Rt-1964-1416
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1964-11-18 |
| Publisert: | Rt-1964-1416 |
| Stikkord: | Dyrevern |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 202 B/1964 |
| Parter: | Anton Møller Nielsen (overrettssakfører Erling Ueland) mot politimesteren i Stavanger. |
| Forfatter: | Bahr, Heiberg, Endresen |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915), Dyrevernloven (1935) §2, §3, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §248, §268, §13, Dyrevernloven (1935) |
Dommerne Bahr, Heiberg og Endresen.
Den 15. september 1964 ga politimesteren i Stavanger Anton Møller Nielsen pålegg om innen 23. september 1964 å slakte ned hele sin buskap på 14 dyr under henvisning til §3, jfr. §2 i lov om dyrevern av 7. juni 1935 nr. 13. Pålegget ble ikke etterkommet, og hele buskapen ble av politiet brakt til Stavanger slaktehus. Her ble 7 av dyrene straks avlivet, fordi de ville lide i utrengsmål om de fortsatt skulle leve. Slaktningen av resten av dyrene ble utsatt i påvente av avgjørelse om Anton Møller Nielsens begjæring om midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven med anmodning om forbud mot nedslaktningen skulle tas til følge.
Hafrsfjord namsrett og - etter kjæremål - Gulating
Side:1417
lagmannsrett tok ikke begjæringen om midlertidig forføyning til følge.
Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet Møller Nielsens videre kjæremål og uttalte bl.a.:
«Politimesterens prinsipale påstand om avvisning fra namsretten er - kort gjengitt - begrunnet med at håndhevelsen av dyrevernlovens §3, jfr. §2, innebærer en rekke skjønnsmessige vurderinger så vel fra dyrevernnemndas som fra politiets og den offentlige veterinærs side. Etter politiets oppfatning bør disse skjønnsmessige avgjørelser ikke kunne innbringes for namsretten til prøving. Namsretten har - anføres det - ingen mulighet for på forsvarlig grunnlag å prøve det skjønn som politiets pålegg bygger på, f. eks. ved avgjørelsen av om det foreligger overtredelse av lovens §2 eller om husdyr har lidt vondt eller kommer til å lide vondt eller bli vanskjøttet på annen måte. Det er likeledes umulig for namsretten å overprøve det skjønn som den sakkyndige bygger sin innstilling på.
Lagmannsretten tok kjæremålet under realitetsbehandling uten å drøfte politiets avvisningspåstand. Siden denne påstand er opprettholdt også for Kjæremålsutvalget, antar Utvalget at det uttrykkelig bør ta standpunkt til den. Utvalget finner at påstanden ikke kan føre fram. I så henseende bemerkes:
Utvalget er enig med politimesteren i at de skjønnsmessige sider ved de forvaltningsavgjørelser det her er tale om, ikke kan prøves av domstolene og således heller ikke av namsretten i forbindelse med dens vurdering av om saksøkeren har sannsynliggjort sitt krav (tvangsfullbyrdelseslovens §248 første ledd, jfr. §268). Man ser da bort fra spørsmålet om avgjørelsen er vilkårlig og ikke utslag av noe virkelig skjønn. Men i det foreliggende tilfelle hevder saksøkeren også at myndighetene har handlet i strid med loven og dette spørsmål må kunne prøves av domstolene. Prinsipielt skulle det da heller ikke være noe til hinder for at den som rammes av vedtaket begjærer og får midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelses-loven for å hindre at vedtaket blir satt ut i livet før det foreligger rettsavgjørelse av spørsmålet om dets gyldighet. Man henviser i denne forbindelse til Utvalgets kjennelse i Rt-1955-953, der det er lagt til grunn at midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven i prinsippet er anvendelig også overfor forvaltningshandlinger.
En annen ting er at når det gjelder avgjørelser etter dyrevernlovens §3, jfr. §2, vil situasjonen kunne være den at et påbud om avlivning må settes i verk straks for å forebygge unødige lidelser. Etter at avlivning har funnet sted vil en midlertidig forføyning mot iverksetting ikke lengere ha noen hensikt. Men i det foreliggende tilfelle er, som tidligere nevnt, 7 av dyrene fremdeles i live.
Under disse omstendigheter kan Utvalget ikke finne at namsretten var avskåret fra å ta begjæringen om midlertidig forføyning under behandling.
Når det gjelder realiteten, oppfatter Utvalget
Side:1418
kjæremålserklæringen så at det rettes angrep på lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling. Hva lovtolkingen angår hevder den kjærende part at kjennelsen bygger på en uriktig forståelse av bestemmelsene i dyrevernlovens §3 - nærmere bestemt av uttrykket «å minka buskapen» i paragrafens første ledd i.f. - og §13. Med hensyn til saksbehandlingen hevdes det at lagmannsrettens premisser er mangelfulle i og med at retten ikke har drøftet om myndighetenes vurdering var uforsvarlig, urimelig og vilkårlig.
Utvalget finner enstemmig at kjæremålet må forkastes.
For så vidt angår dyrevernlovens §3, har lagmannsretten i likhet med namsretten, gått ut fra lovens uttrykk «minka buskapen» også omfatter hel nedslakting av en besetning når dette etter forholdene er nødvendig. Utvalget er enig i denne tolking og henviser på samme måte som lagmannsretten til T. Bull Njaas kommentar til dyrevernloven (2. utg.) 32-33 og det der siterte brev av 26. januar 1951 fra Landbruksdepartementet.