LH-1999-841
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-11-13 |
| Publisert: | LH-1999-00841 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sør-Troms jordskifterett nr. 96/34. - Hålogaland lagmannsrett LH-1999-00841 A. |
| Parter: | Ankende part: Sameiet gnr. 31, bnr. 2 v/Cato Gunnar Westgaard, (Prosessfullmektig: Advokat Oddvar Fosaas). Ankemotparter 1. Kåre Fjellheim, 2. Oddmar Fjellheim, (Prosessfullmektig: Advokat Per Vingerhagen). |
| Forfatter: | Lagdommer Bjørnar Stokkan. Lagdommer Aage Thor Falkanger. Herredsrettsdommer Arne Kirkerud |
| Lovhenvisninger: | Hevdslova (1966) §5, §7, Tvistemålsloven (1915) §15, §174, §176, §180, §356, §358, Jordskifteloven (1979) §62 |
Saken gjelder tvist om rett til multeplukking og brenntorvuttak.
Kristian Hansen ervervet ved skjøte av 20 august 1898 eiendommen gnr 31 bnr 2 i Sørreisa fra sin stefar. I 1905 inngikk Kristian Hansen kjøpekontrakt med sin bror Konrad Hansen, hvoretter sistnevnte skulle overta halvparten av eiendommen. Det fremgikk av kjøpekontrakten at Konrad Hansens del av eiendommen etter overdragelsen skulle ha «fuld adgang til at tage brændtorv hvorsomhælst paa den hele eiendoms område.»
Ved skylddelingsforretning av 2 september 1910, ble bnr 7 utskilt fra bnr 2. Eier av bnr 2, Kristian Hansen var ikke selv til stede ved forretningen. Det var heller ingen av de omkringliggende naboer, eller Simon Tollefsen som, såvidt opplyst, skulle overta den halvdel av eiendommen som Konrad Hansen ikke skulle erverve. Det var kun Konrad Hansen som var til stede ved forretningen. Det hitføres fra skylddelingsforretningen:
«Hamnegangene er felles for begge Brug. Ret til Multebærmyhr, Torvstrømyhr og Brændetorvmyhr til vei til disse forbeholdes Konrad Hansen af Simon Tollefsens Eiendom.»
Simon Tollefsen fikk aldri skjøte på gnr 31 bnr 7, men forpaktet denne inntil han flyttet fra stedet i 1914. Eiendomsretten berodde tilsynelatende hos Kristian Hansen.
Eiendommen gnr 31 bnr 2 var i Konrad og hans hustru, Constance Hansens eie frem til hustruen som den lengstlevende av dem overdro den til sønnen Cato Gunnar Westgaard med 50%, og til øvrige åtte arvinger etter Konrad og Constance Westgaard med resterende 50%. Cato Gunnar Westgaard har nå i hovedsak overtatt eiendomsretten til bruket.
I 1937 ble det utgått to eiendommer fra gnr 31 bnr 7 som fikk bruksnumre 14 og 15. Kåre Fjellheim er i dag eier av eiendommen gnr 31 bnr 7 i Sørreisa, og Oddmar Fjellheim er eier av eiendommen gnr 31 bnr 14 i Sørreisa.
Kåre og Oddmar Fjellheim reiste henholdsvis 4 desember 1996 og 2 juni 1997 krav om rettsutgreiing og avløsning av rettigheter over fast eiendom for Sør-Troms jordskifterett. Bakgrunnen var at eierne ønsket å dyrke opp og kultivere til multeproduksjon et myrområde på ca 200 daa, kalt «Flomyra», og at det hadde vært konflikter med eierne av bnr 2 som mente å ha rettigheter over bnr 7 med fraskilte eiendommer.
Sør-Troms jordskifterett fremmet den 16 juni 1999 saken til behandling, og drøftet og avklarte multe- og torvretten. Jordskifteretten fant at beiterett og hamnegang lå til felles benyttelse mellom brukene, mens retten til multeplukking og torvuttak var rettigheter fradelt Konrad Hansen som personlig bruksrett.
Sør-Troms jordskifterett avsa den 16 juni 1999 med slik slutning:
«1. Gnr 31/2 har ikke molte- eller torvrett på gnr 31/7 og gnr 31/14.
2. Dommen settes til forhånds påanke i medhold av jordskiftelovas §62, fjerde ledd.»
Dommen ble postforkynt for partene ved brev av 3 august 1999, og forkynnelsesdato var satt til 8 august 1999.
Sameiet gnr 31 bnr 2 v/Cato Gunnar Westgaard påanket jordskifterettens dom ved rettidig ankeerklæring datert 24 september 1999, med påstand om at eiendommen gnr 31 bnr 2 hadde molte- og torvrett på gnr 31 bnr 7 og 14. Kåre og Oddmar Fjellheim har i rettidig tilsvar tatt til motmæle, og prinsipalt krevd avvisning grunnet manglende oppfyllelse av ankesum, subsidiært stadfestelse av jordskifterettens dom. Alle parter har krevd saksomkostninger for begge retter.
Ankeforhandling ble avholdt på Finnsnes den 22 september 2000. Det ble avgitt partsforklaringer, og for øvrig foretatt slik bevisførsel som rettsboken viser.
Sameiet gnr 31 bnr 2 v/Cato Gunnar Westgaard har i det vesentlige anført:
Kravet til ankesum er oppfylt.
Bestemmelsen i skylddelingsforretningen av 1910 var ikke en personlig rett for Konrad Hansen. Retten til å plukke multer hadde ikke, og har fortsatt ikke, noen næringsmessig betydning.
Forretningen må forstås slik at den gjelder tinglige retter tillagt eiendommen som sådan. Uansett må forretningen tolkes utvidende. Konrad Hansens rettsetterfølgere har etter hans død i 1955 brukt multemyren uten at dette har utløst noen reaksjon fra oppsitterne. I alle tilfelle har eierne av gnr 31 bnr 2 hevdet rett til multeplukking på bnr 7 og 14.
Sameiet har nedlagt slik påstand:
«1. Gnr 31, bnr 2 har molte- og torvrett på gnr 31, bnr 7 og gnr 31, bnr 14.
2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger.»
Kåre og Oddmar Fjellheim har i det vesentlige anført:
Kravet til ankesum er ikke oppfylt. Retten til å plukke multer har ingen næringsverdi for de ankende parter. Fremtidig, hypotetisk verdi, basert på kultivering av myra, kan ikke regnes med i verdivurderingen. Det må legges til grunn en differansebetraktning for de ankende parters eiendom, og verdien av denne vil ikke påvirkes av spørsmålet om det eksisterer en rett til multeplukking eller ikke.
Den rett til plukking av multer som kom til uttrykk i skylddelingsforretningen av 1910, var en personlig rett for Konrad Hansen. Det har betydning at delingen av eiendommen ble gjort mellom brødre. Dette forklarer også at det tidligere ikke har vært konflikter mellom familiene om plukking av bær. Den multeplukking eierne av gnr 31 bnr 2 utøvet, var ren allemannsrett, og stillet dem ikke i noen særstilling.
Anførselen om hevdet rett til multeplukking må avskjæres som for sent fremsatt. Uansett foreligger ikke vilkårene for hevd. Bruken skilte seg ikke ut fra den bruk allmennheten i kraft av allemannsretten utøvet. Ankemotpartene hadde ingen foranledning til å protestere.
Kultivering av multemyrene vil være et nyttig bidrag til å holde gårdene i hevd.
Fjellheim har nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt:
1. Anken avvises.
2. Sameiet gnr 31 bnr 2 v/Cato Gunnar Westgaard, Sørreisa, dømmes til å betale Kåre Fjellheim, Sørreisa og Oddmar Fjellheim, Sørreisa, sakens omkostninger.
subsidiært:
1. Jordskifterettens dom i sak 36/1996 punkt 1 stadfestes.
2. Sameiet gnr 31 bnr 2 v/Cato Gunnar Westgaard, Solumsmoen 41, 9310 Sørreisa, dømmes til å betale Kåre Fjellheim, Trollvik, 9310 Sørreisa og Oddmar Fjellheim, Trollvik, 9310 Sørreisa, sakens omkostninger.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Saken gjelder rettigheter over fremmed eiendom. Ankegjenstandens verdi må overstige 20.000 kroner ved anke til lagmannsretten, jf tvistemålsloven §356.
Verdien av en bruksrett over fast eiendom beregnes etter den verdi den har for rettighetshaveren når det er han som anker, jf tvistemålsloven §358 tredje ledd. Ved beregning av verdien legges ankende parts oppgave til grunn med mindre denne finnes «påtakelig uriktig», jf tvistemålsloven §15, jf Rt-1990-352.
Pretensjon om multerett bygger på en alminnelig rett til å plukke bær, og således høste av de naturgitte avkastninger. Det dreier seg kun om husbehov. Sameiet har ikke sannsynliggjort verdien på annen måte enn ved Westgaards egen forklaring om plukkede mengder og verdien av disse ut fra en antatt kilopris. På den annen side har ikke Fjellheim ført noen bevis for myras bæreevne eller pris for multer eller annet som er egnet til å kaste lys over verdispørsmålet. Det er etter dette ikke grunnlag for å anse ankende parts oppgave over verdien som «påtakelig uriktig». Saken blir ikke å avvise.
Lagmannsretten går så over til å behandle sakens realitet.
Saken gjelder spørsmålet om hvorvidt gnr 31 bnr 2 har en særrett til å plukke multer på Flomyra, gnr 31 bnr 7 og 14. Ankemotpartene frafalt under ankeforhandlingen innsigelsen mot ankende parts rett til brenntorvuttak på gnr 31 bnr 7 og 14.
De sentrale dokumenter i saken er delings- og skyldsettingsforretningen av 2 september 1910, sammenholdt med kjøpekontrakten mellom Kristian og Konrad Hansen av 15 februar 1905. Delings- og skyldsettingsforretningen er ikke noe retsstiftende dokument. Hjemmelshaver til den eiendom som skulle deles, Kristian Hansen, var selv ikke til stede ved forretningen. Det var kun Konrad Hansen, som sameiet nå utleder sin pretensjon fra, som var til stede, og som kunne levere premisser til skyldsettingsmennenes nedtegnelse. Uttalelsen i forretningen hvoretter Konrad Hansens eiendom forbeholdes rett til multebærmyr, kan ikke i seg selv innebære noen rettsstiftelse over gnr 31 bnr 7.
Dette blir desto klarere når forretningen sammenholdes med den inngåtte kjøpekontrakt fra 1905. Kontrakten stifter rett for Konrad Hansen til å ta brenntorv på Kristian Hansens gjenværende eiendom, men sier intet om rett til multer.
I tiden etter 1910 finner lagmannsretten ut fra partenes forklaringer, at såvel eierne på gnr 31 bnr 2 som andre innenbygdsboende og tilreisende har plukket multer på Flomyra. Det er intet som skulle tilsi at eierne av gnr 31 bnr 2 har utøvet noen eksklusiv bruksrett eller for øvrig forholdt seg på annen måte enn det som tilkommer allmennheten i kraft av allemannsretten. Så lenge ikke de etterfølgende begivenheter gir noe aktivt bidrag til tolkningen av eiendomsoverdragelsen tilbake i 1905, med delingen i 1910, finner lagmannsretten at dokumentene fra denne tiden må få avgjørende vekt.
De samme betraktninger som fremkommer ovenfor, gjør seg gjeldende også for spørsmålet om gnr 31 bnr 2 har hevdet bruksrett over gnr 31 bnr 7 og 14. Det er ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet om å avvise anførselen om hevd som for sent fremsatt, idet lagmannsretten er kommet til at vilkårene for hevd uansett ikke er til stede. En partiell bruksrett omfattende multebærplukking kan ikke hevdes så lenge bruken ikke er utøvet i større grad enn hva som følger av annet rettsgrunnlag, i dette tilfelle allemannsretten, jf hevdsloven §7 annet ledd, jf §5 2. punktum.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at sameiet gnr 31 bnr 2 v/ Cato Gunnar Westgaard ikke har noen særrett til å plukke multer på Flomyra, gnr 31 bnr 7 og 14.
Anken har ikke vært fullstendig forgjeves ettersom ankemotpartene under ankeforhandlingen aksepterte ankende parts rett til brenntorv. Saksomkostingsspørsmålet avgjøres derfor etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174. Lagmannsretten har funnet grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen i første ledd fordi anken bare har ført frem i et tvistepunkt av liten betydning. Retten til å ta brenntorv har ikke vært noe sentralt punkt under ankeforhandlingen, og er vel heller ikke av noen reell verdi for noen av partene. Saksomkostninger som står i forbindelse med spørsmålet om avvisning er en del av omkostningene i hovedsaken og avgjøres med denne, jf Schei I, side 562. Sameiet gnr. 31 bnr. 2 v/Cato Gunnar Westgaard skal etter dette erstatte Kåre og Oddmar Fjellheims saksomkostninger for lagmannsretten.
Fjellheim har levert omkostningsoppgave pålydende 45 042 kroner, hvorav salær til prosessfullmektig utgjør 41 500 kroner og utgifter i forbindelse med saken utgjør 3 542 kroner. Til sammenligning har sameiet gnr. 31 bnr. 2 v/Cato Gunnar Westgaard levert omkostningsoppgave på i alt 78.090 kroner, hvorav salær til prosessfullmektig utgjør 55.000 kroner. Lagmannsretten finner at Fjellheims omkostninger har vært nødvendige for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176 første ledd.
På grunn av at ankemotpartene erkjente ankende parts rett til å ta torv på deres eiendommer gnr. 31 bnr. 7 og 14, finner lagmannsretten å måtte foreta tilsvarende justering i jordskifterettens domsslutning.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Gnr. 31 bnr. 2 har ikke multerett på gnr. 31 bnr. 7 og bnr. 14.
2. Sameiet gnr. 31 bnr. 2 v/Cato Gunnar Westgaard betaler 45.042 - førtifemtusenogførtito - kroner til Kåre og Oddmar Fjellheim innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.