LH-1998-687

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-02-05
Publisert:	LH-1998-00687
Stikkord:	Samboeroppgjør
Sammendrag:
Saksgang:	Rana herredsrett nr. 97-596 - Hålogaland lagmannsrett LH-1998-00687.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Knut J Kvalø). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Dan Erik Kjellnø).
Forfatter:	Lagdommer Helge Nilsen, rettens formann. Lagdommer Synnøve Nordnes. Ekstraordinær lagdommer Knut Sundquist
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Tinglysingsloven (1935) §14, §15

Saken gjelder økonomisk oppgjør mellom partene etter opphør av samboerskap. Tvisten gjelder spørsmål om det mellom partene foreligger sameie i fast eiendom og om den ene part har vederlagskrav mot den andre. A (født xx.xx.1950) og B (født xx.xx.1949) ble kjent med hverandre høsten 1983, mens hun bodde i Y og han på X, begge i Rana kommune i Nordland. De utviklet etter hvert et kjærlighetsforhold og stiftet senere et fast samboerskap (som de er uenige om når ble etablert). Samboerskapet opphørte høsten 1995.

A og B har ingen felles barn. Hun har to barn fra et tidligere samboerskap. Han har tre barn fra et tidligere ekteskap og et tidligere samboerskap.

A reiste 2 november 1997 søksmål mot B ved Rana herredsrett med krav om vederlag begrenset oppad til kroner 500 000, på grunnlag av sameie samt berikelses- og restitusjonsprinsipper. B tok til motmæle og krevde frifinnelse.

Rana herredsrett avsa 6 mai 1998 dom med slik domsslutning:

1. B frifinnes.

2. A betaler til B kr 59538,- - femtinitusenfemhundreogtrettiåtte 00/100 - med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig forsinkelsesrente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten fremgår av dommen.

A har påanket herredsrettens dom. Anken retter seg mot bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. B har tatt til motmæle i ankesaken.

Anken ble erklært rettidig. Det vises til partenes skriftveksling om dette spørsmål (se prosesskriv av 12 oktober 1998 fra ankemotpart og 15 oktober 1998 fra ankende part) samt avgjørelsen i Rt-1996-992. Dommen anses forkynt for A ved prosessfullmektig 15 mai 1998. Anken, som er datert 10 juli 1998, ble postlagt samme dag og innkom til retten 15 juli 1998.

Ankeforhandling ble avholdt 7 og 8 januar 1999 i Mo i Rana. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og gav forklaring. Det ble avhørt tre vitner. Bevisførselen fremgår for øvrig av rettsboken.

A gjør i hovedsak gjeldende:

Samboerskapet mellom A og B ble etablert allerede tidlig om høsten 1985. A flyttet da sammen med sin datter (C, født xx.xx.1978) inn i B' leilighet på X. Den leilighet som A hadde på Y ble brukt til opphold i forbindelse med bringing og henting av C, som gikk på skole i Y i sitt første skoleår 1985-86, og deretter til lagring av egne eiendeler, inntil leiligheten ble solgt våren 1987 for 190 000 kroner. Etter B frieri forlovet de seg 11 mai 1990 på hennes 40 års dag. Hun oppfattet forlovelsen som svært gledelig. De flyttet til Z høsten 1990.

Samlivsbrudd mellom samboerne oppstod ved årsskiftet 1989-90, som varte i omlag tre måneder, og ved årsskiftet 1993-94, som varte i omlag to måneder. Samlivet ble imidlertid gjenopptatt begge ganger, hver gang etter at B hadde gjort henvendelser til henne, og blant annet lovet bot og bedring.

A har gjennom årene ivaretatt samboernes felles husholdning. Slik var det både mens de bodde på X og Z. Særlig nevnes at hun, iallfall i perioder, oftest kjøpte og betalte maten, at hun betalte flere telefon- og strømregninger, samt at hun bestandig foresto det daglige arbeid i hjemmet, Hun gav ved flere anledninger penger til B, som han benyttet til å betale forskjellige regninger med. Dette kunne skje både uten og etter hans oppfordring.

A arbeidet gjennom omtrent fem år jevnlig og mye i Bs malerforretning. Arbeidet hennes bestod hovedsaklig i å betjene forretningen og utsalget, men undertiden også i å hjelpe til i håndtverket flere steder med forskjellige oppgaver.

A mottok aldri lønn for alt sitt arbeide, unntatt for noen måneder sommeren og høsten i 1994 da hun mottok i alt 36 000 kroner etter at partene hadde inngått skriftlig ansettelsesavtale som følge av at det hadde vært en uheldig episode mellom dem. Utpå høsten samme år ble hun imidlertid permittert av B uten lønn. Men hun måtte likevel fortsette å arbeide i forretningen, etter hans forlangende.

A deltok aktivt i arbeidet med istandsetting og oppussing av eiendommen på Z. Bygningene og kaianlegget på eiendommen var gamle og trengte omfattende restaurering. Sammen har samboerne bygget opp eiendommen, hver på sitt vis, og etter beste evne.

A hadde det ikke alltid godt i samlivet med B . Han misbrukte ofte alkohol og utsatte henne ved noen anledninger for vold. Hun har allikevel gjort alt for at samlivet skulle kunne fortsette.

A bestrider å ha hatt høyt personlig forbruk, både for seg selv og for sine døtre. Hun har ikke kjøpt antikviteter for mer enn cirka 18 000 kroner ialt. Hun bestrider at han på noe tidspunkt tok forbehold mot at de skulle ha sameie, eller mot at de skulle ha sammenblandet økonomi. Hun visste ikke at han skulle oppsøke eller hadde vært hos advokat i anledning deres økonomiske forhold. Heller ikke mottok hun noe brev fra hans advokat.

A krever prinsipalt å være sameier med ideell halvpart i festeretten til den faste eiendom gnr 65 bnr 1 feste nr 1 til 5 med påstående bygninger i Hemnes kommune. Grunnlag for kravet er at det ble inngått avtale mellom samboerne om sameie samt at eiendommen ble anskaffet i fellesskap av samboerne under samboerskapet. Det foreligger sameie i tingsinnbegrep.

Avtale om sameie ble inngått ved at B uttalte til A at de var sammen om det hele og eide alt sammen. Han uttalte dette ved flere anledninger, iallfall etter første og annet samlivsbrudd ved årsskiftene 1989-90 og 1993-94 samt før forlovelsen i mai 1990.

Samboerne anskaffet den faste eiendom i fellesskap. Samlivets forhold, når det gjelder varighet og fasthet samt samboernes økonomiske fellesskap, tilsier at sameie foreligger. Samlivet var som i et vanlig ekteskapelig samliv og med det formål å inngå ekteskap. Samlivet varte gjennom et tidsrom på iallfall ti år, etter at de først hadde vært kjærester i to år, men uten å bo fast sammen. Samlivet var fast, selv om det oppstod noen samlivsbrudd i mellom. De hadde økonomisk fellesskap og bidro hver med sitt i det daglige fellesskap.

A krever subsidiært vederlagskrav fastsatt etter rettens skjønn og begrenset oppad til 450 000 kroner. Grunnlag for kravet er ulovfestede prinsipper om vederlagskrav, etter berikelses- og restitusjonsprinsipper samt rimelighetsbetraktninger, ved opphør av samboerskap.

Partenes formuesforhold er dramatisk forskjellige ved utgangen av samboerskapet. Han har eiendeler verdt omtrent 1 million kroner og bare beskjeden gjeld. Hun har ingen eiendeler av verdi. Deres formuesforhold var omtrent likeverdige ved begynnelsen av samboerskapet. A bør tilkjennes et betydelig vederlag. Det bør utgjøre halvparten av eiendommens verdi, som anslås til 900 000 kroner.

Det nedlegges slik påstand:

Prinsipalt: Den faste eiendommen feste nr 1 til 5 under gnr 65 bnr 1 i Hemnes kommune er i sameie mellom A og B med en halvpart på hver.

Subsidiært: B dømmes til å betalt A vederlag fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til 450 000 kroner.

I begge tilfeller: A tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett med tillegg av 12 % forsinkelsesrente fra oppfyllelsestidspunktet til betaling skjer.

B gjør i hovedsak gjeldende:

Samboerskapet mellom B og A ble etablert først om våren 1987. Hun flyttet til ham på X, da hun solgte sin leilighet på Y. Inntil da hadde de hatt et kjærlighetsforhold, men ikke noe samboerskap. Partene var særboere til våren 1987. Deres ugifte samliv ble ikke etablert tidligere, selv om de var sammen og tilbragte mye tid sammen med hverandre.

Samlivet var turbulent og ikke særlig fast eller stabilt. Samlivsbrudd oppstod flere ganger. Samlivet var avbrutt langvarig ved to anledninger og kortvarig ved flere anledninger. B benekter å ha lovet A bot og bedring, eller å ha uttalt at de skulle eie alt sammen. Tvert i mot gjorde han ved flere anledninger klart for henne at de ikke skulle ha sammenblandet økonomi og at hver av dem skulle eie sitt alene. Han har aldri misbrukt alkohol eller øvet vold mot henne. Han kan ikke bebreides for, under slike forhold, på egen hånd å ha søkt råd og bistand hos advokat angående deres formuesforhold.

Under samlivet var samboernes økonomi fullstendig adskilt. Det forelå ikke noen sammenblanding. Han betalte minst halvparten av husholdningsutgiftene. Videre betalte han mesteparten av telefon- og strømregningene.

B har under hele samboerskapet arbeidet i malerforretningen og oppebåret betydelig inntekt. All inntekt ble imidlertid ikke bokført eller oppgitt til beskatning, og kan ikke dokumenteres nå. Det må legges til grunn at han har hatt ikke uvesentlige inntekter utover det som fremlagte dokumentasjon viser.

A har ikke arbeidet tilsvarende eller oppebåret tilsvarende inntekt. Hun var mest hjemmeværende og ivaretok omsorgen for sin yngste datter, som bodde hos dem inntil hun flyttet til sin far. A fikk alltid betalt for det arbeide som hun utførte i malerforretningen. Hun arbeidet i vesentlig mindre omfang enn det hun har gitt uttrykk for nå. Spesielt nevnes at utsalgsstedet ikke hadde faste åpningstider, men bare ble betjent etter henvendelser fra kunder. Høsten 1994 ble hun permittert på grunn av manglende oppdrag.

B har både før og under samboerskapet anskaffet seg flere eiendeler av betydelig verdi for egne midler. Midlene har han skaffet dels ved vanlig inntekt fra arbeid i malerforretningen, dels ved inntekt i forretningen og arv som ikke har vært oppgitt, og som heller ikke kan dokumenteres, samt dels ved salg av eiendeler.

Den faste eiendom, feste nr 1 til 5 under gnr 65 bnr 1 med påstående bygninger, i Hemnes ervervet han alene og utelukkende for egne midler. Han kjøpte først feste nr 4 med påstående bygning for 45 000 kroner i desember 1986, som han betalte kontant med oppsparte midler. Dette skjedde før samboerskapet ble etablert. Han kjøpte senere feste nr 1, 2, 3 og 5 med påstående bygninger for 80 000 kroner i desember 1988, som han betalte med penger som han alene lånte og senere tilbakebetalte. Han har selv foretatt og betalt all istandsetting og oppussing av bygningene og kaianlegget. Han opptok lån for dette og tilbakebetalte selv lånet.

Båten som han kjøpte for 100 000 kroner i 1991 og betalte med egne midler, ble solgt i 1995 for 300 000 kroner og innbrakte således god fortjeneste. A deltok verken i anskaffelsen av eller arbeidet med båten. Det var alene B innsats som medførte at båten ble anskaffet og senere kunne avhendes med god fortjeneste.

Bilen som han kjøpte for 125 000 kroner i 1994, ble betalt med midler som han alene lånte. Han har alene nedbetalt hele lånet. Ved samlivsbruddet utgjorde dette lån 112 000 kroner.

Leiligheten på X ble solgt i 1991 for 330 000 kroner. Salget innbrakte 280 000 kroner etter fratrekk av gjeld. Han mottok 330 000 kroner i forskudd på arv (30 000 i 1994, 100 000 i 1995 og 100 000 i 1996). Dessuten mottok han 70 000 kroner i forskudd på arv i 1989 som ikke ble oppgitt.

Ingen av de verdier som B eier, kan tilskrives tilførsel av arbeid eller kapital fra A. Hun har aldri overført penger til ham. Unntak kan i tilfelle gjelde penger som han kan ha fått i hånden ved noen anledninger, for betaling av regninger. Hun har nok betalt noen regninger for telefon og strøm, men på langt nær halvparten, eller så ofte som hun gir uttrykk for nå.

A hadde med seg sitt innbo og løsøre i samboerskapet. Under samlivet anskaffet hun forskjellig løsøre. Hun beholdt alt sitt etter det endelige samlivsbrudd.

A hadde under samboerskapet et høyt personlig forbruk. Hun mottok våren 1987 et beløp på 90 000 kroner etter fradrag av gjeld ved salg av leiligheten, og sommeren 1989 et beløp på 228 000 kroner i arv etter sin avdøde mor. Ingen av alle disse penger ble anvendt til felles formål eller investert i boligene som de bodde i eller i andre varige verdier. Hun forbrukte alle pengene i løpet av kort tid. Pengene ble bare sølt bort til forbruk av forskjellig slag. Hun har ingen verdier igjen.B bestrider at A kan være sameier for noen anpart i den faste eiendom på Z. Han har alene anskaffet eiendommen. Hun har ikke bidratt på noen måte til anskaffelsen

B bestrider at A kan ha rett til vederlag med noe beløp. Formuesforholdene deres er ikke så forkjellige ved samboerskapets opphør. Verdien av den faste eiendom er vesentlig mindre enn 900 000 kroner, antagelig omkring 450 000 kroner. Han har gjeld som det også må tas hensyn til. Hun har under samlivet mottatt betydelige pengebeløp som bare ble forbrukt.

Det nedlegges slik påstand:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsrett, med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forkynnelse og til betaling finner sted.

Lagmannsretten skal bemerke:

Det økonomiske oppgjør etter oppløsning av ugift samliv beror på alminnelige formuerettslige regler. Samboere har, på samme måte som ektefeller, hver sine formuer (eiendeler og gjeld). Ugift samliv innebærer ikke i seg selv at det som partene har ervervet før eller under samlivet blir sameie mellom dem. Utgangspunktet er at hver samboer fortsatt eier sitt. Sameie mellom samboere kan oppstå når det foreligger avtale eller annet rettsstiftende grunnlag. Vederlag kan ved oppløsning av samboerforhold tilkjennes den ene samboer etter alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper samt etter rimelighetsbetraktninger. Retts- tilstanden for det økonomiske oppgjør etter ugift samliv fremgår av Høyesteretts avgjørelse i Rt-1984-497 og behandles av blant andre Strøm Bull "Ugift samliv" (1990) og Sverdrup "Stiftelse av sameie i ekteskap og ugift samliv" (1997).

A og B stiftet et fast samboerskap omkring årsskiftet 1986-87. Partene er uenige om det tidspunkt samboerskapet ble etablert. Det kan ikke ses å være godtgjort at de hadde et fast samboerskap før årsskiftet 1986-87. Bevisbedømmelsen for dette bygges på en samlet vurdering av flere forhold.

Partene utviklet fra slutten av 1983 et nært personlig forhold, som innebar at de stadig oftere holdt sammen og herunder bodde sammen, men uten at det kan ses å foreligge tilstrekkelige holdepunkter for at det forelå fast samboerskap før årsskiftet 1986-87. Salget av borettslagsleiligheten som A hadde, fant sted i april 1987. Leiligheten hennes hadde ikke vært bortleid forut for dette. Det ble for A registrert flytting i folkeregisteret 30 april 1987 fra Y til X, med flyttedato 26 april 1987. Videre ble det i As selvangivelser til og med inntektsåret 1996 angitt at hun hadde bopel på Y, noe som ikke ble korrigert av henne i rubrikken for bopel, samt i hennes senere selvangivelser fra og med inntektsåret 1987 til og med 1991 angitt at hun hadde bopel på X.

Uenigheten mellom partene om hvorvidt samboerskapet ble stiftet om høsten 1985 eller om våren 1987, eller mellom disse tidspunkter, har etter omstendighetene ikke avgjørende eller vesentlig betydning for tvisten om det økonomiske oppgjør etter samboerskapets avslutning. Deres personlige forhold som utviklet seg gjennom 3 år, inntil samboerskapet klart anses stiftet, har også betydning for tvistens løsning.

Partenes samboerskap opphørte med endelig virkning høsten 1995. Hun flyttet i september ut fra deres felles bosted på Z. Bruddet oppsto under en ferietur til vestlandet, der A hadde slekt og familie, og hun bestemte seg for å bli igjen der. Dette er partene enige om.

Samboerskapet varte sammenhengende i mellom 8 1/2 og 9 år, fra årsskiftet 1986-87 til høsten 1995, dog med noen midlertidige avbrudd av forskjellig varighet, ved at hun flyttet ut fra deres felles bosted. Årsaken til dette var at det hadde oppstått uenighet mellom dem. Mest langvarig var bruddene ved årsskiftene 1989-90 og 1993-94, som varte henholdsvis i omtrent 3 og 2 måneder. Samlivet ble gjenopptatt etter hvert brudd og fortsatte slik som tidligere.

Samlivet hadde for begge parter det formål at de skulle ha varig samliv, og at de skulle gifte seg. Forlovelsen som fant sted 11 mai 1990 innebar avtale om fremtidig giftemål. Bs forklaring om at han ikke hadde ment å ville inngå ekteskap, kan ikke legges til grunn, særlig fordi forlovelsen kom i stand etter hans frieri eller forespørsel til henne. Forlovelsen var like alvorlig ment for begge.

Samboerne hadde i utgangspunktet atskilt økonomi. Hver samboer disponerte alene over sine bankkonti og betraktet sine bankinnskudd som eneeie. Deres bankinnskudd utgjorde tidvis forholdsvis betydelige beløp, som hver brukte etter eget ønske og behov. Hver samboer betraktet såvidt forstås også sitt innbo og løsøre som eneeie. Det samme gjaldt båt og bil, som B betraktet og behandlet som sitt alene.

Partene hadde sammenblandet økonomi i det daglige hushold. Dekning av felles utgifter til husholdning, strøm, telefon og lignende skjedde over tid like ofte og like mye av begge parter. Fordelingen av slike utgifter var tilfeldig, uten at dette ble planlagt eller drøftet. Heller ikke ble det ført noen form for regnskap i forbindelse med det felles hushold. Sammenblandingen kom også til syne ved at hun hadde fullmakt fra ham til å heve penger i malerforretningens kasse til bruk for dekning av utgifter til det daglig hushold, mot å notere beløpene på et ark.

A forestod i hovedsak alene det daglige arbeid i hjemmet, både på X og Z. Dette gjaldt alt arbeid som i alminnelighet utføres i hjemmet. Partene hadde felles forståelse om at hun skulle ha ansvar for dette. A betalte ikke husleie til B, verken på X eller Z.

B er innehaver av enkeltmannsforetaket "X Malerforretning", som ble stiftet tidlig i 1980 årene, og som fortsatt har det samme firmanavn. Foretakets næringsvirksomhet består i handel med innkjøpte maler- varer samt utførelse av malerhåndtverk. Forretningen ble drevet i bygningen ved siden av boligen etter at paret flyttet til Z. Tidligere ble den drevet i leiet lokale på busstasjonen i Mo.

Under samboerskapet arbeidet både B og A i malerforretningen. Arbeidsdelingen mellom dem, etter at de hadde flyttet til Z, var i hovedsak slik at han utførte malerhåndtverk og ellers arbeidet med betjening av kunder (ved fremmøte i butikken og ved henvendelse på telefon), mens hun arbeidet med betjening av kunder (ved fremmøte i butikken og ved henvendelse på telefon) og deltok i malerhåndtverk ved noen anledninger.

A arbeidet ofte i forretningen uten å kreve eller motta lønn. Men hun mottok lønn med 17 974 kroner i 1988, 17 974 kroner i 1989, 36 000 kroner i 1994, og 6 000 kroner i 1995, slik det fremgår av fremlagte selvangivelser. Hun mottok også lønn i 1991, hvilket fremgår av selvangivelsen, uten at beløp oppgis. Omfanget av det arbeid hun utførte uten å kreve eller motta betaling synes etter foreliggende opplysninger vanskelig å fastslå. At det samlet dreier seg om et ikke ubetydelig arbeid, kan det imidlertid ikke være tvil om. Det synes å bero på felles forståelse mellom partene den gang at hun ikke skulle ha lønn for alt arbeid. Dette viser at partene hadde felles økonomi mer enn i det daglige hushold.

Tvisten om sameie gjelder festeretten for feste nr 1 til 5 under gnr 65 bnr 1 i Hemnes kommune samt eiendomsretten til påstående bygninger og kaianlegg. Festeretten ble stiftet i 1934 og gjelder i 99 år. Bygningene og kaianlegget var oppført mange år før siste overdragelser i 1987 og 1989, hvoretter det har vært foretatt utbedring og forbedring av både bygninger og kaianlegg.

B fremstår utad alene som innehaver av festeretten til eiendommen samt som eier av påstående bygninger og kaianlegg. Grunnboken utpeker ham som fester av grunnen og eier av bygningene og kaien, se tinglysingsloven §14 og §15.

Festeretten til feste nr 4 ble overført fra Leif Seljelids dødsbo til B ved påtegning på festekontrakten, som ble tinglyst 9 juli 1987. Eiendomsretten til bygningen på feste nr 4 ble overført fra samme dødsbo til B ved skifteskjøte av 7 oktober 1987, som ble tinglyst 2 november 1987. Overdragelsene skjedde i henhold til kjøpekontrakt av 5 desember 1986 mellom Leif Seljelids dødsbo og B for kjøpesum på 45 000 kroner.

Festeretten til feste nr 1, 2, 3 og 5 ble overført fra E Præsteng & Co til B ved påtegning på festekontraktene, som ble tinglyst 31 august 1989. Eiendomsretten til påstående lagerbygninger, kaihus og kai ble overført fra E Præsteng & Co til B ved skjøte av 1 januar 1989, som ble tinglyst 30 mai 1991. Overdragelsene skjedde i henhold til kjøpekontrakt av 12 desember 1988 mellom E Præsteng & Co og B for kjøpesum på 80 000 kroner.

Formålet med å anskaffe den første eiendom (feste nr 4) i 1986-87 var antagelig å ha stedet til felles fritidsbruk. Formålet med å anskaffe de neste eiendommer (feste nr 1, 2, 3 og 5) var å ha hele stedet dels til bolig for begge samboere og dels for drift av hans malerforretning.

Kjøpesummen på 45 000 kroner for feste nr 4 ble betalt av B 17 november 1986 ved belastning av sin kassakredittkonto, som han senere har innfridd. Kjøpesummen på 80 000 kroner for feste nr 1, 2, 3 og 5 ble betalt av B etter opptak av banklån på 100 000 kroner 5 januar 1989, som han senere har innfridd.

Utbygging av kaianlegget i 1992 ble finansiert med 150 000 kroner som B lånte i bank, og som han senere har innfridd. Utbedring av bolighuset i 1996 ble finansiert med 100 000 kroner som B lånte i bank, og som han senere har innfridd. Det ble også foretatt utbedring av bygningene før 1996.

B pantsatte i 1992 og 1994 festeretten med påstående bygninger og kai som sikkerhet for kassakredittlån, som ble opptatt i forbindelse med malerforretningen. Han pantsatte eiendommen i 1994 som sikkerhet for lån ved kjøp av bil.

B har alene søkt om, vært ansvarlig for og betjent alle lån i forbindelse med anskaffelsen av eiendommen samt senere utbygging og forbedring av bygninger og kaianlegg. Han har med egne midler betalt og innfridd disse lån. B har videre søkt om og fått innvilget konsesjon til, som utenlandsk statsborger, å ha fast eiendom i Norge. Dette gjelder alle festenumrene.

A har ikke med egne midler betalt noen av disse lån eller bidratt til dette. Hun bidro heller ikke til dette etter at hun mottok betydelige midler ved salg av leiligheten og arv fra moren. Salget av borettslagsleiligheten som fant sted våren 1987 for 190 000 kroner innbragte omtrent 90 000 kroner netto etter fradrag av gjeld. Arven fra moren som ble utbetalt sommeren 1989 utgjorde 228 684 kroner. Mesteparten av disse betydelige pengebeløp ble forbrukt av henne, uten at hun kan redegjøre særlig for hva pengene ble brukt til, og uten at hun anskaffet seg varige verdier. Det er ikke godtgjort at A har bidratt med penger til betaling av kjøpesum, lån eller annet vedrørende den faste eiendom på Z.

Begge parter deltok i arbeidet med utbedring og forbedring av bygningene og kaianlegget. Hvem som utførte hva fremstår som nokså uklart. Hovedinntrykket er imidlertid at han utførte vesentlig mer arbeid enn henne, og at hennes arbeid ikke var omfattende.

Partene har ved noen anledninger under samlivet drøftet sine økonomiske forhold, herunder spørsmål om hvem som skulle eie hva, om de skulle eie tingene sammen eller hver for seg. Drøftelser om dette oppsto gjerne i forbindelse med forutgående kraftig uenighet om andre samlivsforhold og spørsmål om samlivet skulle fortsette. Initiativ til drøftelser om dette kom som regel fra ham, ved henvendelser til henne med klart ønske om at samlivet skulle fortsette. Det kan imidlertid ikke ses bevist at partene ble enige om eller at han lovet henne at de skulle ha sameie i eiendommen eller annet.

Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at partene ikke eide festeretten i den faste eiendom på Z, eller påstående bygninger og kaianlegg, sammen. Det foreligger ikke slike rettsstiftende forhold som innebærer at det foreligger sameie.

Tvisten om vederlagskrav gjelder spørsmål om A bør tilkjennes et pengebeløp etter alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper eller etter rimelighetsbetraktninger. Avgjørelsen av dette spørsmål beror foruten på alle ovennevnte forhold også på partenes økonomiske forhold ved samboerskapets stiftelse og opphør.

Partenes økonomiske forhold var tilnærmet likeverdige ved samboerskapets stiftelse omkring årsskiftet 1986-87. Deres mest verdifulle eiendeler besto da i hver sin borettslagsleilighet, med påhvilende gjeld. Partenes økonomiske forhold fremstår klart forskjellig ved samlivets opphør høsten 1995. Han hadde den faste eiendom på Z, hvis verdi er noe uviss, men iallfall 500 000 kroner, bil, samt gjeld på i underkant av 200 000 kroner. Hun hadde ingen eiendeler (utover forskjellig innbo og løsøre) av verdi eller gjeld.

Lagmannsretten finner at A har rett til vederlagskrav, som skjønnsmessig bør fastsettes til 75 000 kroner. Det legges særlig vekt på følgende forhold: Partene hadde et fast samboerskap i nesten 9 år, etter forut å ha utviklet sitt nære bekjentskap gjennom 3 år, og begge hadde til hensikt at de skulle ha et varig forhold og samliv, som deres samliv ble innrettet etter. Hun har i løpet av samlivet utført betydelig arbeid i hjemmet og malerforretningen, uten å ha krevd eller mottatt lønn for noe arbeid i hjemmet eller for alt arbeid i forretningen. Hun har oppfattet hans utsagn ved noen anledninger som om de skulle eie eller eide alt sammen. Dette antas å ha ansporet henne til den betydelige innsats i hjemmet og forretningen. Han hadde vesentlig bedre økonomi enn henne ved samlivets opphør, sett i forhold til deres økonomi ved samlivets begynnelse.

Ankesaken er dels vunnet og dels tapt. Saken for herredsretten er også dels vunnet og dels tapt, hensett til lagmannsrettens materielle resultat. Hver part skal etter hovedregelen dekke egne saksomkostninger både for lagmanns- og herredsretten, jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174 første ledd. Lagmannsretten finner at unntaksregelen i §174 annet ledd ikke bør gis anvendelse for noen instans. Konklusjonen blir at hver part bærer egne omkostninger for hver instans.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning :

1. B frifinnes for kravet om sameie i den faste eiendom.

2. B dømmes til å betale A vederlag med 75 000 - syttifemtusen - kroner. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker etter dommens forkynnelse.

3. Hver part bærer egne saksomkostninger for lagmannsretten og herredsretten.