LH-1996-692
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-24 |
| Publisert: | LH-1996-00692 |
| Stikkord: | Erstatning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Vesterålen herredsrett nr 94-00372 - Hålogaland lagmannsrett LH-1996-00692 A. Anke nektet fremmet for Høyesterett, se HR-1997-00635K . |
| Parter: | Ankende part: Kåre Nilsen, 8591 Melbu (Prosessfullmektig: Advokat Jan-Arne Isaksen, 0161 Oslo). Ankemotpart: AS Havfisk, 8491 Melbu (Prosessfullmektig: Advokat Svein Kr. Arntzen, 9401 Harstad). |
| Forfatter: | Lagdommer Kjell Jakobsen, formann. Lagdommer Bård Gaarder. Kst lagdommer Mette Haldorsen |
| Lovhenvisninger: | Sjøloven (1893) §233, Sjøloven (1893), Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Foreldelsesloven (1979) §9, Sjøloven (1994) §151 |
Saken gjelder krav om erstatning for skader som Kåre Nilsen hevder å ha fått da han 02.09.1986 falt i sjøen idet han skulle gå ombord i MT "Vesttind" som lå ved kai i Melbu i Vesterålen. Havfisk AS som er et trålerrederi med hovedkontor i Melbu, eide fartøyet og Nilsen var ansatt i rederiet som fisker. Vesterålen herredsrett avsa dom 04.06.1996 med slik domsslutning:
1. AS Havfisk frifinnes.
2. Kåre Nilsen dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale til AS Havfisk kr 46927,-.
Dommen er i rett tid anket til lagmannsretten av Kåre Nilsen. Havfisk AS har tatt til gjenmæle. Om saksforholdet, herunder partenes anførsler for herredsretten, vises til dommen. Av hensyn til sammenhengen nevnes kort at Nilsen mener at han som følge av uhellet fikk varig ryggskade - isjias. Han ble 18.04.1991 innvilget uførepensjon som 100% ufør med virkning fra 01.09.1988. Det ble ikke avholdt sjøforklaring, men rederiet har 03.09.1986 gitt melding til trygdeverket om personskade påført under tjeneste på skip. I meldingen heter det:
Skipper Harald Jensen rapporterer vedr. ulykken:
"Vesttind" lå ved kai i Melbu og var klar til å gå ut etter endt lossing av fangst. Idet fisker Kåre Nilsen skulle gå ombord, gled gangveien. Han var på enden av gangveien som lå såvidt inn på kaien. Da fartøyet lå litt ut fra kaien, falt han mellom båten og kaien. Han slo seg mot kaiputen og mot skinne som går langs kaien nede i vannflaten. Han fikk slag i brystet (ribbein) samt under haken. Lege ble budsendt umiddelbart og han ble sendt til Stokmarknes sykehus for røntgenundersøkelse. Han ble sykmeldt.
I meldingen er det videre angitt at uhellet inntraff kl. 1545. I tillegg til uføretrygd ble Nilsen 08.11.1991 innvilget yrkesskadeserstatning med virkning fra 01.12.1986. De ansatte i Havfisk AS var omfattet av en kollektiv ulykkesforsikring, tegnet i Forende Skadeforsikring AS, og ved Frostating lagmannsretts dom av 28.01.1994 ble forsikringsselskapet dømt til å betale til Nilsen kr 126000,- med tillegg for renter. I saken mot Havfisk AS ble forliksklage uttatt 01.09.1994. Herredsretten frifant rederiet idet retten mente at kravet mot dette var foreldet.
Ankeforhandlingen ble avholdt 12. og 13.02.1997 i Sortland. Kåre Nilsen møtte personlig og avga forklaring. For rederiet møtte driftsleder Jan Steffensen med fullmakt. Han avga forklaring. Videre møtte begge prosessfullmektigene. Det ble avhørt 13 vitner, hvorav 9 ved fjernavhør. Ved avslutning av forhandlingen 12.02. ble det sammen med parter og prosessfullmektiger foretatt befaring av det kaiområdet i Melbu hvor uhellet inntraff. Det ble videre foretatt dokumentasjon slik som anført i rettsboken.
Kåre Nilsen har i det vesentlige anført: Som ankegrunner er påberopt både feil rettsanvendelse og feil bevisvurdering for såvidt gjelder den delen av saken som herredsretten har vurdert, nemlig spørsmålet om erstatningskravet mot rederiet er foreldet.
Det er på det rene at kommunelege Ebba Riis i brev av 12.12.1990 underrettet Nilsen om at det var grunnlag for å søke om uførepensjon og også fremsette krav om yrkesskaderstatning "i og med at den skaden han ble påført ved fallet i 1986, høyst sannsynlig har vært årsaken til hans senere ischiasplager". Før dette tidspunktet var hans ryggplager til utredning i de institusjoner og av de spesialister som han fikk henvisning til. Nilsen hadde søkt den bistand som det offentlige helsevesen kan tilby. Han kan da ikke bebreides for at han ikke på et tidligere tidspunkt fikk kunnskap om varig invaliditet, årsakssammenheng og økonomisk tap. Det er innhentet alt av skriftlig materiale som forefinnes i helsevesenet om behandlingen av Nilsen fra skadetidspunktet og frem til de endelige vedtak om uføretrygd og yrkesskadeserstatning. Videre foreligger det spesialistuttalelser som ble innhentet i forbindelse med forsikringssaken mot Forenede Skadeforsikring AS. Dette materialet bekrefter at Nilsens rygglidelse var til utredning frem til desember 1990.
Det er heller ikke grunnlag for å rette noen bebreidelse mot Nilsen for at han ikke har fulgt opp de behandlingstilbud som han har fått, og at han eventuelt skulle latt det gå for lang tid før han kontaktet lege for sine plager. Herredsretten har således lagt til grunn en langt strengere aksomhetsplikt enn det som følger av foreldelsesloven §9. Det vises særlig til Matningsdals artikkel i TFR 1980 472 til 511, og Kjønstad/Tjomsland, Foreldelsesloven, Rt-1983-74 - 104 og til Karnov utg. 1996, alt med henvisning til og drøftelse av rettspraksis vedrørende lovens §9.
Nilsens erstatningskrav gjelder tap oppstått fra og med 1990, og ingen del av dette er således foreldet.
Det dreier seg i dette tilfelle om et ansvar i henhold til sjøloven av 20.07.1893 nr. 1 §233. Etter denne bestemmelsen hefter rederiet for skade som er forårsaket ved feil eller forsømmelse av den som har utført arbeid i skipets tjeneste. Det dreier seg om et objektivisert skyldansvar. Det vises særlig til Rt-1986-866. Bestemmelsen er inntatt med samme ordlyd i den nye sjøloven av 24.06.1994 nr. 39 §151.
I dette tilfelle hersker det liten tvil om at landgangen var usikret - noe også skipperen har opplyst i sin redegjørelse til rederiet. Dette er en ansvarsbetingende forsømmelse selv om det den gang ikke var gitt forskrift om landganger. Det var også fast innarbeidet rutine at landgangen ble sikret enten i skipet eller i kaia alt etter vannstanden. Man vet ikke hvorfor landgangen var usikret like før fartøyets avgang. Om denne forsømmelsen skyldes at en av skipets besetning eller at lossemannskapet har løsnet tampen som sikret landgangen, er uten betydning for ansvarsspørsmålet. I begge tilfelle er det tale om personell som rederiet hefter for. Det bestrides at Nilsen utviste uforsiktighet. Det aktuelle kaiområdet er uoversiktlig slik at det er lett å overse manglende sikring av landgangen. Slik disse fartøyene var bygget, måtte landgangen plasseres nært kranen på kaia. Her ble det også plassert kasser o.l. i forbindelse med lasting og lossing. Like før fartøyets avgang ble det også tatt om bord is, slik at det må formodes at dette området var glatt. Havneanlegget i Melbu er også utsatt for sjødrag slik at fartøyene dras fra kaia. Under slike forhold kom det helt uventet på Nilsen at landgangen ikke var sikret.
Om det i ettertid skulle herske tvil om nærmere enkelheter vedrørende hendelsesforløpet, må en slik bevistvil gå ut over rederiet som unnlot å holde lovbefalt sjøforklaring. Nilsen var brakt til sykehus i forkommen tilstand og kunne selvsagt ikke gjøre noe for å sikre bevis.
Når det gjelder spørsmålet om årsakssammenheng mellom rygglidelsen og fallet fra landgangen, foreligger det noe sprikende vurderinger fra de legene som har uttalt seg. Overlege Bjørn Bergsdal holder det for overveiende sannsynlig at rygglidelsen er oppstått som en følge av det traume Nilsen ble påført ved fallet fra landgangen. Etter hans erfaring er det ofte slik at isjiaslidelser utløses av et traume. Han har ytterligere i sin muntlige forklaring for lagmannsretten underbygget sin vurdering av spørsmålet om årsakssammenheng. Under undersøkelse av Nilsen er det gitt supplerende opplysninger om hvilke symptomer han hadde merket kort tid etter uhellet, og dette viser at isjiaslidelsen mest sannsynlig skriver seg fra de skader Nilsen pådro seg under fallet. At det i november 1986 ble journalført hos kommunelegen at Nilsen "etter hvert" klaget over en del "lumbalsmerter", støtter opp under det sykdomsbildet som ble avdekket. Også kommunelege Riis har i sin uttalelse av 12.12.1990 gitt utvetydig uttrykk for at skaden Nilsen ble påført under fallet "høyst sannsynlig" har vært årsak til hans senere isjiasplager.
Overlege Otto Schnell-Husby avga spesialistuttalelse første gang i forbindelsse med forsikringssaken mot Forenede Skadeforsikring AS. I sin første erklæring hadde Schnell-Husby ikke fått med seg at det allerede i november 1986 var journalført at Nilsen klaget over en del "lumbalsmerter". Konfrontert med dette avga han en tilleggserklæring 05.01.1994 om at det er "rimelig grunn" til å anta at det foreligger årsakssammenheng - en uttalelse som er blitt noe mer forbeholden i den muntlige forklaringen for Hålogaland lagmannsrett.
Etter en samlet vurdering av bevisene i saken foreligger det tilstrekkelig overvekt av sannsynlighet for at isjiasplagene ble utløst som en direkte følge av det traume Nilsen ble påført ved fallet fra landgangen. Han falt ca 4 meter ned på en jernskinne og kaiputen i vannflaten. Han var kraftig forslått fra nakke til langt ned på låret. Hans muligheter til kort tid etterpå å kunne identifisere roten til smertene og gi eksagte opplysninger om disse, må ses på denne bakgrunnen. Nilsen kan ikke ensidig tillegges tvilsrisikoen for at smertebildet ikke er blitt så grundig beskrevet i kommunelegens journal som man kanskje i ettertid måtte ønske. Nilsen har aldri tidligere hatt noen problem med ryggen, og det er da mer enn påfallende at han kontinuerlig har hatt ryggplagene siden uhellet. Han har riktignok forsøkt seg i arbeid i en kort periode ca et år etter uhellet, og han har hatt perioder med forverring av tilstanden, for eksempel i mars 1987 da han måket snø. Episoden medvirket til at legene stillet riktig diagnose, men sykdomsbildet har i alle hovedtrekk vært det samme siden uhellet.
Nilsen har lojalt underkastet seg alle de undersøkelser og den behandling som han er blitt anbefalt. Det er ikke rettslig grunnlag for å kreve at han skulle la seg underkaste en operasjon som hans behandlende lege frarådet. At overlege Schnell-Husby mener at Nilsen etter undersøkelsen ved Regionsykehuset i Bodø i juni 1989 fikk uriktig rådgivning fra sin behandlende lege vedrørende behandlingsprognosen ved en operasjon, gir ikke grunnlag for noen reduksjon av erstatningen. Det er på det rene at Nilsen ikke kan bebreides for det standpunktet som han inntok, og han har da lojalt oppfylt sin plikt til å medvirke til begrensing av skaden når han - etter råd fra sin lege - har latt seg underkaste vanlig tradisjonell behandling for denne lidelsen.
Når det gjelder erstatningsberegningen, er det utførlig redegjort for denne i prosesskrift av 28.04.1995 til Vesterålen herredsrett med bilag, jfr. utdragets side 70 flg. Det kreves erstatning for faktisk tap i årene 1990 til domsavsigelsen, samt fremtidig inntektstap. Dessuten kreves menerstatning. Når det gjelder spørsmålet om skattekompensasjon vises til dommer inntatt i Rt-1993-1524, Rt-1993-1538 og Rt-1993-1547. Det vises også til Kjønstads artikkel i Lov og Rett 1995 3 flg. Det innrømmes at kr 5000,- for slitasje på arbeidsklær m.v. er noe høyt.
Kåre Nilsen har nedlagt slik påstand:
1. AS Havfisk dømmes til å betale erstatning for lidt tap og menerstatning til Kåre Nilsen med inntil kr 1 mill. med tillegg av renter.
2. AS Havfisk dømmes til å betale erstatning for tap i fremtidig erverv til Kåre Nilsen med inntil kr 3 mill.
3. AS Havfisk dømmes til å betale sakens omkostninger.
Havfisk AS har idet vesentlige anført:
Når det gjelder foreldelsesspørsmålet, står saken i samme stilling som for herredsretten. Det vises til herredsrettens begunnelse for at Nilsens krav mot rederiet er foreldet. Denne begrunnelsen tiltredes av rederiet.
Rederiet mener imidlertid at det heller ikke er grunnlag for å kreve erstatning selv om kravet ikke anses foreldet. "Vesttind" var ved anledningen utstyrt med den landgangen som fulgte med skipet da det var nytt. Rederiet har aldri mottatt noen pålegg vedrørende denne landgangen, og rederiet har heller aldri tidligere hatt noen uhell ved at fiskere eller andre har falt i sjøen ved bruk av en slik landgang.
Det var ingen øyevitner til selve uhellet, og man har kun Nilsens forklaring om at han falt i sjøen fra landgangen. Selv om det skulle være riktig at Nilsen benyttet landgangen, og at den ikke var sikret med tamp i kaia, innebærer ikke dette at rederiet er ansvarlig etter sjøloven §233. Det var rutine å sikre landgangen, og man vet at dette ble gjort også denne dagen. Man vet imidlertid ikke hvem som har løsnet tampen som sikret landgangen. Landgangen var imidlertid også utstyrt med en fast sikring i form av jernkrok på undersiden. Når båten - som i dette tilfelle - lå med toppen av rekka omtrent i høyde med den jernbaneskinnen som er fastmontert langs kaikanten, vil kroken på landgangen ligge mot jernbaneskinnen og sikre landgangen mot utglidning.
For at Nilsen skulle kunne falle i sjøen fra landgangen, må han ha opptrådt uforsiktig ved bruk av denne. Som erfaren fisker visste han imidlertid også at det må utvises forsiktighet i et slikt kaiområde. Det dreier seg ikke om fasiliteter beregnet på passasjertrafikk, men et trangt kaiområde preget av den virksomhet som er normal ved et fiskebruk. Det er derfor også normalt å kontrollere landgangen før den benyttes. At landgangen under lasting og lossing kan komme ut av stilling, er et risikoelement som enhver aktsom fisker tar i betraktning ved passasje til og fra fartøyet. Subsidiært - dersom det skal utmåles en erstatning - må denne reduseres vesentlig på grunn at Nilsens egen uaktsomhet.
Et hovedspørsmål i saken er imidlertid om det er årsakssammenheng mellom fallet og den rygglidelse som har påført Nilsen uførhet. I legeerklæring av 02.06.1988 fra lege Torun Clausen er det opplyst at Nilsen har hatt smerter i nakken fra "ca - 85". Han har også selv opplyst at han før uhellet med landgangen har vært til behandling hos kiropraktor. Ctundersøkelsen som ble foretatt i juni 1989, viser ifølge overlege Schnell-Husby, at Nilsen har hatt en utvikling av rygglidelsen over tid, og han har ansett det som lite sannsynlig at isjiaslidelsen har oppstått som en direkte følge av uhellet 02.09.1986. Dette samsvarer også med de opplysninger som forefinnes i journalen fra kommunelegekontoret.
At overlege Bergsdal i senere samtaler med Nilsen har fått opplysninger om symptomer på isjias i tidsrommet kort tid etter uhellet, kan ikke danne et forsvarlig og tilstrekkelig fundament for vurderingen av årsaksforholdet. Nilsen var på dette tidspunkt klar over symptomene ved isjias, og hans uttalelse til overlege Bergsdal står i skarp motstrid med de opplysningene som ifølge journalen er gitt til kommunelegen. Det er klart at kommunelegen ville ha journalført symptomer på isjias dersom Nilsen den gang har gitt opplysninger som kunne tolkes slik. Nilsen hadde selvsagt motiv for å forklare seg uriktig da overlege Bergsdal undersøkte ham med tanke på avgivelse av spesialisterklæring, men det er også nærliggende risiko for glidende forklaring ut fra ubevisst erindringsforskyvning.
Når det gjelder spørsmålet om årsakssammenheng, ble dette også prøvd av Frostating lagmannsrett. Det er verd å merke seg at samtlige tre fagdommere dissenterte idet de ikke fant at det forelå årsakssammenheng mellom isjiaslidelsen og fallet 02.09.1986.
Det er imidlertid helt klart at Nilsen er blitt utsatt for en feilbehandling når han ikke ble tilrådet å ta operasjon ut fra de opplysninger som forelå etter Ctundersøkelsen i juni 1989. De opplysninger som kommunelege Riis synes å ha gitt til Nilsen, er basert på en faglig misforståelse av behandlingsprognosen ved en operasjon. Rederiet hefter naturligvis ikke for feil og forsømmelse som skjer i det offentlige helsevesenet. Ved riktig behandling er det overveiende sannsynlig at Nilsen kunne ha fortsatt i sitt yrke som fisker.
Når det gjelder erstatningsutmålingen, kan det ikke bli tale om å utmåle et lidt tap for et tidsrom som ligger lengre tilbake enn 01.09.1990, dvs tre år før forliksklage ble uttatt. Når det gjelder fremtidig tap, må dette utmåles under hensyntagen til at fiskere har en generell nedtrapping av lønn etter fylte 60 år. Det vanlige yrkesløp for en fisker er at det i de siste yrkesaktive år søkes overgang til et lettere, men mindre inntektsbringende fiske, for eksempel sesongbetonet sjarkfiske. Det vises også til lov om pensjonstrygd for fiskere som har pensjonsregler tilpasset dette. Når det gjelder skatteulempen, kan denne ikke settes høyere enn 10% fordi Nilsen på skadetidspunktet var ca 40 år. Den rettspraksis som advokat Isaksen har vist til gjelder, erstatningsutmaåling for helt unge mennesker.
Ved erstatningsutmålingen må det også tas hensyn til den forsikringsutbetaling som Nilsen har fått.
Havfisk AS har nedlagt slik påstand:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Havfisk AS tilkjennes sakens omkostninger tillagt 12% forsinkelsesrente fra fjorten dager etter dommens forkynnelse frem til betaling skjer.
Lagmannsrettens bemerkninger:
Lagmannsretten er kommet til at erstatningskravet ikke er foreldet. For lagmannsretten er det fremlagt fullstendig dokumentasjon for den medisinske behandling som Nilsen fikk etter uhellet, samt fullstendig dokumentasjon om den utredning som skjedde med henblikk på hans fremtidige arbeidssituasjon, herunder om han kunne gis tilbud om attføring, og de vurderinger som ble gjort med henblikk på innvilgelse av yrkesskadeserstatning.
Foreldelsesfristens løp ble avbrutt ved at forliksklagen ble forkynt for rederiet. Nøyaktig dato er ikke oppgitt, men forliksklagen er uttatt 01.09.1993 og henvist til retten 04.10.1993. Det er dermed et spørsmål om å klarlegge de opplysninger som var tilgjengelig for Nilsen i begynnelsen av september 1990, og om han før dette tidspunkt hadde grunnlag for å gå til søksmål mot rederiet. Etter foreldelsesloven §9 kreves det ikke positiv kunnskap om skaden og den ansvarlige. Det er tilstrekkelig at Nilsen burde skaffet seg de nødvendige kunnskaper. Med nødvendige kunnskaper menes kunnskaper om skaden og den ansvarlige i et slikt omfang at han hadde rimelig foranledning til å gå til søksmål. Når det gjelder kravet til undersøkelsesplikt, er utgangspunktet at skadelidte har plikt til å foreta de undersøkelser som kan føre frem uten urimelig besvær.
I dette tilfelle er det to element som foranlediget ytterligere undersøkelser, og som Nilsen i september 1990 ikke hadde positiv kunnskap om. Det ene var skadens omfang, nemlig om han ville kunne komme tilbake i inntektsgivende arbeid, og det annet var om isjiasplagen hadde sammenheng med fallet fra landgangen. Kommunelege Riis har i sin redegjørelse av 12.12.1990 nevnt at Nilsen var blitt anbefalt å søke uførhetstrygd, men det nevnes ikke når Nilsen fikk slik anbefaling. Antagelig kunne Nilsen ved noe større pågåenhet overfor kommunelege Riis ha fått hennes utredning på et noe tidligere stadium, men kommunelegens oppfatning av Nilsens muligheter til omskolering til annet yrke, er kun et element i vurderingen av hans fremtidige arbeidsmuligheter - herunder om han var berettiget til trygdeytelser. På dette tidspunkt synes det først og fremst rimelig klarlagt at tradisjonell behandling av rygglidelsen ikke hadde ført frem. Hvilke økonomiske konsekvenser dette kunne få for Nilsen, var ikke utredet, og Nilsen ville heller ikke ha muligheter av noen betydning til å påvirke saksbehandlingen i trygdeverket.
Slik lagmannsretten ser det, var det heller ikke i september 1990 avklart om det var årsakssammenheng mellom rygglidelsen og fallet fra landgangen. At kommunelege Riis i brevet av 12.12.1990 ga uttrykk for at slik årsakssammenheng "høyst sannsynlig" forelå, tilfredsstiller ikke de beviskrav som må stilles i rettslig sammenheng, og må snarere oppfattes som et tilkjennegivende som tilsa at Nilsen i desember 1990 burde undersøke dette nærmere dersom han ville forberede et søksmål. Det tilføyes at det heller ikke er avgjørende at Nilsen selv på et tidlig tidspunkt trodde eller hadde mistanke om at det var en sammenheng mellom fallet og isjiasplagene.
Så lenge Nilsen var under medisinsk behandling, hadde han ingen rimelig grunn til å starte forberedelse av et søksmål mot rederiet, og han hadde heller ikke - med de trygdeytelser som han mottok frem til 1990 - lidt noe tap som tilsa forberedelse av et erstatningssøksmål ut fra en hypotese om at behandlingen ikke ville bli vellykket. Lagmannsretten kan ut fra dette ikke se at Nilsen kan bebreides for ikke å ha skaffet seg de nødvendige kunnskaper om skaden - varig uførhet og årsakssammenheng - før september 1990.
Man vil komme tilbake til spørsmålet om årsakssammenheng, men konkluderer foreløpig med at kravet mot rederiet ikke er foreldet.Det dreier seg i dette tilfelle om et ansvar som følger av §233 i sjøloven av 1893 som gjaldt på skadetidspunktet. Lagmannsretten legger til grunn at landgangen ikke var sikret da Nilsen 02.09.1986 ca kl 1545 skulle gå om bord i "Vesttind". Det vises til Nilsens forklaring, samt til skipperens skriftlige redegjørelse til rederiet. Også flere av mannskapet hørte lyder fra dekk som er forenlig med at landgangen med kraft var blitt støtt inn på dekket. Dette viser også at den sikring som hakene under landgangen skulle gi, ikke har fungert i dette tilfelle.
Lagmannsretten legger også til grunn som mest sannsynlig at sikringen til landgangen var blitt løsnet enten av mannskapet eller av lossearbeidere som var i tjeneste om bord til like før avgang. For rederiets ansvar har det ingen betydning å få nærmere avklart hvem som har gjort dette idet rederiet hefter for begge gruppene. Lagmannsretten finner det også klart at det er en erstatningsmessig forsømmelse at landgangen ikke var sikret enten ved tamp i rekka eller ved tamp i kaia. Lagmannsretten tilføyer at havna i Melbu er særlig utsatt for sjødrag slik at fartøy som ligger ved kai - alt etter værforholdene - dras ut fra denne og beveger seg relativt kraftig selv om de er forsvarlig fortøyet. Etter det opplyste var det rolige værforhold da ulykken inntraff, men skipperen har i sin redegjørelse nevnt at fartøyet lå litt "ut fra kaien". Under slike havneforhold har man særlig oppfordring til å sikre landgangen.
Lagmannsretten ser det videre slik at Nilsen ikke kan bebreides som uaktsom fordi han ikke så at landgangen var usikret og heller ikke forvisset seg om at den var sikret før han benyttet den. Riktignok er fiskere vant til å måtte opptre med årvåkenhet ombord i fartøyet og særlig når dette er under fiske på åpent hav, men dette kan ikke lede til et skjerpet aksomhetskrav for fiskere når fartøyet ligger ved kai. Det dreier seg om en smal kai med dårlige passasjemuligheter - særlig når laste- og lossearbeid pågår. Det er under slike forhold naturlig at konsentrasjonen rettes mot gods som er lagret på kaia, trucker og krananordninger, snarere enn mot kontroll av at landgangen er sikret i samsvar med godt sjømannsskap.
Det er på det rene at Nilsen ved fallet ble kraftig forslått. Ved ankomsten til sykehuset er det beskrevet at han hadde fått kraftig slag mot "venstre side av thorax. Sterke smerter over venstre bryst, stort hæmatom. Noe tungpustet. Distinkt palpasjonsøm over costa et par cm. for sternum." Det ble foretatt røntgenundersøkelse som ikke viste synlige skjelettskader. Ved undersøkelse hos kommunelegen ca en uke senere er det journalført at Nilsen fortsatt hadde smerter i de aktuelle områdene, og at han også "hadde utviklet betydelige muskelsmerter i nakke og begge skuldre". Han var videre til undersøkelse hos kommunelegen i oktober og fikk henvisning til fysikalsk behandling. I journalen er det anført: "Ikke bedre. Nå typisk cerviko brachialgi med betydelige myoser. Føler seg stivere enn før." Ved nytt legebesøk i begynnelsen av november ba Nilsen om henvisning til kiropraktor. Det er ikke anført noe om rygglidelser. Noe senere i november - vel 2 måneder etter uhellet - er det journalført: "Symptomer som før. Har etter hvert også fått en del lumbalsmerter." Nilsen var videre til legeundersøkelse i desember 1986, samt i januar og februar 1987. Ved legeundersøkelse 03.03.1987 har Nilsen beskrevet akutt sterke smerter "i ryggen med utstråling til venstre hofte og lår. Ved en anledning strålte smertene helt ned i venstre ankel. Han forteller at han ikke tidligere har vært plaget med ryggen. Mener det kom i forbindelse med skaden han fikk i høst."
Ut fra de spesialisterklæringer som foreligger fra overlege Bergsdal og overlege Schnell-Husby er spørsmålet om årsakssammenheng komplisert. Schnell-Husby har tolket resultatet av Ctundersøkelsen ved Bodø Regionsykehus i juni 1989 slik at Nilsen før uhellet har hatt begynnende skivedegenerasjon som har pågått over noen år, og som er nokså vanlig i befolkningen - særlig i den aldersgruppen som Nilsen tilhørte på ulykkestiden. Schnell-Husby anser det for lite sannsynlig at uhellet 02.09.1986 har ført til akutt debut av skiveprolaps. Ifølge ham forekommer dette ytterst sjelden, og verken opplysningene fra Stokmarknes sykehus eller kommunelegens journal tilsier dette. Bergsdal mener at det er rimelig grunn til å anta at det foreligger en årsaksammenheng mellom fallet og den påfølgende isjiaslidelsen. Uttalelsen er imidlertid basert på at det kan legges til grunn at det har gått relativt kort tid mellom uhellet og symptomdebut for isjias.
Lagmannsretten finner det lite sannsynlig at Nilsen under de hyppige legebesøkene i tiden mellom uhellet og 03.03.1987 skulle unnlatt å nevne symptomer på isjiassmerter dersom han hadde følt slike. Man finner videre helt å kunne se bort fra at kommunelegen skulle unnlatt å journalføre slike opplysninger dersom de var blitt gitt.
Lagmannsretten er etter dette blitt stående ved at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for å konstatere at uhellet har påført Nilsen en akutt skiveprolaps. De foreliggende spesialisterklæringene er imidlertid fullt forenlige med at Nilsen som følge av uhellet har fått en forverret sykdomsutvikling slik at han er blitt tidligere arbeidsufør enn om uhellet ikke hadde inntruffet. Hvilket tidsaspekt man her taler om, vil måtte bero på en samlet skjønnsmessig vurdering av de opplysninger man har om Nilsens yrke og slutninger som måtte kunne trekkes ut fra foreliggende legeuttalelser. Som trålerfisker hadde Nilsen et yrke med nokså ekstrem fysisk belastning, og det er opplyst at fiskere av forskjellige grunner oppgir dette yrke flere år før vanlig pensjonsalder - gjerne før de fyller 60 år. Lagmannsretten vurderer det derfor slik at Nilsen - når han allerede før uhellet i 1986 hadde begynnende skivedegenerasjon - ikke kunne ha utsikter til særlig mange yrkesaktive år som trålerfisker og mest sannsynlig har måttet oppgi sitt yrke ca 10 år tidligere enn det som ellers fremstår som nokså vanlig. Nilsen er født xx.xx.1946 slik at lagmannsretten ut fra dette ikke kan se at Nilsen som følge av fallet har hatt et fremtidig tap.
Det blir etter dette tale om å utmåle erstatning for lidt tap. Inntektstap før september 1990 er foreldet. Det som skal erstattes, er altså et inntektstap i ca 6 1/2 år. Det må ved tapsberegningen tas hensyn til at Nilsen gradvis ville blitt stadig mer plaget av rygglidelsen med påfølgende sykmeldinger. Partene er enige om at den årlige inntektssvikten er ca kr 65.000 til 70000. Man må som nevnt også ta hensyn til at tapet ville vært avtrappende i siste halvdel av perioden. Lagmannsretten er etter dette blitt stående ved at det samlede tapet kan settes til kr 300000,-. Det er da tatt hensyn til renter frem til domstidspunktet, samt skjønnsmessig tatt hensyn til den ulykkesforsikring som rederiet holdt for ansatte, og som Nilsen har fått utbetalt.
Lagmannsretten tilføyer at det er sett bort fra muligheten for at Nilsen kunne ha blitt frisk ved operasjon dersom denne hadde blitt utført i 1989. Det må legges til grunn at Nilsen ble frarådet operasjon av sin lege, og at han ikke kan bebreides for at han fulgte dette rådet. Først i 1993 ble dette temaet brakt på bane av Schnell-Husby, og da var det i alle fall for sent å operere med rimelig utsikt til godt resultat.
I og med at lagmannsretten er kommet til at Nilsen før uhellet hadde en begynnende skivedegenerasjon som i alle fall ville utviklet seg til en varig skade, er det ikke grunnlag for å gi menerstatning.
Når det gjelder saksomkostninger, er lagmannsretten kommet til at hver av partene bør bære egne utgifter både for lagmannsretten og for herredsretten. Det vises til tvistemålsloven §174 første ledd jfr §180, annet ledd. De krav som partene har reist, samt den særlige tvil som foreligger med hensyn til årsakssammenheng, tilsier ikke at rederiet etter tvistemålsloven §174 annet ledd pålegges å dekke noen del av Nilsens saksomkostninger.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Havfisk AS dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale kr 300000,-, trehundretusenkroner00/100, til Kåre Nilsen med tillegg for 12 - tolv - % rente pa. fra domsavsigelsen til betaling skjer.
2. Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.