LH-1998-833

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-07-02
Publisert:	LH-1998-00833
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sør-Troms jordskifterett nr. 96-1 - Hålogaland lagmannsrett LH-1998-00833 A.
Parter:	Ankende part: Inger og Trond Lund (Prosessfullmektig: Advokat Tor N Rekve). Ankemotpart: 1. Kjell Åberg 2. Turid Åberg 3. Olga Kvammen 4. Arne Markussen 5. Stein Magne Markussen 6. Neil Markussen 7. Willy Selnes 8. Oddbjørn Selnes 9. Jorun Selnes 10. Ole Mikal Flatø 11. Torhild Munkvold (Prosessfullmektig: Advokat Hans A Karoliussen).
Forfatter:	Førstelagmann Gaute Gregusson, lagdommer Bjørnar Stokkan, herredsretsdommer Brit Ankill
Lovhenvisninger:	Hevdslova (1966), Lov om bruksrettigheter (1874) §2, Tvistemålsloven (1915) §15, §174, §180, §356, §358, Friluftsloven (1957), Oreigningsloven (1959) §2, Hevdslova (1966) §8, Servituttlova (1968) §9, Jordskifteloven (1979) §62

Saken gjelder tvist om naustrett og veirett på Flatøy i Bjarkøy kommune.

Inger og Trond Lund fikk ved skjøte av 30 juni 1988, tinglyst 14 juli 1988, overført hjemmel til gnr 9 bnr 6 i Bjarkøy kommune. Selger var Ola Skarsem, som kjøpte eiendommen fra John og Margrethe Knutsens (Majas) arvinger etter at disse hadde overtatt eiendommen den 19 desember 1968 ved hjemmelserklæring etter Majas død.

Eiendommen gnr 9 bnr 6 ligger i Jektevika på Flatøy, og går som en kile fra sjøen og opp mot en liten høyde benevnt Sjøvarden. Fra Jektevika åpner det seg en liten vik mot øst, kalt Båtvika, spesielt egnet til å dra opp båter og til naustplass. Det er i dag flere bruksnummer under gårdsnummer 9 på Flatøy. Samtlige bruksnummer har sitt utspring i ett og samme bruk, som gjennom årene er delt og utparsellert slik en rekke delings-, utskiftnings- og skylddelingsforretninger viser.

Det har vært reist flere tvister for Sør-Troms jordskifterett, som i sin dom nr 1 av 8 oktober 1996 avgjorde spørsmålet om gnr 9 bnr 6's andel i felles utmark med tilliggende rettigheter. Denne dommen, som tilla bruket andel i utmark og rettigheter etter skyld, er rettskraftig. I dom nr 2 av samme dato, avgjorde Sør-Troms Jordskifterett grensene for bnr 6. Denne dommen ble senere påanket til Hålogaland lagmannsrett, der det ble inngått forlik med fastsettelse av grenser mot omkringliggende bruk. Rettigheter i utmark og eiendomsgrenser har ikke vært tema i nærværende ankesak. Imidlertid vises det til jordskifterettens detaljerte gjennomgang og beskrivelse av de aktuelle forretninger og protokoller fra henholdsvis årene 1841, 1875, 1879-1880 og 1906.

Sør-Troms Jordskifterett behandlet i dom av 13 mai 1998 tvist om nausttomt (dom nr 1), samt tvist om veier og veirettigheter i Jektevika, på Flatøy i Bjarkøy kommune (dom nr 2). Lund, som eiere av gnr 9 bnr 6, pretenderte å være eier av, eller å ha rett til andel i nausttomt i Båtvika i Jektevika på Flatøy. Ankemotpartene bestred dette, og hevdet på sin side å ha rett til vei over bnr 6. Partenes påstander bygger på tolkninger av formuleringer i forannevnte forretninger mv. Lagmannsretten viser til jordskifterettens redegjørelse, samt til partenes anførsler, som langt på vei trekker opp historikken slik den påberopes til støtte for de respektive påstander.

Sør-Troms Jordskifterett avsa den 13 mai 1998 dom nr 1 med slik slutning:

1. Nausttomta i Båtvika tilhører bnr. 2. Bnr. 6 har ingen rettigheter der.

2. Dommen settes i medhold av jordskiftelovens §62 til forhånds påanke,

og dom nr 2 med slik slutning:

1. Mellom punktene A og B i Jektevika, avlagt på kartet, dok nr. 77, har alle bnr. med andeler i den felles utmark rett til å trafikkere over bnr. 6, 4 og 5 i en bredde på 4 alen på en slik måte at det er til minst mulig skade for de eiendommer som berøres.

2. Vegen fra A til dyrkamarka på bnr. 7 har samme bredde slik den er avlagt på kartet og er en vegrett for alle bnr. med andeler i den felles utmark.

3. Dommen settes i medhold av jordskiftelovens §62 til forhånds påanke.

Inger og Trond Lund påanket jordskifterettens dom nr 1 i sin helhet og dom nr 2 slutningens pkt 1, til Hålogaland lagmannsrett den 24 august 1998. I ankeerklæringen ble det for naustrettens vedkommende gjort gjeldende at bnr 6 hadde lik rett til naust som bnr 2, fordi disse brukene - slik de er i dag - var et resultat av deling av det opprinnelige bnr 2. Rettigheter, herunder naustrett, fulgte derfor med bnr 6 i samme forhold som delingen avspeilet. Vedrørende veiretten ble det prinsipalt gjort gjeldende at denne ikke eksisterte med grunnlag i de historiske dokumenter, subsidiært at den var bortfalt ved mothevd, alternativt frihevd.

Ankemotpartene tok til motmæle i tilsvar, og påstod prinsipalt anken avvist fordi kravet til ankesum ikke var oppfylt, subsidiært påstod de stadfestelse av jordskifterettens dom. For naustrettens del ble det gjort gjeldende at denne lå tilbake på hovedbruket bnr 2 da bnr 6 ble utskilt, subsidiært at retten var bortfalt ved passivitet. For veiretten ble det gjort gjeldende at de historiske dokumenter la veien over det som senere ble bnr 6, og at dette bruk måtte respektere retten som en heftelse på eiendommen.

Ankeforhandling ble avholdt den 19 og 20 mai 1999, med befaring på Flatøy. Det ble avgitt partsforklaring fra Trond Lund for de ankende parter og fra Torhild Munkvold, Oddbjørn Selnes og Kjell Åberg for ankemotpartene. Det ble ført tre vitner og ellers foretatt slik bevisførsel og dokumentasjon som rettsboken viser.

Inger og Trond Lund har i det vesentligste anført:

Det må være utvilsomt at bnr 6 fra gammelt av er tillagt naustrett i Båtvika. Eiendommen oppstod i 1906, da Jens Jakobsens enke, som da eide gnr 9 bnr 2, delte eiendommen og avhendet de to deler til sin sønn Jens A Åberg (bnr - 2, eierandel: 4/5) og datter Margrethe (Maja) Knutsen v/ektemannen John Knutsen (bnr 6 - eierandel: 1/5). For ethvert praktisk tilfelle er eiendommen knyttet til kun Majas navn, og benevnt som Majas eiendom.

Spørsmålet er om naustretten, likesom eiendommen, ble delt mellom de to brukene. Uansett om en betrakter naustretten som en eiendomsrett til del av den aktuelle nausttomt, eller som en servitutt, kan den etter norsk rett være gjenstand for deling. For servitutters vedkommende vises til servituttloven §9, jfr Ernst Nordtveit, Naustrettar, side 33. Den tjenende eiendom vil ved en slik deling ikke få «auka tyngsle». Det vil ikke plage de andre bruksutøverne at naustretten i Båtvika er delt mellom brukene 2 og 6.

Uansett om naustretten er en eiendomsrett eller en servitutt, vil den ikke falle bort ved «ikke bruk», slik ankemotpartene hevder. Tinglige retter faller bare bort gjennom en oppgivelsesakt eller en motbruk som hindrer egen bruksutnyttelse, og hvor rettighetshaveren er passiv.

Det må legges til grunn at det skjedde en regulær deling av bnr 2 i 1906, da Maja og hennes bror Jens Åberg fikk sine respektive deler overført til seg. Gnr 9 bnr 2 hadde før delingen i behold alle de ressursgrunnlag som var nødvendig for å opprettholde tilværelsen på Flatøy; dyrket mark, utmarksrettigheter og sjøretter. I det siste lå rett til båtplass på de deler av Flatøy som spesielt egnet seg til formålet. Jordskifteretten tar feil når den legger til grunn at bnr 6 ble «fradelt» bnr 2, og det trekkes uriktige konklusjoner av dette misvisende utgangspunkt med hensyn til rettighetenes innhold.

Gnr 9 bnr nr 6 oppstod ved delingen av bnr 2 i 1906. Det nye bruket var fullverdig, det vil si at det fikk andel i alle de rettigheter bnr 2 opprinnelig hadde. Det var ingen grunn til å ekskludere sjørettighetene, og det betyr i denne sammenheng ikke noe at bnr 6 hadde egen strand. Retten til naust fremgår av delingsforretningens samlebestemmelse om andel i øvrige rettigheter.

Det var altså rettslig grunnlag for å dele rettighetene mellom bnr 2 og bnr 6 da den fysiske eiendommen ble delt i 1906. Videre viser en avveining av de behov et bruk på Flatøy hadde for drift, at slik deling måtte finne sted. Det er rett nok så at Maja i begynnelsen ikke hadde egen båt. Det fikk hun imidlertid etter hvert, og bevisførselen viser at hun, på linje med andre båteiere, fikk benytte de muligheter som var til opptrekk og oppbevaring. Maja brukte for sin del naustene i Løye.

Det er ikke noe fornuftig poeng i å nekte bnr 6 rettigheter i Båtvika. I dag er det kun bnr 4 som utnytter vika til naust. Protestene mot bnr 6's rett bygger utelukkende på andre, utenforliggende hensyn, som i seg selv ikke sier noe om selve utnyttelsen av Båtvika.

For så vidt angår ankemotpartenes påståtte veirett over bnr 6, bestrides prinsipalt at noen slik rett eksisterer. Subsidiært er retten begrenset, faktisk og praktisk.

Reguleringsplanen for Flatøy stifter i seg selv ingen særrett over de enkelte eiendommer, men det offentlige kan ved behov tvinge gjennom en plan ved ekspropriasjon. Hvis ekspropriasjon blir aktuelt må det likevel prøves om vilkåret i oreigningslovens §2 annet ledd, er oppfylt. Det synes ikke å være politisk vilje i Bjarkøy kommune til å presse igjennom planen ved ekspropriasjon.

Veiretten må vurderes med utgangspunkt i delings- og skylddelingsforretningen av 1841. Etter utskiftningen var det kun Båtvika som var felles, og brukene trengte en felles adkomstvei dit. I 1879-1880 skjedde det en fullstendig løsning av veibehovet på Flatøy uten at veien gjennom Jektevikskaret og over bnr 6, slik Kjell Åberg mfl hevder, var berørt. Ut fra sammenhengen i de ulike forretninger må det legges til grunn at noen veirett ikke er etablert.

Uansett vil den bruk av «veiretten» som er beskrevet under bevisførselen verken skape eller bevare en rett til kjørevei, fordi det enten dreier seg om alminnelig ferdselsrett eller en tålt bruk. Oddmund Markussen har som vitne forklart at alle som kjørte over Majas eiendom (bnr 6) innhentet tillatelse. Det ble heller ikke kjørt over eiendommen på den tiden av året hvor gresset grodde, og før det var høstet. Det var altså ingen veirett over bnr 6, og ankemotpartene kan i dag ikke kreve at de skal ha slik rett.

Hvis lagmannsretten likevel kommer til at det var og er veirett over bnr 6, må denne tilpasses i bredde og trasévalg slik at den blir til minst mulig sjenanse for eierne Lund. Veiretten må i så fall flyttes ned på eiendommen, foran huset mot fjæra. Veien skal i følge de påståtte utgangsdokumenter i tilfelle ikke være bredere enn 3 alen, og bruken skal være begrenset til jordbruksformål. Det er ikke grunnlag for å omdefinere veiretten tilpasset dagens behov. Det er utelukkende landbruksinteresser som i tilfelle betinger en eventuell veirett.

Inger og Trond Lund har nedlagt slik påstand:

I. NAUSTRETTEN

Gnr 9 bnr 6 i Bjarkøy har andel i den sydligste del av nausttomt i Båtvika, beskrevet i utskiftningsforretning over gnr 9 avholdt 12 oktober 1875.

II. VEGRETTEN

Prinsipalt

Ankemotpartene har for sine eiendommer gnr 9 bnr 1, 2, 3, 5 og 7 ikke vegrett over gnr 9 bnr 6 i Bjarkøy.

Subsidiært

1. Vegrett for gnr 9 bnr 1, 2, 3, 5 og 7 over gnr 9 bnr 6 er begrenset til bruk under innhøsting av jordbruksprodukter, og gir ikke adkomst til hytte/fritidsformål.

2. Trase for vegretten bestemmes i 3 alens bredde til området ovenfor fjæra på gnr 9 bnr 6, og med utgangspunkt i eksisterende vegrett over gnr 9 bnr 7 frem til grensen mellom gnr 9 bnr 4 og 5.

III. I ALLE TILFELLE

Ankemotpartene dømmes in solidum til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til Inger og Trond Lund, og med 12 % rente pa fra forfall til betaling skjer.

Kjell Åberg, mfl har i det vesentligste anført:

Alle rettigheter har sitt utspring i utskiftningsforretningen fra 1875. Det har ikke skjedd noe i ettertid som endrer på dette. Driftsgrunnlaget på Flatøy var kombinert jordbruk og fiske. Også båttomtene ble høstet, men hovedformålet var båtoppsett.

1875-forretningen er det eneste dokumentet som beskriver veien fra gården, via Løye over Jektevikskaret og ned til Jektevika. Det er i forretningen vist til at veien går «ved Bergfoden langsmed Høigden». Med uttrykket «Høigden» menes Sjøvarden, noe det ikke er uenighet om. Henvisningen til høyden som referansepunkt går igjen i flere sammenhenger, blant annet i forbindelse med etableringen av de ulike bruksnumre, herunder også bnr 6. Det er ikke tvilsomt at den omtalte kjøreveien var lagt helt frem til bruksnumrene 4 og 5 allerede før bnr 6 ble opprettet. Innholdet i veiretten er en gjensidig bruksrett til ferdsel over hverandres eiendommer.

Det kan ikke være riktig, som anført av Lunds, at bare den øvre vei over Hågan skulle være adkomst til bnr 4 og 5. Dette ville i så fall innebære en høyst upraktisk enveiskjøring. Adkomsten fra gården til bnr 4 og 5 langs høyden og gjennom Jektevikskaret var nødvendig, hvilket støttes også av forklaringen til Oddmund Markussen, som beskrev sitt eget bruks (bnr 3) behov for adkomst ned til Båtvika.

Veien er videre klart avtegnet i terrenget. Byggingen av Majas hus innebar intet frafall av veirett, eller for så vidt omlegging av denne. Da Maja bygget bislaget på husets bakside, ble veiretten vanskeliggjort, noe som medførte at man fra den tid alltid kjørte på husets fremside. Dette er rettslig sett ikke å anse bare som en form for tålt bruk fra Majas side. Det var nettopp Maja som ved sin bygging hadde hindret bruksutøvelsen, slik at det var hun som trengte samtykke. Majas datter, Erna Jørgensen, bekrefter at det ikke var konflikter i forbindelse med utøvelse av veiretter, og at denne faktisk ble utøvet.

Jordbruksdriften på Flatøy opphørte omkring slutten av 60-tallet/begynnelsen av 70-tallet. Nå er hovedbruken fritidsformål, og veiretten må tilpasses dette. Driftsomlegginger og bruksendringer er i rettspraksis tillagt vekt når det nærmere innhold i en bruksrett er fastslått. Det er et vilkår at belastningen for den tjenende eiendom ikke skal øke. Herunder må det tas hensyn til at også bnr 6 har endret status fra fast helårsbolig til fritidsbolig.

Det foreligger ikke motbruk i forhold til veiretten. Flyttingen fra husets bakside til forsiden var et praktisk grep som eieren hadde full kunnskap om. Uansett er veiretten hevdet basert på oppfatningen av 1875-forretningen. Hevdstiden på 50 år er oppfylt, og brukerne har vært i god tro.

Hva angår naustretten fremstår det for ankemotpartene som uklart om Lund bygger på eiendomsrett eller servitutt. De eksisterende nausttomter er reel delt mellom de enkelte brukene som har rettigheter. Gnr 9 bnr 6 hører ikke til disse. Dette bruket ble utskilt fra bnr 2 i 1906, og naustretten fulgte ikke med. Naustrett er en såvidt sentral og lett identifiserbar rettighet, at det skulle vært enkelt å klargjøre det i forretningen om det var meningen. 1906-forretningen bestemmer kun utskiftning av bnr 6, og at dette bruk fikk andel i fellesrettigheter, noe samtlige bruk på øya hadde. Maja brukte aldri Båtvika, verken til båtopptrekk eller til høsting. Det hadde vært naturlig dersom hun hadde rettigheter der. Verken Maja eller bnr 6 hadde behov for sjørettigheter som naustretten representerer.

Uansett foreligger det frihevd idet verken Maja eller senere rettsetterfølgere har benyttet seg av naustretten. Passiviteten må få virkning. I den tid Kjell Åberg brukte Båtvika til båtopptrekk og høsting, foregikk det dessuten aktiv motbruk som utslettet bnr 6's påståtte rettigheter.

Kjell Åberg mfl har nedlagt slik påstand:

1. Bnr. 1, 2, 3, 5, 7 har bruksrett til vei over bnr. 6 langs bergfoten av Sjøvarden og bak bolighus. Transport kan skje foran huset, dog ikke nærmere enn 1 m.

2. Jordskifterettens dom stadfestes forsåvidt gjelder nausttomta, se dom nr 1 av 8. juni 1998.

3. De ankende parter tilpliktes in solidum å betale ankemotpartenes saksomkostninger med tillegg av 12 % rente regnet fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten skal bemerke:

Ankemotpartene nedla i anketilsvaret påstand om avvisning av anken fordi kravet til ankesum ikke var oppfylt, jfr tvistemålsloven §356, jfr §358. Ankende parter bestred innsigelsen, og begrunnet pretensjonen nærmere i prosesskrift av 29 oktober 1998. Ankemotpartene har ikke kommentert dette, og endret under ankeforhandlingen sin påstand, hvori avvisning ikke var inntatt. Spørsmålet har heller ikke vært prosedert. Lagmannsretten finner ikke grunn til å anta at ankende parters pretensjon om ankegjenstandens verdi er «påtakelig uriktig», og legger denne til grunn, jfr tvistemålsloven §15, §356 og §358, sml Rt-1990-352.

For så vidt angår naustretten er lagmannsretten kommet til samme resultat som jordskifteretten, og det vises til jordskifterettens domspremisser som i det alt vesentlige tiltres. De ankende parters anførsel om at bnr 2 i 1906 ble delt i to og tillagt likeartede «herligheter og rettigheter etter skyld», herunder etter det anførte også naustrett, bygger på delings- og skyldsettingsforretningens utsagn om at bnr 2 ble «delt» og solgt, en femtedel - bnr 6 - til John Knudsen, og fire femtedeler - den gjenværende del av bnr 2 - til Jens A Åberg. De ankende parters rettslige anførsler på dette punkt er at de rettigheter og herligheter som tilligger en eiendom splittes opp og fordeles mellom de bruk som oppstår ved «deling» av eiendommen, mens en slik rettsfølge ikke uten videre kan utledes av en ordinær «fradeling» eller «utskilling» av et nytt bruk fra en hovedeiendom. Lagmannsretten anser det unødvendig å gå nærmere inn på denne argumentasjon, idet det fremgår klart av 1906-forretningen at bnr 6 reelt sett ble fradelt bnr 2. I forretningen benevnes den gjenværende del av bnr 2 - de fire femtedeler - fortsatt som «hovedbruket», som «beholder navnet Flatø».

Dersom meningen var at det nyopprettede bnr 6 - ut over andel i felles utmark, torvmyr, landslot, egg-, dun- og multebærsanking - i likhet med hovedbruket også skulle ha naustrett, ville det utvilsomt ha kommet eksplisitt til uttrykk. En såvidt sentral rettighet i det allerede den gang trangbodde og lille øysamfunnet har åpenbart ikke vært ment inkludert i henvisningen til «øvrige herligheter og rettigheter», spesielt ikke når den beslektede, men mer perifere rett til landslot er særskilt nevnt. På samme måte som jordskifteretten, finner lagmannsretten at naustretten forble udelt på hovedbruket Flatø, gnr 9 bnr 2. Verken den daværende eier av bnr 6, eller senere rettsetterfølgere før de nåværende eiere Inger og Trond Lund - som kjøpte bruket «med tilliggende rettigheter av enhver art» i 1988 - har så vidt skjønnes noen gang anført at naustretten ble delt mellom bnr 2 og 6 i 1906. Jordskifterettens dom nr 1 vil etter dette bli stadfestet.

Når det gjelder veispørsmålet, er lagmannsretten kommet til at anken må tas til følge. Jordskifterettens avgjørelse, og ankemotpartenes argumentasjon bygger på følgende bestemmelse i 1875-forretningen:

«Endelig bestemtes, at kjørevei skulle lægges ved Bergfoden langsmed Høigden.»

Jordskifteretten kom til at det med «Høigden» menes Sjøvarden og det høydeparti denne lille toppen er en del av.

Høyden går i øst-vestlig retning, og den vei som går fra gården og gjennom Jektevikskaret, følger bergfoten. Ved vurdering av veiretten, må det tas utgangspunkt i delings- og skylddelingsforretningen av 1841, hvor alle innmarker ble delt i slåtte- og åkerlapper. Utmark og utmarksrettigheter forble felles. I 1875 var det en fysisk deling også av utmarken, som ikke lenger forble felles, men tillagt de enkelte bruk. Det eneste som etter dette var felles, var Båtvika. Dette betinget en felles kjørevei som gikk til nettopp Båtvika. Slik denne veien er påvist under befaringen, går den «langsmed Høigden» så langt det er nødvendig etter de terrengmessige formasjoner, før den svinger ned mot vika. Det var ikke noe behov for samtlige bruk å ferdes lengre vestover, over det som senere ble bnr 6, i alle fall ikke for bnr 2 og bnr 1. I 1879-1880 skjedde det en fullstendig løsning av veibehovet på Flatøy. Vei nr 1 (øvre vei over Hågan) ble adkomstløsningen til Jektevika og bnr 4 og 5. Det var ikke nevnt noe om «rundkjøring» hvor veien til Båtvika ble koblet til øvre vei til Jektevika.

Den bruk av «veiretten» som er beskrevet under bevisførselen, og som fortsetter traseen for Båtvikveien over bnr 6 under Sjøvarden, er etter lagmannsrettens vurdering ikke annet enn en alminnelig ferdselsrett etter friluftsloven, eller for øvrig tålt bruk fra Majas og hennes rettsetterfølgeres side. Slik gangrett eller tålt bruk skaper ikke en rett til kjørevei. Bevisførselen viser dessuten at bnr 4 nettopp ikke hevder å ha veirett over bnr 6. Dette bruket kjørte etter særskilt tillatelse, hvilket ikke skaper noen varig rett. Også vitneforklaringen fra Oddmund Markussen (bnr 3) støtter det forhold at alle som kjørte over Majas eiendom (bnr 6) innhentet tillatelse. Det ble heller ikke kjørt over eiendommen i tider av året hvor gresset grodde, og før det skulle høstes. Noen brukshevd fra ankemotpartenes side foreligger ikke. Hevdslovens §8 krever 50 års hevdstid. Unntaket i første ledd annet punktum får ikke anvendelse, fordi vegretten ikke er nødvendig for noen av brukene. Før hevdslovens ikrafttredelse var det i alminnelighet ikke adgang til å hevde bruksrettigheter, jfr lov av 23 mai 1874 om «snikhevd». For veirett var det likevel hevdsrett etter lovens §2, betinget av at dette var «en Eiendoms eneste Adkomst til nødvendig Vandforsyning for Mennesker eller Kreaturer, til Alfarvei, ..., eller den eneste Forbindelse mellem forskjellige Dele af en Eiendom.» På Flatøy var det etter 1880 ikke behov for vei over det som ble bnr 6, fordi den øvre vei over Hågan og veien gjennom Jektvikskaret sammen løste veibehovet for adkomst til denne del av øya. Ankemotpartene har etter dette ingen veirett over de ankende parters eiendom. Dette gjelder også for bnr 4, som verken for jordskifteretten eller lagmannsretten har påstått å ha slik veirett, men som likevel er tilkjent slik rett ved jordskifterettens dom. Dommen må på dette punkt oppheves.

Anken har ført delvis frem, og omkostningene blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr §174 første ledd. Saken er for begge parter dels vunnet, dels tapt. Hver av partene skal etter dette bære hver sine omkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Naustretten

Jordskifterettens dom stadfestes forsåvidt gjelder nausttomta, se dom nr 1 av 8. juni 1998, slutningens pkt 1.

2. Veiretten

a) Ankemotpartene har for sine eiendommer gnr 9 bnr 1, 2, 3, 5 og 7 ikke vegrett over gnr 9 bnr 6 i Bjarkøy.

b) Jordskifterettens dom oppheves for så vidt angår bnr 4's tilkjente veirett over bnr 6.

3. Saksomkostninger

Partene bærer hver sine saksomkostninger for lagmannsretten.