LH-1997-889

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-05-19
Publisert:	LH-1997-00889
Stikkord:	Arbeidsrettssak
Sammendrag:
Saksgang:	Trondenes herredsrett nr. 97-266 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1997-00889. Anket til Høyesterett. Anke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi tillates ikke, se HR-1998-00405k .
Parter:	Ankende part: Sentrum Legesenter AS v/ styrets formann Umit Arøz (Prosessfullmektig: Advokat Kjetil Krokeide). Ankemotpart: Liv Eidissen (Prosessfullmektig: Advokat Marte Madslien).
Forfatter:	Lagdommer Inger Lyng, formann. Lagdommer Bård Gaarder. Konstituert lagdommer Roald Engeness
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §156, §180, Folketrygdloven (1966) §21-8, §8-8, Arbeidsmiljøloven (1977) §16, §60, §61, §64, §66, §7

Saken gjelder avskjed/oppsigelse i arbeidsforhold.

Sentrum Legesenter AS, Harstad ble etablert i 1994 av dr Umit Arøz. Foruten dr Arøz er øyenlege dr Yldis Arøz og 2,5 legesekretærstilling tilknyttet senteret.

Liv Rognerud Eidissen (Eidissen) har bakgrunn som hjelpepleier. Hun tiltrådte 01 desember 1994 full stilling som legesekretær ved Sentrum Legesenter AS (legesenteret). Hun hadde tidligere arbeidet i tilsvarende stilling ved Spesialist-senteret AS i Harstad, der også dr Umit Arøz hadde arbeidet frem til etableringen av eget legesenter.

01 november 1996 ble Eidissen sykemeldt. 03 februar 1997 mottok hun brev fra dr Arøz sålydende:

Jeg har fått din siste sm som gjelder t.o.m 160297. Du har vært sm lang tid uten at ta kontakt med meg for planering for framtiden. Ønsker møte med dig angående din framtid her. Jeg har fått många klagåmål fra pasienter og lege som har arbeidet her om dine rutiner at handskas med pasienter.

Vi skal ta opp dette ved et møte her.

Eidissen møtte opp på arbeidsplassen 14 februar 1997, men hadde bare et kort møte med dr Arøz som ikke ga nærmere avklaring.

I begynnelsen av mars 1997 meddelte Eidissen sin arbeidsgiver at hun ville bli friskmeldt fra 01 april 1997 og da ville møte på arbeid. Hun ble da muntlig orientert om at hun ville bli overført fra senterets ekspedisjon til skrivestue. 30 mars ringte hun dr Arøz om at hun ville komme på jobb som tidligere opplyst.

31 mars 1997 fikk hun ved personlig overlevering hjemme et brev fra dr Arøz der det blant annet var anført:

Oppsigelse.

I det vi viser til konferanse med dem angående deres behandling av pasienter og det arbeidsmiljø som utviklet seg her på kontoret og vår samtale av igår hvor de meddelte at de ikke var villig til å akseptere vårt forslag til omplassering, har vi etter nøye vurdering kommet til at vi må si dem opp.

Vi ønsker ikke at de møter til arbeid den 1. april d.å. Vi betaler en måneds lønn. Siste arbeidsdag er 30. april 1997.

14 april 1997 krevde Kommunalansattes fellesorganisasjon på vegne av Eidissen forhandlingsmøte med arbeidsgiveren i henhold til arbeidsmiljøloven §61. Legesenteret besvarte ikke kravet.

Liv Rognerud Eidissen reiste 22 mai 1997 søksmål mot Sentrum legesenter AS ved Trondenes herredsrett med påstand om at avskjeden og oppsigelsen ble kjent ugyldig. Videre ble det krevet erstatning. Legesenteret tok til motmæle og påsto seg frifunnet.

29 mai 1997 mottok Eidissen subsidiær oppsigelse fra dr Umit Arøz.

Eidissen har flyttet til Mo i Rana. Hun var sykemeldt fram til 01 august 1997. 11 august begynte hun som legesekretær ved et legesenter på Mo.

20 oktober 1997 avsa herredsretten dom med slik domsslutning:

1. Avskjeden og oppsigelsen av Liv Rognerud Eidissen kjennes ugyldig.

2. Sentrum Legesenter AS v/ styrets formann dømmes til å betale til til Liv Rognerud Eidissen kr 50000,- kroner femtitusen -.

3 Sentrum Legesenter AS v/ styrets formann dømmes til å betale Liv Rognerud Eidissen saksomkostninger med kr 39082,- kroner trettini- tusenogåttito -.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for herredsretten fremgår av dommen.

Sentrum Legesenter AS har i rett tid påanket dommen til lagmannsretten. Liv Eidissen har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt i Harstad 28 april 1998. Liv Eidissen og dr Umit Arøz møtte med sine prosessfullmektiger og ga forklaring. Det ble avhørt 3 vitner og for øvrig foretatt slik dokumentasjon som rettsboka viser.

Saken står i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten.

Sentrum Legesenter AS har i det vesentlige anført:

En sykemelding fra lege er ikke avgjørende bevis for arbeidsuførhet. Det gjøres prinsipalt gjeldende at Eidissen forsettlig har misbrukt sykemeldingsordningen og at dette er grunnlag for avskjed. Det er grunn til å tro at Eidissen på forhånd hadde planlagt å skaffe seg sykemelding for å kunne gjennomføre et allerede avtalt besøk hos sin forlovede i Mo i Rana.

Eidissen var ikke arbeidsufør da hun ble sykemeldt 01 november 1996. Til tross for at hun angivelig hadde betente senefester i arm og store muskelsmerter i nakken, valgte hun å kjøre alene fra Harstad til Mo i Rana - en strekning på ca 50 mil på vanskelig vinterføre - samme dag som sykemeldingen forelå. Hennes forklaring på hvorfor hun la ut på denne strabasiøse kjøreturen i sin tilstand er ikke tilforlatelig.

Ved et tilfeldig sammentreff møtte hun dr Arøz umiddelbart etterat hun hadde fått sykemeldingen. Omstendighetene ved dette møtet gir grunnlag for å tro at reisen til Mo var planlagt på forhånd. Selv om det ikke uttrykkelig fremgår av arbeidsgivers brev 31 mars 1997, var det som inntraffødt xx.xx.1996 i høy grad motiverende for hans reaksjoner. Han oppfattet Eidissen som at hun ikke ønsket å fortsette arbeidsforholdet og i realiteten var iferd med å flytte til Mo i Rana. Brevet må på denne bakgrunn ses som et varsel om sanksjoner.

Eidissen hadde gjennom lengre tid vært plaget med smerter i arm, skulder og nakke og hadde gjennomgått fysikalsk behandling for dette. Hennes plager var således å anse som en kronifisert tilstand som ikke var endret da hun ble sykemeldt. Fysikalsk behandling kom i gang på et senere tidspunkt, og sykemelding i påvente av dette var det ikke behov for.

Subsidiært gjøres det gjeldende at arbeidstaker har plikt til å ivareta egen helse under sykemelding. Hennes lange kjøretur til Mo i Rana innebar en klar tilsidesettelse av denne plikten. Dette prinsipp er fra 1997 nedfelt i folketrygdloven §21-8 jf §8-8, men fremgår av flere tidligere kjennelser fra ankenemnda for sykepenger. Når denne plikt settes til side, vil dette innebære et brudd på lojalitetsplikten og danne grunnlag for oppsigelse.

Eidissen var klar over at dr Arøz hadde ønsket et møte med henne for å drøfte sykemeldingens betydning for arbeidsforholdet. Hun var kjent med rutinene på kontoret. Det er hennes risiko at hun ikke selv sørget for å bli satt opp til samtale.

Atter subsidiært gjøres gjeldende at oppsigelsen av 29 mai 1997 er gyldig. Langvarig sykefravær - utover vernetiden - kan være grunnlag for å avvikle arbeidsforholdet. Arbeidsgiver hadde behov for å avklare bruk av vikar, hennes prognose og risikoen for nye sykemeldinger. Arbeidsgiver hadde grunn til å antesipere mislighold av arbeidsforholdet under henvisning til at Eidissen så tydelig hadde vist at hun helst foretrakk å være i Mo i Rana.

For herredsretten ble det gjort gjeldende at Eidissens vegring mot å bli omplassert ved tilbakekomst til arbeid etter utløp av sykemelding var å anse som antesipert ordrenekt og således grunnlag for avskjed. Subsidiært ble anført at den oppsigelse som forelå 31 mars 1996 var saklig begrunnet ved henvisning til mangelfulle arbeidsprestasjoner, dog med tre måneders oppsigelsestid. Disse anførsler er frafalt for lagmannsretten.

Når det gjelder utmåling av erstatning, var det under forutsetning av oppsigelse meningen å betale Eidissen lønn i oppsigelsestiden. Det er ut fra de faktiske omstendigheter ikke grunnlag for å hevde at Eidissen ble utestengt fra arbeidet.

I den utstrekning lagmannsretten finner at det er grunnlag for erstatning, kan herredsrettens fastsetting til kr 15000 aksepteres.

Etter arbeidsgivers oppfatning kan årsaken til avvikling av arbeidsforholdet finnes i arbeidstakers forhold. Det er da ikke grunnlag for å tilkjenne oppreisning. Under enhver omstendighet har herredsretten satt beløpet for høyt.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Sentrum legesenter AS frifinnes.

2. Liv Rognerud Eidissen idømmes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Liv Rognerud Eidissen har i det vesentlige anført:

Herredsrettens dom er riktig både når det gjelder resultat og begrunnelse. Partene har ikke forutsatt at arbeidsforholdet skal fortsette. Det er derfor ikke nødvendig for lagmannsretten uttrykkelig å fastslå at avskjeden og oppsigelsen av Eidissen var ugyldig. Retten må imidlertid ta stilling til gyldigheten i sin vurdering av krav om erstatning og oppreisning.

Arbeidsmiljøloven har klare og ufravikelige formregler for oppsigelse. Arbeidsgiver har tilsidesatt en rekke av disse regler. I tillegg skal oppsigelsen ha en holdbar materiell begrunnelse. Avskjed som innebærer at arbeidskontrakten heves, er forbeholdt grovere misligholdstilfelle. I den utstrekning arbeidsgiver ikke følger regelverket, vil arbeidstaker kunne kreve erstatning.

Eidissen ble i realiteten gitt avskjed 31 mars 1997. Det er ikke i bevisførselen dekning for å anføre verken ordrenekt, mangelfulle arbeidsprestasjoner eller samarbeidsevner som grunnlag for avskjed. Arbeidsgiver unnlot å etterkomme anmodning om drøftingsmøte som nettopp skal bidra til oppklaring av misforståelser og forhindre at feil blir begått. Han valgte å basere seg på egne oppfatninger og hypoteser uten å drøfte disse med Eidissen og må bære risikoen for dette.

Det er ikke materielt grunnlag verken for avskjed eller oppsigelse. Det rettslige utgangspunkt er at sykemelding er gyldig fraværsgrunn. Den aktuelle sykemelding ble gitt på grunnlag av legens undersøkelse av Eidissen. Hun har tidligere gjennomgått fysikalsk behandling uten samtidig sykemelding, men da uten å bli bedre. Det var således direkte sammenheng mellom hennes helsetilstand og sykemeldingen.

Hun reiste samme dag til Mo i Rana for å være sammen med sin forlovede på hans mors dødsleie. Hun hadde dårlig økonomi, men full tank på bilen og valgte derfor å kjøre egen bil. At hun i en slik situasjon presser seg helsemessig, forskyver ikke den rettslige bedømmelse av sykemeldingen. Arbeidsgiver er ikke berettiget til å stille krav om ideell adferd.

Arbeidsgivers anførsel om at kjøringen er å anse som illojal adferd, må under enhver omstendighet anses som fremsatt for sent, det gikk mer enn et halvt år fra kjøringen fant sted.

Langvarig sykefravær kan bare gi grunnlag for oppsigelse i den utstrekning det kan anses saklig begrunnet i bedriftens forhold. I dette tilfelle var vikar på plass og forholdene fungerte godt.

Dr Arøz har bodd 22 år i Skandinavia. Han har påtatt seg en arbeidsgiverrolle og har derved ansvar for å sette seg inn i det regelverk som gjelder på området.

Arbeidstaker som blir utsatt for uberettiget avskjed har krav på erstatning og oppreisning. Det erkjente økonomiske tap på kr 15.000 utgjør redusert inntekt i 1 år og er således rimelig. Eidissens fremtidige arbeidssituasjon er usikker idet hun nå innehar et tidsbegrenset vikariat.

Avskjed har en stigmatiserende effekt. I dette tilfelle kom den som lyn fra klar himmel og innebar grove beskyldninger. Etter hvert som saken har versert, har arbeidsgiver kommet med ytterligere krenkelser og fremsatt disse i en flåsete form. For Eidissen har dette medført tap av selvtillit. Erstatning for ikke-økonomisk tap settes i praksis til en rund sum og det beløp herredsretten har kommet frem til er iallefall ikke for høyt.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Trondenes herredsretts dom av 20. oktober 1997 i sak nr 97 - 266 A pkt 2 og 3 stadfestes.

2. Liv Eidissen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten har kommet til at anken ikke kan føre frem.

Etter arbedsmiljøloven §66 nr 1 (lov 04 februar 1977 nr 4) kan arbeidsgiver ved grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen avskjedige en arbeidstaker med påbud om øyeblikkelig fratreden. En urettmessig avskjed kan i medhold av samme bestemmelse nr 4 siste punktum opprettholdes som saklig oppsigelse dersom vilkårene for dette er tilstede, jfr Rt-1992-1023.

Saken er reist på bakgrunn av det brev Eidissen 31 mars 1997 mottok fra sin arbeidsgiver. Brevet ble levert henne hjemme på kveldstid av dr Arøz personlig.

Brevets innledende tekst er inntatt ovenfor. Brevet er betegnet som "oppsigelse", men det fremgår av teksten at Eidissen var uønsket på arbeidsplassen fra og med neste dag, den 01 april 1997.

Som begrunnelse for ikke å ønske Eidissen tilbake i jobb er særskilt anført hennes pasientbehandling og arbeidsmiljø. Brevet inneholder dessuten en henvisning til tidligere konferanse om omplassering.

Det er uklart for lagmannsretten om arbeidsgiver på dette tidspunkt mente å ha tilstrekkelig grunnlag for avskjed eller om brevet var ment som en oppsigelse. Brevet er betegnet som oppsigelse. Videre fremgår det at arbeidsgiver vil betale lønn i oppsigelsestiden, som riktignok er satt til en måned. Det for lagmannsretten opplyst at den korte oppsigelsesfrist berodde på en misforståelse fra dr. Arøz og at han har akseptert at oppsigelsesfristen er 3 måneder. På den annen side fremgår utvetydig av brevets tekst at arbeidsgiver ikke ønsket at Eidissen skulle møte på arbeid 01 april 1997.

Lagmannsretten er i likhet med herredsretten kommet til at Eidissen ved brevet faktisk ble utestengt fra sin arbeidsplass med virkning fra 01 april 1997 og at det derved må legges til grunn at hun i realiteten ble avskjediget. Det fremgår også av dr Arøz' etterfølgende håndtering av saken at han på sin side anså arbeids-forholdet som opphørt med øyeblikkelig virkning.

Det er på det rene at arbeidsgiver i ettertid har gitt andre og ulike begrunnelser for å avvikle arbeidsforholdet. Dr Arøz har for lagmannsretten gjort gjeldende at Eidissen urettmessig hadde uteblitt fra jobb 01 november 1996 og at avskjeden dermed var rettmessig. Det fremgår ikke av avskjedsbrevet om dette forhold var blitt tatt opp med Eidissen i den forutgående konferanse som det vises til. Forholdet ble imidlertid tatt med som del av grunnlaget for avskjed/oppsigelse i brev 29 mai 1997. Lagmannsretten legger til grunn at anførselen om ulovlig fravær ble fremsatt for herredsretten og ble drøftet av retten. Det er således ikke grunnlag for å avskjære denne som for sent framsatt.

Utover en kortere sykemeldingsperiode etter en operasjon i foten i 1995 har Eidissen ikke tidligere vært sykemeldt. Hun fikk høsten 1994 i alt 24 behand-linger hos fysioterapeut for smerter i nakke og arm uten at dette medførte syke-melding.

Eidissen ble undersøkt og sykemeldt 01 november 1996 av sin faste lege, dr Ingvild Texmo. Det fremgår at Eidissen hadde bestilt legetime på forhånd. Lag-mannsretten legger etter bevisførselen til grunn at pasientens beskrivelse av sin tilstand stemte overens med legens funn. Det er ikke holdepunkter for at sykemeldingen ikke var begrunnet i objektive medisinske funn. Lagmannsretten har ikke holdepunkter for å overprøve eller sette til side den medisinske vurdering dr Texmo foretok. Retten har således ikke grunnlag for å kunne fastslå at Eidissen egentlig var arbeidsfør 01 november 1996 og at hun således ulovlig var borte fra sitt arbeid ved Sentrum legesenter AS. At Eidissen samme dag gjennomførte kjøreturen fra Harstad til Mo i Rana endrer ikke dette.

Lagmannsretten er i likhet med herredsretten kommet til at grunnlaget for avskjed ikke var tilstede.

Lagmannsretten skal så vurdere om avskjeden likevel må opprettholdes som oppsigelse, jfr arbeidsmiljøloven §66 nr 4 siste punktum.

Den sentrale bestemmelse i oppsigelsesvernet er arbeidsmiljøloven §60 nr 1 som fastsetter at arbeidstakeren ikke kan sies opp uten at det er saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgiverens eller arbeidstakerens forhold. Gjennom kravet om at oppsigelsen skal være saklig begrunnet, oppstilles det en rettsregel som i første rekke retter seg mot arbeidsgiveren og som han er forpliktet til å etterleve.

Domstolenes oppgave er å prøve om regelen er riktig anvendt i det konkrete tilfelle. Dette innebærer at "domstolene kan prøve om oppsigelsen bygger på et riktig og fyldestgjørende faktisk grunnlag, om den begrunnelse som ligger til grunn bygger på relevante argumenter, om vurderingen har tilstrekkelig bredde, således også om avveiningen omfattet de rimelighetshensyn som gjør seg gjeldende i forhold til arbeidstakeren", jfr avgjørelsen i Rt-1984-1058.

For lagmannsretten har arbeidsgiver anført arbeidstakers brudd på lojalitetsplikten som saklig grunn for oppsigelsen. Subsidiært har arbeidsgiver angitt langvarig sykemelding som saklig oppsigelsesgrunn.

Lagmannsretten legger til grunn at Eidissen umiddelbart etter at hun var blitt sykemeldt pga betennelse og smerter i nakke og skulder, bega seg ut på en strabasiøs og lang biltur. Arbeidsgiver har gjort gjeldende at hun ved dette på en utilbørlig måte har satt hensynet til egen helse til side og at dette må få konsekvenser for hennes arbeidsforhold.

Professor Kristen Andersen har i sin bok Arbeidslivets rett (1967) definert troskapsplikten slik:

Med troskapsplikt mener arbeidstakerens holdning på det etiske plaln, hans lojale oppslutning om arbeidsgiverens interesse og hans avståen fra enhver utilbørlig tilsidesettelse eller undergraving av disse interesser til fordel for egne eller andres.

Det er senere antatt, blant annet i Bedriftens personalhåndbok, Tor Gjone og Erik C Aagaard (4 utg) side 221 at Andersens definisjon av troskapsplikten dekker også lojalitetspliktens innhold.

Arbeidsmiljøloven §16, som svarer til tidligere arbeidervernlov §7, bygger fortsatt på prinsippet om arbeidsgivers styringsrett og arbeidstakers arbeids- og lydighetsplikt.

Prinsippet om lojalitetsplikt når det direkte gjelder arbeidstakers ivaretakelse av egen helse er nedfelt i den nye folketrygdloven §21-8, som lyder slik:

Bortfall av rett til ytelser når mottakeren er skjødesløs med sin helse m.m.

Et krav om en ytelse som gis på grunnlag av sykdom, skade eller lyte, kan avslås og en innvilget ytelse kan holdes tilbake eller stanses dersom medlemmet uten rimelig grunn nekter å ta imot tilbud om behandling, rehabilitering eller yrkesrettet attføring.

En innvilget ytelse som nevnt i første ledd kan helt eller delvis holdes tilbake eller stanses dersom medlemmet uten rimelig grunn unnlater å rette seg etter legens råd. Det samme gjelder dersom medlemmet opptrer på en måte som han eller hun bør forstå kan forverre helsetilstanden eller forlenge arbeidsuførheten.

Etter sin ordlyd og plassering tar bestemmelsen direkte sikte på regulering av ytelser etter folketrygden. Lagmannsretten er imidlertid enig med den ankende part i at det er riktig å anse dette som et mer generelt prinisipp i arbeidsforhold.

Slik lagmannsretten ser saken, er det imidlertid ikke grunnlag for å hevde at Eidissen ved å gjennomføre kjøringen til Mo i Rana tilsidesatte sin lojalitetsplikt på en slik måte at oppsigelse på dette grunnlag kan anses som saklig.

Dr Texmo betegnet i sin forklaring det som dumt gjort å gjennomføre den aktuelle kjøringen, at hun som lege anså kjøringen som medisinsk utilrådelig og at den trolig hadde forverret Eidissens helsetilstand. Det er på det rene at spørsmålet ikke ble tatt opp under legekonsultasjonen. Det fremstår videre som godtgjort for lagmannsretten at behovet for å komme seg raskt til Mo i Rana meldte seg etter at sykemeldingen var et faktum. Etter lagmannsrettens vurdering må det tillegges en viss vekt at Eidissen oppfattet å være i en nødssituasjon der hun ikke hadde realistiske muligheter til å velge en annen reisemåte.

Som herredsretten er lagmannsretten av den oppfatning at Eidissens handlemåte ikke var tilrådelig ut fra hennes helsetilstand. Det er imidlertid ikke grunnlag for å fastslå at hun ved dette har tilsidesatt sin lojalitetsplikt overfor arbeidsgiver.

Det dreier seg om et engangstilfelle. Det er ikke sannsynliggjort at hendelsen har virket inn på sykdomsforløpet på en vesentlig negativ måte eller medført at sykemeldingsperioden ble forlenget unødig.

Lagmannsretten er kommet til at heller ikke den subsidiære oppsigelseav 29 mai 1997 på grunnlag av langvarig sykemelding kan anses som saklig.

Det fremgår av arbeidsmiljøloven §64 nr 1 at arbeidtaker som må være borte fra arbeid på grunn av sykdom ikke kan sies opp på grunnlag av dette de første 6 månedene etterat uførheten inntrådte.

Eidissen ble sykemeldt av dr Texmo fra 01 november 1996 - i første omgang for 14 dager. Hun ble fortløpende gitt forlenget sykemelding for 14 dagers perioder frem til hun kunne friskmeldes 01 april 1997. Denne sykemeldingsordning var, slik lagmannsretten har fått forståelsen av, i samsvar med vanlig praksis.

Langvarig sykemelding ble ikke angitt som begrunnelse for å avvikle arbeidsforholdet i det brev Eidissen mottok 31 mars 1997, men kom først opp i det subsidiære oppsigelsesbrevet av 29 mai 1997. Dette tidspunkt ligger således utenfor den vernede periode.

Arbeisdgiver har vist til at Eidissen også var sykemeldt en periode i juni 1996. Samlet sett har hennes sykefravær således vært betydelig. På grunn av håndtering av taushetsbelagte pasientopplysninger vil man helst ikke benytte vikarer.

Selv om sykemeldingsperioden da oppsigelsen ble meddelt hadde vart i mer enn 6 måneder, er oppsigelse på dette grunnlag ikke uten videre å anse som saklig.

Retten skal foreta en konkret vurdering i samsvar med det alminnelige saklighetskravet, jfr arbeidsmiljøloven §60 nr 1.

Det er på det rene at man på en så liten arbeidsplass som Sentrum Legesenter AS er særlig sårbar ved langvarig sykefravær. Ut fra det som fremkom under bevisførselen, fremsto imidlertid ikke problemene som Eidissens sykefravær medførte som urimelig store. Legesenteret synes å ha dekket opp for sykefraværet ved å benytte en allerede tilsatt person i utvidet stilling. Etter lagmannsrettens syn kan det heller ikke ses bort fra at dr Arøz som senterets leder selv hadde et betydelig ansvar for å medvirke til å avhjelpe problemene. Lagmannsretten sitter etter bevisførselen igjen med et klart inntrykk av at han ikke maktet å håndtere situasjonen slik det må forventes av den som innehar virksomhetens personalansvar.

Lagmannsretten er således kommet til at det heller ikke på grunnlag av langvarig sykemelding var saklig grunn til å gå til oppsigelse av Eidissen.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, har Eidissen krav på erstatning i medhold av arbeidsmiljøloven §66 nr 5. Erstatningen skal fastsettes etter rettens skjønn til det beløp som under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgiverens og arbeidstakerens forhold og omstendighetene for øvrig finnes rimelig. Ved uberettiget avskjed dekker erstatningskravet også ikke-økonomisk tap. Lagmannsretten har lagt til grunn av Eidissen ble avskjediget fra sitt arbeid.

En uberettiget avskjed vil ofte kunne virke infamerende. Eidissen opplevde avskjeden som å komme som lyn fra klar himmel. Hun ble utsatt for grove beskyldinger, fremsatt i en flåsete form. Hun har forklart at hun som følge av avskjeden og den kritikk, uro og mistenkeligggjøring hun ble utsatt for, mistet all selvtillit, og at det tok lang tid før hun klarte å komme seg såpass til hektene at hun orket å begynne i arbeid igjen.

Lagmannsretten finner å kunne legge til grunn at avskjeden og den uavklarte situasjon som oppsto for Eidissen ved at hennes arbeidsgiver ikke etterkom anmodninger både fra henne og fra hennes organisasjon om drøftinger for nærmere avklaring, må medføre at hun tilkjennes erstatning også for ikke-økonomisk tap. Lagmannsretten har også vektlagt at arbeidsgiver fra først å ha anført mangelfulle arbeidsprestasjoner og negative personlige egenskaper hos Eidissen som grunnlag for å avvikle arbeidsforholdet, senere har trukket inn andre grunnlag som Eidissen har måttet forholde seg til.

Lagmannsretten finner det også riktig å ta et visst hensyn til at Eidissen etter avskjeden har vært henvist til å arbeide i et vikariat med lavere lønn enn hun tidligere hadde. Videre må det få betydning at hennes nåværende arbeidsforhold er tidsbegrenset.

Herredsretten har skjønnsmessig fastsatt erstatningen for ikke-økonomisk tap til kr 35 000. Lagmannsretten er enig i dette.

Herredsrettens utmåling av erstatning for økonomisk tap med kr 15 000 er akseptert av partene og lagmannsretten går derfor ikke nærmere inn på denne.

Anken har ikke ført frem og den ankende part må i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes å erstatte Eidissen saksomkostningene for lagmannsretten. Kravet fastsettes i samsvar med omkostningsoppgave fra advokat Madslien med kr 29 708, hvorav kr 15 200 er salær.

Det er i omkostningsoppgaven fra advokat Madslien gjort rede for at det ved beregning av saksomkostningskravet for herredsretten ble gjort en feil med hensyn til partens reiseutgifter, slik at beløpet ble satt kr 460 for høyt. Det samlede saksomkostninger for herredsretten utgjør kr 36 483. Advokat Krokeide som påpekte feilen, har fremsatt krav om at saksomkostningsbeløpet blir rettet opp. Lagmannsretten finner det fornuftig å innarbeide rettingen i sin domsslutning, jfr tvistemålsloven §156.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom pkt 2 stadfestes

2. I herredsrettens dom pkt 3 endres beløpet for tilkjente saksomkostninger til kr 36 483 - kronertrettisekstusenfirehundreogåttitre-.

3. Sentrum Legesenter AS ved styrets formann betaler til Liv Rognerud Eidissen kr 29 708 - kronertjuenitusensjuhundreogåtte - i saksomkostninger for lagmannsretten.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.