LH-1999-146
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-07-15 |
| Publisert: | LH-1999-00146 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lofoten namsrett nr. 98-159 C - Hålogaland lagmannsrett LH-1999-00146 A. |
| Parter: | Ankende part: A c/o ES-TV, Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Lars Haugan, Karasjok). Ankemotpart: 1. Skattefogden i Nordland, Bodø 2. Gøril og Terje Urås, Leknes (Prosessfullmektig: Egne). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Nafstad. Lagdommer Bjørnar Stokkan. Lagdommer Aage Thor Falkanger |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §11-29, §11-30, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §380, §11-28, §11-34, §11-37, §3-3 |
Skattefogden i Nordland begjærte 2 april 1998 tvangssalg over eiendommen gnr 65 bnr 17 i Vestvågøy tilhørende A. Gjennomføring av tvangssalg ble besluttet fremmet og overlatt til advokat Ingrid Sollid som medhjelper. Det innkom ett bud som var på kr 60.000, og dette var inngitt av Gøril og Terje Urås.
Budet og utkast til fordelingskjennelse ble ved brev av 30 november 1998 forelagt partene og foreslått stadfestet av advokat Sollid. Saksøker begjærte budet stadfestet.
Lofoten namsrett avsa 9 desember 1998 kjennelse med slik slutning:
Bud stort kr 60.000,- -kronersekstitusen- avgitt av Gøril og Terje Urås på gnr. 65, bnr. 17 i Vestvågøy stadfestes.
Samme dag avsa namsretten kjennelse hvor kjøpesummen ble fordelt.
Namsrettens kjennelser ble rettidig 7 januar 1999 påanket av A . Anken var, etter rettelse foretatt innenfor gitt rettefrist den 18 januar 1999, rettet mot skattefogden i Nordland som var saksøker, og Gøril og Terje Urås, hvis bud var stadfestet. Lagmannsretten besluttet 14 april 1999 i medhold av tvistemålsloven §380 at anken skulle behandles skriftlig, og partene ble gitt anledning til ytterligere ett innlegg hver.
A hevder at namsretten har foretatt feil rettsanvendelse i det kjennelsene er avsagt før 2 ukersfristen etter tvangsloven §11-29 annet ledd og §11-30 første ledd var utløpt.
A innga innenfor fristen bud stort kr 65.000 til advokat Sollid som sto for salget. Dersom stadfestelse og fordeling ikke hadde vært foretatt før fristen hadde løpt ut, ville namsretten ikke ha stadfestet budet på kr 60.000. Eiendommens verdi overstiger klart kr 60.000.
Han har nedlagt slik påstand:
1. Lofoten namsrett stadfestelseskjennelse og fordelingskjennelse oppheves.
2. A tilkjennes sakens omkostninger.
Skattefogden i Nordland har i tilvar gitt uttrykk for at han forstår at det er begått en formell feil fra rettens side. Som saksøker har han ingen innvendinger mot stadfestelsen da det siste tilbud medfører små endringer for kreditorene.
Han har ikke nedlagt påstand.
Gåril og Terje Urås ber i tilsvar om at stadfestelseskjennelsen blir opprettholdt, eller at de i motsatt fall får dekket sine kostnader.
De driver sauehold, og la inn bud på grunn av ønske om tilleggsjord. Konsesjonssøknad er innsendt.
De har ikke nedlagt påstand.
Lagmannsretten vil bemerke:
Anke over stadfestelseskjennelsen er inngitt i medhold av tvangsloven §11-34 og retter seg mot saksøker og kjøper.
Anken kan bare grunnes i at budet ikke skulle vært stadfestet etter reglene i tvangsloven §11-30 annet ledd bokstavene b til f.
Forslag til stadfestelse og fordeling ble sendt 30 november 1998 fra advokat Sollid til namsretten med kopi til partene. Meldingen ble, på grunn av mangler, supplert ved advokat Sollids brev av 3 desember 1998. Før innsigelsesfristen på to uker i medhold av tvangsloven §11-29 annet ledd var utgått, avsa namsretten 9 november sine kjennelser. Samme dag inngav A bud på kr 65.000 på eiendommen per telefaks til advokat Sollid.
Innen fristen på to uker fremmet A ved advokat Haugan 11 desember 1998 formell innsigelse mot stadfestelsesforslaget.
Anken grunnes på at budet på kr 60.000 ikke ville vært stadfestet ved fristens utløp, da det forelå et avgitt bud på kr 65.000 fra saksøker.
Slik lagmansretten forstår anken, hevdes det at det foreligger feil som har hatt betydning for salget. At stadfestelsen er foretatt før innsigelsesfristen utløp, er i seg selv ikke tilstrekkelig for at denne må oppheves. Denne påberopte feil må åpenbart ha hatt betydning, jf tvangsloven §11-30 annet ledd bokstav f, for at anken skal kunne føre fram.
Dersom namsretten ikke hadde begått den omtalte saksbehandlingsfeil, ville det ha foreligget to bud til vurdering ved stadfestelsen. I henhold til tvangsloven §11-28 må stadfestelsesbegjæringen henholde seg til høyeste bud, med mindre saklig grunn kan påberopes. Det er ikke anført eller foreliggende opplysninger om at det kunne ha vært saklig å forbigå As bud på kr 65.000, og lagmansretten finner derfor at feilen åpenbart har hatt betydning for salget. Dette må medføre opphevelse av stadfestelsen.
Anke over fordelingskjennelsen er inngitt i medhold av tvangsloven §11-37. Ankeberettiget er den som mener sin rett tilsidesatt samt den saksøkte, og motpart er de som i tilfelle får sin rett beskåret, jf Falkanger, Flock, Waaler, Tvangsfullbyrdelsesloven, s 654.
Slik lagmannsretten ser forholdet, følger en opphevelse av stadfestelseskjennelsen automatisk til at fordelingskjennelsen blir gjenstandsløs og må oppheves uten at noen gjøres til parter i anken. Urås berøres over hodet ikke av fordelingen, og kan ikke gjøres til motpart. Skattefogdens andel ved en fordeling påvirkes av størrelsen på det stadfestede bud, men angrepet på avgjørelsen kan her ikke sies å være rettet mot ham.
Anken har etter dette ført fram. Kostnader i tilknytning til opphevelse av fordelingskjennelsen kan etter det foranstående ikke belastes ankemotpartene. Spørsmålet om sakskostnader for øvrig må avgjøres i medhold av tvangsloven §3-3 jf tvistemålsloven §172 jf §180 annet ledd. De tapende parter har ikke hatt mulighet for å komme seg ut av saken etter at namsrettens feil er påberopt gjennom As anke. Etter tvistemålsloven §172 annet ledd kan unntak fra hovedregelen i første ledd gjøres når omstendigheten som sakens utfall berodde på, først, uten egen skyld, ble de tapende parter bekjent under hovedforhandling. Hovedforhandling kan i denne sammenheng ikke tolkes bokstavlig, og unntaket kan nyttes også i forbindelse med skriftlig behandling, jf Schei, Tvistemålsloven, s 565 og kjennelse inntatt i Rt-1988-233 flg. Ankemotpartene har i sine tilsvar ikke nedlagt påstand, og har heller ikke framkommet med merknader som har foranlediget prosesskriv fra ankende part. Ankesak måtte behandles i lagmannsretten for å oppheve kjennelsene til namsretten. Saksbehandlingen er ikke berørt av ankemotpartenes standpunkt, og de har ikke kunnet hindre ankende parts påberopte omkostninger i ankesaken. Ankemotpartene kan således ikke lastes for de påførte kostnader, og lagmannsretten finner, slik saken ligger an, at en bør nytte den foran beskrevne unntaksbestemmelse. Saksomkostninger tilkjennes etter dette ikke.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Namsrettens kjennelser av 9 desember 1998 oppheves.
2. Det tilkjennes ikke saksomkostninger.