LH-1998-721

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-01-29
Publisert:	LH-1998-00721
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Tana og Varanger herredsrett nr. 98-93 - Hålogaland lagmannsrett LH-1998-00721. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1999-00420K .
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Stein Rønning). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Per S Johannessen).
Forfatter:	Lagdommer Inger Lyng. Lagdommer Peter M Sellæg. Lagdommer Brynjar Østgård
Lovhenvisninger:	Sameigelova (1965), Tvistemålsloven (1915) §180

Saken gjelder tvist om eiendomsretten til felles bolig etter at partenes samboerforhold ble oppløst.

A og B ble kjent med hverandre sommeren 1984 da de begge arbeidet på Hurtigruta. A var 19 år og B 25 år. Forholdet utviklet seg etter hvert til et kjæresteforhold. Høsten 1984 var begge bosatt i Vadsø, hun på hybel hos sin bror og han i en kjellerleilighet i morens hus. B hadde vært sjømann i utenriks fart siden 1980, og i tiden november 1984 til juni 1985 seilte han ute.

I juni 1985 kjøpte B boligeiendommen ...veien 29 i Vadsø. Boligen består av hovedleilighet og sokkelleilighet. Kjøpesummen på kr 650 000 ble dekket ved at B betalte kr 150 000 av oppsparte midler og tok opp et lån på kr 500 000 i Øst-Finnmark Sparebank. I tillegg dekket B omkostningene ved kjøpet og noen innredningsarbeider. A skaffet ikke til veie noen del at kjøpesummen. Huset stod på festet grunn og B innløste senere festetomten og kjøpte tilleggsareal fra Vadsø kommune.

A og B flyttet inn i sokkelleiligheten, mens hovedleiligheten ble leid ut. Paret forlovet seg i september 1985. B fortsatte som sjømann i utenriks fart frem til 1990. I 1987 deltok han imidlertid i et hurtigbåtprosjekt i Vadsø. A hadde flere vikariater i barnehage og skoleverket. I 1987 ble hun ansatt i Postverket hvor hun gjennomgikk etatsopplæring.

I mars 1988 flyttet A og B opp i hovedleiligheten og leide ut sokkelleiligheten. Hun hadde tidligere ikke dekket annet enn eget forbruk, men det ble enighet om at hun fra mars 1988 skulle overføre kr 1 000 pr måned til den bankkonto B nyttet til leieinntekter og utgifter i forbindelse med huset. Hennes innbetalinger ble betegnet som "husleie". For øvrig fortsatte B å betale renter og avdrag på huslånet alene.

Paret fikk 06 10 90 sønnen C. B hadde på det tidspunkt mønstret av og begynt som havnebetjent i Vadsø havnevesen. 29 09 93 fikk de datteren Viktoria. A var hjemme med barna i lovfestet permisjonstid for så å gå tilbake i full stilling i Postverket. Som havnebetjent hadde B en arbeidsordning som gjorde at han kunne være hjemme med barna annenhver dag. For øvrig ble tilsyn med barna ordnet med bistand fra Bs far, barnehage og dagmamma. Utgifter til barnehage og barnepass for øvrig ble delt mellom foreldrene.

Samlivet ble brutt i 1995, da A og barna flyttet ut. På dette tidspunkt hadde hun innbetalt kr 91 000 i "husleie" til B. I 1998 ble ...veien 29 solgt for kr 1 020 000.

Ved stevning 09 02 98 reiste A søksmål mot B med påstand om at partene var sameiere i den tidligere felles bolig med en ideell halvpart på hver, subsidiært at hun hadde krav på vederlag. Under hovedforhandlingen nedla A prinsipal påstand om at hennes eierandel skulle fastsettes etter rettens skjønn begrenset oppad til 4/9 av netto salgssum kr 960 000.

Tana og Varanger herredsrett avsa 15 06 98 dom med slik slutning:

1. B frifinnes.

2. A tilpliktes å erstatte B saksomkostninger med kr 37 500 - innen 2 - to - uker etter forkynnelsen.

Når det gjelder saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten, viser lagmannsretten til dommen.

A har påanket dommen. Anken retter seg mot herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. B har tatt til motmæle.

Hovedforhandling ble holdt i Tromsø 11 og 12 01 99. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og forklarte seg. Det ble avhørt ett vitne og foretatt dokumentasjon slik det går frem av rettsboken. Saken fremstår i det alt vesentlige i samme stilling som for herredsretten.

A har i det vesentlige gjort gjeldende:

Partenes tidligere felles bolig ligger i sameie. Partene etablerte seg i 1985 som samboere og boligen ble ervervet for å være deres felles hjem. B hadde egenkapital som han investerte i boligen, men for øvrig sto de to likt ved ervervet. Blant annet var A med på visning av andre eiendommer, før de bestemte seg for å kjøpe ...veien 29.

Det kan ikke legges avgjørende vekt på at B undertegnet kjøpekontrakten, fikk skjøtet og utad finansierte kjøpet. Det erkjennes at partene ikke hadde inngått avtale om eierforholdet. Det foreligger imidlertid andre rettsstiftende kjensgjerninger som tilsier sameie. Blant annet forlovet partene seg i september 1985.

Partene hadde under samlivet tilnærmet like inntektsforhold, og de bidro på lik linje til felles underhold. A dekket imidlertid mer av de løpende utgifter i den perioden B drev hurtigbåtprosjektet. Prosjektet var ikke vellykket og medførte tap for de involverte. Fra mars 1988 har A betalt inn kr 1 000 pr måned til Bs bankkonto. Hun har også dekket sin del av utgiftene til strøm, oppvarming, kommunale avgifter og forsikring. Hun subsidierte således leieinntektene fra sokkelleiligheten, som også inkluderte strøm og oppvarming.

B fikk skattefradraget for lånerentene til tross for at A har vært med på å betjene lånet. Hans livsførsel har vært muliggjort gjennom bidrag fra henne.

Samlivet varte i mer enn 10 år. Partene har to barn sammen. A har i langt større grad enn B foretatt innkjøp og dekket utgiftene til barna. Da de skilte lag i 1995, ønsket B at A skulle frasi seg retten til å reise søksmål vedrørende ...veien 29. Det betyr at også B har ansett eiendommen for å ligge i sameie mellom partene.

Etter samlivbruddet har B innfridd lånet på huset. For As del begrenses sameiet til å gjelde andel av salgssummen fratrukket Bs egenkapitalinnsats og restlånet.

Subsidiært har A på samme rettslige grunnlag krav på vederlag for den innsats hun har gjort under samlivet, både i form av direkte kontante overføringer og ved å dekke familiens felles utgifter, mens B har økt sin kapital.

Det er lagt ned slik påstand:

1. B tilpliktes å betale A et beløp fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 300 000.

2. B tilpliktes å betale A sakens omkostninger for Tana og Varanger herredsrett og Hålogaland lagmannsrett.

B har i det vesentlige gjort gjeldende at herredsrettens dom er riktig både når det gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen.

Lenge før han traff A hadde B planlagt å investere i et hus. Han hadde lagt seg opp en betydelig egenkapital for dette formål. Han hadde vært på jakt etter et hus med utleiemuligheter. Huset i ...veien 29 var ideelt. Han fant det naturlig at A var med og så på hus, men huskjøpet var ikke deres felles prosjekt.

Både utad og i forholdet mellom partene var B husets eier. A flyttet inn i sokkelleiligheten, men det er ikke riktig at de fra det tidspunkt ble samboere. B fortsatte å seile ute frem til høsten 1986. A bodde gratis i sokkelleiligheten, og hun dekket kun egne strøm- og telefonutgifter. Frem til mars 1988 er det således utelukket at A kan ha etablert seg som sameier eller ha opptjent noe vederlagskrav.

Partene har gjennom hele samlivet hatt en strengt atskilt økonomi. B dekket alle utgifter vedrørende huset dog med det unntak at de fra 1993 delte kommunale avgifter og utgifter til forsikring. Han bekostet og utførte innredningsarbeider i huset, oppussing og løpende vedlikehold. B betalte vaskemaskin og møbler. Etter at B begynte å arbeide i Vadsø har de dekket strøm og telefonregningene annen hver gang. De foretok også matinnkjøp en gang pr uke og betalte annen hver gang.

B har hele tiden - også i den perioden han drev hurtigbåtprosjektet i Vadsø - hatt så store inntekter at det var mulig for han å dekke kostnadene med huset og sitt eget underhold. Bidraget fra A på kr 1 000 pr måned må anses som et rimelig vederlag fra henne for å bo i huset. Det har aldri vært forutsatt fra noen av partene at hun skulle kjøpe seg inn i huset. Det er utelukket at A etter mars 1988 har blitt sameier i huset eller at hun har opparbeidet seg vederlagskrav. Selv om A etter hvert fikk høyere inntekt, økte ikke hennes månedlige bidrag tilsvarende. De står likt når det gjelder faktiske og økonomiske bidrag i forhold til arbeid i hjemmet og med barna.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:

Tvisten mellom de tidligere samboerne refererer seg utelukkende til deres tidligere felles bolig i Vadsø. Partene har vært enige om at de har hatt atskilt økonomi, dog slik at det er uenighet om hvor mye den enkelte har bidratt med til dekning av løpende daglige utgifter. Partene hadde ikke disposisjonsrett til hverandres bankkonti og det synes å ha vært gjensidig aksept for at de kunne disponere egne inntekter fritt så lenge utgiftene til fellesskapet ble dekket.

Når det gjelder innbo og løsøre, herunder biler, var det etter partenes forklaring for lagmannsretten ingen tvil om at partene var fullt klar over hva de hadde brakt med seg inn i forholdet og hva den enkelte hadde kjøpt under samlivet. Ved delingen har de forholdt seg i samsvar med dette. Partene har også beholdt egne bankinnskudd.

Da paret fikk sitt første barn i 1990, drøftet de inngåelse av ekteskap. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at B da gjorde det klart for A at huset ville bli hans særeie. Ekteskapsplanene ble etter det skrinlagt. Også ved en senere anledning tok A opp med B at hun ønsket å bli medeier i huset. Denne diskusjonen førte ikke frem. Til sammenligning nevnes at da partene i 1994 kjøpte en fritidseiendom i Tana kommune, ble kjøpesummen dekket med en halvpart fra hver, og de ble begge oppført som hjemmelshavere.

Når det gjelder den tidligere felles bolig, legger lagmannsretten til grunn at B i juni 1985 kjøpte ...veien 29 og at skjøtet ble tinglyst 27 06 85. Med tillegg av omkostninger utgjorde kjøpesummen kr 667520, som B dekket dels ved å ta opp et annuitetslån på kr 500000, dels ved betaling med oppsparte midler. I forbindelse med innflytting ble det foretatt noe malingsarbeid og installert en skyvedørsgarderobe i sokkelleiligheten. Det er enighet om at A ut over å sy gardiner og utføre malingsarbeider ikke bidro økonomisk til kjøp av boligen.

B fremsto i kjøpekontrakten, i skjøtet og i lånedokumentet som eneeier av boligen. Han foresto opptak av lånet mot sikkerhet i boligen. Han var hjemmelshaver til eiendommen og den ble medtatt i hans selvangivelse. 23 07 85 inngikk B en 3-årig kontrakt for utleie av hovedleiligheten. I alle senere leieforhold stod han alene som utleier. Videre var det han alene som stod for erverv av grunn og tilleggstomt da dette ble aktuelt i 1993. På denne bakgrunn må det legges til grunn at B utad har fremstått som eneeier.

A har anført at boligervervet må anses som deres felles prosjekt. Huset ble kjøpt fordi de skulle etablere seg som samboere. Hun var med på visning av flere hus før de bestemte seg. De hadde planlagt innflyttingen i fellesskap og begge flyttet inn med inventar og løsøre fra sine tidligere boliger.

Partene forlovet seg i september 1985. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at partene på det tidspunkt hadde flyttet inn i ...veien 29. A hadde meldt flytting til folkeregisteret og i søknad 28 10 85 til Helge R Myhres rederi om "arbeid for /eller besøk av samboer" opplyste B at A var hans samboer og at de hadde felles adresse. Partene må således senest i oktober 1985 ha ansett seg som samboere.

Etablering av et samlivsforhold medfører ikke at det partene eier eller senere erverver blir sameie mellom dem. Utgangspunktet er at hver fortsatt eier sitt. Skal det oppstå sameie, må det foreligge avtale eller et annet rettsstiftende moment, jf uttalelse i dom inntatt i Rt-1984-497.

B hadde over noen tid satt til side midler for å investere i bolig. For å makte dette økonomisk var han avhengig av å finne et hus med utleiemuligheter. Valg av hus og tidspunkt for erverv kan således i like stor grad forklares med at ...veien 29 var et hus som i standard og kostnader kunne imøtekomme Bs krav, som at partene skulle flytte sammen.

B har forklart at han hadde kolleger som var kommet økonomisk uheldig ut etter samlivsbrudd. Han ønsket å forsikre seg mot selv å komme i en slik situasjon og var særlig nøye med formalitetene. Han hadde flere bankkonti og sørget for at utgifter og inntekter på huset gikk over egen konto, atskilt fra hans lønnskonto og øvrige konti han disponerte.

Ved ervervet fremstod B utad som eneeier, og det kan ikke ses at A bidro til ervervet på en slik måte at boligen kan anses ervervet i fellesskap. Selv om partene måtte ha hatt et ønske om å flytte sammen kan dette, slik de øvrige omstendigheter ved ervervet lå an, ikke føre til at det ble etablert noe sameie i 1985.

Spørsmålet blir om det senere under samlivet har inntrådt forhold som tilsier at boligen fra å være Bs eneeie har gått over til sameie mellom partene.

Under hele samlivet dekket B renter og avdrag på lånegjelden, og så lenge partene bodde i sokkelleiligheten hadde A ingen boutgifter. Hun dekket egne utgifter til strøm og telefon i den tiden B seilte ute, men for øvrig bodde hun vederlagsfritt. På den annen side mottok B leieinntekter fra hovedleiligheten og disse inntektene ble satt inn på egen bankkonto som han benyttet til inntekter og utgifter i forbindelse med huset.

De fremlagte selvangivelser og partenes oppstillinger over inntektsforhold viser at As inntekter de første årene av samlivet var betydelige lavere enn Bs. Også i 1986/87, da B hadde lav inntekt på grunn av sitt engasjement i hurtigbåtprosjektet, hadde han tilstrekkelig inntektsgrunnlag til å betjene huslånet samt dekke de øvrige løpende forpliktelser. Det er således ikke grunnlag for å hevde at B frem til 1988 har benyttet sine inntekter til å øke sin formue, mens As inntekt gikk med til å dekke det løpende forbruk.

Fra mars 1988 begynte A å overføre kr 1 000 pr måned til Bs huskonto. Det fremgår at A la inn et månedlig trekk på sin lønnskonto. Overføringene ble betegnet "husleie". A har anført at både overføringen og betegnelsen ble gjort etter anvisning fra B. Lagmannsretten legger forsåvidt dette til grunn. Det legges videre til grunn at innbetalingene startet samtidig med at partene tok hovedleiligheten i bruk.

Ved ervervet av boligen kunne B stille med en relativt betydelig egenkapital og en vesentlig del av lånegjelden ble betjent ved leieinntektene fra den andre leiligheten. Før mars 88 dekket B alene forskjellen mellom leieinntekter og renter og avdrag på boliglån. Også etter mars 88 var Bs utgifter til dekning av renter og avdrag på lånet langt større enn As månedlige husleieinnbetalinger. Hans utgifter kan anslås til mer enn det dobbelte av As husleie. Etter lagmannsrettens syn utgjorde As husleie et beskjedent bidrag i forhold til de reelle boutgifter.

Lagmannsretten viser i denne forbindelse til dom inntatt i Rt-1984-497 der det på side 503 fremgår at renteutgifter må regnes som husleieutgift og således må anses som en del av fellesutgiftene. A hadde følgelig verken faktisk eller rettslig grunnlag for å kreve at hennes månedlige bidrag skulle innebære at hun kjøpte seg inn som medeier, mens Bs bidrag skulle gå til å dekke rentene.

Lagmannsretten bemerker også at det ikke er påvist noen skjevhet i bruken av partenes midler, slik at As midler har gått til felles forbruk og Bs til huset.

Når det gjelder partenes innsats i huset, innrettet partene seg i utgangspunktet etter et tradisjonelt mønster. A stelte huset, mens B stod for utvendig vedlikehold, snømåking, vedlikehold av bil m.v. I tillegg stod han for en stor del av matlagingen. Partene må således vurderes som likeverdige når det gjelder innsats i hjemmet. Lagmannsretten kan heller ikke finne at As innsats etter at barna kom til, kan endre dette. Hun var hjemme med barna i lovfestet barselpermisjon, men gikk så tilbake i full jobb i postverket.

B var i 1990 førstestyrmann på cruisebåt. Da A ble gravid, valgte han av hensyn til henne og barnet å avslutte sin maritime karriere og gå over i lavere lønnet og mer beskjeden stilling som havnebetjent i Vadsø. Arbeidstidsordningen gjorde det mulig for han å være hjemme annenhver dag med barna slik at utgiftene til barnehage/ barnepass ble redusert.

Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det foreligger forhold som tilsier at A ved samlivsbruddet var medeier i den tidligere felles bolig. Retten finner ikke holdepunkter for at hennes betaling av "husleie" eller hennes innsats under samlivet ga grunnlag for etablering av en sameierposisjon.

Det kan ved oppløsning av samboerforhold etter omstendighetene være rom for vederlagskrav basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og på rimelighetsbetraktninger. Det er i nærværende sak imidlertid ikke grunnlag for vederlagskrav.

Partene hadde en strengt atskilt økonomi og i flere år hadde A ikke boutgifter. Den "husleien" hun betalte i de senere årene kan ikke anses som noe vesentlig eller avgjørende tilskudd til dekning av utgiftene på huset. For øvrig må det antas at hun ville hatt boutgifter i denne størrelsesorden eller høyere om hun ikke hadde vært samboende med B.

...veien 29 ble solgt i 1998 for kr 1020000. Prisutviklingen på boliger i Vadsø antas å ha fulgt den vanlige prisstigningen. Verdien av huset antas å ha vært omlag kr 900000 da samlivet ble brutt i 1995. B har ikke hatt en så sterk avkastning av sin kapital at A bør få del i denne i form av vederlag. Det er opplyst at B i tillegg til kjøpesummen med omkostninger har hatt direkte kontante utlegg til huset med kr 170000, i form av tomtekostnader, vedlikehold og innredningsarbeider. A har ikke bestridt dette.

Etter dette må B frifinnes for As krav om medeierskap og for hennes krav om vederlag. Avgjørelsen har ikke budt på tvil. Herredsretten dom - slutningens punkt 1 - blir derfor å stadfeste.

Anken har vært forgjeves. A må i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Det er ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen.

Kravet fastsettes i samsvar med omkostningsoppgave fra advokat Per S Johannessen til kr 44194, hvorav salær utgjør kr 32000, egne utgifter kr 6270 og partens utgifter kr 5924.

Med det resultat lagmannsretten er kommet til er det ikke grunnlag for å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Slutning :

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B 44194 - førtifiretusenetthundreognittifire - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.