LH-1997-936

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-08-24
Publisert:	LH-1997-00936
Stikkord:	Tingsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Alta herredsrett nr. 97-157 - Hålogaland lagmannsrett LH-1997-00936.
Parter:	Ankende part: Torbjørn Olsen, (Prosessfullmektig: Advokat Harald Høgseth), Ankemotpart: Maud Victoria Thomassen, (Prosessfullmektig: Advokat Bjørnar K. Leistad).
Forfatter:	Lagdommer Helge Nilsen, rettens formann, Konstituert lagdommer Inger Lise Nygård Rekve Ekstraordinær lagdommer Knut Sundquist
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §36, Tvistemålsloven (1915) §16, §172, §180, §356, §358, §359, Tinglysingsloven (1935), Hevdslova (1966) §12

Saken gjelder tvist om eiendomsrett til fast eiendom beliggende ved Skillefjorden i Alta kommune. Skillefjorden ligger ytterst i Altafjorden, omtrent 45 kilometers vei nordøst for Alta tettsted. De to omtvistede eiendommer ligger på hver sin side av fjorden.

Torbjørn Olsen eier eiendommen gnr 44 bnr 11 "Fjordbukt Søndre", som ligger innerst i Skillefjorden. Eiendomsretten ble overført til ham ved skjøte som ble tinglyst 29 april 1964, ved oppgjøret av uskifteboet etter hans far Peder Olsen som døde i 1962 og gjenlevende mor Louise Olsen. Samtidig ble også noen andre eiendommer i Skillefjorden overført til ham ved oppgjøret av uskifteboet. Peder Olsen ervervet eiendommene "Fjordbukt Søndre", "Moen" og "Renlivigen" fra Sverre Holmen (ved verge Josefine Holmen) ved kjøpekontrakt av 6 februar 1939 som ble tinglyst 6 mars samme år samt ved skjøte av 16 juli 1947 som ble utstedt av lensmannen og som ble tinglyst 18 juli samme år.

"Fjordbukt Søndre" har vært bebodd av Peder og Louise Olsen med familie fra 1939 til utpå 1960 tallet og deretter av Torbjørn Olsen med familie til 1976, da familien flyttet til Alta tettsted. Peder og Torbjørn Olsen livnærte seg ved fjordfiske. Far og sønn brukte et kaianlegg som var oppført på en festet eiendom tilhørende staten, på nordsiden av fjorden, et lite stykke fra gården. Familiene Olsen brukte eiendommene sine til beite for husdyr og til dyrking for husbehov. Det gamle huset på "Fjordbukt Søndre" brukes ikke lenger fast som bolig. Torbjørn Olsen er fortsatt fjordfisker og benytter tidvis "Fjorbukt Søndre" og tilliggende kaianlegg i forbindelse med sin yrkesutøvelse.

Maud Victoria Thomassen eier eiendommen gnr 48 bnr 36 "Kobbeøra", som ligger på nordsiden et par kilometer ute i Skillefjorden. Eiendomsretten ble overført til henne ved skjøte som ble tinglyst 28 februar 1955, i forbindelse med at hennes foreldre Harald og Berte Isaksen overdro eiendommen til henne, mot å betinge seg vederlagsfri borett for livstid. Samtidig ble også noen andre eiendommer i Skillefjorden overført til henne fra foreldrene. Harald Isaksen ervervet eiendommen "Kobbeøra" fra Mathilde Nilsen, ved skjøte av 2 februar 1931 som ble tinglyst 2 mars samme år. Berte Isaksen ervervet eiendommen "Måsebugten" fra Sverre Holmen (ved verge Josefine Holmen) ved skjøte av 28 desember 1940 som ble tinglyst 30 januar 1941. Maud Thomassen eier også denne eiendom, som ble overført til henne i 1955 sammen med øvrige eiendommer, selv om denne overdragelse ikke er blitt tinglyst ennå.

"Kobbeøra" har vært bebodd av Harald og Berte Isaksen med familie fra 1931 til utpå 1950 tallet og deretter av Maud Victoria Thomassen med familie til 1974, da familien flyttet til Alta tettsted. Familiene Isaksen og Thomassen drev gårdsbruk. Driften av gårdsbruket opphørte i 1976, etter at familien hadde flyttet fra stedet. Det gamle huset på "Kobbeøra" brukes ikke lenger fast som bolig. Tvisten gjelder eiendomsretten til eiendommene gnr 44 bnr 35 "Renlivigen" og gnr 47 bnr 4 "Måsebugten". Disse eiendommene ligger på hver sin side av Skillefjorden, ikke langt fra fjordbotnen, og omtrent like overfor hverandre. "Renlivigen" ligger under Slettfjellet på nordsiden av fjorden og har grunnareal på omtrent 5 000 kvadratmeter. Denne eiendom grenser til "Kobbeøra" i øst og "Renlibugten" i vest, som begge tilhører Maud Thomassen, samt til sjøen i syd. "Måsebugten" ligger under Kufjellet på sørsiden av fjorden og har grunnareal på omtrent 20 000 kvadratmeter. Denne eiendom grenser ikke til eiendommer som tilhører noen av partene i saken. Den grenser til sjøen i nord. Verken "Renlivigen" eller "Måsebugten" er bebygget. Strandlinjen måler 98 meter i "Renlivigen" og 146 meter i "Måsebugten". Eiendommene strekker seg til marbakken som går noen meter ute i sjøen.

Maud Thomassen reiste i 1977 søksmål ved Alta herredsrett mot Torbjørn Olsen, med krav om at hun eier gnr 48 bnr 35 "Renlivigen" og at han eier gnr 47 bnr 4 "Måsebugten". Torbjørn Olsen tok til motmæle, idet han mener at han eier "Renlivigen" og at hun eier "Måsebugten".

Alta herredsrett avsa 26 september 1997 dom med slik domsslutning:1. Maud Thomassen er eier av gnr 48, bnr 35 i Alta kommune.

Torbjørn Olsen er eier av gnr 47, bnr 4 i Alta kommune.

2. Torbjørn Olsen betaler sakens omkostninger med kr 38 030 innen 14 dager fra dommens forkynnelse.

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom.

Torbjørn Olsen har påanket herredsrettens dom. Anken retter seg mot såvel bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen. Maud Thomassen har tatt til motmæle i ankesaken.

Ankeforhandling ble avholdt 15 og 16 juni 1998 i Alta. Partene møtte, sammen med sine prosessfullmektiger, og ga forklaring. Det ble avhørt 8 vitner. Åsteds- befaring på eiendommene ble avholdt. Bevisførselen fremgår for øvrig av rettsboken.

Torbjørn Olsen gjør i hovedsak gjeldende:

Anken gjelder formuesverdi over 20 000 kroner. Salgsverdien anslås til omtrent 100 000 kroner for "Renlivigen" og 50 000 kroner for "Måsebugten". Olsen har fått kjøpetilbud på 100 000 og 60 000 kroner for "Renlivigen", som begge bydere har ønsket å benytte til hytteformål. Skillefjordområdet omfattes av kommuneplan vedtatt i 1995. "Renlivigen" ligger i C-område, der bygging bare tillates etter godkjent plan eller dispensasjon. "Måsebugten" ligger i B-område, der bygging tillates etter høringsuttalelse. Vedrørende lovens bestemmelser om formuesverdi vises til avgjørelser i Rt-1990-352 og Rt-1993-1102.

Torbjørn Olsen eier "Renlivigen" på nordsiden av fjorden. Maud Thomassen eier "Måsebugten" på sørsiden. Dette er i samsvar med grunnbøkene, som gir uttrykk for det reelle eierforhold for begge eiendommene.

Det bestrides at "Renlivigen" og "Måsebugten" ble forbyttet den gang Peder Olsen og Berte Isaksen ervervet disse eiendommer, og at de ble forbyttet senere. Peder Olsen kjøpte "Fjordbukt Søndre" i 1939 fordi han og familien ønsket å bo innerst i fjorden, istedenfor utpå neset der familien hadde bodd i en årrekke. Hvorfor han samtidig kjøpte "Renlivigen" synes uklart. Han hadde eget kaianlegg på festet tomt nærmere gården. Det foreligger intet som tyder på at eiendommene ble forbyttet. Peder Olsen hadde god kjennskap til eiendomsforholdene på stedet, særlig etter som han deltok i Spillingkommisjonen tidlig på 1920 tallet, som arbeidet med å avklare grunn- og eierforholdene på stedet. Familien Olsen gjorde det i midten av 1960 årene klart overfor familien Thomassen, at deres bruk av "Renlivigen" måtte opphøre. Dette skjedde i forbindelse med at familiene hadde blitt uenige om retten til å bruke en lakseplass uti fjorden. Kjøpekontrakten som ble inngått i 1968 mellom Berte Isaksen og Vegvesenet om avståelse av grunn fra "Måsebugta" for anleggelse av vei, kunne iallfall ikke gjelde "Renlivigen", idet beskrivelsen ikke passer overens. Kontrakten gjaldt mest sannsynlig "Kobbeøra" eller "Renlibugten", som ligger på hver sin side av "Renlivigen". Maud Thomas- sen kontaktet Torbjørn Olsen i begynnelsen av 1980 årene for å makebytte eiendommene, og hun tilbød sogar å betale for dette.

Det bestrides at Maud Thomassen har hevdet eiendomsrett til "Renlivigen". Vilkårene for eiendomshevd er ikke oppfylt, verken for henne eller hennes retts- forgjenger.

Det foreligger forskjellige opplysninger om hvorvidt familien Isaksen brukte "Renlivigen". Bruken som beskrives synes tildels å utelukke hverandre. Bruken som har funnet sted må i alle tilfelle ha vært temmelig beskjeden.

Familien Isaksen og Thomassen har ikke hatt eksklusiv bruk av "Renlivigen". Bruken som fant sted har uansett bare vært tålt bruk. Peder Olsen aksepterete bruken til utpå 1960 tallet, da Torbjørn Olsen gjorde oppmerksom på det rette eierforhold.

Peder Olsen har forføyet rettslig over "Renlivigen". Olsen panstatte denne eiendom flere ganger, hvilket fremgår av grunnboken. Olsen gav grunnerklæring til Veivesenet for avståelse av grunn fra denne eiendom til veibygging, hvilket fremgår av erklæring for blant annet denne eiendom.

Familien Isaksen og Thomassen kan ikke ha vært i god tro med hensyn til eierforholdet. Foreldrene hennes kjente til det rette eierforhold. Foreldrene betinget seg borett på gården og bodde der inntil de døde i 1970. Det foreligger en sterk presumpsjon for at foreldrene fortalte datteren om det rette eierforhold. Identifikasjonsregelen i hevdsloven må få anvendelse. Dette innebærer at Maud Thomassen heller ikke kan ha vært var i god tro. Maud Thomassen må uansett ha blitt klar over det rette eierforhold våren 1970. Da oppsto det uenighet om eiendomsretten til begge eiendommene, i forbindelse med at Torbjørn Olsen begynte å bygge kaianlegg i "Måsebugten". Familien Thomassen, som mente å eie denne eiendom, nektet ham å bygge kaianlegget.

Hevdstiden kan uansett ikke ha begynt å løpe før 28 februar 1955. Gårdsbruket ble da overskjøtet fra Harald og Berte Isaksen til datteren Maud Thomassen.

Det nedlegges slik påstand:

1. Torbjørn Olsen frifinnes.

2. Maud Thomassen dømmes til å betale Torbjørn Olsen sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Maud Victoria Thomassen gjør i hovedsak gjeldende:

Spørsmålet om anken gjelder formuesverdi over 20 000 kroner må avgjøres med utgangspunkt i jordbruksverdi. Salgsverdien for eiendommene kan være mellom 30 og 50 øre per kvadratmeter jordbruksareal. Eiendommenes salgsverdi vil ikke overstige 20 000 kroner samlet vurdert som jordbruksareal. Verdsettelse som fritidstomt krever avklaring hos landbruksmyndighetene. Salgsverdien for "Renlivigen" vil alene overstige 20 000 kroner vurdert som fritidstomt, forutsatt at det kan bygges hytte på eiendommen.

Maud Thomassen eier "Renlivigen" på nordsiden av fjorden. Torbjørn Olsen eier "Måsebugten" på sørsiden. Grunnboken gir ikke uttrykk for det reelle eierforhold til eiendommene. Årsaken er at eiendommene ble forbyttet i forbindelse med overdragelsene til Peder Olsen og Berte Isaksen.

Formålet med å holde eiendommen "Måsebugten" utenom overdragelsen til Peder Olsen i 1939 av "Fjordbugt Søndre" med flere, var at den unntatte eiendom senere skulle overdras til Isaksen. Gårdsbruket på "Kobbeøra", som tilhørte Isaksen, ville derved bestå av sammenhengende eiendommer, ved at eiendommen beliggende mellom "Kobbeøra" og "Renlibugten" ble overført til dem. Eiendommen burde således av naturlige grunner tilhøre eieren av gårdsbruket på "Kobbeøra". Peder Olsen trodde ved inngåelsen av kjøpekontrakten i 1939 at den unntatte eiendom lå ved "Kobbeøra". Berte Isaksen trodde i 1940-41 at hun kjøpte eiendommen mellom "Kobbeøra" og "Renlibugten", som hun trodde het "Måsebugten", men som nå viser seg å hete "Renlivigen".

Ved en feiltakelse ble det brukt uriktig betegnelse på den eiendom som ble unntatt fra salget til Peder Olsen og som senere ble solgt til Berte Isaksen. All bruk av "Renlivigen" i ettertid viser at Berte Isaksen og hennes familie oppfattet seg å være eier av denne eiendom. Den vanlige oppfatning hos fjordfolket var at familien Olsen eide bukten på andre siden av fjorden, altså "Måsebugten", hvilket ble bekreftet av flere vitner.

Maud Thomassen har i alle fall hevdet eiendomsrett til "Renlivigen". Hun er således uansett eier av denne eiendom nå.

Familiene Isaksen og Thomassen har brukt "Renlivigen" på en slik måte som kreves for å kunne hevde eiendomsrett. Eiendommen ble brukt til dyrking av poteter og grønnsaker samt høsting av for. Den ble også brukt til sauesanking av andre med tillatelse fra Isaksen og Thomassen. Den faktiske bruks omfang og intensitet var slik at kravet om eksklusiv bruk er oppfylt. Eiendommen ble inngjerdet av familien Isaksen, og gjerdene bestod i en årrekke. Familienes bruk og inngjerding av eiendommen var synlig for familien Olsen.

Familien Olsen brukte aldri "Renlivigen". Peder Olsens pantsettelser av denne eiendom var ikke synlig for Isaksen eller Thomassen.

Familien Isaksen og Thomassen var i god tro med hensyn til sitt eie av "Renlivigen". Hevdstiden på 20 år ble påbegynt i 1940 da eiendommen ble overdratt til Berte Isaksen, eventuelt i 1952 da Maud Thomassen bosatte seg på gården, og senest i 1955 da gården ble overdratt til henne. Hevdstiden var således fullført av Maud Thomassen i 1960, 1972 eller 1975.

Maud Thomassen var iallfall i god tro med hensyn til sitt eie av "Renlivigen", selv om hennes mor ikke skulle ha vært det. Thomassen vil således alene ha hevdet eiendomsrett i 1972 eller 1975.

Hjemmelsforholdet til eiendommene slik det er registrert i grunnboken ble først avklart i slutten av 1980 årene eller i begynnelsen av 1990 årene. Det var Maud Thomassen som da gjorde henvendelse til Torbjørn Olsen om dette.

Kaianlegget som Torbjørn Olsen skulle oppføre i "Måsebugten" ble ikke påbegynt i 1970, men først noen år senere, antagelig i midten av 1970 årene. Det var ingen i familien Thomassen som stanset Olsen i arbeidet. Grunnen til at arbeidet ble stanset, var at det mellom Olsen og Jacobsen, som sammen skulle utføre arbeidet, oppsto uengihet om oppgjøret for bergelønn etter at de sammen hadde berget en båt som brant.

Det nedlegges slik påstand:

1. Herredsrettens dom punkt 1 og 2 stadfestes.

2. Torbjørn Olsen betaler sakens omkostninger for lagmannsretten til Maud Thomassen innen 14 dager fra dommens forkynnelse samt 12 % rente fra forfall og til betaling skjer.

Lagmannsretten skal bemerke:

Domstolen skal av eget tiltak undersøke om den har domsmyndighet i saken, jf domstolloven §36 første ledd. Dette gjelder også for tvistemålsloven regler om at anke er avhengig av tvistegjenstandens verdi. Det vises til tvistemålsloven §356 jf §358 jf §359.

Lagmannsretten antar at ankesaken gjelder formuesverdi under 20 000 kroner. Verdien av eiendomsretten til "Renlivigen" og "Måsebugten" blir å fastsette etter salgsverdi som jordbruks- og skogbrukseiendommer, idet det ikke kan ses å være naturlig å regne med annen bruk av eiendommene nå eller fremover i tiden. Utnyttelse av den ene eller begge eiendommer (som begge omfattes av vedtatt kommuneplan) til fritidsbebyggelse, vil være avhengig av offentlige tillatelser. Kvadratmeterprisen antas å være inntil 0,50 kroner for begge eiendommer. Salgsverdien blir for "Renlivigen" (som er omtrent 5 000 kvadratmeter) inntil 2 500 kroner og for "Måsebugten" (som er omtrent 20 000 kvadratmeter) inntil 10 000 kroner. Eiendommenes samlede salgsverdi blir således omkring 12 500 kroner.

Anken kan ikke fremmes uten samtykke av førstelagmannen, når anken gjelder formuesverdi under 20 000 kroner, jf tvistemålsloven §356. Ansøkning om samtykke til anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi er ikke fremsatt, jf tvistemålsloven §359. Saken skal likevel som regel fremmes, når hovedforhandling er påbegynt, selv om retten finner at den etter reglene om tvistegjenstandens verdi ikke er domsmyndig, jf tvistemålsloven §16 første ledd. Partene fikk under ankeforhandlingen anledning til å uttale seg vedrørende spørsmålet om tvistegjenstandens verdi.

Lagmannsretten finner at ankesaken uten hensyn til ankegjenstandens verdi bør fremmes i medhold av tvistemålsloven §16 første ledd. Det legges særlig vekt på at ankemotparten ikke på noe tidspunkt har fremmet krav om avvisning av ankesaken, at eiendommenes fremtidige formuesverdi vil overstige 20 000 kroner hvis annen utnyttelse herunder fritidsbebyggelse blir aktuelt, samt at det antas å ha betydelig interesse for sakens parter, med hensyn til den fremtidig utnyttelse av eiendommene, at det rette eierforhold avklares.

Tinglysingssystemet for fast eiendom, som har grunnlag i lov om tinglysing av 1935, har til formål å gi rettsvern for rettsstiftelser, altså beskyttelse mot andre rettsstiftelser i den samme eiendom. Grunnboken har rettslig troverdighet såvel positivt som negativt, slik at den som innretter seg i tillit til det grunnboken opplyser, ikke skal lide tap. Grunnbokens rettslige troverdighet omfatter ikke faktiske opplysninger. Tvist om fast eiendoms faktiske forhold reguleres av alminnelige formuerettslige regler. Det vises til Falkanger "Tingsrett" (4 utgave) særlig side 379, 397, 409, 410 431 og 433.

Lagmannsretten finner - i likhet med herredsretten - at eiendommene "Renlivigen" og "Måsebugten" ikke ble forvekslet eller forbyttet ved overdragelsene til Peder Olsen ved kjøpekontrakt i 1939 og skjøte i 1947 eller til Berte Isaksen ved skjøte av 1940. Bevisbedømmelsen bygges på flere forhold.

Peder Olsen var med i Spillingkommisjonen, som arbeidet med å avklare grunn- og eierforholdene på stedet, og som i 1921 kartla blant annet eiendommene "Renlivigen" og "Måsebugten" samt omkringliggende eiendommer. Dette viser at Peder Olsen i 1921 hadde kunnskap om også de omtvistede eiendommers belig genhet og eierforhold. Det er intet som tyder på at han senere hadde glemt eller misforstått dette da han i 1939/1947 ervervet eiendommene i Skillefjorden.

Det kan ikke ses å foreligge noen forhold vedrørende overdragelsene som klart kan tyde på at eiendommene ble forvekslet eller forbyttet. Intet i de fremlagte dokumenter viser at misforståelser kan ha foreligget. Heller ikke kan det ses å foreligge noen etterfølgende forhold som klart kan tyde på dette.

Folket som bodde i eller hadde tilknytning til Skillefjorden har gjennom årene hatt oppfatninger om hvem som eide hvilke eiendommer langs fjorden, herunder "Renlivigen" og "Måsebugten". Oppfatningene forstås å ha vært forskjellige og motstridende vedrørende eierforholdet til "Renlivigen" og "Måsebugten". Det kan ikke ses at den ene oppfatning var mer vanlig eller utbredt enn den andre. Dette innebærer at fjordfolkets rettsoppfatning vanskelig kan tillegges betydning.

Det hjemmelsforhold som ble registrert i grunnbøkene for "Renlivigen" og "Måsebugten" gav således uttrykk for det hjemmelsforhold som var riktig ved overdragelsene til Peder Olsen og Berte Isaksen. Deres rettsetterfølgere kan således bygge på at det eierforhold som er tinglyst er riktig.

Grunnboken utpeker nå Torbjørn Olsen som eier av "Renlivigen", etter at han har ervervet denne eiendom fra sine foreldre. Grunnboken utpeker fortsatt Berte Isaksen som eier av "Måsebugten". Men det er ikke bestridt at denne eiendom reelt tilhører Maud Thomassen, etter at hun har ervervet den fra sine foreldre, uten at dette er blitt tinglyst ennå.

Hevd av eiendomsrett til fast eiendom reguleres av lov om hevd av 1966. Hevd etter denne lovs bestemmelser er ikke fullført før 1 januar 1972, med mindre hevden hadde vært fullført tidligere etter reglene som gjaldt inntil lovens ikrafttreden 1 januar 1967, jf lovens §12. Den tidligere rettstilstand om hevd beskrives i Brækhus/Hærem "Norsk Tingsrett" side 569 følgende.

Lagmannsretten finner - i motsetning til herredsretten - under tvil at Maud Victoria Thomassen ikke har ervervet eiendomsrett til "Renlivigen" ved hevd. Dette begrunnes i flere forhold.

Familiene Isaksen og Thomassen har brukt "Renlivigen" i vesentlig omfang i tiden fra 1952, da Maud Thomassen med familie bosatte seg på gården, til 1976, da familien flyttet derfra, slik det beskrives i herredsrettens dom, hvortil vises. Særlig nevnes at eiendommen ble brukt til beite og slått, dyrking av poteter og grønnsaker, samt sauesanking. Familien Isaksen brukte "Renlivigen" tidvis også i årene før 1952. Berte Isaksens mann gjerdet da inn mye av eiendommen. Deres bruk av "Renlivigen" tiltok i omfang etter at Peder Olsen døde våren 1962. Sommeren 1962 ble jordet pløyet opp for første gang. Bruken avtok etter hvert fra slutten av 1960 årene.

Familien Olsen har aldri brukt "Renlivigen" i faktisk henseende. Peder Olsen har imidlertid ved flere anledninger disponert over eiendommen i rettslig henseende. Han pantsatte "Renlivigen" ved tre anledninger, i 1939, 1947 og 1952, vitende om at det var denne eiendom som han derved disponerte over. Han avgav 10 oktober 1958 grunnerklæring til Veivesenet for avståelse av grunn fra blant annet "Renlivigen" i forbindelse med byggingen av riksveien. Dette viser at Peder Olsen hele tiden oppfattet seg som rette eier av "Renlivigen".

Verken familien Olsen eller familien Isaksen/Thomassen har brukt "Måsebugten" i faktisk eller rettslig henseende. Torbjørn Olsen ville i første halvdel av 1970 årene lage bryggeanlegg på denne eiendom. Han besørget at det ble anlagt vei fra riksveien og ned til strandkanten om lag 30 meter nedenfor, ved at veivesenet, som utførte vedlikeholdsarbeider på riksveien, fylte stein som ble planert til vei. Han satte i gang med å oppføre bryggeanlegg, men dette arbeide ble avsluttet før bryggen var ferdig, og har aldri senere blitt fullført. Veien og den halvferdige bryggen har ikke vært brukt, verken av Olsen eller andre. Omstendighetene omkring stansingen av bryggearbeidet fremstår som uklare, særlig fordi partenes forklaringer om dette er uforenlige. Olsen har forklart at han ville bygge vei og brygge i "Måsebugten" fordi han oppfattet det slik at eierforholdet der var uklart, etter at det undertiden var blitt sagt både at bukten tilhørte dem og at den tilhørte almenningen, samt fordi han ønsket et kaianlegg med lett tilgjengelighet til veien, for frakting av fisk med bil til torget i Alta. Torbjørn Olsens kortvarige bruk av "Måsebugten" i forbindelse med vei- og kaibygging kan etter omstendighetene ikke ses å innebære at han gjennom tid hadde ment å være eier av "Måsebugten" i motsetning til "Renlivigen".

Lagmannsretten finner at familiene Isaksens og Thomassens bruk av "Renlivigen" ikke tilfredsstiller kravet om eksklusiv bruk for å kunne hevde eiendomsrett. Deres faktiske bruk av eiendommen har riktignok vært omfattende, særlig utover i 1950 årene og inn i 1960 årene. Peder Olsens rettslige disposisjoner ved pantsettelser til banken og grunnavståelse til veivesenet innebærer at han ved flere anledninger gjennom et langt tidsrom har utøvet grunneierbeføyelser av ikke uvesentlig betydning.

Lagmannsretten finner at familien Isaksens og Thomassens bruk av "Renlivigen" skjedde som en stilltiende villighet fra Peder Olsens side, så lenge han var eier av gården i Skillefjorden, inntil sønnen overtok i 1964. Peder Olsens stadige oppfatning om å være eier av "Renlivigen", som for ham kom til uttrykk gjennom pantsettelser og grunnavståelse, viser at han stilltiende aksepterte familiene Isaksens og Thomassens faktiske bruk av "Renlivigen". Det foreligger således tålt bruk (precario) for familien Isaksen og Thomassen, som hindrer hevd av eiendomsrett.

Torbjørn Olsen gjorde ved en anledning på midten av 1960 tallet Berte Isaksens mann og sønn oppmerksom på at deres bruk av "Renlivigen", som tilhørte ham, måtte opphøre. Dette skjedde i forbindelse med en hektisk samtale vedrørende fiskeplassen ute i fjorden som det hadde oppstått uenighet om. Olsen oppfattet det slik at bruken av "Renlivigen" avtok noe etter hvert. Men han grep ikke inn ved flere anledninger. Lagmannsretten finner at familien Thomassens fortsatte bruk av "Renlivigen" skjedde etter stilltiende samtykke av grunneier og at det fortsatt forelå tålt bruk, som hindrer hevd av eiendomsrett.

Lagmannsretten finner at Berte Isaksen ikke var i aktsom god tro med hensyn til å skulle ha eiendomsrett til "Renlivigen". Berte Isaksen kan ikke ses å ha hatt noe klart forståelig grunnlag for sin subjektive oppfatning om at hun i 1940-1941 ervervet eiendommen "Renlivigen" og ikke "Måsebugten". Ingen dokumenter som er fremlagt kan underbygge dette. Den steinen som Berte Isaksen kalte for "måsesteinen", og som i mange år lå i strandkanten i "Renlivigen", kan heller ikke underbygge dette. Behovet for og ønsket om å eie eiendommen beliggende mellom "Kobbeøra" og "Renlibugten", der familien Isaksen hadde sitt gårdsbruk, kan i seg selv ikke gi grunnlag for oppfatningen om å eie denne eiendom. Dersom Isaksen oppfattet eierforholdet som tvilsomt, hadde hun foranledning til å bringe klarhet i dette. Familien Olsen reiste aldri noen innvending overfor Berte Isaksen, mens ektefellene Isaksen eide gården, mot familiens bruk av eiendommen. Dette kan naturligvis gjennom årene ha bestyrket Berte Isaksens subjektive oppfatning om å være eier av denne eiendom.

Lagmannsretten finner at heller ikke Maud Thomassen var i aktsom god tro med hensyn til å ha eiendomsrett til "Renlivigen". Maud Thomassen trodde at hun overtok eiendomsretten også til den eiendom som lå mellom "Kobbeøra" og "Renlibugten", fordi foreldrene ofte hadde fortalt at hennes mor Berte var eier av denne eiendom, som de kalte for "Måsebugten". Hun tenkte at navnet hadde sammenheng med "måsesteinen" i strandkanten.

Maud Thomassen hadde foranledning til å avklare eierforholdet vedrørende de eiendommer som hun i 1955 overtok etter sine foreldre. Registerbetegnelsen i grunnboken burde ha vakt oppmerksomhet, idet dagjeldende matrikkelnummer viste at "Måsebugten" hadde løpenummer 19, mens "Kobbeøra" hadde 5 og "Renlibugten" hadde 3. At den mellomliggende eiendom tilsynelatende skulle ha avvikende løpenummer, burde ha foranlediget nærmere undersøkelse av eierforholdet.

Konklusjonen blir at Torbjørn Olsen eier gnr 44 bnr 35 "Renlivigen" og at Maud Thomassen eier gnr 47 bnr 4 "Måsebugten" i

Alta kommune. Maud Thomassens krav om det motsatte eierforhold har ikke ført frem, verken på grunnlag av forbytting i forbindelse med grunnervervene eller eiendomshevd.

Anken har ført frem. Maud Thomassen har tapt ankesaken fullstendig og skulle etter hovedregelen erstatte Peder Olsens saksomkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd. Lagmannsretten finner dog at unntaksregelen i §172 annet ledd bør gis anvendelse, slik at hver part bærer sine omkostninger. Saken har vært så tvilsom, at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part å la den komme for retten. Tvilen gjelder såvel den faktiske som rettslige bedømmelse av spørsmålet om hevd av eiendomsrett, nærmere bestemt vilkårene om eksklusiv bruk, tålt bruk, samt god tro. Hevdsspørsmålet har vært det som partene har viet mest oppmerksomhet i saken.

Maud Thomassen har tapt saken fullstendig også for herredsretten, hensett til lagmannsrettens materielle resultat, og skulle derfor etter hovedregelen erstatte Torbjørn Olsens saksomkostninger for herredsretten, jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd. Lagmannsretten finner dog at unntaksregelen i §172 annet ledd bør gis anvendelse, slik at hver part bærer sine omkostninger. Saken har vært så tvilsom, at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part å la den komme for retten, og det vises til begrunnelsen ovenfor.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning :

1. Torbjørn Olsen eier eiendommen gnr 47 bnr 35 "Renlivigen" i Alta kommune.

2. Maud Victoria Thomassen eier eiendommen gnr 47 bnr 4 "Måsebugten" i Alta kommune.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for lagmannsretten eller herredsretten.