LH-1997-794
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Orskurd |
|---|---|
| Dato: | 1998-03-02 |
| Publisert: | LH-1997-00794 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nord-Troms herredsrett nr. 97-64 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1997-00794. Anket til Høyesterett. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes, se HR-1998-00464. |
| Parter: | Kjærande part: Roald Skogvik (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Martin Haug). Kjæremotpart: Sameiet Gebhardt v/ Adelheid Gebhardt (Prosessfullmektig: Advokat Trygve Fjeld). |
| Forfatter: | Lagdommar Bård Gaarder. Lagdommar Synnøve Nordnes. Kst. lagdommar Berit Nerva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §163, §175, §180, Tvistemålsloven (1915) |
Kjæremålssaka gjeld spørsmålet om eit søksmål skal avvisast fordi det krav som er sett fram tidlegare er avgjort ved rettskraftig dom, jf tvistemålslova §163 første leden.
"Sameiet Gebhardt v/Adelheid Gebhardt" med advokat Trygve Fjeld som prosessfullmektig tok 19 april 1997 ut stemning mot Roald Skogvik med slik påstand:
"1. Roald Skogvik dømmes til å betale til Sameiet Gebhardt v/Adelheid Gebhardt kr. 1.000.000,- med tillegg av 18 % p.a. fra 15.5.92 til 31.12.93 og 12 % renter p.a. fra 1.1.94 til betaling skjer.
2. Roald Skogvik dømmes til å erstatte sakens omkostninger."
Lagmannsretten ringde for kort tid sidan til advokat Fjeld og spurde om datoen 15.5.92 i påstanden var feilskrift for 15.5.82. Han har i brev av 24 januar 1998 stadfesta at så er tilfelle.
Roald Skogvik - med advokat Kjell Martin Haug som prosessfullmektig - la i tilsvaret til heradsretten ned slik påstand:
"Prinsipalt:
Saken avvises.
Subsidiært:
Roald Skogvik frifinnes.
I begge tilfelle:
Sameiet Gebhardt v/Adelheid Gebhardt dømmes til å erstatte Roald Skogvik sakens omkostninger med tillegg av 12 % rente p.a. fra 2 uker etter dommens forkynnelse.
Den prinsipale påstanden var grunna på at kravet som var reist tidlegare var avgjort ved rettskraftig dom.
Nord-Troms heradsrett vedtok 23 september 1997 å fremje saka. Domstolen meinte at det kravet som nå var reist, byggjer på omstende som har funne stad etter Hålogaland lagmannsretts dom av 14 april 1982 (sjå om denne dommen nedanfor), og at tvistemålslova §163 derfor ikkje stengde for det nye søksmålet.
Roald Skogvik har påkjært denne avgjerda til lagmannsretten og påstått saka avvist. Motparten har påstått stadfesting.
Tvisten mellom partane skriv seg tilbake til 1976, om det da vart inngått bindande avtale om sal av eigedomane Storgt 89 og Havnegt 2 i Tromsø frå Gebhardts til Roald Skogvik for kr 3.000.000. Skogvik reiste i 1977 sak for Tromsø byrett med påstand om heftefritt skøyte på eigedomane mot betaling av kjøpesummen på kr 3.000.000. Vidare kravde han erstatning for tap på grunn av at seljarane ikkje hadde vore villige til å oppfylle avtalen om sal.
Retten vedtok å stanse handsaminga av erstatningskravet til det låg føre rettskraftig dom i spørsmålet om det var inngått bindande avtale om sal av eigedomane.
Byretten sa 24 august 1978 dom der Adelheid Gebhardt m fl vart dømt til å skrive ut heftefritt skøyte på eigedomane til Roald Skogvik mot å motta den avtalte kjøpesum på kr 3.000.000. Etter anke frå Gebhardts vart dommen stadfesta av Hålogaland lagmannsrett 22 oktober 1979. Ein vidare anke vart 7 mars 1980 nekta fremja av kjæremålsutvalet i Høgsterett.
Tromsø byrett sa så 7 november 1980 dom i erstatningssaka, der Gebhardts vart pålagde å betale kr 1.520.000 til Skogvik. Begge partar anka til lagmannsretten, som i dom av 30 april 1982 påla Gebhardts å betale erstatning til Skogvik med kr 1.000.000. Kjæremålsutvalet i Høgsterett nekta 22 desember 1982 å fremje ein vidare anke frå Gebhardts.
Det har seinare vore ført ei rekkje rettssaker om ymse spørsmål i samband med eigedomshandelen. Det er gitt eit oversyn over desse i Tromsø byretts dom av 7 februar 1986.
Temaet for erstatningssaka som vart avgjort av lagmannsretten 30 april 1982, var det tap Skogvik hadde hatt til da fordi seljarane hadde vegra seg mot å gjennomføre salsavtalen. Den nærmare analysen av dei spørsmål som vart avgjorde, kjem lenger ute i orskurden.
Heradsretten sende kjæremålssaka til lagmannsretten 4 november 1997. I brev av 28 november 1997 til heradsretten tok lagmannsretten opp spørsmålet om "Sameiet Gebhardt v/Adelheid Gebhardt" var eit subjekt som kunne stå som saksøkjar i den sak som var reist. Om nemninga var meint brukt som ei kortform for fleire fysiske personar, måtte det takast stode til om det var høve til å rette stemninga ved å føre opp desse personane som saksøkjarar. Etter ein del skriftveksling mellom heradsretten og advokat Fjeld, har advokat Fjeld i prosesskrift av 2 januar 1998 ført opp Adelheid Gebhardt og Irene Helnes som saksøkjarar i staden for "Sameiet Gebhardt v/Adelheid Gebhardt". Påstanden i stemninga er også endra i samsvar med dette. Heradsretten har i vedtak av 16 januar 1998 godtatt dette og sendt saka tilbake til lagmannsretten.
Roald Skogvik har grunngitt sitt kjæremål slik:
Lagmannsretten avgjorde i sin dom av 30 april 1982 at Skogvik hadde krav på erstatning med 1 mill kroner for det tap han var påført ved at han vart hindra i 6 år med oppføring av nytt forretningsbygg på den tomta han hadde kjøpt. Lagmannsretten la til grunn at dersom seljarane hadde medverka til at overdraginga vart gjennomført til rett tid, kunne bygget ha stått ferdig 1 januar 1978. Nå kunne ein ikkje rekne med at bygget vart ferdig før 1 januar 1984.
I realiteten er stemninga av 19 april 1997 eit åtak på lagmannsrettens dom frå 1982. Den gong tok lagmannsretten stode til om Skogvik hadde hatt eit tap, m a ved auke i kostnadene ved nybygg, på grunn av at Gebhardts hadde brote ein avtale om overdraging av ein eigedom i Tromsø. Lagmannsretten måtte da sjølvsagt også avgjere om det verkeleg var slik at Skogvik hadde planar om nybygg på tomta.
Essensen i stemninga er at lagmannsretten i 1982 tok feil når den la til grunn at Skogvik ville føre opp eit nybygg i perioden 1982-84. Han kom først i gang med byggjearbeid i 1996. Det er dette som ligg bak utsegna om at ein har med sviktande føresetnader å gjere.
Men om utviklinga tar ei noko anna lei enn det domstolen har gått ut frå ved utmåling av erstatning, inneber ikkje det at ein fritt kan reise nytt søksmål om erstatningskravet. Det er vist til Rt-1934-1134, Rt-1992-1711, Hov: Rettergang i sivile saker s 505, Eckhoff: Rettskraft s 129 og Schei: Tvistemålsloven I s 324.
Roald Skogvik har lagt ned slik påstand:
"1. Sak 611/97 A for Nord-Troms herredsrett avvises.
2. Roald Skogvik tilkjennes saksomkostninger hvortil kommer 12 % rente p.a. fra 2 uker etter kjennelsens forkynnelse.
Adelheid Gebhardt og Irene Helnes meiner heradsretten sitt vedtak om å fremje saka, og grunngivinga for dette, er riktig.
Det sentrale poeng er at Skogvik ikkje har rett til halde att den prisreduksjon som lå i at lagmannsretten i 1982 valde å lite på hans utgreiing og vurderte ein tidsbolk på 6 år. Det nye søksmålet er ikkje eit åtak på lagmannsrettens dom. I den nye stemninga er det ikkje sett fram påstandar om at Skogvik førde lagmannsretten bak lyset for 15 - 20 år sidan. Gebhardt/Helnes legg til grunn at Skogvik gav ei korrekt, ærleg og realistisk vurdering av kva som var hans føresetnader og målsetjing den gongen. Spørsmålet blir derfor om vesentlege, relevante, sviktande føresetnader gjer at han ikkje har lov/rett til å halde på den tilkjende erstatning som ei følgje av endra tilhøve av ein langt seinare dato, og som ingen kunne ha nokon tanke om frå 1976 til 1982.
Av den litteratur og dei rettsavgjerder som Skogvik har vist til, er det berre referansen til Eckhoff s 129 som er relevant. Gebhardt/Helnes er samde i Eckhoff sitt utgangspunkt om at det ikkje bør vere "adgang til å kreve en del av beløpet tilbake fordi om skaden viser seg å bli mindre enn antatt i dommen. Heller ikke er det adgang til å gjøre tilleggskrav gjeldende fordi om forholdet utvikler seg noe annerledes enn antatt."
Det springande punkt i vår sak er ikkje større eller mindre endringar/justeringar, men at heile det faktiske og rettslege grunnlaget for erstatninga i ettertid syner seg ikkje å ha vore til stades. Den avgjerande foresetnaden for at Skogvik i 1982 skulle ha eit erstatningskrav, var at han førde opp eit forretningsbygg på den tomta han hadde kjøpt. Ved at han i ettertid bestemde seg for å utsetje byggjeplanane til 1996, har han skapt eit heilt nytt tilhøve som sjølvsagt ikkje var oppe til drøfting under den tidlegare saka.
Gebhardt/Helnes har lagt ned slik påstand:
"1. Herredsrettens beslutning av 23. september 1997 stadfestes.
2. Roald Skogvik tilpliktes å betale saksomkostninger i avvisninssaken.
Lagmannsretten ser saka slik:
I tvistemålslova §163 første leden er bestemt at dersom det blir reist nytt søksmål om eit krav som er avgjort ved rettskraftig dom, skal retten avvise saka av eige tiltak. Men det er vanleg lære at denne lovføresegna ikkje alltid stengjer for nytt søksmål, dersom saksøkjaren gjer gjeldande at det er kome til nye omstende som ville ha vore avgjerande for resultatet om dei hadde vore kjende på den tid saka var for retten. Spørsmålet om ny ny sak på grunn av slike nye omstende, vil lett kunne melde seg i erstatningssaker. Men gjeldande doktrin synest vere at det må gjelde strenge grenser for å tillate slike søksmål, sjå Eckhoff s 129, Hov s 509 og Schei I s 324.
Ein må sjå søksmålet fra Gebhardt/Helnes som eit krav om ny behandling av det erstatningskrav som vart avgjort i 1982 med grunnlag i nye omstende som har funne stad i den tid som er gått etter dommen.
Som nemnt ovanfor, har det etter 1982 vore ført ei rekkje rettssaker mellom Skogvik og Gebhardts som har samanheng med eigedomssalet. Lagmannsretten gir nedanfor greie for dei vesentlege moment i desse sakene som vil vere av interesse i samband med spørsmålet om avvising.
Ved domen av 30 april 1982 vart avgjort at Skogvik hadde hatt eit samla tap på 1 mill kroner fram til da, på grunn av at seljarane ikkje hadde vore villige til å oppfylle salsavtalen. Det rettslege utgangspunkt for lagmannsretten var at "Skogvik ved erstatningsutmålingen skal stilles som om han hadde fått rettidig oppgjør", sjå dommen s 15. Vidare er uttalt: "Erstatningsutmålingen forutsetter - som begge prosessfullmektiger har vært inne på - at det for en rekke posters vedkommende må utvises skjønn. Lagmannsretten er også henvist til en konkret bevisvurdering av utviklingen av Skogviks byggesak."
Lagmannsretten har bygd på den føresetnad at eit viktig formål med kjøpet av Storgt 89 og Havnegt 2 var at Skogvik ville føre opp eit forretningsbygg på eigedommen. Domstolen la til grunn om at dersom salet var blitt gjennomført i samsvar med avtalen, ville overdraging ha skjedd 1 juli 1976. I så fall meinte lagmannsretten at Skogviks nybygg ville ha vore klart til innflytting 1 januar 1978. Vidare meinte lagmannsretten at han nå ville kunne ha sitt nybygg ferdig til 1 januar 1984, slik at han var blitt påført ei seinking med i alt 6 år.
Lagmannsretten har så drøfta kva slags auke i byggekostnadene dette ville utgjere, og vidare vurdert andre tapspostar han meinte å ha. Det er her gjort frådrag for dei føremoner Skogvik hadde hatt. Eit viktig moment var her at betaling av kjøpesummen var blitt utsett. Vidare har lagmannsretten tatt omsyn til at Skogvik har unngått tap ved drift av Storgt 89 i dei 6 åra, på grunn av at leigeinntektene her var låge.
Ein kan ikkje tolke lagmannsrettsdommen frå 1982 slik at domstolen såg det som eit vilkår for erstatninga på 1 mill kroner at Skogvik gjennomførte sine byggjeplanar slik at det nye huset verkeleg stod ferdig 1 januar 1984. Ein må forstå dommen slik at retten meinte Skogvik kunne bli ferdig med nybygget til denne tid, og da måtte erstatninga for auka byggjekostnader avgrensast til denne datoen. I partsutsegnene frå seljarane er heller ikkje nemnt noko om at dei meinte det måtte gjelde eit vilkår om byggjeplikt innan 1 januar 1984. Det synest heller ikkje som om seljarane meinte Skogvik ikkje hadde fått full eigedomsrett ved kjøpet, slik at det f eks var lagt band på hans rett til å selje eigedomen vidare. Såleis heiter det under partsutsegnene til Gebhards på s 7 siste avsnitt i dommen at et eventuelt tap ved fremtidig salg er for hypotetisk til å komme i betraktning".
Etter at lagmannsrettens dom av 30 april 1982 var blitt rettskraftig, heldt usemja mellom partene om gjennomføring av eigedomshandelen fram. Skogvik ville motrekne erstatningskravet på 1 mill kroner og sakskostnader han var tilkjent med tillegg av morarenter i kjøpesummen på 3 mill kroner. Gebhardts godtok ikkje framlegget frå Skogvik om oppgjer, og det kom til ny sak. Denne enda med dom i lagmannsretten 18 desember 1984, der det vart bestemt at Roald Skogvik skulle få grunnboksheimel til Storgt 89 og Havnegt 2 når han overfor tinglysingsdommaren godtgjorde at han hadde betalt kjøpesummen på 3 mill kroner med nærmare bestemte frådrag. Den største frådragsposten var erstatningskravet på 1 mill kroner med morarenter frå 1 juni 1982.
Skogvik fekk heimel til eigedomane 24 juni 1985.
Den fjerde saka vart reist av Skogvik i februar 1985, og Tromsø byrett sa dom 7 februar 1986. Denne gongen kravde Skogvik erstatning for tap han var blitt påført ved at Gebhardts hadde sabotert gjennomføringa av eigedomshandelen etter dommen av 30 april 1982. Gebhardts vart frifunne for dette erstatningskravet og tilkjent saksomkostnader.
Partsutsegnene frå Gebhardts er av interesse for den avgjerd lagmannsretten nå skal ta. I dommen s 7 heiter det:
"Lagmannsrettens dom av 30.4.82 legger til grunn som et faktum at Skogvik ville ha oppført og fortsatt ville oppføre et nybygg på Havnegt. 2. Men dette var intet faktum da, og er fortsatt intet faktum. Bortsett fra at Skogvik hevder at han akter å oppføre et nybygg, er ikke fremlagt noen beviser for dette. Tvert om foreligger indikasjoner på at hans planer er meget luftige. Således har han fortsatt ikke, snart 3/4 år etter at han fikk grunnbokshjemmel til eiendommene, sendt inn noen byggemelding.
Så lenge retten ikke vet om det vil bli oppført noe nybygg, kan retten heller ikke utmåle noen erstatning basert på at oppføring av nybygget har blitt forsinket. Skulle en slik forsinkelse gi opphav til erstatning, måtte det riktige være å behandle erstatningsspørsmålet når nybygget evt. står der.
Hvis retten nå, på samme måte som lagmannsretten i 1982, utmåler erstatning uten å ha noen visshet for at nybygg vil bli oppført, kan man f.eks. plutselig stå i den situasjon at Skogvik lar være å oppføre noe nybygg, men i stedet lar eiendommen ligge brakk, eller i stedet selger eiendommen. På den måten kan man risikere at han får både i pose og sekk, d.v.s. både tar ut den rene verdistigning på eiendommene og får erstattet meromkostninger ved å oppføre et bygg som ikke blir oppført.
Under alle omstendigheter må retten sikre seg mot at Skogvik får i pose og sekk på denne måten. Hvis han blir tilkjent en erstatning, må retten sette som vilkår at beløpet, med renter, tilbakebetales hvis han ikke innen en viss tid setter i gang bygging, eller hvis han selger eiendommen før et nybygg er oppført.
Etter den gjennomgang av tidlegare rettsavgjerder som det er gjort greie for, meiner lagmannsretten (kjæremålsretten) at det at Skogvik ikkje kom i gang med byggjing så tidleg at huset ville stå ferdig til 1 januar 1984, var noko seljarane burde ha tenkt på i april 1982. I tillegg valde seljarane å halde fram med å sabotere gjennomføringa av salet, slik at Skogvik ikkje fekk grunnboksheimel før i slutten av juni 1985.
Som det går fram av Gebhardts partsutsegner fra 1986-saka, vart det den gongen gjort gjeldande at dersom Skogvik ikkje kom i gang med byggjing innan ei viss tid, måtte retten påleggja han å betale tilbake den erstatning han måtte bli tilkjent. Men Gebhardts venta i nye 11 år med å bere fram tilsvarande synspunkt i ei ny sak som refererte seg til erstatninga frå 1982-domen.
Lagmannsretten konkluderer da med at dei nye omstende som er gjort gjeldande i stemninga frå april 1997 ikkje kan gi grunnlag for ny sak. Søksmålet blir derfor avvist.
Avgjerda er samrøystes.
Kjæremålet har ført fram, og etter tvistemålslova §180 annet leden, jf §175 første leden blir Roald Skogvik tilkjent sakskostnader. Det er ikkje grunnlag for å frita Gebhardt/Helnes for kostnadsansvar etter unntaksregelen i §175 første leden in fine. Dette gjeld også Skogvik sine utgifter for heradsretten.
Advokat Haug har i si kostnadsoppgåve ført opp eit salærkrav på kr 6.000. I tillegg kjem rettsgebyret med kr 3.030. Lagmannsretten legg kostnadsoppåva til grunn.
Slutning:
1. Sak nr 97-611 A for Nord-Troms heradsrett blir avvist.
2. Adelheid Gebhardt og Irene Helnes betalar ei for begge og begge for ei sakskostnader til Roald Skogvik med kr 9.030,- - nitusenogsekstikroner. Betalings fristen er to veker frå forkynninga av orskurden.