LH-1996-668
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-18 |
| Publisert: | LH-1996-00668 |
| Stikkord: | Tvungen gjeldsordning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett LH-1996-00668. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Arnor B. Rønningen, 9801 Vadsø). Ankemotpart: Storebrand Skadeforsikring AS, 9001 Tromsø. (Prosessfullmektig: Advokat Terje Løyning, 0114 Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Brynjar Østgård, formann. Lagdommer Grete Thue. Kst. lagdommer Mette Haldorsen |
| Lovhenvisninger: | Gjeldsordningsloven (1992) §1-3, §4-3, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Folketrygdloven (1966), Forsinkelsesrenteloven (1976), Forsikringsavtaleloven (1989) |
Saken gjelder tvist om erstatningsutbetaling i henhold til ulykkesforsikring.
A hadde i 1992 ulykkesforsikring i daværende UNI Storebrand Skadeforsikring AS - nå Storebrand Skadeforsikring AS. Den 3. mars 1992 var A utsatt for et uhell på et AMO-kurs for maskinsnekkere i Ørsta. Han falt fra et stillas og ned på et betonggulv. Fallhøyden var ca 1,8 meter.
Det er strid om hvilken eller hvilke skader A pådro seg i fallet. Selv mener A at fallet medførte brudd i 6. og 7. hvirvel i den delen av ryggsøylen som kalles thoracalcolumna. Dette har ført til smerter, stivhet og alminnelig funksjonsudyktighet i ryggen, samt smerteutstrålinger i armer og oppover mot hodet. Storebrand Skadeforsikring AS - heretter selskapet - hevder på sin side at de skader og plager A har i ryggen ikke skyldes fallet, men derimot forhold som var til stede før fallet, - eventuelt forhold som har oppstått etter ulykken eller en kombinasjon av eldre og nyere forhold.
Selskapet nektet utbetaling, og A brakte saken inn for forsikringsselskapenes egen klagenemnd. Klagenemnda avviste saken 15. juni 1994, og A tok ut stevning for Tana og Varanger herredsrett 27. februar 1995. Selskapet påsto seg frifunnet.
Tana og Varanger herredsrett avsa 12. april 1996 dom med slik slutning:
"1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger."
Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten vises til domsgrunnene.
A har påanket herredsrettens dom til lagmannsretten. Anken retter seg mot bevisbedømmelsen. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten. Hovedforhandling for lagmannsretten ble avholdt 17. mars 1997 i Tromsø. Begge parter var representert ved sine prosessfullmektiger. I tillegg møtte A og gav forklaring. Det ble videre avhørt to vitner og en rettsoppnevnt sakkyndig. For øvrig ble det foretatt slik bevisførsel som fremgår av rettsboken.
A har i det vesentlige gjort gjeldende:
A har ikke vært plaget med ryggen før han i 1991 fikk ischiasplager. Han var riktignok utsatt for en trafikkulykke i 1976. Under en utforkjøring med bil hvor han var sjåfør ble han slått mot rattet og dashbordet. Han pådro seg da noen ansiktsskader, men har forøvrig ikke hatt plager etter ulykken. Den har intet med hans nåværende ryggplager å gjøre. Han ble operert for ischias 25. april 1991, og ble da kurert for sine plager. Videre ble han overfalt noen tid før operasjonen i 1991. Han fikk da blant annet flere slag med kølle mot ryggen. Disse slagene kan imidlertid ikke ha ført til de brudd som er påvist i thoracalcolumna, og heller ikke for øvrig har dette overfallet ført til skader eller plager.
Bruddene i thoracalcolumna er vel forenlige med den måten han falt ned fra stillaset på. Det vises her til den sakkyndiges uttalelse.
A søkte i 1991 uførepensjon. Hovedbegrunnelsen var imidlertid psykiske lidelser. Han ble innvilget uførepensjon i 1994, og mye av årsaken var da hans ryggplager. At de senere ryggplager har underbygget et vedtak om uførepensjon, kan imidlertid ikke få tale mot A så lenge hans egen søknad var begrunnet i andre forhold.
A har dessuten vært en ivrig skiløper i mange år, og han har også ellers drevet med idrett. Etter ulykken er det på det nærmeste slutt på dette.
Han er i dag plaget av skaden han pådro seg ved fallet. Han må ansees å ha blitt delvis medisinsk invalid, og vilkårene for erstatning i henhold til ulykkesforsikringen er oppfylt. Erstatningsutmålingen skal skje etter en skjønnsmessig vurdering av As invaliditet som følge av ulykken. I tillegg har A etter forsikringsavtaleloven krav på renter etter morarenteloven satser fra 21. juni 1992. Han har forøvrig fri sakførsel i saken.
A har lagt ned slik påstand:
"1. Storebrand Skadeforsikring AS tilpliktes å betale erstatning til A i henhold til forsikringsavtalen oppad begrenset til kr en million med tillegg av renter etter morarenteloven bestemmelser fra 21. juni 1992.
2. A/det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Storebrand Skadeforsikring AS har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det er A som må påvise at ulykken har ført til slik skade at det dekkes av forsikringen. Det er ikke selskapet som skal påvise at As plager har andre årsaker. Det som eventuelt skal erstattes er for øvrig kun den del av skaden som skyldes ulykken.
A synes å ha tilpasset sine forklaringer etter som saken har utviklet seg. I den tidlige fasen anga A at han hadde smerter langt nede i ryggen og at disse strålte nedover i bena. Etter at det ble klart at slike plager lett kunne relateres til hans ischiasproblemer, har A angitt at smertene har flyttet seg oppover i ryggen og nå stråler mot hodet. Dersom A var blitt skadet ved ulykken, f.eks. i form av de to påviste bruddene i thoracalcolumna, ville A langt tidligere ha hatt slike smerter som han nå påstår. Videre er det tvilsomt om A - slik han gjorde - ville ha vært i stand til å sette seg i bilen med en slik ryggskade og kjøre fra Ørsta på Sunnmøre og nordover til Tana i Finnmark noen dager etter ulykken.
Ytterligere kan man ikke utelukke at trafikkuhellet i 1976 eller overfallet i 1991 kan ha påført A ryggplager. Utover dette kan det også være ukjente faktorer som ikke er kommet frem i saken.
Selve fallet i 1992 er ikke av en slik karakter at brudd i thoracalcolumna er sannsynlig. Det vises her til hva A selv forklarte om fallet kort tid etterpå. Han anga da at han hadde falt på siden og slått albuen. Man hørte intet om ryggplager. Videre krever de brudd som er påvist, at ryggsøylen ble presset sammen under fallet. Det kan ikke ha skjedd dersom han har falt på siden.
For det tilfellet at erstatningsansvar skulle bli idømt, må hans medisinske invaliditet begrenses til 10%. Renteberegning fra 21. juni 1992 aksepteres.
Storebrand Skadeforsikring AS har lagt ned slik påstand:
"1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.
2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for herreds retten og lagmannsretten."
Lagmannsretten finner at anken må føre frem.
Grunnlaget for As krav finnes i den ulykkesforsikring han har tegnet i Storebrand Skadeforsikring AS. Både forutsetningene for og begrensningene i erstatningskravet fremgår av de forsikringsvilkår som var gjeldende fra 1. januar 1991. Dette er partene enige om.
Et grunnvilkår for det erstatningskrav A har fremmet, er at han er påført en livsvarig medisinsk invaliditet som følge av en ulykke. Det vises her til forsikringsvilkårenes punkt 3.2 og 4.1. Den eneste ulykken som er påberopt i denne saken er fallet fra et stillas 3. mars 1992.
Det følger av vilkårenes punkt 4.8 at en skade som skyldes blant annet ischias ikke gir rett til erstatning. Videre følger det av punkt 6.3 at ved delvis invaliditet utbetales en forholdsmessig del av forsikringssummen. I As forsikringsavtale er forsikringssummen satt til en million kroner.
Et avgjørende punkt i tvisten er om ulykken i 1992 har forårsaket brudd på de to omtale hvirvlene i thoracalcolumna og om bruddene har ledet til slike ryggplager hos A at hans tilstand kan betegnes som medisinsk invaliditet. Denne må videre være livsvarig.
Bruddene i thoracalcolumna ble avdekket i 1995 av den oppnevnte sakkyndige for herredsretten - spesialist i ortopedi, lege Bengt Svenungsson. Han undersøkte A som ledd i sin utredning. Undersøkelsen fant sted i april 1995. A hadde før dette vært til legeundersøkelse etter ulykken, men i den grad røntgenbilder var tatt av ryggen, var det av nedre del. Dette medførte at disse bruddene ikke tidligere var avdekket.
Bengt Svenungsson var også oppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten. Han har i sin redegjørelse i retten ikke kunnet tidfeste de to hvirvelbruddene. Men for at brudd skal oppstå må ryggsøylen trykkes sammen langsetter ved en såkalt aksial kompresjon. Dette kan skje dersom man faller med hodet og/eller skulderen mot gulvet. Dette vil føre til en sammenpressing av rygghvirvlene som kan resultere i brudd. Den sakkyndige mener at et fall som A ble utsatt for, er vel forenlig med slike brudd som er påvist. De smerter som A angir å ha i dag må også anses vel forenlige med slike brudd.
En slik fallvinkel er etter den sakkyndiges syn ikke uforenlig med at det for øvrig finnes blåmerker på lårene hos pasienten. Dette kan skje idet underkroppen faller mot betonggulvet etter at skuldrene og overkroppen for øvrig har tatt imot det første støtet. Visstnok hadde A blåmerker på lårene etter fallet, og det kan etter dette ikke tas som et tegn på at A ikke kan ha falt slik at bruddene i thoracalcolumna oppstod.
Ved undersøkelsen av A fant Svenningsson smerte nettopp på det punkt i ryggen hvor det var påvist brudd. Bruddene er ikke forenlige med smerteutstrålinger nedover i kroppen og ut i bena. Slike hadde A angitt etter ulykken, men slik lagmannsretten ser det, kan dette delvis skyldes at A var forslått og at han fikk tilbake smerter i tilknytning til sin tidligere ischias-plage. Smertene fra bruddene i thoracalcolumna vil etter den sakkyndiges vurdering stråle utover i armene, brystkassen og oppover mot hodet. Slike utstrålinger har A etter hvert angitt at han har. Etter den sakkyndiges oppfatning vil slike smerter ikke uten videre opptre akutt etter ulykken, men vil kunne utvikle seg etter hvert. Det forhold at smertene ikke opptrådte akutt er derfor ikke nødvendigvis noen indikasjon på at de brudd som er påvist ikke skyldes ulykken.
Slik lagmannsretten ser det, er det ikke påvist andre mulige årsaker til bruddene enn nettopp fallet fra stillaset. Overfallet i 1991 skjedde blant annet med slag mot ryggen med kølle. Den sakkyndige har opplyst at denne type påvirkning ikke vil kunne føre til slike brudd som her er påvist. Trafikkulykken i 1976 kan i og for seg ha ført til slike brudd, men etter bevisførselen må det legges til grunn at den type smerter A nå angir å ha, ville ha meldt seg tidligere dersom bruddene ble påført allerede i 1976. Lagmannsretten legger på dette punkt også vekt på kommunelege Marie Tveits vitneforklaring i retten. Hun har vært kommunelege i Tana fra 1977, og hun har behandlet A ved flere anledninger. Han oppgav ryggplager første gang i 1988. Det var en akutt lumbago etter en snøscootertur. Han ble imidlertid frisk etter noen dager. Videre hadde han i 1990 akutte ryggsmerter etter noe tungt gårdsarbeid hjemme. Ut over dette har kommunelege Tveit ikke registert ryggsmerter hos A før i desember 1990, da ischiasplagene meldte seg. Han ble som nevnt operert i april 1991, og må i dag ansees som kurert for disse plagene.
Når det ikke finnes andre påviste årsaker, legger lagmannsretten til grunn at bruddene i thoracalcolumna ble påført ved ulykken. Ut fra den sakkyndiges vurdering må det videre legges til grunn at funksjonsnedsettelsen og smertene i rygg og hode er en adekvat følge av bruddene. Ved bevisvurderringen legger lagmannsretten til grunn overvektsprinsippet som uttrykk for det allminnelige beviskrav også i saker om personskadeserstatning. Det vises her til Peter Lødrup, Erstatningsrett 3. utgave, side 27879. Overvektsprinsippet suppleres med det synspunkt som er kommet til uttrykk i Rt-1992-64 (side 70) om at den aktuelle skadeårsak må fremtre som en mer sannsynlig årsak enn de øvrige alternativer samlet. Lagmannsretten finner at så er tilfelle i denne saken.
Selv om andre forhold enn de to bruddene skulle ha innvirket på As tilstand i dag, er det under enhver omstendighet tilstrekkelig at det foreligger overvekt av sannsynlighet for at bruddene har vært en nødvendig medvirkende årsak til tilstanden. Også på dette punkt vises til Rt-1992-64. Lagmannsretten finner at selv om andre forhold har medvirket til As nåværende tilstand, så er bruddene en nødvendig og antakelig helt dominerende årsak.
Det foreligger således en ulykke i forsikringsavtalens forstand, og den har ført til en medisinsk invaliditet. Både den sakkyndiges vurdering og de tidligere legeerklæringer som er innhentet i saken viser at tilstanden er varig. Det må legges til grunn at den er livsvarig. Det er ikke holdepunkter i saken for at As tilstand vil bedres. Forsikringen kommer derfor til utbetaling, jf vilkårenes punkt 3.2.
Erstatningens størrelse fastsettes ut fra graden av invaliditet. Dette følger av vilkårenes punkt 6.3. Ved den type skade man her står ovenfor finnes det i forsikringsavtalen ingen eksakt angivelse av invaliditetsgraden. Man må derfor etter punkt 6.3 bokstav b fastsette invaliditetsgraden skjønnsmessig. Det skal imidlertid ikke tas hensyn til yrke, individuelle anlegg eller sosial stilling jf punkt 6.3 bokstav g.
En viss veiledning kan finnes i Rikstrygdeverkets tabeller for fastsettelse av medisinsk invaliditet etter folketrygdloven regler. Partene har i saken fremlagt et utkast til ny invaliditetstabell for medisinsk invaliditet fra 1995. Under tabellens punkt 2.2 er skader i thoracalcolumna beskrevet. Tabellen refererer seg delvis til nedsatt bevegelighet og delvis til smertegrad. Den sakkyndiges vurdering er ikke eksakt på dette punkt, men han har funnet såvel smerter som nedsatt bevegelighet. Dog finner han at A kan utføre lettere arbeid, selv om han ikke kan fortsette som bygningssnekker. Den sakkyndige har under hovedforhandlingen anslått den medisinske invaliditet til 15%, - dog slik at han har understreket at anslaget er omtrentlig. Det materialet som ellers er fremlagt i saken gir ikke grunn til å fravike dette anslaget verken oppover eller nedover. På grunnlag av dette finner lagmannsretten at den medisinske invaliditet skjønnsmessig kan fastsettes til 15%.
En invaliditetsgrad på 15% tilsier en erstatningsutbetaling på kr 150000. I tillegg har A krevet renter fra 21. juni 1992 etter forsinkelsesrenteloven satser. Rentekravet er akseptert av ankemotparten, og det må forstås slik at det er de til enhver tid gjeldende rentesatser som er akseptert. Det avsies derfor dom i henhold til dette.
A har på egne vegne og på vegne av det offentlige krevet saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten. Han har fri sakførsel. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr §172 første ledd. A har overlatt til lagmannsretten å fastsette invaliditeten skjønnsmessig. Den skjønnsmessig fastsatte invaliditetsgrad vil være bestemmen de for hvor stor andel av forsikringssummen som vil komme til utbetaling. Det er ikke avgjørende at invaliditetsgraden bare er fastsatt til 15%. Det vises til Rt-1985-505 om forståelsen av §172 første ledd på dette punkt.
Ved avgjørelsen av omkostningsspørsmålet for herredsretten må lagmannsretten legge sitt materielle resultat til grunn. Under henvisning til §172 første ledd må omkostninger tilkjennes også for herredsretten.
A har bevilling til fri sakførsel innvilget av fylkesmannen i Finnmark ved brev av 14. juli 1996. Det er i bevillingen ikke sagt noe om fritak for egenandel, og lagmannsretten legger til grunn at det skal betales av A. Advokat Arnor B. Rønningen har innlevert samlet omkostningsoppgave for herredsrett og lagmannsrett med kr 100.269,31 med tillegg av utgifter til den sakkyndige. Det er ikke kommet anmerkninger fra ankemotparten til omkostningsoppgaven, og lagmannsretten legger den til grunn ved omkostningsfastsettelsen, jfr. tvistemålsloven §176. Det må dog foretas den korrreksjon at salæret for lagmannsretten beregnes på basis av en sats på kr 540 pr. time etter forhøyelsene pr. 1. januar 1997. Omkostningsoppgaven utgjør da kr 101300,81 Utgiftene til den sakkyndige er beregnet til kr 17.632 i salær og reiseutgifter. De samlede omkostninger utgjør etter dette kr 118932,81.
A skal betale egenandel med kr 600 med tillegg av 20% av det overskytende salær. De øvrige omkostninger holdes utenfor ved egenandelsberegningen. Med et salær stort kr 29137,50 for herredsretten og kr 37.125 for lagmannsretten utgjør egenandelen kr 13732,50.
Ved omkostningsfastsettelsen må det tilkjennes omkostninger til det offentlige med kr 105200,31 og til A med kr 13732,50.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale til A kr 150.000 - kroneretthundreogfemtitusen 0/00 - med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven satser fra 21. juni 1992 til betaling skjer.
2. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å erstatte A sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett med kr 13732,50 - kronertrettentusensyvhundreogtrettito 50/100 - og det offentlige sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett med kr 105200,31 - kroneretthundreogfemtusentohundre 31/100 -.
Oppfyllelsesfristen under begge punkter er to uker fra dommens forkynnelse.