LH-1998-664
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-08-13 |
| Publisert: | LH-1998-00664 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett LH-1998-00664 M. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiadjutant Eivind Tessaker, Svolvær) mot A (Forsvarer: Advokat Christian Wiig, Trondheim). |
| Forfatter: | Bård Gaarder, rettens formann. Herredsrettsdommer Harald Haugene. Mindretall: Sorenskriver Thomas Hazeland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, §212, Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §444, §321, §352, §446, §447, §449 |
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning etter frifinnende dom i straffesak, jr straffeprosessloven kap 31.
A, f *.*. 1954, ble 9 juli 1997 tiltalt for overtredelse av straffeloven §195 1. straffalternativ. Gjerningsbskrivelsen lød:
«Om morgenen søndag 19 juli 1987, i sengen på hans bopel på X, befølte han B, født *.*. 80, i skrittet, og fikk henne til å onanere han.»
Familien til B, som var omgangsvenner av A, var denne helgen på besøk hos ham på X.
Ved Vesterålen herredsretts dom av 21 november 1997 ble A dømt i samsvar med tiltalen til 10 måneders betinget fengsel. En av meddommerne stemte for frifinnelse. Han mente det ikke var ført bevis for utuktig omgang, og at dersom A hadde forettatt utuktig handling med B (straffeloven §212 annet ledd slik bestemmelsen lød i 1987), ville det straffbare forhold være foreldet.
A erklærte fullstendig anke. Saken ble henvist til ankeforhandling med lagrette, jf straffeprosessloven §321 tredje ledd, jf §352.
Gjerningsbeskrivelsen i tiltalebeslutningen var den samme som for herredsretten, bortsett fra at ordet «befølte» var erstattet med «masturberte».
I ankeforhandling 15 mai 1998 svarte lagretten nei på spørsmålet om straffeskyld, og frifinnelsesdom ble avsagt i samsvar med lagrettens kjennelse.
Fornærmede krevde under ankeforhandlingen oppreisning med inntil kr 10.000. A ble frifunneet for oppreisningskravet. B påanket denne del av lagmannsrettens dom til Høyesterett.
A reiste 17 august 1998 krav om erstatning fra staten med hjemmel i straffeprosessloven §444, §445 og §446. Behandlingen av begjæringen ble stilt i bero til Høyesterett hadde avgjort om anken fra B skulle fremmes uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Kjæremålsutvalget besluttet 7 oktober 1998 å nekte anken fremmet.
Det ble deretter gjennomført en viss skriftlig saksforberedelse i erstatningssaken fra A mot staten.
Lagmannsretten besluttet 9 februar 1999 i medhold av straffeprosessloven §444 tredje ledd at det skulle holdes muntlig forhandling om As erstatningskrav. Det ble samtidig gjort forsøk på så snart som mulig å få holdt slikt rettsmøte. Det lyktes ikke å få holdt muntlig forhandling før 23 juni 1999. Lagmannsretten var satt med de samme dommere som behandlet anken i straffesaken 15 mai 1998, jf straffeprosessloven §447 tredje ledd tredje punktum. I samsvar med straffeprosessloven §449 fjerde ledd hadde A fått oppnevnt forsvarer. Under den muntlige forhandling avga han forklaring og det ble foretatt dokumentasjon av skriftlig materiale som nevnt i rettsboka.
A har gjort gjeldende:
Etter de opplysninger som er kommet fram, er det sannsynliggjort at han ikke har foretatt den handling som var grunnlaget for tiltalen mot ham, jf straffeprosessloven §444 første ledd første punktum. Det må legges til grunn at B ikke oppsøkte ham på hans soverom om morgenen søndag 19 juli 1987. Et avgjørende bevismoment her er at A på grunn av på grunn av plager med sine ører alltid hadde nattlue på seg om natten. Men i de forklaringer fornærmede har avgitt, er det ingen opplysninger om at hun la merke til dette. Å sove med nattlue på seg er en så påfallende ting at B helt sikkert ville ha konstatert dette om hun hadde oppsøkt A på hans soverom slik hun har forklart.
Det foreligger videre ingen tekniske bevis på at et overgrep har funnet sted. Egentlig har man ikke andre opplysninger av vekt i saken enn fornærmedes og As forklaringer. Fornærmede lot det gå nesten 9 år før hun fortalte andre om det påståtte overgrepet. Det lange tidsforløpet gjør det nærmest umulig for A nå å bevise sin uskyld. Dette er et moment som det må tas hensyn til ved den bevisvurdering som lagmannsretten skal foreta etter straffeprosessloven §444 første ledd første punktum.
Selv om lagmannsretten måtte komme til at vilkårene for erstatning etter §444 ikke foreligger, er det grunnlag for å tilkjenne A erstatning etter §445. Strafforfølgningen har ført til særlig eller uforholdsmessig skade for ham, og det fremstiller seg i høy grad som rimelig at han blir tilstått en økonomisk kompensasjon for å bøte på dette. Straffesaken har ført til at han har måttet slutte i sitt virke som prest i den norske kirke, og i stedet skaffe seg ny kompetanse på et annet fagfelt. Han har valgt datafag, og vil om et års tid være ferdig med sin utdanning her.
As prestelønn opphørte fra og med august 1997. Etter den tid har han mottatt attføringspenger. For øvrig har han hatt direkte utlegg i tilknytning til straffesaken, herunder reiseutgifter til dagens rettsmøte i Bodø, med til sammen kr 7.300.
Vilkårene for oppreisning etter straffeprosessloven §445 er også til stede. Særskilt er pekt på at det etter rettspraksis ikke har vært ansett som noe vilkår for oppreisning at siktede har sittet i varetekt. Avgjørelsen i Rt-1999-264 er av betydelig interesse, bl a når det gjelder størrelsen på oppreisningsbeløpet.
A har lagt ned slik påstand:
«1. A tilkjennes erstatning for lidte utgifter med kr 7.300.
2. A tilkjennes erstatning for inntektstap med kr 100.000.
3. A tilkjennes erstatning for krenkelse av ikke-økonomisk art med kr 100.000.»
Staten v/Justisdepartementet har gjort gjeldende:
A har ikke sannsynliggjort at han ikke har foretatt den handling som var grunnlaget for tiltalen. Vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 første ledd første punktum er således ikke til stede.
Det sentrale bevismateriale i saken er de forklaringer fornærmede har avgitt. Det må konkluderes med at B hele tiden har forklart seg troverdig. Det vil være svært påfallende om fornærmede 9 år etter hendelsen tok opp forholdet hvis det ikke hadde skjedd et overgrep mot henne. Den utløsende årsak til at hun våren 1996 fortalte sin mor om hva A hadde gjort, var at hun kort tid i forvegen hadde mottatt kr 300 fra ham i forsinket konfirmasjonspresang. Hun betraktet imidlertid pengene som en form for kompensasjon for det seksuelle overgrepet 9 år tidligere. - Også de forklaringer fornærmedes foreldre har gitt om datterens opptreden senere på dagen 19 juli 1987, er indisier av vekt på at A hadde forgrepet seg på henne samme morgen.
As hovedargument for at fornærmede har forklart seg uriktig - nemlig det at hun ikke har nevnt at han hadde nattlue på seg da hun kom inn i hans soverom - er ingen avgjørende omstendighet i As favør.
Det er heller ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning etter straffeprosesslovevn §445. Lovbestemmelsen gir ikke den frifunne noe automatisk krav på erstatning. Det må påvises en særlig eller uforholdsmessig skade på grunn av forfølgningen, og dessuten må det etter forholdene fremstille seg som rimelig at det blir ytt erstatning. Disse vilkår er ikke oppfylt.
Oppreisning etter §446 forutsetter at vilkårene for erstatning for økonomisk skade foreligger enten etter §444 eller §445. Men selv om dette grunnvilkåret er til stede, må det i tillegg foreligge særlige grunner dersom oppreisning skal gis. Det bør under ingen omstendighet komme på tale å tilkjenne oppreisning.
Staten har lagt ned slik påstand:
«Staten v/Justisdepartementet frifinnes.»
Lagmannsretten ser saken slik:
Det er et vilkår for erstatning etter straffeprosesslovven §444 første ledd første punktum at «det er gjort sannsynlig at [siktede] ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen». Frifinnelsen av A i straffesaken kan være grunnet på at fornærmede ikke har besøkt ham på soverommet om morgenen 19 juli 1987. Men den kan også være bygd på at det fant sted et seksuelt overgrep mot B som ikke overskred grensen for utuktig handling etter straffeloven §212 annet ledd. Slik bestemmelsen ledd lød i 1987, ville en overtredelse av straffebudet være foreldet da straffeforfølgning ble igangsatt mot A.
Kan det anses sannsynliggjort at fornærmede ikke oppsøkte A på hans soverom om morgenen 19 juli 1987, må det uten videre anses sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som tiltalen bygger på. I så fall vil han ha krav på erstatning etter §444 første ledd.
Etter kjennelsen i Rt-1994-721 er det siktede som som har bevisbyrden for at han ikke har foretatt handlingen. Det må kreves sannsynlighetsovervekt for at så er tilfelle. Videre er det i kjennelsen uttalt at ved bevisvurderingen må vanlige bevisregler legges til grunn, «og kravene til bevisets styrke må da i en viss grad tilpasses de muligheter som siktede har for å sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen» (s 725). Denne rettsoppfatning er fulgt i senere avgjørelser.
Ved bevisvurderingen av om det kan anses sannsynliggjort at fornærmede ikke oppsøkte A på hans soverom om morgenen søndag 19 juli 1987, har lagmannsretten delt seg i et flertall - dommerne Gaarder og Haugene - og et mindretall - dommer Hazeland.
Flertallet er kommet til at A ikke har sannsynliggjort at han ikke fikk besøk av fornærmerde på sitt soverom. Retten har her lagt avgjørende vekt på de forklaringer B har gitt under sakens gang, senest under ankeforhandlingen 15 mai 1998. Hun har hele tiden holdt fast ved at hun gikk inn på hans soverom, der han lå i sin seng, at hun krøp opp til ham i sengen, og at han deretter foretok seksuelle overgrep mot henne. I sine forklaringer har hun ikke nevnt noe om at A hadde nattlue på seg der han lå i sin seng, noe A med styrke har fremholdt at han - på grunn av plager med sine ører - alltid hadde på seg om natten. Flertallet mener imidlertid at det at fornærmede i sine forklaringer ikke har nevnt noe om at A sov med nattlue på, ikke med vekt av betydning taler for at hun ikke har oppsøkt ham på soverommet. Kjernen i fornærmedes forklaringer har hele tiden vært at hun krøp opp i As seng, og at han da foretok seksuelle overgrep mot henne.
Det er en svakhet ved fornærmedes forskjellige forklaringer at de alle er avgitt 9 år og mer etter søndag 19 juli 1987. Detaljer i tilknytning til det hun har fortalt, kan da ha gått i glemmeboken. Men kjernen i det hun har forklart seg om, nemlig at hun krøp opp i sengen til A og at han da foretok seksuelle overgrep, kan ikke på tilsvarende måte ha vært gjenstand for erindringsforskyvninger.
Flertallet finner ikke holdepunkter for at B bevisst har fabrikert historien om at A forgrep seg mot henne etter at hun gikk inn til ham på hans soverom.
Siden flertallet legger til grunn at det ikke er sannsynliggjort at fornærmede ikke gikk inn til A på hans soverom om morgenen 19 juli 1987, må det tas standpunkt til om han har sannsynliggjort at han under hennes besøk ikke foretok den handling som var grunnlag for siktelsen.
I sin dom av 15 mai 1998 uttalte lagmannsretten bl a:
«Frifinnelsen kan også bygge på at lagretten riktig nok har funnet bevis for seksuelle overgrep, men bare for utuktig handling (straffeloven §212 annet ledd), slik at eventuelt straffansvar er falt bort ved foreldelse. Et standpunkt om at A hadde begått seksuelle overgrep mot B, måtte i all hovedsak ha vært bygget på at hennes vitneforklaring under ankeforhandlingen var riktig. Men lagmannsretten mener det ikke vil være riktig å konkludere med at hun på noen entydig og sikker måte forklarte seg om overgrep som overskred grensen for utuktig handling etter straffeloven §212.»
Det er i As erstatningssak ikke kommet fram opplysninger som trekker i retning av en annen bevisvurdering nå. Dette innebærer at flertallet anser det sannsynliggjort at A ikke har foretatt et så grovt overgrep mot fornærmede at handlingen faller inn under gjerningsbeskrivelsen i straffeloven §195 1. straffalternativ. Derimot mener flertallet det ikke er sannsynliggjort at han ikke har foretatt mindre alvorlige overgrep som faller inn under gjerningsbeskrivelsen i straffeloven §212 annet ledd. Spørsmålet blir da om slike mindre alvorlige overgrep kan betraktes som samme handling som var grunnlaget for siktelsen.
Det er en gradvis overgang fra utuktig omgang (straffeloven §195) til utuktig handling (§212 annet ledd). Den konkrete grensedragning vil ofte bero på en hårfin bevisvurdering. Det må da være riktig å betrakte de mindre alvorlige overgrep som flertallet mener det ikke er sannsynliggjort at A ikke har foretatt som samme handling som var grunnlaget for siktelsen. Det er sikker oppfatning at når det blir lagt til grunn at siktede har begått handlingen, men forholdet ikke lenger er straffbart på grunn av foreldelse, har han ikke krav på erstatning etter §444, se bl a Andenæs, Norsk straffeprosess II (1994) s 254 og Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven II (1996) s 1045.
Flertallets konklusjon blir da at A ikke har krav på erstatning etter straffeprosessloven §444 første ledd.
Mindretallet mener bevisvurderingen av de faktiske momenter som er nevnt ovenfor, må lede til den konklusjon at det er sannsynliggjort at fornærmede ikke gikk inn til A på hans soverom om morgenen 19 juli 1997. A har da krav på erstatning etter straffeprosessloven §444 første ledd. Det er etter dette ikke grunn for mindretallet til å gå inn på om A også kan kreve erstatning etter §445.
Flertallet må derimot ta standpunkt til dette spørsmål.
Flertallet mener det ikke bør tilstås erstatning etter §445. Vilkårene for å bli tilkjent erstatning etter denne lovbestemmelsen er at det er tale om en «særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølgning når dette etter forholdene fremstiller seg som rimelig». Det må etter rettspraksis være til stede kvalifiserte rimelighetsgrunner for at det skal kunne komme på tale med erstatning, se bl a Rt-1992-736. Det er således ikke kurant å bli tilkjent erstatning etter en frifinnende straffedom. Et moment som med vekt taler mot erstatning til A, er at når siktede blir frifunnet på grunn av foreldelse, har han ikke krav på erstatning etter §444, se Andenæs II s 254 og Bjerke/Keiserud II s 1045. Denne tolkning av §444 bør ikke nøytraliseres ved at det i slike tilfelle i stedet gis erstatning etter §445.
Da A ble siktet i saken, hadde han et to års vikariat som prest i Sør-Trøndelag. Han forklarte i retten at han hadde lønn her ut juli måned 1997. Etter den tid har han påbegynt utdanning i datafag, et studium han vil være ferdig med til neste sommer. Han opplyste at han mottar brutto kr 16.674 i måneden i attføringspenger. Flertallet har forstått A slik at han nå ikke har noe ønske om å komme tilbake til prestestilling i vår kirke. Om han - etter den frifinnende dom av 15 mai 1988 - ville hatt muligheter til å komme tilbake i sitt tidligere yrke som prest, foreligger det ikke opplysninger om.
Flertallet finner det klart at straffeforfølgningen mot A har vært en stor belastning for ham, som også har resultert i et ikke ubetydelig økonomisk tap. Men når han ikke har klart å sannsynliggjøre at han ikke har foretatt den handling som var grunnlaget for siktelsen, er det forutsetningen i lovens §445 at han selv må bære et visst økonomisk tap på grunn av straffesaken. Flertallet er etter en samlet vurdering kommet til at den skade som er voldt ham ved strafforfølgningen ikke når opp til et slikt nivå at det etter forholdene fremstiller seg som rimelig at han tilkjennes erstatning.
Oppreisning etter lovens §446 kan bare tilkjennes når vilkårene for erstatning etter §444 eller §445 er til stede. Siden det ikke er flertall i lagmannsretten for å tilkjenne erstatning, kan oppreisningskravet ikke føre fram.
I samsvar med flertallets standpunkt vil kjennelsen gå ut på at A ikke blir tilkjent noen form for erstatning.
Slutning:
Staten v/Justisdepartementet frifinnes.