil om resultatet, og etter tvistemålsloven §180 jf §172 første ledd må Samvirke tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Vedrørende omkostningene for herredsretten må lagmannsretten legge sitt resultat til grunn, og det følger da av tvistemålsloven §172 første ledd også her at Samvirke må tilkjennes saksomkostninger.
Advokat Nodeland har innlevert omkostningsoppgave på til sammen kr 286645,-. Av dette er kr 82069,- omkostninger for herredsretten. Av omkostningene for lagmannsretten er kr 102600,- salær, kr 24750,- er ankegebyrer i hoved- og motsøksmålet mens kr 77226,- er øvrige omkostninger for lagmannsretten. Advokat Enevold har gjort innsigelser mot advokat Nodelands salærkrav for lagmannsretten, salær til vitnet Anders Ree på kr 3500,- i tillegg til dekning av rent faktiske utgifter og endelig innsigelse mot tapt arbeidsfortjeneste for vitnet Rigmor Mikkelsen med kr 2400,-.
Lagmannsretten anser at advokat Nodelands salærkrav er høyt. Han prosederte saken i herredsretten, og det kan ikke sies at sakens omfang økte for lagmannsretten i en slik grad at ikke advokat Nodeland i betydelig utstrekning kunne trekke på sin forutgående kjennskap til saken. Dette selv om hovedforhandlingen for lagmannsretten tok to lange og to korte rettsdager mot to rettsdager i herredsretten. Advokat Nodeland har oppgitt en timepris på kr 900,- og et timeforbruk på 114 timer. Timesatsen er akseptabel, men det er ikke avgjørende. Det er det samlede salærkrav lagmannsretten skal vurdere, og timeforbruket er bare ett av flere momenter som inngår i en forsvarlig salærberegning. Lagmannsretten finner at et passende salær kan ansettes til kr 80000,-.
Når det gjelder salær til Anders Ree og tapt arbeidsfortjeneste for Rigmor Mikkelsen peker lagmannsretten først på tvistemålsloven §176 første ledd, hvoretter det er nødvendige utgifter som kan kreves dekket. Lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse §5 gir åpning for å kreve slike utgifter dekket. Forutsetningen er at utgiftene er legitimert. Det er de ikke her, og det er således ikke noe grunnlag for lagmannsretten til å bedømme deres berettigelse. Disse postene tilkjennes derfor ikke.
Omkostningsoppgaven reduseres etter dette med kr 28500,- til kr 258145,-.
Omkostningene fordeles skjønnsmessig med 9/10 på hovedsøksmålet og 1/10 på motsøksmålet.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I hovedsøksmålet:
Samvirke Skadeforsikring AS frifinnes.
I motsøksmålet:
1. Magne Viggo og Bjørg Emilie Wilke dømmes til - en for begge, begge for en - å betale til Samvirke Skadeforsikring AS kr 300000,- - trehundretusenkroner - med tillegg av 12% rente p.a. fra 1. juni 1994 til betaling skjer.
2. Magne Viggo og Bjørg Emilie Wilke dømmes til - en for begge, begge for en - å betale til Samvirke Skadeforsikring AS kr 17025,- - syttentusenogtjuefemkroner - med tillegg av 12% rente p.a. fra 9. februar 1995 til betaling skjer.
For begge søksmål:
Magne Viggo og Bjørg Emilie Wilke dømmes til - en for begge, begge for en - å erstatte Samvirke Skadeforsikring AS sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett med kr 258145,- - tohundreogfemtiåttetusenetthundreogførtifemkroner - .
Oppfyllelsesfristen for alle poster er to uker fra dommens forkynnelse.