LH-1999-12

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-09-06
Publisert:	LH-1999-00012
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Alta herredsrett nr. 98-210 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1999-00012 A.
Parter:	Ankende part: A, Alta (Prosessfullmektig: Advokat Bergny Ofstad Karlsen, Alta). Ankemotpart: B, Beirut, Libanon (Prosessfullmektig: Advokat Bjørnar K. Leistad, Alta).
Forfatter:	Førstelagmann Gaute Gregusson, formann. Lagdommer Peter M. Sellæg. Sorenskriver Fredrik Meyer
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §39, Straffeloven (1902) §216, §223, §260, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §44, §44a

Saken er en endringssak etter barneloven §39 og gjelder tvist mellom de tidligere ektefeller A og B om samvær/samværsnekt for ham i forhold til fellesbarna C, født xx.xx.90, og D, født xx.xx.94. Om dette avsa Alta herredsrett dom den 21.10.98, med slik slutning:

«1. B skal ha samvær med barna C, født xx.xx.90 og D, født xx.xx.94, en ettermiddag i uka, fra kl. 14.45 til kl. 17.45.

2. B skal ha samvær med C og D annenhver helg, uten overnatting og med utgangspunkt i klokkeslettene fra kl. 10.30 til kl. 19.00. Første samvær gjennomføres 7. og 8. oktober 1998.

3. B skal ha samvær med C og D en uke i sommerferien, alle dager uten overnatting og med utganspunkt i klokkeslettene fra kl. 10.30 til kl. 19.00.

B gis frist til 1. april 1999 med å bestemme sin samværsuke.

4. B skal ha samvær med C og D to dager mellom jul og nyttår og to dager mellom Palmesøndag og tirsdag etter 2. påskedag, alle dager uten overnatting, og med utgangspunkt i klokkeslettene fra kl. 10.30 til kl. 19.00.

Ved uenighet om hvilke dager barna skal tilbringe hos B tar A den endelige avgjørelse.

5. Alle samværene skal gjennomføres innen Alta kommunes grenser.

6. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet så langt vises til herredsrettens dom. Som det fremgår der, var A ved Alta herredsretts dom 29.12.97 alene tilkjent foreldreansvaret og den daglige omsorg for barna, mens B var tilkjent samværsrett. Det fremgår av domspremissene, uten at det er kommet til uttrykk i selve slutningen, at samværene bare skulle «foregå på dagtid, dvs. uten overnatting, og en tilsynsperson som mor føler seg trygg på skal være til stede.»

Bakgrunnen for saksanlegget og dommen den gang (1997) var at B ikke var kommet tilbake til Alta med barna til avtalt tid 28. august 1997, etter å ha tatt dem med på omforenet årlig sommerbesøk til Libanon. Han vendte først tilbake med dem 31.01.98, 5 måneder etter avtalt tid, etter at A bl.a. hadde gått med på å trekke tilbake sin anmeldelse mot ham for barnebortføring.

A påanket den 23.12.98 - på fristens siste dag - herredsrettens dom av 21.10.s.å. for så vidt angikk samværsretten. Hun la i ankeerklæringen ned påstand om at samværsretten skulle utøves under tilsyn, slik det var forutsatt i dommen av 1997. Hun anførte at herredsretten i dommen av 23.10.98 hadde bagatellisert kidnappingsfaren, idet barnas far allerede hadde bortført dem én gang, samt i den etterfølgende tid truet med å gjøre det påny.

Ankeerklæringen, med pålegg om tilsvar, ble sendt B til vedtak av postforkynning 29.12.98. Det er på det rene at han på dette tidspunkt var kjent med anken og påstanden om samvær under tilsyn, jfr. sorenskriverembetets oversendingsskriv av 4.1.99 til lagmannsretten, dok. 13. Det fremgår der at han var innom sorenskriverkontoret mandag 28.12.98, og fikk lese påstanden i ankeerklæringen.

I henhold til «Midlertidig samværsavtale», inngått mellom partene 3. juli 1998, hadde B samvær med sønnene 29.12.98 i sin leilighet på X i Alta. Til stede var i samsvar med avtalens pkt. 2 også miljøarbeider i Alta kommune, F. Han hadde vært til stede også ved tidligere samvær, og forholdet mellom ham og partenes sønner var godt og fortrolig, og samarbeidet med B hadde vært normalt og upåfallende.

Denne dag, tirsdag 29.12.98, ble F kort tid etter ankomst med guttene til Bs bolig, truet av ham med kniv, og med stokk av en maskert og ukjent tredjemann som dukket opp i leiligheten. F ble bastet og bundet med et 40 m langt nylontau. Han ble surret fast til sengen, med en renneløkke rundt halsen og ned til sine bakbundne hender og føtter, slik at forsøk på bevegelse medførte stramming av løkken rundt halsen. Tilslutt ble han tapet med bred pakketape over munnen, surret tre ganger rundt hodet. B tok bilnøklene fra ham, tok bilen og forsvant. Umiddelbart forut hadde den maskerte medhjelper forlatt stedet i en annen bil, med guttene.

B og guttene er senere lokalisert til - - - Street, B Building, Beirut. Han har i tiden etter overfallet og bortføringen ikke tatt kontakt med A, og hun har ikke hørt noe fra eller om sine barn. B er den 5.1.99 siktet for overtredelse her i landet av straffeloven §216, §223 første ledd og §260 første og tredje ledd. Han har norsk og libanesisk statsborgerskap.

Partene ble skilt ved fylkesmannens bevilling 3.3.99.

Vestfinnmark politidistrikt har den 9.8.99 besluttet å stille etterforskningen av bortføringssaken i bero, «fordi siktede oppholder seg i utlandet». Rettsanmodning om utlevering av ham er ikke fremmet, idet Libanon ikke har ratifisert den europeiske konvensjon om utlevering av lovbrytere.

Ankeerklæringen med pålegg om tilsvar, samt innkalling til hovedforhandling i Tromsø 30. august 1999, ble forkynt for B personlig i Beirut den 22. juni 1999 v/ambassadesekretær Martin Yttervik. Samtidig fikk han forkynt for seg og overlevert advokat Helsvigs prosesskrift av 5.3.99 på vegne av A (dok. 18), og advokat Meedbys proseskrift av 7.4.99 på vegne av B (dok. 20), henholdsvis med (endret) påstand om besøksforbud, og om stadfestelse av herredsrettens dom.

Advokat Meedby trådte ved månedsskiftet april/mai 1999 ut av saken i forbindelse med overgang til annet arbeid. Prosessmandatet er i forståelse med B overtatt av advokat Bjørnar Leistad.

Ankeforhandling ble avholdt som berammet 30. august i Tromsø. A møtte sammen med sin prosessfullmektig, advokat Bergny Ofstad Karlsen, og forklarte seg.

B møtte ikke. Hans prosessfullmektig, advokat Leistad, møtte og prosederte saken på hans vegne. Herunder dokumenterte han Bs brev av 5. juli 1999 til advokat Leistad.

B ble forsøkt kontaktet på de telefonnr. han hadde oppgitt til sin prosessfullmektig, idet han hadde erklært seg villig til å avgi forklaring ved fjernavhør under ankeforhandlingen. På det oppgitte nr. 009613848906 ble det av Opplysningen meddelt at nummeret ikke er i bruk. Oppringninger på det alternative nr. 009611276324, ble besvart, dels av et barn, dels av en kvinne, dels av to menn, hvorav den ene iflg. A var B. Besvarelsene gikk ut på at han ikke var til stede, hvoretter forbindelsene ble brutt. Det vises om dette og til rettsforhandlingens øvrige gang til rettsboken.

På vegne av A er i det vesentlige gjort gjeldende:

Saken foreligger nå i en vesentlig annen stilling enn den hadde for herredsretten. Barnelovens utgangspunkt om barns og foreldres gjensidige rett til samvær med hverandre - §44 og §44a - er forspilt ved Bs gjentatte bortføringer av barna, siste gang ved grovt og skremmende overfall av den omforente og oppnevnte tilsynsperson F. B har vist seg uskikket til å ha samvær med barna, bl.a. ved at han lot dem være vitner til overfallet på F. Det var F som roet dem ned ved å fortelle dem at det hele bare var en lek. Barna ble ikke sendt ut av soverommet før F henstilte til deres far om å skåne dem for den traumatiske opplevelsen.

Bs opptreden både ved denne og tidligere anledninger viser med all tydelighet at han ikke har barnas beste for øye, men at det utelukkende dreier seg om ham selv og hans krenkede stolthet. Dette er til fulle dokumentert ved hans brev av 5. juli d.å. til advokat Leistad, der han erklærer at barnas mor aldri skal få se sine barn igjen før hun frafaller alle anklager mot ham og oppfyller alle hans betingelser.

Det er på det rene at barna lider under de nåværende forhold og under savnet av sin mor. C, nå 9 år gammel, fikk fortalt henne dette da det endelig lyktes henne å få treffe barna i oktober 1997 i Beirut under den første bortføringen, jfr. Alta herredsretts dom av 29.12.97 side 4. Det fremgår videre av Jaafarit Shariadomstolens avgjørelse av 24.03.99 om utreiseforbud for barna, at de «ønsker å reise fra Libanon». Denne opplysningen må B selv ha fremført for Shariadomstolen, som begrunnelse for å få nedlagt utreiseforbud for guttene.

I tillegg til lengselen etter moren, savner særlig den eldste skolen, lekekameratene og friheten i Alta. De forhold de nå lever under, har A fått et innblikk i under forsøket på å få dem med seg hjem, jfr. herredsrettens dom av 29.12.97 side 4.

Selv i den tiden B oppholdt seg i Alta etter tilbakekomsten med guttene 31.1.98, var han uinteressert i samvær med dem så lenge samværene skulle foregå i den tidligere felles bolig med barnas mor til stede.

Den vedvarende taushet etter den siste bortføringen gir klar beskjed om at han nekter barna enhver kontakt med moren, på tross av at hun alene er tilkjent foreldremyndigheten over dem og omsorgen for dem.

Det foreligger slike «særlege grunnar» som forutsatt i barnelovens §39 for å nekte B samvær med barna. Ved gjenforening av mor og barn, hvilket er formålet med dom her i landet og deretter i det sivile rettssystem i Libanon, vil det være åpenbar og aktuell fare for ny bortføring. B har nå intet som knytter ham til Norge, ingen ektefelle, ingen bolig, intet arbeid og ingen inntekt - hans søknad om uføretrygd er avslått - og han har få eller ingen venner. Hans situasjon er således vesentlig annerledes enn den som er beskrevet i Rt-1976-1271 flg., særlig s. 1275. B har i gjerning og ord vist at han ikke skyr noe middel for å hindre oppfyllelse av Alta herredsretts rettskraftige dom om foreldremyndighet og daglig omsorg, og at denne trakassering av mor og barn vil gjenta seg når den lovlige rettstilstand en gang blir gjenopprettet.

Det er ellers vist til Rt-1983-897.

Det er lagt ned slik påstand:

«1. B forbys samvær med C og D.

2. B dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige.»

På vegne av B er i det vesentlige gjort gjeldende:

Betydningen og rekkevidden av de rettsavgjørelser som er truffet av Jaafarit Shariadomstolene 24.03.99, der B har fått stadfestet sin foreldrerett til C og D, med rett til å representere dem og «administrere deres liv», samt utreiseforbud for dem, er uklar. Det kan reises spørsmål om A nå kan sies å ha rettslig interesse i å få en dom her i landet som begrenser eller nekter B samvær med de barn han i sitt hjemland er tilkjent foreldrerett til og ansvar for.

Det bemerkes for øvrig at de foreliggende oversettelser av de religiøse domstolers avgjørelser i Libanon ikke er autorisert, og at det derfor kan være tvil om barna virkelig har gitt uttrykk for at de «ønsker å reise fra Libanon», underforstått hjem til sin mor i Alta.

En dom her i landet i hennes favør vil under ingen omstendighet få noen betydning med mindre barna kommer tilbake hit. Lite tyder på at det vil skje, jfr. Bs dokumenterte brev av 5. juli 1999 til prosessfullmektigen. B holder likevel muligheten åpen dersom A frafaller alle anklager mot ham og imøtekommer hans øvrige betingelser fullt ut. Hun på sin side er kompromissløs i sitt krav om at B skal nektes ethvert samvær med barna. I hvert fall kan det reises spørsmål om hvor taktisk klokt dette er, med tanke på den varslede sivile sak i Libanon. En noe mer fleksibel holdning og løsning nå vil trolig lette hennes sak i den varslede prosess i Bs hjemland.

Dersom en gjenforening av mor og barn skjer, bestrides ikke at det foreligger reell fare for ny bortføring, iallfall hvis hennes krav om fullstendig samværsnekt tas til følge. Det må imidlertid være mulig å få etablert en samværsordning mellom ham og barna på en slik måte at bortføringsfaren elimineres.

Det er lagt ned slik påstand:

«1. Alta herredsretts dom av 21.10.98 stadfestes.

2. Det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.»

Lagmannsretten er kommet til at B må nektes samværsrett med partenes fellesbarn C og D, født i Norge henholdsvis 07.03.90 og 03.02.94. Det er ikke tvilsomt at A har rettslig interesse i å få dette fastslått. Avgjørelsen skal brukes i forestående sivil sak i Libanon der Alta herredsretts rettskraftige dom av 29.12.97 om at A alene har foreldreansvaret og den daglige omsorg for barna vil bli påberopt.

Om bakgrunnen for saksanlegget og rettsavgjørelsen i 1997 vises til den innledende redegjørelse for saksforholdet i det foregående. Det er ingen tvil om at Bs tilbakeholdelse av barna i Beirut i tiden 28.08.97 - 31.01.98 var rettsstridig. Hans anførsel om at både han og barna var syke i perioden, og av den grunn forhindret fra å komme hjem til avtalt tid, er åpenbart uriktig. Det feilte dem iallfall intet fysisk da det endelig i oktober 97 lyktes A og hennes advokat å få kontakt med dem i Beirut. Det rettsstridige i hans handling den gang understøttes også av hans trusler overfor A kort tid etter hans og barnas tilbakekomst til Alta vinteren 1998 om at han ville gjenta handlingen dersom hun ikke gjenopptok samlivet med ham.

Under oppholdet i Beirut i oktober 1997 fikk A inntrykk av en bydel og et miljø preget av forutgående krigshandlinger, og trange og kummerlige boforhold. Leiligheten virket overbefolket, guttene var visstnok henvist til å sove på en sofa i stuen. Friluftsmuligheten var begrenset til en knøttliten veranda. Det virket som Bs mor hadde omsorgen for barna. A er imidlertid usikker på om guttenes bolig faktisk var der hun endelig fikk anledning til å treffe dem; det virket som de hadde opphold 2-3 forskjellige steder i løpet av den uken hun var i Beirut. C fikk fortalt henne at han lengtet hjem til henne og Alta. D var i begynnelsen av det kortvarige møte mer reservert, men tødde opp etter hvert og satte seg på fanget hennes.

Den siste bortføringen, 29.12.98, som fortsatt vedvarer, var særdeles grov og krenkende overfor alle berørte, moren, barna og den omforente og oppnevnte tilsynsperson, miljøarbeider F. Han så at barna ble skremt og forvirret av den behandling av ham som B tillot dem å være vitner til. For lagmannsretten er det et tankekors at en handling som i alle detaljer var så nøye planlagt og godt forberedt, ikke tok hensyn til det skremmende og traumatiske inntrykk passifiseringen av F måtte gjøre på dem. Av den dokumenterte politiforklaring av vitnet E fremgår at han allerede i begynnelsen av desember 1998 ble engasjert som sjåfør og hjelpemann under flukten 3-4 uker senere. 40 m. nylonsnøre og tape var anskaffet, det var ordnet med maskert hjelpemann i huset, flybilletter var kjøpt, biltyveriet var en utstudert avledningsmanøver. I all den planlegging som gikk forut for ugjerningen, inngikk åpenbart ikke tanken på «barnas beste», verken ved den aktuelle handling eller ved deres forutsatte fremtidige liv, uten mor i et fremmed land med en fremmed kultur.

B har i ord og gjerning vist at han og hans ønsker og følelsesliv er det sentrale; alt annet og alle andre - herunder barna og hva som er best for dem - er underordnet. Han visste at guttene hadde opparbeidet et nært og fortrolig forhold til F gjennom i alt 14 samvær på til sammen 56 timer, der han hadde vært til stede. F har som vitne forklart at han etter hvert oppfattet sitt forhold til B på samme måte. Det han ble utsatt for den 29.12.98 har gått sterkt inn på ham, faktisk mer og mer som tiden har gått. Han hadde forventet at B i ettertid ville ha tatt kontakt med ham, pr. brev eller telefon, for å forklare seg og be om unnskyldning, men F har intet hørt. Forholdet bekrefter inntrykket av B som en selvsentrert og følelseskald person. Hans dokumenterte brev av 5. juli d.å. til prosessfullmektigen viser det samme, samt at han nå i 8 måneder rettsstridig har holdt mor og barn adskilt og uten kommunikasjon, på tross av den smerte han forstår dette påfører dem. Hans brev avslører at han er såret og krenket over at A har ny samboer, som hun nå har en 5 mndr. gammel datter med. Samboerforholdet er nytt, etablert etter den første bortføringen/tilbakeholdelsen av barna i perioden august/september 1997 - januar/februar 1998. Som nevnt ble ekteskapet med B oppløst 3.3.99. Ut over krav om tilbaketrekking av anmeldelsen, samt et økonomisk oppgjør, har han ikke presisert hvilke øvrige betingelser han krever innfridd før A får se sine barn igjen. Tidligere har han krevd samlivet gjenopptatt; i oktober 1997, da de møttes i Beirut, forlangte han at hun skulle gifte seg med ham også etter muslimsk rituale, hvilket hun ba om lengre betenkningstid på. Om han ved bortføringen og tilbakeholdelsen av barna fortsatt håper å tvinge igjennom en gjenopptakelse av samlivet, er uklart. Hans fremgangsmåte er under enhver omstendighet rettsstridig og hensynsløs, ikke minst i forhold til barna.

De rettslige implikasjoner av avgjørelsene 24.03.99 av Jaafarit Shariadomstolene i Beirut kan ikke oppfattes å strekke seg lengre enn at det er konstatert at B er barnas kjødelige far. Han har åpenbart ikke opplyst for Shariadomstolen at barnas mor ved rettskraftig dom i Norge er tilkjent eneansvaret og eneomsorgen for dem. Lagmannsretten går ut fra at dette ville ha kommet til uttrykk i avgjørelsene, og at begjæringen om utreiseforbud m.v. ikke ville ført frem, dersom det faktiske forhold omkring foreldreretten og omsorgen hadde vært opplyst.

Lagmannsretten legger til grunn at den lovlige tilstand med hensyn til gjenforening av mor og barn i Norge vil bli gjenopprettet ved den bebudede sak for de sivile domstoler i Libanon. Det er ingen tvil om at risikoen for ny bortføring da vil være reell og overhengende. På bakgrunn av det som skjedde 29.12.98, kan det ikke skjønnes at noen form for kontrollert samvær kan eliminere bortføringsfaren. Det ville i tilfelle måtte dreie seg om et så rigid kontrollsystem - nærmest av anstaltmessig karakter - at det i seg selv ville virke skadelig på barna.

A innser verdien i at barn har samvær med den av foreldrene som ikke innehar foreldremyndigheten over dem og omsorgen for dem. Slik denne saken har utviklet seg, må det imidlertid konstateres at det virker opprivende og skadelig på dem å ha samvær med faren.

Lagmannsretten finner på dette grunnlag å måtte avsi dom for at B nektes samvær med partenes fellesbarn C og D.

Anken har ført frem. Saken og resultatet er foranlediget av Bs handlemåte, dels i 1997-1998, dels ultimo 1998. I samsvar med tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd ilegges han saksomkostninger for lagmannsretten. A er innvilget fri sakførsel, og omkostningene tilkjennes det offentlige. Advokat Bergny Ofstad Karlsen har inngitt omkostningsoppgave, stor kr 28.582,50. Oppgaven godtas, og legges til grunn for omkostningsavgjørelsen.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. B forbys samvær med C, født xx.xx.90 og D, født xx.xx.94.

2. B dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten til det offentlige med kr 28.582,50 -kronertjueåttetusenfemhundreogåttito 50/100- innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.