LH-1998-442
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-06-22 |
| Publisert: | LH-1998-00442 |
| Stikkord: | Tvangsfravikelse av boligeiendom |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Rana namsrett nr. 98-162 - Hålogaland lagmannsrett LH-1998-00442. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Reinsnes). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokatfirma Trønsdal v/advokatfullmektig Karen Hagland). |
| Forfatter: | Lagdommer Synnøve Nordnes, Lagdommer Peter M. Sellæg, Lagdommer Inger Lyng |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-2, Sameigelova (1965), §3-1 |
Saken gjelder begjæring om fravikelse av boligeiendom etter tvangsfullbyrdelsesloven §13-2 tredje ledd litra e.
Partene var frem til 13. februar 1998 samboere i ...bakken 46, gnr 22, bnr 231, festenr 183 i Rana. B, som er hjemmelshaver til eiendommen, flyttet ut ved samlivsbruddet, mens A ble boende i den tidligere felles boligen. Den 13. mars 1998 fremsatte B begjæring overfor Rana namsrett om at A skulle fravike eiendommen. Grunnlaget var at han åpenbart ikke hadde rett til å besitte eiendommen, jfr tvangsfullbyrdelseslovens §13-2 tredje ledd litra e. A innga ikke tilsvar til begjæringen.
Rana namsrett avsa den 14. april 1998 kjennelse med slik slutning: 1. Begjæring om tvangsfullbyrdelse av at A fraviker eiendom men gnr 22 bnr 231 fnr 183 i Rana kommune, med adressen ...bakken 46, tas til følge.
2. A dømmes til å erstatte B saksomkostninger i anledning rettens behandling av begjæringen med kr 2015,- -totusenogfemten 00/100- innen 2 - to - uker etter at kjennelsen er forkynt for han.
Om det nærmere saksforhold vises til kjennelsen. A har i rett tid påkjært kjennelsen. Etter begjæring fra A besluttet namsretten den 7. mai 1998 å gi kjæremålet oppsettende virkning.
A har i korte trekk anført at han er medeier i eiendommen. En oppløsning/utløsning vil enkelt kunne skje i h.h.t. sameieloven regler. Partene fikk dessuten kjøpe eiendommen rimelig gjennom hans familie.
Grunnen til at B ble oppført som kjøper, var at A hadde betalingsanmerkninger. B ville ikke fått finansiering dersom hun hadde vært enslig. Hennes inntekt var for liten til å dekke både lån og øvrige livsutgifter, slik at disse skulle dekkes av ham. Videre fikk A lån hos arbeidsgiver på kr 26000,-. Etter overtakelsen iverksatte han betydelige vedlikehold/påkostningsarbeider, og B deltok lite i dette. Jan-Arild Sørviks vurdering av arbeidene viser at B verken kan ha deltatt i utførelsen eller betalt særlig av utgiftene.
Dersom eiendommen ble kjøpt til reell verdi, ville det ikke ha noen hensikt å begjære fravikelse. A er villig til å overta boligen med påhvilende gjeld. Hensikten med et salg synes å være realisering av en gevinst. Låneopptaket i 1998 på kr 80000,- er nyttet bl.a. til nedbetalinger på B' studielån og kortkreditter.
Etter huskjøpet hadde partene en blandingsøkonomi. B betalte utgiftene knyttet til boligen, mens han betalte mat, telefon, klær, reiser, bilutgifter m.v. A har også gjort en rekke forsøk på å komme frem til en løsning uten at B har vært villig til å snakke med ham.
A har lagt ned slik påstand:
1. Begjæring om tvangsfullbyrdelse ved fravikelse av eiendom tas ikke til følge.
2. B dømmes til å betale sakens omkostninger.
B har i korte trekk anført:
A har verken dokumentert eller sannsynliggjort at han er medeier i eiendommen. Det reelle eierforhold er i samsvar med grunnboken, hvor B er oppført som hjemmelshaver. Dette dokumenteres ved at B alene har finansiert boligen, og er personlig ansvarlig for låneopptaket. Hun har hele tiden betjent huslånet og andre forpliktelser vedrørende eiendommen alene. B har en anstrengt økonomi, og har vært nødt til å ta opp tilleggslån for å kunne dekke løpende forpliktelser.
A har ikke bidratt økonomisk utover eget livsopphold. B har i det vesentlige betalt alle utgifter til oppussing av boligen. Det oppussingsarbeid A har utført er ikke av et omfang som kan gi rett til sameieandel, men må ses som husleie. Det bestrides at eiendommen ble kjøpt rimelig fra As familie. Dette synspunkt har under enhver omstendighet ingen rettsvirkninger.
Etablering av samlivsforhold medfører ikke uten videre at partene blir sameiere i det de da eier eller senere erverver. Det må i tilfelle foreligge en avtale eller annet rettsstiftende moment. I alle tilfelle kan ikke et så kortvarig samboerforhold gi grunnlag for sameieandel. As udokumenterte grunnlag for dette kan ikke føre frem. A har heller ikke etter samlivsbruddet betalt husleie eller andre ugifter knyttet til eiendommen, selv om han urettmessig har bebodd den. Som følge av dette har B vært nødt til å dekke boligutgifter både for seg selv og sin tidligere samboer etter samlivsbruddet.
Det er lagt ned slik påstand:
1. Rana namsretts kjennelse av 14. april 1998 opprettholdes.
2. B tilkjennes saksomkostninger for namsretten med kr 2015,- og lagmannsretten med kr 3500,-.
Lagmannsretten bemerker:
Etter tvangsfullbyrdelsesloven §13-2 tredje ledd litra e) kan det begjæres tvangsfravikelse uten søksmål og dom dersom det er åpenbart at saksøkte ikke har rett til å besitte eiendommen. Bestemmelsen er forbeholdt de klare tilfellene, og innebærer i denne saken at utkastelse bare kan bli aktuelt dersom det fremstår som åpenbart at As anførsel om medeiendomsrett ikke kan føre frem, se Falkanger: Tvangsfullbyrdelsesloven, bd II, side 746.
Det rettslige utgangspunkt er at etablering av samlivsforhold ikke uten videre fører til at partene blir sameiere i det de eier eller senere erverver. Det må i såfall foreligge en avtale eller annet rettsstiftende moment, jfr Rt-1984-497.
B er i følge skjøte, tinglyst 16. januar 1997, alene eier av eiendommen. Boligen synes i det vesentlige å være finansiert ved låneopptak. Banken som finansierte huskjøpet, har bekreftet at lånet står i hennes navn, og at låneterminene belastes hennes konto. Sistnevnte går også frem av vedlagte kontoutskrifter. Videre er det på det rene at B har betalt øvrige utgifter tilknyttet boligen.
Ut fra den fremlagte dokumentasjon finner lagmannsretten det ikke sannsynliggjort at As bidrag til de daglige utgifter har vært vesentlig større enn det som måtte medgå til hans eget livsopphold. Lagmannsretten finner det ikke godtgjort at partene har fordelt utgiftene mellom seg slik at B har dekket utgifter til bolig mens A har dekker utgiftene til dagligvarer og lignende. På ovennevnte kontoutskrifter finnes det derimot kontobelastninger som tyder på at også B har foretatt dagligvareinnkjøp.
A har fremlagt et kostnadsoverslag over diverse utbedringsarbeider som skal være utført på boligen, uten at material- og arbeidskostnader er spesifisert. Overslaget er ikke ledsaget av noen dokumentasjon for at utgiftene faktisk er betalt av A, og viser ikke at B ikke kan ha deltatt i utbedringsarbeidene. Det foreligger heller ingen dokumentasjon for hva lønnsforskuddet på kr 26000,- er benyttet til. På den annen side fremgår det av kontoutskriftene som B har fremlagt, at hun sannsynligvis har foretatt endel materialinnkjøp. Ut fra den foreliggende dokumentasjon kan ikke lagmannsretten se at A har utført arbeider som går vesentlig utover det han ville gjøre i egen interesse som samboer og beboer av eiendommen, og arbeidsinnsatsen kan således ikke gi grunnlag for en sameierposisjon. Et annet spørsmål er om A eventuelt kan fremme et vederlagskrav mot B.
Etter dette finner lagmannsretten det åpenbart at As anførsel om medeiendomsrett til boligen ikke kan føre frem.
Det er for øvrig opplyst at A har fått tilbud om å overta huset, men at han ikke har klart å skaffe finansiering. Han har heller ikke betalt husleie til B mens han har bebodd huset i tiden etter samlivsbruddet.
Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. Kjæremålet har ikke ført frem, og A må erstatte B' omkostninger også for lagmannsretten, jfr tvangsfullbyrdelsesloven §3-1. Advokatfullmektig Hagland har oppgitt sine omkostninger til kr 3500,-. Lagmannsretten legger beløpet til grunn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. A betaler B kr 3500,- - kronertretusenfemhundre 00/100 - i saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.