LH-1999-258

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-11-05
Publisert:	LH-1999-00258
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nord-Troms herredsrett nr. 98-576 - Hålogaland lagmannsrett LH-1999-00258 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00178.
Parter:	Ankende part: Gerd Lillian Nilssen Sandefjord (Prosessfullmektig: Advokat Knut Skjærgård, Tromsø). Ankemotpart: Erik Tronrud, Drøbak, Alf Hermann Olsen, Tromsdalen, Inger May Korsmo, Sandvika, Tor Ivar Olsen, c/o Inger May Korsmo, Sandvika (Prosessfullmektig: Advokat Tore Leiros, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Peter M. Sellæg, rettens formann. Lagdommer Dag Nafstad. Lagdommer Synnøve Nordnes
Lovhenvisninger:	Foreldelsesloven (1979) §3, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Avtaleloven (1918) §36

Saken gjelder krav om oppgjør i forbindelse med salg av eiendommen «Bergli» gnr 115 bnr 4 i Tromsø.

Eiendommen ligger på vestsiden av Tromsøya nord for flyplassen. Det har i offentlige planer vært satt begrensninger for bruken av eiendommen siden midten av 1970-tallet.

Den 8. mars 1967 inngikk Mary Helene Olsen og Ivar Olsen en kontrakt med Aage Nilssen om salg av eiendommen. Fra kontrakten siteres:

Disponent Aage Nilssen, Tromsø, har planer om å la foreta regulering av eiendommen BERGLI, gnr 115 bnr 4 i Tromsø for utparsellering av eiendommer til boligformål.

I forbindelse med reguleringen vil disponent Aage Nilssen i privat regi la opparbeide veger, legge vann- og kloakkledninger innen byggefeltet og gjøre dette ferdig for salg av byggeklare boligtomter.

Mellom ektefellene Mary Helene Olsen og Ivar Olsen, Tromsø, som selgere, og disponent Aage Nilssen, som kjøper, er det i den anledning inngått følgende kontrakt:

1. Mary Helene Olsen og Ivar Olsen forplikter seg herved til å selge eiendommen BERGLI, gnr 115 bnr 4 i Tromsø til disponent Aage Nilssen.

Kontrakten omfatter hele eiendommen etter at selgerne har latt utskille en del nærmere påviste byggetomter, og et nærmere påpekt areal rundt det bolighus og de driftsbygninger, som selgerne i dag har stående på eiendommen, samt tomt for naust på sted som påvist med nødvendig adkomst over eiendommen til naustet.

Det vises til kart over disse tomter. Kartet er en del av kontrakten.

Selgerne er innforstått med at adkomstretten skal utøves på slik måte at den vil være til minst mulig sjene for reguleringen, og selgerne skal i så henseende kunne tilvises gjøre bruk av regulert veg, som måtte legges ned til stranden og langs denne.

2. Kjøpesummen er avtalt til kr 3,50 pr. kvadratmeter av det gjenværende eiendomsareal. Under beregningen av arealets størrelse, måles ned til høyeste flomål, idet grunnoverflødd ved høyvann, ikke tas med under prisjusteringen. Kontrakten omfatter imidlertid grunnen ut i sjøen så langt selgerens eiendomsrett går.

3. Kjøpesummen betales i 5 like årlige avdrag.

Første avdrag innen 1 år etter at myndighetene har godkjent den regulerings- og utparselleringsplan, som kjøperen skal la utarbeide for området.

Selgerne forplikter seg til å utstede skjøte på eiendommen i henhold til denne kontrakt ved mottakelsen av første avdrag på kjøpesummen.

I skjøtet skal selgerene være berettiget til å forbeholde seg panterett i eiendommen for den til en hver tid stående rest av kjøpesummen.

Det skal ikke betales renter av kjøpesummen eller noen del av den.

Kontrakten forutsettes forelagt prismyndighetene for godkjennelse.

4. Kjøperen forplikter seg til snarest å gå i gang med utarbeidelsen av regulerings- og utparselleringsplanene og søke disse gjennomført og godkjent uten forsinkelse.

Partene er imidlertid oppmerksom på de forsinkelser, som kan oppstå for å få disse planer godkjent.

5. Eiendommen forutsettes overdratt fri for pengeheftelser. Mulige pengeheftelser, som måtte hvile på eiendommen, skal innfries og slettes i forbindelse med første avdragsbetaling.

- - -

Kontrakten ble tinglyst 13. mars 1967.

I 1968 døde Aage Nilssen. Hans gjenlevende ektefelle, Gerd Lillian Nilssen, ble sittende i uskifte. Mary Olsen døde i 1971. Samme år ble det åpnet offentlig skifte i hennes dødsbo. Hennes gjenlevende ektefelle, Ivar Olsen, døde i 1980.

Den 25. mars 1981 foretok Tromsø skifterett slutning og utlodning i boet etter Mary Olsen. Det fremgår av slutningen at det var foretatt fradeling fra eiendommen som nevnt i kontrakten, og fra skifterettens protokoll siteres:

Nettoarealet for «Bergli» 115/4 utgjør etter dette 97 da hvilket utgjør en bto. kjøpesum på kr 339.500,-. (Etter kontrakten skal det ikke svares renter av kjøpesummen).

Av kjøpesummen har Nilssen (nå hans dødsbo) til sammen betalt kr 165.938,55 i form av bil og kontanter, jf. brev av 4. juli 1980 med vedlegg fra advokat Ytreberg.

Nilssens bo mangler likvider til å betale den gjenstående del av kjøpesummen på kr 173.561, 45 hvilket beløp derfor må gis som fordringer for arvingene i angjeldende bo og sikret ved skifteutlegg med pant i «Bergli» 115/4. I samsvar med kjøpekontraktens bestemmelse om kjøpesummen gjøres ikke skifteutleggene rentebærende. Likedan må forfallstiden for utleggene tilsvare kontraktens bestemmelser på dette punkt, nemlig byggeklar eiendom. I praksis betyr dette at forfallstiden i dag er helt på det uvisse.

Den 25. mai 1981 utferdiget skifteretten skifteutlegg til de enkelte arvingene i dødsboet. Arvingene var Marit Tronrud (senere Bergli), Alf Hermann Olsen, Inger May Nikolaisen (senere Korsmo), Tor Ivar Olsen og Ivar Olsens dødsbo. Et bestemt kronebeløp av vedkommendes arvelodd ble utlagt som «fordring på Gerd Lillian Nilssen, født *.*..1928 - p nr - - - i uskifte etter Aage Nilssen». Videre het det:

Fordringen har pantesikkerhet i eiendommen Bergli gnr 115 bnr 4 i Tromsø. Den forrentes med 5 - fem - % p. a. fra 06.05.1981 og kan fra begge sider sies opp med 6 - seks - måneders varsel.

Skifteutleggene ble tinglyst 25. mai 1981.

Den 15. juli 1981 utferdiget skifteretten skifteskjøte på eiendommen til Gerd Lillian Nilssen i uskifte etter Aage Nilssen. I skjøtet heter det at kjøpesummen kr 339.500 «er oppgjort på avtalt måte». Skjøtet ble tinglyst 15. juli 1981.

I brev 12. november 1996 fra advokatfullmektig Tore Leiros ble Gerd Lillian Nilssen bedt om å betale skifteutleggene med tillegg av renter innen 20. mai 1997. Skifteutleggene ble ikke betalt og 1. desember 1997 ble det begjært tvangssalg av eiendommen. Begjæringen om tvangssalg ble imidlertid forkastet ved Nord-Troms namsretts kjennelse 7. april 1998.

Den 20. april 1998 reiste Marit Bergli, Alf Hermann Olsen, Inger May Korsmo og Tor Ivar Olsen søksmål mot Gerd Lillian Nilssen med krav om at hun skulle betale en kjøpesum fastsatt etter rettens skjønn. Gerd Lillian Nilssen tok til motmæle. Under saksforberedelsen døde Marit Bergli og hennes livsarving Erik Tronrud trådte inn i saken.

Nord-Troms herredsrett avsa 14. desember 1998 dom med slik domsslutning:

1. Gerd Lillian Nilssen tilpliktes å betale til Erik Tronrud, Alf Herman Olsen, Inger May Korsmo og Tor Ivar Olsen kr 950.000,- - nihundreogfemtitusen -.

2. Gerd Lillian Nilssen erstatter Erik Tronrud, Alf Herman Olsen, Inger May Korsmo og Tor Ivar Olsen sakens omkostninger med kr 72 965,- - syttitotusennihundreogsekstifem -.

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten vises det til dommen.

Gerd Lillian Nilssen har i rett tid påanket herredsrettens dom. Erik Tronrud, Alf Herman Olsen, Inger May Korsmo og Tor Ivar Olsen har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt i Tromsø 25. oktober 1999. Bengt Erik Paulsen møtte med fullmakt fra Gerd Lillian Nilssen og ga forklaring. Inger May Korsmo møtte og ga forklaring. Det ble avhørt to vitner, hvorav ett sakkyndig vitne, og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboka.

Gerd Lillian Nilssen har i hovedsak anført:

Ankemotpartenes krav er foreldet. Situasjonen i dag er den samme som da skifteutleggene ble utstedt 25. mai 1981. Noen rettslig eller faktisk endring foreligger ikke, og ankemotpartene var ikke mer berettiget til å si opp skifteutleggene i 1996 enn i 1981.

De forutsetninger som ankemotpartene mener berettiger en endring av kontrakten og vederlaget, forelå allerede i 1981. De hadde foranledning til å fremme sine krav dette året. Skifteutleggene ble utstedt 25. mai 1981 og skjøtet ble utstedt 15. juli 1981.

Foreldelsesfristen løper ikke fra det tidspunkt ankemotpartene opplever situasjonen som utålelig, men fra det tidspunkt de har rett til å kreve oppfyllelse, jfr foreldelsesloven §3 nr 1. Skifteretten fant situasjonen så endret med delinnbetalingen fra Nilssen at det ble utstedt skjøte. Dette utløste en objektiv rett for motpartene til å kreve oppgjør. De hadde ingen grunn til å vente til 1998 med å reise tvist.

Under enhver omstendighet hadde de en sterk oppfordring til å fremme kravene etter vedtakelsen av reguleringsplanen i 1986 og kommunedelplanen i 1991. Kravene vil i alle tilfeller være foreldet.

Kontrakten er ikke misligholdt fra kjøpers side, men uansett har misligholdet ikke påført motparten noen skade. Under enhver omstendighet vil et eventuelt misligholdskrav være foreldet, jf. foreldelsesloven §3 nr 2. Dersom man mener at misligholdet består i manglende utarbeidelse av reguleringsplan var dette klart allerede i 1981. Foreldelsesfristen løper fra det tidspunkt kravet objektivt kunne vært gjort gjeldende, og det kan ikke gis tilleggsfrist i denne saken.

Dersom lagmannsretten skulle mene at kravene ikke er foreldet, gjøres det gjeldende at de ikke er forfalt i henhold til kjøpekontrakten.

Det er ikke grunnlag for noen oppjustering av kjøpesummen med grunnlag i avtaleloven §36. Kjøperen har ikke fått noen urimelig fordel ved at eiendommen ikke har latt seg regulere. Det må ses hen til at selgeren har mottatt et vederlag som oppjustert til dagens verdi utgjør kr 288.510, og at det er lite trolig at det kan fradeles tomter fra eiendommen. Kjøperen har ikke fått noen profitt og dagens reguleringsmessige situasjon gjør at eiendommen har lav verdi.

Det foreligger ingen bristende forutsetninger og motpartene har ikke grunn til å beklage seg. Ved inngåelsen av kontrakten var det klart for begge parter at den reguleringsmessige situasjonen var vanskelig. I ettertid har det også vist seg at en omregulering var tidkrevende. Ingen har krav på omregulering til boligformål og det gitte vederlaget var gunstig for selgeren.

Det er lagt ned slik påstand:

Ankende part frifinnes og motparten dømmes til å betale sakens omkostninger såvel for herredsretten som for lagmannsretten.

Erik Tronrud, Alf Hermann Olsen, Inger May Korsmo og Tor Ivar Olsen har i hovedsak anført:

I henhold til kontrakten skulle kjøperen sørge for regulering av eiendommen og som gjenytelse skulle selgeren få kr 339.500 etter reguleringen. Kontrakten sier ikke noe om tidsperspektivet. Det avgjørende er at partene har forholdt seg til kontrakten med unntak av deloppgjøret.

Skifteutleggene er i strid med kontrakten og skifterettens protokoll fra utlodningen, hvor det opplyses at forfallstiden er uviss.

De har krav på oppgjør. Kjøpers handlingsplikt er klart beskrevet i kontrakten. Etter 32 år er det urimelig å opprettholde kontrakten og innbetale vederlaget i 1967-kroner. Avgjørelsen i Rt-1988-276 viser at kravet på vederlag kan oppreguleres. Kontrakten inneholder ikke bestemmelser om inflasjon og selv om selger kunne hevet kontrakten var det vanskelig å reversere utviklingen. Det vises også til avgjørelsen i Rt-1988-295.

Høyesterettsavgjørelsene er basert på en generell lovhjemmel. Kontrakten mellom partene er ikke oppgjort. Det var ikke mulig å forutse tidsaspektet og derfor er kontrakten blitt urimelig. Etter lang tid fikk selger omlag halvparten av vederlaget, og det er restbeløpet som kreves inflasjonsjustert. Et fall i pengeverdien kan erstattes ved en regulering av kjøpesummen, se avgjørelsen i Rt-1990-500. Når selger ikke har fått utbetalt beløpet er det ikke mulig å investere det, jf. avgjørelsen i Rt-1992-1387.

Det er grunnlag for å kreve oppjustering av kjøpesummen forutsatt at man er kommet til et naturlig tidspunkt for at oppgjør skjer. Det er uheldig hvis forholdet fortsatt skal være uavklart. Når grunnlaget for kravet er den lang tiden og urimeligheten ligger i tidsforløpet er det «konstruert» å hevde at kravet er foreldet.

Når søksmålet ble reist, var urimeligheten blitt så stor at oppgjør kunne kreves. Man kunne ikke kreve oppgjør tidligere i henhold til kontrakten. Den tidligere henvendelsen bygget på skifteutleggene.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Gerd Lillian Nilssen erstatter Erik Tronrud, Alf Hermann Olsen, Inger May Korsmo og Tor Ivar Olsen sakens omkostninger for lagmannsretten.

3. Oppfyllelsesfristen under punkt 1 og 2 er 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Lagmannsretten ser slik på saken:

Som nevnt ligger eiendommen «Bergli» gnr 115 bnr 4 på vestsiden av Tromsøya nord for flyplassen. Eiendommen er utsatt for flystøy og i generalplanen av 8. august 1975 ble hovedelen av eiendommen liggende innenfor flystøysonen. Eiendommen var regulert til naturområde. Planen innebar at myndighetene ikke godtok utnytting av eiendommen til boligformål. På bakgrunn av forklaringen til overarkitekt Sigrun Lunde legger lagmannsretten til grunn at det heller ikke før vedtakelsen av generalplanen ville blitt gitt tillatelse til boligregulering. Flyplassen ble etablert i Tromsø i 1963 og eiendommen berøres av inn- og utflyvninger fra flyplassen.

Begrensinger i bruken av eiendommen har vært opprettholdt i senere offentlige planer. Hoveddelen av eiendommen ligger fremdeles innenfor flystøysone. I reguleringsplan vedtatt 3. desember 1986, er deler av eiendommen regulert til offentlig trafikkområde og friluftsområde. I kommuneplanen for 1989-2000, vedtatt 26. juni 1991, er eiendommen avsatt til landbruk, natur og friluftsområde, mens et mindre areal er avsatt til boligformål.

Kontrakten mellom Mary Helene Olsen og Ivar Olsen, som selgere, og Aage Nilssen, som kjøper, ble inngått med sikte på at sistnevnte skulle sørge for regulering og utparsellering av eiendommen til boligformål. Kjøpesummen skulle betales avdragsvis over fem år. Første avdrag skulle betales ett år etter at myndighetene hadde godkjent regulerings- og utparselleringsplanen. Når selgerne hadde mottatt første avdrag skulle skjøte utstedes. Kontraktens bestemmelser knyttet således selgerens krav på betaling og kjøperens krav på skjøte til en godkjent regulerings- og utparselleringplan for eiendommen.

Til tross for det ikke forelå en godkjent regulerings- og utparselleringsplan for eiendommen hadde kjøperen pr 4. juli 1980 betalt avdrag på kjøpesummen med kr 165.938,55 i form av bil og kontanter. Dette utgjorde nærmere halvparten av kjøpesummen for eiendommen, og det må antas at betalingen skjedde etter krav fra selgeren. Eiendommen ble 15. juli 1981 overskjøtet til Gerd Lillian Nilssen som kjøper, og det må antas at dette skjedde etter krav fra kjøperen.

Det fremgår av kontrakten at begge parter var klar over at det kunne ta tid å få en godkjent regulerings- og bebyggelsesplan. I 1981 hadde det gått 14 år uten at en slik plan forelå, og det skjedde ingen endringer på 1980- og 1990-tallet foruten nevnte kommuneplan. Hoveddelen av eiendommen lå fortsatt innenfor støysonen for flyplassen og mulighetene for å få godkjent en plan som nevnt i kontrakten, stod i samme stilling før og etter overskjøtningen i 1981. De offentlige planene som berørte eiendommen, la klare begrensinger på eiendommens bruk. Det foreligger få opplysninger om hvilke anstrengelser som ble gjort fra kjøpers side for å få en omregulering. Ingen har imidlertid krav på å få omregulert eiendom i samsvar med egne ønsker, og det foreligger ikke holdepunkter for at den manglende regulerings- og utparselleringsplan er en følge av liten pågang fra kjøpers side overfor offentlige myndigheter.

Det hadde vært vanskelig å få fradelt de tomtene som selgerne hadde holdt av til sin egen familie, og lagmannsretten finner ikke grunnlag for å fastslå at kjøperen hadde misligholdt sine forpliktelser etter kontrakten til å gå i gang med utarbeidelsen av en regulerings- og utparselleringsplan. Om dette hadde vært tilfellet ville for øvrig et mislighold foreligget allerede i 1981, og et erstatningskrav ville vært foreldet lenge før det ble reist noe krav mot Gerd Lillian Nilsen, jf. foreldelsesloven §3 nr 2.

Selv om kontrakten tok sikte på at kjøpesummen først kunne kreves etter at en godkjent regulerings- og utparselleringsplan forelå, viser den etterfølgende utvikling at selgeren kunne kreve avdrag på kjøpesummen og at kjøperen kunne kreve skjøte uten en slik plan. Kjøperen hadde i 1981 betalt nær halvparten av kjøpesummen og fått skjøte på eiendommen. Dette viser at en regulerings- og utparselleringsplan ikke lenger var et vilkår for kontraktens oppfyllelse.

Overskjøtningen var en følge av kjøperens betaling, og den må anses å ha utløst selgerens krav på restkjøpesummen. Kontraktens egne bestemmelser tok sikte på at kjøperen skulle betale den resterende kjøpesum etter overskjøtningen, og dette er også i samsvar med det alminnelige prinsipp om «ytelse mot ytelse». Det naturlige tidspunkt for oppgjøret er overskjøtningen, og selgeren måtte kunne kreve restkjøpesummen etter at overskjøtningen hadde skjedd. Den omtalte planen var ikke lenger et vilkår for kontraktens oppfyllelse, og lagmannsretten kan ikke se noe som hindret selgeren fra å kreve restkjøpesummen etter overskjøtningen.

Rett nok hadde skifteretten i forbindelse med slutningen av dødsboet gitt uttrykk for at forfallstiden for skifteutleggene ville være knyttet til byggeklar eiendom, men det kan ikke ses at kontrakten knyttet oppgjøret til begrepet «byggeklar eiendom». På det tidspunktet skifteutleggene ble utferdiget var eiendommen ikke overskjøtet til kjøperen, og det naturlige tidspunktet for oppgjør var ikke kommet. Ved skifteutleggene ble selgernes rettsetterfølgere gitt en fordring på kjøperen som tilsvarte restkjøpesummen og som kunne sies opp med 6 måneders varsel. Det var forutsatt at skifteutleggene kunne sies opp, og overskjøtningen ga et naturlig grunnlag for oppsigelse av fordringen og krav på kjøpesummen. Lagmannsretten kan ikke se hva som ellers skulle gi grunnlag for oppsigelse av fordringen og krav på oppgjør.

Så vidt skjønnes mener ankemotpartene at kravet på restkjøpesummen først kunne fremmes når det hadde gått så lang tid at det var urimelig at oppgjør ikke hadde skjedd, og at denne urimeligheten først forelå når søksmålet ble reist.

Ankemotpartene var i 1981 kjent med at det ikke forelå noen regulerings- og bebyggelsesplan for eiendommen, men at eiendommen var solgt og at det gjenstod en restkjøpesum. Gjennom skifteutleggene var de kjent med at restkjøpesummens størrelse og at fordringen på kjøperen kunne sies opp.

Bortsett fra tidsforløpet stod saken i samme stilling ved overskjøtningen i 1981 som da ankemotpartene i brev 12. november 1996 gikk til oppsigelse av «fordring - skifteutlegg», og senere i 1998 reiste søksmål mot Gerd Lillian Nilssen. De offentlige planene begrenset fremdeles den utnyttelsen av eiendommen som var forutsatt i kontrakten. Rett nok ble det på 1980-tallet fradelt en tilleggstomt fra eiendommen, men det kan ikke ses at Gerd Lillian Nilssen som kjøper, hadde fått noen større avkastning på det beløpet som var utbetalt selgerne. Selgerne hadde derimot kunnet nyttiggjøre seg den utbetalingen som hadde skjedd, og de tomter som var fradelt og tildelt selgers familie. Inger May Korsmo solgte på slutten av 1980-tallet en boligtomt som tidligere var fradelt eiendommen.

Lagmannsretten kan ikke se hvilke forhold som skulle gjøre at et krav på restkjøpesummen først kunne fremmes ved søksmålet i 1998. Ankemotpartene hadde tidligere gjennom brevet til Gerd Lillian Nilsen i 1996 fremmet krav om innbetaling av restkjøpesummen og de må således ha ment seg berettiget til oppgjør før søksmål ble reist. Det er vanskelig å se grunnlaget for den urimelighetsvurdering som ankemotpartene bygger sitt syn på, og lagmannsretten kan ikke se hvorfor det skulle ta flere år før kravet ble fremmet.

Overskjøtningen ga et naturlig tidspunkt for oppgjør, og lagmannsretten finner at ankemotpartene kunne fremme krav om restkjøpesummen etter at eiendommen var overskjøtet til Gerd Lillian Nilsen 15. juli 1981.

Skifteutleggene tok sikte på en samlet betaling av restkjøpesummen etter forutgående oppsigelse, og dersom dette legges til grunn kunne ankemotpartene tidligst kreve oppgjør ved årsskiftet 1981/82. Kontrakten tok sikte på en avdragsvis betaling i fire år etter overskjøtningen, og dersom dette legges til grunn kunne første avdrag kreves i juli 1982 og siste avdrag i juli 1984.

Foreldelsesfristen løper i tre år fra det tidspunkt ankemotpartene tidligst kunne kreve oppfyllelse, jf. foreldelsesloven §3 nr 1. Uansett om man ser hen til skifteutleggene eller kontrakten var kravet på restkjøpesummen foreldet lenge før ankemotpartene tok noen skritt for å få innbetalt restkjøpesummen. Det vises til at oppsigelse av fordringen og krav om innbetaling ble fremsatt 12. november 1996, at tvangsalg ble begjært 1. desember 1997 og at søksmål ble reist 20. april 1998. Ankemotpartene drøyet urimelig lenge før de fremmet kravet på restkjøpesummen, og det kan ikke anses konstruert eller urimelig at Gerd Lillian Nilssen har påberopt seg foreldelse.

Lagmannsretten finner etter dette at kravet på kjøpesummen er foreldet, og at Gerd Lillian Nilssen må frifinnes for kravet fra Erik Tronsrud, Alf Hermann Olsen, Inger May Korsmo og Tor Ivar Olsen.

Anken har ført frem og omkostningsavgjørelsen må baseres på tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 første ledd. Hovedregelen er Gerd Lillian Nilssen skal tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten, og lagmannsretten kan ikke se at det er grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen.

Ut fra resultatet i lagmannsretten må det også foretas en endring i herredsrettens omkostningsavgjørelse. I medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd tilpliktes Erik Tronrud, Alf Hermann Olsen, Inger May Korsmo og Tor Ivar Olsen å erstatte Gerd Lillian Nilssens omkostninger for herredsretten. Det er ikke grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen.

I samsvar med omkostningsoppgaven fra advokat Knut Skjærgård fastsettes de samlede omkostningene for herreds- og lagmannsretten til kr 67 810,-, herav kr 49 500,- i salær. I den forbindelse bemerkes at lagmannsretten har forstått omkostningsoppgaven slik at kr 5000,- av salæret gjelder forberedende arbeid for herredsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Gerd Lillian Nilssen frifinnes.

2. Erik Tronrud, Alf Hermann Olsen, Inger May Korsmo og Tor Ivar Olsen betaler, en for alle, alle for en, til Gerd Lillian Nilssen i saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten 67.810,- - sekstisjutusenåttehundreogti - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.