LH-1998-942
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-02-11 |
| Publisert: | LH-1998-00942 |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Salten herredsrett nr. 96-324 - Hålogaland lagmannsrett LH-1998-00942. |
| Parter: | Kjærende part: Bodø kommune (Prosessfullmektig: Advokat Tore Benson). Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Georg Kvande). |
| Forfatter: | Lagdommer Brynjar Østgård. Lagdommer Synnøve Nordnes. Kst. lagdommer Eilif Nordahl |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §178, §98, §172, §180, §181, §68, Kommunehelsetjenesteloven (1982) §2-1 |
Saken gjelder kjæremål over omkostningsavgjørelse.
I august 1994 flyttet A til Bodø. Fra tidlig ungdomsalder har A hatt plager med leddsmerter. Siden 1991 har hun ved en rekke anledninger blitt innlagt for operasjoner samt smertebehandling. Etter at hun kom til Bodø, var hun til behandling hos flere leger som skrev ut forskjellige smertestillende medikamenter. Det oppstod etterhvert uenighet mellom A og forskjellige leger i Bodø om utskriving av medikamenter. Etter at A koblet inn advokat i februar 1995, uttalte helsesjefen i Bodø kommune at As største helseproblem syntes å være at hun hadde utviklet medikamentavhengighet. Helsesjefen anså det ikke som forsvarlig legevirksomhet å fortsatt skrive ut smertestillende medikamenter til A. Etter at saken hadde vært behandlet i klagenemnda for helsehjelp med negativt resultat for A, begjærte hun den 25. april 1995 midlertidig forføyning overfor Bodø kommune. Klagenemndas vedtak ble påklaget til fylkeslegen i Nordland den 23. juni 1995. Den 29. juni 1995 inngikk partene forliksavtale, og namssaken ble hevet. Avtalen gikk ut på at Bodø kommune forpliktet seg til å dekke As utgifter i forbindelse med reise til Oslo for smertebehandling inntil en gang pr måned.Videre forpliktet Bodø kommune seg til å utpeke primærlege til A.
Ved skriv av 18. desember 1995 til fylkeslegen opplyste As advokat at klagen over klagenemndas vedtak fortsatt sto ved lag. Den 19. desember 1995 traff fylkeslegen slikt vedtak:
"Fylkeslegen finner at Bodø kommune har oppfylt sin plikt til å yte nødvendig helsehjelp til A etter kommunehelselovens §2-1. Klageren har etter dette ikke fått medhold."
A var fortsatt misfornøyd med den behandlingen hun mottok i Bodø kommune fra 1996 og utover. Behandlende leger i Bodø fant det av forskjellig grunner problematisk å skrive ut smertestillende medikamenter inneholdende opiater.
Ved stevning av 21. mars 1996 reiste A søksmål mot fylkeslegen i Nordland. I stevningen ble det krevd dom for at A etter kommunehelsetjenesteloven §2-1 har rett til å få administrert forordning av sterke smertestillende midler av lege i Bodø kommune. Staten v/Sosial- og helsedepartementet tok til motmæle og påstod prinsipalt avvisning, subsidiært frifinnelse. Ved stevning av 10. juni 1996 ble Bodø kommune v/ordføreren saksøkt og med samme påstand som mot staten. Kommunen tok til motmæle og påstod prinsipalt avvisning, subsidiært frifinnelse. Herredsretten besluttet felles behandling av sakene i henhold til tvistemålsloven §98 første ledd.
Under saksforberedelsen for herredsretten endret A i prosesskrift av 26. februar 1998 sin påstand. Endringen medførte at det i tillegg til å kreve dom for plikt til å utskrive smertestillende midler, ble nedlagt påstand om at fylkeslegens vedtak av 19. desember 1995 ble kjent ugyldig. I prosesskrift av 22. juni 1998 ble påstanden ytterligere utvidet, hvoretter det ble krevd at Bodø kommune og staten, som solidariske ansvarlige, skulle erstatte A påførte utgifter med kr 20000,-.
Hovedforhandling for herredsretten ble avholdt 8. - 11. september 1998. Under hovedforhandlingen nedla A slik påstand:
"Overfor Staten:
1. Fylkeslegen i Nordland sitt vedtak Snr. 95/833 15 av 19. desember 1995 kjennes ugyldig.
Overfor Bodø kommune:
2. A har rett til av Bodø kommune å få administrert forordning av sterke smertestillende midler i den tiden hun er bosatt i Bodø kommu- ne. Retten omfatter behandling slik den til enhver tid er funnet forsvarlig av lege som er spesialist ved smerteklinikk ved universitetssykehus.
Overfor Staten og Bodø kommune:
3. Bodø kommune og Staten erstatter A in solidum påførte utgifter med kr 20000,-.
4. A tilkjennes sakens omkostninger."
Bodø kommune nedla slik påstand:
"Prinsipalt: Saka avvises.
Subsidiært: Bodø kommune frifinnes.
I begge tilfeller: A tilpliktes å betale saksomkostninger til Bodø kommune."
Staten nedla slik påstand:
"1. Staten v/Sosial- og helsedepartementet frifinnes.
2. Staten v/Sosial- og helsedepartementet tilkjennes sakas omkostninger."
Den 20. oktober 1998 avsa Salten herredsrett dom med slik slutning:
"1. Fylkeslegen i Nordland sitt vedtak 95/833 15 av 19. desember 1995 kjennes ugyldig.
2. Bodø kommune og staten forplikter in solidum innen to uker fra forkynning å betale ei erstatning på kr 15000,- femtentusen - til A.
3. Til dekning av sakskostnader plikter Bodø kommune og staten in solidum å betale kr 222 309 - tohundreogtjuetotusentrehundreogni - innen to uker fra forkynning."
Samtidig ble det avsagt kjennelse med slik slutning:
"Saka forøvrig mot Bodø kommune avvises."
Staten og Bodø kommune har rettidig påkjært herredsrettens saksomkostningsavgjørelse. Etter innlevering av kjæremål, har staten anket herredsrettens dom. Kjæremålet fra staten over saksomkostningsavgjørelsen må derved stilles i bero, jf avgjørelsen i Rt-1998-1268. Bodø kommune har overfor lagmannsretten opplyst at herredsrettens dom ikke vil bli påanket.
Bodø kommune v/ordføreren har i hovedsak gjort gjeldende:
Bodø kommune er ikke part i saken vedrørende domsslutningens punkt 1. Det vesentlige spørsmålet i saken mot Bodø kommune var om kommunen skulle dømmes til å administrere for ordning av sterke smertestillende midler til A i den tid hun er bosatt i Bodø kommune. På dette punkt ble saken avvist, og det må derfor være feil å pålegge Bodø kommune å betale saksomkostninger til A . Derimot burde A blitt pålagt å betale saksomkostninger til Bodø kommune i medhold av tvistemålsloven §174 annet ledd. Det erstatningskrav hun har fått medhold i må anses som et tvistepunkt av liten betydning. Det alt vesentlige av utgiftene til saken mellom Bodø kommune og A gjaldt det spørsmål som ble avvist. Av fire dagers hovedforhandling medgitt ca 1-2 timer til behandling av erstatningskravet.
Det er nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: 1. Herredsrettens omkostningsavgjørelse i forhold til Bodø kommune oppheves.
2. A tilpliktes å betale saksomkostninger til Bodø kommune for herredsretten med kr 100000,-.
Subsidiært: Omkostningsavgjørelsen i forhold Bodø kommune oppheves.
I begge tilfeller: A tilpliktes å betale saksomkostninger til Bodø kommune for lagmannsretten med kr 1000,- med tillegg av rettens gebyr."
A har tatt til motmæle og i hovedsak gjort gjeldende:
Det vesentlige spørsmål i saken var at vedtaket fra helsesjefen i Bodø utløste den rettslig konflikt både i forhold til Bodø kommune og fylkeslegen. Det bestrides at erstatningsspørsmålet var av liten betydning idet A er uføretrygdet og forsørger for ett barn. Det vises videre til hun er under gjeldsforhandling. Det må videre anses riktig av herredsretten å avgjøre omkostningsspørsmålet under ett. Søksmålene vedrørende smertebehandling fra det offentlige helsevesen er reist mot to saksøkte i fellesskap i henhold tvistemålsloven §68 første ledd nr 2. Retten kan avgjøre om partene hefter solidarisk, jf tvistemålsloven §178.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
2. A tilkjennes sakens omkostninger ved kjæremålet."
Lagmannsretten bemerker:
En omkostningsavgjørelse kan angripes selvstendig ved kjæremål, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Kjæremålsrettens kompetanse er imidlertid begrenset slik at omkostningsavgjørelsen bare kan oppheves på grunn av feil lovanvendelse eller at avgjørelsen er i strid med lovens system, jf Rt-1984-956. Det er videre adgang til å overprøve herredsrettens saksbehandling, men slikt grunnlag er ikke påberopt. I de tilfeller herredsretten har utøvd skjønn, f. eks. etter tvistemålsloven §172 annet ledd eller §174 annet ledd, kan kjæremålsretten overprøve om selve skjønnsutøvelsen fremstår som vilkårlig eller klart urimelig.
Herredsretten har gitt følgende begrunnelse for avgjørelsen om saksomkostningene:
"Resultatet av saksanlegget medfører at tvistemålsloven §174 kommer til anvendelse. Det må kunne sis at A har vunnet noe annet enn om hun inngikk det før omtalte forslaget til forlik. For å ta standpunkt til påstand nr 2, ville det, isolert sett, ha vært nødvendig å behandle en del av de spørsmål retten tok standpunkt til i forbindelse med avgjørelsen av påstand nr 1, ved sida av to tilleggstema. Tilleggsspørsmåla fikk imidlertid et beskjedent omgang. En legger derfor til grunn at annet ledd i vedkommende paragraf kommer til anvendelse mht samtlige nødvendige utgifter. Reduksjonen av erstatningskravet tillegges ikke nevnende betydning her. De samme moment som begrunner solidaransvar mht sistnevnte krav, taler for at de saksøkte i fellesskap bærer ansvaret for omkostningene."
Herredsretten har pålagt stat og kommune solidarisk ansvar for saksomkostningene. Adgangen til å fastsette solidarisk ansvar for saksomkostninger er regulert i tvistemålsloven §178. Det fremgår på side 21 i dommen at sakene mot kommunen og staten ble forenet til felles behandling i henhold til tvistemålsloven §98 første ledd. I et slikt tilfelle er det ikke adgang til å pålegge solidarisk ansvar for saksomkostningene. Det vises Schei; "Tvistemålsloven med kommentarer", bind I, 1998, side 594 med videre henvisninger. Det vises også til at det er nedlagt forskjellig påstand i forhold til stat og kommune og at søksmålet av den grunn også gjelder forskjellig gjenstand. Herredsrettens omkostningsavgjørelse må således bli å oppheve og hjemvise til fortsatt behandling. Lagmannsretten viser for øvrig til at omkostningsavgjørelsen er så vidt knapt begrunnet at det også kan herske tvil om den er vilkårlig avgjort. Det vises her til at kommunen ikke er part i den tvist som herredsretten har omtalt som "påstand nr 1". Videre vises det til at herredsretten ikke har drøftet betydningen av at søksmålet mot Bodø kommune "for øvrig" ble avvist.
Det fremgår av herredsrettens avgjørelse at A er innvilget fri sakførsel. Som påpekt i kjæremålet fra staten, skal det offentlige tilkjennes saksomkostninger i slike tilfeller. Dette fremgår ikke av domsslutningen fra herredsretten.
A må i henhold til tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd pålegges å dekke kommunens saksomkostninger i forbindelse med kjæremålet. Lagmannsretten finner ikke at unntakene i annet ledd er anvendelige. Kommunens prosessfullmektig, advokat Tore Benson, har oppgitt saksomkost ningene for kjæremålet til kr 1000,- med tillegg av rettens gebyr. Rettsgebyret utgjør kr 3090,-. Saksomkostningene i forbindelse med kjæremålet må anses rimelige og legges til grunn av lagmannsretten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Herredsrettens dom, domsslutning pkt 3, oppheves og saksomkostnings spørsmålet hjemvises til fortsatt behandling.
2. A tilpliktes innen 2 - to - uker fra forkynnelse å betale til Bodø kommune v/ordføreren 4090,- firetusenognitti - kroner - i saksomkostninger for lagmannsretten.