LH-1998-178
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-09-24 |
| Publisert: | LH-1998-00178 |
| Stikkord: | Jordskifte |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ofoten jordskifterett nr. 95-11 - Hålogaland lagmannsrett LH-1998-00178. Anket til Høyesterett, lagmannsrettens kjennelse stadfestet, HR-1998-00725K . |
| Parter: | Ankende part: Kristine Jakobsen, (Prosessfullmektig: Advokat Cato Helstrøm). Ankemotpart: Anna Eriksen, (Prosessfullmektig: Advokat Bjørg Haavorstad). |
| Forfatter: | Lagdommer Peter M. Sellæg, Kst. lagdommer Eilif Nordahl, Ekstraordinær lagdommer Willy Haugli |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §356, §358, §16, §180, Jordskifteloven (1979) §62 |
Saken gjelder tvist om grensen mellom gnr 51 bnr 1 og gnr 51 bnr 2 i Tysfjord kommune. Tvisten knytter seg til et utmarksområde som strekker seg fra sjøen i Hellemofjorden og oppover fjellet til Tømmervikvatnet.
Den 9. september 1995 fremmet Anna Eriksen, eier av gnr 51 bnr 2, krav om grensegang i forhold til Kristine Jakobsen, eier av gnr 51 bnr 1. Bakgrunnen for kravet var at Magnus Jakobsen, sønn til Kristine Jakobsen, hadde bygget en gamme ved Tømmervikvatnet. Anna Eriksen mente gammen sto på hennes eiendom. Kristine Jakobsen mente at gammen stod på egen grunn, og at bnr 1 og 2 ikke hadde felles grense i området.
Ofoten jordskifterett avsa 29. oktober 1997 dom i tvisten med slik slutning:
1. Grensa mellom gnr 51 bnr 1 og 2 i Tysfjord kommune skal gå fra kors i fjell ved sjøen i Hallarvika i rett linje til grensemerke nr 4 i grensa mot Gressvik, gnr 45, avmerket og beskrevet i sak nr 10/1986 ved Ofoten jordskifterett.
2. Dommen er enstemmig.
3. I medhold av jordskifteloven §62 annet ledd settes dommen til forhånds påanke straks.
Dommen innebar at bnr 1 og bnr 2 ble ansett for å ha felles grense i det aktuelle området, og at bnr 2 var eier av en teig med areal på omlag 300 dekar.
Om saksforholdet for øvrig vises det til dommen.
Kristine Jakobsen, eier av gnr 51 bnr 1, har i rett tid påanket dommen. Anna Eriksen, eier av gnr 51 bnr 2, har tatt til motmæle.
Ankeforhandling ble holdt på Drag i Tysfjord 1. og 2. september 1998. William Knutsen møtte på vegne av Kristine Jakobsen og ga forklaring. Anna Eriksen møtte og ga forklaring. Det samme gjorde hennes ektefelle Einar Eriksen. Videre ble det avhørt 6 vitner og foretatt befaring av tvisteområdet. For øvrig ble det foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Kristine Jakobsen har i hovedsak anført:
Gården "Tømmervik" (gnr 51) ble ved en offentlig utskiftningsforretning avholdt 17. august 1886, delt i tre eiendommer. Ved delingen ble "Bjerklund" (nåværende bnr 1) og "Vollan" (nåværende bnr 2) gitt særskilte utmarksteiger. "Bjerklund" fikk Hallervigteigen og "Vollan" fikk Storurteigen. Forretningen fra 1886 fastsetter grensen for Hallervigteigen mot Storurteigen og grensen "gaar fra Kryds i Berg ved Søen lidt nord for Svenskperlæger i ret Linie og Retning O over Kryds i en stor Sten og Kryds i Berg til Snaufjeldet". Denne beskrivelsen angir grensen for bnr 1 i det aktuelle området.
Grensen mellom bnr 2 og bnr 8 fremgår av en skylddelingsforretning avholdt 18. juli 1942. Forretningen nevner ikke grensen mot nr 1, og det er motstrid mellom de to forretningene. Lagmannsretten må imidlertid bygge på 1886forretningen og denne forretningens grensebeskrivelse.
"Svenskperlæger" er stedet hvor svensken Per hadde sin leir. Stedet er påvist fra Kristine Jakobsens side, og Anna Eriksen har ikke påvist noe annet sted. Videre ble det under befaringen funnet kryss som samsvarer med kryssene nevnt i 1886- forretningen.
Jordskifteretten må ha vært i tvil om grensen siden retten foretok en korrigering i forhold til partenes påstander. Det kan imidlertid ikke tas utgangspunkt i 1942-forretningen, og Kristine Jakobsens grensepåstand er den mest nærliggende forståelsen av grensen.
For øvrig har Kristine Jakobsen forholdt seg til grensebeskrivelsen fra 1886. Hun har ansett seg som eier av området, og hun har brukt området i større utstrekning enn Anna Eriksen. Det er satt opp gamme, foretatt vedhugst og for øvrig høstet av naturressursene. Hun har under enhver omstendighet ervervet eiendomsrett til arealet i kraft av hevd og alders tids bruk.
Det omtvistede arealet utgjør omlag 300 dekar og kravet til ankesum må anses oppfylt. Lagmannsretten bør være tilbakeholden med å nekte fremmet jordskiftesaker. Man kan ikke bare se på en matematisk verdi. Det må ses hen til en fremtidig bruk og utvikling av arealet.
Det er lagt ned slik påstand:
1. Gnr 51 bnr 1 grenser mot gnr 51 bnr 2 etter en grense i påvist kors i fjell, nord for Storhompen og går over påvist kors ca 70 meter lenger opp til grense mot gnr 45 Gressvik påtreffes.
2. Kristine Jakobsen tilkjennes saksomkostninger.
Anna Eriksen har i hovedsak anført:
Jordskifteretten har lagt utskiftningsforretningen fra 1886 til grunn for sin avgjørelse. Ved skylddelingsforretningen i 1942 ble bnr 8 utskilt fra bnr 2. Forretningen innebar at bnr 2 beholdt en del av Storurteigen beliggende mellom bnr 8 og Hallervigteigen tilhørende bnr 1.
Det økonomisk kartverket har riktig angivelse av grensene for den delen av Storurteigen som tilhører bnr 2. Bnr 2 har grense mot bnr 8 og mot Hallervigteigen tilhørende bnr 1. Det økonomiske kartverket viser hvor mange kryss man har funnet. Mellom bnr 1 og bnr 2 har man ikke funnet noen kryss, men man har likevel ikke vært i tvil om grensen. 1886-forretningen beskriver grenselinjene for Storurteigen. Beskrivelsen stemmer med hva man iakttok ved befaringen og støtter påstandslinjen fra Anna Eriksen. 1942-forretningen beskriver ingen grenselinje mot bnr 1, og den totale beskrivelsen i de to forretningene samsvarer med hva man iakttok på befaringen. De kryss som Kristine Jakobsen mener angir grensen for bnr 1, angir grensen mellom bnr 2 og bnr 8, jfr. 1942-forretningen.
Det foreligger en total usikkerhet med hensyn til hvor "Svenskperlæger" befinner seg. Historiske dokument gir ingen opplysninger om stedet, og det påviste sted viste ingen tegn på at det hadde stått en gamme her.
Ingen av partene har kunnet dokumentere noen utstrakt bruk av området, men i 1988 foretok Anna Eriksen vedhugst i tvisteområdet. Kristine Jakobsen protesterte ikke mot hugsten. I de senere år har det vært lite høsting av naturressurser. Kristine Jakobsen har ikke gjort noen større bruk av området, og hun kan ikke ha ervervet noen eiendomsrett ut fra hevd eller alders tids bruk.
Anna Eriksen har godtatt jordskifterettens avgjørelse og tvisten for lagmannsretten omfatter omlag 300 dekar. Det er en ren grensetvist og formuesverdien er mindre enn kr 20 000,-. Det må foretas en ren verdivurdering, men under enhver omstendighet kan en bruksverdi ikke være særlig høy. Selv om man hadde ansett hele området som produktiv skogsmark, vil man vært langt under kr 20 000,-.
Det er lagt ned slik påstand:
Prinsipalt:
Ankesaken avvises.
Subsidiært:
Ofoten jordskifteretts dom stadfestes.
I begge tilfeller:
Kristine Jakobsen dømmes til å betale sakens omkostninger.
Lagmannsretten er kommet til at anken må avvises idet kravet til ankesum ikke er oppfylt.
På bakgrunn av den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse i Rt-1990-352, har lagmannsretten ikke funnet grunnlag for å avvise anken under saksforberedelsen. Ankeverdien skal vurderes ut fra den samlede økonomiske verdi tvistegjenstanden har for den ankende part, og den ankende parts oppgave skal legges til grunn med mindre den finnes å være "påtagelig uriktig". Etter å ha avholdt ankeforhandling og foretatt befaring, er lagmannsretten imidlertid kommet til at verdien av den omtvistede areal åpenbart er mindre enn kr 20 000,-.
Jordskifterettens dom innebar at bnr 1 og bnr 2 ble ansett å ha felles grense i det aktuelle området, og at Anne Eriksen ble ansett som eier av en teig på omlag 300 dekar. Påstanden fra Kristine Jacobsen må forstås slik at hun mener å ha eiendomsretten til teigen i sin helhet. Ankegjenstanden er således det areal som teigen utgjør.
Teigen ligger i Hellemofjorden. Den har en forholdsvis kort strandlinje og strekker seg fra sjøen og oppover fjellet til man møter grensen mellom gnr 51 "Tømmervik" og gnr 45 "Gressvik". Grensen mot "Gressvik" ligger mellom 400 og 450 meter over havet, og på samme høyde ligger Tømmervikvatnet. Fra Tømmervikvatnet renner det ei elv - Hallarakerelva - gjennom teigen og ned i Hellemofjorden. Teigen kan nås ved bruk av båt over Hellemofjorden, men man kan også gå over fjellet fra Tømmervik. Det er imidlertid ingen fastboende i Tømmervik og stedet har ikke veiforbindelse med omverdenen.
I de nedre deler av teigen mot sjøen vokser det noe skog, hovedsakelig furu og bjørk. En begrenset del av dette kan anses som produktiv skogsmark, mens den øvrige del må betegnes som skrapmark. For øvrig er terrenget bratt og ulendt, og kostnadene med å ta ut virke må antas å være betydelige. Den hugst som skal ha vært foretatt i de senere tiår, synes også beskjeden og begrenset til å dekke husbehov. Anna Eriksens ektefelle foretok i 1988 noe vedhugst nær sjøen, og ved befaringen kunne man se spor av denne. Veden ble imidlertid først fraktet bort fra teigen i 1990, og lagmannsretten fikk inntrykk av at både hugsten og den etterfølgende båtfrakt av veden var sterkt arbeids- og tidkrevende. Bruk av større skogsredskap er utelukket på grunn av terrenget, og befaringen viste med tydelighet at det kan være tungt å ta seg frem. I den forbindelse bemerkes at teigen ikke har noen naturlig båtstø og at det ved ugunstige vindretninger kan være ugreitt å ta seg i land.
De øvre deler av teigen består av snaufjell, og ser man bort fra skogsvirket i de nedre delene, er teigens bruksmuligheter knyttet til tradisjonelle utmarksaktiviteter som jakt, fiske og bærplukking. Ut fra hva som fremkom under ankeforhandlingene, har imidlertid denne type aktiviteter hatt et beskjedent omfang i de siste tiår. Så vidt skjønnes er det fritt fiske i Tømmervikvatnet og lagmannsretten forstår det slik at bærplukking og andre utmarksaktiviteter fortrinnsvis har vært drevet i områder som ligger nærmere Tømmervik enn den aktuelle teigen. Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for at teigen har særskilte kvaliteter i forhold til utøvelse av vanlige utmarksaktiviteter.
Selv om Hellemofjorden i sin alminnelighet har kvaliteter i forhold til fiske, fangst og friluftsliv kan teigen ut fra beliggenhet og beskaffenhet ikke anses særskilt attraktiv for hyttebygging etter en objektiv norm. Det er ikke fremlagt dokumentasjon for at det foreligger planer om en slik utnyttelse og om at en slik utnyttelse vil bli godtatt av offentlige myndigheter. Ut fra befaringen har lagmannsretten et klart inntrykk av at andre steder langs Hellemofjorden er langt mer attraktive for hyttebygging. Under befaringen passerte man Tømmervik, hvor det i den senere tid er oppført hytter, og sett fra sjøsiden virket Tømmervik langt mer velegnet for hyttebygging enn det omstridte området.
Etter en samlet vurdering av teigens beliggenhet og beskaffenhet finner lagmannsretten at verdien av det samlede areal ligger klart under kr 20 000,-. Verdien av muligheten til å utøve utmarksaktiviteter på arealet må anses svært beskjeden, og verdien av arealet som skogsmark, må anses liten. Som før nevnt kan bare en begrenset del av det skogsbevokste arealet anses som produktiv skogsmark, og i tillegg vil kostnadene ved å ta ut virke være betydelige.
Tvistemålsloven §16 jfr. §358 gir retten adgang til å fortsette ankeforhandlingen og pådømme saken, selv om det viser seg at den etter de alminnelige regler om ankegjenstandens verdi ikke skulle vært domsmyndig. På bakgrunn av de krav som det etter avgjørelsen i Rt-1990-352 må stilles til begrunnelsen for å tilsidesette den ankende parts verdivurdering, vil lagmannsretten ofte ikke ha tilstrekkelig grunnlag for å avvise anken under saksforberedelsen. I jordskiftesaker skjer det ikke sjelden at retten etter befaring må konstatere at kravet til ankesum ikke er oppfylt. En liberal praksis med å fremme saken til realitetsavgjørelse kan medføre fare for at lovens krav om ankesum blir uthult og gi foranledning for parter og prosessfullmektiger til å inngi urealistiske verdioppgaver. I et tilfelle som dette - hvor retten så seg nødt til å foreta befaring for å klargjøre arealets beskaffenhet - finner lagmannsretten at adgangen til å fremme saken til realitetsavgjørelse ikke bør benyttes.
I medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilkjennes Anna Eriksen fulle saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten har vurdert, men ikke funnet tilstrekkelig grunn til å anvende unntaksbestemmelsen. Beløpet fastsettes i henhold til omkostningsoppgave fra advokat Bjørg Haavorstad til kr 40 271,-, hvorav kr 33 300,- er salær.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Anken avvises.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kristine
Jakobsen 40 271,- - førtitusentohundreogsyttien - kroner til
Anna Eriksen.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.