LH-1998-707

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-03-23
Publisert:	LH-1998-00707
Stikkord:	Tingsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Finnmark jordskifterett nr. 98-1 - Hålogaland lagmannsrett LH-1998-00707.
Parter:	Ankende part: Statskog SF v/Finnmark jordsalgskontor (Prosessfullmektig: Advokat Olav Felland, 3880 Dalen). Ankemotpart: Asbjørn Slåttedal v/redaktør Geir Wulff.
Forfatter:	Førstelagmann Gaute Gregusson. Lagdommer Synnøve Nordnes. Ekstraordinær lagdommer Halvdan Harkjerr
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1950) §13, §68, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §356, §388, §44, §51, §100, Jordskifteloven (1979) §70

Saken gjelder spørsmålet om gnr. 17 bnr. 18 i Porsanger kommune eksisterer, og i bekreftende fall om vilkårene for grensegang/jordskifte foreligger.

Staten ved fylkesmannen i Finnmark fremsatte i brev av 10.9.1957 til jordskiftedommeren i Finnmark begjæring i medhold av jordskifteloven §100 om grensegangsforretning til fastsettelse av grensene for statens umatrikulerte grunn mot alle private eiendommer i Lakselvdalen, avgrenset i øst mot riksveg 930, i sør av Nedrevatn, i vest av fjellveggen på vestsiden av Lakselvdalen og i nord av Vesterbotn.

Eiere, brukere og bruksrettshavere til eiendommer i det angitte felt ble i medhold av jordskifteloven §13 tredje ledd summarisk innkalt til inkaminasjonsmøte i jordskifteretten 16. juni 1958, kunngjort i Vestfinnmark Arbeiderblad og Norsk Lysingsblad 17. og 22. april 1958. Sakens nummer for jordskifteretten var 15/1957.

Saken ble avsluttet 10. februar 1961, blant annet med beskrivelse av 108 grenselinjer for i alt 70 eiendommer, innlagt på kartskisser.

Som saksøkt nr. 33 var i rettsboka angitt Anna Samuelsen, eier av matr. nr. 628 "Slåttedal", på finsk benevnt "Niittykuru", idag gnr. 17 bnr. 15. Eiendommens grenser ble beskrevet under grenselinjene 50-53, avlagt på kartskisse III.

Det er på det rene at Anna Slåttedal i dette området også var eier av matr.nr. 729 "Sletten", idag gnr. 17 bnr. 18, ervervet av hennes mann John Samuelsen ved fylkesskjøte 9. mars 1926, tinglyst 25. juli 1938. Eiendommens grenser var beskrevet under utmålsforretning 13. oktober 1921, og er inntatt i skjøtet.

Denne eiendom er ikke omhandlet i jordskifterettens rettsbøker fra inkaminasjonen 16. juni 1958 til avslutningen 10. februar 1961. Anna Samuelsen står således oppført utelukkende som eier av den førstnevnte eiendom matr. nr. 628 Niittykuru. Under grensegangssaken var hun representert ved to av sine sønner, Johan og Martin. Hennes yngste sønn, Asbjørn, ankemotpart i den foreliggende sak, var under grensegangssaken 1957-1961 bosatt i Karasjok. Han overtok eiendommen Sletten gnr. 17 bnr. 18 (tidligere matr. nr. 729) fra morens dødsbo ved skjøte av 2.9.1991, tinglyst 11.12.1991.

Den 30.12.1997 fremsatte han krav om grensegang for eiendommen, eventuelt om jordskifte.

Statskog Finnmark v/advokat Olav Felland påsto kravet avvist.

Under den videre saksbehandling har Asbjørn Slåttedal vært representert ved redaktør Geir Wulff.

Finnmark jordskifterett holdt rettsmøte i saken 5.6.98, og avsa 10. s.m. dom med slik slutning:

"1. Eiendommen gnr. 17, bnr. 18 "Sletten" i Porsanger eksisterer med et fysisk areal som fastsatt i fylkesskjøte utstedt av fylkesmannen i Finnmark den 9. Mars 1926 og tgl. 25. Juli 1938.

2. Rekvirenten tilkjennes erstatning for saksomkostninger med kr 4900,-

3. Dommen settes til påankes straks."

Etter domsslutningen er det blant annet anført at "standpunkt til fremme av krav vil bli tatt etter at dommen er rettskraftig".

Statskog SF v/Finnmark jordsalgskontor, med advokat Olav Felland som prosessfullmektig, har i rett tid påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett, med påstand om opphevelse av dommen og avvisning av kravet.

Asbjørn Slåttedal v/redaktør Geir Wulff har tatt til gjenmæle, med påstand prinsipalt om avvisning av anken på grunn av manglende ankesum, subsidiært om stadfestelse av jorskifterettens dom.

Ankeforhandling ble holdt i Lakselv 11-12 mars 1999. Statskog var representert ved prosessfullmektigen og jordsalgssjef Olav Joki, som forklarte seg som vitne og som fikk anledning til å følge forhandlingene i sin helhet. Ankemotparten møtte sammen med sin rettslige medhjelper og ga forklaring. Det ble gjennomført befaring. Dokumentasjon ble foretatt slik rettsboken viser.

På vegne av Statskog anføres at jordskifterettens dom må oppheves og anke motpartens krav om grensegang/jordskifte avvises, subsidiært at Statskog må frifinnes for kravet.

Til ankemotpartens anførsel om manglende ankesum bemerkes at det ut fra hans egne pretensjoner dreier seg om en eiendom på 15-20 mål, kort vei fra Lakselv sentrum, med en påstått "strandlinje" på 180 meter til den lakseførende elven. Laksefiske utgjør den største ressursen i området. Dessuten er det her som andre steder i dalføret gunstige forhold for uttak og foredling av elvegrus og sand. Det kan ikke være tvilsomt at tvistegjenstanden oppfyller kravet til ankesum etter tvistemålsloven §356.

Som for jordskifteretten, fastholdes at Slåttedals krav om grensegang/jordskifte for gnr. 17 bnr. 18 "Sletten" av ulike årsaker enten må bli å avvise, eller Statskog må frifinnes for kravet. Dette knytter seg dels til konsekvensene av den benyttede summariske partsinnkalling til grensegangssaken i 1957-1961 (sak nr. 15/1957), dels til rettskraftvirkningene av at eiendomsspørsmålet "var framme" under saken, dels til det konkrete resultat av grensefastsettelsen i 1961 for eiendommen "Niittykuru", som viser at de to eiendommene Sletten og Niittykuru må ha blitt sammenføyd.

For jordskifteretten i den nå foreliggende sak ble det dessuten fra Statskogs side påstått avvisning av Slåttedals grensegangskrav fordi tvisten i tilfelle hørte inn under de alminnelige domstoler. I og med at lagmannsretten har full kompetanse, jfr. tvistemålsloven §388, frafalles denne anførsel.

De rettslige konsekvenser av den summariske innkalling til jordskifterettens sak nr. 15/1957, jfr. den dagjeldende jordskiftelovs §13 tredje ledd, er at avgjørelser som ble truffet er gyldige og bindende for alle innkalte parter, uavhengig av om de møtte eller ikke, og uansett om de hadde faktisk kjennskap til innkallingen. Det vises til Rt-1971-1002 og til Austenå/Øvstedals kommentarutgave (1993) til jordskifteloven, s. 84-86. "Avgjørelser" kan i denne sammenheng ikke tas i snever forstand; det er tilstrekkelig at vedkommende har partsinteresse, uten at han gjør den gjeldende, slik situasjonen synes å ha vært for Slåttedals rettsforgjenger under saken i 1957-1961 for eiendommen Slettens vedkommende. Eiendommen falt derved tilbake som en del av statens umatrikulerte grunn i området.

I den nå foreliggende tvist synes jordskifteretten i sin dom av 5.6.1998, ut fra "flere uheldige og dramatiske omstendigheter", nemlig elvens lunefulle leieskifter og krigsårene med nedbrenningen av Finnmark og ødeleggelse av så godt som alle private og offentlige arkiver, å ville konstruere en slags lokal sedvane som skal gå ut på at jordsalgskontoret i ettertid har "akseptert retten til de som ikke har meldt seg", jfr. domsutskriften s. 7-8. Dette er en misforståelse som preger jordskifterettens avgjørelse og ankemotpartens argumentasjon. De eiendomsgrenser som er avgjort i ettertid, blant annet ved jordskiftesak 6/1974, gjelder eiendommene Bakkebukt, Mo, Mobakken og Smørslett, som alle ligger utenfor det faktiske grensegangsfelt for jordskiftesak 15/1957. Tilsvarende gjelder for andre eiendommer ankemotparten viser til, så som Oldernes, Lotzemelanpälys og Øvre Hegstad, der eiendomsforholdene er ordnet i ettertid. Heller ikke disse var med i sak 15/1957.

Når ankemotparten videre mener å kunne påvise at grenser for eiendommer som vitterlig var med i sak 15/1957 likevel ikke ble oppgått og avmerket, beror også det på misforståelse av hva grensegangsforretningen primært dreide seg om. Oppgaven var først og fremst å klarlegge grensene for private eiendommer mot statens umatrikulerte grunn, ikke i samme utstrekning å trekke opp de innbyrdes grenser mellom private eiendommer/forpaktninger. Dette gjelder eksempelvis grensen mellom matr. nr. 116 a Sarpola på den ene side og matr. nr. 118 Grundviken Søndre på den annen side, som ankemotparten viser til. At den private grense her ikke ble oppgått eller avmerket er uttrykkelig sagt under jordskifterettens behandling av 3. grenselinje i saken fra 1957-61, og det fremgår også av den tilhørende kartskisse. Tilsvarende gjelder for ankemotpartens påberopelse av jordskifterettens manglende beskrivelse og oppmerking i 1957-61 av en del av grenselinje 14, som gjelder en strekning mellom privat eiendom og privat forpaktning.

Verken av disse eller andre eiendomsforhold i området som ankemotparten har vist til, kan det trekkes slutninger eller konsekvenser med relevans for den foreliggende tvist vedrørende gnr. 17 bnr. 18 "Sletten". Denne eiendom er ikke beskrevet eller avmerket noe sted i sak 15/1957, på tross av at eieren var varslet og representert under saken som eier av gnr. 17 bnr. 15 "Niittykuru". En flytting eller endring av "ulageleg grense" kunne jordskifteretten foreta med bindende virkning for en part så snart avgjørelsen var rettskraftig, jfr. den dagjeldende jordskiftelovs §100. Når dette gjaldt for en part som var uteblitt etter summarisk innkalling, må det desto mer gjelde for en part som faktisk var til stede og som enten har vært tilfreds med det som ble forhandlet, eller har unnlatt å gjøre sine krav gjeldende.

Det fremsatte grensegangskrav/jordskiftekrav må derfor avvises.

Kravet må også avvises ut fra den utvidede rettskraftsvirkning som fulgte av §68 i dagjeldende jordskiftelov. At forhold vedrørende eiendommen "Sletten" var "framme" for jordskifteretten i 1957-61, fremgår blant annet av det dokumenterte utdrag av tachymeterboken. Avgjørende er ikke om det er truffet en avgjørelse i snever forstand - dom, kjennelse eller beslutning - men om forhold vedrørende eiendommen var "framme". I tillegg til tachymeterboken, vises til oppfølgende brev av 1.8.1959 fra jordskifteretten til statsarkivet, og til arkivets svar av 13. s.m. Ut over dette vises til at det fremgår av jordskiftesak 15/1957, rettsboken s. 13, at alle grenser ble ordnet ved forlik, unntatt grensene for matr. nr. 138 og 140 "Hesjenes" samt matr. nr. 376 "Farvegresstakken", der grensene ble avgjort ved kjennelse. I det svære område som samlet sett ble kartlagt og avmerket i saken, lå eiendommene Hesjenes og Farvegresstakken geografisk/terrengmessig ganske tett innpå ankemotpartens/rettsforgjengerens eiendommer "Niittykuru" og "Sletten", jfr. kartblad III. Det ville da være påfallende om eventuelle uklarheter omkring Slettens beliggenhet og avgrensning ikke kom opp i sammenheng med de tvister som forelå omkring grensene for eiendommer i nabolaget. Eiendommen Slettens skjebne er da mest sannsynlig avgjort ved forlik, uten at dette nødvendigvis har nedfelt seg blant de skriftlig inngåtte forlik, dok. A. 1-40, jfr. jordskifterettens rettsbok av 10. februar 1961, utskriften s. 12. Grensegangssaken pågikk over 4 år, og to rettsformenn var med i ulike perioder. I en så vidt langvarig sak med en rekke detaljspørsmål, vil det ikke være til å unngå at enkelte spørsmål blir løst uformelt. Forhold omkring eiendommen har i alle fall vært "framme" under sak 15/1957, og det fremsatte grensegangskrav må derfor avvises også av den grunn.

Den mest sannsynlige måte forholdene vedrørende Sletten ble ordnet på under jordskiftesak 15/1957, var at eiendommen ble sammenføyd med "Niitokuru". Det vises i den sammenheng til utmålings- og skyldsetningsforretning av 5.9.1861 vedrørende eiendommen Bekkenes (Fjelmaniemi). Denne eiendom ble tillagt "et av rekvirenten dyrket og innhegnet engflate ... kaldet: Nitykorro", og den samlede skyld satt til 1 ku og 2 får. Da Niittykuru i 1930-31 ble utskilt som eget bruk, ble skylda fastsatt til 5 får. Hele eiendommen Niittykuru var som nevnt oppdyrket, jfr. også pkt. 6 i John Samuelsens søknad av 25.5.1920 om kjøp eller forpaktning av eiendommen Sletten. Gamle gjerdestolper fra før krigen står ennå på stedet. Om det ikke dreier seg om de opprinnelige stolpene rundt engstykket Niittykuru, er det all grunn til å tro at det eksisterende gjerde står i samme trasé som den opprinnelige innhegning.

Ved tinglysingen av fylkesskjøtet 25.7.1938 for eiendommen Sletten ble skylda satt til 1 ku og 4 får, altså en større eiendom enn Niittykuru. John Samuelsen hadde i sin søknad av 25.5.1920 selv anslått arealet for Sletten til ca 15-20 da., og for Niittykuru til ca 15. Ved grensefastsettelsen i 1957-61 fikk Niittykuru et areal på ca 55 da. Dette gir klare indikasjoner på at arealene for de to eiendommene ble slått sammen. Elvens tidligere rasering av eiendommen Sletten er ved dette blitt mer enn kompensert.

På dette grunnlag må Statskog frifinnes for Slåttedals krav om grensegang/ jordskifte for eiendommen Sletten.

Det er lagt ned slik påstand:

"Prinsipalt:

1. Punkt 1 og 2 i slutninga i domen for Finnmark jordskifterett blir oppheva.

2. Kravet om jordskifte/grensegang frå Asbjørn Slåttedal frå 30.12.1997, sak nr. 1/1998 for Finnmark jordskifterett blir å avvise.

Subsidiært

3. Statskog blir å frifinne.

4. Asbjørn Slåttedal erstattar sakskostnadene for jordskifteretten og for lagmannsretten for Statskog."

På vegne av Asbjørn Slåttedal påstås prinsipalt anken avvist på grunn av util strekkelig ankesum, subsidiært påstås jordskifterettens dom stadfestet, nærmere presisert slik at det fremsatte krav om grensegang/jordskifte blir å fremme.

Området for jordskiftesak 15/1957 var angitt i den summariske innkalling. Det er en kjensgjerning at en rekke eiendommer og grenser innenfor det oppgitte grensegangsfelt ikke ble behandlet under saken. Sletten er en av disse, men det er bare for denne eiendom at Statskog har anført at den unnlatte behandling har som konsekvens at den private eiendomsrett har opphørt og arealet falt tilbake til staten. En rekke andre ubehandlede eiendommer fra saken i 1957-1961 har i ettertid fått sine grenser og rettighetsforhold ordnet og klarlagt. Statskogs imøtegåelse av denne anførsel, jfr. foran, baserer seg på en klart uriktig tese om at disse eiendommer lå utenom grensegangsfeltet i sak 15/1957. Alle var innkalt gjennom allmannastevningen. Ingen av dem, med unntak av ankemotparten, er ved senere krav om ordning av eiendomsforholdene blitt møtt med henvisning til rettsvirkningene av den summariske innkalling, eller påberopelse av at forhold vedrørende den enkelte eiendom kan ha vært "framme" under grensegangssaken og følgelig opp- og avgjort for all ettertid.

Det er gal lovforståelse at jordskifterettens unnlatelse av å behandle grensene for en eiendom har som konsekvens at eiendommen opphører å eksistere. Så sent som i 1993 var Statskog klart innforstått med dette, også for eiendommen Slettens vedkommende, jfr. jordsalgssjefens brev av 29.9.93 til Porsanger kommune. Det heter her at Sletten ikke var part ved jordskiftet i 1957-61, fordi eiendommen var "bortgravd av elva, eller egentlig lå (og ligger fortsatt) som elvegrunn. Slike eiendommer var uten interesse for grensefastsettingen". Statskog erklærte at man for så vidt ikke ville ha innvendinger mot at Slåttedal fremmet et krav om makeskifte. Først henimot to år senere, ved brev av 27.7.95 gikk Statskog - nå ved "fung. jordsalgssjef" - tilbake på dette. Nå la man seg på de klart uriktige juridiske konsekvensbetraktninger som saken senere har vært preget av; eiendommen hadde vært "representert" under grensegangssaken, "eiendommen tapte ved jordskiftet sin fysiske eksistens som areal", men det måtte legges til grunn "at det uformelt er kompensert for arealet" ved utmåling av eiendommen Niittykuru. Det ble videre anført i brevet at eieren av Sletten, "som var representert på jordskiftet, (må) ha hatt en oppfatning omkring eiendommen, siden den ikke er krevd lagt ut under saken eller dommen er anket på dette grunnlag".

Dette er åpenbart forløperen for Statskogs anførsel i den foreliggende sak om at spørsmålet om Slettens skjebne var "framme" for jordskifteretten i 1957-61, jfr. den dagjeldende jordskiftelovs §68.

Eiendommen Sletten var ikke "framme" på annen måte enn at jordsalgssjef Følling den 18.6.1958 noterte i sin tachymeterbok at det ikke forelå skjøte, verken for denne eiendommen eller for Niittykuru; "skaff disse tilveie til senere", ble det notert. Skjøtene eller kopier av dem lot seg ikke fremskaffe, jfr. den ankende parts anførsler om dette. Grensene for Niittykuru kunne allikevel fastlegges, fordi det her var grensesteiner i behold. For Slettens vedkommende var de nedsatte steiner fra 1921 tatt av elven, og store deler av eiendommen lå allerede under grensegangssaken i 1957-61 som elvegrunn. Intet mer var "framme" om denne eiendom i sak nr. 15/1957 enn at man skulle forsøke å skaffe skjøtet til veie. Kopi av skjøtet dukket ikke opp før i 1993, i forbindelse med Slåttedals arbeid med å få gjennomført grensegang for eiendommen. Kopien viste seg å være i behold i fylkesmannens arkiv i Vadsø, altså hos den myndighet som hadde krevd grensegangssaken i 1957. Når det var mulig å finne kopien i 1993, så hadde det vært mulig også i 1958. At det allikevel ikke lyktes den gang, skal ikke gå ut over den som sitter med grunnbokshjemmelen til eiendommen.

Det bestrides at den summariske innkalling til grensegangssaken og/eller notatet om etterlysing av skjøtet for eiendommen har de rettslige konsekvenser som påstått av Statskog. Sletten er ikke ført opp som saksøkt eiendom i grensegangssaken, i likhet med en rekke andre eiendommer i feltet. Anna Slåttedal ble åpenbart anerkjent som eier, men skulle hennes grensepåstand realitetsbehandles, måtte skjøtet fremskaffes. Det har gjennom alle år fra sakens avslutning i 1961 og fremover til 1995 ikke falt Statskog inn at ikkebehandlingen av Sletten førte til at eiendommen falt tilbake til statens umatrikulerte grunn. I hvert fall er intet foretatt for å få hjemmelsforholdet endret i samsvar med den påståtte eierpretensjon.

Det foreligger etter dette intet grunnlag for avvisning av Slettedals grensegangskrav.

Heller ikke kan anførselen om at Sletten og Niittykuru ble sammenslått ved jordskiftesaken i 1957-61 føre fram. Arealangivelsene i grunnlagsdokumentene er omtrentlige; dertil kommer at Niittykuru var et sameie mellom Slåttedals far og dennes bror Johan. Da faren i 1920 søkte om utmål for Sletten, og oppga at han blant annet eide ca 15 mål under Niittykuru, gjelder denne arealangivelse bare hans sameiepart. Hele sameieparten var etter det anførte i søknaden oppdyrket, men dette kan etter sakens natur ikke ha omfattet elvegrunnen. Dertil kommer brorens sameiepart, som Slåttedals far ikke ervervet før i 1924. Statskogs anførsel hviler således på sviktende grunnlag.

Det bestrides at Niittykuru ved jordskifterettens sak nr. 15/1957 ble større enn tidligere. Eiendommen ble tvertimot mindre, idet grensen ble trukket mot det nye elveløp, mens den tidligere hadde gått til det gamle løp lengre vest.

Dersom en sammenføyning hadde funnet sted, ville dette fremgått av rettsboka, og det ville blitt tinglyst på begge eiendommer. Matrikkelskylda ville blitt slått sammen. Ingen slike registreringer er foretatt for disse eiendommer. Det vises for øvrig til andre dokumenterte sammenføyningssaker foretatt i tilknytning til samme sak. I slike tilfeller var det skriftlighet og full notoritet omkring disposisjonene.

Statskogs frifinnelsespåstand på dette grunnlag kan ikke føre frem.

Asbjørn Slåttedal har lagt ned slik påstand:

"1. Anken avvises.

Subsidiært:

2. Jordskifterettens dom stadfestes.

3. Statskog SF v/Finnmark jordsalgskontor dømmes til å betale saks omkostninger til Asbjørn Slåttedal innen to uker fra forkynningen av dommen."

Lagmannsrettens bemerkninger:

For så videt angår ankesumkravet etter tvistemålsloven §356, finner lagmannsretten på grunnlag av rettsforhandlingene med befaring å måtte legge Statskogs pretensjon om verdikravet til grunn. Det vises for så vidt til den ankende parts anførsler på dette punkt. Lagmannsretten har ikke holdepunkter for å kunne konstatere at tvistegjenstandens verdi er under kr 20000. Anken blir etter dette å fremme.

Det sentrale spørsmål i saken er om det under jordskifterettens sak nr. 15/1957 ble avgjort noe med hensyn til matr.nr. 729 - nå gnr 17 bnr. 18 - Slettens eksistens, beliggenhet, grenser eller rettigheter som hindrer fremme av hjemmelsinnehaverens krav av 30.12.1997 om grensegang for eiendommen, subsidiært om jordskifte.Etter lagmannsrettens oppfatning kan ingen konkrete rettslige konsekvenser for eiendommen Sletten trekkes av det forhold at samtlige eiere og brukere av eiendommer i grensegangsfeltet i 1958 ble varslet om saken ved summarisk innkalling. Det er på det rene at eieren Anna Samuelsen var representert ved to av sine sønner for så vidt angår eiendommen Niittykuru. Det fremgår imidlertid av tachymeterboken for 18.6.1958 at også forhold omkring eiendommen Sletten må ha vært tatt opp. Noe ut over en påminning til jordskifteretten om å skaffe skjøtet til veie "til senere", er ikke registrert, verken i tachymeterboken, rettsboken eller blant de inngåtte grenseforlik, kalt vedlegg A. 1-40 til rettsboken. For at en "tvist om grenser, eigedomsrett, bruksrett eller anna slikt" skal kunne sies å ha vært "framme" eller avgjort på jordskiftet, jfr. 1950-lovens §68, nå §70, må det være et vilkår at det dreier seg om en notorisk avgjørelse eller beslutning for eiendommens vedkommende som gir den ene eller annen part oppfordring til å overveie anvendelse av rettsmiddel. Noe slikt foreligger ikke i dette tilfellet. Notatet om å søke å fremskaffe skjøte for eiendommen, kunne vanskelig oppfattes som annet enn et varsel om utsettelse inntil den nødvendige dokumentasjon var fremskaffet.

Det lyktes ikke å bringe skjøtet eller en kopi til veie. Lagmannsretten forstår jordskifterettens rettsbok i sak 15/1957 slik at eiendommen Slettens grenseforhold av den grunn ikke ble tatt opp, alternativt at spørsmålet "var uten interesse for grensefastsettingen" fordi eiendommen lå som elvegrunn, jfr. Statskogs brev av 29.9.1993 til Porsanger kommune. Det er under ingen omstendighet rettslig grunnlag for Statskogs endrede standpunkt i brev av 27.7.1995, som i det alt vesentlige er fulgt opp under den nå foreliggende sak. Den manglende behandling av eiendommen under grensegangssaken i 1957-61 har, verken ut fra den summariske innkalling eller notatet i tachymeterboken, den rettsfølge at eiendommen er falt tilbake som en del av statens umatrikulerte grunn. En slik konsekvens måtte i tilfelle ha kommet klart til uttrykk i rettsboken.

Det foreligger etter dette ikke grunnlag for å avvise Slåttedals grensegangskrav for eiendommen.

Lagmannsretten finner heller ikke holdepunkter for at Sletten og Niittykuru de facto ble sammenslått ved grensegangssaken i 195761, eller at det ved grense oppgangen for Niittykuru formløst ble gitt arealmessig kompensasjon for Sletten. En sak for seg er at opplysningene omkring eiendommenes størrelse er så vidt usikre og omtrentlige at de gir liten veiledning i så måte. Avgjørende er at verken rettsboken, forlikene, korrespondansen eller grunnboken gir holdepunkter for anførselen. Så vidt lagmannsretten kan bedømme, gir disse dokumenter ellers grei beskjed om hvilke temaer som var oppe til behandling for de enkelte eiendommer, herunder også sammenslutningssaker. Også for denne type avgjørelser må det være et vilkår at de i form og innhold kan gi grunnlag for anvendelse av rettsmidler. Statskogs subsidiære påstand om frifinnelse på dette grunnlag for Slåttedals grensegangskrav kan etter dette ikke tas til følge.

Lagmannsretten finner det etter dette unødvendig å gå nærmere inn på partenes øvrige anførsler og argumentasjon.

Anken har vært forgjeves. Slåttedal har krevd sine utgifter til rettslig medhjelper - redaktør Geir Wulff - dekket med kr 17112, fordelt med kr 350 til kopiering, porto og telefon, kr 3.262 til reise, kost og losji i forbindelse med arkivundersøkelser ved Statsarkivet i Tromsø, samt kr 13.500 i honorar til medhjelperen for utarbeidelse av anketilsvar, arkivundersøkelser, utarbeidelse av tilleggsutdrag, saksforberedelse og deltakelse under ankeforhandlingen.

Spesielt om honorarkravet er i omkostningsoppgaven anført at Asbjørn Slåttedal har samisk og kvænsk som hjemmespråk. Det er videre anført at det ikke finnes samisk- og/eller kvænsktalende praktiserende advokater i Finnmark. Medhjelperen er samiskkyndig. Hans medhjelp har redusert prosesskostnadene i forhold til hva de ellers ville ha blitt, blant annet ved at utgifter til tolk ikke har påløpt.

Lagmannsretten bemerker at en rettslig medhjelper ikke er prosessfullmektig, jfr. tvistemålsloven §51. Redaktør Wulff har også i tidligere sak opptrådt som medhjelper og blitt tilkjent salær, den gang som medhjelper for et nærtstående familiemedlem (sak nr. 96/97 A). Lagmannsretten har ikke grunnlag for å mene at han "søker erverv ved å opptre for andre i rettergang", jfr. tvistemålsloven §44 tredje ledd, og man har akseptert ham som medhjelper i den foreliggende sak ut fra de grunner som er anført fra hans side i det foregående. Han har utført et ryddig og ordentlig arbeid, og arbeidet har vært nødvendig for å få saken betryggende utført for parten, jfr. tvistemålsloven §176.

Selv om det bør vises varsomhet med tilkjennelse av salær i slike tilfeller, finner lagmannsretten at det i denne sak er grunn til å godkjenne også honorarkravet.

Saksomkostningspåstanden tas etter dette til følge, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd, og oppgaven legges til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Gnr. 17 bnr. 18 Sletten i Porsanger kommune eksisterer.

2. Asbjørn Slåttedals krav av 30.12.1997 om grensegang, eventuelt jordskifte, blir å fremme.

3. Statskog SF v/Finnmark jordsalgskontor betaler saksomkostninger til Asbjørn Slåttedal for lagmannsretten med kr 17.112 - kronersyttentusenetthundreogtolv - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.