Hopp til innhold

LH-1998-234

Fra Rettspraksis


Instans: Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse
Dato: 1998-05-02
Publisert: LH-1998-00234
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Alstahaug namsrett nr. 98-74 D - Hålogaland lagmannsrett LH-1998-00234.
Parter: Kjærende part: Klara Vassdal (Prosessfullmektig: Advokat Erling Moss). Kjæremotpart: Staten v/ Landbruksdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Borgar Høgetveit Berg).
Forfatter: Lagdommer Inger Lyng. Lagdommer Dag Nafstad. Kst. lagdommer Berit Nerva
Lovhenvisninger: Dyrevernloven (1974) §24, §32, Tvistemålsloven (1915) §175, §179, §24A, Straffeprosessloven (1981) §321, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1, §15-2


Saken gjelder midlertidig forføyning med krav om tilbakelevering av dyr.

Klara Vassdal ble i juni 1997 anmeldt for overtredelser av dyrevernloven med krav om fradømmelse av retten til dyrehold. Vassdal ble i medhold av dyrevernloven §32 ved Alstahaug herredsretts dom 26 januar 1998 fradømt retten for alltid til å ha, eie, passe eller stelle husdyr. Etter domfeltes anke besluttet Hålogaland lagmannsrett 16 mars 1998 å nekte anken fremmet i medhold av straffeprosessloven §321 annet ledd første punktum.

I forbindelse med anmeldelsen begjærte dyrevernnemnda i Sandnesssjøen veterinærdistrikt midlertidig forbud mot dyrehold inntil straffesaken var rettskraftig avgjort. Alstahaug namsrett tok begjæringen til følge ved kjennelse 04 juli 1998. Gården var uten dyr frem til november 1977, da Vassdal kjøpte inn 12 drektige kviger.

Dyrevernnemnda krevde da fullbyrding av det midlertidige forbud. Namsretten tok også denne begjæring til følge. Etter kjæremål fra Klara Vassdal avsa Hålogaland lagmannsrett 30 januar 1998 kjennelse som opphevet det midlertidige forbud og fullbyrdingen av dette og avviste saken fra namsretten. Etter lagmannsrettens vurdering kunne ikke et krav om rettighetstap, som skal behandles i straffeprosessuelle former, anses som et krav i tvangsfullbyrdelseslovens forstand. Dyrevernnemnda ble således ansett å mangle rettslig interesse.

Dyrevernnemnda vedtok i desember 1997 i medhold av dyrevernloven §24A å fjerne 2 drektige kviger fra Vassdals fjøs. Vedtaket ble etter klage 23 janaur 1998 stadfestet av Statens dyrehelsetilsyn v/ fylkesveterinæren i Nordland. 31 januar 1998 besluttet dyrevernnemnda å fjerne Vassdals restbesetning på 10 drektige kviger. Dette vedtaket ble ikke påklaget. 12 februar 1998 begjærte advokat Erling Moss på vegne av Klara Vassdal midlertidig forføyning om tilbakelevering av dyrene og tilkjenning av saksomkostninger.

Alstahaug namsrett avsa uten videre saksforberedelse 18 februar 1998 kjennelse med slik slutning:

Begjæring om midlertidig forføyning av 12 februar 1998 fra Klara Vassdal avvises fra behandling fra Alstahaug namsrett.

Om bakgrunnen for begjæringen og det nærmere saksforhold vises til namsrettens kjennelse.

Klara Vassdal har ved advokat Moss 20 februar 1998 påkjært kjennelsen og i prosesskrift 16 mars og 01 april utdypet anførslene. Det er gjort gjeldende at vedtak etter dyrevernloven §24A kan overprøves av domstolene etter krav fra den som rammes og uavhengig av bestemmelsen i samme lovs §32, jfr Rt-1964-1416. Dyrevernnemnda har gjennom de to vedtak søkt å foregripe resultatet i en straffedom som ikke er rettskraftig.

Krav om tilbakeføring forutsetter ikke at det er reist søksmål om vedtakenes gyldighet. Når anken over rettighetstap er nektet fremmet, vil det imidertid ikke kunne bli noen realitetsbehandling av kravet om tilbakelevering for namsretten, følgelig kan ikke omkostningspørsmålet henvises dit, men må avgjøres i medhold av tvistemålsloven §175.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Namsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling av Alstahaug namsrett.

2. Klara Vassdal tilkjennes saksomkostninger for namsretten og lag mannsretten.

Staten v/ Landbruksdepartementet har i tilsvar 13 mars 1998 og prosesskrfit 02 april 1998 anført at namsrettens kjennelse om å avvise kravet er feil og må oppheves. Spørsmålet om rettighetstap etter dyrevernloven §32 er uten betydning for vedtak etter dyrevernloven §24A. Eiers krav om tilbakelevering vil kunne være et krav som kan danne grunnlag for midlertidig forføyning.

Når det gjelder kravets realitet, foreligger imidlertid ikke noen relevant sikringsgrunn. Det er ikke reist ugyldighetssøkmål mot vedtaket, følgelig er det ikke satt frem hovedkrav som kan danne grunnlag for sikring, jfr tvangsfullbyrdelsesloven §15-2.

Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:

1. Namsrettens orskurd vert oppheva og saka vist attende til fortsatt handsaming av Alstahaug namsrett.

Lagmannsretten er kommet til at namsrettens kjennelse må oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved Alstahaug namsrett.Namsretten har i sin avvisningskjennelse gått ut fra at alle spørsmål om tap av retten til å holde husdyr, også midlertidig, må behandles i straffeprosessuell form, eventuelt ved bruk av de regler dyrevernloven hjemler i kapittel VII.

Klara Vassdal har i sin begjæring pretendert å ha et krav som etter sitt innhold kan danne grunnlag for midlertidig forføyning, jfr tvangsfullbyrdelsesloven §15-1. Det var således feil av namsretten å avvise kravet uten videre prøving av om vilkårene for midlertidig sikring forelå. Kjennelsen blir derfor å oppheve og saken hjemvises til fortsatt behandling ved Alstahaug namsrett.

At Vassdal i mellomtiden er fradømt retten til for alltid å ha med husdyr å gjøre, endrer ikke dette, men vil slik det er anført fra kjæremotparten, måtte tillegges betydning i namsrettens vurdering av hvorvidt det foreligger sannsynliggjort et krav og en sikringsgrunn.

Avgjørelse om saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett utsettes i medhold av tvistemålsloven §179 til den avgjørelse som avslutter saken.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

1. Alstahaug namsretts kjennelse i sak nr 98-00074 D avsagt 18 februar 1998 oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling for namsretten.

2. Spørsmålet om saksomkostninger utstår til den avgjørelse som avslutter saken.