LH-2000-230

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-10-05
Publisert:	LH-2000-00230
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Trondenes herredsrett nr 99-00367 - Hålogaland lagmannsrett LH-2000-00230.
Parter:	Ankende part: Harstad Tidende Gruppen AS v/styrets formann, (Prosessfullmektig: Advokat Ottar Nilsen). Ankemotpart: Nr 1. Liv Anne Østraat, Nr. 2 Elin Østraat, Nr. 3 Trond Østraat, Nr. 4 Oddbjørn Sørensen, (Prosessfullmektig: Advokat Jens Johan Hjort).
Forfatter:	Lagdommer Synnøve Nordnes, formann. Ekstraordinær lagdommer Gaute Gregusson. Herredsrettsdommer Brit Ankill
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §36, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3

Saken gjelder krav om etteroppgjør i forbindelse med aksjesalg, prinsipalt på grunnlag av korrigerende avtaletolkning, subsidiært avtalerevisjon med hjemmel i avtalelovens §36 og læren om bristende forutsetninger.

Harstad Tidende AS - nå Harstad Tidende Gruppen AS - overtok 1 april 1996 2/3 av aksjene i en tidligere trykkeribedrift i Harstad, Aas & Søn Boktrykkeri AS (heretter kalt Aas & Søn). Bedriften holdt til i selskapets eiendom Tordenskjoldsgt 12 i Harstad.

Aas & Søn hadde opprinnelig en aksjekapital på kr 360.000, fordelt på 3600 aksjer á kr 100. Aksjene var eid av Rolf Solsvik, Oddbjørn Sørensen og Harry Østraat med 1/3 på hver. Etter at Harry Østraat døde i 1990, ble hans aksjepost overtatt av hans tre barn, Liv Anne, Elin og Trond Østraat. Rolf Solsvik overtok stillingen som daglig leder i bedriften, Oddbjørn Sørensen var ansatt i trykkeriet, og Liv Anne Østraat arbeidet i Aas & Søn ca 1 år etter at faren døde. Rolf Solsvik var styreleder, mens Oddbjørn Sørensen og Liv Anne Østraat var styremedlemmer i selskapet.

Det er på det rene at bedriften utover på 1990-tallet hadde en anstrengt økonomi, blant annet på grunn av høy gjeldsbelastning. I 1994 henvendte Solsvik seg til de øvrige aksjonærene med forespørsel om å få overta deres aksjeposter vederlagsfritt. Dette førte ikke frem. Etter at Solsvik også hadde vurdert andre alternativer for å styrke sin eierandel i selskapet, lanserte han et forslag om å overdra samtlige aksjer til Harstad Tidende AS. I forbindelse med forhandlingene engasjerte han konsulent i grafisk industri, Arne Waagbø, til å utarbeide et notat vedrørende sammenslutningen og utkast til avtale mellom Aas & Søn og Harstad Tidende AS. Utkastet var først gjenstand for drøftelser mellom bedriften og Harstad Tidende AS, og ble deretter i noe korrigert stand oversendt de øvrige aksjonærene den 4 juli 1995. Det endelige avtaleutkastet er datert 4 juli 1995, men er undertegnet noe senere, og har følgende ordlyd:

« Utkast til avtale mellom Harstad Tidende og Aas & Søns Boktrykkeri a/s.

Harstad Tidende ønsker å overta aksjene i Aas & Søns Boktrykkeri a/s og samordne denne virksomheten med den sivile produksjonen i Harstad Tidende, slik som beskrevet i notat av 02.05.95.

På grunn av utvidelsen av virksomheten og store investeringer i Harstad Tidende som følge av avtalen med Verdens Gang, er det fremførbare underskuddet på kr 780.000,- i Aas & Søns Boktrykkeri a/s ikke lenger anvendbart for Harstad Tidende som allikevel vil få et betydelig avskrivningspotensiale for 1995 og for de nærmeste årene.

På bakgrunn av dette ønsker Harstad Tidende derfor å redusere verdisettingen av Aas & Søns Boktrykkeri a/s tilsvarende. Med forbehold om godkjennelse i de to bedriftenes styrer fremsettes derfor følgende avtale:

1. Harstad Tidende overtar alle aksjene i Aas & Søns Boktrykkeri a/s, og betaler de gamle aksjonærene i Aas & Søns Boktrykkeri a/s en totalpris på kr 225,- pr. aksje, for totalt 3.600 aksjer blir dette kr 810.000,-.

2. Den beregnede prisen forutsetter at det er mulig å selge eiendommen Tordenskjolds gt 12 for kr 2.750.000 innen 31. desember 1996. Dersom man oppnår en høyere pris enn dette for eiendommen i løpet av denne perioden, skal den del av salgssummen redusert med omkostninger i forbindelse med salget, som overstiger kr 2.750.000,- utbetales til de gamle aksjonærene i Aas & Søns Boktrykkeri a/s. Dersom man oppnår en lavere pris, blir tapet å dekke av Aas & Søns Boktrykkeri as og er de gamle aksjonærene uvedkommende. I dette tilfelle kan Aas & Søns Boktrykkeri a/s velge ikke å selge eiendommen, men beholde og eventuelt leie den ut til andre.

De gamle aksjonærene i Aas & Søns Boktrykkeri a/s har full anledning til å medvirke til å selge eiendommen Tordenskjolds gt 12, og derved søke å oppnå en høyest mulig pris. Denne muligheten utløper pr. 31. desember 1996.

3. Denne avtalen skal fremlegges for godkjennelse i de to bedriftenes styrer snarest mulig, og senest innen utgangen av august 1995. Aksjene skal overtas umiddelbart etter at avtalen er godkjent i de to bedrifters styrer, og oppgjør for aksjene skje omgående.

Harstad den 4. juli 1995.

For Harstad Tidende For Aas & Søns Boktrykkeri a/s

Ivar Iversen Rolf H. Solsvik

Disponent Daglig leder « 

Saken ble behandlet i styremøte i Harstad Tidende AS den 20 oktober 1995, hvor det ble fattet følgende vedtak:

«Saken ble nøye gjennomdrøftet og følgende vedtak ble enstemmig fattet:

Styret gir adminstrasjonen fullmakt til å erverve 2/3 av aksjene i Aas & Søns Boktrykkeri a/s - i alt 2400 aksjer - pålydende kr 100,- - kjøpesum pr aksje kr 225,- tils kr 540.000,-.

Styret er innforstått med at nåværende aksjonærer skal ha en «salgsopsjon» på eiendommen Tordenskioldsgt 12. Dersom det oppnås en salgssum - redusert med salgskostnader - høyere enn kr 2.750.000,- skal oppnådd mer- pris tilfalle de gamle aksjonærer. «Salgsopsjonen» gjelder til 31 desember 1996.»

Hos Aas & Søn ble saken behandlet i styremøte den 11 mars 1996, der følgende ble protokollert:

«Til stede: Rolf Solsvik og Oddbjørn Sørensen, Liv Østraat på telefon.

Sak 1.: Salg av aksjer.

Styret vedtar å selge inntil 100% av aksjene i Aas & Søns Boktrykkeri a/s til A/S Harstad Tidende.

Møtet hevet.

Rolf H. Solsvik Oddbjørn Sørensen»

Liv Anne Østraat ble orientert om saken på telefon etter at møtet var holdt.

Den 1 april 1996 ble Oddbjørn Sørensens og familien Østraats aksjeporteføljer overdratt til Harstad Tidende AS. Rolf Solsvik beholdt sin tredjedel av aksjene.

Aas & Søn averterte eiendommen Tordenskjoldsgt 12 til salgs første gang 20 august 1996. Det innkom et bud på kr 2.900.000 fra Folkeuniversitetet i Harstad, datert 30 desember 1996. Budet hadde følgende forbehold:

Lokalene må i sin nåværende form av arbeidstilsyn/branntilsyn kunne godkjennes som undervisningslokaler, eller at det ikke kreves for store kostnader å få slik godkjenning.

Vi imøteser tilbakemelding i løpet av januar måned 1997.

Daglig leder Rolf Solsvik tilskrev Folkeuniversitetet den 10 mars 1997 og avslo budet. Dette skjedde etter drøftelse med styreformann i Harstad Tidende AS, Ivar Iversen. I brevet ble det blant annet vist til salgstakst på kr 3.200.000. Etter dette forhøyet Folkeuniversitetet budet til kr 3.100.000 uten forbehold i brev av 7 april 1997. Det er motstridende forklaringer om hvorvidt de tidligere aksjonærene ble orientert om det første budet.

I november 1998 flyttet selskapet sin virksomhet fra Tordenskjoldsgate 12 til Harstad Tidenes lokaler i Storgaten 11 i Harstad, og i april 1999 ble eiendommen solgt til Folkeuniversitetet for kr 3.525.000. Aas & Søn var da fusjonert med Admiralen Reklame & Trykk AS. Som svar på en henvendelse fra Liv Anne Østraat etter at eiendommen var solgt, uttalte styreformann Ivar Iversen at en eventuell gevinst ved salg av eiendommen var de tidligere aksjonærene uvedkommende. Han henviste til fristen i avtaleutkastet.

Etter forhandlinger mellom partenes prosessfullmektiger reiste Liv Anne Østraat m fl den 23 juli 1999 søksmål mot Harstad Tidende AS ved Trondenes herredsrett. Det ble fremmet krav om betaling av et beløp oppad begrenset til kr 500.000. Harstad Tidende AS tok til gjenmæle og påsto frifinnelse.

Trondenes herredsrett avsa 3 februar 2000 dom med slik domsslutning:

«1. AS Harstad Tidende dømmes til å betale til saksøkerne Liv Anne Østraat, Elin Østraat, Trond Østraat og Oddbjørn Sørensen, kr 300.000,- -trehundretusenkroner-, med tillegg av 12% rente fra forfall og til betaling skjer.

Beløpet forfaller til betaling 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse.

2. Harstad Tidende AS dømmes til å betale saksøkernes saksomkostninger med kr 68.790,-, sekstiåttetusensyvhundreognittikroner-, med tillegg av 12% rente fra forfall og til betaling skjer.

Beløpet forfaller til betaling 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse.»

Harstad Tidende AS har i det vesentlige gjort gjeldende:

Grunnlaget for ankemotpartenes krav henger sammen og inneholder tre elementer; avtaleteksten, utvidende tolkning av avtalen og endring av den. Saken dreier seg i første rekke om vurdering av faktiske forhold, og i mindre grad spørsmål om vurdering av juridiske problemstillinger. Avtaleloven §36 og læren om bristende forutsetninger overlapper hverandre, men det er antatt at §36 gir grunnlag for revisjon i videre omfang enn læren om bristende forutsetninger jf Rt-1990-500 og Karnovs kommentar til avtaleloven §36.

Det er ikke grunnlag for det krav som er fremsatt. Aksjonærene har aldri eid selskapets eiendom. Tordenskjoldsgate 12 tilhørte Aas og Søn, og aksjonærenes eierskap var indirekte bygget på en forutsetning om at man fortsatt eide aksjene. Da ankemotpartene overdro aksjene til Harstad Tidende AS opphørte alle rettigheter, og selskapets videre skjebne var selgerne uvedkommende. Noe annet må i tilfelle kreve hjemmel i en avtale.

I salgsfasen opptrådte Rolf Solsvik som fullmektig for selgerne. Dersom Solsvik har handlet i strid med instruks fra selgerne i denne fasen, må eventuelt krav rettes mot ham og ikke mot Harstad Tidende AS. Etter at salget var gjennomført må det legges til grunn at fullmaktsforholdet mellom selgerne og Rolf Solsvik opphørte. Fra dette tidspunkt skulle ankemotpartene ivareta sine egne interesser. Ankemotpartene visste at Rolf Solsvik fortsatte som daglig leder i bedriften, og at han i denne egenskap skulle selge eiendommen. Dette gir imidlertid ikke grunnlag for at han kunne binde Harstad Tidende AS. Det var også kjent at Rolf Solsvik skulle beholde sin aksjeportefølje. Da spørsmålet om etteroppgjør ble tatt opp av Arvid Sand i 1998/1999, var det på vegne av de to grupperingene som hadde solgt aksjene sine.

Avtaleutkastet datert 4. juli 1995 utgjør den endelige avtalen mellom partene. Den er riktignok fraveket senere på to punkter, men ingen av partene valgte likevel å gå fra avtalen. Videre er punktet om antall aksjer som skulle overdras endret i praksis, men dette kan ikke ses å ha hatt noen innvirkning på avtalen om etteroppgjør. At det ble overdratt færre aksjer enn det var forutsatt, innebærer tvert imot at ankemotpartene har oppnådd en bedre pris enn det som opprinnelig var meningen. For øvrig har det ikke hatt noen avgjørende innflytelse på saken at Rolf Solsvik beholdt en del av aksjene. Han hadde samme krav på etteroppgjør som de øvrige, og dermed samme interesse av at eiendommen ble solgt. Det er ikke påvist at Solsvik ikke har gjort det som var mulig for å selge eiendommen. Ankemotpartene har derimot ikke gjort noe for å selge den, slik de har hatt anledning til etter avtalens punkt 2. De hadde mulighet til å gjøre noe, både gjennom Sørensen som arbeidet i bedriften, og ved selv å ta initiativ til å endre fristen i avtalen. Ankemotpartene har ikke tatt opp verken med Solsvik eller Iversen at avtalen skulle endres.

Vilkårene for å få etteroppgjør er ikke oppfylt fordi fristen er overskredet. Selv om budet som innkom 31 desember 1996 formelt sett var høyere enn grensen for etteroppgjør i følge avtalen, la Iversen til grunn at det i realiteten var lavere på grunn av forbeholdet. Dersom kostnadene ved å oppfylle kravene fra Arbeidstilsynet og Branntilsynet ble for store, kunne kjøperen gå fra budet. På det tidspunkt hadde man ikke noen oversikt over hvor store kostnadene ville bli, og det var således ikke mulig å selge eiendommen til en pris som ga grunnlag for etteroppgjør. Ankemotpartene har da heller ikke krevd etteroppgjør på dette grunnlag, men kun forholdt seg til salget i 1999. Legges imidlertid budet på kr 2.900.000 til grunn for etteroppgjør, er overskuddet som fremkommer på det rene.

Det er ikke mulig å tolke inn noen bestemmelse som endrer avtalens innhold. Avtalen er dessuten utformet av ankemotpartenes konsulent, Waagbø. Harstad Tidende AS har ikke benyttet juridisk ekspertise i denne forbindelse. Partene må derfor ansees jevnbyrdige. En utsettelse av fristen for etteroppgjør måtte i tilfelle ha vært avtalt samtidig med aksjeoverdragelsen, eller umiddelbart etterpå. Heller ikke kan det tolkes inn i avtalen at etteroppgjør skulle foretas når bygget var solgt, uansett når tid dette måtte skje. Det ville være i strid med avtalens klare ordlyd. Kontakten mellom partene og Solsvik endrer ikke dette. Det siste brevet fra Arvid Sand til Ivar Iversen synes tvert imot å være en innrømmelse av at avtalen ikke hjemler utsettelse av etteroppgjøret. Det er etter dette ikke holdepunkter for at avtalen på noen måte er endret gjennom partenes opptreden. Under enhver omstendighet kan Iversens eventuelle manglende uttalelse om konsekvensen av uteblitt salg innen fristen, ikke danne grunnlag for etteroppgjør. Det må legges til grunn at det er satt en absolutt frist for etteroppgjør som ikke er endret senere.

For at ankemotpartene skal få medhold i anvendelse av avtaleloven §36, må det foreligge urimelighet på avtaletidspunktet, eller på grunn av etterfølgende forhold. Utgangspunktet er at enhver har risikoen for egne forutsetninger, og har ansvar for å få disse inn i avtalen. I dette tilfellet er til og med fristen uttrykkelig regulert. Partene måtte derfor sørge for å få fristen endret hvis man ønsket en annen regulering. Det må anses hevet over enhver tvil at ankemotpartene var kjent med avtalen og dens innhold. De har fått en særdeles god pris for aksjene i betraktning av at selskapets egenkapital var tapt, og at revisor hadde anbefalt delvis nedskrivning av aksjekapitalen og tilførsel av ny aksjekapital. Bedriften hadde høy belåning og maskiner som krevde utbedringer. En del av forklaringen på det gode driftsresultatet før finanskostnader, var at ansatte arbeidet overtid uten godtgjørelse.

Waagbøs verdianslag er skjønnspreget og tar utgangspunkt i en takst fra 1991, mens det forelå en ny takst i 1996 hvor verdien var gått betydelig ned. Dersom man hadde satt avtalens verdianslag for eiendommen inn i Waagbøs regnestykke, ville man ha fått en verdi på kr 183 pr aksje, mens Harstad Tidende AS har betalt kr 225. Harstad Tidende AS har på sin side gått inn i avtalen fordi man så at man kunne få til en samordning som kunne gi gevinst på sikt. Dette skal det ikke tas hensyn til ved rimelighetsvurderingen.

Det er etter dette ikke urimelig at fristen for etteroppgjør ikke var lengre. Avtalen er balansert ved at partene kunne få en andel av gevinsten dersom man innen rimelig tid kunne oppnå en god pris for eiendommen. Fristen er derfor satt fornuftig. Dersom den hadde vært lengre, måtte man også tatt hensyn til at det ville påløpe kostnader ved å sitte med eiendommen over tid. Avtalen er videre gjort balansert ved at selgerne har fått anledning til å finne kjøper til eiendommen. De har ikke gjort noe som helst for å påvirke salgsprosessen. Det er ikke riktig at avtalens punkt 2 andre ledd var illusorisk. Harstad Tidende AS har først og fremst sett det som sin oppgave å skaffe alternativt lokale.

Det finnes heller ikke etterfølgende omstendigheter som viser at avtalen er urimelig. Det vises til Arnholm Privatrett I (1964) side 252. Hensynet til forutberegnelighet tilsier at man må være svært restriktiv med å justere avtaler på grunn av etterfølgende forhold. I dette tilfelle ble eiendommen solgt fire år etter at avtalen ble undertegnet. Hovedregelen er som nevnt at man ikke får ta del i etterfølgende gevinst når man har solgt aksjene. Dette blant annet fordi man etter salgstidspunktet ikke har vært med på å dekke kostnadene ved eiendomsdriften. Ved å fremsette et krav på kr 500.000 krever ankemotpartene å få ta del i gevinsten, uten at man har tatt del i utgiftene ved å sitte med eiendommen så lenge. En lengre periode for etteroppgjør, ville ha krevd flere elementer i avtalens oppgjørsregler. Det vises til Rt-1998-276 vedrørende festeavgift, og Rt-1990-500 vedrørende regulering av husleie.

Solsviks endring av rolle fra å være representant for selgerne og til å være med som aksjonær videre, er ikke tilstrekkelig for å anse avtalen som urimelig. Ankemotpartene hadde ansvar for å sikre seg at dette ikke fikk noen betydning.

Når det gjelder saksomkostninger bemerkes at det ikke er riktig at Harstad Tidende AS tapte saken fullstendig i herredsretten. Kravet om erstatning oppad begrenset til kr 500.000 var i realiteten basert på konkrete tall. Det viser også herredsrettens utregning av erstatningsbeløpet. Videre vises det til at Harstad Tidende Gruppen AS har fremsatt et forlikstilbud på kr 100.000 før de tidligere berammede hovedforhandlinger.

Harstad Tidende Gruppen AS har lagt ned slik påstand:

«1. Harstad Tidende Gruppen AS frifinnes.

2. Ankemotpartene dømmes til solidarisk å dekke den ankende parts saksomkostninger for både herreds- og lagmannsretten med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.»

Liv Anne Østraat m.fl. har i det vesentlige anført:

Det må foretas en helhetsvurdering av avtaleutkastet og partenes opptreden ved gjennomføring av avtalen. Partene har ved sin etterfølgende adferd suspendert fristen. Subsidiært anføres det at avtalens fristbestemmelse må settes til side etter avtaleloven §36, alternativt læren om bristende forutsetninger.

Grensen mellom avtaletolkning og avtalerevisjon er flytende. Det vises til Jo Hov: Avtaleslutning og ugyldighet, side 165 og 166. Mange av de samme momenter kan anvendes ved korrigerende avtaletolkning som ved bruk av avtaleloven §36. Det vises til Rt-1991-220 og Hov, side 141, hvor det uttales at felles forståelse mellom partene går foran ordlyden. Partene hadde her en felles forståelse om at fristbestemmelsen var knyttet til forutsetningen om utflytting av lokalene. Det ble tatt hensyn til at man skulle ha tid til å frigjøre disse og selge eiendommen. Det var Harstad Tidende AS som ga flest premisser for avtalen. Ankemotpartene fikk den ferdigskrevet. I praksis har Harstad Tidende AS størst ansvar for uklarheter som måtte være i avtalen. Harstad Tidende AS må som profesjonell part anses som mer kyndig enn de private parter. Partene var ikke likeverdige.

Videre vil avtalens formål være av betydning ved tolkningen. Poenget var å komme frem til en balansert avtale. Innholdet viser at man har ønsket å redusere risikoen med hensyn til eiendomsverdien. Prisen på aksjene ble redusert under forutsetning av at ankemotpartene skulle få andel i overskudd av eiendommen, og derved opprettholde balansen i avtalen.

Partenes etterfølgende opptreden må også tillegges stor vekt i saken. Det har vært kontakt mellom Arvid Sand og Iversen ved tre anledninger hvor Iversen ble spurt om eiendomssalget. Han burde skjønt at ankemotpartene forutsatte at det skulle skje et etteroppgjør, men han svarte bare at mulighetene for salg var gode. Det er ikke rimelig at de gamle aksjonærene skal miste sin andel av overskuddet ved salg av eiendommen. Balansen i avtalen er forrykket på grunn av forhold på Harstad Tidende AS' side. Partene må ansees stilltiende å ha suspendert fristen i påvente av mulighetene for salg.

Subsidiært må avtaleloven §36 komme til anvendelse. Utgangspunktet er riktignok kontraktsfrihets-prinsippet. Avtaler skal holdes, og det skal en del til for å konstatere urimelighet. Avtaleloven §36 utgjør en sikkerhetsventil. Det vises til Innst.O.nr.31 (1981-1982) side 2 andre spalte og side 3 venstre spalte. Forarbeidene til avtaleloven henviser til lojalitetsprinsippet i avtaleforhold. Det kreves mindre for å konstatere delvis ugyldighet, enn en fullstendig tilsidesettelse av avtalen, dersom balanseforholdet opprettholdes. Ved gyldighetsvurderingen skal det mest sannsynlige resultat legges til grunn. Her finnes det så mange alvorlige omstendigheter at utgangspunktet om at avtaler skal holdes må vike. Det skal foretas en totalvurdering etter avtaleloven §36, og ikke bare tas hensyn til det økonomiske resultatet.

Waagbøs verdivurdering er redusert fra kr 6-700 pr aksje til kr 225. Harstad Tidende AS og Aas og Søn hadde en egeninteresse i å sitte med bygget for å kunne vente med flytting til alt var klart. Dersom salgssummen på vel 3,5 millioner kroner settes inn i Waagbøs regnestykke, vil man komme frem til en verdi på kr 600 pr aksje uten å trekke ut underskuddet. Ved fratrekk av underskuddet vil aksjeverdien være kr 399 pr aksje. Ankemotpartene har ikke vært direkte parter i avtaleforholdet. De har akseptert innholdet, men i realiteten vært uten innflytelse på det endelige produktet. Harstad Tidende AS har gjennomgått utkastet på møter og gjort endringer i avtalens innhold, blant annet endret aksjevederlaget.

Harstad Tidende AS hadde som profesjonell aktør ansvar for å forholde seg til motpartene, men forholdt seg likevel hele tiden til Rolf Solsvik som forble aksjonær og daglig leder i Aas og Søn med Iversen som sin styreleder. Ankemotpartene på sin side henvendte seg til Solsvik som de oppfattet som sin fullmektig. Han ble valgt til å forhandle fordi man trodde han hadde samme interesse i saken som de andre aksjonærene. At Solsvik ble med over til Harstad Tidende AS og beholdt sine aksjer, skjerpet kravene til Harstad Tidende AS som avtalepart. Man skulle ha informert de gamle aksjonærene. Etter aksjeoverdragelsen har Harstad Tidende AS i realiteten endt opp med et tilnærmet eneansvar og kontroll med avtalens gjennomføring. Objektivt sett har Harstad Tidende AS hatt en fullstendig mangel på motivasjon til å selge før tidsfristen.

Etterfølgende omstendigheter har vist at de fleste forutsetninger ved avtalen har sviktet. Ankemotpartene kjente ikke til budet som kom inn 31 desember 1996. Partene er enige om at dersom det kom et bud innen fristen, er dette tilstrekkelig til at avtalepunkt nr. 2 trer i kraft. Det må anses på det rene at man hadde fått et bud som oversteg kr 2.750.000 innen fristen. Harstad Tidende AS har misligholdt avtalen ved ikke å medvirke til salg og utbetaling av det overskytende til motpartene. Etter avtalen kunne man ikke sitte med eiendommen dersom man fikk en høyere pris. Det var Iversen som i realiteten traff beslutningen om at man skulle vente med å selge, og ikke følge opp budet. Han representerte både aksjemajoriteten i Aas og Søn og samtidig Harstad Tidende AS. Iversen var klar over fristen og fikk vite om budet, men informerte ikke motpartene om dette verken da eller senere.

Ved inngåelsen av avtalen var det en forutsetning at Aas og Søn skulle flytte til Harstad Tidendes lokaler innen fristen. Både Waagbø og rektor ved Folkeuniversitetet i Harstad, Birger Vang, har bekreftet at det eksisterte konkrete flytteplaner, og dette ligger også implisitt flere steder i avtaleutkastet. At Aas og Søn ikke flyttet ut før i november 1998, skyldtes ifølge Solsvik at man ikke ønsket å flytte to ganger. Ingen av ankemotpartene kjente til Harstad Tidende AS' beredskapsplan, heller ikke Waagbø. Det er videre ikke riktig at alle parter ville ha tjent på et salg før 31 desember 1996. Dersom salget hadde skjedd innen fristen skulle et overskudd ha vært fordelt på de gamle aksjonærene, mens Harstad Tidende AS ville få hele gevinsten ved salg etter fristen. Det kan ikke ses at Harstad Tidende AS har fulgt sin etiske forpliktelse til å medvirke til salg før fristen.

Etter aksjesalget hadde ankemotpartene kun avtaleutkastet som dokumentasjon for sine rettigheter til salg av eiendommen. De hadde ikke grunnbokshjemmel eller noen annen posisjon i selskapet. I en slik situasjon var de gamle aksjonærenes mulighet til å gjøre noe med eiendommen helt illusorisk. Harstad Tidende AS overtok på sin side ikke alle aksjene som forutsatt, men overtok i stedet forhandlingsmotparten. Solsvik beholdt sin aksjepost, sin stilling, og fikk forkjøpsrett til eiendommen. Dersom forkjøpsretten eksisterte før fristen løp ut, er dette ytterligere et moment som taler for at han ikke har hatt motivasjon til å gjennomføre salg tidligere. Hans interesse ville da være å få et lavest mulig bud å tre inn i. Det ble ikke gitt informasjon til de gamle aksjonærene om at Solsvik beholdt sine aksjer. Dette ligger ikke implisitt i styrevedtaket. Tvert imot fremstår vedtaket som en form for tåkelegging. Da Aas og Søn behandlet aksjeoverdragelsen i styremøtet var det klart at Solsvik skulle beholde sin tredjedel.

Solsvik var kontaktperson i forbindelse med salget. Han satte ikke salgsoppdraget ut til megler eller annonserte i hovedstadspressen. Det ble kun brukt noen få tusen kroner til salgsannonser. Etter konsultasjon med Iversen formidlet heller ikke Solsvik informasjon om budet som kom inn 31 desember 1996.

Etterfølgende omstendigheter har også betydning ved anvendelse av avtaleloven §36. Harstad Tidende AS flyttet ikke som forutsatt, og Aas og Søns flytting ble tilsvarende forsinket. Tidsfristen må suspenderes, idet det må ses hen til det som har skjedd i ettertid for å komme frem til en skjønnsmessig etterbetaling. Det vises til Rt-1990-1099 og Rt-1987-453.

Ankemotpartene var i kontinuerlig kontakt med Rolf Solsvik, men fikk hele tiden tilbakemelding om å vente fordi man ville få mer etterbetaling jo høyere pris man kunne oppnå. De har hatt en klar forutsetning om å få utbetalt en andel av gevinsten ved salg og har aldri blitt møtt med at fristen var ute før i 1998, etter at Aas og Søn var flyttet. På den annen side har Harstad Tidende AS ikke innrettet seg i forhold til den avtaleforståelse de nå hevder. Det synes som om Harstad Tidende AS har ønsket at motpartene skulle leve i villfarelse, noe som strider mot lojalitetsplikten i avtaleforhold. Det var grovt illojalt at man ikke underrettet de gamle aksjonærene om budet som var kommet inn. Ved å opprettholde fristen vil Harstad Tidende AS bli tilført en tilfeldig og uberettiget vinning. Det har hele tiden dreid seg om den samme budgiver som til slutt kjøpte eiendommen for kr 3.525.000 uten forbehold, og salget ble først gjennomført når Aas og Søn flyttet ut av lokalene. Her er det ikke bare tale om egne forutsetninger, men om felles forutsetninger. Det er uomtvistet at ankemotpartene kjente til avtaleutkastet, men det er spørsmål om hvilken vekt de skulle legge på et utkast som skulle formaliseres i ettertid.

Konsulent Waagbø tok hensyn til alle økonomiske forhold i sin vurdering av bedriften. Gratis overtidsarbeid fra ansatte gjør ikke noe stort utslag i driftsresultatet, og det er også uklart når dette har skjedd. Ifølge notatet var hovedformålet med sammenslutningen felles synergieffekt og en balansert vurdering. Ved beregningen av kostnadene med å sitte med eiendommen frem til salg, har man ikke verdsatt fordelene for Harstad Tidende AS ved å slippe å flytte. Man kunne ha kvittet seg med eiendommen i april 1997 for kr 3,1 millioner.

Avtalens punkt 2 vedrørende tidsfristen må etter dette suspenderes og budet på kr 3,1 millioner må det iallefall tas hensyn til. Det er lagt ned påstand om utmåling av erstatning etter rettens skjønn, slik at saken uansett må ansees fullt ut vunnet.

Ankemotpartene har lagt ned slik påstand:

«Prinsipalt.

1. Trondenes herredsretts dom av 3. februar 2000 stadfestes.

2. Harstad Tidende Gruppen AS idømmes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.

Subsidiært.

1. Harstad Tidende Gruppen AS dømmes til å betale ankemotpartene et beløp fastsatt etter rettens skjønn med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.

2. Harstad Tidende AS idømmes saksomkostninger for herreds- og lagmannsretten med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.»

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten vises til dommen.

Harstad Tidende Gruppen AS har i rett tid påanket herredsrettens dom. De tidligere aksjonærer har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Harstad 28 - 30 august 2001. Styreformann Ivar Iversen avga partsforklaring på vegne av Harstad Tidende Gruppen AS. Videre avga Liv Anne Østraat og Oddbjørn Sørensen partsforklaringer. Det ble avhørt 5 vitner og forøvrig foretatt dokumentasjon slik det fremgår av rettsboka.

Saken står i en noe annen bevismessig stilling for lagmannsretten enn i herredsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten legger til grunn at dokumentet benevnt «Utkast til avtale mellom Harstad Tidende og Aas & Søns Boktrykkeri a/s», datert 4 juli 1995, utgjør den endelige avtalen mellom partene. Det er undertegnet av Ivar Iversen på vegne av Harstad Tidende og av Rolf Solsvik på vegne av Aas & Søn. Avtalen fastsetter i realiteten godtgjørelsen til de tidligere aksjonærene i Aas & Søn, i forbindelse med aksjeoverdragelsen til Harstad Tidende AS som ble gjennomført 1 april 1996. Aksjene ble i samsvar med avtalen betalt med kr 225,- pr aksje. I følge avtalens punkt 2 forutsetter den beregnede prisen at det er mulig å selge eiendommen Tordenskjoldsgt 12 for kr 2.750.000 innen 31 desember 1996. Dersom det oppnås en høyere pris innen dette tidspunkt, skal det skje et etteroppgjør til «de gamle aksjonærene» med den del av salgssummen som overstiger nevnte beløp. De tidligere aksjonærene har også anledning til å medvirke til salg av eiendommen inntil 31 desember 1996.

Hovedspørsmålet i saken er om det er grunnlag for å suspendere fristen for etteroppgjør i avtalens punkt 2 gjennom en korrigerende tolkning av avtalen ut fra partenes forutsetninger ved inngåelsen og etterfølgende forhold, eventuelt ved avtalerevisjon med hjemmel i avtaleloven §36.

Det er på det rene at fristen for styrebehandling av avtalen, jf avtalens punkt 3, ikke ble etterlevd av noen av partene, og at denne del av avtalen i praksis ble gjennomført på et senere tidspunkt.

Likeledes ble ikke forutsetningen i punkt 1 om at alle aksjene i Aas & Søn skulle overdras til Harstad Tidende AS, gjennomført i samsvar med avtalen. Som herredsretten legger også lagmannsretten til grunn at Harstad Tidende AS - før saken var styrebehandlet - hadde satt som betingelse at daglig leder Rolf Solsvik skulle beholde sin tredjedel av aksjene. For lagmannsretten er det imidlertid opplyst at Solsvik orienterte om dette forhold på et personalmøte i Aas & Søn, sannsynligvis før aksjeoverdragelsene fant sted. Vitnet Tore Lamo, som har vært ansatt i bedriften siden 1993, var «temmelig sikker» på at alle ansatte var til stede på møtet der Solsvik informerte om dette. Det anses godtgjort at Oddbjørn Sørensen, som også var styremedlem i bedriften, fikk tilgang til denne informasjonen. I motsetning til herredsretten, kan lagmannsretten derfor ikke bygge på at ankemotpartene har hatt en feilaktig oppfatning med hensyn til Solviks stilling, som har innvirket på deres handlemåte.

Videre legger lagmannsretten til grunn at ankemotpartene var kjent med avtalens innhold, herunder fristbestemmelsen i punkt 2, og at de har akseptert avtalen i sin helhet. Det endelige avtaleutkastet ble oversendt Liv Anne Østraat 4 juli 1995 og levert Oddbjørn Sørensen på arbeidsstedet. Videre har konsulent Arne Waagbø opplyst at han ut på sommeren 1995 sendte en kopi av avtalen til Liv Anne Østraats ektefelle, Arvid Sand. Sand har også fått kopi av Waagbøs notat. I en slik situasjon ville det være naturlig om Liv Anne Østraat drøftet avtalen med sin mann som er jurist, og at begge var klar over tidsfristen som er knyttet til etteroppgjøret for eiendommen. Ingen av de tidligere aksjonærene har kommet med ønske om endringer i avtalen. Tvert imot uttalte Liv Anne Østraat at hun syntes aksjonærene hadde fått god pris for aksjene. Det samme mente Oddbjørn Sørensen.

Lagmannsretten er videre enig med herredsretten i at tidsfristen for etteroppgjør ved salg av eiendommen, 31 desember 1996, sannsynligvis ble satt i forhold til

antatt ferdigstillelse av lokalene til Harstad Tidende AS på Stangnes. Lokalene i Storgata 11 ville derved bli frigjort slik at Aas & Søn kunne flytte inn. Dette ble opplyst av Arne Waagbø, og kom også til uttrykk i vitneforklaringen fra Birger Vang. At man så den planlagte flyttingen til Harstad Tidenes lokaler i Storgata 11, og salg av Tordenskjoldsgt 12 i sammenheng, fremgår også av årsberetningen for 1996 for Aas & Søn. Det er sannsynlig at partene ved inngåelsen av avtalen anså en tidsperiode frem til 31 desember 1996 som tilstrekkelig for utflytting og salg av eiendommen. Likevel kan det ikke ses at forsinket flytting har hatt innvirkning på salgsarbeidet som startet i august 1996.

Imidlertid ble både flytte- og salgsprosessen forsinket i forhold til det som antakelig var forutsatt da avtalen ble inngått. Liv Anne Østraat har forklart at hun flere ganger - både før og etter at tidsfristen i avtalens punkt 2 løp ut - besøkte bedriften og snakket med Rolf Solsvik og Oddbjørn Sørensen om dette. Dessuten var hun ofte i telefonkontakt med Solsvik om saken. Både hun og Sørensen var således klar over at salget dro ut, men de tok likevel ikke opp spørsmålet om endring av tidsfristen med Solsvik - som ble oppfattet som de tidligere aksjonærenes representant - eller med Harstad Tidende AS. I følge Østraat ble ikke dette forhold nevnt av noen av partene, og lagmannsretten forstår det slik at hun da gikk ut fra at tidsfristen ikke lenger skulle gjelde «når alt ble forskjøvet i tid» som hun uttrykte det. Også Sørensen har forklart at han regnet med at datoen måtte skyves ut siden bygget ikke var solgt innen fristen.

Verken Østraat eller Sørensen tok således noe initiativ overfor Solsvik eller Harstad Tidende AS for å få endret tidsfristbestemmelsen i avtalens punkt 2, til tross for at begge anså klausulen om etteroppgjør som et viktig punkt. Avtaleteksten gir klart uttrykk for at retten til etteroppgjør er betinget av at det er mulig å selge eiendommen for mer enn kr 2.750.000 innen 31 desember 1996. Lagmannsretten er etter dette enig med herredsretten i at en tolking av avtaleteksten, sammenholdt med partenes etterfølgende opptreden, ikke gir klare holdepunkter for at man har ment at fristen ikke skulle gjelde. Ankemotpartene kan derfor ikke gis medhold i sitt krav på grunnlag av sin prinsipale anførsel.

Spørsmålet blir så om avtalebestemmelsen kan settes til side med grunnlag i avtaleloven §36. Etter avtaleloven §36 kan en avtale «helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende ... Ved avgjørelsen tas hensyn til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.» Det er særlig «senere inntrådte forhold» som har vært fremhevet i denne sammenheng.

Utgangspunktet i norsk rett er at enhver svarer for sine egne forutsetninger, og må selv sørge for å klargjøre disse overfor omverdenen. I lovens forarbeider er det uttalt at betydningen av senere inntrådte forhold stort sett vil bli den samme etter avtaleloven §36, som etter læren om bristende forutsetninger. Uansett er det antatt at avtaleloven §36 må brukes med forsiktighet overfor senere inntrådte forhold, jf Rt-1990-500. Ved den helhetsvurdering av avtaleforholdet som skal foretas etter avtaleloven §36, vil flere av de momenter som er av betydning ved tolking av avtalen, også ha betydning ved spørsmålet om å foreta revisjon etter avtaleloven §36.

Den avtalte prisen for aksjene får i seg selv ingen avgjørende betydning ved denne vurderingen, slik lagmannsretten ser det. Prisen på kr 225,- pr aksje kom i følge Waagbø frem som et forhandlingsresultat mellom partene, og aksjonærene var godt fornøyd med det. Det var på dette tidspunkt stor usikkerhet med hensyn til hva eiendommen kunne utbringe ved salg, og den var sterkt belånt. Selv om Østraat og Sørensen har hevdet at punktet om etteroppgjør var så viktig at de ikke ville ha akseptert avtalen dersom dette ikke var med, måtte det likevel fremstå som usikkert om dette avtalevilkåret i det hele tatt ville innbringe noen gevinst da de inngikk avtalen. De tidligere aksjonærene hadde selv tilbudt å selge aksjene til Solsvik for kr 150,- pr stk ca et halvt år tidligere, uten noe ytterligere krav. Det vil etter lagmannsrettens syn ikke føre til noen urimelig ubalanse i avtalen i ankemotpartenes disfavør å opprettholde den avtalte tidsfristen, når det tas hensyn til budet som kom inn 31 desember 1996. På dette tidspunkt var det i henhold til avtalen mulig å selge eiendommen for kr 2.900.000.

Som nevnt er avtaleteksten klar på dette punkt, og slik tidsfristen er formulert virker den absolutt. Ankemotpartene, som anså dette som et viktig punkt, hadde all foranledning til å få spørsmålet avklart i forhold til Harstad Tidende AS før fristen løp ut. Selv om verken Liv Anne Østraat eller Arvid Sand ble foreholdt fristbestemmelsen når de tok opp spørsmålet om eiendomssalg med henholdsvis Solsvik og Iversen, kan ikke dette forhold alene anses tilstrekkelig til å se bort fra fristen slik saken ligger an. Partene var etter lagmannsrettens oppfatning noenlunde jevnbyrdige. Man hadde ressurser på begge sider, og selve avtaleforholdet fremstår som forretningsmessig. Sørensen var inntil aksjeoverdragelsen fant sted både styremedlem og ansatt i Aas & Søn, og hadde mulighet og ansvar for å ivareta sine interesser i henhold til avtalen. Dette forhold må tillegges vekt, ettersom lagmannsretten forutsetter at de tidligere aksjonærene var kjent med Solsviks rolle under sammenslutningen med Harstad Tidende AS.

Lagmannsretten kan ikke finne konkrete holdepunkter for at Solsvik i samarbeid med Harstad Tidende AS gikk inn for å trenere salget av eiendommen. Styrebehandlingen av overdragelsesavtalen skjedde først i mars 1996 hos Aas & Søn, og eiendommen ble avertert til salgs i august samme år. Ut fra bevisførselen må begge parter tillegges ansvar for at det gikk noe tid før eiendommen første gang ble avertert. Etter avtalens punkt 2 hadde de tidligere aksjonærene anledning til å medvirke til salg av eiendommen. Selv om det nok kan være spørsmål om hvilke muligheter de faktisk hadde til dette etter at aksjene var solgt, har det ikke kommet frem opplysninger om at Sørensen - som var til stede i bedriften - aktivt påskyndet prosessen.

De tidligere aksjonærene har hele tiden hevdet at Solsvik ikke informerte om budet på kr 2.900.000, som kom inn 31 desember 1996. I følge herredsrettens dom har han også selv opplyst dette i herredsretten, mens han for lagmannsretten har forklart at han informerte ankemotpartene muntlig om budet. Det er på det rene at Harstad Tidende AS v/Ivar Iversen ikke informerte de gamle aksjonærene om budet, og heller ikke så det som sin oppgave. Uansett hvordan dette forholder seg, vil ikke spørsmålet kunne tillegges avgjørende vekt slik saken står for lagmannsretten.

Konklusjonen blir etter dette at heller ikke avtaleloven §36 gir grunnlag for å sette til side fristbestemmelsen i avtalens punkt 2.

Partene er etter det lagmannsretten forstår enige om at budet fra Folkeuniversitetet på kr 2.900.000 kom innen fristen 31 desember 1996, og at det i følge avtalen vil utløse etteroppgjør dersom det anses å overstige kr 2.750.000. Iversens oppfatning er imidlertid at budet i realiteten er under kr 2.750.000 på grunn av forbeholdet som heftet ved det. Etter studierektor Vangs vitneforklaring må det anses på det rene at de kostnader som lå i forbeholdet ikke ville ha ført til at budgiver gikk fra budet. Ankemotpartene har etter dette krav på 2/3 av differansen mellom kr 2.900.000 og kr 2.750.000, det vil si kr 100.000.

Saksomkostninger

Lagmannsretten skal legge sitt domsresultat til grunn ved saksomkostningsavgjørelsen for herredsretten. I herredsretten lød ankemotpartenes påstand på tilkjennelse av et beløp fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 500.000, mens de etter lagmannsrettens domsresultat er tilkjent kr 100.000. Ut fra ankemotpartenes anførsler for herredsretten, sammenholdt med domspremissene, må det legges til grunn at det er bedt om og foretatt en skjønnsmessig utmåling av herredsretten. Imidlertid går det frem at kravet baserte seg utelukkende på budet som ble avgitt i 1999, på grunnlag av anførselen om at tidsfristen i avtalens punkt 2 var suspendert. Lagmannsretten har derimot tilkjent et beløp beregnet på grunnlag av budet som kom innenfor fristen i avtaleteksten. Saken kan derfor ikke anses vunnet fullt ut, og omkostningsavgjørelsen for herredsretten skal baseres på hovedregelen i tvistemålsloven §174, slik at partene bærer hver sine omkostninger for herredsretten.

For lagmannsretten har Harstad Tidende Gruppen AS vunnet delvis frem med sin anke, og omkostningsavgjørelsen skal baseres på tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174. Lagmannsretten finner imidlertid at tvistemålsloven §174 annet ledd må komme til anvendelse, idet Harstad Tidende Gruppen AS fremsatte forlikstilbud på kr 100.000 før tidligere berammet ankeforhandling. Ankemotpartene har således ikke oppnådd mere ved dommen enn de ville ha fått ved å motta forlikstilbudet. Vesentlige omkostninger kunne derved ha vært spart. Harstad Tidende Gruppen AS tilkjennes derfor delvise saksomkostninger med kr 70.000.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Harstad Tidende Gruppen AS dømmes til å betale Liv Anne Østraat, Elin Østraat, Trond Østraat og Oddbjørn Sørensen i fellesskap 100.000 - etthundretusen- kroner, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall og til betaling skjer.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for herredsretten.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Liv Anne Østraat, Elin Østraat, Trond Østraat og Oddbjørn Sørensen - en for alle og alle for en - til Harstad Tidende Gruppen AS 70.000 - syttitusen - kroner, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall og til betaling skjer.

4. Oppfyllelsesfristen under punkt 1 og 3 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.