LH-2000-268

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-06-05
Publisert:	LH-2000-00268
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nord-Troms herredsrett nr. 98-1728 A - Hålogaland lagmannsrett LH-2000-00268 A.
Parter:	Ankende part: A, (Prosessfullmektig: Advokat Pål Mitsem). Ankemotpart: Vesta Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Jan Lundberg).
Forfatter:	Lagdommer Bjørnar Stokkan. Lagdommer Kjell Martin Haug. Ekstraordinær lagdommer Knut Sundquist. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-2, Tvistemålsloven (1915) §174, §176, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Folketrygdloven (1997)

Saken gjelder krav om personskadeserstatning etter trafikkulykke.

A, født *.*. 1971 var i juli 1987 innblandet i en trafikkulykke da mopeden han førte kolliderte med en drosje. A ble brakt med ambulanse til Regionsykehuset i Tromsø. Han hadde kortvarig bevissthetstap, men var våken ved innkomst. Han hadde amnesi for selve ulykken. Det ble påvist ulike skjelettskader, herunder brudd i kragebeinet, brudd i flere ribbein og omfattende brudd i høyre lår- og leggbein, samt kneskjell. Han hadde utslåtte tenner i munnen, men ingen andre påviste hodeskader. A ble samme dag operert for bruddskadene i høyre ben.

Vesta Forsikring AS hadde ansvarsforsikring for mopeden som A førte, og har i den forbindelse erkjent ansvar for hans tap som måtte skyldes skader påført i forbindelse med ulykken. Vesta har allerede dekket utgifter i forbindelse med tannskaden.

A har vokst opp i Tromsø sammen med foreldre og to brødre. Han var før ulykken en frisk og aktiv ungdom med kjæreste og stor interesse for fotball. Han var en talentfull fotballspiller i aldersbestemte klasser, og hadde plass på Tromsø idrettslag (TIL). Han avsluttet grunnskolen våren 1987 med gode resultater, foruten i gymnastikk, hvor han strøk på grunn av mye fravær (skulk). Etter ulykken påbegynte han 10-klasse ut på høsten 1987, og fullførte dette skoleåret våren 1988, dog uten særlig gode karakterer. Våren 1988 tok han opp igjen fotballen i det han møtte opp på trening med sitt gamle fotballag i TIL. Han ble imidlertid sittende mye på benken, og fikk ikke fast plass på laget igjen. Vinteren 1990 gikk A over til fotballklubben Skarp i Tromsø. Han trente sammen med laget gjennom vinteren, og ble med til Dana Cup sommeren etter. Han hadde plass på laget som spiss, men spilte kun en kamp i Dana Cup fordi han ble skadet. A har etter dette ikke spilt aktivt fotball på samme nivå som i sine ungdomsår, men han har vært trener for lavere divisjoners fotballag.

A gjorde flere forsøk på å gjennomføre videregående skole. I 1990-91 gikk han på Handel og kontor VK1 ved Kvaløya Videregående skole. Samtidig forsøkte han seg som kioskeier i det han kjøpte Rotvold kiosk, sentralt i Tromsø sentrum. Kiosken skulle han drive sammen med sin daværende kjæreste, mens han gikk på videregående skole. Det ble slutt mellom A og hans kjæreste i 1991, og kioskdriften havarerte. A fikk økonomiske problemer i denne forbindelse, noe som førte til at han sluttet på videregående skole. A gjennomførte deretter, etter et mislykket opphold på Voksengymnaset på Nordkjosbotn Videregående skole, et attføringsopplegg ved Breivika Videregående skole i 1998-99. Han oppnådde å få alminnelig studiekompetanse. Han er nå student ved fiskerifagstudiet ved Norges Fiskerihøgskole.

As fysiske plager etter ulykken ble i det vesentlige helet gjennom forannevnte operasjon. Han fikk fjernet operasjonsmateriale så som nagler, skinner og pinner i lårbein og kneskjell ved Regionsykehuset i Tromsø i mai 1988. Resultatet av behandlingen ble beskrevet som meget godt. Ved utskriving fra sykehuset etter fjerning av materialet, ble A beskrevet å være velbefinnende, og det ble ikke avtalt noen ytterligere kontroll eller oppfølging. A har imidlertid krevd erstatning for fysisk mén etter ulykken, og det vises til partenes anførsler nedenfor.

A har i tillegg til de rent fysiske plager hatt en sykdomshistorie av psykisk karakter. Hans første kontakt med primærlege grunnet disse psykiske forhold var i november 1992. Han fikk da diagnose «insomnia», det vil si søvnproblemer, som ble satt i sammenheng med det økonomiske havariet av kioskdriften i 1991. Fra høsten 1992 hadde A kontakt med sjefspsykolog Trond Bruun-Hanssen etter henvisning fra helsesøster ved Kvaløya Videregående skole. A var svært nedtrykt og deprimert, og han ønsket hjelp til å skrive brev til sine kreditorer. Bruun-Hanssen gjennomførte to evnetester på A. På Wechlers Adult Intelligence Scale (WAIS) fungerte han noe over middels evnemessig sett, men syntes å ha bedre intellektuelle ressurser enn resultatene direkte tilsa. Resultatene på Minnesota Multiphasic Personality Inventory (MMPI), beskrives slik:

«MMPI bekrefter det han opplyser om seg selv og mitt [Bruun-Hanssens] inntrykk av ham: Han er kronisk bekymret og anspent. Han føler seg uvel rent sosialt, og har dårlig sosial vurderingsevne. Vanskelig for å gå inn i nære interpersonlige forhold. Er plaget med søvnløshet, har uklare mål, er ubestemt, og opplever seg ulykkelig. Han utviser en generell tristhet og nedtrykthet, både vedrørende seg selv og sin livssituasjon. På mange måter virker det som om depresjon og håpløshet gjennomsyrer hans nuværende tilværelse, og han sliter med svær skyldfølelse.

Hans sinnstilstand er for tiden betydelig depressiv, men han har også perioder hvor han opplever seg mere oppløftet.»

A ble første gang innlagt Åsgård sykehus (nå: Regionsykehuset i Tromsø, psykiatrisk avdeling) i mai 1994 med diagnose depressive angstlidelser. Han ble senere innlagt fire ganger fra 1995 til 1997 med diagnosen manisk-depressiv psykose. A har, i alle fall fra 1995, hatt et forhold til narkotika hvor han har prøvd og/eller brukt cannabis og amfetamin, og ved innleggelsene på Åsgård har det - i alle fall fra andre innleggelse 1. desember 1994 - vært fokusert på hans stoffmisbruk. Også fra primærlegejournalen fremgår det av notatene fra mai til november 1995, at A misbrukte narkotika. Partene er imidlertid uenig i tolkningen av disse journalnotatene, og det vises til deres anførsler nedenfor.

As ortopediske skade i forbindelse med ulykken samt hans psykiske sykdom i form av angstlidelse og manio depressivitet, er av han selv satt i sammenheng med bilulykken i 1987. Han krever Vesta for erstatning av økonomisk tap påført ham som følge av utgifter, lidt inntektstap og tap i fremtidig erverv. A reiste søksmål for Nord-Troms herredsrett ved stevning av 3. desember 1998 med påstand om erstatning begrenset oppad til 2.096.600 kroner med tillegg av saksomkostninger. Vesta Forsikring AS tok til motmæle i rettidig tilsvar, og nedla påstand om frifinnelse.

Nord-Troms herredsrett avsa den 23. desember 1999 dom med slik slutning.

«Vesta Forsikring AS frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Herredsrettens dom var avsagt med meddommere, og var enstemmig. For partenes anførsler for herredsretten og en nærmere, detaljert redegjørelse for sakens faktum slik saken stod for herredsretten, vises til herredsrettsdommen.

A har rettidig påanket herredsrettens dom på grunnlag av feil i bevisbedømmelsen såvel som rettsanvendelsen. Det ble nedlagt påstand om erstatning for flere tapsposter begrenset oppad til 2.399.333 kroner, samt forsinkelsesrenter og saksomkostninger. Påstanden er senere justert i samsvar med anførslene og den tid som er gått frem til ankeforhandling, og det vises til påstanden inntatt nedenfor. Vesta Forsikring AS tok i rettidig tilsvar til motmæle og nedla påstand om stadfestelse av herredsrettens dom samt saksomkostninger. Påstanden er senere, under ankeforhandlingen justert i henhold til nedenfor inntatte påstand, og lyder nå på frifinnelse mot at Vesta betaler ménerstatning for den ortopediske skade. Vesta krever ikke saksomkostninger.

Ankeforhandling ble avholdt i Tromsø 20 - 22 mars 2001. Det ble avgitt partsforklaring fra A, samt avhørt i alt ni vitner i tillegg til den rettsoppnevnte sakkyndige. For lagmannsretten ble oppnevnt som sakkyndig professor, dr. med. Lars Weisæth, som også var oppnevnt sakkyndig for herredsretten. Den rettsoppnevnte sakkyndige har levert en omfattende sakkyndig erklæring til Nord-Troms herredsrett. Denne ble fremlagt og dokumentert for lagmannsretten. Han har dessuten fulgt forhandlingene og avgitt muntlig forklaring for lagmannsretten. Det ble ført noen flere vitner for lagmannsretten enn for herredsretten, deriblant As foreldre, mens noen av vitnene for herredsretten ikke ble ført for lagmannsretten. I så måte ble bevistilbudet noe annerledes, men saken stod i det vesentlige for lagmannsretten på samme måte som for herredsretten. Bevisførselen for øvrig fremgår av rettsboken. Ankeforhandlingen ble ført for lukkede dører etter lagmannsrettens kjennelse av 20. mars 2001. Det var begjært, og retten var satt med fire meddommere fra det alminnelige utvalg.

A har i det vesentlige anført:

A var før ulykken en driftig ung mann som hadde en sosial posisjon som gjorde ham robust. Han hadde en trygg og god familiesituasjon, han tjente sine egne penger gjennom småjobber og sommerjobber ved siden av skole, og han var et fremragende fotballtalent. Hans fars problemer, som var fremkalt ved en ulykke på begynnelsen av '80-tallet, har ikke hatt betydning for A.

Ortopedisk skade:

Etter ulykken har A utvilsomt en legemlig skade bestående i varig mén etter skaden i høyre fot. Denne skaden er av spesialist i ortopedi og overlege ved RiTø, Kjell Svendsen, vurdert til en medisinsk invaliditet på 24%. Overlege Svendsen har anvendt reduksjonsmetoden som også brukes av Rikstrygdeverket (RTV) ved beregning av multippel uførhet. Denne metoden er urimelig i dette tilfellet, og retten må derfor fastsette ménerstatning etter skjønn vurdert på grunnlag av skadens betydning for A, og hensyn tatt til rettspraksis og muligheten for gruppeopprykk. Det kreves derfor ménerstatning fastsatt etter gruppe II i RTV's tabell. Med dagens grunnbeløp og As alder på tidspunkt for ulykken, gir det en ménerstatning på 152.000 kroner, avrundet.

Psykisk skade:

A har diagnostisert manisk depressiv sinnslidelse, og i tillegg har han utviklet invalidiserende angstlidelse som blant annet gis utslag i sosial fobi. Disse lidelsene har sin årsak i trafikkulykken, og gir grunnlag for å kreve erstatning for lidt inntektstap og fremtidig inntektstap.

Den manisk depressive lidelsen medfører arbeidsuførhet for A . Hvis en tenker ulykken borte, ville ikke A hatt denne lidelsen. Det gikk flere år før A ville akseptere sin situasjon, herunder tapet av fotballkarrieren. I den depresjon som da oppstod var tapet av fotballkarrieren særlig sentral. Det kan ikke bestrides at kjøpet av kiosken med påfølgende økonomiske tap har spilt en rolle, men uten ulykken ville dette ikke kunne utløst noen psykisk lidelse alene.

Det er A som har bevisbyrden for at ulykken har funnet sted, at han ble skadet og at det hadde sin årsak i ulykken. Bevisbyrden er oppfylt. Det er Vesta som må føre bevis for at den manisk depressive lidelsen ville ha inntrådt uavhengig av ulykken. A har gjennom psykiater Galeen ført bevis for at den manisk depressive sinnslidelsen måtte ha en utløsende faktor for å bli realisert. Trafikkulykken var den eneste tenkbare årsak til at sykdommen ble utløst.

A har erkjent å ha brukt rusmidler i en periode, men kun på eksperimentbasis, og i et så lite omfang at det ikke kan karakteriseres verken som misbruk eller bruk. Hans uttalelser om eget rusmisbruk ved innleggelse på Åsgård må betraktes som sykt motivert på linje med andre storhetsfantasier som fremkommer i journalnotatene derfra. Det er ikke påvist rusmisbruk i de tester som er tatt av A, og det er heller ikke forsøkt å bringe på det rene ved ytterligere testing om han misbrukte narkotika. Påstanden om narkotikautløst manisk depressiv sinnslidelse kan med andre ord ikke anses bevist.

Det er videre på det rene, hvilket er bekreftet av både Galeen og den rettsoppnevnte sakkyndige professor Weisæth, at A også lider av angst. Hans angst er invalidiserende i den grad at han ikke kan fungere sammen med flere mennesker på en gang. Den begrenser ham i sitt yrkesvalg og den hindrer ham i nå sine utdanningsmessige mål. Angslidelsen har også sin årsak i ulykken, og følgene av denne er derfor erstatningsberettiget.

Under henvisning til omfattende rettspraksis på området, jf særlig Høyesteretts dom av 2001-03-09 ( HR-2001-00002b), som omhandlet krav om erstatning etter nakkesleng, må det legges til grunn at den nødvendige årsakssammenheng foreligger. Høyesterett uttalte at for at en trafikkulykke skal kunne være årsak til en invaliditet, må ulykken være en nødvendig betingelse for at invaliditeten skulle inntre, og dersom det foreligger andre, mulige årsaksfaktorer, må ulykken i forhold til disse fremstå som et såpass vesentlig element i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den, jf også Rt-1992-64 (p-pille II), Rt-1997-1, Rt-1998-1565 (Anne Lene Lie) og Rt-2000-418. Se også Høyesteretts uttalelser om tvilsrisikoen, som kommer til uttrykk i anførslene ovenfor.

Erstatningskravet:

Det samlede erstatningskrav består av flere faktorer, og utgjør i alt 2.689.000 kroner.

a) Samlet ménerstatning:

Den medisinske invaliditet knyttet til den ortopediske skade må, jf ovenfor, bedømmes til 25%. I tillegg kommer den medisinske invaliditet knyttet til de psykiske lidelsene, som av prof. Weisæth er bedømt til 20% varig psykisk mén. Den samlede medisinske invaliditet som skal danne grunnlag for ménerstatning blir da å plassere i RTV's gruppe IV, hvilket basert på dagens grunnbeløp og As alder på skadetidspunktet, utgjør samlet, avrundet 316 000 kroner.

b) Lidt inntektstap:

Basert på en årlig inntekt uten skade stigende fra 105.000 kroner pr. år fra 1992, til 250.000 kroner pr. år i 2001, utgjør dette 603.736 kroner. Det er gjort fradrag for mottatte ytelser i form av pensjoner, andre trygdeytelser med videre. Hertil kommer renter beregnet til 275.645 kroner. Samlet erstatning for lidt inntekt utgjør 879 400 kroner.

c) Fremtidig inntektstap:

Tapet i fremtidig inntekt tar utgangspunkt i årlig inntekt uten skade med 250.000 kroner, fratrukket årlige pensjonsytelser, og utgjør 1.017.731 kroner. Tillagt erstatning for skatteulempe med 295.069 kroner, blir samlet erstatning for tap i fremtidig erverv 1 312.800 kroner.

d) Andre utgifter:

Det kreves erstattet omkostninger til juridisk bistand før stevning med i alt 88.333 kroner, tilsvarende 20 timer pr. år for de fire årene som gikk mellom første konsultasjon og uttak av stevning.

Videre kreves erstattet diverse utgifter forbundet med skaden i foten, anslått til 2.600 kroner pr år.

Utgifter for den tid som er gått, tillagt neddiskonterte fremtidige utgifter tillagt rente og skatteulempe, utgjør til sammen 180.800 kroner.

A nedla slik påstand:

«1. Vesta Forsikring AS betaler erstatning til A efter rettens skjønn med inntil

- kr 316.000,- i ménerstatning

- kr 879.400,- i lidt inntektstap

- kr 1.312.800,- i fremtidig inntektstap

- kr 120.500,- i pådratte utgifter

- kr 60.300,- i fremtidige utgifter

til sammen kr 2.689.000,- med tillegg av 12% rente p.a. av kr 2.391.614,- fra 21. april 2001 til betalings skjer.

2. Vesta Forsikring AS betaler saksomkostninger til A v/advokat Pål Mitsem for herredsretten og lagmannsretten.»

Vesta Forsikring AS har i det vesentlige anført:

Den manisk depressive lidelsen:

Det er på det rene at A har diagnose manisk depressiv lidelse. Denne lidelsen har ikke sin årsak i trafikkulykken. Alle som utvikler denne lidelsen er genetisk disponert. Det er ikke nødvendig å påvise noen alternative årsaker for utvikling av manisk depressiv sinnslidelse i forhold til ulykken. Hele 50% av dem som har fått diagnosen kan ikke påvise noen utløsende årsak. Narkotika, og da særlig cannabis, er imidlertid en høypotent utløser av manisk depressiv sinnslidelse. Dette bygges på den rettsoppnevnte sakkyndiges forklaring.

Høyesterett har i Rt-1998-1565 (Anne Lene Lie) gitt prinsipielt uttrykk for ulik kvalitet og tyngde for bevis, og det kan utledes av denne avgjørelsen at det skal legges stor vekt på den rettsoppnevnte sakkyndiges vurderinger i forhold til andre bevis i denne saken.

Det har således avgjørende betydning at det ikke foreligger såkalte brosymptomer som kan knytte den manisk depressive sinnslidelsen til ulykken. A fungerte upåfallende i så måte de første årene etter ulykken fra 1987 til 1991. Da oppstod det problemer i forbindelse med kjøpet av kiosken og kjæresten gikk i fra ham. Primærlegejournalen såvel som journalutskrifter og epikriser fra Åsgård, samt notater fra sjefspsykolog Bruun-Hanssen, bekrefter at kioskhavariet var sentralt i As følelsesliv på dette tidspunkt. Det er ingen opplysninger som tilsier at selve ulykken og de skader A pådro seg har gitt slik isolasjon i forhold til venner og samfunnet for øvrig, at det har hatt betydning. Tvert om klarte A å skaffe seg en utdannelse etter ulykken, ved at han først avsluttet 10 skoleår, og deretter fullførte videregående skole. Den ortopediske skaden satte ingen begrensninger i fotballutfoldelsen, men A måtte ganske enkelt gi tapt i konkurransen med andre spillere i overgangen fra aldersbestemt fotball til seniornivå. Psykiater Galeen tar derfor feil når det legges vekt på at ulykken med påfølgende skade har hatt utløsende effekt på den manisk depressive sinnslidelsen.

Cannabis skaper en kjemisk reaksjon som virker utløsende på den genetisk disponerte og biologiske sykdommen som manisk depressiv sinnslidelse er. Det har i relasjon til det øvrige bevismateriale ingen betydning at A testet negativt for cannabis ved en anledning. A har selv bekreftet at han brukte cannabis fra 1990, og at bruken i 1994 og 1995 var hyppig. Den bruk A har erkjent i retten er i følge prof. Weisæth tilstrekkelig til å kunne utløse sinnslidelsen. Videre må det legges vekt på primærlegejournalen som viser at også As foreldre var bekymret over hans stoffproblemer i den grad at de vurderte å oppgi omsorgen for ham.

Tidspunkt for disse erkjennelsene og journalnotatene stemmer overens med innleggelsesnotatene fra Åsgård sykehus, hvor det ble anført at A hadde stoffutløst psykose. Det kan ikke legges vekt på psykiater Galeens uttalelser i retten. Disse står i strid med hans egne skriftlige uttalelser og de vurderinger som er gjort av den rettsoppnevnte sakkyndige, prof. Weisæth. Det har i denne forbindelse betydning at psykiater Galeen hadde rolle som behandlende lege for A.

Årsakssammenheng mellom ulykken og den manisk depressive sinnslidelsen foreligger ikke.

Angstlidelsen:

På samme måte forholder det seg med angstlidelsen, som heller ikke har sin årsak i trafikkulykken. Det er andre sider ved det faktiske hendelsesforløpet som er langt mer fremtredende og dominerende i årsaksbildet. Herunder farens egen angstlidelse som ikke kan antas å ha vært upåvirkende for A gjennom oppveksten. Videre havarerte A med kioskdriften og hans kjæreste gjorde det slutt i den fasen angsten debuterte. Endelig kommer at slik angstlidelse som A har ofte er en sekundærlidelse til manisk depressiv sinnslidelse.

Angstlidelsen debuterte alt for sent i forhold til ulykken til at den kan settes i sammenheng med denne. Angsten er snarere et resultat av at A er redd for at det skal bli eksponert at han er psykiatrisk pasient. Den ortopediske skaden er ikke årsak til angsten.

Årsakssammenheng mellom ulykken og angstlidelsen foreligger ikke.

Subsidiært gjøres gjeldende at selv om ulykken var tuen som veltet lasset i denne sammenheng, og derved utløste lidelsene, var dens bidrag for uvesentlig til at den kan bære ansvaret for den erstatning som er påstått.

Den ortopediske skaden:

Det aksepteres at det foreligger en ortopedisk skade som har gitt en samlet varig medisinsk invaliditet innenfor RTV's gruppe I. Ménerstatningen settes til 88 500 kroner.

Det er ikke grunnlag for en medisinsk invaliditet på 24% som bedømt av ortoped Kjell Svendsen. Ryggskaden er for dårlig dokumentert, og legens angivelse av årsakssammenhengen med uttrykket «...kan ikke utelukkes» tilfredsstiller ikke kravet til sannsynlighetsovervekt. Videre er det feil å påplusse invaliditeten en beinlengdeforskjell som isolert sett ikke kvalifiserer til invaliditet. Det må legges til grunn at den samlede, varige invaliditeten ikke er høyere enn 15%.

Av den grunn kan det heller ikke aksepteres noe gruppeopprykk, og bruk av reduksjonstabellen til RTV ved multiple skader er fullt forsvarlig. Andre utgifter knyttet til den ortopediske skaden avvises som irrelevant. A kan leve som før, selv med skaden.

Subsidiært anføres at det ikke er grunnlag for å gi erstatning for tap i fremtidig erverv. A har valgt yrkesretning, og han vil med fullført utdanning få godt betalte jobber innenfor sitt interessefelt. Prognosene for fremtiden er gode. Den største og for A vesentligste lidelsen, manisk depressiv sinnslidelse, medisineres effektivt i dag, og A vil med fortsatt medisinering fungere som normalt. I høyden kan det bli tale om erstatning for lidt inntektstap, som samlet ikke skal settes høyere enn 600.000 kroner.

Erkjennelsen av å betale ménerstatning har ingen betydning for saksomkostningene i det Vesta først under ankeforhandlingen ble kjent med overlege Svendsens nye rapport hvor A fikk bedømt den medisinske invaliditet innenfor RTV's tabeller.

Vesta Forsikring AS nedla slik påstand:

«Vesta Forsikring AS frifinnes mot å erstatte kr 88 500,-.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Hovedspørsmålet denne saken reiser er hvorvidt det finnes årsakssammenheng mellom den ulykken A ble utsatt for i 1987, og den etterfølgende debut og utvikling av manisk depressiv sinnslidelse og angst. Vesta Forsikring AS har erkjent ansvar på bakgrunn av mopedens ansvarsforsikring. Avhengig av resultatet av årsaksspørsmålet vil neste spørsmål bli utmåling av økonomisk tap. Uansett skal det utmåles økonomisk tap basert på den ortopediske skade som Vesta har erkjent er erstatningsberettiget. Tvisten omfatter graden av medisinsk invaliditet.

Er det trafikkulykken som er årsak til As sinnslidelser?

Høyesterett har gjennom flere rettsavgjørelser i nyere tid behandlet kravene til årsakssammenheng i erstatningsretten, og lagmannsretten tar utgangspunkt i Høyesteretts dom av 2001-03-09, publisert HR-2001-00002b, hvorfra hitføres:

«For at trafikkulykken skal kunne anses som årsak til As invaliditet, må ulykken ha vært en nødvendig betingelse for at invaliditet skulle inntre, og dersom det foreligger andre årsaksfaktorer, må ulykken i forhold til de øvrige faktorer fremstå som et så pass vesentlig element i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den, jf. Rt-1992-64 (P-pilledom II), Rt-1997-1, Rt-1998-1565 (Anne Lene Lie-dommen) og Rt-2000-418.

Det er i rettspraksis lagt til grunn at spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng, må avgjøres ut fra hva som finnes mest sannsynlig, og hvis det er tvil om dette, må tvilsrisikoen påhvile skadelidte. Dette gjelder ikke bare i forhold til spørsmålet om ulykken har bidratt til utvikling av skaden, men må som utgangspunkt også gjelde i forhold til spørsmålet om bidraget fra ulykken har vært nødvendig for at skaden skulle inntre. Dersom det fra den som ansvar blir rettet mot, blir hevdet at hvis ulykken ikke hadde inntruffet, ville skade ha inntrådt av en annen årsak, må imidlertid tvilsrisikoen for den alternative skadeutvikling gå over på denne, såfremt den alternative skadeårsak ikke har noe med den aktuelle ulykke å gjøre, se for eksempel Rt-1984-466, Rt-1996-1718, Rt-1997-883, Rt-1998-186 og Rt-1999-1473 (Stokke-dommen). Men heller ikke i denne relasjon kan det stilles kvalifiserte beviskrav. Det er tilstrekkelig at det foreligger sannsynlighetsovervekt.»

Det er på det rene, og lagmannsretten legger til grunn, at A har en manisk depressiv sinnslidelse, og at han har angstlidelse i form av sosial fobi. Dette bygges på primærlegejournalen, innkomstnotater og epikriser fra Åsgård sykehus, samt forklaringer fra behandlende psykiater Galeen og den rettsoppnevnte sakkyndige professor dr.med Lars Weisæth.

Lagmannsretten finner dessuten bevist at A fra omkring 1994 har benyttet narkotiske stoffer som cannabis og amfetamin. Dette bygges på As egen forklaring til retten hvor han erkjente bruk av cannabis i årene 1994 og 1995, samt i ett tilfelle å ha fått injisert amfetamin. Han forklarte at han ikke bruker narkotika nå. Videre bygges dette på primærlegejournalen og innkomstnotater og epikriser fra Åsgård sykehus. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge vekt på psykiater Galeens forklaring om at opplysningene om bruk av narkotika dels skyldtes sykt betingede opplysninger fra A selv, og dels språkproblemer mellom ham (Galeen) som er svensk, og de norske sekretærene som har skrevet ut epikrisen. Det vises til at flere av de aktuelle innkomstnotatene er skrevet av andre leger, og at epikrisen av 5. februar 1996 som ble forklart med språkproblemer, for det første er medunderskrevet av konstituert overlege Sven Gidlund, og for det annet at epikrisen innledningsvis betegner As diagnoser med tallkoder - noe som etter lagmannsrettens syn vanskelig kan misforstås rent språklig.

Prof. Weisæth har i sin psykiatriske sakkyndigerklæring av 30. november 1999 til Nord-Troms herredsrett, lagt følgende diagnoser til grunn for sin diskusjon av medisinsk invaliditet:

« F31.0 Manisk depressiv sinnslidelse, bipolar form.

292.10 Stoffbetinget psykose.

F12.2 Cannabis-misbruk (hasjisj)

305.70 Misbruk av amfetamin og andre psykostimulantia

F40.1 Sosial fobi»

Lagmannsretten drøfter først den manisk depressive sinnslidelsen.

Den sakkyndige har i sin muntlige forklaring for lagmannsretten gitt en nærmere redegjørelse for den manisk depressive sinnslidelse. Dette er en alvorlig sinnslidelse som gir seg utslag i store svingninger i stemningsleiet. Pasienten kan variere fra det melankolsk depressive med påvirket psykomotorisk tempo, til det maniske hvor han har høyt løftet stemningsleie med stormannsforestillinger og høyt tempo. Pasienten vil ofte ikke ha særlig søvnbehov og føler seg frisk.

Risikoen for å få denne lidelsen er anslått til ca 1%. Lidelsen er en biologisk forstyrrelse i hjernen, og det forutsetter derfor et biologisk og genetisk grunnlag, det vil si en genetisk disposisjon. Flertallet av dem som får lidelsen blir friske. Uansett er pasientene under sykdommen friske mellom anfallene, og behandling med grunnstoffet litium har normalt svært god effekt. A får litiumbehandling med god effekt.

Den psykiatrisk sakkyndige, prof. Weisæth, har delt sin årsaksvurdering mellom det han kaller en «egentlig patogenetisk faktor», det vil si egentlig årsaksmessig betydning i medisinsk forstand, og selve de utløsende faktorer.

Utstrakt bruk av rusmidler kan i følge prof. Weisæth, hvilket også ble bekreftet av psykiater Galeen, utløse psykoser. Dette gjelder både alkohol, cannabis-stoffer og amfetamin. Lagmannsretten har funnet bevist at A brukte narkotika, og prof. Weisæth har på bakgrunn av bevisførselen fastholdt det han uttaler i sakkyndigerklæringen:

«Det må regnes som sannsynlig at As bruk av rusmidler har vært den utløsende faktor for de psykotiske episodene. Det er også sannsynlig at rusbruken har fremstått som en egentlig patogenetisk faktor, konfererer at han fikk diagnosen stoffbetinget psykose ved utskrivingen 150196.»

Av andre negative livshendelser med betydning for den manisk depressive sinnslidelsen, peker prof. Weisæth på «store økonomiske problemer og samlivsbrudd», som synes å ha virket som utløsende faktorer for hans maniske depressivitet.

Når det da gjelder ulykken som mulig utløsende faktor fastslår prof. Weisæth innledningsvis at manisk depressive sinnslidelser ikke fremstår blant de psykiatriske standarder som ventes som følgetilstander av psykiske traumer. Han uttaler deretter i sakkyndigerklæringen:

«Generelt er det holdepunkter for å si at et psykisk traume som bilulykken er en påkjenning som kan prege symptomatologien, medvirke blant andre utløsende faktorer, og kan forsterke eller forlenge en psykiatrisk lidelse. Ettersom 50% av tilfellene av manio depressivitet synes å ha en ytre stress faktor som en viktig utløsende faktor, er det relevant å reise spørsmålet også i As tilfelle.»

Basert på primærlegejournalene sammenholdt med innkomstnotatene fra Åsgård sykehus, samt forklaringer gitt for retten, finner lagmannsretten bevist at As manisk depressive sinnslidelse ble diagnostisert omkring mars 1995. Dette var omlag syv og et halvt år etter ulykken den 18. juli 1987. De første anmerkninger om angstpreget depresjon, uten at det var konstatert sinnslidelse, finnes i journalene fra slutten av 1993 til begynnelsen av 1994. Lagmannsretten finner på bakgrunn av dette at As manisk depressive sinnslidelse ikke debuterte konstaterbart før seks til syv år etter ulykken.

Prof. Weisæth uttaler videre i sin sakkyndigerklæring:

«I As tilfelle er det ikke overbevisende dokumentert psykiatriske brosymptomer mellom tidspunktet for ulykkesskaden og den senere utvikling av depresjoner og etter hvert manio depressiv sinnslidelse.»

Lagmannsretten finner på bakgrunn av dette og forklaringer for retten, at det ikke er sannsynlig at ulykken som sådan, med de traumer og fysiske og psykiske påkjenninger den medførte, har vært årsak til As manisk depressive lidelse, verken som den «egentlige» årsak eller som den utløsende årsak - «tuen som veltet lasset», jf Rt-1997-1. Det er i tillegg til uttalelsene fra den sakkyndige, lagt vekt på øvrige omstendigheter, herunder at A hadde amnesi fra selve kollisjonen. Det at han var bevisst ved innkomst på sykehuset, og senere etter operasjonen, finner lagmannsretten ikke kan ha betydning. Selve hospitaliseringen var ikke av en slik karakter at det kunne utløse en sinnslidelse.

Spørsmålet er deretter om de følger ulykken hadde for A gjennom legemlige skader, var egnet til å utløse sykdommen. Prof. Weisæth har drøftet i sin sakkyndigerklæring muligheten av at følgene av ulykken sammenholdt med andre stressfaktorer som økonomiske bekymringer, relasjonsbrudd og rusmidler, kunne være egnet til å utløse en slik lidelse. Det ble lagt vekt på at ulykken rammet A på et område som for ham var særdeles viktig, nemlig den fysiske livsutfoldelse gjennom fotballspill, en viktig del av hans identitet og selvbilde, mestringsmønster og sosiale nettverk. Psykiater Galeen har i sine uttalelser, både skriftlig til forsikringsselskapet, og for retten, lagt stor vekt på den isolasjon A var gjenstand for i omlag et år etter ulykken.

Etter bevisførselen finner ikke lagmannsretten holdepunkter for at A var isolert etter ulykken. Han har selv forklart at han i løpet av høsten 1987 påbegynte 10 klasse, om enn noe ut i semesteret, og at han fullførte dette skoleåret neste vår. Han forsøkte seg på ulike videregående utdanningsalternativer og han ble tatt opp som spiller i fotballklubben Skarp. Den samlede vurdering av As aktivitet etter ulykken, sammenholdt med at de fysiske skadene etter ulykken ble ansett som fullstendig helet med godt resultat, finner lagmannsretten står i dårlig sammenheng med en samtidig utvikling av en manisk depressiv sinnslidelse som først debuterer mange år senere. Det faktum at A etter ulykken ikke gikk tilbake i spill for Tromsø idrettslag, endrer ikke på dette.

Lagmannsretten finner at den øvrige bevisførsel, herunder særlig forklaringer fra A selv og prof. Weisæths muntlige forklaring for retten, fullt ut har støttet opp under den konklusjon som fremgår av sakkyndigerklæringen, og som ble fastholdt av prof. Weisæth:

«Hovedspørsmålet er om ulykken med sannsynlighetsovervekt (mer enn 50% sannsynlighet) fremstår som årsak til den manio depressive sinnslidelsen: Den sakkyndige mener at det ikke er sannsynlighetsovervekt for dette. En sannsynlig familiær disposisjon, risiko for rusmiddelmisbruk uavhengig av om skaden hadde oppstått, andre livshendelser som samlivsbrudd og økonomiske problemer som ikke er sekundære til skadefølgene, er det mer sannsynlig at summen av andre forhold enn ulykken har vært nok til å forårsake manio depressiv sinnslidelse. Ulykken fremtrer heller ikke som en nødvendig betingelse for skaden. Den manio depressive sinnslidelse kunne ha utviklet seg uten alvorlige ytre belastninger. Det mest sannsynlige tidspunkt for manio depressiv sinnslidelse er i yngre år.

Mest sannsynlig er allikevel at ulykkesskaden har spilt sammen med de andre stressfaktorene og medvirket til å utløse den genetiske disposisjon for den manio depressive sinnslidelse som kan antas å ha foreligget. Men som nevnt anses ulykkesskaden verken som tilstrekkelige eller nødvendige faktorer.»

Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for at ulykken har vært en nødvendig betingelse for at den manisk depressive sinnslidelsen skulle inntre, og uansett fremstår ikke ulykken som et såpass vesentlig element i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den.

Lagmannsretten går så over til å drøfte om As angstlidelse står i sammenheng med ulykken på en slik måte at det utløser erstatning.

Lagmannsretten finner på bakgrunn av As forklaring og prof. Weisæths redegjørelse om angstlidelser, at A lider av såkalt sosial fobi, hvilket vil si at han skyr folkemengder og at han får prestasjonsangst og andre angstsymptomer når han er sammen med flere mennesker. Det er ikke holdepunkter i bevisene for å anta at A lider av noen form for panikkangst, slik det ble fremholdt av psykiater Galeen.

As far lider av residiverende angstlidelse som har sitt utspring i en tragisk og traumatisk ulykke han var innblandet i på begynnelsen av '80-tallet. A vokste opp i et hjemmemiljø preget av farens angstlidelse, slik prof. Weisæth har redegjort for i sin muntlige forklaring. Prof. Weisæth har trukket den slutning at A ikke kan ha vært upåvirket av dette.

Videre har angsten vært knyttet opp mot ulykken og skaden gjennom funksjonsforstyrrelser, følelse av stigmatisering og skadet selvfølelse ved at han måtte gi seg med fotballen. Lagmannsretten viser til bevisvurderingen for så vidt angår fotballspillingen ovenfor.

Den første kontakten A hadde med primærlege, og som er relevant for dette spørsmålet, var 5. november 1992. I telefonhenvendelse redegjorde A for sitt store søvnproblem på grunn av gjeld etter kioskoppstart med påfølgende økonomisk krasj. I november 1992 ble A henvist til Troms fylkeskommunes PP-tjeneste ved sjefspsykolog Trond Bruun-Hanssen, som i brev til advokat Torstein Rugtvedt (daværende hjelpeverge) beskriver sine observasjoner slik:

«A møter etter eget ønske til samtale 26 08 93. Han er svært nedtrykt og deprimert. Han ønsker å få hjelp til å skrive brev til sine kreditorer, men har ingen av sine papirer med, slik jeg ba ham om. - - - A er for øvrig meget nedtrykt, opplever seg sterkt deprimert, plages med søvnløshet. Han virker uopplagt, og noe ustelt. Han opplever at alt nærmest er bare kaos for ham, og vet ikke i hvilken ende han skal begynne å endre sin livssituasjon. Alt synes å vokse ham totalt over hodet. Ethvert forslag som jeg kommer med hensyn til å strukturere egen situasjon, har han en rekke motforestillinger på. Det virker som om han er så selvoppgitt, at han ikke makter å gjøre den enkleste ting med seg selv, som f.eks å jogge eller drive med annen fysisk trening hver dag, stelle seg selv skikkelig, eller gjøre noe som helst annet for å bedre sin livssituasjon.»

I forbindelse med problemorienteringen og diskusjonen over A s plager, ble ikke ulykken eller dens følger fokusert av Bruun-Hanssen.

Lagmannsretten finner at det ikke er årsakssammenheng mellom ulykken og As angstlidelse. Dette bygges først og fremst på den sakkyndiges klare uttalelser om at angstens debut omlag fem år etter ulykken gjør det lite sannsynlig at den er årsak. Uansett om man legger det for A gunstigste utgangspunkt til grunn, og relaterer angsten til 1990 på det tidspunkt det gikk opp for ham at han ikke kunne fortsette sin fotballkarriere, debuterte lidelsen for lang tid etterpå. Det vises for øvrig til bevisvurderingen ovenfor knyttet til den manisk depressive lidelse.

Til dette kommer de øvrige forhold knyttet til farens angstlidelse og særlig til de opplevelsene A hadde rundt 1991 med havariet av kioskdriften, økonomiske problemer i denne sammenheng, tilhørende samlivsbrudd og misbruk av narkotika. Lagmannsretten finner det bevist at angstlidelsen skyldes andre forhold enn ulykken, og at Vesta Forsikring ikke er erstatningsansvarlig for økonomiske tap som følge av denne.

Lagmannsretten går så over til å drøfte kravet om erstatning for den ortopediske skaden. Det er på det rene, og som det vil fremgå, at A ble utsatt for en massiv ortopedisk skade i ulykken. Denne skaden ble operert, og i følge legen som fjernet operasjonsmaterialet omlag et år etter, med godt resultat.

A har imidlertid hatt problemer med høyre fot i tiden etter ulykken, og han krever ménerstatning for den nedsatte livskvalitet ulykken har påført ham.

Den 10. desember 1996 avga overlege ved ortopedisk avdeling, Regionsykehuset i Tromsø, Kjell Svendsen, spesialisterklæring som konkluderte med en anslått medisinsk invaliditet på 10% knyttet til tibiafrakturen (brudd i leggbenet). Den vurderte skaden kunne forverres på sikt, og A ble konstatert å ikke ha øvrige muskel eller skjelettplager som følge av skaden som gav ytterligere medisinsk invaliditet. A ble regnet som ferdigbehandlet ortopedisk.

Den 14. januar 2001, etter klinisk undersøkelse av A, uttalte overlege Svendsen i et poliklinisk notat at det ut fra pasientens status var sannsynlig at den medisinske invaliditet ville komme til å ligge over 15%.

Under sin vitneforklaring for lagmannsretten fremla overlege Svendsen ny spesialistuttalelse datert 20. mars 2001, som konkluderte med 24% medisinsk invaliditet:

«Den somatiske medisinske invaliditet anslås derfor som følger:

For tibiafrakturen: 10% (uendret fra tidligere)

For anisomeli: 0% (en forkorting av beinet på under 2% gir ingen invaliditet).

Pasienten har utviklet artrose i h. kne hvor han hadde et brudd i forbindelse med den aktuelle skaden. I følge Rikstrygdeverkets tabell gir det en invaliditet på 5-10%. Hos pasienten anslås invaliditeten til 10%.

Han har altså en anisomeli [d.e. beinlengdeforskjell] og har etter hvert begynt å få vondt i ryggen. En kan ikke utelukke at i alle fall noe av ryggplagene kan være skaderelatert. Hvis en sier at 70% skyldes uhellet, virker ikke det urimelig. En lett nedsatt funksjon med lette smerter i korsryggen gir opptil 9% invaliditet. Sier en at 70% av plagene skyldes skaden, kommer en til 6%.

Når invaliditetene samordnes etter Rikstrygdeverkets summasjonsregler, blir den samlede invaliditeten:

10% - (10% av 90% = 9%) + (6% av 81% = 5%) = 24%.»

På bakgrunn av dette har A anført at det skal legges til grunn en medisinsk invaliditet på 26%, ut fra en summering av de tre prosentene uten bruk av summasjonsreglene. Forskjellen mellom 24% og 26% utgjøres ved at de faller i forskjellige grupper. 24% invaliditet faller i RTV's gruppe I, mens 26% plasseres i gruppe II. A har anført at RTV's summasjonsregler vil virke urimelig og at det i alle fall bør anvendes gruppeopprykk til gruppe II.

Ménerstatning skal utmåles etter reglene i skadeserstatningslovens §3-2. Etter avgjørelsene i Rt-1977-782 (Kval/Pallas-dommen) og Rt-1981-138 (Sevaldsendommen), skal erstatningen fastsettes skjønnsmessig. Det skal likevel ses hen til erstatning i yrkesskadetilfeller etter lov om folketrygd, tillagt en tredjedel, jf Rt-1991-697. Det såkalte sammenligningsbeløpet er i dette tilfellet 88 500 kroner hvis det benyttes invaliditet på 24% (gr. I), og 152.000 kroner hvis det benyttes invaliditet på 26% (gr. II).

Lagmannsretten finner å måtte fastsette ménerstatningen skjønnsmessig etter de retningslinjer som er utpenslet i rettspraksis, og under hensyn til de begrensninger i livskvalitet denne ulykken har medført for A. Det er således ikke nødvendig å ta stilling til anvendelsen av RTV's summasjonsregler. Lagmannsretten finner på bakgrunn av overlege Svendsens sakkyndigerklæring at den medisinske invaliditet uansett ligger i grenseland mellom gruppe I og II. Lagmannsretten vil videre legge vekt på at den ortopediske skaden var årsak til den innskrenkningen i As livskvalitet, ved at den hemmet ham i fysisk utfoldelse, noe som var en vesentlig del av hans liv før ulykken. Selv om lagmannsretten foran er kommet til at dette ikke var årsak til utvikling av psykiatriske lidelser, er det likevel i forhold til utmåling av ménerstatning grunn til å legge særlig vekt på hans situasjon før ulykken, herunder med interessen for fotball, sett i forhold til den medisinske invaliditet han har i dag samt hans subjektive oppfatning av skadens betydning for hans livsutfoldelse. Etter en konkret vurdering er lagmannsretten kommet til at ménerstatningen skjønnsmessig kan fastsettes til 150.000 kroner. Det tilkjennes ikke forsinkelsesrenter av ménerstatningen. Den sakkyndige erklæring som danner grunnlag for utmåling av denne erstatningen forelå først samme dag som ankeforhandlingen startet.

Basert på en samlet, konkret vurdering av A s livssituasjon etter skaden, finner lagmannsretten at det ikke er grunnlag for ytterligere utgiftserstatning knyttet til den ortopediske skaden, verken i form av lidt tap eller som fremtidstap. Hemningen i livsutfoldelse er dekket av ménerstatningen, og det er ikke godtgjort at A trenger særskilte tiltak i form av behandling eller spesialutstyr for å kunne fungere normalt. Normal fysisk trening i form av svømmetrening eller annet, finner lagmannsretten ikke kvalifiserer til erstatning for utgiftsdekning i dette tilfellet.

A har krevd særskilt dekning av omkostninger til juridisk bistand i tiden forut for uttak av stevning med til sammen 88.333 kroner. Ut fra det resultat lagmannsretten er kommet til vedrørende årsaksspørsmålet for de vesentligste tapsposter knyttet til As psykiatriske skader, vil det ikke være grunnlag for dekning av denne erstatningsposten. Lagmannsretten vil for øvrig bemerke at vesentlige deler av omkostninger til juridisk bistand forut for uttak av stevning, normalt vil være nødvendige utgifter til varetakelse av partens interesser i forbindelse med rettergangen, jf tvistemålsloven §176.

Anken har ført delvis frem, og saksomkostninger skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 første ledd, i det saken anses dels vunnet og dels tapt, ut fra det resultat lagmannsretten er kommet til. Hver av partene skal etter dette bære sine egne omkostninger. Lagmannsretten har vurdert, men ikke funnet grunnlag for å benytte unntaksregelen i §174 annet ledd. Den medisinske sakkyndigerklæring som danner grunnlag for ménerstatning var utferdiget av overlege Svendsen samme dag som ankeforhandlingen startet. Det at lagmannsretten kom til en noe høyere ménerstatning enn det Vesta aksepterte ansvar for, er uansett et forhold av liten betydning sett i forhold til det samlede erstatningskrav.

Basert på lagmannsrettens resultat gjøres ingen endring i herredsrettens avgjørelse av saksomkostninger for første instans.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Vesta Forsikring AS dømmes til å betale ménerstatning til A med 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av forsinkelsesrente etter lov om renter ved forsinket betaling §3 fra forfall til betaling skjer.

2. Partene bærer hver sine saksomkostninger for lagmannsretten.

3. Det tilkjennes ikke saksomkostninger for herredsretten.