LH-1999-658

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-01-21
Publisert:	LH-1999-00658
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Trondenes herredsrett nr. 98-554 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1999-658 A.
Parter:	Ankende part: A, X (Prosessfullmektig: Advokat Tore Mevik, Harstad). Ankemotpart: B, X (Prosessfullmektig: Advokat Roar Edvartsen, Harstad).
Forfatter:	Lagdommer Bjørnar Stokkan. Konstituert lagdommer Astrid Langaas. Ekstraordinær lagdommer Knut Sundquist
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §31, §34, §35a, Tvistemålsloven (1915) §174, §180

Saken gjelder avgjørelse om daglig omsorg for fellesbarn.

De tidligere ektefeller B og A har to fellesbarn, C født **.**.1985 og D født **.**.1987. Etter samlivsbrudd 12 mai 1998 flyttet B fra den felles bolig i .....veien til Y, og etter hvert til ....åsen hvor hun leier leilighet. Mor overtok sommeren 1998 daglig omsorg for C, mens D ble boende hos sin far. Partene ble lovformelig separert 15 oktober 1998 og skilsmissebevilling ble gitt den 10 november 1999.

Partene traff hverandre først på '80 tallet, og inngikk ekteskap i 1982. Forut for ekteskapet hadde det i etterkant av en fest hvor de begge var til stede, vært en episode hvor A utøvet vold i form av slag mot Bs hode. Forholdet er erkjent av A, det ble ikke påtalt og partene giftet seg deretter. I tidsrommet fra 1982 frem til 1992 arbeidet A innen offshore virksomhet, og partene bodde delvis i Z. A hadde i denne perioden en del reisefravær i jobbsammenheng, slik at B var hjemmeværende med deres to barn som kom til i henholdsvis 1985 og 1987. A ble sykemeldt i 1992 og uføretrygdet i 1993 grunnet mageproblemer. B tok arbeide utenfor hjemmet, og er i dag fast ansatt i 50 % stilling ved X sykehjem. Hun planlegger å ta hjelpepleierutdannelse, og arbeider nå som pleieassistent.

B har fra før partene traff hverandre vært døpt Jehovas vitne. I en periode forut for ekteskapet ble inngått var hun utstøtt fra sekten grunnet sitt utenomekteskapelige forhold med A. Hun ble tatt inn igjen i sekten etter at hun giftet seg og gjorde bot for sin synd. Hun er i dag praktiserende Jehovas vitne.

B reiste 27 oktober 1998 søksmål for Trondenes herredsrett med påstand om daglig omsorg for begge barna og samvær mellom barn og far fastsatt etter rettens skjønn. A tok til motmæle og krevde seg tilkjent daglig omsorg for begge barna med utvidet samvær for moren. Herredsretten oppnevnte psykolog Stig Olaussen, X, som sakkyndig. Han avga skriftlig sakkyndigerklæring 25 mars 1999.

Trondenes herredsrett avsa den 7 mai 1999 dom med slik slutning:

«1. B og A skal ha felles foreldreansvar for C f. **.**.1985 og D f. **.**.1987.

2. B skal ha den daglige omsorgen for C og D.

3. A skal ha samværsrett med C og D av et omfang som tilsvarer «vanlig samværsrett», annenhver helg fra fredags ettermiddag til søndags kveld, tre uker om sommeren, annenhver jul, vinterferie- og påske, første gang jul 1999.»

Det ble samme dag avsagt kjennelse med slik slutning:

«1. B skal ha den daglige omsorgen for C og D frem til rettskraftig dom foreligger. Ordningen trer i kraft fra i overkant av en uke fra dags dato; fra tirsdag 18 mai 1999.

2. A skal ha samværsrett med begge barna i et omfang som tilsvarer vanlig samværsrett, slik at første helgesamvær finner sted fredag 28 mai 1999.»

A påkjærte kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett og gjorde gjeldende at det ville være uheldig for D å flytte over før dommen ble rettskraftig. B tok til motmæle mot kjæremålet, og påstod kjennelsen stadfestet.

Hålogaland lagmannsrett avsa den 14 juni 1999 kjennelse med slik slutning:

«1. D født **.**.87 skal bo fast hos sin far A inntil barnefordelingssaken mellom foreldrene er rettskraftig avgjort.

2. B skal ha vanlig samværsrett med D inntil barnefordelingssaken mellom foreldrene er rettskraftig avgjort.

3. B skal betale A saksomkostninger med 1.000 - ettusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.»

Kjennelsen var avsagt under dissens idet det var én lagdommer som stemte for stadfestelse av herredsrettens kjennelse.

A påanket herredsrettens dom ved ankeerklæring datert 21 juni 1999. Han krevde den daglige omsorg for begge barna og samvær mellom mor og barna. B tok til motmæle og påstod herredsrettens dom stadfestet.

Ankeforhandling ble avholdt i Harstad over 4 og en halv dag, i tidsrommet 10 - 14 januar 2000. Det ble avgitt partsforklaringer, avholdt dommersamtaler med C og D, ført i alt 14 vitner og for øvrig ført slike bevis som fremgår av rettsboken. For lagmannsretten var oppnevnt som sakkyndig den samme som for herredsretten, psykolog Stig Olaussen. Han hadde fått i mandat å redegjøre for hva som var barnas ønske med hensyn til hvor de ville bo. Han avga skriftlig sakkyndigerklæring datert 30 desember 1999 og møtte for lagmannsretten og avga muntlig forklaring i tilknytning denne og tidligere avgitte skriftlige erklæring for herredsretten. Partene fikk hver seg anledning til å avgi sluttbemerkninger etter bevisførselen og før prosedyrene startet.

A har i det vesentligste anført:

Anken vedrørende daglig omsorg for C frafalles, slik at påstanden kun omfatter daglig omsorg for D. Partene er blitt enige om samværsordning.

Det rettslige utgangspunkt for avgjørelsen om hvor D skal bo må tas i barneloven §34, jf §31, basert på hva som er best for barnet. Det skal legges stor vekt på hva D mener. Løsningen må bli i samsvar med den sakkyndiges konklusjon, som gir foreldrene daglig omsorg for hvert sitt barn, slik at C bor hos mor og D bor hos far.

Partene har, som den sakkyndige har påpekt i sine erklæringer, svært ulike personlighetstrekk. Det er imidlertid vesentlig at samlivet mellom B og A er opphørt, og derved er også det vesentligste grunnlag for konflikter i hjemmet opphørt. De konfliktsituasjoner B legger vekt på er uansett fra langt tilbake i tid, og alle fra partenes samlivsperiode. Vitneførselen fra ankemotpartens side må vurderes i lys av dette.

A vedgår voldsepisoden i 1982. Likevel må det vektlegges at det er gått nesten 20 år, og at A nettopp ikke er en voldsutøver. Øvrige episoder bygger alene på B s eget utsagn, og stemmer dårlig med vitneførselen, jf blant annet vitneforklaringen fra Heidi Holm. Alle episodene preges uansett av det dårlige forhold partene nå har til hverandre, særlig Bs negative holdning.

A har aldri vært voldelig overfor barna, og han er i følge den sakkyndige i stand til å ha den daglige omsorg for D. I denne forbindelse må også vektlegges den sakkyndiges vurdering av Ds behov for å ha nær kontakt med en mannsrollefigur ved inngangen til puberteten.

Det er ingen omstendigheter som skulle tilsi at lagmannsretten må fravike Ds eget ønske om hvor han vil bo. Søskenforholdet mellom C og D er viktig, men dette klarer ungdommene godt å håndtere på egen hånd, noe som har vist seg.

A har vært, og er fortsatt, kritisk til noe av det skolen har gjort, men ikke alene for kritikkens skyld. A har tatt Ds signaler på alvor, og har engasjert seg på hans vegne. Skolen har tatt parti i tvisten mellom foreldrene, noe som har gått ut over D.

Selv om den sakkyndige ikke for sin del har lagt vekt B s rolle som Jehovas vitne, må retten ta dette med i sin vurdering. D har ikke noe forhold til sekten, og han har gitt klart uttrykk for at han ikke ønsker nærmere tilknytning. Jehovas vitner er ekstreme i sin verdensanskuelse og fokusering på dommedag. D kan ikke leve upåvirket sammen med sin mor, slik at spørsmålet om påvirkning i denne relasjon må få betydning for vurdering av omsorgsspørsmålet.

Partene er kommet frem til en felles påstand om samvær. A nedla slik påstand:

«1. A og B har felles foreldreansvar for C født **.**.85 og D født **.**.87.

2. A har daglig omsorg for D.

3. B har daglig omsorg for C.

4. Samvær fastsettes slik: annen hver helg fra fredag etter skoletid til søndag kl 2000, hver onsdag etter skoletid til torsdag morgen, annen hver jul og nyttår, annenhver vinterferie og påskeferie, vinterferien år 2000 er begge barna hos B, påskeferien år 2000 er begge barna hos A, fire uker hver sommerferie.

5. B erstatter A/det offentlige sakens omkostninger. »

B har i det vesentligste anført:

Mor, B, er den beste omsorgspersonen for D. Hun representerer varme og trygghet, og C bor hos henne. D har uttrykt ønske om å bo hos A. Situasjonen hos A er likevel så gal at D ikke bør bli boende der. As engasjement i Ds fritidsaktiviteter kan på ingen måte kompensere for den kontakten mor kan gi. Ds høye aktivitetsnivå kan være uttrykk for en flukt fra det å være hjemme sammen med far.

B har god kontakt med både sin egen og As familie, noe barna vil nyte godt av. Det er motsatt for A, som ikke har noen kontakt med B s familie og begrenset kontakt med sin egen.

A er en voldelig person. Han har tidligere benektet overfor sakkyndig at han har utøvet vold, men erkjenner nå episoden fra 1982, hvor han banket B stygt. A benekter, fordreier og kaster skylden for ting over på andre. Dette er ikke avgjørende for hans rolle som omsorgsperson, men må få betydelig vekt. Det vises til de mange episoder som har vært fremme under vitneførselen. Disse episodene viser et mønster, særlig når A i tillegg fordreier episodene og prøver å legge skylden over på B. A har problemer med å rydde opp i følelsesmessige og nære personlige relasjoner. Hans manglende kontakt med-, og dårlige håndtering av sitt forhold til sin egen datter C underbygger dette.

A gjør hjemmesituasjonen vanskelig med sin måte å være på, og som alle rundt ham må tilpasse seg. A bestemmer alt og er dominerende. Hans behandling av B bekrefter dette.

Hvis D, slik sakkyndige fremhever, skal identifisere seg med A som mannsrollefigur, vil det kunne være ikke bare uheldig, med direkte skadelig. D er ikke så moden at han klarer å sortere ut As dårlige påvirkning. A gir ikke D rom for å utvikle egne meninger og bli selvstendig. Når D blir eldre og får vanskeligere med å innordne seg As kommandering, vil historien gjenta seg.

A har et så dårlig forhold til skolen at det går ut over D, som i tillegg har behov for ekstra oppfølging. A gir ikke D den oppfølging han og skolen har behov for. Bevisførselen viser at A opptrer uheldig i konferansetimer og ikke lar D selv få uttrykke sin mening om ting. Selv om D har gitt uttrykk for at blant annet klasseforstander og rektor har tatt parti for moren i tvisten, og forsøkt å påvirke ham, forklarer lærerne seg motsatt. Retten må legge vekt på hva lærerne har forklart, fordi dette er riktig.

Om forholdet til religion vises til to høyesterettsdommer fra 1993 og 1994. Jehovas vitners verdensanskuelse er ikke forskjellig fra andre kristnes, derunder dem som står innmeldt i statskirken. Dommedagsprofetiene er alle hentet fra Bibelen, men de har fått ulikt uttrykk og språkdrakt gjennom tiden. Jehovas vitner bygger ikke på annet enn det enhver kristen gjør når det vises til dommedag (armageddon) i forkynnelsen.

Bs religiøse tilknytning vil ikke utgjøre noen begrensning i forhold til Ds utfoldelse med aktiviteter så som fotball, snøbrett eller annet. Likeså innebærer tilknytningen til Jehovas vitner ingen begrensninger i Ds muligheter til å delta i eksempelvis juleforberedelser på skolen med videre. B s forhold til Jehovas vitner er med andre ord uten betydning for omsorgsspørsmålet.

Det kan ikke legges avgjørende vekt på Ds ønske. D er påvirket av situasjonen og av sin far. Han føler nok sterk lojalitet, eller i alle fall samvittighet. Dette skal ikke få betydning. Den sakkyndige anbefalte i sin forrige erklæring for herredsretten at D skulle flyttes, til tross for at D også da ønsket å bo hos sin far. Ingenting er endret hva angår dette.

B nedla slik påstand:

«1. Trondenes herredsretts dom pkt 1 og 2 stadfestes.

2. Samvær fastsettes slik: annen hver helg fra fredag etter skoletid til søndag kl 2000, hver onsdag etter skoletid til torsdag morgen, annen hver jul og nyttår, annenhver vinterferie og påskeferie, vinterferien år 2000 er begge barna hos B, påskeferien år 2000 er begge barna hos A, fire uker hver sommerferie.

3. B tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten, og skal bemerke:

Saken gjelder nå kun spørsmålet om daglig omsorg for D Austgard idet A har endret påstanden i forhold til ankeerklæringen hvor også omsorgen for C Austgard var omfattet. Partene er enige om at det skal være felles foreldreansvar for begge barna, jf barneloven §34 første ledd.

D har i dommersamtale den 10 januar 2000 uttalt om hvor han vil bo:

«Han sier han for tiden har det bra og vil bo der han nå bor. Vil gjerne bo sammen med pappa. Det betyr ikke noe hvor pappa bor, om han så bor i Kina»

Overfor den sakkyndige psykolog Olaussen har D gitt uttrykk for hvor han vil bo på uttrykkelig spørsmål:

«Til dette spørsmål svarte han utvetydig at det var faren han ville bo hos. Etter at han hadde begynt å være hos moren så han at det var faren han ville være hos. ... Hvis det ble bestemt at han skulle bo hos moren, ville han ikke finne seg i det. Han ville ikke ha gjort det frivillig og politiet måtte ha hentet han. Etterpå ville han ha rømt tilbake til faren igjen.»

Sakkyndiges vurdering slik denne kommer til uttrykk i tilleggserklæringen datert 30 desember 1999, og hans muntlige redegjørelse for retten, konkluderer utvetydig med at det etter den sakkyndiges mening er Ds oppriktige og ærlige ønske at han vil bo hos A. Dette faller sammen med inntrykket etter dommersamtalen. Lagmannsretten finner bevist at D klart har gitt uttrykk for sitt ønske om hvor han skal bo, at dette er hos A, og at dette er uttrykk for Ds selvstendige mening.

Når D er over 12 år, skal hans mening med hensyn til hos hvem han vil bo tillegges stor vekt, jf barneloven §35a, jf §34, jf §31 annet ledd siste punktum. Høyesteretts kjæremålsutvalg har i kjennelse inntatt i Rt-1998-857, drøftet hvilken vekt det skulle legges på barnets egne ønsker når det var over 12 år. Flertallet kom til at lagmannsretten korrekt hadde lagt stor vekt på barnets ønske, men at andre forhold etter omstendighetene måtte veie tyngre. Mindretallet fremholdt at ingen av de anførte omstendigheter tilsa at man skulle fravike den avgjørende vekt som i utgangspunktet burde tillegges barnets egen oppfatning.

I Rt-1982-1200 kom Høyesterett til at to gutters ønsker ikke skulle få avgjørende vekt ved vurdering av foreldreansvaret. De var begge under 12 år, men den ene kun måneder yngre. Høyesterett uttalte ved flertallet (dissens 3-2) at:

«[d]en vekt som skal tillegges [guttens] negative stilling til å flytte til morens leilighet, må vurderes i en bred sammenheng. Utgangspunktet er barneloven §34 tredje ledd om at avgjørelsen skal gå ut på det som er best for barnet. Det er det beste som skal tilstrebes, at en bestemt ordning er god, er etter nevnte lovbestemmelse ikke tilstrekkelig hvis en annen ordning er bedre. Dette betyr at hvis bopelskifte til morens leilighet etter en samlet vurdering anses best, kan [guttens] uttalelse ikke være til hinder for at skiftet skjer»

Ds eget ønske skal tillegges stor, men ikke uten videre avgjørende vekt, for så vidt det skal vurderes mot andre momenter ved spørsmålet om eventuell overflytting, så som hensynet til at det er to søsken, foreldrenes respektive omsorgsevne, boforhold og andre relevante forhold. Det må også vurderes om Bs religiøse tilknytning til Jehovas vitner får betydning.

Lagmannsretten har gjennom partenes egne forklaringer og den øvrige vitneførsel supplert med den sakkyndiges vurdering, fått et inntrykk av partene. Den sakkyndige uttaler i sin første rapport om B:

«Konklusjonen samlet sett er at B er en person med godt utviklede empatiske evner og som er veldig opptatt av andres ve og vel. Dette kan imidlertid komme til å gå på bekostning av evner til grensesetting. En uheldig side hos henne er den underkastende personlighetsstilen som gjør at hun i for liten grad blir selvrepresenterende i forhold til andre»

Den sakkyndige har i sin første rapport beskrevet A slik:

« Konklusjonen samlet synes å gi grunnlag for å mene at A sine sterke sider er hans strukturelle og organisatoriske evner. De mer svakt utviklede sider som har med separasjonsangst og sjalusi å gjøre fører til mer ubevisste strategier som støter nære personer bort på grunn av det ubehaget de føler... Arne har sine sterke sider i grensesetting, og oppfølging av daglige behov og fritidsinteresser for barna. På den annen side synes han å ha en dominerende og autoritær væremåte med en aggressiv og depressiv utforming som fører til at barna blir engstelig, nervøs og underkastende. Han blir lite ivaretagende i forhold til deres følelsesmessige og kontaktsmessige behov.»

Bevisførselen har vist at partene hadde et svært turbulent ekteskap med stadige episoder hvor As autoritære og utagerende væremåte førte til konflikter. Det er lagt vekt på ulike hendelser hvor A skulle ha nektet B å bruke bilen til arbeide, han kastet ting delsomkring seg og dels på henne, han nektet henne å komme inn i huset etter hun hadde vært i selskap og han opptrådte tidvis voldsomt. Lagmannsretten finner ikke grunn til å betvile at partene har hatt det svært vanskelig i samlivet, ei heller at det har vært flere uheldige episoder hvor A særlig har opptrådt på en måte som normalt ikke er forenlig med hva en forventer av en ektemann og far i familiesituasjonen. Sammenholdt med vitneførselen fra representanter fra Ds skole, finner lagmannsretten at As opptreden i flere tilfeller har vært klart uakseptabel. Det er likevel grunn til å påpeke at skolen ved enkelte av personalet, synes å ha involvert seg i konflikten mellom partene ut over hva man normalt må kunne forvente. Rektor og klasseforstanders engasjement bar preg av en uprofesjonell og sterkt personlig holdning til problemstillinger som burde være forbeholdt annet fagpersonell. På den annen side finner ikke lagmannsretten at de samarbeidsproblemer som er mellom skolen og A skal få avgjørende betydning. D skal etter avsluttet skoleår våren 2000 flytte over til ungdomsskole. Dette vil innebære et positivt bidrag også overfor D, som både overfor sakkyndig og i dommersamtale har gitt sterkt og klart uttrykk for at han mistrives med det sterke engasjement enkelte av skolens personale har vist til fordel for Marith Pettersen Ausgard i denne tvisten. Lagmannsretten finner å kunne legge til grunn Ds oppfatning om dette.

Begge foreldrene ble av den sakkyndige, i den første erklæringen for herredsretten, funnet skikket til å ha den daglige omsorg for sine to barn C og D. Det fremkom ikke noe nytt under ankesaken, bortsett fra at enkelte forhold ble mer nyansert. Den sakkyndige fant ikke å ville endre på sin konklusjon med hensyn til begge partenes omsorgsevne. Selv om lagmannsretten finner at A synes å være både utagerende og dominerende i sin væremåte, er det ikke grunnlag for å fravike den sakkyndiges vurdering. Herredsretten fant også å kunne legge til grunn at begge foreldre hadde omsorgsevne, og lagmannsretten viser til begrunnelsen, som tiltres.

Spørsmålet om hva som vil være det beste for D, vil naturlig måtte avspeile de innvendinger mot A som fremkommer ovenfor. Den sakkyndige har i sin vurdering av dette lagt betydelig vekt på at D er på vei inn i puberteten, og at han i denne fasen i livet trenger mer en autoritetsperson som er til stede og kan sette grenser, enn den kjærlige omsorg som mor kan gi. Den sakkyndige har klart uttalt at det ikke på noen måte er skadelig for D å forholde seg til A daglig, selv om faren har visse uheldige personlighetstrekk.

D er en svært aktiv ung gutt. Han kjører snøbrett om vinteren, spiller fotball, kjører skateboard, trener tae kwon do og spiller fotball. Disse aktivitetene, som han i stor grad driver sammen med sine beste venner, finner lagmannsretten er svært viktig for ham. I både samtaler med den sakkyndige og i dommersamtalen kommer det frem at D er bekymret for hvordan en eventuell overflytting til mor vil innvirke på hans aktivitetsnivå. A er svært engasjert i Ds aktiviteter, og er blant annet trener for fotballaget. B er på sin side engasjert i hans deltakelse i fotballaget, hvor hun har vært trofast supporter. Ds bekymring knytter seg i hovedsak til mors og søsters tilknytning til Jehovas vitner. Om dette uttaler D i dommersamtalen:

«Synes det er for tidlig for han selv å starte med dette. Man har jo ikke lov til noe. Rare regler. Redd for å miste kompisene. Redd for å miste sitt kameratmiljø, skating m.v. Kjenner en som skater/snowboard og som er JV (Jehovas vitne). Han (vennen) synes det er veldig tungt. Hvis han (vennen) blir døpt får han ikke lov å være i lag med kompisene og heller ikke høre på musikken han liker»

Høyesterett har i Rt-1993-998, i barnefordelingssak hvor blant annet tilknytning til Jehovas vitner var tema, uttalt på side 1002:

«Bevisføring om organisasjonens ideologi eller praksis vil derfor bare kunne ha betydning dersom det må legges til grunn at vedkommende far eller mor vil opptre slik at det vil kunne få skadelige følger for barna. Dette er ikke sannsynliggjort for A's vedkommende, og det er da ingen grunn til å gå inn på spørsmålet om Jehovas vitners lære vil kunne medføre skadevirkninger for barna dersom den blir fulgt konsekvent i forhold til dem»

Videre har Høyesterett i lignende sak inntatt i Rt-1994-992, etter at det er vist til ovennevnte dom, uttalt på side 997:

«Jeg tilføyer at det etter min mening er grunn til å vise varsomhet og romslighet ved vurderingen av hva som må anses som skadevirkninger for et barn som følge av innflytelse fra bestemte trosretninger.»

I nærværende sak er det ikke tale om trosspørsmål får direkte skadevirkninger for D, men snarere hvorvidt utøvelse av denne troen i mors hjem vil kunne sette begrensninger for hans livsutfoldelse. Det vises i denne forbindelse til dom inntatt i Rt-1982-1200, hvor det i tilknytning til - i den saken - farens tilknytning til Jehovas vitner uttales av førstvoterende på vegne av flertallet:

«Men også et annet forhold trenger seg frem hos meg ved vurderingen av [hvor barna vil få det best], nemlig den forskjell i erfaringer, kontakter og livsutfoldelse som barna vil møte alt etter som foreldreansvaret legges til den ene eller den andre av foreldrene. Etter farens karakter og syn på religiøse og andre verdier, og etter de opplysninger som er gitt i saken, må jeg anta at barna ikke vil få en slik bred kontaktflate utad, og dertil svarende erfaringer, som er vanlig og i alminnelighet anses verdifullt hos oss.»

I likhet med Høyesterett i ovennevnte sak, er det her ikke tale om et vurderingsmoment som betyr en kritisk stilling til B s personlighet, hennes karakter eller religiøse oppfatning og tilknytning, men et moment som gjelder hva D kan ventes å tape av erfaring og opplevelse i forhold til barn og ungdom i alminnelighet.

Hvis D flyttes til mor, og selv om hun fremholder at hun ikke vil legge hinder i veien for hans livsutfoldelse, vil han på ett eller annet tidspunkt i sin ungdomstid vil bli stilt overfor valg med hensyn til religiøs tilhørighet som vil skape rivninger mellom hans lojalitet overfor mor og hennes tro, og hans eget behov for utfoldelse og aktivitet. Lagmannsretten fester ikke lit til Bs forklaring når hun fremholder at hun som Jehovas vitne selv fritt kan velge hvordan hun og hennes barn som bor sammen med henne skal utøve religionen. Dette står i sterk kontrast til hennes egne erfaringer fra tiden før hun ble gift med A, da hun ble utstøtt av menigheten. Videre viser lagmannsretten til bevisførselen omkring menighetens holdninger og verdensanskuelse, derunder henvisninger til Vakttårnet.

Etter en samlet vurdering av de ulike forhold partene har trukket frem, og som ellers fremgår av bevisførselen, finner lagmannsretten at det beste for D vil være å få fortsette å bo sammen med sin far A, der han alltid har bodd. Dette er overensstemmende med den sakkyndiges konklusjon, og lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å fravike status quo-prinsippet i dette tilfellet, jf Rt-1994-992 (på side 997). Begge foreldre skal ha felles foreldreansvar for begge barna C og D.

Samvær skal utøves i samsvar med den felles påstand. Samværet ukentlig fra onsdag til torsdag morgen vil naturlig føre til at C og D er hos hver sine foreldre - og altså ikke sammen. Helgesamværet skal imidlertid utøves slik at C og D begge er sammen hos den av foreldrene som den aktuelle helg utøver samvær etter avtalen. Det betyr at barna skal ha samværshelg annenhver helg i forhold til hverandre. Partene skal også ellers sørge for at søsknene får mest og best mulig samvær og omgang med hverandre.

For As samvær med C skal det tas hensyn til at forholdet og kontakten mellom far og datter har vært sviktende etter samlivsbruddet mellom B og A. I en periode på ca 1/2 år fra dommens forkynnelse skal det skje en gradvis utøvelse av samvær med bistand fra familievernkontoret i X. Begge partene er innstilt på dette, og har sagt seg villig til å få bistand for å kunne oppnå normalt samvær.

Anken har delvis ført frem. A påanket hele herredsrettens dom, derunder også omsorgen for C. Senere korreksjon av påstanden får ikke betydning i relasjon til omkostningsspørsmålet som derved skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 første ledd. Lagmannsretten har vurdert, men ikke funnet grunnlag for å anvende unntak fra hovedregelen om at hver av partene bærer sine omkostninger. Det gjøres ingen endring i herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. B og A har begge foreldreansvar for fellesbarna C født **.**.1985 og D født **.**.1987.

2. A har den daglige omsorg for D født **.**.1987.

3. B har den daglige omsorg for C født **.**.1985.

4. B skal ha samvær med D :

a) hver onsdag fra etter skoletid til påfølgende torsdag morgen når skolen begynner, og hvis skolefri til kl 1500 påfølgende torsdag, første gang onsdag 2 februar 2000,

b) annen hver helg fra fredag etter skoletid til søndag kl 2000,

c) annen hver jul (fra 23 desember kl 1500 til 28 desember kl 1000), vekselvis nyttår (fra 28 desember kl 1000 til 2 januar kl 2000), vinterferie og påskeferie, første gang vinterferien og jul 2000, neste gang påskeferie og nyttår 2001,

d) fire uker hver sommer, tilpasset skoleferie.

5. A skal ha samvær med C Austgard:

a) hver onsdag fra etter skoletid til påfølgende torsdag morgen når skolen begynner, og hvis skolefri til kl 1500 påfølgende torsdag, fullt samvær første gang den 14 juni 2000,

b) annen hver helg, første gang fredag 9 juni til mandag 12 juni (andre pinsedag) 2000, og deretter annenhver helg fra fredag etter skoletid til søndag kl 2000,

c) annen hver jul (fra 23 desember kl 1500 til 28 desember kl 1000), vekselvis nyttår (fra 28 desember kl 1000 til 2 januar kl 2000), vinterferie og påskeferie, første gang påskeferie og nyttår 2000, neste gang vinterferien og jul 2001,

d) fire uker hver sommer, tilpasset skoleferie.

6. A skal utøve samvær med C i tiden fra onsdag 2 februar 2000 og til første ordinære helgesamvær 9 juni 2000, tilpasset et opplegg som B og A sammen avtaler ved hjelp av familievernkontoret i X, alt innenfor rammene av det samvær som er beskrevet i punktene 4 og 5.

7. Foreldrenes helgesamvær og samvær vinterferie, påskeferie og sommerferie skal legges opp slik at C og D tilbringer samværet sammen, med mindre partene i samråd med begge barna avtaler annerledes for det enkelte samvær.

8. Saksomkostninger tilkjennes ikke for verken herredsretten eller lagmannsretten.