LH-1998-197
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-10-12 |
| Publisert: | LH-1998-00197 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sør-Troms jordskifterett nr. 98-132 - Hålogaland lagmannsrett LH-1998-00197. |
| Parter: | Ankende part: Willy Steinsvik. (Prosessfullmektig: Advokat Tor N Rekve). Ankemotpart: Jon R Sørfosbog, Margot Johansen, Arnfinn Eriksen. (Prosessfullmektig: Advokat Olav Eriksen). |
| Forfatter: | Aage Thor Falkanger. Bjørnar Stokkan. Arne Kirkerud |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §15, §180, §356, Jordskifteloven (1979) §62 |
Saken gjelder eiendomsrett til et fjellområde på ca 1000 da.
Gården Sørstraumen (gnr 26 i Sørreisa kommune) har eksistert i så lang tid tilbake som de historiske kilder makter å kaste lys over. Eiendommen grenset opprinnelig i sør og øst mot Kongens allmenning. I året 1796 ble det gitt rydningsseddel på plassen Sørforsbogen, som lå i allmenningen rett sør for Sørstraumen. Eiendommen ble skyldsatt den 2 juli 1816. Grensene ble da fastlagt slik:
«Grændserne for Pladsen bleve bestemt og vedtagne saaledes: på østre side: Tømmer-Elven; paa nordre Side: fra Udløbet i Tømmer-Elven af en deri nedrindende liten bæk, langs efter Bækken op efter en dyb Dal til midt for en ovenfor værende brat Ryg eller Bakke, over paa hvilken blev i en der staaende temmelig stor fersk Bierk udhugget et x på tvende Sider, hvorfra videre i lige Linie opefter til den saakaldte Lyshaug; på vestre Side: En lige Linie fra benevnte Lyshaug til højeste Tuve eller Pynt paa Fjeldet, kaldet Knausen, og herfra videre til en Elv, kaldet Middags-Elven, i Middags-Skaret; og paa søndre Side: Middagselven fra bemeldte Skar af og nedefter til Tømmer-Elven, hvori hin udløber.»
Kongens allmenning grenset etter dette mot Sørforsbogens søndre grense. Idag har Sørforsbogen gnr 24.
I 1829 ble det gitt rydningsseddel på Sørforsli (gnr 23). Plassens grenser ble i utstikningsforretning av 4 juli 1842 fastlagt slik:
«Grændserne for denne Plads blev saaledes bestemt: den begrændses paa østre Side af Tømmerelven, paa søndre Side op til høieste Fjeld, og paa vestre og nordre Side er Middagselven naturlig grændse.»
Den 11 september 1847 ble det holdt skyldsetningsforretning over Sørforsli. Det kan ut ifra skyldsetningsdokumentet virke som om eiendommen også ble skyldsatt 4 juli 1842, men at man på grunn av navneforveksling måtte gjøre dette på nytt. Noen slik skyldsetningsforretning fra 1842 gjenfinnes ikke i sakens dokumenter. I skyldsetningen fra 11 september 1847 er plassens grenser beskrevet slik:
«Mod Nord: Middags-Elven, mod Øst og Syd: Tømmer-Elven og mod Vest: høieste Middagsskaret.»
I 1976 behandlet Senja jordskifterett en tvist om grensen mellom Sørstraumen (gnr 26) og Sørforsbogen (gnr 24). Jordskifteretten kom til at grensen fra Lyshaugen skulle gå videre til Tuva (høyde 559/552 m) og deretter i rett linje til utspringet for Middagselven i Middagsskaret. Av premissene fremgår det klart at retten med Middagsskaret mente det punkt mellom høyde 893 m (Middagsfjellet) og Storlifjellet som lå lavest, og at man med Middagselven siktet til den søndre streng av de bekker som renner ned mot Sørforsli.
Jordskifterettens kjennelse ble påanket til lagmannsretten forsåvidt gjaldt den nedre del av grensen. Lagmannsretten kom til samme resultat som jordskifteretten. Ingen fra gnr 23 var part eller tilstedeværende under forhandlingene for jordskifteretten eller lagmannsretten.
Den 17 september 1997 behandlet Sør-Troms jordskifterett tvist mellom gnr 26, gnr 24, gnr 29 og gnr 23 om eiendomsrett i Middagsfjellet. Det ble avsagt dom med slik slutning:
«1. Grensen mellom gnr 26 og gnr 24 skal i henhold til grensebeskrivelsen i grensegangssak nr 22/75 og 26/76 gå fra oppmuret varde på Tuva eller Knausen med retning 231 g i rett linje 28,8 m til kors i berg, og videre ca 480 m til nedsatt merkestein. Fra sistnevnte stein skal grensen gå i rett linje til toppen av Middagsskaret hvor grensen støter mot gnr 23 og gnr 29.
Grensen er avmerket på vedlagte kartskisse (grensepåstanden fra gnr 24 og gnr 26).
2. Dommen settes til forhåndspåanke i henhold til jordskiftelovas §62 annet ledd.»
Willy Steinsvik innga i rett tid anke til Hålogaland lagmannsrett. Anken var rettet mot i alt 21 personer, slik rettsboken viser. Tilsvar ble inngitt i rett tid fra Jon Sørforsbog (gnr 24/3-4), Margot Johansen (gnr 26/1) og Arnfinn Eriksen (gnr 26/28). De øvrige ankemotpartene innga ikke tilsvar.
Ankeforhandlingen ble avholdt på Finnsnes 19 og 20 september 2000. Det ble foretatt befaring av eiendommen. Det ble videre fremlagt dokumentasjon og avgitt vitne- og partsforklaring slik rettsboken viser.
Anken mot øvrige grunneiere enn de som innga tilsvar, ble trukket under den ankende parts innledningsforedrag. Ankesaken er for deres vedkommende hevet i egen kjennelse.
Willy Steinsvik gjorde i hovedtrekk gjeldende:
Anken gjelder en formuesverdi på over 20.000 kr. Retten må legge den ankende parts opplysninger til grunn, med mindre de er klart eller påtagelig uriktige, jf Rt-1990-352. Det må særlig ses hen til avkastningen utleie til jakt kan gi, samt arealets beiteverdi.
Jordskifteretten har i for stor grad lagt vekt på skyldsetningsdokumentene fra 1816 og 1847, særlig dokumentenes bruk av ordet skar. Jordskifteretten har dessuten tillagt avgjørelsen fra 1977 en vekt den ikke fortjener, særlig hensett til at Willy Steinsvik ikke var varslet om saken, og at jordskifteretten den gang ikke foretok befaring lenger enn til Lyshaugen. Andre relevante dokumenter berøres ikke av jordskifteretten.
Skyldsetningsforretningen av 1816 er tolket uriktig. Hverken rydnings- eller skyldsetningsmennene var på denne tiden interessert i de arealer som lå over skoggrensen. Presise formuleringer ble derfor sjelden brukt. Det er derfor ikke grunnlag for en slik ordlydsfortolkning som jordskifteretten har foretatt. Det må foretas en totalvurdering av naturforhold, topografi og de enkelte plassers behov.
Under et slikt perspektiv blir det klart at Middagselven er den nordre elvestreng under Middagsfjellet. Dette forklarer også at Middagselven har det navnet den har. Synspunktet underbygges videre av at man på Sørforsli har benevnt hele ryggen fra høyde 893 m og sørover som Middagsskaret. Dette gir en rimelig forklaring på uttrykket «høieste Middagsskaret» som anvendes i skyldsetningsforretningen av 1847. Det vises endelig til at Reinbeitekommisjonens kart av 1913 trekker eiendomsgrensen opp mot høyde 893 m.
Det ble lagt ned slik påstand:
«1. Grensen mellom Willy Steinsvik gnr 23/4 i Sørreisa, Jon R. Sørforsbog gnr 24/3-4 i Sørreisa, Margot Johansen gnr 23/1 i Sørreisa, Arnfinn Eriksen gnr 26/68 i Sørreisa går etter Middagselvens nordre løp til vannskillet mot Skardalen i høyde 893 på gradteigskartet for Sørreisa, jf vedlagte kartskisse.
2. Jon R. Sørforsbog, Margot Johansen og Arnfinn Eriksen dømmes insolidum til å betale saksomkostninger til Willy Steinsvik med 12 % rente fra forfall til betaling skjer.»
Jon Sørfosbog, Margot Johansen og Arnfinn Eriksen gjorde i hovedtrekk gjeldende:
Det må ved vurderingen av ankegjenstandens verdi, tas utgangspunkt i et differanseprinsipp. Willy Steinsviks gård blir ikke verdt 20.000 kr mer dersom han tilkjennes det omstridte arealet.
Retten må ta utgangspunkt i skyldsetningsforretningen fra 1816, fordi det var da grensen ble fastlagt. Det er ikke grunn for å fravike ordlyden i skylsetningsforretningen. Det vises til at skar er et presist begrep. Videre vises det til at man bare ser den søndre elvestreng fra Sørforsbogen. Selv om man bare tar i betraktning utstikningsforretningen av 1842 og skyldsetningsforretningen av 1847, kommer man til samme resultat. Den alminnelige oppfatning har vært at Middagselven er den søndre elvestreng.
Det ble lagt ned slik påstand:
«1. Prinsipalt: Anken avvises.
2. Subsidiært: Jordskifterettens dom stadfestes, slik at pkt 1 i slutningen vedrørende grensene mellom gnr 24/3-4, gnr 26/1-68 og gnr 23/4 presiseres slik: Grensen følger Middagselven til den møter linjen fra Tuva (høyde 559) til Middagsskaret, og følger deretter denne linjen.
3. I begge tilfelle: Willy Steinsvik dømmes til å betale ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten.»
Lagmannsretten skal bemerke:
En forutsetning for å realitetsbehandle anken, er at ankegjenstandens verdi ikke er under 20.000 kr, jf tvistemålsloven §356. Ved fastsettelsen av verdien legges den ankende parts oppgave til grunn, med mindre retten finner at den er uriktig, jf tvistemålsloven §15. Ved vurderingen skal retten utvise et romslig skjønn. Bare dersom angivelsen fremtrer som klart eller påtagelig uriktig, kan oppgaven underkjennes og anken avvises, jf Schei, Tvistemålsloven side 135, Rt-1990-352 og Rt-1995-1570. Den ankende part har særlig pekt på at arealets betydning for jakt og beite, gir det høyere verdi enn 20.000 kr. Lagmannsretten kan etter ankebehandling med befaring, ikke se at det er grunnlag for å fravike den ankende parts anførsler på dette punkt.
Lagmannsretten går etter dette over til å behandle sakens realiteter.
Saken gjelder grensen mellom gnr 23 på den ene siden og gnr 24 og 26 på den andre. Jordskifteretten har i sin slutning først og fremst fastlagt grensen mellom gnr 24 og gnr 26. Grensen for gnr 23 er i slutningen bare uttrykkelig nevnt i første punkt annen setning. Denne formuleringen gjelder bare den aller øverste delen av grensen. Men slutningen må tolkes på bakgrunn av premissene i kjennelsen. Og det er da ikke tvil om at slutningen må forstås slik at retten avsa kjennelse for at grensen for gnr 23 skal følge den linje som ankemotpartene nedla påstand om for jordskifteretten, og som parten har presisert nærmere i sin påstand for lagmannsretten. I den videre behandlingen legges denne tolkningen til grunn.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som jordskifteretten.
Det helt sentrale dokument i saken er utskrift av skyldsetningsforretningen av 2 juli 1816. Denne skyldsetningen fastla grensen for Sørforsbogen mot Kongens allmenning i sør. Dersom grensen for Sørforsbogen etter denne skyldsetningen har blitt forskjøvet mot nord, må det ha et rettsgrunnlag, f eks rettshandel, hevd, alders tids bruk eller alminnelig ekstinksjon. Noe slikt rettsgrunnlag er ikke påberopt, og det er heller ikke holdepunkter for det. Det skal i denne forbindelse bemerkes at rimelighetsbetraktninger knyttet til hvilke arealer som bør ligge til Sørforsli, er uten betydning.
Tolkningen av skyldsetningsforretningen fra 1816 er således helt avgjørende.
En objektiv forståelse av ordlyden tilsier at grensen ble trukket opp til det laveste punktet mellom høyde 893 m og Storlifjellet. Uttrykkene «Middagsskaret"og «fra bemeldte Skar af» gir språklig sett anvisning på dette punktet. Et skar er det laveste punkt i terrenget mellom to høyder.
Det er ikke grunnlag for å anta at skyldsetningsmennene tilla uttrykkene en annen betydning. Ordet skar hadde samme betydning den gang som idag. Det må antas at formuleringene var valgt etter overveielse. Det er riktig at beskrivelser av eiendomsgrenser i og mot fjellet ofte var unøyaktige i Nord-Norge. Særlig gjaldt dette bruken av det upresise begrepet «høieste fjell». Men i nærværende sak er det ikke brukt noe upresist begrep. Det er brukt det helt presise begrepet skar.
I forlengelsen av dette skal påpekes: Når uttrykket høyeste fjell er upresist, har det sammenheng med at avstiknings- eller skyldsetningsmennene sjelden gikk opp grensen i høyfjellet. De begrenset sin befaring til de verdifulle områdene i lavlandet. Derfor er det ofte tvilsomt om høyeste fjell er vannskille eller om det er det høyeste fjell man ser fra gården. Slik ligger saken ikke an her. Det fremgår ikke uttrykkelig av utskriften til skyldsetningen, men det er god grunn til å anta at selve forretningen ble avholdt på plassen Sørforsbogen. Fra denne plassen kunne lagmannsretten under befaringen, konstatere at man har god utsikt til skaret mellom høyde 893 m og Storlifjell. Fra Sørforsbogen fremstår dette punktet som et klart skar, slik ordet anvendes i alminnelig språkbruk. Videre kunne man fra samme plass bare se en av de elvestrengene som renner ned fra fjellmassivet, nemlig den søndre. Fra Sørforsbogen får man det klare inntrykk at denne elvestrengen ender opp i selve skaret. Dette inntrykket bestyrkes for øvrig dersom man forflytter seg opp i fjellet, bortsett fra at man der ser at den ikke når helt opp i skaret.
De begivenheter som har inntrådt i tiden etter 1816 har bare relevans i den grad de kan kaste lys over tolkningen av den nevnte skyldsetningsforretning. I den grad senere skyldsetningsdokumenter skulle stå i motstrid med forretningen fra 1816, må den siste gå foran.
Sørsforslis behov og hva som naturlig burde ligge til denne plassen, er uten betydning. Sørforsli ble ryddet mange år etter 1816, og det er ikke grunnlag for å tro at skyldsetningsmennene fra 1816 hadde denne fremtidige plassen i tankene.
Den avstikningsforretning som 4 juli 1842 ble avholdt for plassen Sørforsli, tyder ikke på at 1816-forretningen skal tolkes på annen måte enn gjort ovenfor. Det heter her at Middagselven er naturlig grense på vestre og nordre side, og det er ikke grunnlag for å anta annet enn at Middagselven er den søndre elvestreng.
Heller ikke skyldsetningsforretningen fra 1847 for Sørforsli kan lede til noe annet. Uttrykket «høieste Middagsskaret» kan vanskelig referere seg til høyde 893 m. En slik forståelse ville ha vært i direkte strid med normal språkbruk. Grunnen til at man har brukt adjektivet «høieste», har utvilsomt vært for å avgrense mot vest - hvilket for øvrig uttrykkelig fremgår av utskriften. Poenget med formuleringen er altså at grensen for Sørforsli mot gnr 29 i vest, skulle gå ved vannskillet i skaret.
Fra Sørforsli fremtrer den nordre elvestreng tydeligere enn fra Sørforsbogen. Det er derfor ikke urimelig å anta at det blant folk på Sørforsli - i motsetning til på andre plasser - har dannet seg den oppfatning at nordre elvestreng er Middagselven. Men dette er uten interesse for utfallet av saken. Navneforståelsen på Sørforsli i moderne tid kaster ikke lys over hva skyldsetningsmennene i 1816 oppfattet som Middagselven.
Heller ikke størrelsen på vannføringen i de to alternative elvestrengene er av betydning. Som nevnt var skyldsetningsmennene i 1816 ikke så langt opp i fjellet. Deres benevnelse av den ene elvestrengen som Middagselven, var derfor ikke et resultat av størrelsen på vannføringen.
Lagmannsretten kan ikke se at Reinbeitekommisjonens kart fra 1913 - eller de vitneforklaringene som kommisjonen opptok - er egnet til å kaste lys over grensen som ble trukket i 1816. Kommisjonens primære oppgave var ikke å trekke grenser mellom private eiendommer, og presisjonsnivået er for svakt til å kunne vektlegges.
Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms uttalte i sak nr 1/1994 (Kampen/Hjerttind):
«Høyeste «Middagsskaret» er noe upresist idet eiendommens vestgrense åpenbart er lengre enn det som naturlig hører til Middagsskaret, men det gir i hvert fall beskjed om at eiendommen gikk til vannskillet mot Skardalen i området nordvest for Storlifjellet.»
Lagmannsretten kan ikke se at denne uttalelsen gir grunnlag for å trekke grensen slik Steinsvik har anført. For det første var det ikke Utmarkskommisjonens mandat eller hensikt å trekke grensen mellom Sørforsli på den ene side og Sørforsbogen og Sørstraumen på den andre. For det annet har Utmarkskommisjonen bare forholdt seg til avstiknings- og skyldsetningsforretningene fra 1842 og 1847. Skyldsetningsforretningen fra 1816 - som er det primære rettsgrunnlag for den omstridte grense - er ikke nevnt. For det tredje er det uklart hva Utmarkskommisjonen egentlig mener. Når det tales om at «eiendommens vestgrense åpenbart er lengre enn det som hører til Middagsskaret», kan det meget vel være grensen i Storlifjellet det siktes til. Denne linjen danner jo grensen i syd/vest.
De dokumenter som for øvrig er fremlagt i saken, er ikke egnet til å lede til en annen slutning enn den jordskifteretten er kommet til.
Anken har etter dette vært forgjeves. Willy Steinsvik skal etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Det finnes ikke særlige omstendigheter som bør frita ham for erstatningsplikten.
Advokat Eriksen har fremlagt saksomkostningsoppgave på 48 970 kr, hvorav salær utgjør 48 000 kr. Lagmannsretten anser omkostningene for å ha vært nødvendige for å få saken betryggende utført. Oppgaven legges derfor til grunn.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Jordskifterettens dom stadfestes, slik at punkt 1 i slutningen vedrørende grensene mellom gnr 24/3-4, gnr 26/1-68 og gnr 23/4, presiseres slik:
Grensen følger Middagselven til den møter linjen fra Tuva (høyde 559) til Middagsskaret og følger deretter denne linjen.
2. Willy Steinsvik dømmes til å betale ankemotpartens omkostninger for lagmannsretten på kr 48.970.