LH-1997-750

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom og kjennelse
Dato:	1998-05-11
Publisert:	LH-1997-00750
Stikkord:	Arverett
Sammendrag:
Saksgang:	Hålogaland lagmannsrett LH-1997-00750
Parter:	Ankende part: Ellbjørg Magnussen, (Prosessfullmektig: Advokat Øystein Krabberød), Ankemotpart: Ingebrigt Henriksens dødsbo ved Alta skifterett, (Prosessfullmektig: Advokat Jørn Eikanger).
Forfatter:	1. Lagdommer Dag Nafstad, formann, 2. Lagdommer Peter M. Sellæg, 3. Konstituert lagdommer Inger-Lise Nygård Rekve
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §181, Skifteloven (1930), Foreldelsesloven (1979) §10, §1, §2, Foreldelsesloven (1979), Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §14-14, §14-16, §14-1, §3-4, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992)

Saken gjelder tvist om et beløp på kr 292 000 som Anny Henriksen ga Ellbjørg Magnussen i mai 1991, og som senere ble innsatt på konto i Spareskillingsbanken, helt eller delvis tilhører Ingebrigt Henriksens dødsbo.

Ingebrigt Henriksen, som var født xx.xx.1895, døde 4. februar 1983. Han hadde siden 1944 vært gift med Anny Henriksen, født xx.xx.1902. Det var ingen fellesbarn i ekteskapet, men begge ektefellene hadde særkullsbarn fra tiden før ekteskapets inngåelse. Ingebrigt Henriksen hadde barna Finn Henriksen og Olga Henriksen, mens Anny Henriksen hadde datteren Ellbjørg Magnussen.

Ektefellene var bosatt i Talvik i Alta kommune, og i brev 25. februar 1983 til sorenskriveren i Alta ba Anny Henriksen om at "fellesboet etter avdøde Ingebrigt Henriksen og gjenlevende hustru Anny Henriksen blir overført til offentlig skifte". Offentlig skifte ble åpnet 16. mars 1983, men registrering av boet ble først foretatt 5. oktober 1983. Det ble ikke registrert kontante midler. Finn Henriksen ga uttrykk for at store verdier var skjult og han ba skifteretten undersøke om det fantes midler på bankkonto eller i bankboks. Det ble ikke funnet slike midler og boet ble sluttet 7. november 1986.

Sommeren 1992 ble Finn Henriksen oppmerksom på at Ellbjørg Magnussen disponerte en konto i Anny Henriksens navn i Spareskillingsbanken, og at det innestående beløp var betydelig. Den 5. juni 1992 ba han Sorenskriveren i Alta undersøke forholdet. Spareskillingsbanken bekreftet 9. juli 1992 overfor sorenskriveren at konto 3060 13 23628 lød på "Anny Henriksen v. Eldbjørg Magnussen", at den var opprettet 30. mai 1991 og at innestående pr 9. juli 1992 var kr 445 864,30. En kopi av bekreftelsen ble sendt Ellbjørg Magnussen.

Den 13. juli 1992 hevet Ellbjørg Magnussen innestående og avsluttet kontoen. Samme dag opprettet hun en ny konto i Spareskillingsbanken i eget navn (3060 13 27445), hvor hun satte inn kr 468 454, 40.

Finn Henriksen leverte 15. august 1992 en anmeldelse til Vest-Finnmark politikammer. I anmeldelsen fremholdt han at Anny Henriksen under bobehandlingen hadde uttalt at det ikke var kontanter i boet. Saken ble henlagt, men før det hadde politiet foretatt avhør av Anny Henriksen, Ellbjørg Magnussen, Ragnvald Kjellmann og Finn Henriksen.

Det fremgikk av politiforklaringen til Ellbjørg Magnussen at hun i 1991 hadde mottatt omlag kr 290 000 i arv fra sin mor. Hun hadde mottatt beløpet i kontanter i Alta, og tatt pengene med seg til Kristiansand, hvor pengene ble plassert på konto i Spareskillingsbanken.

Med bakgrunn i politiavhørene rettet Finn Henriksen flere henvendelser til Alta skifterett. Den 13. september 1995 traff skifteretten kjennelse om at behandlingen av Ingebrigt Henriksens dødsbo skulle fortsette. Samme dag ble advokat Jørn Eikanger oppnevnt som bostyrer.

Advokat Jørn Eikanger fremsatte på vegne av Ingebrigt Henriksens arvinger arrestbegjæring til Kristiansand namsrett, og den 20. september 1995 traff namsretten beslutning (uriktig kalt kjennelse) med slik slutning:

1. Begjæring om arrest for et beløp stort kr 298 000,- av midler innestående på konto nr 3060.13.27445 i Spareskillingsbanken i Kristiansand lydende på Eldbjørg Magnussen, tas til følge.

2. Gjennomføringen av arresten som nevnt i slutningens pkt 1 kan avverges ved at Eldbjørg Magnussen stiller sikkerhet i samsvar med tvfl. §3-6 for et beløp stort kr 298.000,-.

3. Eldbjørg Magnussen tilpliktes til innen 2 - to - uker å betale saksomkostninger til Ingebrikt Henriksens arvinger v/ advokat Jørn Eikanger med kr 6.000,-

4. Arrestbeslutningen sendes namsmannen til iverksettelse.

Det ble senere avholdt etterfølgende muntlig forhandlingsmøte og den 4. januar 1996 avsa namsretten kjennelse med slik slutning:

1. Kristiansand namsretts kjennelse av 20 09 95 stadfestes dog slik at arrestbeløpet settes til kr 292 000,- og omkostningsspørsmålet utsettes til behandlingen av hovedkravet.

2. Frist for å reise søksmål om hovedkravet settes til 15 01 96.

3. Under forutsetning av at stevning ikke er innkommet innen 15 01 96 tilkjennes saksøkte saksomkostninger med kr 32 500,-.

Den 10. januar 1996 reiste Ingebrigt Henriksens dødsbo søksmål mot Ellbjørg Magnussen med krav om at et beløp stort kr 292 000 innestående på konto 3060.13.27445 tilhørte dødsboet. Ellbjørg Magnussen tok til motmæle og påstod seg frifunnet.

Under hovedforhandlingen for byretten la dødsboet ned påstand om at et beløp fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 396 722, innestående på kontoen, tilhørte dødsboet. Videre ble det påstått at Ellbjørg Magnussen skulle erstatte dødsboet sakens omkostninger for namsretten og for byretten. For så vidt gjaldt et krav om opphevelse av arresten i bankinnskuddet ble det påstått avvisning, subsidiært frifinnelse.

Kristiansand byrett avsa 6. november 1996 dom med slik slutning i dom:

1. Kroner 396 722 - trehundreognittisekstusensjuhundreogtjueto - kroner innestående på konto 3060 13 27445 i Spareskillingsbanken, tilhører Ingebrigt Henriksens dødsbo.

2. Ellbjørg Magnussen dømmes til å erstatte Ingebrigt Henriksens dødsbo kr 26 212 - tjuesekstusentohundreogtolv -. Beløpet forfaller til betaling 14 - fjorten - dager etter at dommen er forkynt.

3. Ellbjørg Magnussen dømmes til å erstatte motpartens saksomkostninger med kr 67 430 - sekstisjutusenfirehundreogtretti - som forfaller til betaling 14 - fjorten - dager etter at dommen er forkynt.

Videre avsa byretten slik slutning i kjennelse:

Ingebrigt Henriksens dødsbo frifinnes.

Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten vises til dommen.

Ellbjørg Magnussen har i rett tid påanket byrettens dom. Ingebrigt Henriksens dødsbo har tatt til motmæle.

Ved Agder lagmannsretts beslutning 17. oktober 1997 ble ankesaken overført til Hålogaland lagmannsrett.

Ankeforhandling ble holdt i Alta 21., 22. og 23. april 1998. Partene møtte med sine prosessfullmektiger. Ellbjørg Magnussen ga forklaring. Det ble avhørt 7 vitner, dokumentert ett bevisopptak og for øvrig foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboka.

Saken står i hovedsak i samme stilling som for byretten.

Ellbjørg Magnussen har i hovedsak gjort gjeldende:

Ekteparet Henriksen var bosatt på et småbruk i Talvik og på begynnelsen av 1950-tallet bestod deres formue av den faste eiendommen. Ingebrigt Henriksen arbeidet som maler frem til midten av 1960-tallet, men familien må ha hatt lavere årsinntekt enn en gjennomsnittlig industriarbeiderfamilie. Familien må ha hatt det mer kummerlig enn andre.

Frem til Ingebrigt Henriksens død i 1983 kan ekteparet ikke ha hatt nevneverdige muligheter for å spare opp midler. Det vises til de statistiske beregninger som er foretatt av Per M. Magnussen, Ellbjørg Magnussens ektefelle, og som er inntatt i ankeutdraget side 312 - 337.

De statistiske beregningene viser at situasjonen ble endret etter Ingebrigt Henriksens død. Anny Henriksen hadde et forhold mellom inntekter og utgifter som gjorde at hun kunne spare opp betydelige beløp.

Det er intet som tyder på at det kontantbeløpet Ellbjørg Magnussen fikk av moren i mai 1991, bestod av gamle pengesedler. Pengene lå i en rekke mindre trygdekonvolutter og hun regnet med at det var morens oppsparte midler. Datteren hadde ingen tilknytning til Alta og hun valgte derfor å sette pengene inn i bank i Kristiansand.

I 1996 fikk Ellbjørg Magnussen kr 86 000 av moren. Dette viser morens spareevne. Det er god grunn til å anta at moren var i stand til å spare 292 000 fra dødsfallet i 1983 og frem til 1991. Det kan ikke legges noen vekt på at hun overfor offentlige myndigheter ga uttrykk for at hun ikke hadde noen formue.

Det er påfallende at Finn Henriksen først flere år etter skiftets avslutning opplyser at han hadde sett kontanter hos faren. Han er bitter på Anny og hans forklaringer har vært preget av feil. Ragnvald Kjellmann har til politiet forklart at han så et stort kontantbeløp hos Ingebrigt Henriksen, men han er av en rekke personer beskrevet som lite sannferdig. Ingen av de øvrige vitnene har selv sett større kontantbeløp hos familien Henriksen før dødsfallet, og man bør være varsom med å legge til grunn hva vitner sier andre har sett.

Beløpet som Ellbjørg Magnussen mottok i 1991, var midler moren hadde spart opp etter Ingebrigt Henriksens død.

Dersom retten skulle mene at beløpet ikke fullt ut bestod av midler oppspart av Anny Henriksen, gjøres det subsidiært gjeldende at skiftet var endelig gjennomført med slutning og utlodning i 1986. Skiftet ble gjennomført til tross for at det hadde fremkommet opplysninger om at det forelå oppsparte midler. Finn Henriksen og boet må således ha akseptert at kontante midler ble holdt utenfor skiftet.

Siden sommeren 1992 har Finn Henriksen, Alta skifterett og dødsboet kjent til kontantbeløpet som Ellbjørg Magnussen fikk av sin mor. Offentlig skifte er kun en skifteform, og i 1992 kunne arvingene reist søksmål mot Anny Henriksen eller Ellbjørg Magnussen med krav om at midlene tilkom dødsboet eller avdødes arvinger. Dødsboets krav mot Ellbjørg Magnussen må anses bortfalt ved passivitet, men kravet er også foreldet. Foreldelsesfristen må anses å løpe fra sommeren 1992 og foreldelse har inntrådt enten foreldelsesloven §2 eller §10 gis anvendelse.

Dødsboet har hevdet at foreldelsesloven ikke gjelder da kravet er en tinglig rett, men dødsboet må ha en handleplikt. Det kan ikke være slik at dødsboet til uendelig tid kan reise krav om beløpet.

Dødsboet til Ingebrigt Henriksen er saksøker og boet kan kun kreve 3/8 av et oppspart beløp. Anny Henriksen må ha adgang til å gi bort sin andel.

For øvrig kan ektefellenes samlede oppsparing på dødsfallstidspunktet ikke ha utgjort mer enn kr 70 - 100 000.

Ellbjørg Magnussen har brukt konto 3060.13.27445 og det er foretatt en sammenblanding av midler. Midler som hun har satt inn, tilhører henne, og senere uttak må fordeles forholdsmessig mellom henne og boet slik den fremlagte oppstillingen viser.

Namsrettens kjennelse om arrest må oppheves dersom Ellbjørg Magnussen frifinnes. Den må imidlertid også oppheves dersom retten legger til grunn at boet har et tinglig krav. Det foreligger ikke et pengekrav som kan sikres, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §14-1. Videre må det treffes en egen avgjørelse om omkostningene for namsretten. Omkostningskravet skal avgjøres ut fra utfallet av hovedsaken.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Ellbjørg Magnussen frifinnes.

2. Ingebrigt Henriksens dødsbo dømmes til å erstatte Ellbjørg Magnussen kr 32 500,- med tillegg av 12 % rente fra dommens forkynnelse inntil betaling finner sted.

3. Ingebrigt Henriksens dødsbo dømmes til å erstatte Ellbjørg Magnussens saksomkostninger for Kristiansand byrett med kr 69 000,- med tillegg av 12 % renter p. a. fra 1/12-1996 inntil betaling skjer.

4. Ingebrigt Henriksens dødsbo dømmes til å erstatte Ellbjørg Magnussens saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % rente p.a. fra 14 dager etter forkynnelsestidspunkt av dommen inntil betaling finner sted.

5. Kristiansand namsretts kjennelse av 4.1.96 med henvisning til kjennelse av 20.9.95, oppheves.

Ingebrigt Henriksens dødsbo har i hovedsak gjort gjeldende:

Boet mener at ektefellene hadde minst kr 292 000 i oppsparte midler da Ingebrigt Henriksen døde.

Det foreligger flere vitneforklaringer om observasjon av kontanter hos ektefellene. Ektefellene hadde atskilt økonomi og Finn Henriksen så at faren hadde penger i en konvolutt i skatollet. Under skifteoppgjøret gjorde han skifteretten oppmerksom på at det manglet midler og hans manglende redegjørelse for observasjonen kan ikke svekke hans vitneprov. Når det gjelder Ragnvald Kjellmann vises det til byrettens vurdering av hans vitneprov. Avgjørende er imidlertid Torill Kristensens forklaring om at hennes mor så at Anny Henriksen hadde et meget betydelig kontantbeløp.

Familien Henriksen hadde et asketisk levesett som avvek fra andre minstepensjonister. De hadde brukbart med inntekter, og de hadde et sparepotensiale. Det vises som eksempel, til oppsettet for inntektsåret 1982, inntatt på ankeutdraget side 274.

De fremlagte statistiske beregningene svekker ikke observasjonene, og beregningene må anses som et avansert partsinnlegg. Familien Henriksen er atypisk i forhold til statistiske beregninger.

Det er ikke usannsynlig at ektefellene hadde spart kr 292 000 i 1983, og det er oppsiktsvekkende at Anny Henriksen skulle begynne sparingen først etter ektefellens død. Anny Henriksen hadde et vanskelig forhold til Finn Henriksen og hans søster Olga Henriksen, og det antas at hun hadde et ønske om å forfordele sin egen datter på bekostning av barna til Ingebrigt Henriksen.

Lagmannsretten trenger ikke ta stilling til hvilke sparemuligheter Anny Henriksen hadde etter 1983. Kontantstrømsanalysen som er inntatt i ankeutdraget side 347 følgende, viser imidlertid at hun ikke hadde muligheter til å spare kr 292 000 i tiden 1983 - 1991.

Ingen av Ellbjørg Magnussens subsidiære anførsler kan føre frem.

Dødsboet ble gjenåpnet som følge av nye opplysninger om et kontantbeløp, og arvingene kan ikke anses å ha frafalt arv i forhold til beløpet.

Dødsboets krav på beløpet er et tinglig krav, og innsigelsene om passivitet og foreldelse kan ikke nyttes på et tinglig krav. Kravet vil bortfalle dersom det gis avkall på det, men det er ikke grunnlag for å hevde at man har gitt avkall på kravet. Det foreligger ikke hjemmel for en passiv identifikasjon mellom arvingene og dødsboet eller mellom skifteretten og dødsboet. Mellom slutningen og gjenåpningen eksisterte det intet dødsbo.

Det oppsparte beløpet vil i sin helhet gå inn i massen til dødsboet, men ved oppgjøret vil Anny Henriksen få 5/8 som bos- og arvelodd.

Det er ikke grunnlag for de synspunkt Ellbjørg Magnussen gjør gjeldende med hensyn til sammenblanding av midler på kontoen, og dødsboet tiltrer byrettens bemerkninger på dette punkt.

Grunnlaget for arrest er fortsatt til stede. Namsrettens avgjørelse er ikke angrepet og lagmannsretten må legge til grunn at dødsboet vant frem med arrestkravet. Prøvingsadgangen er begrenset i samsvar med prinsippet i tvistemålsloven §181 annet ledd.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Eldbjørg Magnussen dømmes til å erstatte Ingebrigt Henriksens dødsbo sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten ser slik på saken:

Hovedspørsmålet i saken er om de kr 292 000 Ellbjørg Magnussen fikk i gave av moren i mai 1991, helt eller delvis var midler som tilhørte dødsboet etter Ingebrigt Henriksen. Ekteparet hadde fullstendig felleseie og følgelig gikk samtlige midler som tilhørte ektefellene, inn i delingsgrunnlaget og fordelingen av arven etter Ingebrigt Henriksen.

Ved registreringsforretningen 15. oktober 1983 ble verdien av boets samlede aktiva satt til kr 62 110. Verdien av landbrukseiendommen Reseth Søndre, som hadde vært ektefellenes felles bolig, ble satt til kr 60 200, og verdien av diverse innbo og løsøre ble satt til kr 1 910. Innbo og løsøre synes å ha vært beskjedent både i omfang og verdi, og det er enighet om at ektefellene hadde en nøktern livsførsel.

Det foreligger ingen skriftlig dokumentasjon i form av selvangivelser og lignende, som kan gi en oversikt over ektefellenes inntekts- og formuesforhold i årene før 1983. Ektefellene var imidlertid minstepensjonister og ankeutdraget side 318 viser en beregning av hva ektefellene kan ha mottatt i form av ytelser fra folketrygden. Beregningen viser at de i tiden 1. januar 1967 - 31. desember 1982 kan ha mottatt kr 350 021. Av dette beløpet er kr 316 361 mottatt etter 1. april 1972 da også Anny Henriksen ble alderspensjonist.

I forbindelse med booppgjøret i 1983 overførte Talvik Samvirkelag opparbeidet kjøpeutbytte for årene 1977 - 1982 til skifteretten. Kontoutskriften (ankeutdraget side 49) viser et beskjedent kjøpeutbytte for de enkelte år, og tidligere samvirkelagsbestyrer Alf Kristensen forklarte at ektefellenes samlede årlige innkjøp maksimalt kunne utgjøre kr 10 000 inklusive kull til oppvarming. Anny Henriksen kjøpte varer i meget små kvanta og ekteparet hadde beskjedne forbruksvaner. Han mente at ektefellene handlet ubetydelig hos andre kjøpmenn og at de levde mer spartansk enn andre i Talvik.

Hans oppfatning om ekteparets levemåte underbygges av forklaringer fra andre i Talvik. Boligen hadde innlagt vann og strøm, men det fantes verken bad eller varmvannsbereder i huset. I forbindelse med bobehandlingen ble det 18. april 1986 foretatt en skifteovertakst, hvor det heter at "husene er preget av manglende og dårlig vedlikehold over lang tid". For øvrig hadde ektefellene et meget lavt strømforbruk og det allmenne inntrykk i bygda var at ektefellene levde sparsommelig.

Alf Kristensen hadde inntrykk av at ektefellene sparte penger, og flere andre vitner ga uttrykk for at ekteparet hadde oppsparte midler. Finn Kristensen forklarte at han høsten 1992 hadde sett at faren oppbevarte et betydelig pengebeløp i et skatoll, og så vidt skjønnes var dette bakgrunnen for at han under bobehandlingen på 1980-tallet fremholdt overfor skifteretten at det fantes skjulte midler i boet.

Ingen av de andre vitnene som forklarte seg for lagmannsretten, hadde ved selvsyn sett større pengebeløp hos ektefellene. Men vitnet Torill Kristensen, som var datter til nærmeste nabo, forklarte at hennes mor hadde sett at Anny Henriksen oppbevare et betydelig kontantbeløp i en veske. Anny Henriksen hadde oppsøkt moren samme dag som Ingebrigt Henriksen døde, og moren benyttet anledningen til å "ta en titt på" vesken og dens innhold. Moren var nysgjerrig da hun anså Anny Henriksen som gjerrig og sparsommelig.

Fra midten av 1960-tallet og frem til 1972 synes ekteparet ikke å ha hatt andre inntekter enn alderspensjonen til Ingebrigt Henriksen. Det foreligger imidlertid ingen opplysninger om ekteparet ikke klarte å tilfredsstille sine behov på denne inntekten. Fra 1972 mottok også Anny Henriksen alderspensjon og dette førte til en økning i ekteparets inntekter. Utover 1970-tallet var det en jevn økning i størrelsen på pensjonsutbetalingene og i 1982 mottok ektefellene kr 49 840. Det foreligger ikke holdepunkter for at økte inntekter førte til noen endring i ekte-parets livsførsel.

Det var en allmenn oppfatning i Talvik at ekteparet var sparsommelige, og lagmannsretten har et klart inntrykk av at Anny Henriksen var opptatt av penger. I den forbindelse vises det til at hun ved skifteoppgjøret etter mannen krevde betaling for at Finn Henriksen hadde bodd på Reseth Østre flere tiår tidligere og fremholdt at Olga Henriksen i sin tid hadde fått penger for å gå på husmorskole. Lagmannsretten holder det for usannsynlig at Anny Henriksen fra ektefellens død og frem til 1991 skulle spart opp kr 292 000 av sine pensjonsytelser, og at ektefellene tidligere ikke skulle ha spart opp noe som helst.

Ut fra opplysningene om familiens levemåte og inntektsforhold, legger lagmannsretten til grunn at ekteparet hadde muligheter for å legge seg opp penger og at de også benyttet seg av denne muligheten. Dette underbygges også av vitneforklaringen fra Torill Kristensen om morens iakttakelse av et større pengebeløp hos Anny Henriksen på dødsdagen. Det anses derfor godtgjort at det forelå oppsparte midler ved Ingebrigt Henriksens død.

Lagmannsretten har merket seg innholdet av de statistiske beregninger som Per M. Magnussen har utarbeidet, men retten kan ikke se at de "beviser" at ekteparet Henriksen ikke hadde sparemuligheter. I løpet av et vel 21 år langt samliv med Ellbjørg Magnussen har Per M. Magnussen tilbrakt vel 3 uker sammen med sin svigermor. Han har aldri vært i Talvik, og han opplyste at han ikke hadde noe kjennskap til familien Henriksens levesett. I tiden 1974 - 1984 besøkte Ellbjørg Magnussen sin mor en gang i 1976, og hun kan neppe ha hatt noen oversikt over ekteparets inntekts- og forbruksmønster. De statistiske beregningene synes å ta utgangspunkt i opplysninger Ingebrigt Henriksen ga i en lånesøknad til Husbanken på begynnelsen av 1950-tallet samt ulike offentlige statistikker. Beregningene kan ikke anses å utgjøre noen dokumentasjon for ekteparet Henriksens økonomiske stilling på 1970- og begynnelsen av 1980-tallet.

Etter dette legger lagmannsretten til grunn at ektefellene hadde oppsparte midler ved Ingebrigt Henriksens død, og at Anny Henriksen unndro midlene fra bobehandlingen. Det har åpenbart vært et dårlig forhold mellom Anny Henriksen og Finn Henriksen, og lagmannsretten finner det sannsynlig at hun ønsket at oppsparte midler skulle gå til hennes egen datter. Hun har da også etter 1983 ved flere anledninger overført eller gitt midler til datteren. I 1987, 1991 og 1996 mottok datteren henholdsvis kr 36 000, kr 292 000 og kr 83 000.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å betvile at Anny Henriksen fortsatte sparingen etter ektefellens død. Rett nok opplyste en nabo at hun etter fylte 90 år hadde brukt noe mer penger på seg selv, blant annet i form av drosje, men det er ingen holdepunkter for at hun ble vesentlig mindre sparsommelig etter 1983. Ellbjørg Magnussen forklarte da også at hun ved et besøk i november 1984 merket at moren "sparte på alt".

Skifteoppgjøret etter Ingebrigt Henriksen ble avsluttet i 1986. De pengene Anny Henriksen overførte til datteren i 1987 var det kontantbeløp hun ble utlagt på skiftet. Deler av det beløp datteren mottok av moren i 1991 må imidlertid anses å være midler unndratt fra bobehandlingen.

Etter skifteoppgjøret flyttet Anny Henriksen i 1987 fra Reseth Søndre og til en kommunal bolig i Talvik. I 1989 flyttet hun til et offentlig botilbud i Alta. Flyttingen medførte økte boutgifter, og selv om hun mottok bostøtte i tillegg til pensjon, kan lagmannsretten ikke se at hun hadde muligheter for å spare kr 292 000 i løpet av en 8 årsperiode. Dette forutsetter en årlig sparing i en størrelses-orden av kr 36 500. I 1990 mottok hun pensjon og bostøtte med kr 63 788. Hennes faste utgifter til husleie, forsikring, telefon/NRK-avgift og hjemmehjelp utgjorde kr 29 359. En differanse på kr 34 429 kan vanskelig ha dekket mat og andre nødvendighetsartikler samt den nødvendige sparingen. For øvrig bemerkes at det beløp hun ga datteren i 1996, kr 83 000, forutsetter en årlig sparing på kr 16 600 i en 5 årsperiode.

Ut fra opplysningene om levesett og offentlige ytelser finner lagmannsretten at kr 100 000 av beløpet på kr 292 000 må anses oppspart før dødsfallet til Ingebrigt Henriksen, mens de resterende kr 192 000 må anses oppspart av Anny Henriksen etter dødsfallet.

Beløpet på kr 100 000 skulle vært medtatt ved skifteoppgjøret, men Anny Henriksen holdt pengene utenfor bobehandlingen. Det ble foretatt undersøkelser for å klarlegge om det fantes midler i boet utover hva som var registrert, men undersøkelsene var resultatløse. Lagmannsretten finner ingen holdepunkter for at de øvrige arvingene eller dødsboet aksepterte at kontante midler skulle holdes utenfor skiftet eller på annen måte ga avkall på sin rett i forhold til slike midler.

Anny Henriksen hadde ikke rett til å disponere over penger hun urettmessig hadde tilbakeholdt fra bobehandlingen. Selv om hun ved skifteoppgjøret skulle motta bos- og arvelodd hadde hun ingen råderett over beløpet, verken helt eller delvis. Den rettmessig eier av pengebeløpet var dødsboet og fra det tidspunkt skifteretten besluttet å fortsette bobehandlingen, kunne dødsboet i eget navn gjøre krav på beløpet. Fra avslutningen av bobehandlingen og frem til skifterettens kjennelse forelå det imidlertid intet dødsbo som kunne fremme et slikt krav.

Finn Henriksen kunne som arving, trolig anlagt søksmål i eget navn med påstand om at dødsboet skulle tilkjennes rett til pengebeløpet. Det fremgår av avgjørelsen i Rt-1973-1472 at en arving "har en rettslig interesse i å få prøvet ved domstolene om hun sammen med de øvrige arvinger etter - - er medeier i eiendommen - - - og at skifteloven ikke er til hinder for at et slikt søksmål blir reist av henne uten at skiftebehandlingen av dødsboet på forhånd søkes gjenopptatt til prøvelse av om sak skal reises i boets navn". Saksøkte ville vært forpliktet overfor boet dersom Finn Henriksen hadde vunnet frem med saken, men spørsmålet ville ikke vært bindende avgjort i forhold til dødsboet dersom han hadde tapt saken.

Dødsboets krav bygger på at boet er rettmessig eier av beløpet på kr 100 000. Kravet er et vindikasjonskrav og det er ikke gjenstand for foreldelse, jfr. foreldelsesloven §1 (1). For øvrig har dødsboet etter at det ble besluttet å fortsette bobehandlingen, fremmet kravet uten ugrunnet opphold og lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for noen passivitetsbetraktninger. Dødsboet har ikke på noe tidspunkt gitt uttrykk at man ga avkall på kravet. Hva arvinger eller skifteretten kan ha kjent til eller uttalt før skifterettens kjennelse ble truffet, kan ikke begrense dødsboets adgang til å fremme kravet. Når et eventuelt negativt utfall av et søksmål fra en arving ikke er bindende for boet, er det ingen grunn til at uttalelse eller kjennskap skal begrense boets adgang til fremme kravet.

For øvrig skal beløpet i sin helhet gå inn i massen til dødsboet. Det er først ved booppgjøret Anny Henriksen vil få en eventuell andel av beløpet som hun kan rå over, og boets krav kan således ikke begrenses til 3/8 av beløpet.

Et vilkår for at et pengebeløp skal kunne vindiseres er at beløpet faktisk har vært holdt atskilt, slik at det kan påvises. Det er pengebeløpet som må ha vært holdt atskilt, ikke de opprinnelige sedler. Vindikasjonsretten opprettholdes selv om pengene settes inn på egen konto i bank, retten går da over fra å gjelde kontantene til bankinnskuddet. At det skjer flere transformeringer ved veksling, plassering på bankkonto, eventuelt uttak av banken og overføring til andre konti, utelukker heller ikke vindikasjon så fremt pengene kan identifiseres beløpsmessig til enhver tid. Det vises til voldgiftsavgjørelsen i RG-1985-400.

Anny Henriksen ga datteren pengebeløpet som tilhørte dødsboet, kr 100 000, i gave i mai 1991. Den 31. mai 1991 opprettet datteren en konto i Spareskillingsbanken (3060 13 23628) hvor samtlige penger hun hadde fått av moren, kr 292 000, ble satt inn. Senere samme år overførte hun egne midler til kontoen. Uttak ble ikke foretatt før kontoen ble avsluttet 13. juli 1992.

Den 13. juli 1992 opprettet hun en ny konto (3060 13 27445) hvor midlene fra den gamle kontoen ble satt inn. Frem til årsskiftet 1995/96 ble det gjort 5 innskudd og 8 uttak på kontoen. I dette tidsrommet varierte saldoen mellom kr 354 203 og kr 468 454.

Etter lagmannsrettens syn har det hele tiden vært mulig å identifisere beløpsmessig de midler som har vært unndratt bobehandlingen, og den innblandingen av egne penger som har skjedd, hindrer ikke vindikasjon. Det er naturlig å legge til grunn at det ved innblandingen har oppstått et sameieforhold mellom dødsboet og Ellbjørg Magnussen. Slik hennes disposisjoner har vært, finner imidlertid lagmannsretten at uttakene må anses å gjelde hennes egne penger og at uttakene ikke kan knyttes til dødsboets penger. Noen forholdsmessig fordeling mellom henne og boet er det ikke grunnlag for.

Lagmannsretten finner således at dødsboet har rett til kr 100 000 av innestående på Ellbjørg Magnussens konto i Spareskillingsbanken, men med tillegg av en forholdsmessig anpart av de renter som har påløpt etter at beløpet ble plassert i bank. Som eier av beløpet må dødsboet ha rett til avkastning som har påløpt mens pengene har stått på rentebærende konto. Ellbjørg Magnussen kan ikke ha krav på å få beholde den berikelse hun har fått i form av renter på et beløp hun ikke har rettmessig krav på.

Etter dette får dødsboet fastsettelsesdom for at det er eier av kr 148 000 av det beløp som står på Ellbjørg Magnussen konto 3060 13 27445 i Spareskillingsbanken. Dødsboet har krevd fastsettelsesdom for et bestemt beløp og det fastsatte beløpet omfatter en forholdsmessig andel av renter påløpt til dags dato.

Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven §14-14 at saksøkte i en arrestsak kan be den rett som behandler hovedkravet, oppheve arresten. En slik begjæring om opphevelse kan fremsettes så lenge arresten ikke er bortfalt eller opphevet. At det tidligere er truffet avgjørelse etter paragrafen hindrer ikke at det på ny fremsettes begjæring om opphevelse. Selv om namsrettens kjennelse 4. januar 1996 ikke ble påkjært og byretten ikke tok opphevelsesbegjæringen til følge, må følgelig lagmannsretten ta stilling til den fremsatte begjæring om opphevelse av arresten.

Tvangsfullbyrdelsesloven §14-1 fastsetter at den som har et pengekrav mot en annen, kan begjære sikring av kravet ved arrest dersom det foreligger en sikringsgrunn. Kravet kan være uforfalt eller betinget.

Dødsboet har krevet dom for at et bestemt beløp innstående på Ellbjørg Magnussens bankkonto, tilhører boet, og som det fremgår foran, er hun ikke frifunnet for kravet. Boets krav kan ikke anses som et pengekrav i tvangslovens forstand, men boet kan kreve utbetaling av beløpet. Boet har således et pengekrav som er subsidiært i forhold til det krav boet har fått dom for. Det har vært antatt at det kan kreves arrest for et pengekrav som er subsidiært i forhold til et krav av annen art, eksempelvis et erstatningskrav som følge av unnlatt oppfyllelse av en kjøpsavtale. Arrest kan imidlertid ikke kreves samtidig med at det kreves midlertidig forføyning for det prinsipale kravet.

Det er ikke fremsatt noe krav om midlertidig forføyning for det prinsipale kravet, og lagmannsretten kan ikke se at namsrettens kjennelse om arrest er i strid med vilkårene i tvangsloven §14-1.

Dødsboet har imidlertid blitt tilkjent et lavere beløp enn det er gitt arrest for, og lagmannsretten finner på denne bakgrunn at arresten bør oppheves delvis slik at det kun gis arrest for kr 148 000.

Det fremgår av byrettens dom at partene var enige om at byretten skulle treffe en avgjørelse om saksomkostninger for namsretten. Byretten la til grunn at det var enighet om at avgjørelsen skulle treffes med grunnlag i de alminnelige saksomkostningsregler, men ut fra partenes anførsler for lagmannsretten synes det uklart hva partene hadde lagt i dette.

Både for byretten og for lagmannsretten har det vært fremsatt begjæring om opphevelse av arresten. Etter lagmannsrettens syn er det naturlig at spørsmålet om omkostninger for namsretten ses i lys av utfallet av behandlingen av begjæringen. Namsretten har da også tatt sikte på at omkostningsavgjørelsen skulle vurderes med bakgrunn i sakens videre forløp, og namsrettens omkostningsavgjørelse ble ikke påkjært. På bakgrunn av at arresten delvis oppheves finner lagmannsretten at hver av partene bør bære sine egne omkostninger for namsretten, jfr. prinsippet i tvistemålsloven §174 første ledd jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §3-4 jfr. §14-16.

Anken fra Ellbjørg Magnussen har delvis ført frem, idet dødsboet er blitt tilkjent et lavere beløp enn i byretten. Ellbjørg Magnussen påstod seg imidlertid frifunnet og beløpet er langt høyere enn hva hun tilbød som forlikssum (kr 75 000). Likeledes er beløpet klart lavere enn hva dødsboet tilbød som forlikssum (kr 200 000).

Saken må således anses dels vunnet og dels tapt. Lagmannsretten finner at hver av partene bør dekke sine saksomkostninger, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §174 første ledd. Det er ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen.

Med det resultat lagmannsretten har kommet til, bør også byrettens omkostningsavgjørelse endres slik at hver av partene bærer sine omkostninger for byretten, jfr. hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd.

Avgjørelsen er enstemmig.

Slutning i dom:

1. Kroner 148 000 - etthundreogførtiåttetusen - innestående på konto 3060 13 27445 i Spareskillingsbanken tilhører Ingebrigt Henriksens dødsbo ved Alta skifterett.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger for Kristiansand namsrett.

3. Hver av partene bærer sine omkostninger for Kristiansand byrett.

4. Hver av partene bærer sine omkostninger for Hålogaland lagmannsrett.

Slutning i kjennelse:

Kristiansand namsretts kjennelse 4. januar 1996 oppheves delvis slik at arrestbeløpet settes til 148 000 - etthundreogførtiåttetusen - kroner.